Det ingen ser av Anna Ahlund- Lanseres i dag.

I fjor sommer leste jeg forfatterens debutbok Bare du, en nydelig ungdomsroman som nå er på vei til å bli film og det ryktes at innspilling vil skje neste sommer. Jeg gleder meg allerede. Og siden jeg visste at forfatteren allerede hadde skrevet en annen bok har jeg nesten ikke klart å vente på at den skulle bli oversatt til norsk – og nå er den endelig her!

Det-ingen-ser_productimage.png

I Det ingen ser møter vi en gjeng ungdommer som alle går på samme skole, Sybilla videregående i Uppsala, og vi følger dem gjennom et kalenderår.

Sebastian, Johannes, Yodit og Fride er vel det en kan kalle kjernen i denne romanen og er en sammensveiset gjeng som er der for hverandre og støtter hverandre når det trengs. Så har man Miriam og flere andre som vi får høre litt om underveis.

Når romanen begynner er det nyttårsaften og Sebastian står og kysser en jente, en han har lyst til å treffe igjen men som forsvinner før han rekker å få nummeret hennes.

Han har sett seg ut et prosjekt han skal drive på med dette året som et nyttårsforsett – han skal kysse en ny person hver måned gjennom hele året. Vennene hans bare rister på hodet av hele opplegget men han er fast bestemt på at dette er noe han skal gjennomføre. Eller bestemt og bestemt, etter noen måneder lurer han på om det ikke også kan gjelde å hooke opp med en man kjenner litt fra før.

Selv om det er ulike fortellerstemmer så er det Sebastian vi får høre mest om og som vi kanskje blir mest kjent med. Men vi får også gleden av å møte Fride som er lykkelig forelsket i Miriam og hen vil helst kysse og klemme henne hele tiden og syntes at det er plagsomt med så mye folk rundt seg i korridorene. Fride er ikke-binær uten at det ble gjort en stor sak ut av i boken.

Vi blir kjent med Johannes, han digger musikk og elsker å male,men det er noe som plager ham. Storesøsteren hans Krystyna var en dyktig maler som i sin tid gikk på den samme skolen og han er redd for å bli sammenlignet med henne. Krystyna var meget fan av Karin Boye og i stuen deres henger et stort portrett av henne som hun har malt. En dag finner han noen sitater som søsteren har etterlatt seg, dette er dikt av Karin Boye og han prøver å bli kjent med søsteren gjennom disse. Johannes er den av karakterene jeg fikk en slags forkjærlighet for og hans historie er veldig sår og de sekvensene  hvor han besøker søsteren på graven er skjøre.

Så har man Yodit som jeg fikk litt sansen for men det ble ikke dykket så veldig mye ned i hennes historie annet enn forelskelsen hennes.  Hun er også den som har kommet sist til i gjengen med unntak av Miriam, som er der fordi hun er kjæreste med Fride. Gjengen er ofte samlet hjemme hos Yodit når de har filmkvelder.

Vi blir etter hvert kjent med tvillingene Linn og Aron som også går på den samme skolen selv om Aron ikke går på samme linje som de andre.
Han og Sebastian har en greie på gang og jeg må si at sms- meldingene mellom disse to  bare var helt herlige å lese. Eksempelet jeg har tatt med under her kunne like godt ha vært meldinger mellom Even og Isak ♥♥♥ LOVE IT!

smsarse

Jeg likte veldig godt kjemien mellom disse to og som den sjarmøren Sebastian er så har han god kjemi med flere… som Mikai for eksempel. Selv om jeg er på #teamaron.

Både Yodit og Johannes har malingen som felles interesse og jeg må si at jeg har sansen for vennskapet de utvikler.

Atelieret er et vakkert rom. Det igger høyere enn bildesalen og har mer dagslys. Vinduene er møkkete etter vinteren, gulgrønne av skitt og rester av snø som gjør lyset varmt og mykt. Det renner som vann over de gamle, slitte atelierbordene, lokker fram varmen i treverket og får det malingsflekkete gulvet til å se ut som det er akkurat sånn det skal være.
På plassen foran ham står Yodit og fykker lerret sitt med farge. Maleriene hennes vokser fram så fort, som om hånda hennes har en direkte kanal fra hjernen. Store bevegelser. Klare farger. Rosa,oransje,gult, brunt. Hele lerretet er dekket, som om hun konkurrerer med den hvite overflaten, uten å møte noen hinder på veien.
Kanalen mellom Johannes` hjerne og hånd er fylt med støy.
Oppgaven var å male noe fra en bok. Siden Johannes likevel leser Kallocain, valgte han den. Det er bare det at det ikke blir til noe. Paletten ved siden av ham lyser hvitt og er like ren som penselsen. Han har ikke engang fått ut noe maling.

S.57

 

Igjen har Anna Ahlund skrevet en nydelig ungdomsbok jeg likte veldig godt. Skal jeg være veldig streng så er den ikke helt på høyde med Bare du og det er helt greit- ikke at det er så mye om å gjøre for jeg har gitt dem samme karakter. Forskjellen er at jeg ikke satt med den samme «feelingen» absolutt hele tiden slik som jeg gjorde ved debutromanen når det bare var èn hovedperson å konsentrere seg om. Samtidig har Ahlund skapt noen levende karakterer og det føles som man kjenner dem likevel, det er nesten som å lese om noen venner og det er vel slik at man ikke alltid kommer like godt inn på alle vennene sine. Og jeg må si at jeg digget måten hun har bygget opp fortellingen på for det blir som å se små klipp av disse ungdommenes liv, nesten som et klipp i en Skam-episode om du vil og som du kan se av sitatet lenger oppe så er tid og sted angitt, akkurat som i serien. Boken er veldig «skamsk» uten noe mer sammenligning for øvrig selv om noen av temaene er de samme. Vi får et innblikk i ungdommenes liv der og da. Samtidig er det en slags kronologi her likevel for vi ser oss ikke tilbake og vi følger for eksempel Sebastian mot hans stadig nye erobringer hver eneste måned frem til de skaper problemer, ikke bare for han selv men folk som står ham nær. Men det er ikke bare Sebastian som møter utfordringer.
Kan ikke snakke om boken uten å ta opp de heftige sexscenene som er beskrevet her, det var nesten som en kunne blitt svett av mindre, men samtidig ikke verre enn at jeg tåler det. Og sex mellom to gutter er like fint å lese om som sex mellom en gutt og en jente, just saying. Dette er mye mer velskrevet enn flere såkalte «erotiske» bøker jeg har lest den siste tiden, ikke at jeg har lest såååå mange!

