Parfymeorgelet av Margit Walsø

For fem år siden leste jeg forfatterens såkalte vanskelige andrebok, Dronningens løfte, en roman jeg likte veldig godt og derfor ble det med en viss spenning jeg satte i gang med denne og det ble en noe sjarmerende og duftfrisk reise til Provence.

PARFYMEORGELETI Parfymeorgelet møter vi  Ingrid Kvande som bare er 15 år den gangen faren døde. I romanens begynnelse er hun 25 år og mistrivdes i jobben sin ved et laboratorium i Trondheim.

Moren hennes sliter veldig etter at faren døde og forholdet hennes til moren er ikke av de aller beste.
En dag finner hun et parfymeorgel i et låst rom nede i kjelleren hvor ingen andre enn faren gikk, det var en slags hylle hvor det var samlet flere ulike parfymeessenser og hver eneste flaske var omhyggelig merket. Dette var noe faren tydeligvis hadde samlet på fra sine mange forretningsreiser til Provence. I tillegg hadde han alltid med seg frø eller avleggere av ulike blomster som han plantet i (vinter)hagen, og som han stelte veldig nøye hver eneste gang han var hjemme.

Funnet fører til at Ingrid bestemmer seg for å reise til den lille byen Grasse i Provence og oppsøker parfymefabrikken til Sonja Richard som skal ha kjent faren hennes og for å få vite litt mer om farens liv der nede må hun prøve å få vite hva denne Sonja vet om ham.

Hun møter, Gerard, en betrodd medarbeider av Sonja, som hjelper henne både med jobb og bosted. Med seg har hun et bilde hun har fått av faren som viser en svart parfymeflakong som er merket SRL.  Etter hvert blir hun også kjent med Claire og Jean, som begge er oppvokst på stedet og som begge familiene har store forventninger til både jobbmessig og ellers.

Ingrids kunnskaper fra laboratoriet hjemme i Norge gjør at hun ganske så raskt kommer inn prossessen det er med å skape en parfyme, noe som er en omhyggelig affære som absolutt ikke er gjort i en håndvending.

Sonjas bedrift er en av få fabrikker som ennå ikke har blitt solgt til store firma i utlandet og i bransjen er det en økende konkurranse om å lage nye og syntetiske duftmolekyler som skal blandes sammen med andre ingredienser som er hentet ut fra ulike planter og blomster. Noe som fører til en viss uro i den lille byen som i mange år har levd av sine egenproduserte appelsintrær, roser, jasmin og lavendel.
Et kjent motemerke skal få laget en ny duft og Sonja setter alle på saken, hun er avhengig av å vinne for at fabrikken i det hele tatt skal bestå videre og Ingrid setter i gang med sitt hemmelige prosjekt ved siden av….

 

Om kvinner som forveksler duft med varme. I forrige århundret ble europeiske kvinner gale etter patsjuli, de grønne bladene som kom fra India med de vakre kasjmirsjalene som ble importert. Når trekassene ble åpnet og de vevre stoffene ble løftet fram, ble de fulgt av bladene, som var anbrakt der for å hindre møll i å ødelegge sjalene under overfarten. En varm kamfer – og jordaktig duft ble hengende igjen i stoffet. Jeg ser for emg de elegante kvinnene dra kasjmirsjalet tettere om smale rygger. Snart ville de ha duften like mye som sjalet. Sonja virket så svak i dag, som om hun manglet beskyttelse. Hun var usikekr, famlende. Hva er det hun trenger?

S.178

 

Walsø har skrevet en sjarmerende bok som ikke er helt på høyde med den forrige boken etter min mening, men i grunnen gjør det ingenting for dette var en fin bok likevel. Her var det rikelige skildringer av landskap, ulike blomster og planter, så inngående fortalt at det formelig føltes som duftene kom sivende opp gjennom boken og rev meg i nesen. At jeg satt ute i solsteken når jeg leste akkurat denne boken satte heller ingen demper på inntrykkene jeg fikk underveis.

Litt morsomt trekk av forfatteren at hun delte romanen inn i tre deler, toppnote, hjertenote og bunnote, som er de tre duftdelene en parfyme består av, toppnote som er første inntrykket og den varer ikke lenge men nok til å danne deg et inntrykk om du liker det eller ikke, hjertenote som  er den duften som kommer frem når toppnoten har lagt seg- som er bokens midtparti og den lengste av de ulike delene naturlig nok når det er boken det er snakk om i hvert fall. Her pendler vi mellom Provence og Norge, og får et godt innblikk i hvordan livet hennes var i Trondheim både før og etter at faren døde. Her kommer også de gode minnene om faren frem men også de mindre gode – de om at han alltid virket så lei seg, så fjern, når han hadde vært hjemme noen dager. Deretter kommer bunnoten som er parfymens egentlige duft, eller nå kommer sannheten for en dag. Slik som sannheten i romanen også blir avslørt, skjønt det ble ganske så forutsigbart det hele så de store avsløringene lot vente på seg. Nå handler jo dette først og fremst om å finne seg selv kanskje gjennom å få vite sannheten om en som har stått deg nær, samtidig er vi i en liten by i Provence og stedet omtrent oser av romantikk, noe det kunne vært en smule mer av etter mitt syn.

Det  er ingen tvil om at Walsø kan dette med å komponere en fortelling og kanskje det er en like tidkrevende jobb som det tydeligvis er å fremtille en parfymeduft. Ser frem til neste bok ført i pennen av henne og jeg har fremdeles ikke lest debutboken hennes – men om det tar fem år til neste bok kommer så skal jeg love at den skal leses før den tid.

En sjarmerende og fin bok som passer perfekt for sommerlesing ute, det anbefales!

Åslaug har også lest og blogget om boken.

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: Parfymeorgelet
Forfatter: Margit Walsø
Format:Innbundet
Sideantall: 270
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Margit walsø
Foto: Vigmostadbjorke.no

Margit Walsø er født i 1968 og er fra Sunndalsøra.Hun har tidligere jobbet i mange år i forlag og er nå direktør i NORLA, Norwegian Literature Abroad. Hun bor i Oslo med mann og to barn. Hun kom med debutboken i 2007 som også er en historisk roman og heter Kjære Voltaire. I 2013 kom romanen Dronningens løfte ut.

