Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg brenner for bøker som har med slavetiden og raseskillet  å gjøre og selv om jeg har lest en del bøker om emnet etter hvert så er det alltid kjekt å stifte nye bekjentskaper med forfattere man ikke har lest noe av tidligere.

den underjordiske jernbanenHandlingen  i «Den underjordiske jernbanen» begynner i 1812 og vi følger for det meste Cora,som er tenåring når vi møter henne for første gang,men  vi får også høre om moren Mabel som rømte fra bomullsplantasjen Randall når Cora var 10 år samt mormoren Ajarry. Ajarry var bare en ung jente når hun og resten av familien hennes ble kidnappet og solgt som slaver og tatt med til USA. Under overfarten ble hun voldtatt og prøvde flere ganger å ta sitt eget liv. Faren hennes omkom på veien over til USA. Ajarry ble solgt flere ganger med det samme hun kom til statene men til slutt havnet hun på Randall- plantasjen i Georgia og i slavekvarteret eide hun en liten jordflekk på ca 3 kvadrat,den var et av få lyspunkt i en ellers mørk tilværelse preget av hard jobbing og ikke minst vold. Denne jordflekken ble etter hennes død også meget viktig for Mabel, det var dit hun gikk når hun hadde behov for å tenke gjennom ting og ikke minst ble den veldig viktig for Cora etter morens forsvinning. Hun voktet flekken så pass mye at hun fikk rykte på seg å være en gal person, noe som førte til at hun ble satt enda mer utenfor fellesskapet enn det hun allerede var, og det hjalp heller ikke at hun måtte tidvis bo på hob, en liten hytte som huset de syke, både de som var fysisk og psykisk syk.

Prisen hennes svinge opp og ned. Når du blir solgt så mange ganger, lærer erfaringen deg å følge nøye med. Hun lærte raskt å tilpasse seg de nye plantasjene og å skille niggertemmerne fra dem som bare var onde, dagdriverne fra sliterne, angiverne fra dem som kunne holde på hemmeligheter. Herrer og fruer delt inn i grader av ondskap, plantasjer etter forskjeller på rikdom og ærgjerrighet. I noen tilfeller ønsket ikke plantasjeeierne annet ennå klare seg sånn noenlunde, og så var det menn og kvinner som ønsket å eie hele verden, som om det var et passende areal.

S. 14

Etter gamle Randalls død ble plantasjen på en måte delt i to hvor Terrance styrte den ene delen mens broen James hadde ansvaret for den andre delen, der Cora bodde. Når James ble syk overtok Terrance ansvaret for hele plantasjen og han  styrte plantasjen med en mye hardere hånd enn broren og de minste forteelser ble straffet på de mest grusomme måter.

Cora slet i flere år med morens forsvinning og tanken på at hun hadde reist uten å ta henne med seg. Hun hadde veldig vondt for å forstå hvordan moren hadde hatt hjertet til det å gjøre det.
Cora streifet aldri innom tanken på å flykte selv, Ikke før unge Caesar dukket opp på plantasjen.

Han og familien hadde vokst opp på en plantasje  eid av en gammel dame som hadde lært ham både å lese og skrive. Dette var noe de fleste plantasjeeiere og hvite generelt så på som en stor fare, og for slavene var det farlig å vise at man kunne denne kunsten.
Den gamle damen hadde lovet familien at de skulle bli satt fri den dagen hun døde. men familien som overtok etter henne solgte dem og de ble sendt for alle vinder, borte fra hverandre alle sammen.
Første gangen han spurte om hun ville være med svarte hun nei, men etter en stund forsøkte han seg igjen og denne gangen sa hun ja.

 

Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen og på denne måten kommer de seg vekk fra Georgia, men det er flere haker ved dette, den ene er slavejegeren Ridgeway.
Ridgeways far var smed men den unge mannen hadde aldri hatt noen planer om å følge i farens fotspor. Når han var fjorten år ble han for første gang med en patrulje når de skulle jakte på rømte slaver, noe som gav han mersmak. Han var en fryktet mann.

Løkken senket seg rundt halsen på Louisa, og hun ble geleidet opp trinnene. Med en presisjon som skyldtes lang øvelse, kastet en nattrytter tauet over den tykke, sterke grenen med ett kast.
En av dem som hadde kommet til for å skubbe plattformen bort, ble avvist – han hadde vært med på det før ved en tidligere festival. En ung brunette i en rosa pileprikket kjole kom springende til for å ta plassen hans.
Cora snudde seg bort før jenta hang der. Hun kravlet bort til den andre siden av loftsrommet, i hjørnet av det siste buret hennes. De neste månedene, når det ikke var for kvelende varmt om natten, foretrakk hun å sove i den kroken. Det var så langt unna parken, byens ulykksalige bankende hjerte, som hun kunne komme.

S.184

Jeg likte første del av boken selv om det var noe som var veldig godt kjent fra før, det som handler om hvordan livet på plantasjen var for slavene med sine sadistiske eiere og oppsynsmenn som elsket å undertrykke dem og ikke minst gjøre de mest grusomme ting med dem.  Men vel så godt likte jeg den delen vi går inn i nå, den som har med flukten å gjøre og hvordan livet fortonte seg for dem som var på rømmen med slavejegere etter seg til enhver tid og som kunne dukke opp når som helst.
Det var også høyst interessant å lese om hvordan dette med den underjordiske jernbanen fungerte. Det er også i denne delen vi får høre om hvordan Cora i over fire måneder måtte bo på et lite loft hvor hun ikke engang kunne stå skikkelig oppreist. Dette var veldig vondt og sårt å lese om selv om det kanskje ikke var det mest groteske en kunne lese om, det var derimot de som ble hengt opp langs veien til alles spott og spe for ting som kanskje ikke var så ille. Ofte var det vel slik at straffen på langt nær sto til forbrytelsen.

