Home fire/ Ildhjerter av Kamile Shamsie

Ildhjerter_productimageI fjor leste jeg Colm Toibìns roman House of names som er en gjenfortelling av Orestien skrevet av den greske dramatikeren  Aiskhylos fra det antikke Hellas.
Kamila Shamsies nye roman Ildhjerter eller Home fire som den heter på engelsk, er en moderne versjon av Antigone skrevet av Sofokles som ogå blir regnet som en av de greske tragedier.
Antigone er datter av kong Ødipus og hans kone Lokaste( som egentlig var hans mor uten at han visste det)  uansett så var Antigone kjent for sin usvikelige kjærlighet og lojalitet ovenfor sin far.
Fortellingen om Antigone inngår i den delen av de greske tragediene som kalles Thebenkretsen, altså tragedier under den mytiske herskerslekten i det antikke kongeriket Theben. Det samme gjør forøvrig Orestien.
Etter at jeg hadde lest ferdig boken for noen dager siden måtte jeg lese om Antigone på Wikipedia og ut i fra det jeg kunne lese om teaterstykke der så er det påfallende likt handlingen i boken, faktisk mer enn jeg hadde trodd på forhånd. Og navnene var også ganske like, Antigone- Aneeka, Ismene-Isma, Kreon- Karamat. Det stod også at dette var et av få greske drama hvor en kvinne både er sentral for handlingen samtidig som hun handler av egen fri vilje og kan således leses som at den tar for seg en feministisk problemstilling, noe som også tildels kan sies om Ildhjerter.

Boken har fem ulike fortellerstemmer og både Isma,Aneeka, Parvaiz, Eamonn og  Karamat kommer til orde.
Isma er storesøsteren til tvillingene Aneeka og Parvaiz. De har pakistansk opprinnelse men har vokst opp i London. Faren deres var Jihadist og etter de har hørt døde han på vei til Guantanamo, og moren prøvde så godt hun kunne å holde familien sammen etter prøvelsene faren utsatte dem for pga valget han tok. Hun døde når hun var på jobb og det ble opp til Isma å ta seg av de mindre søsknene sine. Når romanen begynner er hun på vei til USA for å ta fatt på studiene sine som har vært satt på pause i noen år. Hun blir imidlertid utsatt for et ubehagelig intervju på flyplassen og mister flyet sitt.

Hun kommer seg til USA og der treffer hun Eamonn som viser seg å være sønnen til innenriksminister Karamat Lone som har muslimsk bakgrunn og er grunnen for at Isma ble holdt igjen på flyplassen i London. Isma føler seg tiltrukket av Eamonn til tross for deres høyst ulike bakgrunn, men når han treffer Aneeka faller han pladask for henne og de innleder et heller heftig forhold som de klarer å holde hemmelig lenge. Eller det er Aneeka som er besemt på at dette skal holdes hemmelig. I denne sekvensen hvor Eamonn har orde får vi også høre litt om oppveksten hans.

Isma bekymrer seg for lillebroen Parvaiz fordi hun ikke vil at han skal gå i farens fotspor, men han reiser til Tyrkia for å verve seg som fremmedkriger etter at han ble kontaktet av en mann som kjente til faren hans og han ville reise ned dit for å komme i kontakt med noen som kjente faren og visste hvordan han hadde kjempet, selv husker han ikke faren så godt. Etter en stund innser han at ting ikke er helt som han trodde og han vil reise tilbake igjen til England. Men det skal vise seg å ikke være så enkelt for siden han har reist for å verve seg på den måten han gjorde mistet han sitt britiske statsborgerskap og har nå kun det pakistanske. Han ber Aneeka om hjelp og hun gjør alt hun kan for at det skal ordne seg for ham, og reiser til Karachi for å få han med seg hjem til England.
Slutten på fortellingen får vi gjennom innenriksminister Karamat Lones øyne, og til tross for at det er dramatiske ting som skjer for å si det mildt var vel han den av karakterene jeg brydde meg minst om selv om denne delen naturlig nok var interessant å få med seg.

Sitatet under er hentet fra begynnelsen av boken og den viser godt hvilke holdninger som gjerne råder.

«Ser du på deg selv som britisk?» sa mannen.
«Jeg er britisk.»
«Men ser du på deg selv som britisk?»
«Jeg har bodd her hele livet.»Hun mente at det ikke fantes noe annet land som hun følte tilhørighet til, men ordene lød unnvikende.
Avhøret fortsatte i nesten to timer. Han ville vite hva hun mente om sjiamuslimer, homofile,dronningen,demokrati, «Hele Storbritania baker», invasjonen i Irak, Israel, selvmordsbomberne og dating-nettsteder.

S.11

Husker godt at Sana følte mye på dette med tilhørighet i sesong 4 av Skam, for på noen måter var hun annerledes enn andre norske ungdommer  og på andre måter ikke, samtidig som hun ikke følte seg verken norsk nok eller Marokkansk nok. Det kan ikke være enkelt og dette er noe de fleste med utenlandsk bakgrunn kjenner på vil jeg tro.

Dette er en viktig og ikke minst aktuell bok fordi det er ikke lenge siden det her i Norge også var en heftig debatt om hvorvidt man skulle frata fremmedkrigere det norske statsborgerskapet uten dom, og dette var det bred uenighet om og det hele eskalerte, ikke minst i sosiale medier. Dette er en tildels politisk roman men jeg tror ikke man er nødt til å ha kunnskap om politikken i storbritania for å ha utbytte av boken.

Men det er ikke bare dette med statsborgerskap som er tema her, den viser også hvilke utfordringer de med flerkulturell bakgrunn har og hvordan de prøver å leve i sitt nye land med «trusselen» om at folk kan se på dem som potensielle terrorister. Det handler om å finne ut hvem man er og ikke minst lojalitet( og ovenfor hvem?) den viser også hvor lett det kan være å bli radikalisert kanskje fordi man sårt trenger noe å tro på. Det handler om makt og ikke minst misbruk av denne…og det handler om kjærlighet.