 

 

HILSEN BEATHE

Madonna i Pels av Sabahattin Ali

En skikkelig perle av en roman!

 

madonna i pelsMadonna i pels er en kjærlighetsfortelling om enn av det noe bittersøte slaget fortalt av den unge Rasim som er en kollega av den gamle Raif Efendi – romanens hovedperson.

Rasim var ansatt i en bank i Ankara men mistet jobben og måtte be sin gamle studiekamerat  Hamdi om hjelp til å finne en jobb i det selskapet han jobbet for. Noe han fikk ordnet og slik hadde det seg at Rasim delte kontor med Raif.

Rasim ble ganske snart veldig nysgjerrig på denne Raif som hadde som oppgave å oversette dokumenter og han kunne ikke unngå å legge merke til at Raif uansett hvor mye kjeft han fikk av Hamdi eller hvor stygge de andre ansatte var med ham – foretrakk han ikke en eneste mine, men bare fortsatte i sitt vante tempo tilsynelatende upåvirket. Ved èn anledning satt han seg rolig ned for å rable ned noe like etter en skyllebøtte og Rasim kunne ikke dy seg og sjekket dette ut med det samme Raif forlot kontoret og det skulle vise seg at den gamle mannen var en meget dyktig tegner.
Raif er mye syk og ved èn anledning går Rasim på hjemmebesøk for å overbringe noen dokumenter som skal oversettes. Og Rasim ble mildt sagt overrasket over at hele slekten hans bor der og soverommet hans minnet mer om en sovesal enn noe annet. Alle behandler Raif som luft til tross for at det er han som betaler for både hus og mat for hele gjengen, og Rasim kan ikke begripe at den gamle mannen finner seg i denne behandlingen.  De utviklet et spesielt vennskap disse to hvor den unge følte han lærte mye av den gamle uten at de nødvendigvis sa så mye og jo flere ganger han besøker ham hjemme jo mer og mer gåtefull fremstår den gamle mannen.

Når Rasim har besøkt Raif noen ganger ber den gamle mannen Rasim om å ta med noen eiendeler fra kontoret, blant annet noen notatbøker som han ikke lenger har bruk for og som han har planer om å brenne men Rasim tryglet Raif om å få lese dem før han eventuelt brente dem, noe han fikk lov til.

Rasim tok notatbøkene med seg hjem og brukte kveden og natten til å lese og ikke minst ble kjent med den gamle Raif Efendi og dermed er den egentlige romanen i gang og vi blir tatt med til Berlin på 1920-tallet hvor tyrkiske Raif nettopp har ankommet fordi han skal lære seg  hvordan man produserer såpe. Faren hans har en stor fabrikk  hjemme i Ankara, men forlanger at sønnen får mye mer kunnskap om dette før han en gang i fremtiden skal overta bedriften. Han får jobb i et svenskeid firma men han er mildt sagt uinteressert i det som foregår der, den  unge og sjenerte gutten er mer interessert i litteratur og kultur enn å lære seg et yrke.
Tjuetallets Berlin er en metropol som spraker av liv, en by preget av banebrytende lunst, politisk buldring og lugubre kabareter, for å bruke forlagets beskrivelse.

En dag besøker Raif et kunstgalleri og kommer over et portrett av en kvinne han blir aldeles betatt av, et selvportrettet av kunstneren selv, Maria Puder. Han blir så fortapt i dette portrettet at han besøker galleriet hver eneste dag i flere uker bare for å betrakte henne.

madonna delle arpieFoto: Wikipedia, Madonna delle Arpie

En avisanmelder sammenligner portrettet med Andrea del satros maleri, Madonna delle Arpie, et portrett av jomfru Maria og mener at kvinnen bak Madonna i pels ligner veldig på henne.

En dag setter det seg en dame ved siden av ham der han sitter å benken foran maleriet men han enser henne knapt for han er så opptatt med å betrakte det foran seg at han ikke får med seg at hun faktisk sitter ved siden av og prater til ham.

Skjebnen ville at de skal se hverandre igjen og  de får snart et veldig nært vennskap. Hun på sin side er lei av menn som  krever noe av henne mens han ikke har noe erfaring med kvinner i det hele tatt – noe Maria finner ytterst sjarmerende. De tilbringer mye tid sammen og han er veldig engstelig for at han skal komme til å kreve noe av henne men det går ikke så lang tid før de utvikler et kjærlighetsforhold.  Hun på sin side påstår at hun ikke er i stand til å elske noen men kanskje hun rett og slett ikke hadde møtte den rette ennå? Den godeste Maria er full av motsigelser og når han virker å ha nærmet seg henne prøvde hun å skyve ham unna og påstod at de var kommet for langt fra hverandre, faktisk mer enn noensinne. Men han gav seg ikke…

Maria bor sammen med sin syke mor og må pleie henne. Maria blir selv syk når moren er vekkreist og blir etter hvert innlagt på sykehus. Til slutt er det Raif som pleier henne hjemme  frem til han en dag blir sendt bud på og må dra hjem til hjemlandet.

 Jeg merket at den forstemmende tvilen var i ferd med å gi seg. Jeg hadde vært redd for at dette bare skulle bli en simpel affære, og det ville jeg ikke holdt ut. Jeg foretrakk faktisk at hun oppfattet meg som naiv og uerfaren framfor å skulle oppleve «Madonna i pels» i en slik situasjon….Selv om det var et nesten like trist alternativ….. For hvis jeg hadde trodd at hun lo av meg etter at jeg hadde gått, og gjorde narr av uskylden min og mangelen på mot, ville det være fatalt. Det ville fått meg til å miste troen på menneskene for alltid og føre til at jeg isolerte meg fullstendig fra omverdenen.

S. 111

For en herlig roman dette var! Både velskrevet og vakker med de rette ingredienser og til tross for at den er lagt til 1920-tallet så føltes den tidløs etter min mening. Til å begynne med var jeg usikker på hvem som var fortellerstemmen her men fikk til slutt snappet opp navnet hans. Ikke det, han blir nærmest for en statist å regne og det er helt greit for det var kjærlighetsforholdet mellom Raif og Maria som var det sentrale her, romanen i romanen so to speak.