I romanen blir den underjordiske jernbanen fremstilt som en helt konkret jernbane med både damplokomotiv, togstasjoner  styrt av stasjonsmestre som satte både sitt eget og familiens liv på spill for å hjelpe slavene til frihet, og romanens hovedperson var innom flere av disse på sin flukt.  Virkelighetens underjordiske jernbane var et heller uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter  og trygge hus som slaver på flukt kunne benytte seg av, alt  styrt av folk som var motstandere av slaveriet, såkalte abolisjonister.

route of the underground railroad
Foto: Wikipedia

Selv om jeg har lest en del romaner med disse temane har jeg ikke vært borte i en roman som har tatt for seg dette med den underjordiske jernbanen på samme måte som Whitehead her har gjort, og det var høyst interessant lesing. I en periode hvor Cora og Caesar bosatte seg i Indiana gikk Cora en del til legen og ble undersøkt og der ble det nevnt at de rådet svarte kvinner til å sterilisere seg, og når kvinnene hadde fått to barn ble de tvunget til å gjøre det – jeg har ikke klart å finne ut om dette stemmer eller om dette er fiksjon fra forfatterens side. Jeg har ikke hørt om akkurat dette før og derfor ble jeg litt nysgjerrig, men de drev jo en slags utryddelsestaktikk så det er vel kanskje ikke utenkelig at det forekom.

Forfatteren har et fint og godt språk og han faller ikke for fristelsen til å skrive på en slags dialekt som vi tidvis finner i denne type romaner. Av og til er språket både vakkert og poetisk, og det blir en fin kontrast til det han faktisk formidler for det er temmelig mørkt det meste av tiden, selv om man sitter med en følelse av at Cora alltid sitter med et håp om at fremtiden hennes en gang skal bli god. Og det var interessante tanker hun av og til gjorde seg for det var ikke nødvendigvis slik at det bare var de fysiske lenkene som bandt en fast til et bestemt sted.

Romanen blir for det meste fortalt av Cora men av og til overlater forfatteren ordet til andre karakterer, da særlig når vi har passert første halvdel av romanen. Dette er karakterer som på ulik vis hadde betydning for Cora under hennes flukt og i tiden etter. Disse kom hyppig en stund og kanskje var noen av dem overflødig(?), i hvert fall tok det litt fokus vekk fra Cora og jeg ble ikke overbegeistret for denne måten å gjøre det på selv om de aller fleste forsåvidt hadde interessante ting å fortelle. Det var Cora jeg aller helst ville høre om, ikke karakterer som såvidt var med i handlingen.

Selv om handlingen i denne romanen er lagt til en helt annen tid enn vår så er den på en måte ganske aktuell selv i dag, dessverre må jeg nesten si. For med folk som er på flukt fra krig og elendighet så tipper jeg at situasjonen for dem ikke er så ulik den vi kan lese om i Whiteheads roman.

Boken er forøvrig å finne inne på Goodreads Eligible liste som er en liste over bøker man tror kan havne på manbooker listen  neste uke og det skulle ikke forundre meg om nettopp denne kommer med på den listen.

Som dere kanskje har skjønt så likte jeg boken veldig godt. Anbefales!

Forøvrig skal boken bli en miniserie på Amazon med manus og regi av Barry Jenkins
( som blant annet står bak  filmen Moonlight)

 

Edit: Boken er på langlisten til Manbookerprisen 2017

 

manbooker2017 ok

 

 

Andre om boken:

Bokelskerinnen har lest den engelske versjonen og skrev om boken i fjor høst.
Det snakkes om boken i denne podcasten.
Aftenposten skrev en fin anmeldelse av boken i går.
VG har anmeldt den i dag.

 


Forlag: Kagge
Original tittel: The underground railroad
Norsk tittel: Den underjordiske jernbanen
Forfatter: Colson Whitehead
Oversetter: Knut Johansen
Format: Innbundet
Sideantall: 346
Utgitt: 2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Colson Whitehead_Foto Madeline Whitehead

Colson Whitehead er  født i 1969 og er en av USAs mest anerkjente skjønnslitterære forfattere. Han debuterte som forfatter med romanen The Intuitionist  i 1999 og har siden den gang skrevet tilsammen seks romaner. Han ble i 2002 nominert til pulitzerprisen for romanen John Henry Days. For romanen The underground railroad har han vunnet både Pulitzerprisen og The national Book Award.

 

HILSEN BEATHE

Tilbake til Tall Oaks av Kathleen Grissom

tilbake-til-tall-oaks
Denne boken har lagt  urørt i bokhyllen min i flere år til tross for at den har et tema jeg interesserer meg veldig for nemlig slavetiden og raseskillet. Men når jeg fikk vite at forfatterens nye bok skal komme ut på norsk nå i høst, er en slags oppfølger av denne var det bare i kaste seg rundt å lese.

Tilbake til Tall Oaks  er fortellingen om Lavinia som 7 år gammel ankommer tobakksplantasjen for første gang sammen med kapteinen i 1791. Foreldrene hennes kom opprinnelig fra Irland men de bestemte seg for å søke lykken i USA. Noe skjer på veien og foreldrene hennes dør, mens hun og broren overlever. Kapteinen ombord i skipet tok seg av de foreldreløse barna. Det vil si at broren ble solgt som slave mens Lavinia ble tatt med hjem til kapteinens plantasje. Der skulle hun arbeide og bo som eneste hvite blant de andre farvede slavene. Hun bodde i kjøkkenhuset sammen med Mamma Mae, pappa George og husholdersken Belle, som for øvrig er kapteinens uekte datter,det er det ikke mange som vet og konen hans tror Belle er elskerinnen hans….

Jeg gikk rett bak Belle langs den mursteinsbelagte stien som førte til bakdøren. Onkel Jacob holdt døren åpen og nikket alvorlig. «Tørk av føttene,»sa han.
Jeg stanset og børstet støvet og sanden av de nakne føttene og kjente hvor glatte de polerte gulvbordene var da jeg steg over terskelen. Langt der fremme sto hoveddøren åpen, og en lett vind strøk gjennom den lange gangen, forbi meg og ut gjennom bakdøren. Den første morgenen la jeg ikke merke til chiffonnieren av mahogni som sto som en vaktpost i hallen. Jeg så heller ikke den høye blå og hvite vasen, den siste, kostbare ervervelsen hentet over havet. Jeg husker imidlertid godt hvor redd jeg var da jeg ble ført inn i spisestuen.

