Ute av skog av Rebecca Kjelland

I januar leste jeg Rebecca Kjellands nyeste diktsamling Gull i grusen og til tross for at det var en samling jeg leste flere ganger før «den satt» så ble jeg nysgjerrig på forfatterskapet og lastet ned den forrige diktsamlingen hennes fra ebokbib med det samme.

ute av skogUte av skog er en samling dikt bestående av åtte deler, Fortid,Vinter,Det grønne, Hverdag, Notatene, Et maggotliv og til slutt Det blå.

Det handler om en navnløs kvinne som i første del tenker tilbake på noe som har skjedd i fortiden og vi forstår at det kan ha vært ganske ille det som har skjedd for i de neste delene befinner vi oss i nåtiden og hun lever i en isolert tilværelse i Våler og er tydelig litt utenfor samfunnet.

I disse sekvensene forteller hun om det hun gjør på om dagene og det er en person  hun kaller E som ringer og som  jeg fornemmer kan være en ekskjæreste og at han muligens har noe med det som har skjedd å gjøre. Hun får dagene til å gå ved blant annet å fiske.

De neste delene er for det meste viet til det faktum at hun har flyttet ut av skogen igjen og har fått seg leilighet i Oslo sentrum og det er vel nettopp denne prosessen de fleste av diktene tar for seg- at hun skal tilbake til livet og til samfunnet igjen.

Jeg sitter ved et sandtak. Tranene samler seg på jordet et stykke unna. Jeg forsøker å lage et ras. Det fins ikke store nok steiner, bare grus.

S.20

Jeg liker jo stillferdige bøker hvor det egentlig ikke skjer så mye og hvor det er mye hverdagsrealisme. Det finnes det mye av her også men personlig syntes jeg ikke at det fungerer så bra her. De fleste diktene er for små noveller å regne og minner ikke om dikt i det hele tatt,de sekvensene kan minne litt om denne oppramsingen jeg opplevde i den nyeste diktsamlingen hennes også. Noen av diktene så nesten ut som en slags loggføring, mens  andre dikt igjen har en «typisk» oppstilling.

Det er tydelig at denne kvinnen er inne i en tøff tid og at det kan ha noe med fortiden hennes å gjøre, hun sliter med dårlig selvbilde og ser kanskje bedre det hun ikke klarer enn det hun faktisk klarer å gjennomføre.

Hun har vært ute av arbeidslivet og går på medisiner av noe slag, men er på vei tilbake til arbeidslivet igjen, eller hun forsøker i det minste.

blomster vokser ut av sprekker
i mur, gammel stein
en forlengselse av historie gror
….(……)…..
(jeg er sort og forbereder meg på det hvite)

S.28/30

Jeg fant denne samlingen veldig ujevn, noen deler av interessante og noen aldeles vakre, mens andre igjen føltes nesten bare som et slags påfyll eller en transportetappe til hva det egentlig handler om. Jeg vil tro at (det meste av)teksten hadde mening så det var nok heller bare meg som ikke «så» alt forfatteren ville fortelle. Eller kanskje disse transportetappesekvensene må til for når man sliter på denne måten hovedpersonen her gjør så vil man kanskje ta kontroll over det man kan ta kontroll over, og dermed «loggfører» hun de små tingene i hverdagen sin for  ha en slags kontroll på noe. Likevel så gikk ikke disse sekvensene noe inn på meg eller jeg fant de ikke noe særlig interessante

Jeg likte den aller siste delen best, den var nesten til å få gåsehud av og jeg skulle nesten ønske at hele samlingen var slik som den, og jeg må si at den reddet en god del av inntrykket jeg fikk av resten. Samlingen er så absolutt «tilgjengelig» og passer for den som liker fortellende diktsamlinger.

 

 


Forlag: Oktober
Tittel:Ute i skog
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Ebok
Sideantall:32
Utgitt:2013
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Kjelland-Rebecca
Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#1: Gull i grusen av Rebecca Kjelland

Rett over nyttår annonserte Anita at hun ville starte en diktlesesirkel  nå i januar til stor glede for meg og andre. Jeg har trosset min «skrekk» for å lese dikt de siste årene men jeg kan ennå ikke skilte med at jeg er veldig dreven «i faget». I den første lesesirkelen skulle vi lese en diktsamling som allerede lå i hyllene, og jeg hadde flere diktsamlinger av Jon Fosse liggende men valget falt på den nyeste diktboken i samlingen,en som nettopp hadde fått plass i hyllen.
Anita som den snille diktgeneral hun er sa at en hylle er en hylle er en hylle – og dermed ble det  nykommeren gull i grusen som ble først ut.

Gull i grusen

Gull i grusen er forfatterens fjerde diktsamling etter hennes debut i 2007 og er en søt liten flis av en bok med sine knappe 70 sider. Men som jeg har lært meg etter hvert, at på en liten flis av en bok kan man bruke mye lengre tid på å lese enn en noe tykkere og lettlest bok.

