Maggie-min av Betty Smith

Forfatter Betty Smith er kanskje aller mest kjent for romanen Det vokser et tre i Brooklyn som er basert på hennes egen oppveskt i New York. Jeg har lest men ikke blogget om den så jeg legger ved Tines begeistrede omtale fra 2015. Boken ble forøvrig filmatisert i 1945 under samme tittel. Smith skrev ytterligere tre romaner som alle handlet om minneverdige kvinneskikkelser, blant annet denne som opprinnelig kom ut i 1958 og som nå for forste gang er utgitt på norsk, seksti år etter utgivelsen. Det var på høy tid og jeg håper de to andre romanene også er på agendaen for norsk oversettelse.

maggie-min

Når romanen starter befinner vi oss i en liten landsby i Irland hvor vi møter den unge Patrick Dennis Moore, den yngste av en søskenflokk på tretten. Flere av søsknene var døde mens andre allerede  var voksen og hadde giftet seg. Når faren dør blir noen av barna adoptert bort og satt ut i tjeneste på en annen gård, til slutt er det bare Patrick og moren igjen. Han ble etter hvert forelsket i den vakre men akk så fattige Margaret (Maggie)Rose og omstendigheter gjør at Patrick må reise fra Irland for å søke lykken i Amerika. Han lovet å sende bud etter  moren når han hadde vært der i ett år, men det skulle ta noe lengre tid og betale ned gjelden til de som hadde fraktet ham over og moren døde før han fikk sendt bud etter henne.

Han havnet opp i Brooklyn og etterhvert i armene på Mary Moriarity som blir hans kone og mor til de to barna hans. Datteren får navnet Margaret Rose, etter Patricks store kjærlighet hjemme i Irland, men går under kallenavnet Maggie-min og det er henne denne romanen først og fremst handler om.

Når moren hennes dør i barsel blir det hennes oppgave å ta seg av faren, hus & hjem og ikke minst den nyfødte lillebroren. De som nylig hadde flyttet til Brooklyn trodde at Maggie-min hadde havnet i «ulykken» og at Dennis som han het var hennes. De trodde dermed at hun var «tilgjengelig» men saken var den at Maggie-min gikk «all in» for å være en skikkelig katolikk som gikk og skriftet hver eneste uke og oppførte seg akkurat slik det var forventet av henne, både som kvinne av den tiden og som den religiøse personen hun var.

Men etterhvert som hun vokste til ville hun i likhet med andre på hennes alder bli forelsket og gjøre det som hørte ungdomstiden til, men hun var meget knyttet til hjemmet og hennes ansvar der. Hun møter ganske snart en omstreifer, Claude, som med sin sjarmerende måte å være på får henne til å falle pladask…. Når hun begynner å date denne Claude går Patrick helt av hengslende og finner på ting for å hindre henne i å dra, men Maggie-min som fra hun var ganske liten har vært vant med å ta ansvar vet råd for hvordan de begge skal kunne gå på date samtidig.

Claude forsvinner og hun begynner å date Sonny, en som er fra samme området som henne selv og som ble enda bedre likt av både faren og tanten Lottie ( som forøvrig var gift med Timmy, aka broen til Margaret Rose fra Irland) men når Claude «den sjarmerende» dukker opp igjen ble Sonny fort glemt…..dessverre må jeg nesten si.

Drømte han store drømmer om prærier der hveten lignet flommende gull i vinden? Eller hvordan man, i landskapene der Rocky Mountains perforerte himmelen, ble nødt til å tro på Gud fordi verden var så storslagen? Kom han til gamle South-West og trodde han hadde vandret inn i Spania? Tenkte han på en gang han hadde fulgt en elv for å finne ut hvor den begynte eller hvor den endte? Husket han at han hadde stått på stranden et eller annet sted i det sydlige Florida og speidet ut over det vidstrakte Atlanterhavet og tenkt at det var det samme havet han kjente duften av i Brooklyn, rett før det begynte å regne? Og hvis han begynte å vandre nordover langs stranden, ville han med tiden komme til Rockaway- bare en time unna sin kjære elskling?

S.332/333

Folk i dette området hadde ikke all verden med penger på denne tiden, og når krigen brøt ut kunne ting bli dobbelt så dyrt nær sagt over natten. Siden forfatteren selv har vokst opp i Brooklyn på denne tiden er det grunnleggende å tro at dette er beskrivelser som passer med hvordan det  virkelig var. Men det er rart med det, uansett hvor tøffe tider det er så hadde alltid mennene råd til å sitte på en bar å drikke.

Kjønnsrollemønteret som rådet da kommer veldig tydelig frem i denne romanen. Kvinnene skulle styre og stelle hjemme mens mannen var ute på jobb eller gikk gatelangs og daffet. Maggie-min fikk ganske tidlig jobb men når krigen var over og mennene kom tilbake så var det ikke fritt for at man som kvinne ble oppsagt for det var en helt urimelig tanke at en kvinne skulle «okkupere» en jobb om det fantes menn som var tilgjengelig for å ta den og Maggie-min stod igjen uten jobb.

Fikk tidlig sansen for Maggie-min fordi hun tross sin unge alder gikk gjennom mye og måtte bli tidlig voksen og ta ansvar, men hun hadde også en side som var utrolig irriterende og jeg hadde mest lyst til å filleriste henne. Forstår at man higer etter å oppnå lykke her i livet men å velge en mann som støtt og stadig forsvinner, og ikke ha mot til å konfrontere ham med dette eller andre ting som måtte skurre – det forstår jeg ikke. Men den godeste Maggie-min må være Brooklyns største dørmatte og utstyrt med all den tålmodigheten det var mulig å opprive. Ikke en eneste gang tar hun til motmæle og når  Claude ikke er der så har hun faren å bryne seg på , og som om ikke det var nok vokser Dennis opp og blir i en periode litt av en rebell. Når skulle det egentlig bli Maggie-min sin tur til å bli tatt vare på og vist omsorg for?

Egentlig liker jeg ikke kvinner som fremstår så naive og  som godtar alt som kommer deres vei og som ikke står opp for seg selv, samtidig «godtar» jeg det her fordi dette er fra en annen tid og det var jammen ikke enkelt å være alene heller, i hvertfall ikke for kvinner på den tiden. Maggie-min aksepterer at Claude er borte mesteparten av året selv om hun er fra seg av lengsel når han er borte. Jeg blir ganske så fascinert av den nesten urimelige lojaliteten kvinner hadde ovenfor sine menn- men samtidig var vel alternativet de hadde verre og dermed tok de til takke med ting slik de var. Lite er tross alt bedre enn ingenting,eller? Jeg tror at Maggie-min så det slik.

