Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg brenner for bøker som har med slavetiden og raseskillet  å gjøre og selv om jeg har lest en del bøker om emnet etter hvert så er det alltid kjekt å stifte nye bekjentskaper med forfattere man ikke har lest noe av tidligere.

den underjordiske jernbanenHandlingen  i «Den underjordiske jernbanen» begynner i 1812 og vi følger for det meste Cora,som er tenåring når vi møter henne for første gang,men  vi får også høre om moren Mabel som rømte fra bomullsplantasjen Randall når Cora var 10 år samt mormoren Ajarry. Ajarry var bare en ung jente når hun og resten av familien hennes ble kidnappet og solgt som slaver og tatt med til USA. Under overfarten ble hun voldtatt og prøvde flere ganger å ta sitt eget liv. Faren hennes omkom på veien over til USA. Ajarry ble solgt flere ganger med det samme hun kom til statene men til slutt havnet hun på Randall- plantasjen i Georgia og i slavekvarteret eide hun en liten jordflekk på ca 3 kvadrat,den var et av få lyspunkt i en ellers mørk tilværelse preget av hard jobbing og ikke minst vold. Denne jordflekken ble etter hennes død også meget viktig for Mabel, det var dit hun gikk når hun hadde behov for å tenke gjennom ting og ikke minst ble den veldig viktig for Cora etter morens forsvinning. Hun voktet flekken så pass mye at hun fikk rykte på seg å være en gal person, noe som førte til at hun ble satt enda mer utenfor fellesskapet enn det hun allerede var, og det hjalp heller ikke at hun måtte tidvis bo på hob, en liten hytte som huset de syke, både de som var fysisk og psykisk syk.

Prisen hennes svinge opp og ned. Når du blir solgt så mange ganger, lærer erfaringen deg å følge nøye med. Hun lærte raskt å tilpasse seg de nye plantasjene og å skille niggertemmerne fra dem som bare var onde, dagdriverne fra sliterne, angiverne fra dem som kunne holde på hemmeligheter. Herrer og fruer delt inn i grader av ondskap, plantasjer etter forskjeller på rikdom og ærgjerrighet. I noen tilfeller ønsket ikke plantasjeeierne annet ennå klare seg sånn noenlunde, og så var det menn og kvinner som ønsket å eie hele verden, som om det var et passende areal.

S. 14

Etter gamle Randalls død ble plantasjen på en måte delt i to hvor Terrance styrte den ene delen mens broen James hadde ansvaret for den andre delen, der Cora bodde. Når James ble syk overtok Terrance ansvaret for hele plantasjen og han  styrte plantasjen med en mye hardere hånd enn broren og de minste forteelser ble straffet på de mest grusomme måter.

Cora slet i flere år med morens forsvinning og tanken på at hun hadde reist uten å ta henne med seg. Hun hadde veldig vondt for å forstå hvordan moren hadde hatt hjertet til det å gjøre det.
Cora streifet aldri innom tanken på å flykte selv, Ikke før unge Caesar dukket opp på plantasjen.

Han og familien hadde vokst opp på en plantasje  eid av en gammel dame som hadde lært ham både å lese og skrive. Dette var noe de fleste plantasjeeiere og hvite generelt så på som en stor fare, og for slavene var det farlig å vise at man kunne denne kunsten.
Den gamle damen hadde lovet familien at de skulle bli satt fri den dagen hun døde. men familien som overtok etter henne solgte dem og de ble sendt for alle vinder, borte fra hverandre alle sammen.
Første gangen han spurte om hun ville være med svarte hun nei, men etter en stund forsøkte han seg igjen og denne gangen sa hun ja.

 

Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen og på denne måten kommer de seg vekk fra Georgia, men det er flere haker ved dette, den ene er slavejegeren Ridgeway.
Ridgeways far var smed men den unge mannen hadde aldri hatt noen planer om å følge i farens fotspor. Når han var fjorten år ble han for første gang med en patrulje når de skulle jakte på rømte slaver, noe som gav han mersmak. Han var en fryktet mann.

