Lanseres i disse dager -Noe skal skje av Therse Aasvik

I fjor leste jeg forfatterens debutroman Fie Faller, en bok jeg ble veldig begeistret for, og om kun få dager lanseres hennes andre roman, Noe skal skje. Boken leste jeg som en av de siste i 2016.

noe-skal-skje
I Noe skal skje møter vi Fred, en stille og kanskje litt ensom fyr som sjelden eller aldri gjør noe som er uventet. Han reiser ofte å fisker, besøker søsteren og hennes to barn hver torsdag. Alt gjør han i et gjentagende mønster som føles trygt for ham. Når han ikke gjør dette så oversetter han tekniske brosjyrer for et sykehus i nærheten.

En dag han er ute og fisker får han øye med en kvinne og hennes datter som holder til på den andre siden av sundet. Hver gang han er der ute så ser han de, men han er usikker på om han skal tørre å ta kontakt med dem.

Noen av  avsnittene i romanen tar oss tilbake til barndommen hans i Son hvor vi møter kameratene hans Stian og Kai, sistnevnte bor i Oslo og de ser han kun om sommeren. Alle ser opp til Kai og jentene flokker seg rundt ham, og hver høst når Kai reiser hjem igjen bruker kameratene flere uker på å gli inn i sin vante gang igjen, nærmest i en slags sorg over at Kai har reist hjem.

 

 – Fred! Jeg heter Fred!
De få som kjenner meg, vil nok si at nanvet passer. Jeg trenger ikke psykolog for å se at jeg gjør mye, for å gjøre lite av meg. Men det vokser et ønske i meg om å forstyrres her jeg sitter. Jeg vil at det skal skje noe som tar meg ut av denne duppedvalen, den hypnotiserende vannflaten som sjelden brytes av annet enn bølgene.

S. 8

En dag Fred har vært ute og fisket finner han en lapp under vindusviskeren på bilen hvor det står at Noe skal skje, han blir veldig usikker og ser rundt seg uten å få øye på noen. Det går en stund og han får flere lapper,samt en nøkkel og andre ting som dukker opp på tilsyntelatende uforklarlig vis.

Etter hvert som historien skrider fremover fremstår Fred noe mer selvsikker i hvert fall når det gjelder å ta kontakt med det andre kjønn. Mysteriet rundt lappene får også sin oppklaring og med den følger det mørke avsløringer. Tragiske hendelser som skjedde i ungdommen som har fulgt Fred hele livet men som han samtidig har prøvd å fortrenge.  Grusomme ting som han har en enorm skyldfølelse for, og kanskje det er derfor han har valgt dette ensomme livet for seg selv – som en slags straff for det han føler seg skyld i? Og sånn må han leve til han eventuelt en gang for en slags tilgivelse og deretter kan gå videre med livet?

 

Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne så har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer av meg. Men nå husker jeg ikke sist jeg bare satt. det er for mye, det er altfor mye som skjer, plattformen rister under meg rister med alt jeg har dratt med meg.

S.89

Dette var en stillferdig, fin og til tider litt sår roman om liv og død. Forfatteren har et enkelt og godt språk som driver fortellingen sakte men sikkert fremover. Jeg fikk nesten litt sånn «Ove-følelse» av Fred særlig i de situasjonene hvor han hysjet på de barna som så inn til ham fra barnehagen som ligger rett ved siden av der han bor. Men også i dette valget om å leve store deler av livet i ensomhet og med faste rutiner som nesten tvangsmessig må utføres på en bestemt måte. Men det skinner veldig gjennom at han er ensom og kanskje egentlig ville ha levd et helt annet liv, og da får jeg veldig vondt av ham.

Likte godt måten boken tok seg opp på mot slutten når disse hendelsene fra ungdommen ble tatt opp,når det er sagt så har jeg en liten innvending å komme med for det var et par hendelser der jeg har litt vanskelig for å tro kunne skjedd i virkeligheten uten at jeg skal utdype disse her. Ellers så syntes jeg at forfatteren har klart brasene med den såkalte «vanskelige andre boken» veldig bra. Den forrige boken var det mer fart i enn denne, men jeg liker stillferdige og lavmælte bøker også og jeg syntes det er fint at forfatteren velger å skrive begge deler, og holder hun tempoet hun har holdt til nå  så blir det  vel samme tid samme sted neste år da?

 

 


 Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Noe skal skje
Forfatter: Therese Aasvik
Format:Forhåndseksemplar
Sideantall: 185
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

Forfatter

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Therese Aaasvik  er født i 1974 og bor i Oslo. Hun har studert kommunikasjon ved University of North Dakota, og har bodd og jobbet sju år i USA. Hun har bakgrunn som Art Director, designer og tekstforfatter, og er også billedkunstner. Hun debuterte som forfatter i 2016 med romanen Fie Faller . (Bilde har jeg lånt på forfatterens nettside.)

 

 

HILSEN BEATHE

 

Dager med blå himmel av Jennifer Niven

Jennifer Niven har fra før skrevet fire romaner for voksne før hun skrev Dager med blå himmel som er hennes første ungdomsroman. Boken har jeg hatt liggende på vent i flere år  av årsaker jeg ikke kan begripe etter å ha lest den men det skulle altså en liten diskusjon i en Skamgruppe på facebook til for å få meg på sporet av den igjen. Og det er jeg veldig glad for fordi dette var en helt fantastisk roman. Det ble nevnt på facebook at en av karakterene i denne romanen  hadde likhetstrekk med Even fra Skam og at «svaret» på hvorfor han bør få sesong 4 lå her. Etter å ha lest boken så må jeg si meg enig i det, men som alle Skamfans/maniacs vet så er det bare geniet, altså Julie Andem, som vet hva hun tenker og føler om den saken.

dager med blå himmel.jpg
Dager med blå himmel er en hjerteskjærende men samtidig nydelig og vakker kjærlighetshistorie mellom Theodore Finch og Violet Markey.
Theodore, eller Finch som han går for er en kjekk og utadvendt fyr som ofte finner på mange rare og morsomme ting.Han er en kreativ person og han er besatt av døden. Hver eneste dag flørter han med tanken på å finne måter han kan dø på, men samtidig finner han alltid noe som gjør livet verd å leve likevel, noe som gjør at han blir værende. Når romanen starter er det allerede klart at han sliter veldig med søvnen.