S.14

Når Lavinia først kommer dit har hun hukommelsestap, er underernært og svak, og de er usikker på om hun i det hele tatt vil overleve. Siden det er hun som er romanens hovedperson så ligger det vel i kortene at hun gjør det. Hun knytter etter hvert veldig sterke bånd til de andre slavene og ser på dem som sin familie, men siden hun er hvit så får hun etter hvert innpass i de hvites verden og lærer seg hvordan hun skal oppføre seg i sosiale settinger. Hun får gå på skole flere år  lengre enn det som var vanlig for jenter på den tiden. Hun  hadde med andre ord fordeler som slaver normalt sett ikke hadde.

Vi følger Lavinia fra hun er 7 år og frem til hun blir voksen, og vi får ta del i hvordan livet på plantasjen fortonte seg gjennom flere tiår. Både hvordan de utførte arbeidet, og hvordan de prøvde å leve livene sine  ble godt skildret.

 

Belle kikket opp på kapteinen, og det vakre ansiktet hennes hadde fått ekstra farge av brennevinet. Kapteinen så stolt på henne, og mens de danset rundt bålet, var det lett å se hvor glad han var i henne.
Jeg så etter Ben, men kunne ikke finne ham. Da fikk jeg øye på Marshall. Huslæreren hadde gått, og Marshall sto alene og stirret på det dansende paret.
Det gikk kaldt ned over ryggen min da jeg så hatet i ansiktet hans

S.62

Det kommer vel ikke som et sjokk på noen at jeg elsket denne boken,det var en skikkelig pageturner for å si det på godt norsk. Det var for det meste Lavinia som fikk ordet men innimellom fikk Belle også komme til, det gav historien en ekstra dybde. Når jeg hørte navnet Belle og at hun var en uekte datter av kapteinen kunne jeg ikke la være å tenke på filmen Belle som er basert på en sann historie, og handler om Dido Elizabeth Belle som var en uekte datter av en kaptein og som vokste opp hos sine hvite slektninger mot slutten av 1700-tallet. Men jeg fant ingen steder som indikerte at forfatteren var inspirert av henne på noen måte for å gi liv til karakteren Belle i romanen.Men jeg tok meg i å se karakteren fra filmen for meg mens jeg leste, om det var negativt eller positivt er jeg ikke sikker på.

Forfatteren har vært veldig flink når hun skapte karakterene og man ser at de utvikler seg etter hvert som historien skrider frem. Jeg syntes  Lavinia virket noe naiv store deler av romanen, men jeg syntes hun kom seg mot slutten og hun har en herlig personlighet som man bare må bli glad i. Foruten henne så er vel Marshall den av karakterene som ble best skildret etter min mening.

Det er alltid mye negativt som skjer i en roman som handler om raseskillet og slavetiden, og enkelte syntes kanskje det kan bli i overkant. Det forstår jeg i grunnen veldig godt og ofte er det slik at man ønsker at disse karakterene man får sympati med og blir glad i skal ha noe godt i livet sitt også.Det skjer dessverre sjelden. Den ene tragedien etter den andre skjer også her, unge jenter blir misbrukt av både oppsynsmenn og plantasjeeiere, og det var helt vanlig at plantasjeeierne satte barn på de kvinnelige slavene for å sikre seg enda mer arbeidskraft i fremtiden. Selv om det selvfølgelig er grusomt å lese så tror jeg det er  helt nødvendig for å skape en troverdig historie og jeg tror  at virkelighetens slaver hadde det mye verre dessverre. Det er grusomt å tenke på at de hadde ingenting de skulle sagt om ting som så absolutt angikk dem, og jeg får frysninger ved tanken på at andre eide dem og hadde fullt herredømme over dem.For oss er dette helt utenkelig.
Jeg syntes forfatteren skriver godt og  når man tenker på at dette er forfatterens debutbok, så vil jeg si at jeg gleder meg til å lese den neste romanen som er en slags oppfølger av denne og hvor vi møter igjen en av karakterene som blir født i denne romanen.

Jeg har lest en del romaner om dette emnet og derfor kom det ikke frem noe nytt som jeg ikke har hørt om før, likevel blir jeg ble jeg veldig berørt av det som skjedde og de over 450 sidene føk ganske fort unna. Det spesielle med denne romanen er at det er en hvit slave det handler om og det er første gang jeg opplever.
Har prøvd å finne ut om boken er filmatisert og det kan se ut som det er på gang noe i følge Imdb.com, jeg håper i hvert fall at det blir en realitet.

 

 

Andre som har skrevet om boken:Knirk,Bokelskerinnen, Bok-karete, Lesmye, Jane Mysen

 


Forlag: Cappelen Damm
Original tittel:  The kitchen house
Norsk tittel: Tilbake til Tall Oaks
Forfatter: Kathleen Grissom
Oversetter: Elisabeth Sætvedt
Format:Heftet
Sideantall: 464
Utgitt: 2010
Min  utgave: 2012
Kilde: Kjøpt

Forfatter

kathleen-grissom
Foto:Erin Plewes

Kathleen Grissom er en kanadisk forfatter oppvokst i Annaheim.  Hun har skrevet to bøker. The kitchen house  i 2010, og Glory over everything i 2016.

 

 

HILSEN BEATHE

Bokanmeldelse: Mississippis døtre av Deborah Johnson – Lanseres i dag!