Ahlund beskriver et ikke- hetrogent samfunn hvor ingen stiller spørsmål ved det når Sebastian begynner å ligge med gutter, eller om Fride definerer seg som hen i stedet for henne. Boken er totalt blottet for «komme ut» historier fordi det er ingen som trenger det. Folk aksepterer hverandre akkurat som de er uten å falle for fristelsen til å putte dem i en bås eller føle behov for å spørre om noe som har med legning å gjøre. Det er befriende og burde vært «normen» når vi skriver 2018, og det er nettopp dette jeg liker med bøkene til Ahlund for hun gjør ikke noe big deal ut av dette om hvem som liker hvem og om de har samme kjønn eller ikke. Eller om man definerer seg som det kjønnet man er født som eller ikke, det spiller ingen rolle. ♥AltErLove♥ Kjærlighet er det vakreste og mest naturlige som finnes og det er ingenting som kan være skittent når det er snakk om ekte kjærlighet, og ingenting er vel så fint som ungdomskjærlighet uansett hvilken form den måtte ha. Ved å fjerne det heteronormative fra språket slik forfatteren gjør her er det med på å skape større åpenhet og forståelse for all type kjærlighet, noe som er veldig viktig.

Her får man en skikkelig dose vennskap med de utfordringer det er naturlig  for ungdommer å ha, og forfatteren tar opp dette med psykisk sykdom eller depresjon på en fin måte. Jeg liker så godt måten hun har skildret dynamikken i vennegjengen og det fremstår troverdig, og jeg syntes forfatteren er flink til å skape troverdige karakterer med sine særtrekk, feil og mangler, med deres usikkerhet om hvilken plass de har i gjengen og ellers i samfunnet. Dette er typiske utfordringer unge mennesker støter på. Det er ingen av karakterene jeg misliker men jeg har noen  favoritter i Sebastian og Johannes.
Når første boken blir film så håper jeg at forfatteren leker med tanken om å lage en tv-serie av denne, og da er det ikke bare fordi jeg har lyst til å se de heftige sexscenene «live» altså ( eller kanskje litt derfor da….).
Når man attpåtil får både poesi og kunst med på kjøpet så må det bare bli bra eller hur?  Referanser til forfattere og bøker er aldri feil og jeg ble veldig nysgjerrig på Karin Boye sitt forfatterskap som jeg definitivt skal sjekke ut litt nærmere. Om Helle Helle er min danske favoritt så seiler Anna Ahlund opp til å bli min svenske favoritt for beskrivelse av ungdomsliv på godt og vondt – det kan hun!
Jeg følger forfatteren på insta og der kan jeg se at hun er i gang med en ny bok……jeg gleder meg allerede!

 

Anbefales!

P.S. Dette er for øvrig mitt innlegg nummer 1600 her på bloggen og da var det ekstra stas at det var en så fin bok som ble omtalt! 🙂


Forlag: Gyldendal
Original tittel:Saker ingen ser
Norsk tittel:Det ingen ser
Forfatter:Anna Ahlund
Oversetter:Kjelle Jørgen Holbye, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:375
Utgitt: 2017
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

ahlund_anna_2 ok
Foto: Göran Segeholm

 Anna Ahlund er født i 1987 i Stockholm. Hun er utdannet lærer i svensk og musikk, og jobber som skolebibliotekar. Hun debuterte som forfatter i 2016 med ungdomsromanen Bare du. Hennes andre bok Det ingen ser ble utgitt i 2017.

 

 

HILSEN BEATHE

Nørd av Mina Lystad

Der tro tidligere kunne flytte fjell, kan hashtags i dag flytte verdensdeler.

nørd

I Nørd møter vi Marie, en klønete jente som ikke helt vet hvordan hun skal være kul, hun får det liksom ikke helt til og alt blir bare feil de få gangene hun har prøvd. Hun er vant med at folk ler av henne.

Hun er bestevenn med Espen og har vært det siden de var fem år gamle. De har gått i barnehage sammen og gikk i klasse med hverandre gjennom hele barneskolen. Han er en type som kan farge håret helt lilla, grønt eller hva som helst og går i fargerrike klær. En skikkelig kul type egentlig, og så spiller han fotball. Marie har ikke noen venner utenom Espen, og de henger alltid sammen i friminuttene.

Marie og resten av klassen får et prosjekt de skal jobbe med i fem uker. Alle er nødt til å lage seg en youtube-kanal og lage videoer der. De skal lære seg å beherske sosiale medier og kanaler som Youtube.
At de fikk denne oppgaven var nærmest det verste som kunne skje Marie, hun hadde tidligere prøvd og funnet ut at dette overhodet ikke var noe for henne.

Heddy, den mest populære jenten på hele skolen som allerede har en youtube-kanal og en hel drøss med følgere, nærmest flirer av oppgaven fordi hun mener det blir urettferdig for resten av klassen siden hun allerede er så populær. Og det er fjernt for henne at noen skal komme til å slå henne ned fra tronen. Heddy og Marie har gått på skole sammen helt siden barneskolen men hun tviler på at Heddy vet hvem hun er, hun ser på en måte opp til henne og skulle ønske at hun var like pen som det Heddy er.

Marie får hjelp av Espen og de lager videoer der hun fremstår som hun er, klønete og  litt som en nørd- det er jo det hun er. Det viser seg at disse videoene slår skikkelig an og Marie blir veldig populær og plutselig vil Heddy og venninnen hennes Julia være med henne og samarbeide med henne. De ble «bestevenner» over natten og for Marie som ikke var vant med dette ble det hele overveldene men også veldig kjekt så hun lar seg rive med….Og når man først er blitt vant med mange følgere og «likes» er det da mulig å gå tilbake?

Espen blir noe mer fraværende og Marie er stygt redd for at det hun frykter aller mest skal bli virkelighet- at han skal forelske seg i noen andre enn henne…Jepp, selvfølgelig går hun hen og forelsker seg i sin aller beste venn…

Espen har vært døra mi siden vi var fem år. Er det en dør som er min dør, så er det han. Jeg kjenner alle hakk i den døra. Vet når den må lirkes opp og når den nettopp har blitt smelt igjen. Jeg vet at han ikke liker ketchup, men elsker sennep, at han ønsker seg en ny pysjamas hver eneste jul og at han angrer på at han slutta på dansing.