Violet var tidligere en aktiv jente som drev med cheerleading og var sammen med skolens kjekkeste og mest populære gutt. Men etter at søsteren hennes døde i en bilulykke har hun slitt med både sorg og ikke minst skyldfølelse fordi hun overlevde. Hun har lukket seg helt og har verken kjørt eller så mye som sittet i en bil etter det fatale skjedde. Ei heller er hun noe særlig med venner lenger.

Theodore og Violet treffes for første gang når de begge står ute på avsatsen oppe på skolens klokketårn hvor begge tenker på å hoppe.  Folk er vant med at Finch finner på slike ting, og de fleste reagerer med å rope at han bare må hoppe. Han blir kalt skolens freak, noe han selv ikke er særlig begeistret for.
Men de fleste får sjokk når de ser at også Violet står der oppe, og de blir straks mer uroligere der nede på skoleplassen. Violet og Finch begynner å prate og det ender med at Finch redder henne og når de kommer ned går alle utifra at det er Violet som har reddet Finch, noe de lar dem tro. Dette blir starten på deres vennskap.

 Jeg forestiller meg Violet hjemme hos seg selv akkurat nå, på den andre siden av pcèn, den perfekte munnen hennes med de perfekte munnvikene som peker oppover når hun smiler mot skjermen, tross alt, uansett hva. Violet smiler. Med ett øye på pc-en tar jeg opp gitaren og begynner å diktere en tekst,melodien følger like etter.
Jeg er her forsatt, og jeg er takknemlig, for ellers ville jeg ha gått glipp av dette. Noen ganger er det fint å være våken. «Så ikke i dag.» synger jeg. «Fordi hun smilte til meg.»

S.49

Når de får et prosjekt på skolen som går ut på at to og to skal reise til ulike steder for å bli bedre kjent i delstaten de bor i er Finch raskt ute med å si at han og Violet skal gjøre dette sammen, og slik blir det selv om Violet var noe motvillig til å begynne med. På disse turene  åpner de seg mer og mer for hverandre, de snakker om familie og om problemene de sliter med, og det oppstår et helt spesielt vennskap mellom dem og de får god støtte i hverandre. Det går ikke lang tid før de blir et par, og ting ser lysere ut for begge to, de får flere dager med blå himmel som Lena så fint sa i sin omtale av boken.
Finch klarer etterhvert å få Violet ut av skallet sitt, og Violet på sin side gjør det beste hun kan for Finch ut i fra det hun vet om hans situasjon. Hun har foreldre som er der for henne og støtter henne, mens hans familie er mer distansert for ikke å si at de for meg fremstår som noe uegnet til å ta seg av barn.

Etter perioden hvor ting ser forholdsvis lyst ut  kommer mørket, og selv om man innerst inne vet hva som kommer til å skje så sitter man med et håp om at det skal gå bra likevel til slutt.Men Finch forteller ikke til Violet hvor mørkt han egentlig ser på alt, og jeg tror han innerst inne prøver å få seg selv på rett kjøl igjen for hennes del, men er det virkelig nok? Violet på sin side føler at hun ikke alltid får like god kontakt med ham, hun føler at det er et slags forheng foran ham. Han reddet henne men kan hun klare å redde ham tilbake? Kan hun redde ham fra det tungsinnet han er inne i, og det han vet  må komme?

Det blir tydelig ganske tidlig i romanen at Finch slett ikke har hatt det noe kjekt i barndommen med en far som også sliter med dårlige perioder, og lar dette gå ut over både han og moren. Foreldrene ble skilt og moren er veldig distansert og sliter med oppdragelsen av sine tre barn. Det kommer frem at Finch har bipolar lidelse og jeg tror at han var inne i en manisk periode allerede i begynnelsen av boken. Etter hvert lager han seg et lite sort hull inne i et kott inne på rommet hvor han blant annet har gitaren sin. Han skriver en del ord og tanker ned på lapper som han fester oppi taket inne på dette kottet, eller festningen som han selv kaller det, enkelte av lappene går i søpla mens noen blir sangtekster. Her er han i lengre perioder når alt føles mørkt og tungt.

«Robert Jordan vet at han sa dø»(Boken: Klokkene ringer for deg,min anm) «Det finnes bare nå,»sier han, «og hvis nå bare er to dager, da er det to dager ditt liv og alt blir i forhold til det. «ingen av oss vet hvor lang tid vi har, kaskje en måned, kanskje femti år – jeg liker å leve som om jeg bare har to dager.» Jeg holder øye med mine foreldre mens Finch prater. Han snakker saklig og stille, og jeg forstår at dette er av respekt for de døde, for Eleanor, som ikke fikk så lang tid.

S.194

 Romanen er delt inn slik at hver av disse hovedkarakterene får hver sitt kapittel og på denne måten blir vi veldig godt kjent med begge karakterene og deres tanker.