Mississippis døtre
Forlag: Pantagruel
Original tittel:The magic secret
Norsk tittel: Mississippis døtre
Forfatter: Deborah Johnson
Format: Ebok
Sideantall: 183
Utgitt: 2013
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Pdf-fil tilsendt fra forlaget

 

 

 

 
 

Forfatter

deborah johnson

Deborah Johnson er født i Missouri og er en amerikansk forfatter. Mississippis døtre er forfatterens sjette bok, hun har tidligere gitt ut fire bøker under navnet Deborah Johns. I tillegg har hun tidligere vært redaktør for Genesis Press i Columbus og direktør for Colom Foundation. Hun har også jobbet for Vatikanet Radio i Roma.

 

 

 

 

 

 

 

Denne boken leste jeg i april men valgte å vente med omtalen til boken var lansert her i Norge, og det gjør den i dag så da passet det fint med en liten omtale. Dette var mitt første møte med forfatteren men siden jeg liker bøker med handling fra sørstatene så er jeg nysgjerrig på de andre bøkene hun har skrevet, i hvert fall den som heter The air between us .

Mississippis døtre handler om Regina Mary Robichard fra New York, en svart kvinnelig jurist  som jobber ved NAACP Legal Defence Fund, en ledende borgerretthets organisasjon og advokatfirma. NAACP står for National Assosiation for the Advancement of Colored People. Handlingen er lagt til 1945. Regina har hele livet opplevd urettferdighet fordi hun er kvinne, svart og jurist,et yrke som folk mente var meget upassende for henne. Til tross for hennes lidenskap for å endre på urettferdighetene hun og andre ble utsatt for stod kampen på stedet hvil, inntil en sak fra Mississippi dukket opp og hun ble sendt dit for å etterforske.

Saken fra Mississippi handler om drapet på den svarte, meget høyt dekorerte krigshelten,løytnant John Howard Wilson. Når han satt på bussen på vei hjem fra krigen nektet han å reise seg for å gi plassen sin til en hvit, tysk fange som kom på ved en fangeleir i Mississippi. Han ble dradd ut av bussen og drept, en hvit storjury dømmer drapet til å være en ulykke og dermed blir ingen straffet.

Fikk deg!
Joe Howard Wilson rykket til, og hendene hans for opp mot ansiktet, vider nedover kroppen, i søken etter pistolen. Han famlet, undersøkte, ba en bønn. Sjekket for å forvisse seg om at han var våken, at det som hadde skjedd i skogen i Italia, alle drapene, var over. Sjekket for å forvisse seg om at det ikke var nå det skjedde.
«Går det bra med deg, mister? Trenger du hjelp?»
Trengte han hjelp?
Han åpnet øynene, men han vendte dem ikke mot stemmen, svarte ikke, for det var et barns stemme. Mild,slik L.C.s stemme hadde vært i drømmen. Men Joe Howard ville ikke tilbake til drømmen. I stedet la han hånden på noe hardt rett foran seg og innså at det ikke var noe mer truende enn et vindu, at dette vinduet befant seg på en buss på vei gjennom Alabama til Mississippi, at han var på vei hjem.

s. 1

Faren til Joe, Willie Willie tar naturlig nok dette meget tungt. Han jobber for en Mary Pickett Calhoun   og det er hun som henvender seg til NAACP for å få hjelp. Hun blir imidlertid noe reservert når det viser seg at det ikke er lederen for NAACP ,Thurgood Marshall som kommer men en svart kvinnelig jurist. Regina på sin side er meget begeistret for å komme dit for M.P. Calhoun er nemlig forfatteren bak yndlingsboken hennes «Den magiske hemmeligheten» som forøvrig har en meget sentral rolle i denne romanen.

Willie Willie bor i en liten hytte(et skur) nederst i hagen til Mrs.Calhoun og det er der Regina skal bo i de to ukene hun har til rådighet til å etterforske drapet. Noe som ikke er lang tid for som hun skal få merke står ikke akkurat folk i kø for å hjelpe henne med å løse mordgåten, særlig ikke når det er sønnen til en høytstående person som står bak.

«Du kjenner til Fikk deg!, gjør du ikke, fra den magiske boken?»
Regina nikket, og Peach nikket sammen med henne, det lange, kurvede arret på kinnet hennes ble fanget opp i gløden fra parafinlampen. «Dette Fikk deg! er virkelig skjønner du, det har dype røtter. Og alle har vi noe av det i oss, avhengig av livet vi lever, lite eller mye. Noe som blir gjort mot oss, noe vi gjør, alt det skjulte der inne som venter på å bykse ut. Slik som i boken da magnoliarøttene brøt seg opp gjennom fortauet, og når de først hadde brutt seg opp, er det ingenting du kan gjøre for å rette det opp igjen, gjøre det vakkert, med mindre du hogger ned treet. Det er det Fikk deg! dreier seg om, Miss Regina, i denne boken og i livet. Det du har gjort, må du stå inne for. Alt kan fortsatt se bra ut på overflaten, men det jobber seg opp. En dag, når du mint venter det, roper det ut Fikk deg!. Da må du bare ta det, eller så tar det deg.»

S. 121

I tillegg til de nevnte karakterene så får vi i romanen møte en gammel svart dame ved navn Peach        og hun fikk jeg skikkelig sansen for, en herlig person. Hun er forøvrig den samme Peach som som er med i «romanen i romanen» og hun bor langt inni  skogen, som har samme navn som skogen i den magiske hemmeligheten.

Forfatteren hadde når hun begynte å skrive boken fire personer fra virkeligheten i tankene når hun skrev, som for eksempel John Howard Wilson har hun hentet inspirasjon til hos sin egen bestefar som var i hæren og kjempet i den andre verdenskrig.
Sjefen til Regina, Thurgood Marshall har faktisk jobbet ved NAACP i flere tiår og var en av bestefarens helter.
Inspirasjon til karakteren Regina Mary Robichard er Constance Baker Motley, som blant annet var den første kvinnelige afroamerikanske føderale dommer. Hun jobbet ved NAACP og ble faktisk sendt avgårde til Mississippi, men for å delta i en rettergang vedrørende lik lærerlønn for svarte og hvite, dette var i 1949. Hun var advokat, aktivist og senator. Hun døde i 2005, 84 år gammel.