Boken er kort og lettlest slik at det ikke tar lange stunden å lese den. Det er ikke en bok som kommer til å sitte lenge i, men likevel koste jeg meg med boken så lenge den varte og ved en anledning kom tårene trillende. Dette er først og fremst en bok om vår sosiale hverdag og om hvor langt vi faktisk er villig til å gå for å oppnå popularitet på internett. Hvor mye og hvem vi er villig til å ofre i vår kamp for flere «Likes» og  ♥ i kommentarfeltene…og boken viser oss vel også hvor fort ting kan gå over stokk og stein…

Jeg likte Marie umiddelbart, det var som om hun kom innunder huden min med det samme og jeg likte veldig godt det vennskapet hun hadde med Espen. Heddy var den jeg likte minst av dem, og hun var akkurat som jeg forventet at hun skulle være. Her har forfatteren skapt noen troverdige karakter som man kan finne på en hvilken som helst skole hvor det befinner seg ungdommer.

Boken er for det aller meste ganske så forutsigbar selv om forfatteren klarte å lure meg litt underveis. Personlig syntes jeg at han læreren som gav disse ungdommene denne oppgaven fulgte lite med i timen og fikk ikke med seg det som skjedde online- noe jeg syntes han burde med tanke på at selve prosjektet skjedde på sosiale medier.
Internett og sosiale medier er kommet for å bli enten man liker det eller ikke. Ungdom som voksne kan vel også kjenne litt på at man  ofte bruker vel mye tid på dette.. Og når  man ser hvor lett en selv kan bli «hektet» på «likes» og oppmerksomhet, hvordan er det ikke da for ungdommen vår? Det er lett å trakke feil og som overskriften sier så har vi gjennom internett fått verden inn i stuene for ikke å snakke om inn i mobilene våre, og alt spres i en forrykende fart og det er viktig å vite hvordan man skal håndtere det.


Forlag:Aschehoug
Tittel:Nørd
Forfatter:Mina Lystad
Format:Ebok
Sideantall: 198
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks på Kindle

 

Forfatter

 

Lystad-Mina
Foto: Mina Lystad

Mina Lystad er manusforfatter og journalist. Hun debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Alfred på lese høyt og i 2016 kom hennes andre barnebok Helmer og Mathilda. Nørd er forfatterens tredje bok og hennes første ungdomsroman.

 

 

HILSEN BEATHE

Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman

Etter å ha lest en rekke bøker med  relativt tunge tema plukket jeg opp denne ungdomsboken for å ha noe litt «lettere», vel så mye lettere ble det ikke for dette var en sterk ungdomsroman om blant annet vennskap. Forfatteren bak denne boken er bare 24 år men har en rekke bøker bak seg allerede og det blir ikke siste bok jeg plukker opp av henne for å si det sånn.

jeg håper noe kan høre emg I Jeg håper noen kan høre meg møter vi 17 år gamle Frances Janvier, en skoleflink jente som har et eneste ønske her i livet, nemlig å komme inn på et eliteuniversitet i Cambridge. Ingenting skal få stå i veien for drømmen hennes om å lykkes her i livet og for å oppnå det må hun ha en god utdannelse og en godt betalt jobb, ikke sant?

Hun er kjent for å være et skolelys og er jenteprefekt på skolen hun går på.

De få vennene hun har tror hun bare er denne kjedelige puggehesten som aldri vil være med på  sosiale ting, men det de ikke vet er at hun lever et hemmelig liv på internett under aliaset Toulouse hvor hun blant annet lager fan-art, skriver tekster og teorier om sin favorittpodcast på Youtube, Universe City.

Når hun en dag blir kontaktet av den anonyme skaperen bak Universe City med spørsmål om hun kunne tenke seg å illustrere serien blir hun helt satt ut og for alle første gang setter hun spørsmålstegn ved sitt eget karrierevalg for skulle hun bli med på noe sånt som dette ville det betyr mindre tid til lekser. Var hun villig til å ofre litt av den tiden på å gjøre noe hun virkelig hadde lyst til?

Det viser seg at skaperen av yndlingspodcasten hennes er den sjenerte nabogutten Aled, tvillingbroren til venninnen  hennes Cary som forsvant for et par år siden etter at Frances hadde prøvd å kysse henne.
Aled og Frances blir etter hvert kjent og utvikler ganske snart et veldig nært vennskap og det er fra det øyeblikket at boken skiller seg litt fra andre ungdomsbøker etter min mening. For det første så er forfatteren veldig flink til å skape karakterene, men det er måten hun beskriver det nære og fine vennskapet mellom Aled og Frances på som fascinerer meg så til de grader, og sidene bare fyker avgårde nærmest av seg selv.
De er begge veldig lukket som person og er vel det jeg vil kalle for introvert, men de åpner seg for hverandre og tør å si ting til hverandre som de aldri hadde drømt om å si til andre venner. De kler seg også i klær de ellers ikke ville vist seg i når de er sammen med andre, når det er bare de to så er de fullt og helt seg selv.
MEN.. Aled forteller ikke alt til Frances og det skal vise seg at han har langt flere hemmeligheter enn det som har kommet for dagen, blant annet bakgrunnen for hvorfor det er nødvendig å holde skjult at det er han som er skaperen av Universe City. Når dette likevel kommer ut får dette konsekvenser Frances ikke kunne ane omfanget av og vennskapet deres blir satt på prøve.

Nå er ikke Frances noe bedre for  hun har også sine hemmeligheter om ikke de er fullt så mørke som de Aled bærer på.

Jeg liker ikke å ha folk på rommet mitt. Jeg er livredd for at de skal oppdage noen av hemmelighetene mine, som fankunsten jeg driver med, internett-historikken min, eller at jeg faktisk, helt seriøst, fortsatt sover med bamse om natten.
Jeg liker spesielt ikke å ha folk i senga mi. Da jeg var tolv år og hadde overnattingsbesøk av en venninne,hadde jeg mareritt om en Tamagotchi med veldig mørk stemme. Jeg slo venninnen min i ansiktet, og hun blødde neseblod og gråt. Et ganske godt bilde på de fleste vennskap jeg har hatt.
Likevel endte jeg opp med Aled Last i senga mi.
Haha.
Nei da. Ikke sånn.