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg nå skal prøve å formidle hvor god denne romanen er og ikke minst hvor VIKTIG den er! For det første så er den velskrevet og for det andre må forfatteren har gjort en god research når hun har skapt karakterene, ikke minst  Theodore som ble min favoritt. Ikke det, jeg ble glad i begge karakterene og de fremstod som meget troverdige. Men for meg fremstod Finch meget troverdig med tanke på det han sliter med. For det tredje setter romanen søkelys på viktige men dessverre også meget tabubelagte tema selv i dag. Psykiske lidelser er noe man ikke skal snakke om og på en måte er det forståelig sett fra ungdommens perspektiv, de vil ikke bli satt i en bås men samtidig er det så utrolig viktig at dette blir snakket om. Ting blir vanskeligere alene for å sitere dr. Skrulle fra Skam.

Dere som ikke kan fordra Skam får bare ha meg unnskyldt et øyeblikk men det er slik at Andem med sin serie skal knuse folks fordommer  mot ulike tema og ufarliggjøre dem. Tema som er viktige for oss alle, men ikke minst for dagens ungdom. I sesong 3 var det Isak som var hovedperson, han har en mor som er psykisk syk og han valgte å flytte hjemmefra når ting ble vanskelig. Han har fordommer når det gjelder psykisk sykdom. Han har siden sesong 1 hatt mistanke om at han var homofil men samtidig benektet dette ovenfor seg selv- han har fordommer mot homofili, men så dukker Even opp og han blir hodestups forelsket og må takle sine fordommer både mot homofili og psyksisk sykdom når det viser seg at Even er bipolar og dermed har perioder hvor han er manisk.
Det sesongen ikke viste siden vi så alt gjennom Isaks øyne er hvordan det er å leve med psykisk sykdom, og akkurat den vinkelen tenker jeg er viktig å få belyst. Even trakk seg unna når Isak ikke ville ha psykisk syke i livet sitt, og det kom ikke frem før sent i sesongen hva han slet med, selv fortalte han det ikke før det nesten var for sent.

Finch fortalte det heller ikke til noen, jeg er usikker på om foreldrene hans i det hele tatt visste om det, kanskje de gjorde det men ikke brydde seg om å gjøre noe med det. Moren var veldig tafatt. På en måte er det som jeg nevnte lenger oppe forståelig for jeg kan tenke meg at det ikke er enkelt for en ungdom å snakke om slike ting, nettopp fordi de frykter å bli satt merkelapper på, bli satt i en bås, bli definert som diagnosen de eventuelt måtte ha. Men mennesker som har en diagnose ER ikke den diagnosen de har og de vil bli sett på som det menneske de er, ikke som et problem eller noe som må reddes.
Finch i romanen og Even i Skam har veldig mange likhetstrekk, og kanskje skjedde noe av det samme med Even som det gjorde med Finch.

Finch vil ofte være en annen enn den han er, skifter klesstil i et forsøk på å opptre som en annen person, en person som ikke har de  samme problemene.Men så er det jo også slik at problemene forsvinner ikke av den grunn som de heller ikke forsvinner om det ikke snakkes om. Det gjelder vel også å ta kontroll over sin egen helse og leve så godt som overhodet mulig til tross for utfordringer de måtte sitte med.
Det er nettopp dette Finch skulle ha sett og som jeg har så inderlig lyst til at Even skal vise oss i neste sesong. Å knuse alle disse fordommene og ufarligjøre dem en gang for alle, for alle Evener og Fincher det måtte finnes der ute som sliter med nettopp disse tingene. De kan både elske og bli elsket som oss alle andre selv om de har en bipolar lidelse eller sliter med andre ting, de Er jo som deg og meg. Og klarer man å bryte ned disse tabuene så er jeg helt sikker på at det blir lettere for andre å forstå og ikke  minst så har jeg et håp om at det kan føles letttere for dem det gjelder å tørre og snakke om det.

Ser at mange sammenligner denne boken med både Eleanor & Park av Rainbow Rowell og Fault in our stars av John Greene og det er jeg forsåvidt enig i, og jeg har lagt inn link til omtalene mine av disse om noen vil lese.

 

DU ER IKKE ALENE 

Sitat Jennifer Niven & Julie Andem

 

Avslutningsvis så har jeg lyst til å vise dere et bilde som er hentet fra Munster i Indiana, av The Ultraviolet Apocalypse. For dere som har lest boken fikk med dere at Finch kalte Violet for Ultraviolet. Dette stedet hadde de med på oversikten over plassene de ville dra på i forbindelse med skoleprosjektet. Mer info kan dere finne her.

ultraviolet-apocalypsemunster-indiana

Bloggerne Ellikken,Karisbokprat og Lesmye har også skrevet om boken og de er minst like begeistret som meg og det er med stor glede at jeg ser at boken holder på å filmatiseres og skal etter planen utgis i løpet av året.

Forfatteren kommer også ut med en ny  ungdomsbok på norsk til våren, Fordi du ser meg.

BOKEN ANBEFALES VARMT OG INDERLIG!


Forlag: Vigmostad&Bjørke
Original tittel: Alle the Bright places
Norsk tittel:Dager med blå himmel
Forfatter: Jennifer Niven
Oversetter: Eli-Ann Tandberg
Format:Innbundet
Sideantall: 383
Utgitt:2015
Min utgave: 2015
Kilde: Leseeks

Forfatter

jennifer-niven

Foto har jeg lånt her

Jennifer Niven er født i 1968 og er en amerikanske forfatter. Hun har tidligere skrevet romanene American Blonde, Becoming Clementine, Velva jean Lerans to Fly, Velva Jean Learns to Drive. Hun har også skrevet sakprosabøkene The Ice Master, Ada Blackjack og The Aqua Net Diaries.