Løkken senket seg rundt halsen på Louisa, og hun ble geleidet opp trinnene. Med en presisjon som skyldtes lang øvelse, kastet en nattrytter tauet over den tykke, sterke grenen med ett kast.
En av dem som hadde kommet til for å skubbe plattformen bort, ble avvist – han hadde vært med på det før ved en tidligere festival. En ung brunette i en rosa pileprikket kjole kom springende til for å ta plassen hans.
Cora snudde seg bort før jenta hang der. Hun kravlet bort til den andre siden av loftsrommet, i hjørnet av det siste buret hennes. De neste månedene, når det ikke var for kvelende varmt om natten, foretrakk hun å sove i den kroken. Det var så langt unna parken, byens ulykksalige bankende hjerte, som hun kunne komme.

S.184

Jeg likte første del av boken selv om det var noe som var veldig godt kjent fra før, det som handler om hvordan livet på plantasjen var for slavene med sine sadistiske eiere og oppsynsmenn som elsket å undertrykke dem og ikke minst gjøre de mest grusomme ting med dem.  Men vel så godt likte jeg den delen vi går inn i nå, den som har med flukten å gjøre og hvordan livet fortonte seg for dem som var på rømmen med slavejegere etter seg til enhver tid og som kunne dukke opp når som helst.
Det var også høyst interessant å lese om hvordan dette med den underjordiske jernbanen fungerte. Det er også i denne delen vi får høre om hvordan Cora i over fire måneder måtte bo på et lite loft hvor hun ikke engang kunne stå skikkelig oppreist. Dette var veldig vondt og sårt å lese om selv om det kanskje ikke var det mest groteske en kunne lese om, det var derimot de som ble hengt opp langs veien til alles spott og spe for ting som kanskje ikke var så ille. Ofte var det vel slik at straffen på langt nær sto til forbrytelsen.

I romanen blir den underjordiske jernbanen fremstilt som en helt konkret jernbane med både damplokomotiv, togstasjoner  styrt av stasjonsmestre som satte både sitt eget og familiens liv på spill for å hjelpe slavene til frihet, og romanens hovedperson var innom flere av disse på sin flukt.  Virkelighetens underjordiske jernbane var et heller uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter  og trygge hus som slaver på flukt kunne benytte seg av, alt  styrt av folk som var motstandere av slaveriet, såkalte abolisjonister.

route of the underground railroad
Foto: Wikipedia

Selv om jeg har lest en del romaner med disse temane har jeg ikke vært borte i en roman som har tatt for seg dette med den underjordiske jernbanen på samme måte som Whitehead her har gjort, og det var høyst interessant lesing. I en periode hvor Cora og Caesar bosatte seg i Indiana gikk Cora en del til legen og ble undersøkt og der ble det nevnt at de rådet svarte kvinner til å sterilisere seg, og når kvinnene hadde fått to barn ble de tvunget til å gjøre det – jeg har ikke klart å finne ut om dette stemmer eller om dette er fiksjon fra forfatterens side. Jeg har ikke hørt om akkurat dette før og derfor ble jeg litt nysgjerrig, men de drev jo en slags utryddelsestaktikk så det er vel kanskje ikke utenkelig at det forekom.

Forfatteren har et fint og godt språk og han faller ikke for fristelsen til å skrive på en slags dialekt som vi tidvis finner i denne type romaner. Av og til er språket både vakkert og poetisk, og det blir en fin kontrast til det han faktisk formidler for det er temmelig mørkt det meste av tiden, selv om man sitter med en følelse av at Cora alltid sitter med et håp om at fremtiden hennes en gang skal bli god. Og det var interessante tanker hun av og til gjorde seg for det var ikke nødvendigvis slik at det bare var de fysiske lenkene som bandt en fast til et bestemt sted.

Romanen blir for det meste fortalt av Cora men av og til overlater forfatteren ordet til andre karakterer, da særlig når vi har passert første halvdel av romanen. Dette er karakterer som på ulik vis hadde betydning for Cora under hennes flukt og i tiden etter. Disse kom hyppig en stund og kanskje var noen av dem overflødig(?), i hvert fall tok det litt fokus vekk fra Cora og jeg ble ikke overbegeistret for denne måten å gjøre det på selv om de aller fleste forsåvidt hadde interessante ting å fortelle. Det var Cora jeg aller helst ville høre om, ikke karakterer som såvidt var med i handlingen.

Selv om handlingen i denne romanen er lagt til en helt annen tid enn vår så er den på en måte ganske aktuell selv i dag, dessverre må jeg nesten si. For med folk som er på flukt fra krig og elendighet så tipper jeg at situasjonen for dem ikke er så ulik den vi kan lese om i Whiteheads roman.