S.61

 

Wow, for en skjønn roman dette var! Boken er lettlest og har et godt driv. Det aller beste med boken er så absolutt de to hovedkarakterene, Frances og Aled. Vennskapet deres og ikke minst beskrivelsen av det er til å ta og føle på, det er så sjørt og så vakkert beskrevet. Men også andre karakterer har fått en god del kjøtt på beina og jeg må si at jeg digger Frances sin mor like mye som jeg hater Aled sin. Daniel er den av bi-karakterene jeg ble mest glad i, og det var sårt å lese om hva han går gjennom,men jeg fikk kanskje aller mest en forkjærlighet for Aled.

Frances gir oss noen frampek innimellom i boken og vanligvis liker jeg ikke det men her fungerer det som bare det. Boken tar opp tema som ungdom vil kjenne seg igjen i, som ensomhet, forventninger til seg selv og ikke minst de forventninger skole og foreldre måtte ha til en, ungdommens forhold til  sin egen seksualitet samt fordommer. Litt morsomt at ingen av karakterene i romanen er heteroseksuelle, de er enten homo-,bi- eller demi-seksuell, men dette er IKKE en roman om det å være «skeiv» for det nevnes bare såvidt og er et ikke-tema. Karakterene er også fra ulike etnisiteter, dette sammen med at karakterene har ulike seksuelle preferanser er noe forfatteren har fått mye skryt for i ettertid.

Deler av innholdet i romanen er formet som en facebook-,eller Twittermelding og er sånn sett helt i tiden og troverdig i forhold til hvordan ungdommen i dag kommuniserer med hverandre. Romanen tar også et oppgjør med såkalte fans som kan prestere å komme med hatmail, dette er dessverre noe både kjendiser og andre opplever hver eneste dag på SoMe i virkeligheten.

Jeg kan ikke skrive om boken uten å ta med den parallelle fortellingen, Universe City som er med på å ramme inn resten av romanen på en fin måte. Også den tar oppgjør med ting som rører seg i tiden.
Og våre venner Frances og Aled blir i løpet av romanen nærmest tvunget til å møte sin egen frykt for å være seg selv fullt og helt i «virkeligheten» også, ikke bare når det er de to eller når de er på nett.

Dette er en av de fineste bøkene jeg har lest på lenge som handler om et vennskap som er så sterkt og som man blir så følelesmessig involvert i som  leser at jeg nærmest glemte at det ikke var en kjærlighetsroman jeg leste.
Kudos til Evy som sendte meg melding på insta om at denne boken burde jeg lese fordi hun trodde den var helt i min gate, noe den så absolutt var.
Selv om boken er skrevet på en slik måte at det nesten var som å se en film hadde jeg gjerne sett at det faktisk ble en film av den en dag.
Anbefales!

 

 


Forlag:Mangschou
Original tittel: Radio silence
Norsk tittel:Jeg håper noen kan høre meg
Forfatter:Alice Oseman
Oversetter:Tonje Røed
Format:Innbundet
Sideantall: 478
Utgitt:2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

alice oseman
Foto: Youtube.com

Alice Oseman er født i 1994 og er en engelsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2014 med ungdomsromanen Solitaire. Hun har siden skrevet  tre ungdomsromaner inkl Radio Silence som denne heter på originalspråket.

 

HILSEN BEATHE

Skilpadder hele veien ned av John Green

Forfatter John Green har skrevet tilsammen syv ungdomsromaner, eller såkalte  young adult og flere av bøkene hans er filmatisert. Jeg likte veldig godt The fault in our stars eller Faen ta skjebnen mens Will Grayson,Will Grayson hadde jeg et litt mer ambivalent  forhold til( tror jeg må lese den igjen for den tar jo opp temaer som jeg interesserer meg for: homofili og psyksisk sykdom) Det som er felles for alle bøkene hans er at han skriver om ungdommer som av ulike grunner sliter. Han tar opp ting som alvorlig sykdom blant ungdom, homofili og psykiske lidelser. Og denne gangen blir det en meget personlig roman da han har gitt bokens protagonist den samme psyiske lidelsen som han selv sliter med,OCD eller tvangstanker.

 

skilpadder hele veien ned.png 16 år gamle Aza Holmes bor i Indianapolis sammen med moren sin som er lærer på den samme  videregående skolen hun selv går på. Faren hennes døde når hun var 8 år gammel.

Aza er en helt vanlig tenåring med mange av de samme interessene som ungdommer flest, eller kanskje ikke helt for Aza er nemlig syk. Hun sliter med både konsentrasjonen og å få i seg mat. Hun er nemlig livredd for bakterier og da særlig èn type,Clostridium difficile,en tarmbakterie som kan være dødelig. Derfor drikker hun og av til antibac for å være sikker på at hun får bukt med disse bakteriene, eller parasittene som hun kaller dem for.

Hun har også et sår på den ene fingertuppen som hun har påført seg selv og som hun er livredd for at det har gått betennelse i. Derfor lar hun aldri såret gro for det må tømmes for «puss» og plastres på nytt for at det ikke skal bli betent.

Disse tingene hun må gjøre og denne angsten hennes for bakterier hemmer henne i hverdagen samtidig som hun prøver å fortelle seg selv at det og det er slett ikke så farlig.

Hun er venninne med den noe eksentriske Daisy som er Star Wars fan på sin hals og som skriver fan-fiction om serien, eller filmene.

En dag blir det sendt ut en etterlysning av milliardæren  Russell Pckett hvor det ble lovet en dusør på hele 100 000 dollar til den eller de som kan komme med informasjon om hvor denne rikingen befinner seg. Han forsvant kvelden før politiet skulle foreta razzia på eiendommen hans i forbindelse med en etterforskning av bedrageri og bestikkelser

Nå er det slik at Aza har vært på en slags sorg-leir sammen med sønnen til denne milliardæren, Davis Pickett, og  når Aza og Daisy oppsøker eiendommen deres i et forsøk på å finne ut hva som har skjedd med ham treffer de på Davis. Det er ikke til  stikke under en stol at de, og da særlig Daisy var ute etter belønningen på 100 000 dollar.

Davis kjenner Aza igjen umiddelbart  og de tar etter hvert opp  kontakten  igjen og blir snart gode venner.

 

Nok en gang har Green skrevet en fantastisk roman om ungdommer som sliter, og for meg var denne boken helt på høyde med The fault in our stars, selv om den kanskje ikke var like hjerteskjærende. Romanen er både velskrevet og den har et godt driv. Litteratur som dette og tv-serier som for eksempel SKAM er uhyre viktig for ungdom over hele verden.Ja, ikke bare for ungdom forresten.  Bøker og tv-serier som tar opp tabubelagte ting kan være med på å knuse eventuelle fordommer og ikke minst normalisere disse tabuene, og på den måten være med å hjelpe folk som for eksempel sliter med tvangstanker.