Jeg kom innunder huden på Raif nærmest umiddelbart og jeg følte med ham i det han gikk gjennom, både som gammel når han ikke ble satt pris på av sin egen kone og sine egne barn – men ikke minst når han var ung og ble stormende forelsket i den vakreste kvinnen han hadde sett i hele sitt liv og ikke visste hva godt han skulle gjøre for henne. Hans livs kjærlighet.

Likte også veldig godt Maria for selv om hun fremstår som viljesterk og selvstendig hviler det  også noe sårbart over henne og det virket som hun ville fremstå som en som ikke trengte andre mennesker, og hun hadde derfor flere kriterier ovenfor menn hun møtte. Det er tydelig at hun var blitt brent før og derfor gruet hun seg til å innlede et nytt forhold, men Raif var ikke som alle andre menn..

Selv om dette først og fremst var en kjærlighetsroman så gir den oss et innblikk hvordan de sosiale normene som rådet i disse landene i mellomkrigstiden. Forfatteren Sabahattin Ali ble regnet som en av Tyrkias  mest ledende forfattere og denne romanen ble for første gang utgitt i Istanbul i 1943.

Likte godt måten forfatteren løste dette med fortellerstemmen på og for èn gang skyld hengte jeg meg ikke oppi at man ikke fikk lære fortellerstemmen så godt å kjenne. Likevel nok til at man kunne skimte vennskapet deres som sikkert kunne vært enda tettere om de faktisk pratet mer sammen i en toveis kommunikasjon.

Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond.  Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.
Jeg vet at både Randi og Rose-Marie har lest boken, men jeg kan ikke finne noen omtale av den ennå. Til dere andre som ikke har lest ennå, gjør det, nå liksom!

 

Anbefales!


Forlag:Aschehoug
Original tittel:Kürk Mantolu Madonna
Norsk tittel:Madonna i pels
Forfatter: Sabahattin Ali
Oversetter:Ayfer Erbaydar og Alf Storrud( MNO)
Format: Innbundet
Sideantall: 224
Utgitt: 1. gang i 1943
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Ali-Sabahattin
Foto: Aschehoug.no

Sabahattin Ali (1907- 1948) ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino I Sør-Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han skrev både noveller, romaner og teaterstykker.

 

 

HILSEN BEATHE

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Jeg har fra før av lest «Alt inkludert» av Eikemo og husker at jeg ble skikkelig irritert på protagonisten. Senere har jeg hørt at det er vanlig og typisk «Eikemoisk» å skape irriterende hovedpersoner-jeg var med andre ord godt forberedt og klar for å bli irritert, og sånn sett skuffet jo ikke Eikemo.

gratis og uforpliktande verdivurderingRomanen handler om Hanne og mannen Andreas og deres to små barn. De fikk barn relativt seint i livet, i hvert fall i forhold til «normen» og vennepar i deres nærmeste omgangskrets.
Og dette er noe som har plaget henne veldig.

Vi får historien fortalt fra Hannes ståsted og når en tenker på tittelen på boken er det grunnleggende å tro at dette er en beretning om kjøp og salg av bolig, og da er det vanlig at det blir foretatt en verdivurdering av den boligen man har. Dette er den ytre handlingen og rammen for romanen og man skal ikke langt avgårde i fortellingen før det blir klart at her trengs det en opprydding på langt flere plan enn akkurat boligen de bor i…eller boligen er vel det minste problemet…
På de  første hundre sidene irriterte Hanne meg grenseløst fordi hun ikke klarte å slappe av. Hun er masete og alt skal gå i hundre hele tiden. Hun tråler boligannonser tjuefiresyv og er på fornavn med meglerne, og når romanen begynner har hun funnet «drømmeboligen». Om de bare får dette huset så skal liksom alt annet ordne seg. Først fremstår de som et perfekt par, men alle vet jo at ikke alt er perfekt hele tiden og ganske snart slår det sprekker i «fasaden».

Hun higer etter å få det bedre, og vil ha det minst like bra som «alle andre», hun føler at de har stagnert i forhold til de vennene deres som fikk barn mye før dem. Det er viktig for barna at de får dette huset, før barndommen deres er over(ingen av dem har begynt på skolen ennå) Når de ser prisantydningen på huset(som ligger langt over deres budsjett) så er det som om hun overser dette totalt, det er en hindring som på en eller annen måte bare må ordne seg no matter what liksom. Og ting hun foreslår for Andreas er direkte frekt å spørre  om eller nærmest «forlange»selv ovenfor sin egen ektemann spør du meg.

Etter hvert som romanen drives fremover og jeg har mest lyst til å rive meg i håret av hele damen så får jeg vite ting som gjør at jeg endrer synet mitt på Andreas…..for en stakket stund. Ja, han fremstår som en litt tafatt type som ikke liker å ta beslutninger, men tror ikke jeg hadde hatt problemer med å være i hus med ham for å si det sånn. Han er på ingen måte feilfri men de har begge sviktet på hver sin måte, den ene på en mer grusom måte enn den andre…

Det tar omtrent eit halvt minutt før Andreas ligg med halvopen munn og snorkar. Ho orkar ikkje sjå på det. Korleis kan han sove når det er så mykje som står på spel for dei? Det er visning i morgon! Ho ser på ungane, som om ho ikkje veit kva ho skal gjere med dei. Ho burde lagt dei, men ho orkar ikkje det heller.
-Kom! Vi køyrer ein tur, seier ho.
-Eg vil spele, seier Sanne.
-Ikkje no!
Hanne hentar jakkane deira. -Vi køyrer ein tur, insisterer ho.
Det er høgt spel å ta ungane ut i bil på denne tida. Risikoen for at ein av dei vil sovne, er skyhøg, og då er kvelden køyrd.
-Vi kjøper is på butikken, seier ho.

S.84

Dette er en typisk samtidsroman hvor det til tider er mye å kjenne seg igjen i fra tiden hvor man hadde små barn som var høyt og lavt hele tiden, og levering og henting i barnehage. Men også tildels dette med å aldri stoppe opp og bare nyte livet, men hele tiden hige etter noe nytt, noe annet, noe bedre. Og man tror at man får et lykkeligere liv om man bare har litt større tumleplass rundt seg eller får et par ekstra milioner i boliglån.