Boken er forøvrig å finne inne på Goodreads Eligible liste som er en liste over bøker man tror kan havne på manbooker listen  neste uke og det skulle ikke forundre meg om nettopp denne kommer med på den listen.

Som dere kanskje har skjønt så likte jeg boken veldig godt. Anbefales!

Forøvrig skal boken bli en miniserie på Amazon med manus og regi av Barry Jenkins
( som blant annet står bak  filmen Moonlight)

 

Edit: Boken er på langlisten til Manbookerprisen 2017

 

manbooker2017 ok

 

 

Andre om boken:

Bokelskerinnen har lest den engelske versjonen og skrev om boken i fjor høst.
Det snakkes om boken i denne podcasten.
Aftenposten skrev en fin anmeldelse av boken i går.
VG har anmeldt den i dag.

 


Forlag: Kagge
Original tittel: The underground railroad
Norsk tittel: Den underjordiske jernbanen
Forfatter: Colson Whitehead
Oversetter: Knut Johansen
Format: Innbundet
Sideantall: 346
Utgitt: 2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Colson Whitehead_Foto Madeline Whitehead

Colson Whitehead er  født i 1969 og er en av USAs mest anerkjente skjønnslitterære forfattere. Han debuterte som forfatter med romanen The Intuitionist  i 1999 og har siden den gang skrevet tilsammen seks romaner. Han ble i 2002 nominert til pulitzerprisen for romanen John Henry Days. For romanen The underground railroad har han vunnet både Pulitzerprisen og The national Book Award.

 

HILSEN BEATHE

Tilbake til Tall Oaks av Kathleen Grissom

tilbake-til-tall-oaks
Denne boken har lagt  urørt i bokhyllen min i flere år til tross for at den har et tema jeg interesserer meg veldig for nemlig slavetiden og raseskillet. Men når jeg fikk vite at forfatterens nye bok skal komme ut på norsk nå i høst, er en slags oppfølger av denne var det bare i kaste seg rundt å lese.

Tilbake til Tall Oaks  er fortellingen om Lavinia som 7 år gammel ankommer tobakksplantasjen for første gang sammen med kapteinen i 1791. Foreldrene hennes kom opprinnelig fra Irland men de bestemte seg for å søke lykken i USA. Noe skjer på veien og foreldrene hennes dør, mens hun og broren overlever. Kapteinen ombord i skipet tok seg av de foreldreløse barna. Det vil si at broren ble solgt som slave mens Lavinia ble tatt med hjem til kapteinens plantasje. Der skulle hun arbeide og bo som eneste hvite blant de andre farvede slavene. Hun bodde i kjøkkenhuset sammen med Mamma Mae, pappa George og husholdersken Belle, som for øvrig er kapteinens uekte datter,det er det ikke mange som vet og konen hans tror Belle er elskerinnen hans….

Jeg gikk rett bak Belle langs den mursteinsbelagte stien som førte til bakdøren. Onkel Jacob holdt døren åpen og nikket alvorlig. «Tørk av føttene,»sa han.
Jeg stanset og børstet støvet og sanden av de nakne føttene og kjente hvor glatte de polerte gulvbordene var da jeg steg over terskelen. Langt der fremme sto hoveddøren åpen, og en lett vind strøk gjennom den lange gangen, forbi meg og ut gjennom bakdøren. Den første morgenen la jeg ikke merke til chiffonnieren av mahogni som sto som en vaktpost i hallen. Jeg så heller ikke den høye blå og hvite vasen, den siste, kostbare ervervelsen hentet over havet. Jeg husker imidlertid godt hvor redd jeg var da jeg ble ført inn i spisestuen.

S.14

Når Lavinia først kommer dit har hun hukommelsestap, er underernært og svak, og de er usikker på om hun i det hele tatt vil overleve. Siden det er hun som er romanens hovedperson så ligger det vel i kortene at hun gjør det. Hun knytter etter hvert veldig sterke bånd til de andre slavene og ser på dem som sin familie, men siden hun er hvit så får hun etter hvert innpass i de hvites verden og lærer seg hvordan hun skal oppføre seg i sosiale settinger. Hun får gå på skole flere år  lengre enn det som var vanlig for jenter på den tiden. Hun  hadde med andre ord fordeler som slaver normalt sett ikke hadde.

Vi følger Lavinia fra hun er 7 år og frem til hun blir voksen, og vi får ta del i hvordan livet på plantasjen fortonte seg gjennom flere tiår. Både hvordan de utførte arbeidet, og hvordan de prøvde å leve livene sine  ble godt skildret.