Likte veldig godt første del som tok for seg Patricks liv hjemme i Irland og hans immigrasjon til amerika og hans møte med Mary. Deretter tok Maggie-min over som hovedperson og Patrick trådde litt til sides og ble noe anonym det meste av tiden.  Eller han trår frem når han hisser seg opp for ting han syntes er urimelig.

Det var en periode i midten av boken hvor ting gikk litt i samme tralten en stund, Claude  kom og gikk, og Maggie-min ventet- denne delen ble noe «langdryg» men jeg tenker at vi som lesere skulle føle litt på det hun følte, denne ventingen hun til stadighet måtte innfinne seg med. Så tar det seg opp  igjen mot slutten  hvor det skjer en hel masse plutselig og kanskje en noe brå slutt(?)

Denne var etter min mening ikke like god som den forrige, men det er jammen ikke langt unna heller. Forfatteren skriver godt og til tider er det en god del dialog som driver fortellingen fremover. Vi får et godt og etter det jeg kan se et troverdig bilde av hvordan det var i amerika og i Brooklyn på denne tiden. Det kunne virke som det var relativt enkelt å ta seg en strøjobb for å tjene seg noen slanter, men også enkelt å få sparken om sjefen ikke likte  deg eller syntes du hadde en upassende oppførsel. Dette kunne kanskje vitne om tunge tider for de aller fleste.

Igjen en fin roman fra Smith og jeg krysser fingrene for at hennes to andre romaner også blir oversatt til norsk.

Anbefales!

 


Forlag:Gyldendal
Original tittel:Maggienow
Norsk tittel:Maggie-min
Forfatter:Betty Smith
Oversetter: Tiril Broch Aakre, MNO
Format:pdf/ Innbundet
Sideantall: 448
Utgitt:1958
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Smith-Betty_foto-Granger-NYC
Foto: Granger,NYC

Betty Smith (1896-1972)  debuterte som forfatter i 1943 med romanen A tree grows in Brooklyn og senere kom Tomorrow will be better ( 1947) Maggie-now(1958) og Joy in the morning( 1963). To av bøkene hennes ble senere filmatisert.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bok & kulturhjørnet #2

bok og kulturhjørnet ok

Tidligere denne måneden startet jeg opp denne spalten for å ha et sted hvor jeg kan plassere ting & tang som rører seg i litteratur og kulturverden, og for å formidle mine tanker om ulike ting som har med nettopp dette å gjøre. Den første utgaven av spalten finner du her.

 

  • En av mine norske favorittforfattere, Agnes Ravatn, har blitt plukket ut som en av «Dei 15 mest vestlandske vestlendingane«,som er en podcastserie i regi av Bergens Tidene og her forteller hun blant annet om kreftdiagnosen hun fikk i vinter.
  • Det har kommet en ny serie i skikkelig «Skam-stil», serien heter «Blank» og handler om Ella som tar seg et friår etter videregående. Etter litt over 1 uke fremstår både hovedpersonen Ella og serien som både kjedelig og blodfattig. Det er eksen til Skam-skaper Julie Andem som har laget serien uten at det ser ut til å hjelpe noe særlig.
  • Når man snakker om Skam,i dag starter SKAM Austin, den amerikanske versjonen og det er  selveste Julie Andem som har laget den. Serien blir lagt ut på facebook watch. Jeg er usikker på om jeg skal følge denne men jeg kommer til å gi den en liten sjanse selv om jeg ikke trenger flere serier å følge med på.
  • Forfatter Jon Michelet (1944-2018) døde i forrige uke og skal begraves på fredag. Jeg har ikke hatt gleden av å lese noe av ham ennå, men jeg har planer om å sjekke ut dette forfatterskapet. Han trosset smertene på slutten og klarte å fullføre livsverket sitt, En sjøens helt-serien.

 

 

OM BLOGGING & BLOGGVANER

Jeg har lyst til å vie mesteparten av denne spalten til å snakke om blogging for enten man er helt ny i gamet eller har vært med en stund er det alltid kjekt å høre hvordan andre opplever det å blogge, og derfor har jeg prøvd å satt ord på noen av mine tanker omkring dette.

Selv har jeg blogget i 11 år og har hatt ulike blogger i løpet av denne tiden,høsten 2011 begynte jeg å blogge om bøker og ble en del av det norske bokbloggermiljøet.
Det sies at det er ca 150 bokbloggere i Norge, jeg kjenner ikke til en brøkdel av disse og mange av dem er nok ikke så veldig aktive heller. Uansett  skulle jeg nok ha vært noe flinkere til å besøke flere av de bloggene/bloggerne  som faktisk er aktiv og slik det er nå så er det vel et titalls blogger jeg er innom så og si hver eneste dag.

Vet ikke med dere men jeg har en oppfatning av at noe har endret seg med årene. Når jeg begynte å blogge om bøker var jeg av den oppfatning at mange ikke likte at man blogget om de samme bøkene samtidig – noe som det var(og er) en viss fare for fordi man ofte får tilsendt bøker fra forlagene og da er det stor sannsynlighet for at x-antall bloggere leser og skriver om den samme boken innen forholdsvis kort tid.
Den gang gjaldt det kanskje å være tidlig ute med blogginnlegget sitt slik at leseren ikke hadde rukket å bli lei av å høre om akkurat den boken før ditt innlegg kom. Det samme var det med blogginnlegg som kom innunder en spalte, dette var innlegg som noen vegret seg for å trykke inn på. Og innlegg som ikke hadde noe med en gitt bok eller spalte å gjøre ble godt mottatt.
Nå er det vel nesten litt omvendt, i hvert fall opplever jeg det slik. Det blogges fremdeles om x-antall av de samme bøkene innenfor en gitt tidsramme og det er helt greit tenker jeg for det vil vel alltid være sånn at det er kjekt å blogge om helt nye bøker. Men  jeg opplever at innlegg som  omtaler bøker få eller ingen har lest får omtrent ingen visninger og derav heller ingen kommentarer på bloggen og nå snakker jeg om hvordan det oppleves på min egen blogg. Og jeg blir litt nysgjerrig på  hva som gjør dette og om andre bloggere opplever det samme? Hadde et intrykk av at man besøkte blogger blant annet for å få tips til bøker hos andre bloggere, eller kanskje det ikke er slik lenger, eller har det aldri vært slik og jeg har levd med den forestillingen helt alene?

