La meg bli med deg av Rita Paramalingam

la meg bli med degFortellerstemmen i La meg bli med deg er Lara på femten år. Hun bor sammen med lillebroren Felix, den alkoholiserte moren og kjæresten hennes Lars. De bor i barndomshjemmet til moren.

I begynnelsen av romanen blir hun og venninnen Signe angrepet av en guttegjeng når de er på tur i skogen. Det var helst Signe de gikk på fordi hun så ut som en gutt, Lara valgte å ikke gripe inn. Noe hun skulle angre på for etter denne hendelsen ble ikke forholdet mellom dem det samme lenger. Kort tid etterpå flytter Signe.

Hjemme går Lara og Felix for lut og kaldt vann, moren bryr seg ikke noe særlig og ligger for det meste og sover. De gangene hun ikke er oppe og drikker eller krangler med kjæresten. Middagene disse to barna får er brødskiver. Ofte får de ikke nok penger av moren til mat og Lara må ty til stjeling for at de i det hele tatt skal ha nok mat.  Dette fører til at hun blir kjent med nabokonen Ly, og hun blir en Lara kan støtte seg til. Hun lærer Lara å lage mat.

De gangene jeg stjal, var jeg redd. Jeg så for meg at de på butikken ville ringe mamma og be henne komme og hente meg.

S.12

I sommerferien reiser moren bort på ubestemt tid og legger fra seg 200 kr og noen småmynt som barna skulle klare seg med. 200 kr.
Felix drar på hyttetur sammen med en kamerat og foreldrene hans, noe som gjør at Lara blir værende igjen i byen alene.
Det er tydelig at hun ikke liker å være alene selv om det er stille i huset for en gangs skyld, hun vandrer hvileløst rundt og tenker mye. Hun orker egentlig ikke å spise, men hun må spise for da tenker hun mindre, tankene får henne trist og hun orker ikke å være så mye trist.
Tankene går blant annet tilbake på den gangen hun sviktet Signe,og det gjør vondt.

På et tidspunkt blir hun utsatt for overgrep.

Jeg unngår å bruke kjøkkenet når jeg høer at de er der inne. Jeg har begynt å stå opp halv sju for å spise, smører en brødskive til Felix og tar den med inn til ham. Kler på meg, hører at mamma og Lars har gått inn på kjøkkenet. Når jeg hører pipet fra vannkokeren, da vet jeg at de blir der inne til de har drukket opp kaffen, jeg slipper å møte dem i gangen.

S.43

 

Først vil jeg si at dette er en bra debut. Forfatteren skriver godt, hun har et fint språk som går fra å være poetisk til å bli rått og skjært helt ned til benet.
Det er alltid vondt å lese om barn som ikke har det bra, som ikke får den omsorgen de så sårt trenger og som blir utsatt for det verst tenkelige. Like ille er det når utenforstående får nyss om hva som skjer men velger å ikke gjøre noe med det, selv ikke politiet når de kommer inn i bildet. Den innstillingen moren har til barna sine og da særlig datteren er hjerteskjærende.

Romanen fremstår ikke som en sammenhengende roman i den forstand, men mer som bruddstykker av det som skjer og har skjedd. Noe skjedde for lenge siden mens noe foregår i nåtid. I bunn ligger den daglige omsorgssvikten, men minst like mye så handler det om Laras forhold til Signe, det fine samholdet og vennskapet hun har med lillebroren sin.  Den omsorgen de søsknene viser for hverandre kommer veldig godt frem. Det skakkjørte forholdet til moren likeså.
Det er mange tilbakeblikk på en sommer som var bra, den sommeren de ble kjent med Signe og hun lærte dem å svømme.

Av en eller annen grunn så klarer jeg ikke å bli helt grepet av det som skjer selv om det i seg selv er rystende lesing. Men jeg tror det kan ha med at romanen er litt «all over the place» og det virker litt ødeleggende. For meg hadde det fungert bedre om den konsentrerte seg om et hovedtema og heller hadde fylt på med noe av det andre den tok opp, og ikke hatt like mye fokus på alt. Vi kommer ganske tett på Lara og hun fremstår som troverdig mens noen av de andre karakterene kunne med fordel fått noe mer kjøtt på bena.
Likte måten forfatteren skriver på og det skal bli spennende å følge forfatteren fremover selv om det ikke ble full klaff for oss denne gangen.

 

Elise Cathrin har også lest og likte den bedre enn meg, innlegget hennes finner du her.