Det virker som begge parter er mest opptatt av å se ting fra sitt eget ståsted uten noe særlig vilje til å se ting fra den andres side. Hun syntes ikke at han engasjerer seg nok og han på sin side føler at hun ikke ser det han faktisk har bidratt med. Hmmm…det høres mistenkelig kjent ut uten at jeg skal utdype det noe mer.
Mangel på kommunikasjon er et velkjent «issue» som sikkert mange kan kjenne seg igjen i, eller relatere til på en eller annen måte. Og det er vel det som er dette ekteparets hovedproblem slik jeg ser det. Så denne jakten på ny bolig er vel heller en higen etter at forholdet deres skal endre seg, bli bedre og at de skal komme styrket ut av det. Og en forutsetning for å få det til så er man vel nødt til å være med å gjøre jobben som kreves og man er faktisk nødt til å være villig til å se litt lenger enn sin egen nesetipp.
Men hvordan i all verden kan man gå videre etter det ultimate sviket liksom?
For å være helt ærlig så ble jeg litt skeptisk til slutten og tenker at dette aldri kunne skjedd i virkeligheten, ikke på denne måten. Så etter at det første sjokket hadde lagt seg så ble jeg litt ambivalent til det hele, for jeg vet ikke helt om jeg kan tro på det. Jeg vet at det er satt veldig på spissen for å skape drama men samtidig er jeg høyst usikker på om det er troverdig. Vet ikke om det henger helt på greip og jeg skulle ønske at jeg kunne kjøpe den…men det sitter langt inne. Ja, av og til får man vite ting som nærmest kan rive en i stykker….men likevel…ikke sånn som dette. Resten av romanen og karakterene forøvrig tror jeg på, Hanne skal overdramatisere ting veldig ofte, men noen er jo bare slik.

Eikemo skriver godt og hun gir gode og troverdige skildringer av hverdagslivet og tildels også forholdet paret imellom. Vi blir relativt godt kjent med dem, eller vi får vel se Andreas gjennom hennes øyne og vi blir kanskje litt farget av det. Samtidig tenker jeg at disse to er for ulike så hvorfor var det så viktig for dem å være sammen i det hele tatt? Når de i utgangspunktet vil så vidt forskjellige ting?

På meg virket det nesten litt som  hun skal «ta igjen» for noe hun tidligere har godtatt uten å ville det fordi hun ikke ville/ orket å ta diskusjonen der og da når det faktisk var veldig viktig at den ble tatt. Vel,ingenting blir løst om man ikke snakker sammen.
Så om jeg måtte ta parti med noen her så er det ingen tvil om hvem jeg hadde heiet på.
Sitter med en følelse av at han har kapitulert og bare lar henne styre på for det kan virke som det er hun som får gjennom det hun vil for det aller meste likevel. Ikke at det er en unnskyldning sånn sett for ikke å engasjere seg, men jeg kan forstå at det kan bli sånn.

Dette er en god og engasjerende roman som jeg vil tro kan være fin å diskutere med andre i etterkant. Dessverre ødela slutten litt av helthetsinntrykket mitt, rett og slett fordi det ble for lite troverdig til at jeg kunne gå med på det, og det var veldig synd.

Men for all del, hun setter søkelys på noe som helt sikkert mange vil kjenne seg igjen i på en eller annen måte, og det var noen småmorsomme episoder innimellom og en viss dame på Ikea jeg kunne fått lyst å gi et aldri så lite kurs i kundebehandling. Pluss i margen for hobbyen til Hanne for hun har nemling en litteraturblogg. Det skal være noe Ibsensk tvist inni her, men med skam å melde har jeg ikke lest noe av Ibsen ennå så disse referansene plukket jeg ikke opp.

 

To andre bloggere har lest og skrevet om boken: Tine og Birthe

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel:Gratis og uforpliktande verdivurdering
Forfatter: Marit Eikemo
Format:Innbundet
Sideantall:221
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Marit-Eikemo
Foto: Agnete Brun

 Marit Eikemo er født i 1971 og er fra Odda, men bosatt i Bergen.
Hun har tidligere vært tidsskriftredaktør og festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda,forlagsredaktør og er nå daglig leder for Cornerteatret i Bergen. Hun debuterte som forfatter i 1999 med intervjuboken Her. No. Møte med unge menneske. Hun har også gitt ut tre romaner, og flere essaysamlinger.

 

HILSEN BEATHE

 

de av Helle Helle

For tre år siden hadde jeg et «Helle Helle»-prosjekt her på bloggen hvor jeg leste de av bøkene hennes som var oversatt til norsk og jeg har siden den gang lest en på dansk også, og det gjenstår kun èn bok jeg ikke har lest og det er en barnebok hun skrev tilbake i 2003. Hennes siste roman,de, kom ut i Danmark for få uker siden og den er med på å markere forfatterens 25- årsjubileum som romanforfatter.

dede er en roman som handler om en mor og hennes datter hvor det er datterens stemme vi hører – begge forblir navnløs gjennom hele fortellingen. Vi befinner oss på Sjælland tidlig på 80-tallet, jeg husker godt at jeg hadde slike kinasko som det referes til flere ganger.

Jeg må si at den første setningen,Senere går hun over markerne med et blomkålshoved, ikke gav noen mening med det samme men det gjør den  når man kommer til siste side.

Til å begynne med trodde jeg at hovedpersonen var mye eldre enn det hun viste seg å være fordi hun ble fremstilt slik både i måten hun pratet og gjorde huslige gjøremål på. Men det viste seg at moren var på den alderen og hovedpersonen er en tenåringsjente som skal begynne på videregående skole. Når hun var sammen med moren, drakk de mye kaffe, lo mye og leste ukesavisen sammen, og hun fremstod som en litt gammel «peppermø», når hun var ute med jevnaldrene derimot oppførte hun seg som ungdommer flest- heldigvis. Men hun sliter, som mange ungdommer gjør, med identitetskrise.

Hun hadde mange menn i livet sitt, de kom og gikk, so to speak. Ikke at man skal binde seg i så ung alder, men kanskje det har noe med å gjøre at det kun har vært hun og moren gjennom hele oppveksten hennes? De flyttet mye og vi får bli med tilbake til de ulike stedene de har bodd og se hvordan de hadde det der og omgivelsene rundt.