Nå er ikke dette ment å være et sutreinnlegg fordi at 16% av innleggene mine i år ikke har fått kommentarer. Men for å være helt ærlig ble jeg en kort stund noe usikker på om måten min å gjøre ting på var den riktige, og spørsmål som «er innleggene mine kjedelige?», eller «ikke bra nok?» dukket opp i hodet mitt.
Tok meg en tur i den berømte tenkeboksen og stengte kommetarfeltet mitt i samme periode fordi jeg bruker egentlig litt tid på å sjekke om det har kommet kommentarer som jeg eventuelt må svare på. Etter å ha testet dette en ukes tid fikk jeg erfare at å blogge for et stengt kommetarfelt var om mulig verdens mest ensomme hobby 😀 og ikke å anbefale! Og Note to self må her være at man ikke skal være så opphengt i dette kommentarfeltet og svarer man på en kommentar dagen etter så får det heller være. Men da var det dette med å få i gang en slags samtale om en bok da….

Blogger først og fremst for meg selv, fordi jeg liker å skrive om bøkene jeg har lest og ikke minst så er det kjekt å gi tips til andre bokglade mennesker!
Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det er fint å få tilbakemeldinger fra de som leser bloggen selv om det ikke burde være hovedgrunnen til at man driver med det. Så tenker jeg at man utvikler seg i det tempo som er riktig for en selv og uansett hva en driver med så er det kjekt å utfordre seg selv litt også innimellom. Men det bør være når og om man er klar for det selv og ikke som et utslag av et akutt «er jeg ikke god nok?»-anfall!

Har ikke kommet frem til en god forklaring på hvorfor innlegg som omtaler bøker få eller ingen andre har lest ikke når opp blant leserne mine og jeg kan ikke annet enn å si at det er veldig synd at det er slik. Nå er ikke dette ment som kritikk til noen av leserne mine, jeg setter stor pris på hver enkelt av dere. Jeg tar dette opp fordi jeg er nysgjerrig og  fordi det er flere titler som så absolutt hadde fortjent mange flere lesere enn det de får, og da er det jo litt kjedelig om man ikke lenger er ute etter å få tips til bøker som en del av det å være med i et bokbloggmiljø. Men er det virkelig slik? Nå må jeg få presisere at jeg ikke er ute etter å «ta» noen eller at noen skal føle seg «truffet» på noe vis for det er overhodet ikke min intensjon. Er som sagt bare nygjerrig på hva dere tenker om deres egen blogging og hvilke rutiner dere har i forhold til det å besøke andres blogg…. og om det virkelig er hold i mine mistanker om at man ikke lenger er ute etter å få boktips men at man kun leser blogginnlegg som omtaler bøker man allerede har lest eller har planer om å lese? Har du som meg opplevd at blogginnlegg (om enkelte bøker) rett og slett ikke når frem og i så fall hvilke type (bøker) innlegg er dette?
Men før dere slipper til så skal jeg fortelle litt om mine egne tanker omkring bokblogging, hva jeg tenker er viktig og hvorfor jeg liker å besøke andre blogger.

Hvorfor jeg blogger og hva jeg tenker er viktig:

  • Liker å skrive om bøkene jeg har lest, dette «tvinger» meg til å være noe mer skjerpet når jeg leser – med tanke på hva jeg eventuelt vil ha frem i et blogginnlegg.
  • En fin måte å holde oversikt over hvilke bøker jeg har lest og hva jeg syntes om den enkelte bok.
  • For meg er det viktig å svare de som kommenterer hos meg. For det første syntes jeg det er viktig for meg som eier av bloggen at leseren skal føle seg velkommen og ha lyst til å legge igjen noen ord. Og når leseren først har tatt seg bryet med å kommentere så er det vanlig høflighet å svare på kommentaren selv om dette er på et innlegg jeg la ut for flere dager/uker siden. Dette er også den eneste måten å få i gang en slags samtale omkring den boken som blir omtalt på. Vitsen med å blogge om bøker er vel å ha en samtale om dem, også om de bøkene man eventuelt leste og blogget om i forrige uke? Ellers blir jo lett for at lesing og blogging om bøker oppleves som en samlebåndmetode hvor man stadig higer etter å lese nye bøker og blogge om disse for aldri å se seg tilbake( til det forrige blogginnlegget) men dette er selvfølgelig en smakssak og opp til hver blogger å velge hva den vil gjøre.
  • Link til andre bloggomtaler er viktig og en fin gest til medbloggere, og dette er noe jeg syntes de fleste bloggere er veldig flinke til!
  • Det er sosialt og jeg har blitt kjent med mange fine folk som deler den samme lidenskapen for bøker som det jeg selv gjør og det ville jeg aldri vært foruten.

Hvorfor jeg besøker andre bokbloggere:

  • Vil ha tips til bøker jeg eventuelt ikke har hørt om og har lyst til å vite noe mer om. Det er ofte på blogg og ikke på facebook i ulike grupper jeg plukker opp tips til bøker jeg kunne tenke meg å lese.
  • Fordi jeg vil vite hva de syntes om en bok jeg har lest eller har planer om å lese.
  • Når jeg legger igjen en kommentar hos en blogger så går jeg alltid tilbake for å sjekke om denne har svart – ellers er det vel strengt tatt ingen vits å legge igjen en kommentar i det hele tatt om man ikke følger det opp? Det er ikke alltid at jeg følger opp med enda en kommentar, men jeg tar meg alltid tid til å gå tilbake – dette er vel litt av det poenget med blogging går ut på, er det ikke?
  • Jeg vegrer meg litt for å legge igjen kommentarer hos bloggere jeg vet aldri svarer på kommentarene mine. Rett og slett fordi jeg ikke vet om de har tatt seg bryet med å lese kommentarten og dessuten er det kjedelig å kaste bort tid på å kommentere hos noen som ikke gidder å svare. Og som jeg har erfart fra begge sider – enveis kommunikasjon er drittkjedelig.
  • På samme måte blir det kjedelig å legge igjen en kommentar på et «eldre» innlegg hos andre når aldri får svar og det kan virke som noen ikke ser seg tilbake. Men er det ikke like interessant å snakke om en bok man blogget om i forrige uke, eller er den allerede «gått ut på dato» og totalt uinteressant å snakke om?