Følte at man ble relativt godt kjent med de sentrale karakterene og det gjorde at dette på en måte kom veldig nært på for man ble jo engasjert i det som hendte med dem. Jeg likte Isma veldig godt og følte med henne når hun måtte ta valg hun syntes var riktige selv om det gikk hardt utover hennes kontakt med resten av familien. Men også de fleste andre karakterene gjorde inntrykk på meg på en eller annen måte.
Forfatteren har et godt språk og har skrevet en bok som gjorde veldig inntrykk på meg og som kommer til å sitte lenge i. Hun har tatt opp flere spørsmål som er høyaktuelle i forhold til det samfunnet vi har i dag.  Det er heller ingen minus at den er en slags gjenfortelling av en gammel myte for det er noe jeg virkelig liker. Om ikke dette er en gresk tragedie så er det i hvert fall en moderne tragedie.
Dette er en meget velskrevet roman som jeg likte veldig godt og jeg syntes at forfatterens grep om å få fortellingen fortalt gjennom ulike øyne fungerer veldig fint.
Om forfatterens forrige bok, Brente Skygger, er like god som denne så angrer jeg på at jeg ikke har lest den for lenge siden, men heldigvis har jeg den liggende på lur.

 

Andre som har lest og blogget om boken: Bentebing  og Berit, og når jeg leste hennes omtale nå så ser jeg at hun anbefalte å lese originalen i etterkant og hun henviste til Nasjonalbiblioteket hvor flere versjoner av denne ligger. Jeg har ikke lest det ennå men jeg skal senere i dag, og jeg har lenge tenkt på at jeg må få kjøpt boken «Greske tragedier», en bok som inneholder syv av de mest kjente teaterstykkene og hvor jeg finner både Antigone og Orestien. I forfatterens etterord takker hun blant annet Ali Smith for hennes barnebok The Story of Antigone, som jeg også fikk lyst til å skaffe meg.

 EN GRIPENDE OG TANKEVEKKENDE ROMAN SOM ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

 

homefire ildhjerter
Den engelske og norske utgaven av boken: Jeg har lest mest i den norske.

Boken var på langlisten til Manbooker prisen i fjor!

 

manbooker2017-ok


Forlag:Gyldendal
Original tittel: Home Fire
Norsk tittel:Ildhjerter
Forfatter: Kamile Shamsie
Oversetter: Anne Cathrine Wolebæk,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:284
Utgitt:2017
Min utgave: 2018
Kilde:Kjøpt/ Leseeks

 

Forfatter

Shamsie-Kamila_Foto-Zain-Mustafa
Foto:Zain Mustafa

Kamile Shamsie er født i 1973 i Pakistan og  bor nå i London. Hun debuterte som forfatter i 1998 med romanen In the City by the sea. Hun har etter dette skrevet flere romaner og har mottatt en rekke priser for sitt arbeide. Hennes første norsk utgivelse kom i 2010, Brente skygger.

 

HILSEN BEATHE

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg brenner for bøker som har med slavetiden og raseskillet  å gjøre og selv om jeg har lest en del bøker om emnet etter hvert så er det alltid kjekt å stifte nye bekjentskaper med forfattere man ikke har lest noe av tidligere.

den underjordiske jernbanenHandlingen  i «Den underjordiske jernbanen» begynner i 1812 og vi følger for det meste Cora,som er tenåring når vi møter henne for første gang,men  vi får også høre om moren Mabel som rømte fra bomullsplantasjen Randall når Cora var 10 år samt mormoren Ajarry. Ajarry var bare en ung jente når hun og resten av familien hennes ble kidnappet og solgt som slaver og tatt med til USA. Under overfarten ble hun voldtatt og prøvde flere ganger å ta sitt eget liv. Faren hennes omkom på veien over til USA. Ajarry ble solgt flere ganger med det samme hun kom til statene men til slutt havnet hun på Randall- plantasjen i Georgia og i slavekvarteret eide hun en liten jordflekk på ca 3 kvadrat,den var et av få lyspunkt i en ellers mørk tilværelse preget av hard jobbing og ikke minst vold. Denne jordflekken ble etter hennes død også meget viktig for Mabel, det var dit hun gikk når hun hadde behov for å tenke gjennom ting og ikke minst ble den veldig viktig for Cora etter morens forsvinning. Hun voktet flekken så pass mye at hun fikk rykte på seg å være en gal person, noe som førte til at hun ble satt enda mer utenfor fellesskapet enn det hun allerede var, og det hjalp heller ikke at hun måtte tidvis bo på hob, en liten hytte som huset de syke, både de som var fysisk og psykisk syk.

Prisen hennes svinge opp og ned. Når du blir solgt så mange ganger, lærer erfaringen deg å følge nøye med. Hun lærte raskt å tilpasse seg de nye plantasjene og å skille niggertemmerne fra dem som bare var onde, dagdriverne fra sliterne, angiverne fra dem som kunne holde på hemmeligheter. Herrer og fruer delt inn i grader av ondskap, plantasjer etter forskjeller på rikdom og ærgjerrighet. I noen tilfeller ønsket ikke plantasjeeierne annet ennå klare seg sånn noenlunde, og så var det menn og kvinner som ønsket å eie hele verden, som om det var et passende areal.

S. 14

Etter gamle Randalls død ble plantasjen på en måte delt i to hvor Terrance styrte den ene delen mens broen James hadde ansvaret for den andre delen, der Cora bodde. Når James ble syk overtok Terrance ansvaret for hele plantasjen og han  styrte plantasjen med en mye hardere hånd enn broren og de minste forteelser ble straffet på de mest grusomme måter.

Cora slet i flere år med morens forsvinning og tanken på at hun hadde reist uten å ta henne med seg. Hun hadde veldig vondt for å forstå hvordan moren hadde hatt hjertet til det å gjøre det.
Cora streifet aldri innom tanken på å flykte selv, Ikke før unge Caesar dukket opp på plantasjen.

Han og familien hadde vokst opp på en plantasje  eid av en gammel dame som hadde lært ham både å lese og skrive. Dette var noe de fleste plantasjeeiere og hvite generelt så på som en stor fare, og for slavene var det farlig å vise at man kunne denne kunsten.
Den gamle damen hadde lovet familien at de skulle bli satt fri den dagen hun døde. men familien som overtok etter henne solgte dem og de ble sendt for alle vinder, borte fra hverandre alle sammen.
Første gangen han spurte om hun ville være med svarte hun nei, men etter en stund forsøkte han seg igjen og denne gangen sa hun ja.