Når man tenker på at i Norge sliter ungdom mer psykisk enn noen gang så gjør de nok sikkert det verden over også, for aldri har vel presset vært så stort på ungdom som det er nå med sosiale medier, selvpålagt press og press utenfra. Alt skal være så perfekt til enhver tid.

Jeg føler umiddelbart en slags nærhet til Aza og jeg syntes veldig synd på henne som er så redd for alt hele tiden. Det må være slitsomt for henne  å ha det slik samtidig som jeg forstår at det kan være slitsomt for dem rundt også. Ta venninnen for eksempel som følte at hun slett ikke ble sett av Aza for hun fremstår jo til tider veldig selvsentrert og selvopptatt, og kanskje hun er det også pga tvangstankene sine. Det er ingen tvil om at forfatteren vet hva han snakker om når han har skapt Aza, og kanskje er det mye av ham selv i nettopp henne.

Det var interessant å overvære besøkene hennes hos psykologen og siden jeg selv ikke har gått i terapi kan jeg ikke bedømme om de besøkene fremstod som troverdige eller ikke. Jeg vil tro at de gjorde det.

Nå er dette også en  ungdomsroman om kjærlighet og det er både kyssing og klemming her, samtidig forsvinner vel litt av romantikken når Aza henger seg opp i at et kyss inneholder så og så mange millioner bakterier som aldri forsvinner vel så blir denne leseren i hvert fall  nesten litt opptatt av dette selv også.

Du lurer kanskje på om jeg helt har glemt disse skilpaddene men det har jeg altså ikke. Det er nemlig slik at tittelen kommer fra en fortelling om William James,lege,psykolog, filosof og en eldre bror av forfatteren Henry James, som holdt et foredrag om jordens historie da en gammel dame i salen påstår at jorda er en flat skive som ligger på ryggen til en enorm skilpadde.

Jorden hviler på toppen av en skilpadde. Det er derfor vi ikke faller ned,” sier den gamle damen og smiler.
Men kjære deg frue,” sier James så høflig han kan, ”Hva holder skilpadden oppe?
Det er lett å svare på,” sier den eldre damen, ”skilpadden står på toppen av en annen skilpadde.
Ja ha..,” sier James, fremdeles høflig. ”Men tør jeg så spørre hva som holder den andre skilpadden oppe?
Nei, nå må du da forstå kjære professor,” svarer damen, som innser at James forsøker å lure henne inn i en logisk felle. ”Det er skilpadder-skilpadder-skilpadder, hele veien ned!

Aza lurer på om det finnes et henne der inne i kroppen eller om hun bare er et skall, at det er en tomrom der inne og at det ikke finnes noe annet enn disse tvangtankene.

Jeg tenker at ingen er bare sykdommen de måtte ha, ingen er bare sykdommen sin, det er bare en del av menneske. Man ER ikke sykdommen sin selv om man sikkert kan føle seg fanget av den eller i den.

Av de andre karakterene så likte jeg veldig godt Davis, og fikk veldig raskt sympati med ham også, han har kanskje det meste av materielle ting men han kan aldri få tilbake det han har mest lyst på i hele verden og ikke minst det som betyr aller mest.

Boken har flere fine og til tider hjerteskjærende scener som jeg håper jeg får se på et lerret en eller annen gang. Ikke minst det fine vennskapet mellom Davis og Aza, men også mellom Aza og Daisy.

Også i denne romanen er det henvisninger til andre kjente personer og forfattere. Blant annet Davis som skriver en blogg hvor han legger ut dikt han har skrevet selv men hvor han også siterer  andre forfattere, blant annet så refererer han til William Shakespears «Stormen» før han skriver noe om Aza. Men også forfattere som Charlotte Brontë,Toni Morrison, James Joyce, Virginia Woolf er sitert for å nevne noen.

Denne romanen gjorde som dere sikkert har skjønt skikkelig inntrykk på meg og jeg tror den kommer til å sitte lenge i.  Det må være grusomt å ha slike tvangstanker eller lidelser,som tar så mye tid av livet ditt. Du vet at det er dumt men likevel klarer du ikke å la være. Jeg sier jo selv at jeg har OCD men det har jeg ikke, men jeg har noen ting jeg bare MÅ gjøre, som når jeg for eksempel er på butikken, da klarer jeg aldri å ta den fremste pakken i hyllen, jeg MÅ ta en pakke som står litt lenger bak. Men det kan jo på ingen måte sammenlignes med hvordan Aza og andre i hennes situasjon har det.

Boken anbefales varmt og inderlig!

 

 

Anbefaler å høre på denne podcasten om boken:https://podtail.com/podcast/nrk-studio-2/skilpadder-hele-veien-ned-anmeldelse/


Forlag: Gyldendal
Original tittel: Turtles all the way down
Norsk tittel: Skilpadder hele veien ned
Forfatter: John Green
Oversetter: Stian Omland,MNO
Format:Innbundet
Sideantall: 297
Utgitt: 2017
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Green-John_Marina-Waters
Foto: Marina Waters

John Green er født i 1977 og er en amerikansk og videoblogger. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Hvem er du, Alaska? og har siden den gang skrevet syv romanen inkludert denne, hvor to av dem sammen med en annen forfatter. Alle bøkene hans er oversatt til norsk.

 

 

HILSEN BEATHE

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

Camilla Helene Sandmo er en av høstens debutanter og som jeg har sagt sikkert tusen ganger før så er det alltid like spennende å stifte bekjentskap med nye stemmer.  Jeg kan si det med det samme, Sandmo har skrevet en skjønn bok for ungdom i alle aldre, og dette var den perfekte boken for meg etter et heavy første møte med Eirik Husby Sæther og hans «Pornomania».

kan vi bare late somI kan vi bare late som møter vi 15 år gamle Emma. For henne består mesteparten av livet kunstløp, den andre halvparten er å slappe av med Sims spill eller å lese blogger. Allerede på de første sidene merker man at hun sliter litt med å tilpasse seg, både sosialt men også på grunn av store forventninger fra foreldrene og da særlig moren. Hun har en eldre søster,Oda som er superflink på skolen og lar aldri Emma glemme dette og vifter med sekserne oppe i fjeset hennes hver eneste gang hun har fått igjen en ny prøve.
Emma er tydelig irritert for hun får ingenting til helt slik hun egentlig vil, verken skolen eller kunstløp.