HILSEN BEATHE

Et lite skritt for mennesket: Fotografier (1985 -2018) av Rune F. Hjemås

Til tross for at dette er forfatterens fjerde bok hadde jeg ikke hørt om han før Line nevnte denne kortprosasamlingen i et innlegg i fjor høst,den ble derimot fort glemt like til den dukket opp på ebokbib rett over nyttår.

et lite skritt for mennesket.jpeg
Et lite skritt for mennesket med undertittel fotografier (1985 – 2018) skulle kanskje tilsi at dette var en bok fylt med fotografier, men det er det altså ikke, kun en samling tekster.
Forlaget skriver følgende om boken:

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune Hjemås’ Et lite steg for mennesket, Fotografier (1985-2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

Denne lille boken er delt inn i fem bolker hvor hver av bolkene har fått navn som alle har med fotografier og dens historie å gjøre. Kodachrome,Lomografi, Camera obscura,Laterna Magica og Instamatic.
Vi får servert veldig springende historier, noen er hentet fra nyhetsbilder fra den store verden mens andre er hentet fra barndommens minner, andre igjen er hentet fra en litt nyere tid.

 

–  Jeg vil ikke dette, men jeg tvinger meg til å se videre, selv om jeg har sett det hundrevis av ganger, nesten som er ritual: Det er selskap i stuen hjemme og far filmer, gammelt kamera som tikker når han zoomer inn, utsnittet er tilfeldig og vinglete til det finner fokus på ansiktet mitt, et lite øyeblikk, før det klippes brått og uværent til neste scene:kaken som bæres inn og bursdagssangen, og det er ikke min dag, det er bror  som skal blåse ut de syv lysene,jeg virrer bare rundt i bakgrunnen. Jeg kan disse scenene utenat, vet hvordan sollyset i neste øyeblikk slår inn mellom de tynne gardinene, svir bort detaljene i bakgrunnen, mors fintrønder som blir enda et hakk finere når kameralinsen fanger henne inn, påtatt blyg,en ung Liv Ullmann, og alt jeg vil er å bli lagt merke til, men det er bror som har hovedrollen, desperasjonen driver meg stadig lenger, jeg bruker alle triksene jeg kan, jeg danser, jeg synger høyt og  skjærende, men jeg er usynlig, eksludert. Og dette ser du ikke: Utenfor bilderammen griper barnefingrene mine forsiktig rundt den tunge messingstaken som alltid står til pynt på gulvet, forvandler den lynraskt til et våpen, artilleri, sjalusiens antiluftskyts- og først da rettes blikkene mot meg, endelig, i et lykkelig øyeblikk, før brors gjennomborende hyl smadret den sjokkartede stillheten og jeg skjønner at jeg har gått  for langt, at jeg hadde truffet bedre enn det som var meningen.

S.7/8

Selv om det er veldig springende historier så er det hele knyttet sammen på et vis og det går en slags rød tråd gjennom tekstene. Vi følger en kar og det er gjennom han vi får servert disse tekstene. Noe er lagt til nåtid og han har nettopp gått gjennom en skilsmisse og er i ferd med å selge leiligheten de bodde i og han skal starte på nytt et annet sted. Enkelte ganger føler jeg at det er to personer vi følger og ikke èn,jeg klarer ikke å bestemme meg, men det har egentlig ingenting å si for boken per se.

 

OG AT JEG EN DAG kom ned i vaskekjelleren og det ennå var fem minutter igjen av programmet, og jeg snudde den tomme plastbaljen jeg hadde tatt med for å bære klærne opp til leiligheten med og satte meg på den, Rodins tenker, utvaskede ideer på lav temperatur mens klærne sentrifugerte ferdig. Og at jeg senere, da jeg halte de våte plaggene ut fra trommelen, plutselig fant en av dine sokker, endelig rystet ut fra sitt årelange gjemmested innerst i dynetrekket jeg ikke hadde brukt siden den natten, ikke engang orket å vaske før nå, og jeg ble stående med sokken i hånden mens jeg forsøkte å ta vare på dette bildet; at du snek deg ut tidlig på morgenen uten en sokk på den ene foten og senere alltid har måttet gå rundt slik, sokkeløs, frysende, til du en dag innser at det likevel ikke var jeg som ga deg de kalde føttene, at det ikke hjalp en dritt å stikke av, og endelig komme tilbake, til oppredd seng og lukten av OMO Color som glitrer kjemisk og usynlig mellom oss, alle spor borte.

S.64

Forfatteren skriver veldig godt og det var mange artige historier og noe var til å kjenne seg igjen i mens andre igjen var rørende og tildels sår lesing. Det var litt tungt å komme inn i boken for det var veldig lange setninger og noe uvant å få servert fortellinger på dette viset. Av og til måtte jeg lese setninger på nytt for jeg hadde glemt hva som stod først, men etter en noe knotete start gikk det seg til. Jeg likte boken altså, bare så det er sagt selv om jeg skulle ønsket meg noe kortere setninger innimellom.
Boken er kort og vel verd å få med seg. Jeg plukker gjerne opp en ny bok av Hjemås.

Amylin`s book chatter har også skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.


Forlag: Flamme
Tittel:Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018)
Forfatter:Rune F. Hjemås
Format:Ebok
Sideantall: 70
Utgitt: 2016
Kilde: Lånt på eBokbib

Forfatter

rune_f-_hjemas_web_1024x1024

Rune F. Hjemås er født i 1982 og er en norsk forfatter. Til dagliger driver han forlaget og tidsskriftet Beijing Trondheim. Han debuterte som forfatter i 2008 med kortprosaen Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og har siden gitt ut en novellesamlingen  Indianarar i 2009 og poesiboken Det er ikke vår, det er global oppvarming i 2012.

 

 

HILSEN BEATHE

Min fars fem bad og andre fortellinger av Per Schreiner

I fjor høst leste jeg forfatterens roman Henrettelse med elefant og jeg digget det underfundige og til tider absurde ved den, og når det kom meg for øret at også forfatterens debutbok hadde mange elementer av dette i seg, så var det bare å få lest den også.

mine-fars-fem-bad
Min fars fem bad og andre fortellinger er en samling korte noveller,fjorten i tallet fordelt på litt over 130 sider. Fortellerstemmene er menn som av ulike grunner har valgt å være i ensomhet fremfor å være en del av fellesskapet, men det er slett ikke alle mennene som er single.