 

Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen og på denne måten kommer de seg vekk fra Georgia, men det er flere haker ved dette, den ene er slavejegeren Ridgeway.
Ridgeways far var smed men den unge mannen hadde aldri hatt noen planer om å følge i farens fotspor. Når han var fjorten år ble han for første gang med en patrulje når de skulle jakte på rømte slaver, noe som gav han mersmak. Han var en fryktet mann.

Løkken senket seg rundt halsen på Louisa, og hun ble geleidet opp trinnene. Med en presisjon som skyldtes lang øvelse, kastet en nattrytter tauet over den tykke, sterke grenen med ett kast.
En av dem som hadde kommet til for å skubbe plattformen bort, ble avvist – han hadde vært med på det før ved en tidligere festival. En ung brunette i en rosa pileprikket kjole kom springende til for å ta plassen hans.
Cora snudde seg bort før jenta hang der. Hun kravlet bort til den andre siden av loftsrommet, i hjørnet av det siste buret hennes. De neste månedene, når det ikke var for kvelende varmt om natten, foretrakk hun å sove i den kroken. Det var så langt unna parken, byens ulykksalige bankende hjerte, som hun kunne komme.

S.184

Jeg likte første del av boken selv om det var noe som var veldig godt kjent fra før, det som handler om hvordan livet på plantasjen var for slavene med sine sadistiske eiere og oppsynsmenn som elsket å undertrykke dem og ikke minst gjøre de mest grusomme ting med dem.  Men vel så godt likte jeg den delen vi går inn i nå, den som har med flukten å gjøre og hvordan livet fortonte seg for dem som var på rømmen med slavejegere etter seg til enhver tid og som kunne dukke opp når som helst.
Det var også høyst interessant å lese om hvordan dette med den underjordiske jernbanen fungerte. Det er også i denne delen vi får høre om hvordan Cora i over fire måneder måtte bo på et lite loft hvor hun ikke engang kunne stå skikkelig oppreist. Dette var veldig vondt og sårt å lese om selv om det kanskje ikke var det mest groteske en kunne lese om, det var derimot de som ble hengt opp langs veien til alles spott og spe for ting som kanskje ikke var så ille. Ofte var det vel slik at straffen på langt nær sto til forbrytelsen.

I romanen blir den underjordiske jernbanen fremstilt som en helt konkret jernbane med både damplokomotiv, togstasjoner  styrt av stasjonsmestre som satte både sitt eget og familiens liv på spill for å hjelpe slavene til frihet, og romanens hovedperson var innom flere av disse på sin flukt.  Virkelighetens underjordiske jernbane var et heller uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter  og trygge hus som slaver på flukt kunne benytte seg av, alt  styrt av folk som var motstandere av slaveriet, såkalte abolisjonister.

route of the underground railroad
Foto: Wikipedia

Selv om jeg har lest en del romaner med disse temane har jeg ikke vært borte i en roman som har tatt for seg dette med den underjordiske jernbanen på samme måte som Whitehead her har gjort, og det var høyst interessant lesing. I en periode hvor Cora og Caesar bosatte seg i Indiana gikk Cora en del til legen og ble undersøkt og der ble det nevnt at de rådet svarte kvinner til å sterilisere seg, og når kvinnene hadde fått to barn ble de tvunget til å gjøre det – jeg har ikke klart å finne ut om dette stemmer eller om dette er fiksjon fra forfatterens side. Jeg har ikke hørt om akkurat dette før og derfor ble jeg litt nysgjerrig, men de drev jo en slags utryddelsestaktikk så det er vel kanskje ikke utenkelig at det forekom.

Forfatteren har et fint og godt språk og han faller ikke for fristelsen til å skrive på en slags dialekt som vi tidvis finner i denne type romaner. Av og til er språket både vakkert og poetisk, og det blir en fin kontrast til det han faktisk formidler for det er temmelig mørkt det meste av tiden, selv om man sitter med en følelse av at Cora alltid sitter med et håp om at fremtiden hennes en gang skal bli god. Og det var interessante tanker hun av og til gjorde seg for det var ikke nødvendigvis slik at det bare var de fysiske lenkene som bandt en fast til et bestemt sted.

Romanen blir for det meste fortalt av Cora men av og til overlater forfatteren ordet til andre karakterer, da særlig når vi har passert første halvdel av romanen. Dette er karakterer som på ulik vis hadde betydning for Cora under hennes flukt og i tiden etter. Disse kom hyppig en stund og kanskje var noen av dem overflødig(?), i hvert fall tok det litt fokus vekk fra Cora og jeg ble ikke overbegeistret for denne måten å gjøre det på selv om de aller fleste forsåvidt hadde interessante ting å fortelle. Det var Cora jeg aller helst ville høre om, ikke karakterer som såvidt var med i handlingen.

Selv om handlingen i denne romanen er lagt til en helt annen tid enn vår så er den på en måte ganske aktuell selv i dag, dessverre må jeg nesten si. For med folk som er på flukt fra krig og elendighet så tipper jeg at situasjonen for dem ikke er så ulik den vi kan lese om i Whiteheads roman.

Boken er forøvrig å finne inne på Goodreads Eligible liste som er en liste over bøker man tror kan havne på manbooker listen  neste uke og det skulle ikke forundre meg om nettopp denne kommer med på den listen.

Som dere kanskje har skjønt så likte jeg boken veldig godt. Anbefales!

Forøvrig skal boken bli en miniserie på Amazon med manus og regi av Barry Jenkins
( som blant annet står bak  filmen Moonlight)

 

Edit: Boken er på langlisten til Manbookerprisen 2017

 

manbooker2017 ok

 

 

Andre om boken:

Bokelskerinnen har lest den engelske versjonen og skrev om boken i fjor høst.
Det snakkes om boken i denne podcasten.
Aftenposten skrev en fin anmeldelse av boken i går.
VG har anmeldt den i dag.

 


Forlag: Kagge
Original tittel: The underground railroad
Norsk tittel: Den underjordiske jernbanen
Forfatter: Colson Whitehead
Oversetter: Knut Johansen
Format: Innbundet
Sideantall: 346
Utgitt: 2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Colson Whitehead_Foto Madeline Whitehead

Colson Whitehead er  født i 1969 og er en av USAs mest anerkjente skjønnslitterære forfattere. Han debuterte som forfatter med romanen The Intuitionist  i 1999 og har siden den gang skrevet tilsammen seks romaner. Han ble i 2002 nominert til pulitzerprisen for romanen John Henry Days. For romanen The underground railroad har han vunnet både Pulitzerprisen og The national Book Award.

 

HILSEN BEATHE

Baby Doll- Flukten var bare begynnelsen av Hollie Overton

Forfatteren bak denne boken er kjent for å være skribenten bak tv-serier som Cold Case og Shadowhunters, den føste er en krimserie  mens den andre er en fantasyserie basert på bokserien Skyggejegerne av Cassandra Clare. Baby Doll er forfatterens første bok og hun begynte å jobbe med den i 2012.

baby doll

Det er ikke ofte jeg leser krimbøker eller thrillere men det hender jeg flesker til og i april ble det faktisk to krim(-ish) bøker. Denne boken blir kalt en psykologisk drama og den betegnelsen er jeg enig i.

Lily er bare 16 år gammel når hun blir kidnappet og tatt med til en hytte  på et øde sted hvor hun ble holdt fanget i 8 år  og boken starter med at hun en vinterdag  endelig klarte å rømme etter at kidnapperen hadde gjort den tabben at han lot døren til hytten stå igjen ulåst. Med seg har hun  datteren Sky på seks år som hun har fått i fangenskap. Når hun kommer til motorveien forstår hun at hun ikke er så langt hjemmefra som hun først hadde trodd for hjemstedet hennes Crested Glen lå bare få mil unna. Med trusselen om at kidnapperen kan innhente dem når som helst klarer Lily og datteren å ta seg frem til morens hus etter alle disse årene. Hun har endelig kommet hjem igjen men helt trygg er hun ikke….

 

Hvor er han? Hvor er Rick? Det var Lilys sørste tanke da hun åpnet øynene neste morgen. Hun så seg desperat rundt i rommet etter ham, som hun alltid gjorde når hun våknet. Hun hadde lært seg å våkne tidlig for å kunne forberede seg på Ricks humørsvingninger. Hun ville kanskje aldri bli kvitt denne følelsen, denne redselen som hun hver morgen måtte konfrontere før dagen kunne begynne.

S.117

Dette var en «vanskelig» bok å skrive om uten å røpe for mye så derfor blir det ikke noe langt handlingsreferat fra meg denne gangen.
Selv om boken kanskje ikke har den typiske spenningen i seg som man forventer av en bok i krimsjangeren så var det til tider litt nervepirrende likevel for gjerningsmannen var jo fremdeles på frifot og han var skikkelig creepy. Jeg vil si at boken handler for det aller meste om Lily og datteren Skys vei tilbake til et fritt og normalt liv, skjønt datteren visste ikke om annet enn fangenskap. Det er  ulike fortellerstemmer, Lily naturligvis og tvillingsøsteren Abby, moren Eve og gjerningsmannen Rick får alle si sitt i denne boken.

Det kom naturligvis som et sjokk for familie og venner å få Lily tilbake igjen etter alle disse årene, og selv om Lily naturligvis var glad for å være fri så var det både sårende og rart for henne å se hva hun hadde gått glipp av den tiden hun hadde vært borte. At livene deres tross alt har gått videre i mellomtiden…

Det ble også et sjokk for det lille samfunnet når det viser seg at gjerningsmannen er en vel ansett person i lokalmiljøet og lærer ved skolen Lily gikk på.

Boken er skrevet i et forholdsvis enkelt og flytende språk og med sine korte kapitler og skiftende fortellerstemmer var dette en bok som var vanskelig å legge fra seg.  En kan trygt kalle det en pageturner. Jeg måtte hele tiden lese litt mer og litt mer for å se hva som skjedde videre. Og med denne måten å formidle på kommer det tydelig frem at forfatteren er vant med å  skrive for tv. Vi blir på denne måten  kjent med de ulike aktørene og vi får gjennom deres øyne vite hvordan de har taklet det som skjedde med Lily for 8 år siden og vi får ta del i hvordan de forholder seg til det at hun nå har kommet tilbake igjen. Særlig var det interessant å lese om hennes kjære tvillingsøster og hvordan livet hennes hadde fortonet etter at søsteren forsvant.

For datteren som aldri før hadde sett verken dagslys eller andre folk enn faren og moren åpnet det seg en helt ny og uten tvil skremmende verden. Både hun og moren har uten tvil blitt utsatt for et enormt psykisk traume i disse årene, og jeg vil tro at det kreves år med terapi for å kunne leve noenlunde normalt igjen. Måten forfatteren beskriver akkurat disse sekvensene på virker troverdig i forhold til dokmentarer jeg har sett om folk som faktisk har kommet hjem igjen etter å ha levd i fangenskap i årevis. Men om skal jeg pirke litt her så syntes jeg at både Sky og Lily kom seg litt for raskt på fote igjen i forhold til det som hadde vært naturlig med tanke på hva de hadde gått gjennom.

Dette er jo en krim(-ish) bok og dermed ulmer det stadig under overflaten og man venter stadig at noe skal skje….noe det også gjør.

Likte boken veldig godt og anbefaler den gjerne videre, også for dem som vanligvis ikke leser «krimbøker».

 

 


Forlag: Gursli Berg
Original tittel: Baby Doll,Escape is just the beginning
Norsk tittel:Baby Doll- Flukten var bare begynnelsen
Forfatter: Hollie Overton
Oversetter: Kurt Hanssen
Format:Heftet
Sideantall: 345
Utgitt: 2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseks

Forfatter

hollie overton
Foto: forfatterens hjemmeside

Hollie Overton er en amerikansk skribent og har skrevet  flere kjente tv-serier blant annet Cold Case og Shadowhunters. Baby Doll er hennes første bok.

 

 

 

HILSEN BEATHE

Siste åndedrag(Tracy Crosswhite #2) av Robert Dugoni

siste-andedragI fjor leste jeg Min søsters grav som var første bok i en trilogi om drapsetterforsker Tracy Crosswhite, og når hun er tilbake i bok nummer to må jeg selvfølgelig få den med meg.

I Siste åndedrag er drapsetterforsker Tracy Crosswhite kommet tilbake til jobben sin i Seattle politiet etter det som skjedde i Cedar Grove for få måneder siden og hun er fremdeles noe oppskaket etter hendelsene der.
Boken begynner med at hun er på politiets skytebane for å hjelpe en kollega å bestå skyteprøven og når erferdige sender hun den kvinnelige kollegaen hjem og hun begynner å rydde opp. Det er mørkt og noe tåkete i området slik at sikten er dårlig og plutselig hører hun lyder innenfra området, men hun ser ingen. Når hun skal dra hjem ser hun at det henger en renneløkke på gjerdet inn til området.Det er tydelig at dette er en beskjed til henne fordi den forrige saken hennes, den hun hadde hatt før hun ble tilkalt til Cedar  Grove på grunn av funn av søsterens levninger, handlet om en stripper som var blitt kvalt med en slik renneløkke på et billig motell i Nord-Seattle. Nicole Hansen – etterforskningen som Tracy ledet før hun dro ble etter kun en måned overført til Cold case-enheten.
Er det morderen som er etter henne eller er det en stalker som «bare» prøver å skremme henne? I så fall, hvorfor? Og hvem?

Han hadde begynt å følge etter henne da hun forlot leiligheten på Capital Hill. En gang hadde han til og med sittet ikke så langt fra henne på en kafè, men han fikk seg ikke til å si noe til henne. Likevel, etter hvert som han ble kjent med henne, forsto han at tiltrekkingen var mer enn bare fysisk. Den var åndelig. Han lurte på om – nei, han visste – hun var hans sjelevenn, det mennesket han var skjebnebestemt til å tilbringe resten av livet med.

S.69

Ikke lenge etter blir Angela Schreiber funnet drept på et motellrom på samme måte som Nicole Hansen, svinebundet  som et dyr på en slags sadistisk rodeo.  Også hun var danser/stripper akkurat som Nicole. Når enda flere unge jenter fra de ulike natklubber blir funnet drept på samme måte visse de at de stod ovenfor en seriemorder. De gir gjerningsmannen kallenavnet Cowboyen.
Tracy forlanger å få inn flere folk til å løse disse sakene, og hun blir satt til å lede gruppen som skal sette en stopper for disse grusomme hendelsene.
De har få spor å gå etter og Tracy innser at løsningen på drapene kan finnes i en ti år gammel drapsetterforskning som flere, blant annet sjefen hennes, Johnny Nolasco,ville ha foretrukket å holde skjult.
Det blir etter hvert et kappløp med tiden og spørsmålet blir om Tracy klarer å stoppe gjerningsmannen eller blir hun hans neste offer?

Santos kikket over bordet på Tracy. «Hvis det er den samme fyren, ville det være uvanlig, men ikke enestående. Crosswhite har vært i nyhetene. Seriemordere har store egoer. De vil være i sentrum for oppmerksomheten. Han kan se på det som at du kommer i veien for hans rampelys.» Santos stopper. «Eller han kan se på deg som sin ultimale belønning.»

S.185

Dette var en krimbok jeg likte veldig godt og krim slik jeg liker det – uten blod og annet gørr, men spennende og ekkelt likevel. Joda, jeg kan også like krim som er enda mer hardbarka enn dette men jeg syntes i grunnen at denne var ille nok.

Det blir nesten som å sitte og se på en kriminalserie på tv på grunn av den måten forfatteren beskriver både omgivelser og det som skjer på. Det er noe typisk amerikansk over denne uten at det er negativt, snarere tvert om – men nå liker jeg veldig godt amerianske krimserier.
Vi bli litt bedre kjent med Tracy og hun er fremdeles kjæreste med advokaten Dan som hun møtte igjen i første boken. I tillegg blir vi litt kjent med noen av bi-karakterene, kollegene til Tracy. Krimgåtene står enda mer i fokus denne gangen og som alltid i krimbøker så kan det være flere mulige gjerningsmenn og jeg trodde ved flere anledninger at jeg hadde funnet ut av hvem det var – men jeg hadde jo ikke det.

Nå er ikke jeg vel bevandret i krimbøkenes verden men jeg kjenner at jeg liker at det er en kvinnelig hovedrolleinnehaver og at hun ikke har de samme problemene privat som det kan virke som hennes mannlige kolleger fra andre krimbøker har. Men hun har så absolutt sitt å stri med hun også – i privatlivet.

Det var et høyere spenningsnivå gjennom hele denne boken enn det var i den første boken, og jeg satt med en uhyggelig følelse gjennom hele leseøkten. Selv om man får en del innblikk i hva som skjer med karakterene på fritiden så er det krimgåtene som er mest i fokus denne gangen, slik det skal i en god krimbok vil jeg tro. Det ble en fin balanse mellom disse syntes jeg for det var tildels korte kapitler og man ble fort dradd med tilbake hvor det akkurat da var mest spennende. Dette var også med å bidra til det gode drivet det var gjennom hele boken.

Jeg ser frem til å treffe Tracy Crosswhite igjen i neste bok og håper at det ikke er så altfor lenge til.

Fant ingen bloggomtaler av denne, men har du lest den så gi meg en lyd så legger jeg gjerne inn link til innlegget ditt.


Forlag: Gursliberg
Original tittel: Her final breath
Norsk tittel: Siste åndedrag
Forfatter: Robert Dugoni
Oversetter: Kurt Hanssen
Format:Innbundet
Sideantall: 415
Utgitt:2015
Min utgave:2016
Kilde: Leseeks

Forfatter

dugoni_robert_author_photo_1_credit_susan_doupe1-kopi_165_165_90_s_c1

Robert Dugoni er en amerikansk forfatter og tidligere advokat. Han debuterte som forfatter i 2004, og han har siden det skrevet en rekke bøker. En av dem ( Murder one) var en av finalistene til Harper Lee- prisen for advokatfiksjon i 2012.
Bok nr èn i denne serien, Min søsters grav, kom ut i 2014.