 

Nå er det ikke slik at jeg er den perfekte bloggeren som gjør alt «riktig» til enhver tid- langt ifra. Jeg kan bli bedre på en haug med ting, blant annet å kommentere hos folk selv om de har blogget om en krimbok(noe jeg sjelden leser) og det hender jeg ikke svarer på kommentarer noen har lagt igjen hos meg. Så det er absolutt ting jeg kan gjøre for å bli en bedre blogger, og en bedre leser av andre sine blogger. Det har selvfølgelig også noe med hvor mye tid man har til rådighet der og da, ikke alltid man rekker over det man så gjerne skulle – jeg ser den og slik er det her også naturlig nok. Når man ser på listen over bøker bokbloggerne har stemt frem til bokbloggerprisen så virker det som vi leser veldig mye forskjellig, eller det gjør vi jo,samtidig som det er noen bøker som blir lest av «alle». Er det slik at man er mer mottakelig for tips når det gjelder norske bøker enn oversatte bøker, siden det for det aller meste er oversatte bøker som kanskje ikke får lesere hos meg?(Jeg kan selvfølgelig kun snakke ut fra mine egne erfaringer på egen blogg) På en måte kan jeg skjønne det på grunn av bokbloggerprisen, man vil ha et bredt utvalg å lese før en skal nominere bøker, men samtidig er det vel ikke slik at man ikke leser oversatte bøker? Hva er dine erfaringer fra egen blogg om dette? Igjen, dette er ikke ment som en pekefinger mot noen, og man (jeg)burde ikke bli for opphengt i statistikk for det er virkelig ikke det som betyr noe – det viktigste er at man har en hobby som gir en veldig mye glede og kunnskap i tillegg til det sosiale ved bloggingen. Men når jeg først begynte å tenke på dette så hadde det vært fint å høre andres erfaringer før jeg slipper helt taket på det igjen – og det er jo fint å dele erfaringer med selve bloggingen også innimellom og ikke bare bøker en leser.
Om du ikke plukker opp boktips hos andre bloggere( på bloggen deres) hvor finner du tips til bøker du vil lese? Selv plukker jeg opp boktips på andre blogger, men også på instagram og Goodreads.

Håper du som leser dette har tid og anledning til å gi en lyd for det hadde vært veldig interessant å høre andres tanker om dette.

 

 

HILSEN BEATHE

Den magiske pappesken av Kristin Bortolotti

Det er alltid spennende med nye stemmer og kanskje spesielt de man har sett i andre roller tidligere. Forfatteren bak denne boken er mest kjent som en av karakterene i Hotel Cæsar og hun ble inspirert av sin autistiske sønn til å skrive denne barneboken.

DEN MAGISKE PAPPESKEN

Den magiske pappesken er en fortelling om to små søsken som tar ut på en imaginær reise i en pappeske – noe som er velkjent for de som har eller har hatt med barn å gjøre.

 

Men en pappeske kan reise langt
i drømmers tid og rom.
Den flyr så lett som bare det,
når ikke den er tom.
Her trengs det en oppdager
og en eventyrerske,
med hjerter dunkende av mot
og øyne som kan se.

Det første som slår meg er hvor triste disse barna ser ut, på veldig mange av tegningene. De virker ikke å være barn som skal ut på sitt livs eventyr.

 

papp3 OK

Som seg hør og bør når man er ute på eventyr så reiser man over sjø og land, ja, helt til verdensrommet naturligvis, og bamsen er god å ha.

 

papp4 ok

Disse barna reiser også til fremmede kontinenter som Pangea og møter mange dyr som har levd for veldig mange år siden. Gutten fremstår som litt av en barsking med capsen bakfrem mens jenten har på seg kjole og har bamsen trygt plassert under armen. De kunne med fordel fremstått mer nøytrale begge to, men at de fremstår noe sterotypiske passer forsåvidt med den noe «gammeldagse» utførelsen av boken forøvrig.

Boken er skrevet på rim og i et språk som ikke kan være ment for barn, med ord som eventyrerske som man kan lese av sitatet over og brukergrensesnitt som man finner i en av tekstene som beskriver den skyggen av en drøm fremtiden kommer til å bli- blir det vanskelig for barna å følge med. Barna reiser på kryss og tvers av tid og land, det er vel og bra og akkurat som det skal være. Men dette er ingen kronologisk fortelling i den forstand og barna ble ikke  satt på prøve i noen av sekvensene underveis, og ikke virket det som de syntes det var så veldig spennende heller- det hele fremstår mer som en oppstilling av bilder som forfatteren har laget en tekst til. Og det blir rett og slett en kjedelig og uengasjerende tur, dessverre.

At forfatteren kan tegne er det ingen tvil om og jeg liker disse nostalgiske bildene i gråblyant veldig godt, men jeg er høyst usikker på om de appellerer til målgruppen og det burde vel være poenget. Jeg tenker at det er tøft at forfatteren tør å gå så langt vekk fra det andre barnebokforfattere gjør og hun skal ha kred for forsøket men når man skal gå til et slikt skritt burde teksten i det minste vært mer tydelig og ikke minst forståelig for de boken er ment for. Her føler jeg at forfatteren vil for mye på èn gang og dermed blir resultatet en nostalgisk og fin bok uten noe særlig innhold.

 


Forlag:Cappelen Damm
Tittel:Den magiske pappesken
Forfatter: Kristin Bortolotti
Format:Innbundet
Sideantall:32
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Kristin Bortolotti
Foto: Maja Hattvang

Kristin Bortolotti er  født i 1978 og er en norsk skuespillerinne,musiker,skulptør og forfatter. Hun er kanskje aller mest kjent for som rolle som Charlotte Iversen/ Anker-Hansen i Hotel Cæsar. Den magiske pappesken er hennes første bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Hestvik av Gerdur Kristny

They had me at «islandske Helle Helle», mer skulle det ikke til før jeg var solgt og ikke kunne få boken fort nok i posten og når den kom var det bare å kaste seg over den med det samme. At Kristny blir sammenlignet med min danske heltinne kan jeg forstå og hun var faktisk hakket hvassere etter min mening.

 

hestvikI romanen Hestvik møter vi Elin, hun er skilt og mor til Dòri på 12 år. Når romanen begynner er hun og sønnen på vei til den lille viken,Hestvik, for å besøke den heller sparsommelige sommerhytten hun har arvet etter foreldrene sine en aller siste gang før hun legger den ut for salg. Dòri har ikke sett hytten før og er meget spent på hvordan den er og blir noe snurt når det viser seg at  hytten verken har innlagt vann, toalett eller internett. Hva i all verden skal han gjøre på  disse dagene?