Gode vaner handler om en godt voksen mann som bor alene her i livet, og det meste av tiden tilbringer han i leiligheten sin, ofte iført en av slåbrokkene sine.  Annen hver uke for han besøk av eksen sin, noe han ikke virker så veldig begeistert for sånn egentlig. Han kan ikke lage varm mat men det har han ikke tenkt til å fortelle henne så han serverer smørbrød til middag og sier at den «egentlige» middagen lager han senere. Han er en mann som har godt innarbeidede rutiner som han gjentar hver eneste dag gjennom hele året. Han virker som en ensom kar, men at dette er noe han har planlagt og villet selv?
Plan for onsdag 11 er en mildt sagt underlig novelle  satt opp som en timeplan og hvor den mannlige fortellerstemmen har tenkt gjennom absolutt alt, også hva han skal gjøre om de han skal i kontakt med i løpet av dagen reagerer på en annen måte enn det han først tror eller forventer.
En eller to løgner var en meget sår novelle som handler om forholdet mellom en far og sønn, faren er gammel og har tydeligvis tatt en del tester hos legen og er bekymret for utfallet av disse. Han ringer sønnen sin som han ikke har snakket med på mange år.
I Pelsball møter vi et ektepar som er på besøk på en gård som er i konens familie, og det skal feires en stor dag på gården og mange gjester for konen har en stor familie. Den mannlige fortellerstemmen føler ikke noe for å være der og prøver til stadighet å stikke seg unna.

Før jeg har fått stoppet bilen helt, er min kone ute og skynder seg bort til sine slektninger. De omfavner hverandre. Jeg låser bilen. Så hilser jeg på de nærmeste. Jeg klemmer kvinnene og tar mennene i hånden. Alle er blide. Jeg smiler jeg også. Etter noen minutter kjenner jeg at jeg er litt sliten øverst i kinnene etter å ha smilt for lenge.

S.32

I Hver jævla onsdag treffer vi en sønn som er på besøk hos sin mor som han alltid er når det er onsdag og til samme tid som alltid slik han selv vil det. Moren vil at han skal ta kontakt med sin søster som for tiden like godt kunne vært alenemor for sine to barn siden mannen hennes er syk. Hun forteller at det kan være like greit at ikke sønnen har fått seg familie selv.
Pål og Pål er novellen om barnebarnet og bestefaren som er på tur i parken og som går på kafè for å spise is og drikke brus, og hvor det ender opp med at bestefaren får fra regningen.
Min datter og jeg var en sår novelle om en mann som har sin datter på besøk men som har dårlig råd og ikke kan kjøpe det han vil til henne. Det virker ikke som de er sammen så ofte heller.
Du får hilse er en meget sår novelle som kommer til å sitte lenge i hos meg. Den handler om en gammel mann som ligger på sykehus og ikke lenger husker sin egen familie. Han får besøk av både barn barnebarn og en yngre bror som han overhodet ikke kjenner igjen.
Tittelnovellen Min fars fem bad er neste ut og her er det sønnen i huset som er fortellerstemmen, og når faren har laget husets andre bad konkluderer han med at faren er et trist menneske. Men så er det slik at når man møter motstand så gjør enkelte de mest absurde ting. Det skjer etter hvert en del triste ting i denne novellen og jeg kan vel trygt si at dette er en noe dysfunksjonell familie.
Det er alltid greit å ha med seg en bøtte handler om en sønn som etter anmodning fra sin gamle mor leter etter faren som har vært forsvunnet i noen timer.
Kaufmann handler om et middelaldrende ektepar hvor han når han kjører sin datter til togstasjonen plutselig finner ut at han skal ha «The talk» med sin datter og det hele blir ganske så kleint foråsidetsånn. Når han kjører fra stasjonen kommer han til å undres på hvor lenge siden det egentlig er siden han og konen hadde hatt en helg alene, bare de to sammen?

Simon parkerte bilen og gikk de femti meterene bort til hytta. I et glimt så han Inger passere i stuevinduet. Hun var kledd i en av de slitne hyttegensrene og et par av Simons gemle bukser. Det gikk noen øyeblikk, så passerte hun igjen. Simon var blitt sående bak en einerbusk. Når han kom inn,ville det bare være de to. Han måtte gjøre noe, han også. Han så på den velstelte plenen og hagen, så på huset, som kontinuerlig var pusset opp de siste årene. Det var ingenting igjen. Han bestemte seg for å gå inn før hun oppdaget ham.

S. 99

Måneden før desember må være samlingens mest groteske novelle.Vi treffer som vanlig en mannlig fortellerstemme og denne har samboer, og siden det er novemer har han begynt å tenke ut hva han skal kjøpe til sin kjære til jul. Han ser noe fra kjøkkenvinduet sitt men gjør ingen forsøk på å hjelpe eller finne ut hva som har skjedd. Jeg kan ikke si noe om det uten å røpe for mye, men jeg har skrevet wtf? og Ka faen? flere ganger mens jeg noterte så det er ikke helt bra for å si det slik.
Unødvendige dødsfall er rett og slett en oppsummering av nettopp unødvendige dødsfall, og det var ganske så groteskt å lese at 102 mennesker har dødd som følge av at røykvarsleren har slått seg på ved en feil. 97 av fallene skjedde på natten, 83 av dem i en trapp mens 15 falt ned fra en stol og døde da de forsøkte å skru av alarmen.
Sist men slett ikke minst er De aller første dagene hvor handlingen er lagt til de første dagene etter fortellerstemmens død. Og endelig får vi det etterlengtede svaret på hva som skjer etter at vi har tatt kvelden,eller?