 

HILSEN BEATHE

Sophie Starks liv og død av Anna North

sophie-starks-liv-og-dod
Anna North var et navn som var helt ukjent for meg før jeg ble oppmerksom på denne boken som jeg har hatt liggende i noen uker, og når det dukket opp et par omtaler av denne hvor alle ga den gode skussmål var det på tide å ta den frem.

 

Sophie Starks liv og død handler om den dyktige og ikke minst eksentriske filmskaperen Sophie som hele livet har levd på kanten av det som betegnes som «normalt».

Sophie het egentlig Emily Buckley og kom fra en liten by i Virginia sammen med lillebroren Robbie og en mildt sagt umoden mor.
Sophie var annerledes enn andre jenter, og hun brydde seg ikke noe særlig om skolen. Men når Robbie begynner med  filmfag på skolen og kjøper  et kamera i denne forbindelse  ble interessen hennes for foto og senere film vekket til live.
Hennes første film er en dokumentar hvor hun filmer Daniel, en gutt hun er kjempeforelsket i, og hun opptrer som en ren stalker som ikke lar han være i fred selv om han gir uttrykk for at han ikke vil bli filmet. Dette ble til slutt en kortfilm som folk la merke til.

Sophie oppdro meg, på en måte. Vi oppdro hverandre. Pappa var død, og mamma var bare ung og trist og ubesluttsom. Den ene dagen var det Amway det handlet om, og den neste var det Jesus, men det var aldri oss.

S.43

Senere ble det flere filmer, og alle fikk de gode kritikker rundt omkring. Starks  brukte andre folks historier  fordi hun ville at det skulle være ekte og ærlig. Hun gav alt i filmene sine, og hun er kompromissløs til tusen og skal ha ting på sin måte. Vi som lesere blir aldri kjent med Sophie direkte men vi blir kjent med henne gjennom øynene til noen av de  menneskene  som sto henne nær. Broren hennes, Robbie, Allison som hun var kjæreste med i en periode, Jacob som var musiker og hennes ektemann, George som var regissør i Hollywood og Daniel som var hovedpersonen i den første filmen hun laget. Noen av stemmene kom til med sine historier flere ganger, blant annet filmkritikeren Ben Martin.
De fortalte ting fra sitt eget liv såvel som sitt forhold til Sophie, og noen av dem hadde et veldig nært forhold til denne mørke, eksentriske og ikke minst mystiske Sophie.

Skjønt jeg tror ikke at så veldig mange egentlig kjente henne, hun var en vanskelig dame å komme inn på, og det er tydelig at hun slet med indre demoner, hun hadde et mørkt sinn. Utad fremstår hun som ingenting går inn på henne, men den siste filmen hennes fikk dårlige kritikker. Hva gjorde det med henne som person og var det det som fikk henne til å bikke over?

 

De få scenene der Beth var alene og hele kroppen syntes å slappe av, som om hun var fri. Og den siste scenen, der Beth kom seg inn til en lysning i skogen som lå badet i et grønngyllent lys, et sted som opplagt var vakrere og mer beroligende enn noe familien kunne tilby henne, et sted som ville ønske henne velkommen vekk fra livet.

S.156

Boken blir beskrevet som et thriller, noe den ikke er. Men tempoet kan kanskje minne om nettopp det. Det er et godt driv gjennom hele boken og den største spenningen er vel hvordan det skal gå med Sophie. Forfatteren har skrevet en veldig sterk roman om en kompleks kvinne og det er til tider veldig gripende lesing. Karakteren Sophie fascinerte meg veldig og jeg hadde veldig medfølelse for henne hele veien for det var tydelig at hun slet med depresjon og var langt nede i perioder.

Det var ingen tvil om at hun var dyktig i sitt yrke og turte å gå helt sine egne veier, samtidig virket hun som en person som av og til var avhengig at folk ordnet ting for henne og hun kunne fremstå noe tiltaksløs og mye yngre enn det hun var. Romanen handler vel også om hvor langt man er villig til å gå for å nå sine drømmer og mål her i livet, og til hvilken pris både for seg selv og andre.

Dette var en meget god bok som fenget meg fra første side, og så medrivende at det ble vanskelig å legge den fra seg før den var lest ferdig. Jeg ble så fascinert av karakteren Sophie at jeg måtte google begge navnene for å se om denne boken var basert på en person fra virkeligheten, og det er alltid et godt tegn.
Anbefales!

 

Andre har blogget om boken: Artemisias verden, My  criminal mind, Bokelskerinnen.

 

 


Forlag: Pax
Original tittel:The life and death of Sophie Stark
Norsk tittel: Sophie Starks liv og død
Forfatter: Anna North
Oversetter: Hilde Stubhaug
Format: Innbundet
Sideantall: 246
Utgitt: 2015
Min utgave:2016
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

anna-north

Anna North er en amerikansk forfatter. Hun har publisert skjønnslitteratur og essays i en rekke amerikanske aviser, blant annet i New York Times hvor hun også har jobbet som redaktør. Hun debuterte med romanen America Pacifica i 2011. Sophie Starks liv og død er hennes andre roman og den første som blir utgitt på norsk.

 

HILSEN BEATHE

Togdrømmer av Denis Johnson

togdrømmer

Det var Rose-Maries omtale av boken som gjorde meg oppmerksom på denne, og når jeg leste inne på The Man Booker prize  sin nettside at boken A whole life av Robert Seethaler som jeg leste akkurat da ble sammenlignet med både Togdrømmer og Stoner av John Williams så var det ikke tvil i min sjel – dette var en bok jeg bare MÅTTE lese.

Jeg hadde ikke hørt om forfatteren før men så viser det seg at et par av forfatterens tidligere bøker har vært utgitt i Norge på 80- tallet en gang så her må jeg på leting, men håper at forlaget som har gitt ut denne vil gi ut andre bøker han har skrevet. også.