Foto: lasentinel.net
Foto: lasentinel.net

Kunne sikkert skrevet en hel del mer, jeg blir alltid så giret når bøker er basert på mennesker som faktisk har levd og det er så kjekt å finne ut mer om personene karakterene er basert på eller inspirert av. Men jeg før jeg avslutter omtalen skal jeg fortelle litt om hva jeg syntes om boken.

Jeg ELSKER bøker med handling fra sørstatene og har temaer som raseskillet og slavehold,utrolig interessant å lese om. Jeg ser på serien «Hvem tror du at du er?», både den norske og amerikanske, ved den amerikanske versjonen hender det titt og ofte at de som skal lete etter forfedrene sine får vite at tidligere familiemedlemmer har eid slaver og man kan se at dette går veldig inn på dem og det forstår jeg veldig godt. Nå handler ikke denne boken om slavehold men om forholdene de svarte levde under selv lenge etter at alle slaver var frigitt.

I romanen kommer det tydelig frem hvilke ulikheter som rådet på denne tiden og det meste har vi vel forsåvidt hørt før. Som for eksempel egne innganger for svarte, ofte på baksiden om det i det hele tatt var adgang for dem, og de hadde egne drikkefonter. En annen ting jeg la merke til var når Regina og M.P.Calhoun  en av de første gangene de møttes hadde på seg samme type jakke, så gikk M.P. inn å skiftet, og hun virket overrasket over at Regina hadde råd til denne typen klær.

Romanen er lettlest og det er et godt driv gjennom hele romanen og til tider ble det meget spennende. At forfattere skriver «en roman i romanen» virker som en vanskelig oppgave men dette har Johnson løst på en utmerket måte, det eneste er at jeg sitter igjen og har lyst til å lese boken i boken. Den handler forøvrig om barn av ulike raser som leker sammen, og det skjer ting etter hvert som ikke skulle skjedd i den magiske hemmeligheten.

Jeg må bare nevne det flotte coveret på boken, det gjenspeiler kanskje ikke handlingen for den er langtfra så idyllisk som coveret skulle tilsi, men utrolig flott med nydelige farger. Vel,det er en Magnoliaskog i boken så helt galt er det heller ikke. Dette var en noe annerledes sørstatsroman enn de jeg har lest før og det likte jeg godt for det ble fra et litt annet perspektiv. Jeg blir alltid så engasjert og kjenner jeg blir irritert å lese om de urettferdigheter som de ble utsatt for og  hendelsen med soldaten Joe skjedde ti år før Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit på bussen.
Om Regina fikk gjort jobbet sin og satt den skyldige på tiltalebenken, og om hun kom nærmere drømmen sin om likhet for alle det sier jeg ingenting om for den som leser får vite.
Men jeg kan nevne at jeg likte karakteren Regina veldig godt og jeg står som alltid på samme side som de som blir urettferdig behandlet for det er nemlig noe av det verste jeg vet om. Merker at jeg kunne skrevet mye mer, om for eksempel foreldrene til Regina som begge er kjente personer dog av høyst ulike grunner. Kunne også ha tatt opp hvordan forholdet mellom Regina og M.P. Calhoun utviklet seg. Men for at dette ikke skal bli en hel liten roman så er det vel på tide å sette en liten strek, og heller henvise til boken i sin helhet.
Anbefales!

HILSEN BEATHE

 

Bokanmeldelse: Vida og Miss Hazel av Jonathan Odell

vida & miss hazelForlag: Pax
Original tittel: Miss Hazel and the Rosa Parks League
Norsk tittel: Vida og Miss Hazel
Forfatter: Jonathan Odell
Oversetter: Ragnhild Eikli
Format: Innbundet
Sideantall: 444
Utgitt:2014
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

 

 
 

Forfatter

jonathan odellJonathan Odell er født  og oppvokst i Mississippi og er en amerikansk forfatter.Tidligere har han jobbet som ledelsescoach for næringslivet og han har mastergrad i psykologi.

 

 

 
 
 

Vida og Miss Hazel kom ut for første gang i 2005 under navnet  The wiew from Delphi, men ble senere skrevet om før den kom ut i fjor under tittelen Miss Hazel and the Rosa Parks  League. Dette er med andre ord forfatterens første bok og den andre som blir gitt ut på norsk.

Handlingen er lagt til Delphi, en liten fiktiv småby i Mississippi, på 1950-tallet, like før starten på borgerrettsbevegelsen og vi blir aller først kjent med Hazel.  Hun blir tidlig gift med Floyd Graham og de slår seg ned i nettopp Delphi, Floyd  blir etter hvert en suksessrik forretningsmann, og etter noen år  flytter inn i et av de store husene  i strøket hvor de rikeste bor, noe han hadde lovet Hazel helt siden de var nygift. Floyd er alltid full av optimisme og er kjent for sine sitater om positiv tenking. Hazel på sin side har problemer med å tilpasse seg det nye livet i Mississippi, virker veldig usikker på mange ting og har vanskeligheter med å få seg venner. Istedet kjører hun , påvirket av alkohol,rundt i byen med de to guttene sine i baksetet.  Dette er noe alle får med seg men sheriffen ser ikke ut til å bry seg noe nevneverdig. En dag skjer  det noe fatalt som snur livet deres opp-ned med det til følge at Hazel blir enda verre, med både drikkingen og råkjøringen.

Hun husker den aller første drammen. Hun var bare jentungen, og en dag da hun vandret omkring oppe i åsen, hadde hun kommet over et av stedene der faren gjemte hjemmebrenten sin under en berghylle. Da Hazel skrudde av korken og løftet flaska til nesa, rispet lukta gjennom pusten og sved i øynene. Skulle hun? Pastoren sa det var synd. Mora kalte det en forbannelse.Men det hundret jo ikke faren hennes i å vie en solid porsjon av livet sitt til det.