De virker å ha et tett mor-og datter forhold uten at de noen gang snakket om følelser eller andre  dyptliggende ting. Det er heller ikke Hellehelle-isk å gjøre det så sånn sett var ikke det noe som manglet her.

Forfatteren er ikke den som sier ting i klartekst men lar det være opp til leseren å fange opp det som står mellom linjene i teksten som ofte er beskrivelser av trivielle hverdagslige gjøremål. Vi kan ane at hovedpersonen sliter med spisevegring og særlig kommer dette frem når moren ligger på sykehuset og gir datteren penger til mat – hvorpå hun lar det gå sport i det at hun ikke skal bruke en krone av de pengene og bruker kun det som måtte være i skuffer og skap. Vi kan også ane at moren er bekymret for datteren sin uten at dette blir sagt rett ut.

Det viser seg at moren er alvorlig syk uten at det kommer frem hvilken sykdom det er snakk om men jeg gjetter at det er kreft, og heller ikke her er det snakk om at mor og datter skal snakke med hverandre om hva dette innebærer for dem begge to.

Hun peger med sin frie hånd bagud, hendes mor kigger i retning af køkkenet, det er kun hendes øjne, der bevæger sig. Hun bliver ved med at ligge stille med pungen mellem hænderne, så ryster hun næsten umærkeligt på hovedet:
-Det er jeg meget ked af, siger hun.
-Der var masser i skabene, får hun sagt, kommer på benene og hurtigt ud i køkkenet, tænder vankanden:
-Der gik faktisk lidt sport i det, råber hun, tørrer sig under øjnene, åbner en skuffe og roder i den, lukker den igen. Hun tager en af poserne med halve flutes i fryseboksen og stiller sig i døråbningen med den:
-Og jeg bagte!siger hun, hendes mor nikker, spiler øjnene let op, smiler mat.

Denne er litt annerledes enn de andre romanene hennes samtidig som det står Helle Helle skrevet med store bokstaver over det hele. For første gang får vi ikke vite navnene på noen av hovedpersonene, kun de som er bikarakterer, til og med pulekompisene hennes blir navngitt. Romanen er også skrevet i presens, noe som tok litt tid å bli vant med, men det gikk seg fort til. Noen ganger kunne det for eksempel stå en setning som ved første øyekast ikke ga særlig mening,som for eksempel, Han flytter til Næstved forrige weekend,noe som får meg til å tenke at denne boken følger ikke en slavisk kronologisk rekkefølge, men leker litt med tid og rom – det skal bli spennende å lese den norske oversettelsen når denne foreligger og se hva som egentlig var meningen med det og hva jeg eventuelt ikke fikk fanget opp i akkurat disse sekvensene. Jeg velger å ikke henge meg opp i det siden det ikke har noe direkte med protagonistene å gjøre og sånn sett ikke har noe å si for selve handlingen i boken.

Helle Helle slutter aldri å imponere for hun har en egen måte å fange leseren på, i hvert fall denne leseren, for jeg blir ganske umiddelbart dradd med inn i deres lille verden. Skjønt det var sjelden det kun var dem, vi fikk møte flere av datterens venner og vi ble realtivt godt kjent med Palle som var en venn av familien, en person jeg fikk skikkelig sansen for.

Romanen beskriver lavmælt hvordan det er å være tenåring med de utfordringer det fører med seg og ikke minst så er dette et sårt og fint portrett av et mor-og datter forhold. Det er en varm og lun roman og det er en fin humor som skimter gjennom som det ofte gjør i bøkene hennes og de scenene som beskriver datterens besøk hos moren på sykehuset fremstår som meget sterke og til tider gripende. Det sies at Helle Helle i denne romanen hinter til flere av sine tidligere bøker uten at jeg greide å fange dette opp,men det kan kanskje være fordi jeg har lest de andre romanene hennes på norsk og denne på dansk.Jeg skal prøve å ha øynene ekstra med meg når jeg skal lese den norske utgaven når denne foreligger. Når protagonisten ringer til en av sine elskere tror han at det er Tine som ringer, og hun var jo en av karakterene i Rødby-puttgarden. Ikke godt å si, det blir spennende i hvert fall å se hvilke referanser det eventuelt er.

Det var skikkelig fint å lese en bok ført i pennen av min danske heltinne og jeg gleder meg allerede til neste bok! For måtte det bli mange flere. Og når man snakker om heltinner så kan det se ut til at Helle Helle har fått en aldri så liten rivalinne og siden Ingalill allerede har døpt meg til Gerdur-guru så må jeg få tispe om den «islandske Helle Helle» som jeg skrev om i dette innlegget. Men altså HH er still number one av heltinner, so no worries.

 

ANBEFALES!

 


Forlag: Rosinante & Co
Tittel: de
Forfatter: Helle Helle
Format:Ebok
Sideantall: 157
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks pdf-fil

 

Forfatter

hellehelle ok
Foto: Beathe Solberg

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis. Etter hvert tok hun oldemorens etternavn Helle og det var under navnet Helle Helle hun ga ut sin aller første roman Eksempler på liv i 1993. Siden den gang har hun skrevet en rekke noveller og romaner, og vært nominert til og vunnet en rekke priser for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE

Når tiden er inne av Michela Murgia

Michela Murgia var en totalt ukjent forfatter for meg før jeg tok fatt på denne romanen som er forfatterens gjennombruddsroman, og er dermed den første som er oversatt til norsk og andre språk. Den har vunnet en rekke litterære priser og det forstår jeg godt etter å ha lest den.

NÅR TIDEN ER INNE Når tiden er inne heter Accabadora på originalspråket og kommer av det sardinske ordet femina Accabadora,men det mest vanlige er å bruke Accabadora som betyr hun som fullfører. Dette er kvinner som blir tilkalt når noen ligger for døden og det er meningen at de først og fremst skal trøste den som skal dø, men om omstendighetene taler for det og familien ønsker det kan hun hjelpe den syke med å dø, en barmhjertighetens engel om du vil. Og det fantes flere måter de utførte disse drapene på, eller en accobadora ble aldri sett på som en morder da hun gjorde slutt på folks lidelser og ble heller sett på som en ekstra mor.

Det er uenighet blant antropologer for noen mener disse kvinnene aldri har eksistert mens andre mener at det finnes tegn på at de har eksistert frem til for noen tiår siden.

I romanen møter vi Maria Listru, et såkalt sjelebarn som seks år gammel blir adoptert bort fordi moren er enke, fattig og har tre andre døtre å ta seg av. Maria ble dessuten sett på som feilen etter tre riktig utførte ting. Den gamle syersken Tzi Bonaria Urrai blir hennes fostermor og  til å begynne med er Maria livredd for å være der men finner seg ganske snart til rette hos fostermoren. Bonaria har ikke egne barn og hun mistet mannen sin i krigen, men noen vil ha det til at han forsvant med en annen kvinne.
Maria har helt fra hun var liten vært vant med å hjelpe til, noe hun også gjør etter skolen og i ferier. Om høsten hjelper hun å sanke vindruer på en vingård i nærheten, noe hun liker godt for hun er nemlig god venn med Andrià,den yngste sønnen på gården. Hun blir etter hvert en meget dyktig syerske, i likhet med Bonaria.
Når Maria har bodd hos Bonaria i to år blir hun for første gang klar over at fostermoren av og til forsvinner om natten uten at hun aner hvor hun går eller hva hun gjør når hun er borte. Hun antar at det er en slags forbindelse mellom Bonaria og dødsfallene som finner sted i landsbyen gjennom hele oppveksten uten at det lykkes henne å finne ut hva det er.

Maria er veldig skoleflink men på Sardinia på 1950-tallet som handlingen er lagt til ble det forventet at jenter ikke skulle gå på skolen etter fylte tretten, det ble nærmest sett på som en hindring snarere enn å være en velsignelse å være smart. Og man trengte  heller ikke lang skolegang for å lære å lage mat, vaske og gjøre rent. Dette sier jo mye om hvilket kjønnsrollemønster som rådet her, men det er vel ingen grunn til å tro at ting skulle være  annerledes på Sardinia enn i resten av verden forøvrig.

Det ligger vel i kortene at Maria en eller annen gang skal få nyss i hva Bonaria egentlig driver med om nettene når hun er borte og det skal skape en stor konflikt mellom disse to og som fører til at Maria for en periode reiser inn til fastlandet for å  jobbe som barnepike.
Det kan virke som at hele Sardinia visste hva Bonaria gjorde,alle unntatt Maria..

Hvis  det er sant at jorden sier noe om den som eier den, bød det bakkete landskapet omkring Soreni på en komplisert fortelling. De små uregelmessige jordlappene vitnet om familier med altfor mange sønner og ingen enighet, og var oppstykket med et virvar av grenseskiller laget av steingjerder av svart basalt, hvert og ett holdt oppe av sin egen bitterhet.

S.36

Allerede på de aller første sidene av boken satt jeg med en følelse at dette kom til å bli en spesiell leseopplevelse for det var noe med språket og ikke minst stemningen i romanen som gjorde meg bergtatt nærmest umiddelbart. Forfatteren har et fortettet språk som tidvis er poetisk, og de mange skildringene av både personer og miljø er både detaljrike og vakre. En ren fryd å lese med andre ord. Forfatteren er god til å skildre det unike vennskapet mellom Maria og den eldre kvinnen og det fremstår troverdig. Bonaria er en omsorgsfull og klok dame som alltid behandler Maria fint. Jeg likte veldig godt de sekvensene som foregikk inne på fastlandet hvor Maria var barnepike og hvor det åpenbarte seg en situasjon som gjorde at Maria vokste som person og kanskje det som skjedde der fikk henne til å åpne opp hjertet sitt igjen og gjorde at hun forstod litt mer av det som hadde skjedd mellom henne og Maria.
Jeg kan forstå at Maria måtte ha avstand  til  hjemmet  og at hun følte seg sveket av Bonaria, den følelsen tror jeg at jeg hadde kjent på selv også i en slik situasjon.
Til å begynne med tenkte jeg at denne sekvensen godt kunne ha vært endret siden vi her for en kort periode blir presentert for fire nye karakterer men jeg går ut i fra at forfatteren hadde en mening med det og kanskje det er slik at man av og til trenger å skifte miljø for å se sitt eget i et nytt lys?

Dette er kanskje først og fremst en roman om livet og døden,ikke minst tar den opp det tabubelagte temaet aktiv dødshjelp. Men det er også en roman om kjærlighet og den kristne troen står sterkt her. Jeg så på den som en slags oppvekstroman, med tanke på hva Maria måtte gå gjennom i barndommen som et såkalt sjelebarn, når man blir født to ganger,av èn kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Vi får også et godt innblikk i hvordan livet på den sardinske landsbygden var på 50-tallet, på godt og vondt. Det er en sårhet å spore her og særlig var det en sekvens hvor Maria hjalp til hjemme hos sin biologiske mor når den eldste søsteren skulle gifte seg og alene på morens rom finner hun ut at hun er i ferd med å utvikle seg til å bli en ung kvinne.

Dette var en sterk og ikke minst tankevekkende roman med flere sterke kvinneportretter som bare må oppleves. Det er en kort bok som jeg har brukt lang tid på, rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

 

Anbefales!

 


Forlag: Pax
Original tittel: Accabadora
Norsk tittel:Når tiden er inne
Forfatter: Michela Murgia
Oversetter:Tommy Watz,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:208
Utgitt:2009
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

michela murgia
Foto: Alecani

Michela Murgia er født i 1972 og er vokst opp i landsbyen Cabras på Sardinia. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Il mondo deve sapere som i ettertid ble filmatisert. Hun har skrevet  flere sakprosabøker og romaner siden den gang. Når tiden er inne eller Accabadora  som den heter på originalspråket ble forfatterens gjennombrudd når den kom ut i 2009. Dette er en roman hun har vunnet hele seks litterære priser for.

 

HILSEN BEATHE

Alias Grace av Margaret Atwood

Til tross for at jeg har en en del bøker av Atwood i hyllen så har jeg fra før av kun lest Tjenerinnens beretning, eller Handmaid`s tale som den heter på originalspråket. Det var en dystopi mens denne er basert på virkelige hendelser fra 1843 da Grace Marks ble dømt til livsvarig fengsel for medvirkning til drapene på Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne, Nancy Montgomery.

Jeg kom over tv-serien basert på denne boken på Netflix for et par uker siden men et par minutter inn i den første episoden kom jeg på at jeg ikke hadde lest boken ennå og dermed var det bare å sette i gang med boken før jeg så videre.

alias grace 1I utgangspunktet fikk Grace Marks dødsstraff for sin medvirkning  til disse drapene men en god forsvarer fikk gjort dommen om til livsvarig fengsel blant annet på grunn av hennes unge alder, hun var kun 16 år den gangen. James McDermott som også jobbet for Mr. Kinnear ble dømt og hengt for drapene. Rett før han ble hengt anga han Grace og sa at det var hun som var hjernen bak det hele.

Det fantes ikke bevis for at Grace på noen måte hadde deltatt aktivt i disse drapene, men i løpet av kort tid endret hun forklaringen sin hele tre ganger så hvilken versjon var den riktige?
En av grunnene til at dette ble en kjent sak var at husholdersken var gravid når hun ble drept og det var en skandale på den tiden å få barn utenfor ekteskap. En annen var at Grace var så ung( bare 16 år når dette skjedde) og vakker, men var hun en beregnende og kaldblodig morderske eller var hun rett og slett et offer for hevn av en som straks skulle bli tatt av dage?

Flere høytstående personer i lokalbefolkningen var overbevist om at Grace var uskyldig og engasjerte den unge psykiateren Simon Jordan til å ha samtaler med henne i et forsøk på å få henne til å huske hva som egentlig skjedde den dagen Mr. Kinnear og husholdersken ble drept i håp om at dette skal få henne frikjent. Og det er nettopp gjennom samtaler med ham at vi får servert mesteparten av historien til Grace.

Grace begynner å fortelle fra livet sitt  fra den gang hun og familien reiste fra hjemmet deres i Irland og frem til hun ble ansatt som tjenstepike hos Mr. Kinnear i Canada. Hun husker detaljer som kanskje ikke virker så viktige men kommer hun til å gjøre det samme når de nærmer seg hva som skjedde den dagen Mr.Kinnear og Nancy ble drept?

Disse møtene mellom Dr. Jordan og Grace minnet meg veldig om hvordan de gikk frem i serien Mindhunter hvor FBI agenter besøkte seriemordere i et forsøk på å forstå hva som fikk dem til å bli drapsmenn, dette var en sped begynnelse til såkalt profilering som brukes for å lage en gjerningmannsprofil. Dr. Jordan skal med psykologiske grep prøve å få Grace til å huske drapene hun enten var med på eller eventuelt var vitne til.

 

Grace and McDermott

 

Grace er veldig utvetydelig om sin uskyld, i hvertfall overfor Dr. Jordan, og hun er en upålitelig forteller. Man kan ikke med sikkerhet si at hun er uskyldig eller skyldig, og like mye som Grace er en upålitelig forteller så er vel Dr.Jordan etter hvert en like upålitelig lytter og han fatter veldig tidlig interesse for Grace og møtene med henne blir for ham snart meget personlige. Det er tydelig at hun gjør inntrykk på ham, en ung og vakker og ikke minst smart kvinne. Han drømmer om å starte sitt eget asylum, han har med tid og stunder tenkt å finne en passende kvinne å gifte seg med, fuglene skal vite at han begynner å bli lei morens stadige hentydninger om at det snart er på høy tid. Vi får med andre ord et lite innblikk i hans liv også og han har litt å stri med han også for han bor nemlig hos en noe pågående for ikke å si kåt husvertinne.

Jeg elsker bøker som er basert på faktiske hendelser, og Atwood gjør det på en slik fantastisk måte at det var en ren fryd å lese. Vi får ikke noe klart svar på om Grace var uskyldig eller ikke, hun la det være opp til hver enkelt leser å bedømme dette. Atwood fikk ideen til denne boken etter å ha lest boken Life in the Clearings av Susanna Moodie hvor hun for aller første gang fikk høre om Grace Marks. Moodie som selv fikk fortellingen om Grace Marks fortalt til seg hadde en klar overbevisning om at Grace Marks var skyldig. Hun var imidlertid å besøkte Grace når hun var innlagt på sinnsykehus og fikk se en heller utagerende versjon av henne den gangen.

Jeg leste et sted at Carol Shields, en annen canadisk forfatter ikke var helt enig med henne og i boken Voice and vision uttaler hun seg kritisk til flere av Moodies bøker, blant annet Life in the Clearings. Det hadde vært interessant å lese begge bøkene kjenner jeg.

Atwood har et fantastisk språk og enkelte ganger måtte jeg bare stoppe opp og lese deler av teksten på nytt fordi det var så velskrevet, en ren fryd. Og derfor har jeg brukt lang tid på boken for jeg ville ikke at den skulle ta slutt.
Grace Marks var en utmerket syerske og når hun hadde sine møter med Dr.Simon Jordan satt hun alltid og sydde, blant annet på et lappeteppe og hvert av kapitlene i boken har faktisk fått navn etter lappeteppemønstre, Dr. Jordan har ikke levd da han er skapt av Margaret Atwood for at Grace skulle ha noen å fortelle historien til. Og gjennom historien hennes fikk vi også ta del i hvordan det var for kvinner på denne tiden. De ble sett på som svake og tildels sykelige, de var undertrykte og underdanige. Og det var hårreisende å være vitne til det forferdelige kvinnesynet som rådet på denne tiden.

Møtene ble holdt hjemme hos fengselsdirektøren da Grace i mange år var tjenestepike der på dagtid mens hun satt fengslet. Grace hadde en formening om at det var mest for at direktørfruen skulle vise henne frem fordi hun var en berømt morderske. I alle fall er morderske et sterkt ord å ha heftende ved seg. Ordet har en lukt -emmen og påtrengende, som visne blomster i en vase. Av og til hvisker jeg det om og om igjen for meg selv om natten: morderske, morderske. Det rasler, som et taftskjørt over gulvet.

Siden jeg såvidt hadde begynt på tv-serien klarte jeg ikke helt å dy meg så jeg måtte se den første episoden ferdig etter å ha lest ca 100 sider av boken og dette fortsatte jeg faktisk  med helt til både boken og serien var ferdig – og dette fungerte veldig fint og kan anbefales!
Det er en slags kjærlighetshistorie her også, og det syntes jeg var fint med tanke på hvor alvorlig flere av temaene i boken var.