Samlingen er delt inn i tre deler, Når alt er blitt hvitt,Noen & Hun,han og gamle kjærlighetshistorier og ved første øyekast kan det virke som det bare er en masse oppramsing av ord og fakta slengt ut nærmest i løse luften uten noe særlig mål og mening.
Nå har jeg lest såpass mange diktsamlinger at jeg har funnet ut at jeg liker fortellende diktsamlinger best, de som har en slags handling, en rød tråd gjennom samlingen – det hadde ikke denne. Men nå er det ikke slik at jeg kan få viljen min hele tiden og ikke kan jeg gi opp etter èn gjennomlesing heller så jeg leste den selvfølgelig èn gang til. Straks litt bedre!

Hele samlingen er en slags oppramsing av setninger adskilt med enten komma eller punktum hvor fortellerstemmen filosoferer om alt og ingenting. Det kan være Et vepsebol i muren,ei grunne i sjøen, et vassdrag i løvet, vinden som ikke løyer,skjelvingen fra hendene, numne munner, buketten som blir lagt ved en mosegrodd gravplass i skogen,en åpen side, en åpen ild. En nyfødt kropp har ei hinne. En åpen kropp er ei fin linje.

Men så dukker det opp noen hint innimellom all denne filosoferingen(som dere kan se like over), og da får man et innblikk i denne personens tanker og følelser, hva hun går gjennom. Dette kommer kanskje sterkest frem i siste del hvor det er tydelig( i mine øyne) at hun sliter med både angst og depresjon, kanskje en kjærlighetssorg også? Jeg tolker det som det er en kvinne som er fortellerstemme blant annet fordi hovedpersonen ser med en slags lengsel på de mødrene som er ute i parken med barna sine. Kanskje drømmer hun om å ha et slikt liv? Eller kanskje hun vil fortsette å leve alene for alltid?

Enkelte ganger kan det virke som hun slett ikke har hatt det enkelt i dette forholdet, kanskje var han voldelig…. er litt usikker… Kanskje de ikke helt forstod hverandre, var ikke helt på bølgelengde.. men hun er også usikker på om ting kunne vært litt annerledes enn det de  ble? Om det var hun som gjorde det slutt, angrer hun?

 Hun ønsker at han skal komme, og han vil kanskje komme, men det hender aldri. Hun blir grøtete i stemmen, høres ut som våte øyne. Det går for fort for øyet, hun blir bare svimmel. Hun vender tilbake til de samme interessene, sangene. Og om hun forsøker noe nytt, minner det alltid om det hun hadde før.

S.62

 I siste del var det litt mindre filosofi om hva det skulle være og mer av det denne diktsamlingen egentlig handler om,nemlig om det å leve med et annet menneske på godt og vondt, av og til går det fint mens andre ganger gjør det ikke det. Jeg tenker også at denne filosoferingen hennes til å begynne med kan ha vært et forsøk fra hennes side om å unngå å tenke på situasjonen hun tydeligvis er i, eller har vært i, for dette kan jo være tilbakeblikk også. Det er vel kanskje sånn med de fleste av oss, når livet butter litt imot trenger man litt tid før man er klar for å ta opp «kampen», og da blir det kanskje til at man tenker på ting som ikke er så viktige der og da, sånn egentlig.

Kom til å tenke på at tittelen passer veldig godt til innholdet fordi om det er slik at man har levd i et forferdelig forhold så har det mest sannsynlig vært gode stunder også, tross alt. Ikke at jeg mener at man skal bli værende i et slikt forhold, for all del ikke. Men alt har kanskje ikke vært like svart hele tiden. Men nå er det slett ikke sikkert at hovedpersonen her har vært i et grusomt forhold men uansett så er ikke alt bare svart eller hvitt.

Diktsamlingen som jeg var usikker på om jeg likte i det hele tatt har grodd på meg i timene som har gått siden den ble lest ferdig for andre gang og ikke minst nå når jeg skulle sette meg ned for å skrive noen ord om den. Dette er en diktsamling som med fordel kan leses flere ganger og jeg tror at hovedpersonen kan tre tydeligere frem for hver gang den blir lest. Men jeg følte at hun nådde frem til meg ved et par anledninger selv om hun kanskje kunne «forsvinne» litt i filosoferingen.

Jeg har lånt den forrige diktsamlingen hennes,Ute av skog, på eBokBib og har «bladd» litt gjennom den og etter det jeg kan se så har ikke den helt samme oppbygging som denne har. Jeg ser frem til å lese den også.

Håper at flere av dere kommer til å lese denne for jeg kunne tenke meg å vite hva dere får ut av den.

 


Forlag: Oktober
Tittel:Gull i grusen
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Heftet
Sideantall: 68
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Kjelland-Rebecca
Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE