De polyglotte elskerne av Lina Wolff

de polyglotte elskerne

I De polyglotte elskerne møter vi tre fortellerstemmer og kan heller minne om en slags novellesamling heller enn en roman, men med en rød tråd gjennom fortellingene hvor det nettopp er manuset De polyglotte elskerne som er bindeleddet. I første del treffer vi  Ellinor som i en alder av 36 år går på nettet for å finne kjærligheten. De kjærestene hun har hatt før har alltid vært noen fra hjemstedet og har vært helt vanlige gutter uten noe spesielt ved seg. Eller kanskje ikke helt, ta»Johnny» for eksempel som spurte henne om det var noe spesielt hun hadde drømt om at en mann skulle gjøre med henne og hun svarte at hun alltid hadde villet at noen skulle lære henne å sloss og dermed bar det ned i en kjeller og til en klubb som ble kalt «Fighterklubben» hvor medlemmene alle hadde sett og ikke minst blitt inspirert av filmen «The fight». Vel, dette forholdet varte heldigvis ikke og mange år senere sitter hun og skal søke kontakt med menn via nettet.

Kontaktannonsen lød som følger, Jeg er trettiseks år gammel og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann, og hun treffer Calisto Romdas som er litteraturkritiker og gift skulle det vise seg. Uansett, hun blir med ham hjem og de innleder et forhold, og det skal vise seg at han har en voldelig tendens og allerede første natten skader han henne. Hun på sin side hevner seg ved å brenne et verdifullt manuskript som det kun finnes et eksemplar av.

Av grunner jeg ikke helt forstår blir hun likevel værende der, og mens han er på jobb om dagene finkjemmer hun bokhyllene hans og legger sin elsk på bøkene av Michel Houellebecq.

«Jeg elsker deg.»
Da jeg så ansiktsuttrykket hans, angret jeg øyeblikkelig det jeg hadde sagt. Han holdt munnen lukket, som et barn som kniper leppene igjen for at ingen skal kunne stappe inn mat. Så tok han årene og begynte å ro ut mot midten av innsjøen. Jeg så bare himmelen og ryggen hans der ute i eika. Så satt han med snøret ned i suppa i flere timer, og sa ingenting før det var blitt mørkt og han kom glidende inn igjen og trengte hjelp med å dra båten opp på land.

S.111

 

I bokens andre del møter vi forfatteren Max Lamas, han er gift  men det hindrer ham ikke i å ha elskerinner på si. En dag  ser han tre vakre jenter på gaten og bestemmer seg for å følge etter dem der de etterhvert forsvinner inn en bygning som er oppkalt etter en viss bygning i New York som kollapset 11.september. Anyways her treffer han en resepsjonist som er på randen til å ta selvmord, men likevel bestemmer han seg for å tilbringe en natt med henne.

Han treffer etterhvert Mildred Rondas som er gift med kritikeren Calisto, og han drømmer om at hun skal bli elskerinnen hans.

Jeg tenkte: kanskje er det du som skal hende meg,Mildred Rondas. Kanskje er det du som skal hende meg, og du som skal få meg til å skrive.
«Mannen min er kritiker», sa hun da.
«Åh»,sa jeg.
En sval vind strøk gjennom det åpne vinduet.
«Når kommer han hjem?» spurte jeg.
«Han ligger ovenpå og sover», sa hun.
Jeg så opp i taket.
«Jeg skriver også», sa jeg.
«Ja»,sa hun da. «Om sex, ikke sant?»
«Nei», sa jeg. «Jeg skriver ikke om sex. Jeg skriver om kjærlighet.»

S.176

 

I den tredje og siste delen møter vi den unge Lucrezia  fra Italia. Hun forteller at mormoren hennes døde av hjertesorg og det kommer frem at det er en viss forfatter som er skyld i dette. Denne delen var kanskje den jeg likte best utenom første del, jeg likte Ellinor selv om jeg ikke helt kunne forstå valgene hennes.

Før denne delen startet satt jeg med en følelse av at jeg ville vite mer om Ellinor, da hennes historie ikke var helt ferdigfortalt ennå, men etter å ha fullført hele romanen så fikk jeg vel svarene på det jeg lurte på underveis, eller i hvert fall de svarene forfatteren valgte å gi oss lesere.

Og i denne romanen tar forfatteren opp blant annet spørsmålet om hvordan man kan fortsette å leve i forhold hvor man mildt sagt ikke er spesielt ømme mot hverandre, men heller nettopp det motsatte. Hva som gjør at man ikke klarer, eller ikke vil ut av det? Hvordan er forholdet fremdeles liv laga når den ene utøver vold mot den andre parten?

Det som i grunnen er litt fint her at vi får disse spørsmålene fra begge sider siden vi får det både fra en kvinnes og en manns perspektiv, men også fra en tredjepart som ikke er direkte involvert. Jeg har lest flere  bøker med disse temaene og det er sjelden jeg klarer å lese uten å irritere meg over karakteren som velger å bli værende. Det var like før jeg ble det flere ganger på Ellinor underveis, og tildels på denne bestemoren, men henne kunne jeg på en måte forstå. Men forfatteren klarte å ro det litt i land igjen før det bikket over her. Forfatteren fikk sitt gjennombrudd med denne romanen og det kan jeg forstå.
Anbefales!

Forfatteren er på litteraturhuset her i Bergen i kveld for å snakke om denne boken og jeg har tenkt med nedover, det blir interessant.

 

 

 


Forlag:Oktober
Original tittel: De polyglotte älskarna
Norsk tittel: De polyglotte elskerne
Forfatter:Line Wolff
Oversetter: Bodil Engen
Format:Pdf
Sideantall:304
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Wolff-Lina
Foto: Oktober.no

Lina Wolff er født i 1973 og er en svensk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2009 med novellesamlingen Många människor dör som du. Deretter gav hun ut romanen Bret Easton Ellis och de andra hundarna i 2012. De polyglotte elskerne  fra 2016 er hennes tredje bok og andre roman,  og er en roman hun fikk den prestisjetunge Augustprisen for.

 

HILSEN BEATHE

Det ender med oss av Colleen Hoover – lanseres på norsk i midten av januar.

For et og et halvt år siden leste jeg «En vakker dag» av samme forfatter, en feelgoodbok som var med meg lenge etter at jeg leste den ferdig.  Denne, som kommer ut på norsk om et par uker har en mye mørkere undertone og ikke minst er den personlig for forfatteren.
DET ENDER MED OSS

Lily Bloom har nettopp fløyet tilbake til Boston etter å ha holdt en minnetale for faren sin i Maine  og befinner seg på en takterrasse sittende på kanten med den ene foten utenfor når vi møter henne for første gang i romanen Det ender med oss.

Siden dette er en feelgood om enn av det noe mørke slaget så dukker det opp en kjekkas på dette taket i form av hjernekirurgen Ryle Kincaid.

De begynner å prate sammen og ganske så snart har de «innført» noe de kaller «naken sannhet» som går ut på at de må være dønn ærlige i det de sier. Det kom frem at hun ikke var interessert i noe one night stands og han var overhodet ikke interessert i et fast forhold.

Han smilte. Det var den første gang han smilte til meg, og jeg fikk en fryktelig overfladisk tanke i hodet. Jeg lurte på hvordan en som hadde et så fint smil kunne ha så dritdårlige foreldre. Jeg hatet øyeblikkelig meg selv for at jeg tenkte det, siden foreldre burde elske barna sine uansett hvor søte eller stygge eller feite eller smarte eller dumme de er. Men av og til kan man ikke kontrollere hva hjernen finner på. Man må bare lære den til ikke å gjøre det mer.
Han holdt fram hånden sin og sa: «Jeg heter Atlas.»

S.43

Det skulle gå et halvt år før Lily og Ryle møttes igjen. Lily hadde akkurat kjøpt et lokale hvor hun skulle drive en blomsterbutikk, noe hun alltid hadde drømt om. Før hun åpner ansetter hun Allysa  som omtrent kom ramlende inn dørene uten at hun hadde søkt etter folk, en rik ung kvinne som bare ville ha noe å gjøre på fordi hun kjedet seg hjemme om dagene. Allysa   var selvfølgelig den godeste Ryle sin søster og ikke lenge etter krysses deres veier atter en gang. Til tross for at de var av ulik oppfatning  når det gjaldt forhold så innleder de et og Lily blir hodestups forelsket.

Ikke lenger etter treffer hun ved en tilfeldighet Atlas Corrigan , en hjemløs gutt hun kjente i tidlig ungdomsalder og som var hennes aller første kjærlighet. Begge to hadde det trøblete hjemme, han  fordi han ble kastet ut hjemmefra av stefaren den dagen han fylte 18 år og var hjemløs i mange måneder mens hun i alle år har vært vitne til at faren var voldelig mot moren, men også mot henne hvor hun ved en anledning måtte på sykehuset for å sy flere sting i pannen etter møte med farens aggresjon.

For å komme  seg gjennom dette skrev Lily dagbok, eller det vil si at hun alltid stilte  innleggene til hennes store heltinne Ellen Degeners. Her skrev hun også mye om Atlas som var hennes  soultmate på denne tiden. Atlas reiste til slutt fra Maine fordi han ikke lenger kunne bo i det forfalne og trekkfulle huset han hadde innlosjert seg i, men de hadde gjort en slags avtale om at de en gang skulle treffes igjen i Boston.

 

Tenk deg alle menneskene man møter i løpet av livet. Det er så mange. De kommer inn som bølger, renner inn og ut med tidevannet. Noen bølger er mye større og gjør større inntrykk enn andre. Noen ganger fører bølgene med seg ting dypt nede fra havbunnen, og de etterlater seg de samme tingene på stranden.Avtrykk mot sandkornene som beviser at bølgene en gang har vært der, lenge etter at tidevannet har trukket seg tilbake.

S.229

Jeg røper ikke for mye når jeg sier at det blir trekantdrama her men romanen handler først og fremst om å være i et forhold med en partner som er voldelig. Lily som har sett moren bli slått av faren i en årrekke og som aldri  har forstått hvorfor moren ble værende i det ekteskapet havner selv i et forhold hvor hun blir slått. Og det er nettopp for disse kvinnene som ikke forstår kvinner som blir værende i slike destruktive forhold denne romanen er skrevet for. Forfatterens mor har vært gift med en som slo henne men hun klarte å skille seg fra ham når Colleen var tre år gammel. Forfatteren er en av de kvinnene som ikke forstår hvorfor disse kvinnene blir værende.

Akkurat det skal jeg ikke komme noe inn på her for det kan være mange grunner til det, og akkurat det tror jeg at forfatteren ville vise oss ut i fra hva hun valgte at Lily skulle gå gjennom i denne romanen.

Det var en periode i romanen hvor jeg heiet på alle tre og nesten ønsket at alle tre skulle ende opp sammen, men det endret seg like fort som tanken var kommet. Heldigvis får jeg nesten si, men forfatteren klarte faktisk å få han som var voldelig til å fremstå som en likenes kar og det var nok veldig bevisst fra forfatterens side for kanskje er det slik at vi mennesker ikke nødvendigvis bare er det ene eller det andre, vi kan være både gode og dårlige mennesker. Eller som det stod et sted i boken, det finnes ikke dårlige mennesker bare dårlige handlinger….nja….kanskje det er noe i det, men jeg tror at noen mennesker faktisk bare er vonde også om ikke det var helt tilfelle her.
En annen ting er jo også at vi ser ham fra Lily sitt point of view.