S. 69

Vida Snow er datter av Levi Snow, en vel ansett pastor i Hopalachie County og er populær både blant de svarte og hvite, ikke minst hos senatoren og hans familie. Senatorens familie har i lengre tid drevet en bomullsplantasje og Levi vokste opp der sammen med ham.
Helt fra Vida var liten har hun alltid gått i hvite klær og ble kalt for bomullsdronningen.Vida ble mor til en liten gutt når hun var 14 år gammel etter å ha blitt voldtatt av en hvit mann. Men det skal ikke gå lang tid før hun må ta et av de grusomste valgene en mor må ta men de konsekvensene som det innebærer.

(…….) Vida lo dystert ved tanken. Hvordan våget hun å snakke om mødre som skulle passe på ungene sine? Hun skulle ønske at hun kunne glemme. Det kunne hun naturligvis ikke. Hun husket så altfor godt  natta etter farens preken om Moses i sivet, at det hadde vært helt umulig å sove. Hun hadde ligget våken med sitt eget barn liggende ved siden av seg, tenkt og tenkt på hva faren hadde ment, da rommet hennes plutselig eksploderte av lys. Utenfor vinduet var det en pickup som sto og ruset.

s. 99

Etter at Miss Hazel blir syk og sengeliggende begynner Vida som hushjelp hos familien Graham, noe som kan vise seg å bli litt av en prøvelse siden de to kvinnene ikke tåler trynet på hverandre for å si det mildt. Vel det er før omstendighetene nærmest tvinger dem til å samarbeide…

«Har du tenkt å gi Vida sparken? Er det det du prøver å si?» Hun kjente det kokte langt nede i magen. Det var som om gulvet skaket under stolen hennes. I tankene så hun for seg et fillete blondelommetørkle bundet til en flaggstang, som pisket tappert i storm og vind. Han la stemmen i sitt mest fornuftige leie og sa:» Hun er jo bare en hushjelp, Hazel. Jeg kan finne en annen som er akkurat like god, og ha henne på plass før kveldsmaten i morgen.»
Da hun så at han var i ferd med å reise seg fra bordet, var det som om en annen person tok over inni henne. Knyttneven hennes smalt i bordet så bestikket i skuffene klirret.

Det er alltid interessant å lese bøker som har litt historie fra virkeligheten i seg og denne ble intet unntak i så måte. Når jeg nevnte borgerrettighetene lenger oppe så var det fordi handlingen i romanen foregår på den tiden når den politiske  bevegelsen prøvde å få de samme rettigheter for svarte som  for hvite, blant annet stemmerett. Noe som også er et av temaene i romanen. Martin Luther King blir ved flere anledninger nevnt og det samme gjør Rosa Parks, du vet hun som nektet å reise seg for en hvit mann på bussen og dermed utløste den såkalte bussboikotten som varte i et helt år, fra 1955 – 1956. Rosa Parks ble arrestert, dømt og fengslet for dette. Året etter ble det fastslått at raseskillelovene i områdene Montgomery og Alabama var grunnlovsstridig.

rosa parks
Rosa Parks

Rosa Parks ble dedikert både en park og et museum i Montgomery i 2001. Hun døde i 2005, 92 år gammel.

Jeg fikk skikkelig sansen for Rosa Parks for det er bra med sterke kvinner som ikke lar seg pelle på nesen av noen. Men  tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om, nemlig  boken om Vida og Miss Hazel. Til å begynne med hadde jeg ikke helt sansen for Hazel, syntes hun fremstod litt tafatt og stakkarslig, og jeg ble kraftig provosert av henne flere ganger. Men når hun først våknet til live og det skjedde noe rundt henne, da stod jeg ganske så langt fremme i heiakoret. Det bodde heldigvis mer i henne enn det hun aller først ga uttrykk for og hun viste seg å være en sterk kvinne likevel. Ble litt småpaff når jeg i ettertid  i et intervju av forfatteren fikk vite at Hazel var basert på hans egen mor. Når det gjelder Vida så hadde jeg sansen for henne hele veien, hun fremstod som en meget sterk kvinne og hadde bein i nesen og lot seg ikke pelle på nesen,hun er vel min absolutte favorittkarakter fra denne romanen sammen med Levi og noen av damene i «Rosa Parks-klubben».Ja, disse damene i romanen gjør opprør så det synger etter.
Vida og Hazels sønn Jonny kommer ikke så godt overens med hverandre i romanen og Vida er basert på en hushjelp som jobbet for forfatterens familie når han var liten og heller ikke de var så gode venner for å si det slik. Artig og det er nok sikkert vanlig å ta ting fra sin egen hverdag inn i romanene man skriver.
Det er som dere har skjønt Vida og Miss Hazel som er romanens hovedpersoner og de det handler mest om. Likevel har et par av bikarakterene fått en del kjøtt på beina, som for eksempel sheriffen i den lille byen, Billy Dean Brister som er et kapittel for seg selv.
Boken var både velskrevet og hadde et godt driv hele veien. Forfatteren er flink til å få frem situasjonen mellom de svarte og de hvite på denne tiden, ikke minst under hvilke forhold de svarte levde under. Om det skulle være noe å sette pekefingeren på så måtte det være de små hintene man fikk underveis før man fikk historien om hvordan det egentlig gikk til, jeg ble forsåvidt vant med det og det gikk fint men det hadde også godt veldig fint om man hadde unnlatt å gjøre det.
Det hadde så absolutt gjort seg med en film basert på denne boken! Det finnes for lite slike filmer etter min mening.
Anbefales!

Intervju med forfatteren om boken

 HILSEN BEATHE

Bokanmeldelse: Livet i Catfish alley av Lynne Bryant

livet i catfish alleyForlag: Cappelen Damm
Original tittel: Catfish alley
Norsk tittel: Livet i Catfish alley
Forfatter: Lynne Bryant
Oversetter: Ann Kristin Hermundstad
Format: Pocket
Sideantall: 336
Utgitt: 2012
Min utgave: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Kjøpt

 

 

 

Forfatter

lynne-about-usLynne Bryant er født i 1959 og er en amerikansk forfatter bosatt i Colorado. Hun har tidligere gitt ut Alligatorvannet og holder nå på med sin tredje roman.