Verre blir det når  kunstløperne og Hockeylaget må dele bane for noen uker fremover. Emma lar seg lett irritere,noe Hockeylaget finner morsomt. Men denne irritasjonen fører til at de inngår et veddemål. Èn fra Hockeylaget må lære seg kunstløp og omvendt. Det faller selvfølgelig på Emma å lære seg Hockey og den mest irriterende gutten på Hockeylaget, Jossi, må lære seg kunstløp. Jossi viser seg dessuten å være jente.

 

Mamma begynner å mase med en gang jeg setter meg inn i bilen. «Hvis du bare har litt bedre fart før du hopper, sånn at du kommer helt rundt, så blir det bedre. Og husk å holde begge armene tett inntil kroppen, da får du bedre rotasjon.»
«Jada», sier jeg.
«Og det er viktig å konsentere seg. Det med hockeyguttene er virkelig ikke akseptabelt, og det kommer jeg til å si til styret.» Etter en hel time på isen har jeg ikke lyst til å snakke om hvordan jeg skal gjøre det bedre. Mamma har uansett ikke noe hun skulle ha sagt, hun som så vidt klarer å gå et par meter på isen uten å falle.

S.15

De trener sammen, noe motvillig til å begynne med. Men fra dag èn har Emma vært nysgjerrig på denne Jossi som hun først trodde var en gutt og ganske snart oppstår det et vennskap mellom dem. Den tøffe  og litt småfrekke Jossi som alltid har noe å si viser seg fra en annen side ovenfor Emma og dette vennskapet blir en lifechanger for Emma på alle mulige måter. Det er bare en liten hake ved det, hva er oddsen for at den første kjærligheten noensinne varer…

 

«Hei,Emma! Sett deg her!» Jeg snur meg for å se hvem som roper på meg. Andreas. Han sitter nesten bakerst i bussen som skal frakte oss til treningsleiren. Vi skal til en gammel fjellhytte med en ishall som nærmeste nabo. Før jeg rekker å svare, dytter Jossi meg inn på setet jeg står ved siden av,og setter seg  ved siden av meg. Jeg stirrer på henne.

S.163

For en skjønn bok dette var. Nå er det noen år siden jeg selv var 14 år men for noen få timer var det nesten som å komme tilbake igjen! Forfatteren har et lettlest og godt språk, og jeg tenker at hun har gjort karakterene sine troverdig både i måten å være på og hvordan de snakker. Det Emma går gjennom er veldig forenlig med slik det er for de fleste ungdommer, det er et veldig forventningspress både fra foreldre, skole, venner og kanskje også seg selv. Og mange sliter med å finne sin plass.
Jeg fikk fort veldig sympati med Emma og det var en karakter jeg likte godt, men favoritten må jeg si var Jossi og hun minner meg om en jeg ikke kommer på hvor jeg har fra og det irriterer meg litt. Men jeg digger henne altså!
Mot slutten ble det litt vel klisjèaktig for disse scenene har jeg sett mange ganger i filmer, men likevel trillet tårene når vi kom til siste side.
Dette er en ungdomsbok som minner veldig om både Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm og Simon og homo sapiens-agendaen av Becky Albertalli. Og like fritt for «en komme ut»-historie som  Bare du av Anna Ahlund og det var veldig befriende.
Dette var en veldig bra debut som forfatteren skal være stolt over og jeg gleder meg til å se hva hun kommer til å skrive i fremtiden.  Leste denne som ebok men jeg ser ike bort i fra at jeg kommer til å kjøpe boken for å ha den i hyllen slik at jeg kan bla litt i den og oppleve øyeblikkene mellom disse to på nytt. Jeg har lyst til å se denne boken som film!
Anbefales!

 

Andre som har lest og skrevet om boken:
Karis bokprat
Ellikken

 

 

 


Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Kan vi bare late som
Forfatter: Camilla Sandmo
Format:Ebok
Sideantall:189
Utgitt:2017
Kidle:Lånt på eBokbib

 

Forfatter

Camilla+Helene+Sandmo_selfieportrett
Foto: Camilla Sandmo

Camilla Helene Sandmo er født i 1991 og er en norsk forfatter. Hun har selv gått på kunstløp når hun var yngre. Hun har tatt en pause fra økonomistudier for å ta en toårig forfatterutdanning ved Norsk Barnebokinstitutt. Kan vi late som er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland

Anders Totland hadde jeg hørt om men ikke lest noe av før jeg helt tilfeldig kom over denne ungdomsromanen inne på eBokBib i morges og tenkte at tiden var inne for en lettlest og kort bok. Få timer senere var boken lest ferdig og jeg var helt satt ut.

 

Så lenge ingen ser oss  Så lenge ingen ser oss handler om Jon som bor i en liten bygd sammen med sin alkoholiserte mor. Stefedrene kommer og går, av og til er det mennesker i huset som Jon aldri har møtt før, men stort sett er det den samme gjengen som er der. Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred, er det første Jon sier til oss lesere og de ordene sammen  med resten av den første siden fikk meg til å sitte med en stor klump i magen resten av boken for det skulle bli verre.

Etter en stund kommer Ole inn i bildet, en kar Jon hilser på for første gang på sitt eget kjøkken etter å ha blitt vekket av uvante lyder en søndagsmorgen og hvor han ble møtt med en bunke nystekte pannekaker.

 

 

Eg drog på meg buksa og genseren som låg slengde på golvet, og stakk hovudet ut døra. Vågde meg ikkje ned trappa. Ville sjå an situasjonen først.
-Mornings!

Eg fraus til då eg høyrde den varme, ukjende mannestemma. Han måtte ha høyrt meg.
-No er frukosten klar, sa han.

S.6

Jon går bare og venter på at Ole skal forsvinne slik stefedrene hans pleier å gjøre, men det skjer ikke, Ole blir værende.

I denne bygden fantes det ikke et fotballag for de som er i det klassetrinnet som Jon og kameraten Kevin går i men Ole har sett seg fore å danne et fotballag som han skal være trener for og selvfølgelig blir de to guttene med sammen med tretten andre i klassen.

Det går ikke lang tid før moren og Ole forteller at de skal ha barn, Jon skal bli storebror.