Forfatteren har et godt og lettlest språk, og hun er veldig god til å skape karakterne,enten det er hovedpersonen eller bi-karakterer. Det eneste er at jeg ville hatt en smule mer av Atlas, for jeg sitter med en liten følelse av at vi ikke fikk hele hans historie. Jeg likte veldig godt disse innleggene om ham.
Jeg kan ikke snakke om denne boken uten å nevne coveret som er så fint og som passer så godt til innholdet i boken, broken Lilies. For det blir hun jo og det er hjerteskjærende å lese om. Både kjærlighetsfortellingen(e), dagboknotatene hun skriver til Ellen som vi selvfølgelig får ta del i siden hun leser i disse gamle dagbøkene i nåtid. Det var vondt  og rørende å lese om hvor grusomt Atlas hadde det som hjemløs og ikke minst hva moren til Lily gikk gjennom med en voldelig ektemann. Ikke minst så var det vondt å lese om dette fine paret som hadde vært helt perfekte sammen hadde det ikke vært for at han hadde problemer med sinne sitt , som jeg forstår godt når vi vet bakgrunnen for dem men det hjelper jo ikke når han ikke klarer å holde det under kontroll.

En annen ting er at forfatteren drog strikken akkurat nok til at den ikke røk for jeg har en tendens til å irritere meg grønn på kvinner som blir værende i slike forhold som dette og kan ikke fatte og begripe valget de gjør, og selv om det var nære på flere ganger så unnlot jeg å irritere meg.

Dette var en skikkelig slukebok som jeg leste på en dag til tross for at den er på nærmere 400 sider. Hoover skriver så følelsesladet og godt, det blir nesten som å sitte og se på en film, og når man snakker om det så håper jeg at bøkene hennes en dag blir filmatisert.
Jeg har flirt godt underveis for den er litt småmorsom av og til men jeg har også felt en tåre eller to, så det er uten tvil en roman som bringer frem ulike følelser. Dette er en bok som kommer til å bli lenge hos meg for både Lily, Allysa og de andre er bare så fine og ikke minst så lett å bli glad i. Ikke minst så er det en viktig fortelling som jeg håper når ut til mange der ute.

Forfatteren er veldig populær på Goodreads og har vunnet Goodreads Choice Awards tre år på rad for sine bøker. Jeg håper at flere av bøkene hennes blir oversatt til norsk.
Anbefales på det varmeste!

 

 

 


Forlag:Gursliberg
Original tittel: It ends with us
Norsk tittel: Det ender med oss
Forfatter: Colleen Hoover
Oversetter: Kurt Hanssen
Format:Forhåndseksemplar
Sideantall:393
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

 

Forfatter

colleen-hoover

Colleen Hoover er født i 1979 og er en amerikansk forfatter. Hun har alltid skrevet små historier til husbruk men i 2011 bestemte hun seg for å skrive en lengre historie inspirert av låten » Head Full of Doubt/Road Full of Promises» av The Avett Brothers – hun kalte den Slammed og la den ut på internett i 2012, den ble da plukket opp av en kjent bokblogger og et halvt år senere lå den på bestselgerlisten til New York Times. Hun henter mye inspirasjon fra musikkens verden og regnes som en viktig indie-forfatter innen kategoriene Young Adult og New Adult. Siden debuten i 2012 har hun skrevet 11 romaner, og samtlige har havnet på NYTs bestselgerliste. Flere av hennes titler har blitt nominert til Goodreads Choice Awards i kategorien Romance, og hun har vunnet prisen hele 3 år på rad (Info: forlagets nettside)

 

HILSEN BEATHE

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen

Rune Christiansen er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til før jeg tok fatt på denne boken som slett ikke er for en lettvekter å regne, ikke sånn ved første øyekast i hvert fall.  Han er blant de nominerte til årets Bragepris sammen med blant andre Olaug Nilssen for Tung tids tale og Matias Faldbakken for The Hills som begge ligger her på vent.

fanny.jpegSom tittelen Fanny og mysteriet i den sørgende skogen tilsier så er det Fanny som er hovedperson og fortellerstemmen her.

Fanny er 17 år og når romanen starter har hun nettopp mistet foreldrene sine i en tragisk bilulykke. Det ble bestemt at hun kunne få bli boende i barndomshjemmet sitt ute på bygden til tross for at hun ikke var myndig helt ennå.

Fanny er en ensom jente som er full av sorg over tapet av sine foreldre,samtidig virker hun noe redd for å slippe taket av sorgen også for da står ingenting igjen som bare er hennes.  Og hjemme, før hun låste seg inn i det mørklagte huset, tenkte hun, ja det ble tydelig for henne, at hun ikke hadde bygd opp noe av det hun hadde omkring seg, ingenting hadde hun skaffet til veie. Når man da fjerner sorgen, da sto det ingenting tilbake som hun kunne si at hun hadde skapt. S.61 Hun nevner også litt lenger oppe at sorg er noe man burde holde for seg selv. Jeg tenker at det kanskje er derfor hun ikke vil snakke om foreldrene sine til noen, eller om det som skjedde. Da blir det ikke bare hennes lenger om hun må dele det med noen.

Hun har få mennesker rundt seg, den lokale presten Tobias Alm gir henne en jobb hvor hun skal rydde og gjøre annet forefallende arbeid i kirken. Mellom dem oppstår det etter hvert et nært forhold og han gir henne bøker som han mener hun bør lese og nevner noen filmer i samme slengen. Hun leser ikke bøkene med det samme, men etter at hun har tatt fatt på dem, skjer det noe tragisk som får følger for vennskapet deres.

Hun har lange dager for hun pendler frem og tilbake til skolen hver eneste dag, og i tillegg er det ting som skal gjøres i hus og hage.  På skolen har hun også et godt øye til en gutt i klassen, Janos.

 Morgenvinden kom,lyset traff henne. Hun gned øynene og fikk  i det samme for seg at hun hadde drømt noe som ikke angikk henne, slik følte hun det- det hun hadde fantasert,vedrørte henne virkelig ikke, like fullt var hun utilpass da hun reiste seg fra sengen. Hun hadde gått omkring i en skog, og ved en lysning kom hun over et livløst menneske, en jente ikke stort eldre enn henne selv, og etter å ha stirret vantro, lenge, for lenge, snudde hun seg vekk og bega seg vaklende hjemover for å fortelle foreldrene om denne jenta. Men halvveis nede i åsen oppdaget hun at hun ble forfulgt av noe avsindig, en tyktflytende og altoppslukende masse, og den strømmet, den este, den innhentet henne, støtet mot ryggen hennes, slo mot bakhodet, dyttet nakken i et kast fremover slik at hun stupte om i røysa.

S.54/55

En dag treffer hun helt tilfeldigvis Karen, en ung kvinne som hun tenker er noen få år eldre enn henne selv. Fanny hjelper henne etter at hun har falt på sykkelen og får en umiddelbar følelse av at hun ikke vil at Karen skal gå igjen med det samme og blir glad når Karen takker ja til å komme inn en tur. De går en del på turer sammen,og snart oppstår det en fint vennskap mellom dem.

Da Fanny våknet, var hun rolig. Hun lå på magen i sengen. Det var en fremmed, men bekvem stilling. Hun stakk armen frem fra dynen og fikk øye på de tynne ripene i huden. De var så jevne. Det var nesten komisk. Fanny tenkte at de lignet en kode. En kode som viste til noe verdiløst. Hun snudde seg over på rygg og trakk dynen opp under haken. Hun hadde ikke grått, og det var en underlig lettelse i dette fornuftsstridige- ikke ta til tårene. Like fullt var hun åpen for at noe, hva nå enn det skulle være, kunne gi savnet et uttrykk. Men savnet var en mangel, en mangel hun ikke var i stand til å komme klar av. Skulle hun slippe hukommelsen til ? Men å åpne opp for minnene og la bilder og hendelser strømme frem. Nei, hva skulle det tjene til?

S.150/151

 

Wow, for en roman! Dette må være noe av det aller beste jeg har lest i år og jeg forstår veldig godt at forfatteren har blitt nominert til Bragerprisen for denne romanen. Dette er en sorgroman på samme måte som diktsamlingen Um sakne springe blome var en sørgesang. Ikke at disse to bøkene skal sammenlignes på noen måte, bortsett fra at de også har elementer av eventyr i seg begge to men der stopper også «likheten».

Jeg begynte på boken i september men la den fra meg igjen for jeg var inne i en periode hvor jeg ikke helt visste hva jeg ville lese, og mange bøker ble begynt på og lagt bort.
I går plukket jeg boken opp igjen og det er jeg glad for at jeg gjorde, for fy faderen altså.

Jeg skrev lenger oppe at det var Fanny som var fortellerstemmen, men innimellom føltes det som det var en annen «person» der, en som fortalte oss eventyret eller fortellingen om Fanny. Jeg vet ikke helt om det faktisk var slik men det føltes sånn. Hele romanen er også en blanding av ting som faktisk skjer, drømmer og eventyr, det glir omtrent sømløst mellom disse hele tiden. Med unntak av det faktiske eventyret omtrent midtveis i boken, om den jenten ute i skogen som ble sendt bort av moren sin. Det skulle nok representere Fanny og hennes historie på en måte det også. Mot slutten av romanen går både sanntid(om jeg kan kalle det det) og drømmene,eller eventyret i hverandre og Fanny eksisterer i dem alle sammen samtidig som i  parallelle univers. Utrolig fascinerende.

Det var slett ikke alltid det var like lett å tolke hva som kunne være drøm, virkelighet eller eventyr mens andre episoder var lett å kjenne igjen, som episoden med hjorten som var inne i huset hennes og som falt ut av vinduet og ble skadet, og som hun måtte ta livet av for at det ikke skulle lide noe mer.

Jeg tenkte underveis at disse drømmene, eller de sekvensene jeg tolket som det, var en slags flukt fra Fanny sin side. Hun er jo en ensom jente uten noe særlig nettverk rundt seg og det skjer triste ting underveis som påvirker henne. Hun fremstår som en meget følsom person som ikke vil snakke om sorgen til noen. Og dette var kanskje hennes måte  å takle hverdagen på etter det som skjedde med foreldrene. Men det skjer etter hvert noe positivt her også for Fanny sin del uten at jeg skal røpe noe mer.

Romanen er egentlig ganske langsom hvor mye av sidene fylles opp med daglige gjøremål og hennes tanker om det ene og det andre. Det er korte kapitler noe som gjør at man får god tid til å reflektere over det en har lest før en tar fatt på neste sekvens. Forfatteren har et godt språk som av og til er veldig pompøst men også til tider meget poetisk slik jeg kunne se det.

Selv om dette er en roman om sorg så fremstår den ikke som særlig trist,men så handler den kanskje vel så mye om det å bli uavhengig, både i forhold til at hun nå begynner å bli voksen men ikke minst det å kunne bli kvitt sorgen. Hun sa som jeg har sitert over her at hun ikke orket å slippe minnene frem,men jeg vil tro at dette er noe hun må gjøre for å kunne begynne og bearbeide sorgen.

Etter det jeg har fått med meg så er det få bloggere som har lest denne boken, i hvert fall skrevet om den. Altså, denne romanen MÅ leses! MÅ MÅ MÅ LESES!
Selv forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av forfatteren før men med over 20 utgitte bøker  på samvittigheten så skal det være nok å ta av.
Anbefales på det aller varmeste!

 

Andre bloggere har lest og skrevet om boken:
Rose-Marie
Tine
kleppanrova

 

 

 


Forlag: Oktober
Tittel:  Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter:Rune Christiansen
Format:Innbundet
Sideantall: 214
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

rune christiansen

Rune Christiansen er født i 1963 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet. Forfatteren har i alt gitt ut ti diktsamlinger samt ni romaner. Forfatteren har fått en rekke priser for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE

Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita stagrim

Her om dagen etterlyste jeg skjulte bokskatter i form av norske romaner anno 2017 med tanke på at nominering til bokbloggerprisen nærmer seg med stormskritt. Eli tipset meg ganske kjapt om denne lille rosa boken og etter en titt på omtalen hennes ble det klart at dette var en bok som kunne passe for meg. Jeg fikk boken inn dørene i går og jeg kastet meg over den med det samme.

DET JEG LETER ETTER

Det jeg leter etter, finnes ikke her blir fortalt gjennom en ung kvinnes minner når hun ser tilbake til den gangen hun var 12-13 år og det begynte en ny jente i klassen midt i skoleåret. Begge jentene var opptatt med svømming.

De ble umiddelbart bestevenner og ganske snart var det helt andre ting enn svømming som stod i fokus for disse to.

Dette er noe man kjenner seg igjen i for vi har jo alle vært der. Ting man har brent for og vært interessert i er plutselig ikke det viktigste lenger for det er noe annet, noe nytt og spennende som lokker andre steder.

For meg kan det virke som fortellerstemmen så veldig opp til venninnen sin og var kanskje den som bare slengte seg med på det venninnen fant på. Men er det ikke ofte slik i et venninneforhold, at den ene er mer pådriver enn den andre?Og kanskje kommer det tydelig frem i akkurat den alderen som de er i, den vanskelige og ikke minst forvirrende tiden mellom barn og ungdom. Det er alltid noen som er eller fremstår litt mer erfaren enn det en selv er.

 

……(…….)……
Det var som om du kjente alle, en gjeng med gutter samla seg rundt oss, en av dem lente seg mot deg, kyssa deg og holdt rundt deg. Du hadde alltid en gutt nær deg, hender rundt magen, en kropp inntil din. Jeg hadde fortsatt ikke kyssa, sola steikte, svetten silte, spyttet lå i klyser på asfalten, kvisene i et mønster jeg prøvde å skjule med gulaktig foundation.

S.12

 

Med disse glimtene av minner tar hun oss med tilbake til en tid hvor man skal løsrive seg fra hjemmet for å søke etter noe annet som finnes der ute. Utforske både seg selv og andre, teste grenser. Dette er en tid hvor mye er forvirrende og det er mange slags følelser i sving, både på godt og vondt. En sårbar tid hvor man trenger både nærhet fra de rundt såvel som å få lov til å skape den avstanden man trenger for å løsrive seg for en gang å bli selvstendige voksne.

Man aner at det ikke kommer til å gå så bra med hun ene, men man har alltid et håp om at ting skal snu. Mange av disse glimtene er fylt med en slags sorg og lengsel at jeg får helt vondt inni meg. Og forfatterens gjentagende ord var med på å forsterke disse følelsene.

 

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser,eller er det et bilde av meg?

S.44

 

 

Dette var både sørgmodig og vakkert på en gang, og allerede etter første side fikk jeg en ekkel fornemmelse av at ting ikke kom til å gå så bra, noe det heller ikke gjør.
Romanen er kort men forfatteren får fortalt mye med forholdsvis lite tekst, og teksten med disse dryppene av minner kan nesten se ut som dikt slik de fremstår. På enkelte sider står det kun en liten linje med tekst, men den treffer noe i meg likevel. Det er vondt og sårt.

Dette er nesten som en oppvekstroman med en til tider veldig dramatisk tekst. Om barn som kanskje ble litt vel fort voksne og om voksne som ikke var tilstede der de burde, med og for barna sine. Men dessverre så er det ofte slik, noen foreldre har mer enn nok med seg selv. Den handler også om overgrep forkledd som omsorg, og om barn som tyr til rus.

Denne vitner også om hvor lett det er å trå feil og det er nesten litt skremmende å se hvordan valg man tar kan slå så forskjellig ut, selv innenfor  det samme miljøet. Her er det  tilfeldighetene som rår og ting kunne like gjerne endt på en annen måte for dem begge.
En stor roman i et lite format må denne sies å være, og jeg er helt på lag med Eli denne gangen også. Helt seriøst, jeg satt med gåsehud nesten hele tiden og forfatterens måte å formidle på var bare helt rå! En sterk og gripende fortelling.
Dette var forfatterens såkalte vanskelige andrebok, jeg vil si  hun naila den.
Anbefales på det varmeste!

 

Ord mot ord,hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

 

 

 


Forlag: Kolon
Tittel: Det jeg leter etter, finnes ikke her
Forfatter: Mari Tveita Stagrim
Format:Innbundet
Sideantall: 95
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

StagrimMariTveitaSTOr
Foto: Ingrid Pop/Kolon forlag

Mari Tveita Stagrim er født i 1989 og er en norsk forfatter. Hun er også en av initiativtakerne til skrivekollektivet A.K.R.O.N.Y.M. Hun debuterte som forfatter i 2015 med boken Alle nyanser av sinne. Det jeg leter etter, finnes ikke her er forfatterens andre bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Den andre kvinnen av Therese Bohman

Jeg hørte om boken på forlagets bokturnè tidligere i høst og tenkte at dette var en bok litt i samme gate som Rettstridig forføyning og handlet om en som hengte seg opp i en fyr som ikke var bra for henne. Siden jeg har hatt min dose med bøker i denne «sjangeren» for en stund så tenkte jeg ikke noe mer over det. Men så kom jeg over en «omtale» av boken på Linn Strømsborgs insta- konto og når hun nevnte at hun fikk litt Helle Helle feeling når hun leste denne boken så ble jeg ikke vond å be. Boken ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris det året den kom ut i Sverige.

 

DEN ANDRE KVINNENDen andre kvinnen handler om en kvinne i midten av 20 årene som egentlig ikke har noen planer for hva hun skal gjøre med livet sitt. Det vil si at hun bærer på en drøm om å bli forfatter, og i mellomtiden er hun ringevikar på en sykehuskantine i Norrköping. Der må hun ha på seg en uformelig og ikke det minste sexy uniform, men hun drømmer om at den kjekke og noe eldre legen Carl Malmberg skal se forbi det og se henne for den hun egentlig er. Se at hun egentlig ikke hører hjemme der.

På fritiden er hun med Emilie, en venninne fra videregående som hun egentlig ikke liker så veldig godt og hun føler ikke seg hjemme blant  vennene hennes som lever et typisk studentliv, men hun har ikke så mange venner og Emilie er bedre enn ingenting.

På en av Emilies vorspiel blir hun kjent med Alex, en ung kvinne på hennes egen alder, som hun syntes  er spennende og helt annerledes enn andre jenter hun kjenner. De to blir ganske snart gode venner.

 

 

Det er  masse folk i studentpuben, og et band jeg aldri har hørt om har akkurat sluttet å spille, jeg er blitt full av vinen. Jeg er i et merkelig humør som gjør at jeg veksler mellom å finne situasjonen utholdelig og motbydelig, og så tenker jeg at denne kvelden kanskje er en metafor for lovet mitt:I beruset tilstand virker et slik miljø rimelig, at det egentlig er selve livet mitt som enten er utholdelig eller motbydelig, litt avhengig av hvordan man ser på det,men hva slags liv er det, tenker jeg, om det på sitt beste er utholdelig.

S.24

Jeg røper ikke for mye når jeg sier at hun og Carl møtes og innleder et lidenskapelig forhold. Hun på sin side drømmer om et annet liv og håper at Carl skal bli hennes inngangsbillett til dette livet mens han er gift og har barn, og har ingen umiddelbare planer om å forlate konen til fordel for henne.
Venninnen Emilie har advart henne mot å innlede et forhold til en som er gift og hun  snakker derfor lite om Carl til henne, mens til Alex forteller hun alt….

Jeg våkner nær ham, det er første gangen vi har sovet sammen. Han er varm og puster jevnt og rolig og ser samtidig både trygg og sårbar ut, det er så vakkert at det gjør vondt i hjertet mitt. Nå kommer han til å forstå det, akkurat slik som jeg har forstått det. Han kommer til å forstå at det er slik det skal være, at det er meg han skal ha hverdagen sin med. At det ikke lenger holder med stressende møter i den lille leiligheten min, hvor vi har sex og kanskje rekker å drikke en kopp kaffe før han må gå; til jobben, til familien, til butikken for å handle middag som han skal lage til kona og barna sine på det store,lyse kjøkkenet. Det er med meg han må ha hverdagen sin, for jeg gjør ham gladere enn kona gjør ham, jeg gjør alt bedre enn henne.

S.111

 

Denne boken var ikke helt som jeg først trodde, en historie om en ung jente som forelsker seg hodestups i en eldre kar og forventer at han skal forlate det livet han har til fordel for henne. Den er så mye mer enn det. Den handler like mye om det å ha nådd en viss alder hvor de fleste har staket ut kursen for livet sitt og kanskje allerede er etablert med fast jobb og mulig familie. Vår kjære protagonist er ikke helt der ennå. Hun har søkt på et fordypningskurs i litteraturvitenskap for hun har dette ønske om å skrive, bli forfatter men det kan virke som hun har store problemer med å bestemme seg og virkelig ta tak i voksenlivet. Hun kan til tider fremstå noe naiv, særlig i forhold til Carl og deres fremtid(?)

Dette er en stillferdig bok hvor det kanskje ikke skjer all verden sånn egentlig men den er spennende likevel. Vi får ta del i protagonistens tanker og meninger om forskjellige ting, og hun er veldig opptatt av klasse og hva det gjør med folk om man kommer fra en familie med mye penger eller ikke. Hun kan virke noe dømmende ovenfor folk med mye penger og går utifra at de er på en bestemt måte, og da særlig ovenfor de som ikke har like mye. I romanen vises det i hennes misnøye med personer som Niklas, en av Emilies rike kamerater, og her kommer også et av forfatterens mange feministiske innspill frem. Av og til har jeg tenkt at hele jeg er vulgær, at jeg er sammensatt av komponenter som hver for seg er litt for mye:Kroppen min er litt for yppig, munnen litt for kjøttfull,ingenting ved meg er nedtonet eller yndig, jeg liker høye hæler og mye sminke og tettsittende klær. Det er som om noe med holdningen min, eller utstrålingen,er mer påtakelig seksuell enn man ser hos nesten alle jenter jeg har møtt på festene til Emilie, på universitetet,på studentpuben, og det provoserer gutter som Niklas,eller frastøter dem, kanskje det egentlig skremmer dem, som om det er noe ved meg de ikke kan håndtere. Jeg har merket at det er gutter som ham,de opplyste, moderne,de som er mest bevisst på det forkastelige i å dele kvinner i madonnaer og horer,likevel er de som synes det er viktigst å være kjærester med en jente som aldri kan tas for det sistnevnte.

Første halvdel av boken fremstår som en typisk kjærlighetshistorie hvor den unge elskerinnen tror at om hun bare gjør som han sier og ikke stiller egne krav så vil han forlate kone og barn til fordel for henne. Men så skjer det noe høyst uventet når hun skal be Carl å velge mellom henne eller konen, og romanen skifter helt karakter. Til tross for at hun er den andre kvinnen så liker jeg henne umiddelbart og kanskje enda bedre mot slutten av boken.

Jeg liker bøker  hvor karakterene leser bøker og i dette tilfelle  leser hun bøker av forfattere som Dostojevskij( da særlig får vi små sitater fra Opptegnelser fra et kjellerdyp) og Thomas Mann.

Fikk også litt Helle Helle følelse når jeg leste for det er mye hverdagsrealisme å spore her,og i likhet med sin danske kollega får Bohman det til å høres interessant ut å rydde på kjøkkenet eller  få en utførlig beskrivelse av fukten på veggene. Det er ikke alle forfattere som klarer det altså.

Denne korte romanen er både lettlest og velskrevet, og er til tider noe poetisk. Den har et godt driv og hovedpersonen utviklet seg veldig gjennom fortellingen, noe jeg likte særs godt. Det var et par ting som skjedde underveis som jeg har vanskelig for å tro kunne skjedd i virkeligheten, men bortsett fra det var dette en god roman som man tildels kan kjenne seg igjen i.
Anbefales!

Kristin forteller har skrevet en veldig god omtale av boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Den andra kvinnan
Norsk tittel:Den andre kvinnen
Forfatter: Therese Bohman
Oversetter: Monica Aasprong
Format:Innbundet
Sideantall: 174
Utgitt:2014
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter

 

therese bohman
Foto: Cappelen Damm

Therese Bohman er født i 1978 og er en svensk kulturjournalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2010 med romanen Den druknade, deretter kom Den andra kvinnan i 2014 som hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for. I 2016 gav hun ut romanen Aftonblad. Den andra kvinnan er den eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

Leo av Bror Hagemann

I fjor leste jeg Syng med meg vekk av samme forfatter, en roman jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen. Det ble med andre ord et godt første møte med forfatteren og etter å ha lest hans nyeste roman så blir det gode inntrykket jeg fikk bare forsterket for dette er noe av det beste jeg har lest i år om ikke den beste!

Leo brorhagemann Handlingen i romanen Leo  er lagt til Gjøvik sommeren 1981 og handler om 17 år gamle Leo som ikke er helt som alle andre.

Leo ser ting som ikke andre gjør, det være seg vannet som stiger fra innsjøen eller fuglegutten som løper omkring i gatene. Leo er hva en kan kalle en mindre begavet ungdom.
Etter at faren døde har det bare vært han og moren, og alle de ulike typene hennes opp gjennom.
Ofte truer hun med å sende han på institusjon, eller kaster han ut om han ikke går godt sammen med den hun er kjæreste med akkurat da.

Rodny,dirigenten for guttekoret  gir Leo jobb som altmuligmann, og skaffer ham hybel når han står uten noen plass å gjøre av seg. Dessverre til en pris ingen i verden burde betale.

Fra vinduet på hybelen har Leo utsikt ned til leiligheten hvor Yvonne bor sammen med datteren Janis. Leo har et godt øye til Yvonne og får besøke dem innimellom. Men ofte jager hun ham bare på dør men Leo har lært seg å ikke gå med det samme uansett hva hun sier for ofte får han være der litt lenger likevel. Hun viser en viss omsorg for ham men hun har sitt å stri med som alenemor med rusproblemer.

 

Liten spjælete fuglegutt, ikke mer enn sju – åtte år gammal. Snart er han oppi bakken sida tennisbanene og Hovedtun. Der jeg også har løpt mange ganger. Gjemt meg bort. Oppi parken. Janis hyler. Mer! Mer! Det vakke innbilning. Han er virkelig, sier jeg til meg sjæl. Noe jeg så som er sant. En gutt som løper som en fugl, at som noen er etter ham. Men ingen kommer. Ingen å se. jeg kjenner et lite støkk, at som en kulde gjennom kroppen, men også noe som er bra, som å tenke at det kunne vært meg sjæl.

S.15

Dette var en roman som krøp innunder huden på meg allerede fra første side. Jeg følte umiddelbart en voldsom omsorg for Leo. Det er alltid vondt å lese om barn og ungdom som ikke har det greit hjemme og som blir utsatt for ting  de absolutt ikke skal utsettes for. Det blir ekstra vondt å lese om dem som i utgangspunktet trenger ekstra omsorg og kjærlighet men som ikke får det, ei heller der man burde fått det – hjemme.

Jeg ble helt satt ut enkelte ganger, og fikk vondt lang inni sjelen av å lese om hvordan man kan behandle andre mennesker, men dessverre så skjer slike ting som dette hver eneste dag. Ikke alle blir like godt behandlet og slett ikke alle blir sett slik de skal og fortjener.

Hagemann har skrevet en aldeles nydelig, men også brutal og vond roman om hvordan det kan være å føle seg utenfor, ikke bli tatt på alvor eller trodd på av samfunnet rundt. Slik jeg ser det så sviktet alle Leo på alle tenkelige måter. Det er vondt å se denne unge gutten som ikke er som alle andre og hvordan han higer etter oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg fra andre. Og som i sin fortvilelse skader seg selv. Det er nesten som å få et slag midt i magen.
Samtidig var det fint å lese om det lille vennskapet han hadde med Yvonne og ikke minst venninnen hennes Magrete.

Jeg reagerte nesten umiddelbart på språket,ordene som var «feilskrevet», eller ordene som manglet i en setning og ikke minst den stadige bruken av «at», jeg satt og irriterte meg over dette helt til å begynne med. Men så gikk det opp for meg at dette er jo Leo sitt personlige språk, det er slik han oppfatter  det og  jeg må si at det var et smart trekk av forfatteren for på denne måten følte jeg at vi kom enda tettere på Leo.