I disse novellene var det mye hverdagsrealiteter sammenblandet med absurdheter og alle fortellerstemmene er på en eller måte på utsiden av fellesskapet tilsynelatende fordi de har valgt det selv, eller det er det de vil ha leseren til å tro. Her er for det meste  menn som lever alene, mange virker ensomme, men det er også menn som lever i forhold. De aller fleste ser ut til å takle dette med ensomheten på en god måte, tilsynelatende i hvert fall.
Handlingene er konsentert rundt fortellerstemmen som ser på verden rundt seg,betrakter omverden på «trygg»avstand og det kan virke som de prøver å gjemme seg i nærmest «frykt» for å være en del av felleskapet.

De aller fleste novellene omhandler forholdet mellom foreldre og barn, og det slo meg at omtrent alle som en hadde et anstrengt forhold til foreldrene sine. Mange hadde nesten ikke kontakt med sine foreldre i det hele tatt, og flere hadde ikke hatt kontakt med dem på årevis.Når de endelig har kontakt så blir det veldig anstrengt. Akkurat disse sekvensene var såre å lese om.

I likhet med romanen så merkes det også her veldig godt at forfatteren har erfaring med manus og tvproduksjon for han skriver på en måte som gjør at man lett kan se for seg karakterene som i en liten filmsnutt. I novellene ligger det også mye i det som ikke blir direkte fortalt men som ligger der mellom linjene.

Jeg digger stilen hans og  ikke minst blandingen av det hverdagslige og ganske så absurde. Nå har han skrevet en novellesamling og en roman, jeg håper at han er i gang med nye skriveprosjekter for dette vil jeg leser mer av.


Forlag: Tiden
Tittel: Min fars dem bad og andre fortellinger
Forfatter: Per Schreiner
Format:Innbundet
Sideantall: 136
Utgitt: 2015
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Versjon 4

Per Schreiner er født i 1965 og er en norsk dramatiker og forfatter. Han har skrevet for radio,tv,film og scene. Blant annet er han èn av forfatterne bak tv-serien Kampen for tilværelsen ( 2014/2015)  Kanskje aller mest kjent er han for manuset til filmen Den brysomme mannen som han blant annet mottok Amandaprisen for i 2006.
Han debuterte som forfatter med novellesamlingen Min fars fem bad og andre fortellinger i 2015. I 2016 kom han ut med sin første roman, Henrettelse med elefant.

 

HILSEN BEATHE

Bokhyllelesing 2017

mug_tea_pair_book_flower_68255_3840x2400

Meldte meg på Bokhyllelesingen i fjor men det var slett ikke mange runder jeg deltok i,jeg leste de fleste bøkene da men de ble aldri skrevet om . Heldigvis er det Bokhyllelesing med Hedda i år også slik at jeg får anledning til å delta. Med 740 uleste bøker i bokhyllene så sier det seg selv at jeg må bli flinkere til å lese noe av det som allerede er der og ikke bare kjøpe nytt eller skaffe meg leseeksemplarer som ikke blir lest innen rimelig tid.  Da er det fint at det finnes slike utfordringer som dette for da er det håp om at bunken med uleste bøker krymper noe i det minste.

I år ser kategoriene slik ut og jeg har valgt meg ut følgende 10 bøker,fem av dem kan jeg også krysse av på 1001-listen.

FØRSTE RUNDE – JANUAR
– Les ei bok med blått omslag
 De grunnleggende bestandeler av Michel Houellebecq – 1001kryss i tillegg.
ANDRE RUNDE – FEBRUAR
– Les ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
 Mellom to verdener av Kathleen Grissom – Oppfølger til Tilbake til Tall Oaks.
TREDJE RUNDE – MARS
– Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
En bønn for Venezia av Marina Fiorato -Handling fra 1576.
FJERDE RUNDE – APRIL
– Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990
Billedhuggerens datter av Tove Jansson
FEMTE RUNDE – MAI
– Les et skuespill eller ei diktsamling
 Susanna Modies dagbøker av Margaret Atwood
SJETTE RUNDE – JUNI & JULI
– Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese
Røverbruden av Margaret Atwood – 1001kryss i tillegg, dog usikker på om 573 sider «kvalifiserer» som tjukk bok.
SJUENDE RUNDE – AUGUST
– Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla
Madame Bovary av Gustave Flaubert – 1001kryss i tillegg.
ÅTTENDE RUNDE – SEPTEMBER
– Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før
Bølle på døra av Jennifer Egan – 1001kryss i tillegg.
NIENDE RUNDE – OKTOBER
– Les ei bok med en svært kort tittel
Rom av Emma Donoghue – 1001kryss i tillegg.
TIENDE RUNDE – NOVEMBER & DESEMBER
– Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
 En herregårdssaga av Selma Lagerlöf

 

HILSEN BEATHE

Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen

I 2015 debuterte Eirin Gundersen som forfatter med diktsamlingen Du er menneske nå, en bok jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen samme år. I dag er det lansering for hennes nye diktsamling, og jeg kan si med det samme at dette var sterk lesing.

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast
Alt som ikke har blitt tjoret fast er en diktsamling i tre deler fordelt på 73 sider.

Diktene handler om en kvinne som sammen med det jeg antar er mannen hennes reiser tilbake til en øy langt uti havgapet oppe i nord, en øy hvor forfedrene hennes holdt til i gamle dager.

Gjennom minnene hennes fra somrene hun tilbrakte her som barn hvor hun besøkte mormoren og gjennom ting hun mest sannsynlig har blitt fortalt får vi som lesere et meget godt innblikk i hvordan det var å leve på denne øya i den tiden jeg anslår spenner seg fra slutten av 1800 tallet og frem til i dag. Det vil si at på 30-tallet begynte folk å flytte fra øya.