Elin må selge hytten fordi hun trenger pengene, hun har lyst til å si opp jobben som tekstillærer og studere museumsfag eller noe. Komme seg litt videre i livet.

På veien ser de en turistbuss som har veltet og Elin velger å bare kjøre forbi. Her begynner jeg  så smått å ane at ikke alt er som det skal med henne.

Dagen etter sitter det en liten jente på den lille verandaen, hun har på seg en regnkåpe, helt lik den Elin hadde når hun var liten, med den samme flekken på den ene lommen. Det viser seg at hun har aspergers og er datteren til Haukur, en tidligere klassekamerat av Elin, og den verste bøllen du kan tenke deg.
Hun blir invitert på fest til Haukur og konen Kita samme kveld,Dòris blir værende igjen  alene på hytten. I løpet av kvelden forsvinner datteren til Haukur, og når Elin skal sjekke hvordan det går med Dòri er han også forsvunnet…

 

Jeg hadde på meg genseren som jeg himmellykkelig hadde strikket mens jeg ventet på at Dòri skulle komme, sjalet som ble til under kjærlighetssorgen og vottene som ble strikket i hverdagslivet foran en krimserie.
Jeg håpet at hjerte mitt ikke skulle gå amok og løpe løpsk, og tenkte på historien om mannen som sank ned i isbreen, men som sang seg varm og ble reddet til slutt.
Jeg la meg ned og syntes at mørket på innsiden av øyelokkene var mørkere enn jeg hadde sett før.

S.130

 

I likhet med sin danske kollega er det mye hverdagsrealisme å spore her og det meste av handlingen skjer i et stillferdig og rolig tempo, samtidig aner vi at det ulmer litt under overflaten. Jeg tolker det som vi for det aller meste er inne i hodet på protagonisten og innimellom er det vanskelig å orientere seg om man er i nåtid eller fortid og når forfatteren blander inn både mytologi og eventyr blir det ikke enkelt for leseren å vite hva som egentlig skjer her. Her må man være villig til selv å tolke både det som blir sagt og ikke minst det som står mellom linjene.

Om det starter rolig så er i hvert fall det fart og spenning på slutten for da går det nærmest i et bankande kjør de siste femti sidene, og det er bare å spenne seg fast og bli med helt inn. Vi får ingenting gratis i denne psykologiske romanen og det er med denne intensiteten på slutten at Kristny skiller seg fra Helle Helle.

Jeg likte godt denne sammensetningen og at man selv må tolke hva som egentlig skjer, at dette ikke er gitt på forhånd, skjønt vi får ved flere anledninger små pek som kan fortelle oss hvor dette bærer hen. Likte også godt disse tilbakeblikkene hennes hvor hun tilbragte somrene sammen med foreldrene på hytten, men også de mindre hyggelige som fortalte oss hvordan Haukur mobbet en av guttene i klassen, da fikk vi et godt innblikk i hvordan han var som barn, ikke at han er så veldig mye bedre som voksen heller- det skal sies. Han er en person som skal være så mye bedre enn alle andre. Sitter med en føleles at også Elin kan ha blitt mobbet som barn.

Handlingen spenner seg over ca et døgn etter mine beregninger, og i tillegg til Elin er det noen skrullete karakterer i tvillingparet Denni og Matthildur på femten år, de var jammen ikke helt i vater altså. Dette er barna til en Helgi, en bonde på nabogården, var sammen med en kort periode og som hun har latt være igjen med ham. Vel, godt mulig jeg også bare hadde latt de være igjen der for makan til unger altså. Men det var ikke bare disse karakterene som hadde noen usunne reaksjonsmønstre, det hadde faktisk de fleste vi møter på her, og dette forsterker bare mine mistanker til hvor dette bærer hen.

Forfatteren har til tider et poetisk språk som bare var helt nydelig og det var en fryd å lese. Kristny har kun gitt ut to bøker på norsk og om en brøkdel av de 30 bøkene hennes holder denne standarden må jo forlag(et)komme på banen for å få gitt ut flere av bøkene hennes, helst i går. Det var en så uhyggelig stemning i boken at det egentlig var litt småcreepy å lese, samtidig som det var et noe sårbart portrett av en kvinne som ikke har det så bra. Jeg håper flere leser denne ganske så snart for jeg er spent på hvordan andre tolker romanen. Ble skikkelig overrasket og fikk mer «action» enn det jeg hadde regnet med når jeg startet, så man må strengt tatt ikke være Helle Helle fan for å like denne boken selv om det finnes likhetstrekk. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og de må jeg si jeg ble skikkelig nysgjerrig på også. Gi ut flere av bøkene hennes, NÅ liksom!

 

ANBEFALES!

 


Forlag: Aschehoug
Original tittel: Hestvik
Norsk tittel:Hestvik
Forfatter: Gerdur Kristny
Oversetter:Tone Myklebost,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:157
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Kristny-Gerdur
Foto: Gassi

Gerdur Kristny er født i 1970 og er en islandsk forfatter. Hun har skrevet over 30 bøker, deriblant novellesamlinger og romaner for både voksne og barn. I 2010 vant hun Islandsk litterære pris for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for en diktsamling for et par år siden.

 

HILSEN BEATHE

Det vi skjuler av Eirik Husby Sæther

Det er ikke lenge siden jeg leste og skrev om En sånn jente, en meget sterk sakprosabok som blant annet tar opp tema som voldtekt blant ungdommer, og hvordan ungdommer til stadighet sender nakenbilder av seg selv på snapchat for å få bekreftelse, bli «sett». I Eirik Husby Sæthers nyeste bok som kommer ut  senere denne uken får vi et godt innblikk i hvordan kroppspress og følelsen av å være usynlig kan få unge gutter til å gjøre hva som helst for å få en kropp alle beundrer og ikke minst bli sett.

Det vi skjulerDet vi skjuler er en fortelling om hvor galt det kan gå når tre seksten år gamle gutter gjør (omtrent) alt for å få oppmerksomhet, bli sett av omgivelsene og den aller første siden av romanen skal sette standaren for hvordan resten av lesingen kommer til å bli. To unge gutter står foran en åpen kiste, oppi ligger en som skal begraves i konfirmasjonsdressen sin… den er altfor stor…

Alt blir fortalt gjennom øynene på den av de tre guttene vi aldri får vite navnet på. For ham var det problemer med stamming som førte til at han følte seg liten og usynlig. Han syntes det var pinlig å stamme og var villig til å gjøre det som skulle til for å skjule dette. Allerede i barnehagen ble han mobbet for dette og på skolen gjemte han seg ofte i skogen i friminuttene. Han gikk både i terapi og til logoped for stammingen uten at det hjalp. Han så ofte på de andre som Det store barnet, aka han følte seg liten og de føltes truende. Når han begynte på videregående ble  han inspirert av tredjeklasse guttene og bestemte seg for å begynne å trene, bygge kropp. Han ville ikke lenger være usynlig  og musklene han kom til å opparbeide seg skulle skape frykt hos mobberne slik at han ikke lenger trengte å være redd.