 


Forlag: Oktober
Tittel: La meg bli med deg
Forfatter: Rita Paramalingam
Format: Ebok
Sideantall: 79
Utgitt:2017
Kilde: eBokbib

 

Forfatter

rita para
Foto: Oktober.no

Rita Paramalingam er født i 1993 I Oslo. La meg bli med deg er hennes første roman.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita stagrim

Her om dagen etterlyste jeg skjulte bokskatter i form av norske romaner anno 2017 med tanke på at nominering til bokbloggerprisen nærmer seg med stormskritt. Eli tipset meg ganske kjapt om denne lille rosa boken og etter en titt på omtalen hennes ble det klart at dette var en bok som kunne passe for meg. Jeg fikk boken inn dørene i går og jeg kastet meg over den med det samme.

DET JEG LETER ETTER

Det jeg leter etter, finnes ikke her blir fortalt gjennom en ung kvinnes minner når hun ser tilbake til den gangen hun var 12-13 år og det begynte en ny jente i klassen midt i skoleåret. Begge jentene var opptatt med svømming.

De ble umiddelbart bestevenner og ganske snart var det helt andre ting enn svømming som stod i fokus for disse to.

Dette er noe man kjenner seg igjen i for vi har jo alle vært der. Ting man har brent for og vært interessert i er plutselig ikke det viktigste lenger for det er noe annet, noe nytt og spennende som lokker andre steder.

For meg kan det virke som fortellerstemmen så veldig opp til venninnen sin og var kanskje den som bare slengte seg med på det venninnen fant på. Men er det ikke ofte slik i et venninneforhold, at den ene er mer pådriver enn den andre?Og kanskje kommer det tydelig frem i akkurat den alderen som de er i, den vanskelige og ikke minst forvirrende tiden mellom barn og ungdom. Det er alltid noen som er eller fremstår litt mer erfaren enn det en selv er.

 

……(…….)……
Det var som om du kjente alle, en gjeng med gutter samla seg rundt oss, en av dem lente seg mot deg, kyssa deg og holdt rundt deg. Du hadde alltid en gutt nær deg, hender rundt magen, en kropp inntil din. Jeg hadde fortsatt ikke kyssa, sola steikte, svetten silte, spyttet lå i klyser på asfalten, kvisene i et mønster jeg prøvde å skjule med gulaktig foundation.

S.12

 

Med disse glimtene av minner tar hun oss med tilbake til en tid hvor man skal løsrive seg fra hjemmet for å søke etter noe annet som finnes der ute. Utforske både seg selv og andre, teste grenser. Dette er en tid hvor mye er forvirrende og det er mange slags følelser i sving, både på godt og vondt. En sårbar tid hvor man trenger både nærhet fra de rundt såvel som å få lov til å skape den avstanden man trenger for å løsrive seg for en gang å bli selvstendige voksne.

Man aner at det ikke kommer til å gå så bra med hun ene, men man har alltid et håp om at ting skal snu. Mange av disse glimtene er fylt med en slags sorg og lengsel at jeg får helt vondt inni meg. Og forfatterens gjentagende ord var med på å forsterke disse følelsene.

 

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser,eller er det et bilde av meg?

S.44

 

 

Dette var både sørgmodig og vakkert på en gang, og allerede etter første side fikk jeg en ekkel fornemmelse av at ting ikke kom til å gå så bra, noe det heller ikke gjør.
Romanen er kort men forfatteren får fortalt mye med forholdsvis lite tekst, og teksten med disse dryppene av minner kan nesten se ut som dikt slik de fremstår. På enkelte sider står det kun en liten linje med tekst, men den treffer noe i meg likevel. Det er vondt og sårt.

Dette er nesten som en oppvekstroman med en til tider veldig dramatisk tekst. Om barn som kanskje ble litt vel fort voksne og om voksne som ikke var tilstede der de burde, med og for barna sine. Men dessverre så er det ofte slik, noen foreldre har mer enn nok med seg selv. Den handler også om overgrep forkledd som omsorg, og om barn som tyr til rus.

Denne vitner også om hvor lett det er å trå feil og det er nesten litt skremmende å se hvordan valg man tar kan slå så forskjellig ut, selv innenfor  det samme miljøet. Her er det  tilfeldighetene som rår og ting kunne like gjerne endt på en annen måte for dem begge.
En stor roman i et lite format må denne sies å være, og jeg er helt på lag med Eli denne gangen også. Helt seriøst, jeg satt med gåsehud nesten hele tiden og forfatterens måte å formidle på var bare helt rå! En sterk og gripende fortelling.
Dette var forfatterens såkalte vanskelige andrebok, jeg vil si  hun naila den.
Anbefales på det varmeste!