Boken er kort, men du verden hvor mye den inneholder likevel, og ikke minst kommer den til å sitte lenge i. Det er ikke mindre enn en helt fantastisk roman med høyst aktuelle tema, og en klar kandidat til å nominere til bokbloggerprisen.

 

Sannheten er musikken. Som alle elsker i kjerka med tårer i øya. Som ingen kan si noe imot. Alle fall ikke jeg. Alle fall ikke en som ikke kan synge men lager stygge lyder hver gang han åpner kjeften.

S.92

 

En av de aller beste bøkene jeg har lest i år og jeg anbefaler den varmt og inderlig!

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Leo
Forfatter: Bror Hagemann
Format: Innbundet
Sideantall: 140
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

bror+hagemann

Bror Hagemann  er født i 1959 og er en norsk forfatter og trompetist. Han har også skrevet manus til flere tv-serier.Han debuterte som forfatter i 1985 med romanen Freelancer i 1985 og sitt litterære gjennombrudd fikk han i 2002 med romanen De Blyges hus. Han har gitt ut 12 romaner deriblant Syng meg vekk som kom ut i fjor.

 

 

HILSEN BEATHE

Av jord av Kirsti Blom

Med skam å melde hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste Åslaug sin omtale av boken og heldigvis hadde de den inne på ebokbib. Boken ble lest i mai så  det var på høy tid å få skrevet noen ord.

av jord
Av jord handler først og fremst om billedkunstneren Jan Paulsen, eller Jean Paulsen som han kalte seg. Romanen begynner med at søsteren kommer på besøk til den avsidesliggende  gården hans og finner han død. Han etterlater seg en blå notatbok, hvor han har skrevet ned erindringer helt tilbake fra barndommen og frem til like før han døde.

Som ung var han veldig populær og ikke minst berømt i kunstnermiljøet. Han var viden kjent for sine mange fargerike malerier. Han ble sett på som et geni men selv slet han mellom følelsen av å være en stor kunstner og sine tvil om egne evner. Dette var noe som tæret veldig på ham.

Men ved en utstilling  faller hele hans verden i grus når han ikke får solgt så mange malerier, og fikk dårlig kritikk. Dette fører til at han reiser tilbake til barndomshjemmet sitt, en liten fjellgård hvor det er langt til nærmeste nabo.  Han trekker seg tilbake og lever resten av livet sitt som en einstøing hvor han kun får besøk av søsteren et par ganger for året.

Fra ganske tidlig alder sliter han med depresjon og var flere ganger innlagt på asyl etter sammenbrudd, det var også slik han traff Ida som han en gang var gift med. Men når forholdet tok slutt valgte han å være alene.

 

Mens han levde, ønsket jeg ikke å komme min bror altfor nær, å oppholde seg innenfor den tette atmosfæren var klaustrofobisk, den evige sigarettrøyken, se han stirre ut av kjøkkenvinduene sine og samtidig unnvike sitt eget speilbilde, uten å skulle videre, noe sted.

S.4/5

 

Jean og søsteren har etter en hendelse i barndommen ikke noe særlig kontakt og hun følte hun ikke kjente broren noe særlig,men gjennom disse notatene får hun og oss lesere et godt innblikk i en ensom manns liv.  Her skriver han mye om kunsten sin og hva han vil med den men også mye om sitt eget liv der på gården og ikke minst om sitt forhold til andre mennesker. Han takler ikke sosiale sammenhenger, vet rett og slett ikke hvordan han skal oppføre seg. Han føler seg også misforstått som kunster.
Gjennom disse notatene får søsteren et mye tettere bånd til broren enn det hun fikk da han levde og hun følte at hun ble skikkelig kjent med ham.

 

Jeg krenket far ved å gråte for det minte, et strengt blikk etter et skarpt ord, jeg var en tårepese. Blek i ansiktet, blå under øynene.
Han forlangte at jeg skulle vokse det av meg.

S.89

 

Dette kan trygt betegnes som en kunstnerroman for her var det mye forklaringer om form og farge og lys. På slutten opplevde jeg å gå litt lei av dette men det er mest på grunn av min interesse for kunst. Jeg liker det altså men følte at her ble det litt for mye av det gode.

Samtidig tegner den et vàrt og sårt bilde av en gammel mann som levde det meste av sine dager i ensomhet hvor det eneste han ville var å male, utøve kunsten sin.
Han ble mer og mer skrantete, og han gikk lenge med en tannpine men nektet å gå til tannlege.

Forfatteren har et så nydelig og poetisk språk at det var en fryd å lese denne romanen. Den er stillferdig men selv om det ikke er særlig fremdrift i selve handlingen så har den en nerve her likevel og man ønsker å lese videre for å bli bedre kjent med denne sære gamle mannen, og ikke minst vite mer om forholdet hans til søsteren.

 

At jeg var i stand til, for en tid, å elske og bli elsket, er det største. Det er en fryd som overgår alt.

S. 65

 

TIL DERE SOM IKKE HAR LEST DENNE: LES OG NYT!


Forlag: Oktober
Tittel: Av jord
Forfatter: Kirsti Blom
Format: Ebok
Sideantall:116
Utgitt:2017
Kilde: Lånt på eBokbib

 

Forfatter

kirsti blom

Kirsti Blom er født i 1953 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1973 med romanen Bilde av et menneske og har siden den gang gitt ut en rekke bøker, både romaner, dikt, novellesamlinger og barnebøker.  I 2013 gav hun ut romanen Jeg så alt som hun ble langlistet for til P2-lytternes romanpris.
Hun er også kunstfortograf og har illustrert flere av barnebøkene sine selv. Bøkene hennes er oversatt til engelsk, arabisk, serbisk, makedonsk og spansk.

 

 

 

HILSEN BEATHE