Det er når han begynner å trene vekter at han blir kjent med Kevin og Morten, tidligere fotballspillere som av ulike grunner ikke kom seg tilbake på fotballbanen igjen. De kommer alle fra Bøler men har ikke vært i samme omgangskrets likevel, før nå. Ingen av dem kommer fra særlig pengesterke familier, men Kevin er ganske så populær blant jentene og blir invitetert på fest til et rikmannsstrøk ikke så veldig langt unna. Der klarte romanens jeg-person å rote med jenten til en som het Jon og de havner i slåsskamp. Jon er innblandet i et kriminelt miljø og skal banke livskitten ut av ham så det haster plutselig med å få mer muskler slik at han kan hamle opp med denne fyren, og ganske snart får han tilbud om å trene andre steder hvor det er vanlig at de største guttene trener, de som gjerne bruker anabole steroider…

Snart er alle tre guttene i gang med dette og det er et vanvittig utvalg av preparater som skal til, en kan bli svimmel av mindre. Èn kur inneholder en mengde preparater som skal taes i en viss periode og èn kur man må ta i «pausen». I tillegg er det viktig med riktig kosthold. Disse tre guttene blir etter hvert uadskillelige og det eneste som står i hodet på dem  er trening, preparater,festing og skolen blir etter hvert glemt.

Disse preparatene har bivirkninger som både angst og depresjon for å nevne noe men ingenting ser ut til å skremme de fra å bruke dem likevel. I deres øyne er det vel verd det fordi de blir sett og alle jentene vil ha dem. Preparatene er ikke billige og de må finansieres på en eller annen måte og fra de første kontaktene er opprettet er veien til den kriminelle underverden veldig kort og snart lever de herrens glade dager i en leid luksusleilighet og er involvert i dopsalg og det som verre er..

Den dyre kokainen kunne ikke vises frem på byen, til det trengte vi champagne. Derfor kjøpte vi champagneflasker og lot de ligge og glinse sammen med isbitene i vinkjølere av skinnende messing. Vi ga bort det meste til jenter, og jentene var helt identiske, med sminka, hårfargen og klærne. Sjøl drakk vi kun noen få glass hver for å booste kokainrusen.

S.108

Igjen har Husby Sæther skrevet en rå og brutal roman om hvordan tilfeldige valg du tar kan få katastrofale følger både for deg selv og andre, konsekvenser du må leve med for resten av livet. Jeg får ganske umiddelbart sympati for alle tre guttene og heier på dem selv om jeg  overhodet ikke er enig med dem i det de gjør. Jeg syntes på en måte synd på dem selv om de underveis behandler folk på en grusom måte og som oftest bare tenker på seg selv. Jeg forstår godt hvorfor protagonisten ville ha en endring i livet sitt, det må være grusomt å ikke bli sett på en skikkelig måte, eller bli mobbet fordi man ikke er helt «perfekt». Men som romanen viser så er det ufattelig lett at ting kommer helt ut av kontroll og når man først er ute å kjøre så er det slett ingen enkel oppgave å skulle ta et steg tilbake, da er det allerede for seint for man er allerede kommet inn i en labyrint det nærmest er umulig å komme seg ut av og når man først har tråkket over en grense så er det enda lavere terskel for å gjøre det igjen og til slutt har man ikke lenger respekt, verken for seg selv eller andre.

I et intervju med forfatteren tidligere denne uken forteller han at utgangspunktet for denne romanen var en straffesak han hadde som politi hvor jenter var dopet ned og voldtatt, og flere av anmeldelsene hadde tilknytning til et utested i Oslo. Saken ble ikke overraskende henlagt. I romanen har jeg-personen, Kevin og Morten tilknytning til et utested i Oslo og det å dope ned jenter for å voldta dem blir nesten for en hobby å regne.

Men selv om de for en stund lever herrens glade dager og er kongene på haugen så er det med en viss bismak for de har det slett ikke noe godt noen av dem. Romanen viser på en ganske så usminket måte hvordan livet egentlig er bak den etter hvert så glamorøse fasaden. Vold, dop og voldtekt samt annen kriminalitet blir hverdagen deres. Forfatteren bak En sånn jente intervjuet flere jenter som omtrent ikke hadde fått med seg at de faktisk var blitt voldtatt fordi de hadde en (vrang)forestilling om at voldtekt var noe som skjedde i en mørk gate av en man ikke kjente og det var litt sånn her også, han var usikker på om han hadde voldtatt henne og ble nærmest overrasket over reaksjonen noen av guttene hadde da han viste dem en video han hadde tatt. Ja,det å ta bilder eller video av hun du ligger med eller eventuelt voldtar gir visst kreds i enkelte miljøer må vite.

Denne romanen er kort men jeg brukte flere dager på lesingen likevel fordi jeg måtte rett og slett fordøye litt underveis for dette er en lang nedoverbakke av en roman og da tenker jeg på det som skjer med karakterene altså- det er mørkt og det er helt brutalt. Dette kunne like gjerne vært en sakprosabok for jeg tviler ikke et sekund på at alt dette kunne skjedd i virkeligheten, eller det skjer jo. Vi vet at det er mange unge jenter som kjenner på dette med kroppspress og det er enda verre i dag enn da jeg vokste opp. I dag blir man eksponert for dette på en helt annen måte enn før og med (hjernedøde)serier som Paradise Hotel og Ex on the beach hvor det kan virke som det er om å gjøre å ta seg best mulig ut og det å ha sex på tv faller de like naturlig som å puste. Og dette er det man har å tilby  dagens ungdom liksom. Nå høres jeg kanskje litt prippen ut men det er jeg ikke, jeg tenker på de unge, både gutter og jenter som skal identifisere seg med disse «perfekte» kroppene og det de gjør blir liksom «normen» – ja,da er det lett for at man gjerne gjør ting man i utgangspunktet ikke er komfortabel med fordi det blir fremstilt som dette er det vanlige å gjøre.  Ikke at jeg skal legge skylden på verken tv eller media, men jeg tenker at de må ta sin del av ansvaret de også, for dette kroppshysteriet som råder blant de unge,gutter som jenter.