 

 

 

Husker godt når hun ga ut Alligatorvannet og at jeg hadde så lyst til å lese den men av en eller annen grunn ble det glemt, så dette er mitt aller første møte med forfatteren.
Det var det fine coveret som fikk meg til å bli oppmerksom på boken og når den hadde handling fra sørstatene så var jeg solgt.

Livet i Catfish alley handler om den hvite kvinnen Roxanne Reeves som får en heller uønsket oppgave fra komiteen hun er med i når hun blir bedt om å gi en omvisning i det tidligere afroamerikanske samfunnet. De skal arrangere en byvandring i Clarksville, Mississippi. Og siden hun er helt ny i komiteen så går hun noe motvillig med på det, og slik blir hun kjent med den gamle lærerinnen ved den svarte grunnskolen Grace Clark, som nå er nærmere 90 år gammel. Den eldre kvinnen skal være guide for Roxanne for å finne ut hvilke hus som kan egne seg for denne byvandringen. Grace Clark som er negresse er en av svært få svarte som bor i et stort herskapshus som tidligere tilhørte en plantasje, og Roxanne kan ikke la være å undre seg over hvordan det har gått til.

«Grace, det er noe jeg har ønsket å spøøre deg om lenge,»sier jeg. Vi sitter på verandaen med myggnetting rundt i Pecan Cottage og nyter den sene ettermiddagsbrisen mens vi går gjennom detaljene i omvisningen. Jeg har laget et foreløpig utkast til et program og tatt det med så hun kan se på det.
«Hva er det, vennen min?» spør Grace og fortsetter å studere programmet gjennom de tykke brilleglassene.
«Hvordan har det seg at du eier Pecan Cottage? Jeg mener, jeg vet at du vil forstå når jeg sier at jeg ikke kjenner noen svarte kvinner i dette området som eier hus fra før borgerkrigen….ja, i hvert fall ikke slike som dette…..eller i hvert fall ikke fordi de arvet det av familien,ehm…. en hvit famile…..mener jeg….»
Jeg vet simpelt hen ikke hvordan jeg skal spørre om dette, og jeg blir frustrert.
Heldigvis avbryter Grace meg.

S. 202

 På sine turer rundt i det afrikanske området av byen får Roxanne etter hvert et innblikk i en verden så nær men likevel så fjern fra hennes egen, gjennom fortellingene som Grace og vennene hennes forteller.

Og selv om det er herlig å lese om hvordan vennskap oppstår mellom ulike raser og klasser i samfunnet, så er det hjerteskjærende og grusomme hendelser vi blir vitne til når Grace og Adelle forteller sine historier fra fortiden. Disse tilbakeblikkene blir fortalt i kursiv og var med på å gi boken en ekstra dybde. På denne måten var dette en roman som inneholder flere historier og skjebner, men også ulike sider av de samme hendelsene. Selv om det er Roxanne og Grace som er bokens hovedpersoner så har forfatteren gitt andre karakterer vel så mye kjøtt på beina,og da tenker jeg særlig på «junior» og «Zero», derfor står det hele som meget  troverdig for meg. Noe av dette er ting vi har hørt om før og som sikkert har skjedd i virkeligheten også. dessverre.Men det gjør det bare enda verre å lese om og det var ikke fritt for at tårene kom frem.
Dette er en bok som jeg skulle ønske det kunne blitt laget film av, anbefales varmt!

Andre som har blogget om boken: Anette

HILSEN BEATHE

En smakebit på søndag: Vida & Miss Hazel av Jonathan Odell

en smakebit på søndag

Det er første påskedag og påsken nærmer seg slutten, den har gått veldig fort  og jeg har fått lest mye. Mye for å være meg de siste månedene i hvert fall, for jeg har fått lest 4 bøker og skal begynne på den femte i dag.

Det er også et par uker siden jeg var med på en smakebit på søndag, som er en spalte som Mari og bloggen flukten fra virkeligheten står bak, og i dag fikk jeg lyst til å gi dere en smakebit fra Vida & Miss Hazel som er boken jeg skal begynne på i dag.

Likte veldig godt den forrige boken hans og derfor har jeg en viss forventning til denne.

vida og miss hazel

Litt om boken:

I Delphi, Mississippi møtes de to unge mødrene Hazel og Vida – en hvit og rik, og en svart og fattig. De har bare to ting til felles: De har begge mistet et barn, og de kan ikke fordra hverandre.

Etter den yngste sønnens død klarer ikke Hazel å holde grepet om livet sitt. Hun blir beordret i seng, tungt medisinert. Vida, som selv har mistet en sønn på tragisk vis, blir ansatt som hushjelp hos Hazel for å passe på at hun gjør som hun skal, og for å se etter huset og den eldste sønnen, Johnny, som går for lut og kaldt vann.

Men etter hvert som de blir nødt til å tilbringe tid sammen, oppdager de to kvinnene at de kanskje har mer til felles enn de først hadde trodd. Sammen setter de i gang en bevegelse som skal snu opp ned på livet i femtitallets Delphi, i årene før borgerrettsbevegelsen vinner fram for alvor.

Siden jeg skal begynne på boken i dag så kommer smakebiten fra prologen:

Det var opp til Vida å redde gutten sin. Med Nate i armene flyktet hun ut bakdøra  og gjennom den mørke åkeren bak huset.
Kunne hun bare få Nate ned til elva lenger borte. Inn mellom de mørke sypressene, ville han være trygg.
De to hvite mennene måtte ha hørt nettingdøra smelle igjen, for lysene fra pickupen skar nå gjennom åkeren. Hun snudde seg.Bilen brølte mot henne,pløyde gjennom bomullsrekkene,støtfangerne meide ned planter halvparten så høye som et menneske.De hadde nesten tatt henne igjen. Hun hadde ingen mulighet til å nå bort til elva. Vida kastet seg ned mellom to rekker,skjermet Nate med kroppen.