Deretter har det gått noen år, lillebroren Lukas er fire år og går i barnehagen. Jon er nå 15 år. Han stortrives slik situasjonen er, moren er nesten aldri sur og lei seg lenger, og huset deres er alltid på stell, ingen tomflasker som flyter rundt alle veier, og den ekle lukten som alltid var hos dem før er borte for lengst. Han kan ha kamerater med hjem uten å være redd for noe.

Ole inviterer Jon med på campingtur, en guttetur med bare de to, og Jon som aldri har vært på campingtur før blir helt fra seg av glede. Den gleden skulle vise seg å bli nokså kortvarig..

Eg prøvde å vri meg unna, men Ole festa berre grepet. Han knadde og gnei hendene på nakken og skuldrene mine.
-Er du alltid så stiv?
-Eg trur ikkje….

Eg ville be han slutta, seia at me heller kunne grilla. Ole kunne fortelja dårlege vitsar, og så kunne me le saman. Men det var noko rart der som fekk orda til å skjelva før dei forsvann i halsen. Noko med Ole. Det var som ein vond draum som gjentok seg.

S.33

 

Dette var en lettlest roman men slett ingen lettvekter av den grunn. Forfatteren utbroderer ikke noe særlig om overgrepene som skjer, men leserne skjønner jo hva som skjer, og det gjør vondt langt inne i sjelen. At voksne man skal og bør føle seg trygge på kan gjøre noe slikt, bryte den tilliten man har bygget opp på den verst tenkelige måten. Det er horribelt. Jeg pleier som dere vet å notere en del mens jeg leser og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg skrev fy faen underveis, men jeg kan love dere at det ikke var få, for FY FAEN hvor grusom det går an å være. Men hvem vil tro at den «fantastiske» stefaren som omtrent reddet Jon og den forfyllede moren hans fra rennesteinen kunne gjøre slike grusomme ting? Men nå er det ikke slik at alle som stiller opp for barn eller stebarn som Ole gjør er potensielle overgripere men for all del hør på det barnet eller den ungdommen som sier at de har blitt utsatt for dette, og undersøk nærmere.

Jeg fikk helt vondt når Jon endelig skal lette hjertet sitt til en voksen han tror han kan stole på, men så blir han ikke trodd. Moren vender også det døve øret til og vil ikke høre, hvilken mor gjør slikt? Men det er dessverre ikke et unikt tilfelle, har lest mange bøker med den samme reaksjonen som hennes.

Ofte er det slik at de som har blitt utsatt for slike overgrep som barn/ungdom tror at de har skyld eller i hvert fall delvis skyld i det som skjedde for de kunne mer aktivt stoppet det, og Jon er intet unntak. Men det er alltid den voksne som har all skyld i slike situasjoner.

Jeg forstår ikke helt hva som foregår i hodene på folk som tror det er greit å forgripe seg på barn / ungdom og det kunne vært interessant å visst  hva som rørte seg oppi der. Er det slik at de tenker at så lenge ingen ser oss så er det greit liksom, da har det ikke skjedd?Litt sånn som det man ikke deler av livet sitt på facebook  har ikke skjedd, bare at dette er skikkelig alvorlige ting.

Det er ikke slik at jeg alltid må innunder huden på protagonisten når jeg leser en bok men det gjør det av og til lettere å forstå ting de sier og gjør om de faktisk gjør det, og Jon kom innunder huden på meg allerede fra første side og det er ikke bare fordi jeg har vært der han var og gått gjennom akkurat de samme tingene men det har noe med hvordan forfatteren har skapt hovedpersonen. Totland har skapt både en høyst trovedig karakter og  fortelling – dette skjer jo, hver eneste dag her i Norge.
Derfor er det viktig at forfattere skriver bøker om dette tema, både for barn og voksne. Og de voksne som jobber med barn på en eller annen måte burde lese bøker som dette for kanskje bedre å kunne se etter tegn på at barn /ungdom ikke har det bra.
Dette er en kort roman på realtivt få sider men man sitter på tå hev hele tiden for den er drevet fremover med en stor spenning og klumpen i magen er der hele tiden, og tårene er aldri langt unna de heller. Det er en meget sterk  og vond, man fikk lyst til å gi Jon en god klem og si at alt kommer til å bli bra.
Det eneste jeg har å sette fingeren på er slutten, som er god altså, men jeg syntes den ble litt for hastig etter min mening og kunne med fordel vært dradd noe mer ut, men ellers så er dette en helt toppers bok som jeg er overbevist kommer til å sitte lenge i. Jeg skal definitivt lese  forfatterens første ungdomsroman «Engel i snøen».
Anbefales!

Jeg fant ingen bokomtaler av denne- betyr det at ingen andre bloggere har fått med seg denne boken eller…?

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Så lenge ingen ser oss
Forfatter:Anders Totland
Format:Ebok
Sideantall: 105
Utgitt:2017
Kilde:eBokBib

 

Forfatter

Forfattar Anders Totland. Foto: MARIUS KNUTSEN

Anders Totland er født i 1986 og er en norsk kokk,journalist og forfatter. Han er også utdannet samfunnsviter. Han debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Vampyrar i eplehagen, deretter kom ungdomsromanen Engel i snøen i 2016 som han også vant Nynorsk Barnelitteraturpris for. Han har også vunnet flere priser for god journaliatikk i lokalavisen Sunhordland. I tillegg til ungdomsromanen Så lenge ingen ser oss har han denne høsten også kommet ut med sin første kokebok, Digg- Gjer kvardagen til en fest.

 

 

HILSEN BEATHE

Under snøen av Monika Steinholm

Under snøen var kanskje den av høstens  bøker jeg gledet meg aller mest til og var aller mest spent på fordi jeg likte de to første bøkene så godt. Det begynte med Fuck Verden hvor vi ble kjent med Gunn som kjørte traktor og hadde DDE på full guffe og ikke minst  hadde hun utfordringer i forhold til moren sin som hun kaller Chris. Deretter kom Nærmere kommer vi ikke fra i fjor hvor vi ble enda bedre kjent med Jens og hans kjærlighet til Edor som var sammen med Beate til å begynne med. Sistnevnte bok var kanskje min aller største favoritt av de to bøkene. Det  er så bra at det skrives bøker om homofil kjærlighet, det tror jeg kan hjelpe mange til å komme ut av skapet selv om det strengt tatt ikke burde være noe skap å komme ut av.