Hovedpersonen i Togdrømmer er Robert Grainier og vi treffer han for første gang i 1917 hvor han  jobber for Spokane International Railway i Panhandle,Idaho. Arbeidet med utviklingen av jernbanen krevde at de som jobbet med den også jobbet som skogsarbeider for disse to yrkene hang veldig tett sammen. Dette var et meget tungt arbeide og det kreves at mennene var mye borte fra familiene sine. I denne boken får vi et godt innblikk i hva det ville si å ha dette yrke, og hvordan det var i USA på denne tiden.

Og i en av åpningsscenene så har han og noen av kollegene tatt en kinesisk arbeider i å stjele fra arbeidsgiveren og det er rett før de tar livet av ham, men han kom seg unna og ettertid er  Grainier  helt sikker på at kineseren har kastet en forbannelse over dem for denne hendelsen skal følge Grainier for resten av livet. Ikke lenge etter mistet Grainier konen Gladys og deres lille datter Kate,som bare er noen måneder gammel i en brann…

Som barn var Grainier blitt sendt alene til Idaho. Akkurat hvor han var blitt sendt fra visste han ikke, for det eldste søskenbarnet hans sa èn ting og det nest eldste noe annet, og selv husket han ikke. Det nest eldste søskenbarnet påsto dessuten at de ikke var søskenbarn, mens den første sa jo, de var søskenbarn – moren deres, som Grainier tenkte på som sin egen mor like mye som deres, var faktisk tanten hans, søster av hans far. Alle tre søskenbarna var enig om at Grainier var kommet med toget. Hvordan hadde han mistet sine egentlige foreldre? Det var det aldri noen som fortalte ham.

S.25

 

Grainier er helt knust etter denne forferdelige tragedien og blir i den første tiden etter hendelsen tatt vare på av familie. Et øyeblikk angret han på at han ikke tok  kverken på kineseren før han rakk og kaste en forbannelse over ham. Grainier bosetter seg nede ved en elv ikke langt unna stedet hvor han tidligere bodde med den lille familien sin, men etter hvert bestemmer han seg for å bygge en ny hytte akkurat hvor den gamle stod.

Årene gikk og etter hvert ble Grainier plaget av vonde ledd men han jobbet nesten like mye som han alltid har gjort, og klarte etter hvert og bygge seg et nytt liv. Ved et par anledninger drømte han rare drømmer hvor han så konen Gladys og den vesle jenta som materialiserte seg for ham, og han var sikker på at den vesle jenta hans var kommet tilbake.Men det var ikke bare slike drømmer han hadde, ofte drømte han om tog, og særlig den togturen han hadde hatt når han som foreldreløs gutt kom til onkelen og tanten for å bo der.

Det var kanskje noen som lurte på hva det var som trakk ham tilbake til dette utilgjengelige stedet, men Grainier brydde seg aldri om å si det. Sannheten var at han hadde lovet å bli, og han var blitt rystet til å avgi dette løfter av noe som skjedde omtrent ti år etter at området hadde brent.

S.91

Hva er det med meg og slike herlige stillferdige bøker? Jeg ELSKER det, og det var nesten litt sånn at jeg umiddelbart fikk lyst til å snu om boken og følge Grainier gjennom livet på nytt. Denne boken var altfor kort, og når jeg først er inne på det så er dette en såkalt kortroman, noe lengre enn en novelle men samtidig ikke lang nok til å være en fullverdig roman.
Selv om jeg skulle ønske at boken var lengre satt jeg ikke med en følelse av at det var noe som manglet, for på samme måte som i A whole life klarer også forfatteren av denne boken og formidle denne mannens liv og virke på få sider. Og det er godt gjort for Robert Grainier får et langt liv og han lever til lenge etter at Elvis Presley ble kjent.
Selv om jeg også ser noen likhetstrekk med Stoner så har denne boken mye mer tilfelles med A whole life etter min mening. Begge mennene mister den lille familien sin, begge mister huset sitt, og begge bøkene har et aldri så lite snev av noe overtroisk i seg.
I alle disse tre bøkene velger mennene å leve store deler av livet i ensomhet, og selv om de for en stakket stund opplever stor lykke, så søker de ikke etter den på nytt når den blir borte for dem. De tar til takke med den lille lykken de blir tildelt her i livet og faller ikke for fristelsen til å søke etter den på nytt.

Forfatteren formidler på en slik måte at det føles nesten som å sitte å se på en film,og jeg syntes det er fint å se at han ikke faller for fristelsen til å sette hovedpersonen i noen offerrolle til tross for all motgangen han har hatt her i livet. Han beskriver tøffe miljøer og det er ikke vanskelig å tenke seg at disse levde under meget harde kår til tider, som da Grainier skulle kjøre en mann til legen fordi han hadde blitt skutt av sin egen hund( hvordan gikk det til egentlig?),eller når han som ung traff den døende mannen ved elveleiet, og gav han vann i den ene skoen.

 

Dette var en sår og samtidig vakker roman som jeg anbefaler deg på det varmeste å lese fordi både du og boken fortjener det. Kanskje litt klisèaktig sagt akkurat det, men jeg mener det.

 

 

Boktrailer!

 

 

 

 


Forlag: Pelikanen
Original tittel: Train dreams
Norsk tittel: Togdrømmer
Forfatter:Denis Johnson
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Format: Innbundet
Sideantall: 107
Utgitt: 2002
Min utgave: 2016
Kilde: Kjøpt

Forfatter

DenisJohnson_NewBioImage_Credit-CindyJohnson
Foto: Cindy Johnson

 

Denis Johnson eller Denis Hale Johnson som han egentlig heter er født i 1949 og er en amerikansk forfatter.Han er født i Tyskland. Han skriver både skuespill, sakprosa, dikt og noveller. Han er kanskje aller mest kjent for novellesamlingen Jesu`s son fra 1992, og romanen Tree of smoke fra 2007. Han debuterte som forfatter i 1969.