Mange av dere vet at jeg liker godt bøker med handling fra sørstatene og fortrinnsvis raseskillet, og i går kom jeg over en serie som gikk på Cmore series som jeg aldri hadde hørt om før,den heter The book of negroes og handler om slaver, denne MÅ jeg jo bare få med meg.
Ved nærmere undersøkelser så viser det seg at tv-serien er basert på Lawrence Hill sin roman Noen kjenner mitt navn som jeg har hatt liggende ulest i en årrekke, sånn kan det altså gå. Noen som har lest den nevnte boken?

Nå blir det litt påskefrokost her og så skal jeg ta fatt på denne, merker at jeg gleder meg. I løpet av dagen skal jeg kose meg med flere smakebiter  fra dere andre, og kanskje jeg plukker opp et boktips eller to?

Påskeklem fra Beathe

Boken på vent: Påskelektyre 2015

Ny boken på vent logo

I denne tirsdagspalten  setter jeg fokus på bøker jeg skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker jeg nettopp har oppdaget. Har du bøker du vil børste støv av eller har du nettopp oppdaget en bok du har lyst til å snakke om så må du gjerne være med du også.

Da er Boken på vent tilbake og foreløpig i samme drakt som før. Siden påskeferien allerede er i gang for de aller fleste har jeg lyst til å plukke frem de bøkene jeg har planer om å lese denne påsken.

PÅSKELEKTYRE 2015 gul

Som dere ser av bilde så har jeg plukket frem fire bøker, 2 krim og 2 romaner, det høres kanskje ikke så veldig mye ut på en uke med ferie men kjenner jeg meg rett så blir det en del tv-titting også.

Lukk øynene: Denne boken blir det snakket veldig mye om i disse dager og blir den første jeg har planer om å lese. Her er hva forlaget skriver om boken: Det er noe der ute … Hva du enn gjør, ikke åpne øynene! Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra. Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden.

Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.

Den usynlige mannen fra Salem: Denne ble jeg oppmerksom på etter at en annen blogger hadde skrevet om boken, ser frem til å lese denne. Dette er den første boken i en serie om politimannen Leo Junker. Dette er hva forlaget skriver om boken:  Sommeren er over og en ung kvinne blir funnet død i et herberge for hjemløse i Stockholm. I etasjen over våkner den suspenderte politimannen Leo Junker av sirenene. Nesten tjue år tidligere, under sin oppvekst i Salem, møter Leo et søskenpar som for alltid vil følge ham. John og Leo blir venner, Leo og Julia blir noe mer. I skyggene skimtes noen som kommer til å forandre alt. Sommeren er over og i utkanten av Stockholm begynner søket etter en gjerningsmann. Hvert steg leder bare lenger inn i en labyrint, en labyrint skapt av noen som ikke kan fanges.

Vida &  Miss Hazel: Jeg elsker jo bøker fra sørstatene og jeg ble veldig begeistret for forfatteren forrige bok(Helbredelsen), derfor var det stor fryd å spore her hos meg når jeg fikk vite at forfatteren skulle gi ut ny bok. Dette er hva forlaget skriver om boken:I Delphi, Mississippi møtes de to unge mødrene Hazel og Vida – en hvit og rik, og en svart og fattig. De har bare to ting til felles: De har begge mistet et barn, og de kan ikke fordra hverandre. Etter den yngste sønnens død klarer ikke Hazel å holde grepet om livet sitt. Hun blir beordret i seng, tungt medisinert. Vida, som selv har mistet en sønn på tragisk vis, blir ansatt som hushjelp hos Hazel for å passe på at hun gjør som hun skal, og for å se etter huset og den eldste sønnen, Johnny, som går for lut og kaldt vann. Men etter hvert som de blir nødt til å tilbringe tid sammen, oppdager de to kvinnene at de kanskje har mer til felles enn de først hadde trodd. Sammen setter de i gang en bevegelse som skal snu opp ned på livet i femtitallets Delphi, i årene før borgerrettsbevegelsen vinner fram for alvor.

I skumringen synger svarttrosten: Jeg har lest to bøker av forfatteren som jeg likte veldig godt, og den tredje jeg begynte på la jeg fra meg etter en side eller to, jeg tror rett og slett det ikke var tid eller sted for den akkurat da og jeg har absolutt ikke gitt den opp. Etter mange lovord fra andre ser jeg frem til denne og dette er hva forlaget skriver om boken:Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang i en bygård i Stockholm. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn, tap og et uforløst liv. En dag havner en bokpakke som egentlig skulle til Elisabeth, hos Elias. Etter denne første kontakten oppstår den mystiske Elisabeth snart som en figur i Elias’ tegninger. Figuren er en svarttrost. Elias er dyslektiker. Otto er bokelsker. Elisabeth skriver. Langsomt kommer de hverandre inn på livet. Gradvis folder deres personlige livshistorier seg ut i takt med vennskapet som vokser

Dette var min påskelektyre og da er jeg spent på å høre om hvilke bøker du har tenkt å lese denne påsken! Vet at noen av dere har skrevet litt om hvilke bøker dere skal lese i påsken så om du vet hva du skal lese etter påske og videre utover i april så fortell gjerne om det her.

Her ser du hvordan du kan delta på «Boken på vent»!
  • Lag et innlegg om boken på bloggen din, har du ikke egen blogg så fortell gjerne om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link innlegget ditt i linkefunksjonen over her.
  • Deler du på twitter så bruk gjerne hashtag #bokenpåvent
  • Besøk de andre bloggene og se hvilken bok de har på vent, kanskje du kan plukke opp et boktips eller to?
  • Inspirasjon til denne spalten har jeg funnet på den engelske bloggen Books for Company

GOD PÅSKE ønskes dere!