 

under snøenUnder snøen er en frittstående oppfølger til de to første og her møter vi alle sammen igjen. Til og med onkel Torstein og onkel Philip har tatt turen fra Finnsnes.
I første halvdel er det Gunn og Niklas som er fortellerstemmene.

Faren til Gunn oppsøker henne men hun er noe reservert i forhold til å ha kontakt med faren, farget som hun er av morens syn på ham.

Hun er kjæreste med Niklas men i kulissene lurer også karianne som var kjæreste med Niklas før, eller i hvert fall har de hatt noe på gang.
Mor- og datter forholdet mellom Chris og Gunn er delvis sentralt i denne første delen av boken, og ikke minst morens forhold til Anders  som virker å være en sjarmerende type – NOT.
Vi får også farens side av historien som kanskje var litt annerledes enn den historien som Gunn hele livet har fått prentet inn i hodet sitt av moren, og kanskje vår egen sannhet ikke alltid er den hele og fulle sannhet.

Niklas er kjempeforelsket i Gunn og blir helt knust når hun sier at det er slutt, han vet ikke hva godt han skal gjøre for henne. I hans sekvenser får vi ta del i skolesituasjoner og hilst på Jens igjen.

Gravstøtta til mormor har snødd ned. Jeg begynner å grave den fram med hendene. Mormor hadde visst hva jeg skulle gjøre med pappa. Det beste hadde vært å glemme ham, men det er ikke så lett med sju ubesvarte anrop på telefonen. Fingrene er stivfrosne, og snørret renner. Jeg skyver lua vekk fra øynene, men den sklir tilbake med det samme. Jeg graver og graver. Litt etter litt kommer steinen til syne. Stikker opp som en ensom klippe i alt det hvite. Hvorfor kan han ikke la meg være i fred?

S.27

 

I andre del er det Jens og Edor som kommer til ordet.
Jens er litt smådeppa etter at Edor kuttet ut all kontakt med ham etter den fine sommeren de hadde. Men faren til Edor hadde ikke blitt særlig blid når han så at de to guttene kysset.
Jens prøver å glemme Edor og satser heller på at han skal forelske seg i Vegard som etter all sannsynlighet har et godt øye til Jens.

Edor på sin side lever livet i Brighton og flørter med weed og andre gutter. Samtidig er det en gutt som er i tankene hans, som han ikke klarer å glemme.. Det er vondt å lese om den vanskelige situasjonen han har med faren, samtidig er det deler av det som foregår der borte som ikke virker like troverdig i mine øyne. Ikke at det virker usannsynlig at disse tingene kan skje, men jeg tror ikke at de kunne skje med Edor. Vet ikke, men det passet liksom ikke helt med det inntrykket jeg hadde fått av ham i forrige bok.  Her kan det godt være at jeg ikke liker å lese om han i armene på andre gutter enn Jens også.

Han er pen, ikke sånn ruskete pen som Edor, men ordentlig pen, som om noen har jobba lenge med å få ansiktet hans mest mulig symmetrisk. Moren hans svinser ut og inn av kjøkkenet mens hun stadig kikker inn i ovnen for å se hvordan det går med kakene. Adventsstjerna lyser i vinduet, og selv om hele kjøkkenet lukter av pepperkarer, klarer jeg ikke å grave fram et snev av glade jul.

S. 125

 

Det var veldig kjekt å treffe disse folkene igjen og på en måte er det leit at man ikke skal treffe dem igjen. Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker Jens og Edor, eller Jedor som jeg har døpt dem, aller best av disse. Vet ikke helt men jeg er inne i en periode hvor jeg syntes det er mye finere å lese om kjærlighet mellom to av samme kjønn enn  kjærlighet mellom mann og kvinne.

Det gjorde godt å få litt julestemning akkurat fire måneden før julaften, i hvert fall når høstværet har satt inn, skjønt i skrivende stund er det mer sommerlig  her enn det har vært på lenge.

Steinholm skriver som vanlig bra og det er lettlest som alltid. Sidene fyker avgårde nærmest av seg selv. Likevel så nådde ikke denne boken helt opp til de to første bøkene etter min mening. Til tross for at det er noen «vonde» og noen skjønne scener underveis så følte jeg at det var noe som manglet uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det skulle være, men det blir liksom litt for platt. Jeg fikk jo viljen min på slutten og det er jeg godt fornøyd med og hun har klart å flette sammen alles historie på en fin måte og sånn sett var det en fin avslutning, litt sånn Skam-ish. Og når jeg først nevner Skam, i en av scenene fikk jeg sånn Evak-følelse uten at jeg skal røpe noe mer og uten noe mer sammenligning forøvrig og det var den fineste scenen i hele boken, da så jeg for meg disse to.

evak min for min

Ikke det, det var noen fine scener med Niklas og Gunn også, bare så det er sagt.
Det var også veldig kjekt å treffe onklene til Jens igjen, digger  de to altså!

Boken er slett ikke dårlig altså, jeg skulle bare ønske at jeg likte den enda bedre enn jeg gjorde. Merket at jeg ikke klarte å engasjere meg like mye hele tiden eller slik jeg gjorde med de to første bøkene, og det var litt dumt. Kanskje jeg rett og slett hadde altfor høye forventninger? Kanskje det burde vært litt mer drama her?  Mulig boken skulle vært litt lenger siden vi her hadde med fire ulike fortellerstemmer å gjøre, samtidig føler jeg ikke at det er noe med karakterene jeg trenger å vite noe mer om. Den eneste må være Vegard som vi ble introdusert for i denne boken, men kanskje det er han hun skal skrive om i den neste boken sin?  Fikk litt vondt av ham og kunne tenke meg å bli bedre kjent med ham.

Føler meg ikke helt ferdig med Jedor og Co helt ennå altså, så jeg håper at forfatteren har flere planer for denne gjengen i fremtiden.

 

 


Forlag: Vigmostad&Bjørke
Tittel: Under snøen
Forfatter: Monika Steinholm
Format: Ebok
Sideantall: 221
Utgitt: 2017
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

monika-steinholm-ho
Monika Steinholm er født i 1983  og er bosatt i Trømsø. Hun har tatt et toårig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø og jobber i en bokhandel. Det vil si at hun for tiden har permisjon fordi hun skal skrive. Hun debuterte som forfatter i 2015 med ungdomsboken Fuck Verden og fulgte opp med Nærmere kommer vi ikke i 2016. Under snøen er forfatterens tredje bok og  er en frittstående oppfølger til de to første.

 

 

HILSEN BEATHE