 

HILSEN BEATHE

Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin

håndbok for vaskedamerForfatteren Lucia Berlin eller Brown som hun egentlig het skrev 76 noveller i sitt liv og i denne samlingen  finner man 28 av dem. Når jeg leste Rose -Marie sin fine omtale for en tid tilbake så bet jeg meg merke i at hun anbefalte å lese etterordet før man tok fatt på novellene fordi man her får et godt inntrykk av forfatterens liv og hva hun slet med, noe som gjenspeiles veldig i novellene hun skrev. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale det videre så om du skal lese denne samlingen så anbefaler jeg deg å lese etterordet like etter at du har lest forordet som er skrevet av Lydia Davis og tar for seg forfatterskapet til Berlin.

Lucia Berlin ble født i 1936 i Alaska, faren hennes jobbet som gruvearbeider, og Lucia tilbrakte dermed store deler av sin tidlige barndom i gruvebyer og leire i Idaho, Kentucky og Montana. Når faren hennes dro i krigen i 1941  flyttet moren med barna, Lucia og den yngre søsteren hennes, til El Paso for å bo hos bestefaren deres som var en anerkjent men dog alkoholisert tannlege.
Som tiåring utviklet Lucia skoliose som hun slet med resten av livet og som ofte gjorde det nødvendig for henne å gå med korsett.
Det var mye alkoholisme i denne familien og Lucia slet også med dette gjennom store deler av livet. Hun  har jobbet som high school-lærerinne, sentralbordoperatør, helsesektretær, vaskedame, dette er yrker som karakterene i denne samlingen også har.
Lucia Berlins yngre søster døde av kreft og i flere av novellene har karakteren en søster  som har kreft. Jeg kommer ikke utenom å tenke at forfatteren har tatt med mye fra sitt eget liv inn i novellene, noe jeg vil tro er vanlig at forfattere gjør.Men jeg syntes det kom veldig tydelig frem her.

Novellen Uhåndterlig handler om en alkoholisert alenemor som er full av abstinenser og som stikker fra barna sine midt på natten for å kjøpe flere spritflasker. I sørgetid jobber hun som vaskedame og en av kundene hennes har nettopp gått bort, og hun skal naturlig nok være med å vaske og tømme huset.Mannens voksne barn som ikke har vært noe flink til å besøke faren etter morens død, begynner å mimre tilbake til den tiden de alle bodde der og  kommer etter hvert frem at de sliter litt med dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt faren så mye.

I det siste har jeg vasket hus der noen nettopp har dødd. Vasket og hjulpet med å sortere de eiendelene folk skal ha eller som skal til Fretex. Arlene spør alltid om de har noen klær eller bøker til Hjem for jødiske foreldre der moren Sadie bor. Det er deprimerende oppdrag. Enten  vil alle slektningene ha alt og krangler om selv den minste lille ting, et par fillete bukseseler eller en kaffekopp. Eller så vil ingen av dem ha noe å gjøre med hele huset, så jeg bare pakker ned alt sammen. Det stusselige i begge tilfeller er hvor liten tid det tar. Tenk deg om. Hvis du skulle dø….jeg kan bli kvitt alt du eide på to timer, maks.

S.175

De fleste novellene gjorde inntrykk på meg på en eller annen måte men jeg har lyst til å trekke frem den som heter Tigerbitt og handler om en kvinne som drar til en klinikk for å ta abort, og jeg fikk en helt ekkel følelse av det stedet som ble beskrevet. En gammel lege gikk rundt i sovesalen og undersøkte alle jentene som var der for å få utført abort og metodene han brukte virket både skremmende og ikke etter boken for å si det mildt.

I Carpe Diem opplever hun å komme til vaskeriet med haugevis av klær som skal vaskes og fyller i tre maskiner fulle, og når hun kommer tilbake til maskinene  etter at hun har vekslet putter hun penger på andre  maskiner, med det til følge at hun ikke fikk vasket sine  klær mens en annen kunde måtte vente på at klærne hans ble vasket en gang til. Hun hadde ikke mer penger til såpe og havnet sånn sett i en lei situasjon. Kunden som fikk klærne sine vasket for andre gang blir sur og lei seg, og ikke vet jeg hvem det egentlig ble verst for av dem.

 

Jeg har atter en gang gjort den tabben med å vente med og skrive omtale, slik at når jeg skriver dette har jeg ikke den følelsen i kroppen som jeg hadde når jeg leste disse novellene og det skulle jeg ønske at jeg hadde for jeg vil og håper jeg  får frem hvor fantastisk bra disse novellene er.

Uansett så var det ingen dans på roser for noen av disse kvinnene i novellene, forfatteren skildrer verken landskap eller miljø noe særlig, her er det flat pedal og det er bare å henge med, og hun legger ingenting i mellom. Det er rått og brutalt, akkurat slik jeg har på følelsen at hennes eget liv også var.

Måten hun formidler på og ikke minst det hun formidler forsterker min teori om at veldig mye av dette er selvopplevd. Hun begynte tidlig å skrive og fikk sin første publisering i et magasin når hun var 24 år gammel.  Men det var først i fjor høst at novellene hennes ble anerkjent,11 år etter hennes død. Det var synd  forfatteren selv ikke fikk oppleve å se hvor populære novellene hennes har blitt. Novellene skrev hun i perioden 1977- 1999.

Jeg håper inderlig at forlaget som har gitt ut denne samlingen har planer om å gi ut resten av novellene hennes også.For jeg vil ha mer!

Lydia Davis skriver blant annet dette om forfatterens noveller i forordet: Lucia Berlins noveller er elektriske, de summer og spraker som når strømførende tråder møtes. Og de ordene er jeg helt enig i!
Novellesamlingen anbefales både varmt og inderlig!

 


Forlag: Oktober
Original tittel: A manual for cleaning
Norsk tittel: Håndbok for vaskedamer
Forfatter: Lucia Berlin
Oversetter: Vibeke Saugestad,MNO
Format: Leseeksemplar
Sideantall: 300
Utgitt: 2017
Min utgave: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

lucia-berlin-death-dave-cullen

Lucia Berlin ( 1936-2004) var en amerikansk novelleforfatter, som dessverre ikke fikk oppleve at hennes noveller nådde ut til så mange som de har gjort det siste året.

 

HILSEN BEATHE