 

Belle kikket opp på kapteinen, og det vakre ansiktet hennes hadde fått ekstra farge av brennevinet. Kapteinen så stolt på henne, og mens de danset rundt bålet, var det lett å se hvor glad han var i henne.
Jeg så etter Ben, men kunne ikke finne ham. Da fikk jeg øye på Marshall. Huslæreren hadde gått, og Marshall sto alene og stirret på det dansende paret.
Det gikk kaldt ned over ryggen min da jeg så hatet i ansiktet hans

S.62

Det kommer vel ikke som et sjokk på noen at jeg elsket denne boken,det var en skikkelig pageturner for å si det på godt norsk. Det var for det meste Lavinia som fikk ordet men innimellom fikk Belle også komme til, det gav historien en ekstra dybde. Når jeg hørte navnet Belle og at hun var en uekte datter av kapteinen kunne jeg ikke la være å tenke på filmen Belle som er basert på en sann historie, og handler om Dido Elizabeth Belle som var en uekte datter av en kaptein og som vokste opp hos sine hvite slektninger mot slutten av 1700-tallet. Men jeg fant ingen steder som indikerte at forfatteren var inspirert av henne på noen måte for å gi liv til karakteren Belle i romanen.Men jeg tok meg i å se karakteren fra filmen for meg mens jeg leste, om det var negativt eller positivt er jeg ikke sikker på.

Forfatteren har vært veldig flink når hun skapte karakterene og man ser at de utvikler seg etter hvert som historien skrider frem. Jeg syntes  Lavinia virket noe naiv store deler av romanen, men jeg syntes hun kom seg mot slutten og hun har en herlig personlighet som man bare må bli glad i. Foruten henne så er vel Marshall den av karakterene som ble best skildret etter min mening.

Det er alltid mye negativt som skjer i en roman som handler om raseskillet og slavetiden, og enkelte syntes kanskje det kan bli i overkant. Det forstår jeg i grunnen veldig godt og ofte er det slik at man ønsker at disse karakterene man får sympati med og blir glad i skal ha noe godt i livet sitt også.Det skjer dessverre sjelden. Den ene tragedien etter den andre skjer også her, unge jenter blir misbrukt av både oppsynsmenn og plantasjeeiere, og det var helt vanlig at plantasjeeierne satte barn på de kvinnelige slavene for å sikre seg enda mer arbeidskraft i fremtiden. Selv om det selvfølgelig er grusomt å lese så tror jeg det er  helt nødvendig for å skape en troverdig historie og jeg tror  at virkelighetens slaver hadde det mye verre dessverre. Det er grusomt å tenke på at de hadde ingenting de skulle sagt om ting som så absolutt angikk dem, og jeg får frysninger ved tanken på at andre eide dem og hadde fullt herredømme over dem.For oss er dette helt utenkelig.
Jeg syntes forfatteren skriver godt og  når man tenker på at dette er forfatterens debutbok, så vil jeg si at jeg gleder meg til å lese den neste romanen som er en slags oppfølger av denne og hvor vi møter igjen en av karakterene som blir født i denne romanen.

Jeg har lest en del romaner om dette emnet og derfor kom det ikke frem noe nytt som jeg ikke har hørt om før, likevel blir jeg ble jeg veldig berørt av det som skjedde og de over 450 sidene føk ganske fort unna. Det spesielle med denne romanen er at det er en hvit slave det handler om og det er første gang jeg opplever.
Har prøvd å finne ut om boken er filmatisert og det kan se ut som det er på gang noe i følge Imdb.com, jeg håper i hvert fall at det blir en realitet.

 

 

Andre som har skrevet om boken:Knirk,Bokelskerinnen, Bok-karete, Lesmye, Jane Mysen

 


Forlag: Cappelen Damm
Original tittel:  The kitchen house
Norsk tittel: Tilbake til Tall Oaks
Forfatter: Kathleen Grissom
Oversetter: Elisabeth Sætvedt
Format:Heftet
Sideantall: 464
Utgitt: 2010
Min  utgave: 2012
Kilde: Kjøpt

Forfatter

kathleen-grissom
Foto:Erin Plewes

Kathleen Grissom er en kanadisk forfatter oppvokst i Annaheim.  Hun har skrevet to bøker. The kitchen house  i 2010, og Glory over everything i 2016.

 

 

HILSEN BEATHE