I gamle dager var mennene i dette området som oftest fiskere og kvinnene var hjemme og stelte med hus og hjem, ofte med en stor ungeflokk selv om det slett ikke var alle som fikk vokse opp.
Kvinnene satt hjemme og ventet på at mennene skulle komme hjem fra sjøen, og av og til var det slik at de slett ikke kom hjem i det hele tatt og kvinnene ble sittende igjen alene. Dette er noe jeg-personen undrer seg over, hva om det var henne som mistet mannen sin på sjøen? Ville hun har gjort de samme valgene som sine formødre om så hadde skjedd?

Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen;skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.

S.26

Her får vi høre om en av forfedrene som mistet kameratene sine på havet, og hvor han når det var bra vær reiste ut med båten for å lete etter dem. Eller han stod og ventet  langs sjøkanten i håp om at noen skulle skylle i land. Flere genrasjoner senere leser jeg-personen i dagbøkene hans hvor han skriver om kameratene  han ikke finner.
Det er hjerteskjærende og gripende lesing. For det var jo mange som mistet livet sitt til sjøs på den tiden.

Som nevnt over så  begynte folk å flytte fra øya på 1930 tallet for å bosette seg på fastlandet men jeg-personens forfedre valgte å bo der og de var de aller siste som forlot øya.

Så blåser det opp til storm. Radioen melder om skip som loses til nødhavner, båter som tar seg inn i fjorder for å slippe unna den verste vinden.Fra langt ute på havet kommer den drivende, i orkan styrke. Den river med seg sand,sjø, kaster seg mot land, fortsetter opp skjæret, mot husveggene, tar tak i alt som ikke har blitt tjoret fast – og fortsetter, oppslukt i sin egen grådige drift, til den når hjertet.

S.30

 Når denne kvinnen går rundt på øya og ser på husene, så tar hun seg i å titte inn vinduet i noen av dem, de er fraflyttet men ikke tomme. Husene er fremdeles møblert som om det bare venter på at eieren skal komme hjem fra jobb og slik har de stått i mange år.
Hun ser opp på fjellsiden hvor hennes formødre har gått, og hun undrer seg over hvordan hennes liv hadde vært om hun ikke hadde møtt han som er mannen hennes, hvordan det hadde fortonet seg om hun hadde levd alene i stedet.

Noen av de døde får i denne diktsamlingen et slags spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum står det på forlagets sider. Og jeg kom til å tenke på noe som mormoren til jeg-personen hadde fortalt henne.

Hun tråkket feil, satte foten utenfor stien og falt. Det kunne hendt hvem som helst, et øyeblikk med oppmerksomheten rettet et annet sted. De fulgte henne med blikket de første nettene, så henne krafe med fingrene i fjellveggen. Et sekund klarte en gresstue å stanse henne, men hun fikk ikke tak og falt videre. Det var alltid små variasjoner i detaljene når mormor forlate om nabojenta:en gang hadde hun mosedotter i hendene da de fant henne, en annen gang hørte de henne skrike hele veien ned. I dag er det ingenting som tyder på at hun levde.

S.65

Jeg sitter alltid og noterer når jeg leser,og i dag måtte jeg telle over hvor mange ganger jeg hadde skrevet ned ordet sterkt, og det var slett ikke få. Men det er nok det ordet som beskriver denne samlingen best, det var sterk lesing dette.

Jeg ble ikke like mye grepet av jeg-personen for så vidt for det var minnene og de tingene hun var blitt fortalt jeg syntes kom aller best frem og som var det sterkeste å lese om.
De trange kårene, den værbitte øya som farte hardt og brutalt med både mennesker og bygninger, kvinnene som ventet forgjeves på sine menn som ble borte på sjøen, om barn de mistet.Det var harde bud.
Mesteparten av dette har jeg-personen blitt fortalt for det skjedde lenge før hun ble født, men likevel kjenner hun det litt på kroppen, det er en del av hennes historie.Og i de dagene hun er der ute på øya må hun forholde seg til en verden som ikke lenger finnes, men jeg syntes det skinte gjennom at hun satt med en frykt for å bli alene og det ble jeg litt grepet av.
Måten forfatteren beskriver naturen på fra dette kystsamfunnet får meg til å tro at jeg sitter ute på den øya og fryser vettet av meg og ikke under et varmt pledd mens jeg leser. Jeg kan tydelig se for meg hvordan det er ute på denne øya, og hvordan de harde værforholdene har satt sitt preg.
Det er en fin blanding mellom nåtid og fortid og alle overgangene gikk knirkefritt for seg. Forfatteren har et meget godt språk og jeg vil si at dette er en forholdsvis lettfattelig diktsamling. Hun får til tider sagt mye med få ord, og enkelte av diktene slo meg som et slag i midt i magen. Måten forfatteren skriver på gjør at det føltes veldig nært, og ikke minst sårt. Det går selvfølgelig en rød tråd gjennom diktene og de hører sammen selv om det hopper frem og tilbake i tid. På enkelte sider står det en del tekst mens på andre sider er det bare en linje eller to. Det var veldig mange både såre og hjerteskjærende dikt og det var ingen lett oppgave å plukke ut noen for her var det masse å ta av. Jeg likte denne samlingen like godt som hennes første, og siden dette er forfatterens såkalte «vanskelige» andre bok så vil jeg si at hun klarte de brasene med stort hell.
Anbefales!

På radiogyldendal ligger det en lydfil hvor forfatteren leser fra boken, den er vel verd å høre på om du kunne tenke deg å lese boken  selv også, du finner den her.