Jeg er usikker på om det finnes bøker med dette tema sett fra en gutts point of view, jeg har i hvert fall ikke hørt om en slik bok og derfor syntes jeg det er helt supert at Husby Sæther har skrevet en roman om hvordan det er for gutter å føle på dette presset om å se perfekt ut, bli bedømt utifra hvordan kroppen ser ut. Og ikke minst om hvor lett det kan gå så fryktelig galt om man drar dette for langt, noe som er fort gjort skal det vise seg. Jeg får helt vondt av disse guttene selv om jeg vet at de har gjort mange gale ting. Vi trengte en bok sett fra denne vinkelen og jeg håper at den når ut til mange av de den først og fremst er ment for, det er ingen tvil om at dette er en viktig bok.

Husby skriver godt, det visste jeg fra forrige bok, men denne er kanskje noe mer upolert og rå sånn rent språklig for å stjele forfatterens egne ord. Flere steder var det lange «utredninger» angående bruken av preparatene og der hadde jeg ikke sjanse til å følge men jeg tror det var viktig å få med for å forklare hvor komplisert «regime» de faktisk var villig til å følge,bivirkninger eller ikke. Jeg noterer alltid mens jeg leser og jeg skrev flere ganger at jeg ikke fatter at de ikke blir skremt av alle disse bivirkningene som følger med bruken av disse preparatene, men målet om en drømmekropp er viktigere enn alt annet,viktigere enn livet og det er ille.
Denne boken var et godt tilskudd til de to andre bøkene jeg har lest, Pornomania og En sånn jente da de tar for seg noe av det samme men på  høyst forskjellige måter. Jeg vil anbefale å lese dem alle sammen selv om det er sterk kost. Jeg merker at jeg blir veldig engsasjert av å skrive om dette og kunne sikkert ha skrevet mye mer men det er kanskje bedre at dere leser boken først så kan vi snakkes etterpå.

Forfatteren kaller dette for en «kriminologisk roman», noe jeg kan si meg enig i. Og det er så bra at Husby Sæther bruker den kunnskapen han har som politimann til å skape en troverdig roman om et tema som dessverre mange der ute kan kjenne seg igjen i.  Kanskje burde bøker som dette komme  inn på skolene, bli en del av pensum som et ledd i å stoppe denne negative utviklingen. Avslutningsvis må jeg bare si at coveret passer så utrolig godt til handlingen, at du kan føle seg liten selv om du har aldri så store muskler – det måtte disse guttene lære seg the hard way for å si det mildt.

 

ANBEFALES STERKT!

 

 


Forlag:Solitude
Tittel: Det vi skjuler
Forfatter: Eirik Husby Sæther
Format:Ebok
Sideantall:190
Utgitt:2018
Kilde: Pdf-fil tilsendt fra forfatter

 

Forfatter

Eirik-Husby-Sæther-e1523467039928
Foto: Julie Pike

 Eirik Husby Sæther er født i 1984 og er en norsk politietterforsker og krimforfatter, Han debuterte som forfatter i 2012 med krimboken Lobotomisten.  Deretter kom Heksedoktoren i 2013 og Judaskysset i 2015.  I 2017 gav han ut både krimboken Det blå  barnet og romanen Pornomania. Det vi skjuler er forfatterens sjette bok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

Snokeboka av Lisa Aisato

Det var Elida som gjorde meg oppmerksom på at Aisato hadde kommet med en ny barnebok med dette innlegget og da var det bare å hive seg rundt og skaffe seg boken. Jeg har lest flere av bøkene hennes og siden jeg har blitt så glad i tegningene hennes må jeg få kjøpt de bøkene jeg allerede har gitt bort.

snokeboka

Forlagets omtale: 

Mannen bak kassa i butikken, damen med hund på bussholdeplassen, alle i dress og med små kofferter i heisen på jobben til mamma – visst virker det som alle om voksne har orden på tingene sine? Visst virker det som om de ikke har en eneste liten hemmelighet? Vel, tro om igjen, og bli med på en flyvende reise bak fasadene!

En humoristisk, fargesprakende og avslørende bildebok man kan snoke i og le av sammen, skrevet og illustrert av kritikerroste Lisa Aisato.

Selv i disse SoMe-tider så er det vel ikke helt stuerent å drive med snoking eller stalking som jeg liker å kalle det. I Aisatos nye bok Snokeboka er det den lille fluen som er fortellerstemmen og han blir med i heisen sammen med seksten mennesker.

Når menneskene har kommet seg hjem til seg selv og tror de er alene så viser det seg at fluen følger med dem og på den måten klarer han å avsløre for oss om hvordan disse folkene egentlig er og kanskje avsløre deres aller dypeste hemmelighet.

Er det virkelig slik at folk er den de gir seg ut for å være, er de virkelig så «perfekte» som de vil ha oss til å tro?Og er det så farlig å vise resten av verden hvem vi egentlig er?

snokebok 2

Det kan kanskje være at Kurt syntes det er kleint om det kom ut at han liker å kle seg ut og danse cha cha cha….

snokebok 3

Eller at Susann kler seg ut og spiser lørdagsgodt selv om det er mandag liksom….

snokebok 4
Her er min favoritt: Lilly som pleierne påstår er gal og det får de bare tro for om natten er hun dronningen på linen…

snokebok 6

Selv ikke forfatteren slipper unna….. fluen kommer hit også og at det er så mye rot er vel bare et eksempel på at hun jobber så iherdig med langt viktigere ting, som å lage flere billedbøker for eksempel?

Man har også en som er forelsket i legen sin og oppsøker legekontoret noe oftere enn strengt nødvendig, man har også han som syntes det er noe kjent med en jente han ser på et bilde….hvorfor? Vel, du får lese boken så merker du jo det.

Jeg leste i Aftenposten at anmelderen der reagerte i sin anmeldelse at de fleste menneskene fra heisen ble fremstilt på en noe mer uheldig måte når man tittet bak fasaden, og kalte dette skadefryd. Jeg ser på en måte hva han mener, samtidig tenker jeg at det også viser at de aller fleste mennesker har flere sider ved seg og at det er helt greit. De fleste liker vel utad å vise ser fra sin aller beste side men det betyr ikke at man må være «perfekte» eller at ikke alle sider ved en er like tiltalende eller hva jeg skal kalle det for.