Kapitlene hadde i tillegg til lappeteppe-navn også sitater av ulike forfattere, samt sitat fra rettspapirene og før Grace kom til med sine tilbakeblikk fikk vi vite hvordan hun hadde det i nåtid i fengselet og hennes samtaler med Dr. Jordan.

Utrolig fascinerende fortelling og jeg heller vel mot at hun var uskyldig dømt,selv om jeg selvfølgelig ikke kan være helt sikker.

 

Anbefaler denne boken på det sterkeste!

 

Andre bloggere har lest: Anita, Birthe og Sunniva.

 

 

 

1001 books


Forlag: Aschehoug
Original tittel:Alias Grace
Norsk tittel: Alice Grace
Format:Innbundet
Sideantall:568
Utgitt:1996
Min utgave:1997
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Atwood-Margaret
Foto: Jean Malek

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun har skrevet mer en 30 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

 

HILSEN BEATHE

Arr av Audur Ava Òlafsdottir

Leste forfatterens roman Stiklingen for noen år siden, en roman jeg likte veldig godt. Forfatteren fikk sitt internasjonale gjennombrudd med nettopp den romanen som i likhet med Arr ble nominert til Nordisk Råds litteratur pris.

arrArr handler om den snart 49 år gamle Jònas Ebeneser, fraskilt, heterofil,som står helt uten noe makt og har ingen sexliv what so ever.
Han er dog en nevenyttig kar som mer enn gjerne fikser på ting som er ødelagt og hjelper de som ber ham om det.

Han har tre kvinner i sitt liv og alle heter Gudrùn. Moren, ekskonen og datteren.

Han har også kameraten og naboen Svanur som han prater med, eller det vil si at det for det meste er Svanur som står for pratingen der i gården.

Jònas er deprimert og har mistet helt livsgnisten, for ikke lenge siden fikk han også vite at hun han trodde var datteren slett ikke er det likevel.
Han går med seriøse planer om å gjøre ende på livet sitt for han ser ingen lysning på det mørke han befinner seg i, men han innser fort at han ikke kan gjøre det hjemme hos seg selv i frykt for at datteren skal finne ham.

Han bestemmer seg for å reise langt bort og hvorfor ikke velge et land som ligger i ruiner etter flere år med krig og elendighet når han først er i gang? Han kan jo være så heldig at han blir tatt av dage der han kommer så slipper han å bale seg opp med det selv?

Han sjekker inn på  Hotel Silence som etter lang tid uten gjester plutselig nå opplever å få tre stykker som sjekker inn samtidig. Med seg i kofferten har han blant annet dagbøkene sine, en skjorte og en drill. Han inngår en avtale med seg selv om at innen en uke skal han ha gjort ende på alt.
Hotellet drives av en ung gutt og søsteren hans og det er tydelig at hotellet trenger en del vedlikehold og det varer ikke lenge før han får oppdrag både fra de på hotellet og andre.

Etter hvert som Jònas ser hvordan befolkningen har det etter år med krig og  elendighet, og hvordan de  så desperat forsøker å bygge opp igjen landet sitt og  fortsette med sine egne liv ser han med litt andre øyne på sin egen situasjon. Han får også så mye oppdrag at han ikke får tid til å planlegge selvmordet sitt.

Så står hun plutselig borte ved meg med utstrakt hånd. Det er på tide å presentere seg.
-Mai.
Jeg rekker hene hånden tilbake.
-Jònas.
Dermed er kontakten vår blitt personlig.
Det betyr at jeg ikke lenger kan belaste henne med å ta livet av meg mens hun har vakt.

S.110

 

Ja,dette kan unektelig høres veldig mørkt og dystert ut men det er det ikke. Den har en lun og litt underfundig humor. I likhet med Anita så syntes jeg at den kunne minne litt om En mann ved navn Ove som har noen av de samme temaene ved seg.

Det er selvfølgelig trist at noen ikke finner glede med livet sitt lenger og har lyst til å gjøre ende på alt fordi de føler at de ikke har noen verdi, og kanskje tenker at de rundt en har det bedre uten. Da er det fint å få et litt annet perspektiv på ting for på den måten å se ting litt annerledes enn det man gjorde i utgangspunktet. Det må på ingen måte bagatelliseres når man har slike tanker som det Jònas gikk med og man skal heller ikke sette ulike menneskeskjebner opp mot hverandre, men samtidig kan det være nødvendig å se ting fra en litt annen vinkel. Så er det noe med dette at man er en del av et fellesskap som er så viktig for alle mennesker, føle at man hører til en plass og at folk trenger en.

Forfatteren skriver så godt og romanen har et godt driv. Jeg syntes at forfatteren er flink til å skrive fra en manns POW(point of view) og to av de tre bøkene hennes som har kommet ut på norsk hittil har mannlige hovedpersoner. Jeg likte selvfølgelig å følge de endringene Jònas gikk gjennom og likte ham som karakter, det samme med dette søksenparet. Men minst like mye så likte jeg beskrivelsene av hvordan befolkningen i et krigsherjet land er så full av pågangsmot og ikke er redd for å ta i et tak og bygge opp landet sitt igjen, og ikke minst  så er det litt vondt å lese om tapene de har lidd og hvordan de savner de som ble revet bort fra dem på den mest grusomme måte. I et krigsherjet land er de så livsglade og full av optimisme. Absolutt en bok til ettertanke dette.

Anbefales!

 

Av andre bloggere så har Anita lest og likt, hennes innlegg finner du her!

 

 


Forlag:Pax
Original tittel: Ör
Norsk tittel: Arr
Forfatter: Audur Ava Òlafsdottir
Oversetter:Tone Myklebost,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:209
Utgitt:2016
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

audur ava
Foto: Anton Brink

Audur Ava Òlafsdottir er født i 1958 og er en Islandsk forfatter, dikter og dramatiker. Hun  har undervist ved Islands Teaterhøyskole og vært direktør for Islands Universitets kunstsamlinger.  Hun debuterte som forfatter i 1998 med romanen som fikk tittelen Raised Earth på engelsk, og har siden skrevet og gitt ut fire romaner til. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Stiklingen som kom ut på Island i 2007. Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2009.

 

HILSEN BEATHE