Forlag: Gyldendal
Tittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Forfatter: Eirin Gundersen
Format: Innbundet
Sideantall: 73
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

gundersen-eirin_productimage

Eirin Gundersen er født i 1990 og er en norsk forfatter. Hun har gått på forfatterstudiet ved Høyskolen i Bø samt ved universitetet i Tromsø. Hun debuterte som forfatter i 2015 med diktsamlingen Du er menneske nå, Alt som har blitt tjoret fast er hennes andre diktsamling.

HILSEN BEATHE

Bokbloggerprisen 2016 – Dette er langlisten

Til høsten skal bokbloggerprisen deles ut for fjerde gang, og i dag ble årets langliste lagt frem.

 

bbpll2016

 

Årets roman:

• Leiligheten av Nora Szentiványi (Oktober)
Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm (Tiden)
Du er så lys av Tore Renberg (Oktober)
• Hviskeren av Karin Fossum (Cappelen Damm)
• Hennes løgnaktige yter av Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
• Arv og Miljø av Vigdis Hjorth (Cappelen Damm)

 

Jeg har lest tre av de som er på listen og nominerte alle tre, og jeg har lagt inn link til de to bøkene jeg har fått skrevet om.
Arv og miljø har jeg liggende på vent og Leiligheten er lånt på ebokbib.

 

 

 

bballa2016-ok

 

Åpen klasse:
• Bøddel av Torgrim Sørnes – dokumentar (Vigmostad og Bjørke)
• 60 damer du skulle ha møtt av Jenny Jordahl og Marta Breen – tegneserie (Forlaget Manifest)
Um sakne springe blome, av Cathrine Blaavinge Bjørnevog – lyrikk (Samlaget)
• To Søstre av Åsne Seierstad – dokumentar (Kagge)
• Blodskraft av Lise Grimnes – ungdomsroman (Aschehoug)
Lars er LOL av Iben Akerlie – ungdomsroman (Aschehoug)

 

Også i åpen klasse har jeg lest 3 av bøkene og nominert to av dem. Jeg har  skrevet om to av dem og har lagt inn link til omtalen. Omtale på Blodskraft som var en av bøkene jeg nominerte kommer når denne er skrevet ferdig.
Uavhengig om den går videre eller ikke så skal jeg få lest To søstre av Åsne Seierstad.Og jeg vil gjerne benytte anledningen til å fremsnakke «Um sakne springe blome» som er en sterk diktsamling så absolutt verd å ta en titt på, for dere  som ikke har lest den ennå.

 

Ellers var det noe overraskende at ingen av novellesamlingene kom med på listen i år, selv leste jeg 6 novellesamlinger og nominerte 3 av dem  men ingen kom med på listen.
Litt artig at bøker man trodde skulle komme med fordi man har lest en del positive omtaler av den(men ikke nødvendigvis stemte på selv) ikke kom med mens bøker man ikke har hørt om eller lest få om noen omtaler av  gjør det. Dette har jo selvfølgelig med å gjøre at ikke alle blogger om alle bøkene de leser, men en skulle kanskje tro at de ville skrevet noen få ord om en bok de finner verd å gi sine stemmer til?
Nå er det ikke så farlig om en liste blir overraskende,det er bare kjekt at en liste ikke er forutsigbar – dette gjør jo prisen bare enda mer spennende for så vidt. Samtidig er dette en bokbloggerpris, og da er det kanskje litt rart at man stemmer frem bøker man ikke har orket å skrive noen får ord om en gang? Bare en tanke altså!

 

Den 23 januar blir kortlisten lagt frem så det er bare å glede seg i et par uker.

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

 

Alureliterature

En blogg om bøker

Labbens bokblogg

There is no surer foundation for a beautiful friendship than a mutual taste in literature - P.G. Wodehouse

amylin's book chatter

En blogg om bøker

The Girl Who Reads

En blogg om bøker

Stjernekast

En blogg om bøker

Tjuetre 06.Com

En Bergenser leser bøker

rettfrahjerteblog.wordpress.com/

Straight from my heart

Kulturbloggen til guffen

En blogg om bøker

ebokhylla mi

En blogg om bøker

Bokelskerinnen

Med blikket på aktuelle bokutgivelser i inn-og utland

forfatterwannabe

drømmen om min roman i din bokhylle

Tea, Books & Gilmore Girls

En blogg om bøker

Forfatterfrue

Der ting som kyss og nyslått gress, sveler og nakne netter får plass. Men også motet til å kjempe, reisen fra syk til friskere og evnen til å "leve med".

Astri utan D

Film. Bøker. Musikk. ++

Alt du vet er feil

En blogg om bøker

Heges bokverden

En blogg om bøker

Endast Eböcker ...

En blogg om bøker

koffiehart

En blogg om bøker

Lesenyter

En blogg om bøker

✰ Skorpionen's hjørne

En blogg om bøker

Ariel

En blogg om bøker

Tones bokmerke

En blogg om bøker

Kort møte

Run mad as often as you choose, but do not faint

Les! Lue!

Norsk litteratur på finsk og finsk litteratur på norsk - Norjalaista kirjallisuutta suomeksi ja suomalaista kirjallisuutta norjaksi

Huset ved sjøen

Tanker om laust og fast

Hilsen fra Muscat!

En blogg om livet mitt i Oman

Lottens Bokblogg

Lottens tankar och funderingar om berättande i litteratur och film

lesehestkokken

bøker, vin & mat

My Criminal Mind

~En Bokblogg

Elise Cathrin

Alltid på eventyr med ei bok i handa!

EllenGry

Write - Laugh - Love -Cry - Smile and Live

Livetsrose

Marthe Charlotte Drageland

Läsa och Skriva

Ett personligt bloggiversum om litteratur och skapande.

Draumeverda

Frøken Vims bloggar om bøker ho les

edgeofaword

Musings of the Wordoholic