Slutten var bare helt skjønn men den kan jeg jo ikke røpe her så da foreslår jeg heller at du leser boken selv. Dette er en bok som kan leses og nytes av barn i alle aldre.

I tillegg til Elida har også Randi skrevet om boken, og jeg regner med at det blir flere bokbloggere etter hvert.

ANBEFALES!


Forlag: Gyldendal
Tittel:Snokeboka
Forfatter: Lisa Aisato
Format: Innbundet
Sideantall:40
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Aisato-Lisa_Foto-Trine-Sirnes
Foto: Trine Sirnes

Lisa Aisato er født i 1981 og er en norsk illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har vært med og skrevet samt illustrert en rekke barnebøker. Hun debuterte som forfatter i 2008 med boken Til min elskede. Hun har skrevet og illustrert flere bildebøker etter det og har vært illustratør på en rekke bøker som er skrevet av andre forfattere. Boken hennes Fugl som kom ut i 2013 var blant annet nominert til bokbloggerprisen.

HILSEN BEATHE

 

Møte med Ariel Levy på litteraturhuset

al3

The New yorker-skribenten og forfatteren Ariel Levy er i Norge i forbindelse med lanseringen av hennes nyeste bok The Rules Do Not Apply eller Når reglene ikke gjelder som den heter på norsk. Levy var i samtale med Kari Jegerstedt på Boksalongen på litteraturhuset her i Bergen.

Boken handler om forfatterens egne erfaringer når hun for fem – seks år siden var i Mongolia i forbindelse med jobb. Hun var gravid i 20 uke og alene på hotellrommet  aborterte hun og fødte sønnen sin. Han levde i 10 minutter før han døde i armene hennes.

I etterkant av dette så mister hun også konen som hun hadde vært utro mot og hjemmet sitt. Hun pratet litt om ekskonens alkoholproblem og om hennes egen utroskap. De hadde gjort en avtale om at hun skulle slutte å være utro mens konen skulle slutte å drikke. Ingenting av dette skjedde..

Hun forteller en sterk historie og det var tildels triste ting som ble tatt opp, men tro ikke at dette ble en alvorlig og trist time hvor alle satt med tårer i øynene.
Neida, Ariel Levy var en livlig, morsom og engasjert person med en god porsjon ironi. Som da hun ble spurt om dette med #metoo. Hun var naturlig nok med i debatten men hadde selv ikke opplevd å bli seksuelt trakassert på jobb og det var ingen flørting på kontoret, hvorpå hun sier at the office is så dry(noe hun påpekte flere ganger) og folk snakker bare om sex på en akademisk og kjedelig måte!

al4 boks ok
Foto:Boksalongen

Hun snakket ikke så veldig mye om selve boken, noe jeg satte pris på fordi jeg ikke har lest boken ennå,men mer generelt om ting som skjer i livet og om sannhet, at din sannhet ikke nødvendigvis er en annens sannhet. Hun syntes det var litt morsomt at vi  mennesker og da særlig vi som lever i frie samfunn har den illusjonen at vi har så mye kontroll  mens sannheten er jo at vi aldri vet når livet kan ta slutt, så hvor mye kontroll har vi egentlig? Hun hadde mange interessante tanker om mye og det var tydelig at dette var en person med veldig mye på hjertet og det var en fryd å sitte og høre på henne. Den tilmålte timen gikk radig unna og vi ble sittende litt på overtid også.

 

al2

Hun leste flere ganger fra boken og her siterer hun Virginia Woolf som også var bifil.
Virginia Woolf skrev at «å vise seg frem,som ikke er det samme som sex, nødvendigvis, og heller ikke helt som å være forelsket, er en av de største gledene, en av de fremste nødvendighetene, i livet. Først da tar all anstrengelse slutt. Man slutter å være ærlig, man slutter å være smart. Man bruser opp til en absurd og herlig sprudlende tilstand som sodavann eller champagne, og gjennom denne ser man verden med et islett av alle regnbuens farger. s. 101

Hun nevnte flere ganger  i en noe spøkefull tone at hun ofte kom med sleivete kommentarer om akademikere fordi hun ikke likte dem noe særlig men ettersom Kari Jegerstedt er akademiker så vurderer hun å endre mening noe, og flere steder i boken er det visst noe hentydninger til nettopp dette, blir spennende om jeg plukker dette opp når jeg leser boken. Hun hadde egentlig tenkt å utdanne seg den veien hun også men valgte å bli journalist fordi hun det var en drøm hun hadde hatt siden hun var liten.

Når man snakket om det å være mor, eller de forventningene man hadde til hvordan livet skulle bli så fortalte hun at bestemoren på 96 hatet å være mor og ville egentlig aldri bli det, hun har fem barn og de får til stadighet høre det. Men det var kanskje litt mer sånn før at man fikk fremtiden staket ut for seg og de fleste gjorde som det ble forventet av en.

Hun fortalte at hun aldri kunne si til noen av de selvfølgelig måtte få barn, fordi hun vet ikke noe om den andre personen og hvor hun eventuelt er i livet sitt. Om hun har råd( dere i Norge har alltid råd) osv…

Hun ble behandlet av en dr. John Gasson i Mongolia, og etter at hun hadde reist tilbake til Usa fortsatte de å ha kontakt, blant annet fordi hun måtte spørre om medisinske ting i forbindelse med det som hadde skjedd. Hun lakk melk, produserte mye melk til et barn som ikke var der, som om hun dryppet av morskap. Hvorpå han svarte følgende: The milk letdown reflex after a miscarriage is one of nature’s least kind tricks.  Det var utrolig fint sagt så ikke rart at hun smeltet. Det oppstod et nært vennskap og når de møttes igjen ble det vennskapet til noe mer, og i dag er de gift.

Jeg velger å ikke referere så mye av det hun sa om selve handlingen i boken, det vil jeg ha tilgode til jeg skal skrive om den. Etter arrangementet var ferdig ble det boksalg med signering og jeg sikret meg selvfølgelig et eksemplar.

 

al bok sign.jpg

Ariel Levy var en utrolig hyggelig dame og så engasjert som hun var, det var veldig kjekt å overvære dette og jeg ser frem til å lese hennes historie. Hun skrev noen essay om dette for en stund tilbake som hun vant en pris for. Hun har tidligere gitt ut sakprosaboken Feministsvin eller Female Chauvinist Pigs: Women and the Rise of Raunch Culture som den heter på originalspråket.

 

 

 

HILSEN BEATHE