 

Ord mot ord,hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

 

 

 


Forlag: Kolon
Tittel: Det jeg leter etter, finnes ikke her
Forfatter: Mari Tveita Stagrim
Format:Innbundet
Sideantall: 95
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

StagrimMariTveitaSTOr
Foto: Ingrid Pop/Kolon forlag

Mari Tveita Stagrim er født i 1989 og er en norsk forfatter. Hun er også en av initiativtakerne til skrivekollektivet A.K.R.O.N.Y.M. Hun debuterte som forfatter i 2015 med boken Alle nyanser av sinne. Det jeg leter etter, finnes ikke her er forfatterens andre bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland

Anders Totland hadde jeg hørt om men ikke lest noe av før jeg helt tilfeldig kom over denne ungdomsromanen inne på eBokBib i morges og tenkte at tiden var inne for en lettlest og kort bok. Få timer senere var boken lest ferdig og jeg var helt satt ut.

 

Så lenge ingen ser oss  Så lenge ingen ser oss handler om Jon som bor i en liten bygd sammen med sin alkoholiserte mor. Stefedrene kommer og går, av og til er det mennesker i huset som Jon aldri har møtt før, men stort sett er det den samme gjengen som er der. Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred, er det første Jon sier til oss lesere og de ordene sammen  med resten av den første siden fikk meg til å sitte med en stor klump i magen resten av boken for det skulle bli verre.

Etter en stund kommer Ole inn i bildet, en kar Jon hilser på for første gang på sitt eget kjøkken etter å ha blitt vekket av uvante lyder en søndagsmorgen og hvor han ble møtt med en bunke nystekte pannekaker.

 

 

Eg drog på meg buksa og genseren som låg slengde på golvet, og stakk hovudet ut døra. Vågde meg ikkje ned trappa. Ville sjå an situasjonen først.
-Mornings!

Eg fraus til då eg høyrde den varme, ukjende mannestemma. Han måtte ha høyrt meg.
-No er frukosten klar, sa han.

S.6

Jon går bare og venter på at Ole skal forsvinne slik stefedrene hans pleier å gjøre, men det skjer ikke, Ole blir værende.

I denne bygden fantes det ikke et fotballag for de som er i det klassetrinnet som Jon og kameraten Kevin går i men Ole har sett seg fore å danne et fotballag som han skal være trener for og selvfølgelig blir de to guttene med sammen med tretten andre i klassen.

Det går ikke lang tid før moren og Ole forteller at de skal ha barn, Jon skal bli storebror.

Deretter har det gått noen år, lillebroren Lukas er fire år og går i barnehagen. Jon er nå 15 år. Han stortrives slik situasjonen er, moren er nesten aldri sur og lei seg lenger, og huset deres er alltid på stell, ingen tomflasker som flyter rundt alle veier, og den ekle lukten som alltid var hos dem før er borte for lengst. Han kan ha kamerater med hjem uten å være redd for noe.

Ole inviterer Jon med på campingtur, en guttetur med bare de to, og Jon som aldri har vært på campingtur før blir helt fra seg av glede. Den gleden skulle vise seg å bli nokså kortvarig..

Eg prøvde å vri meg unna, men Ole festa berre grepet. Han knadde og gnei hendene på nakken og skuldrene mine.
-Er du alltid så stiv?
-Eg trur ikkje….

Eg ville be han slutta, seia at me heller kunne grilla. Ole kunne fortelja dårlege vitsar, og så kunne me le saman. Men det var noko rart der som fekk orda til å skjelva før dei forsvann i halsen. Noko med Ole. Det var som ein vond draum som gjentok seg.

S.33

 

Dette var en lettlest roman men slett ingen lettvekter av den grunn. Forfatteren utbroderer ikke noe særlig om overgrepene som skjer, men leserne skjønner jo hva som skjer, og det gjør vondt langt inne i sjelen. At voksne man skal og bør føle seg trygge på kan gjøre noe slikt, bryte den tilliten man har bygget opp på den verst tenkelige måten. Det er horribelt. Jeg pleier som dere vet å notere en del mens jeg leser og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg skrev fy faen underveis, men jeg kan love dere at det ikke var få, for FY FAEN hvor grusom det går an å være. Men hvem vil tro at den «fantastiske» stefaren som omtrent reddet Jon og den forfyllede moren hans fra rennesteinen kunne gjøre slike grusomme ting? Men nå er det ikke slik at alle som stiller opp for barn eller stebarn som Ole gjør er potensielle overgripere men for all del hør på det barnet eller den ungdommen som sier at de har blitt utsatt for dette, og undersøk nærmere.

Jeg fikk helt vondt når Jon endelig skal lette hjertet sitt til en voksen han tror han kan stole på, men så blir han ikke trodd. Moren vender også det døve øret til og vil ikke høre, hvilken mor gjør slikt? Men det er dessverre ikke et unikt tilfelle, har lest mange bøker med den samme reaksjonen som hennes.

Ofte er det slik at de som har blitt utsatt for slike overgrep som barn/ungdom tror at de har skyld eller i hvert fall delvis skyld i det som skjedde for de kunne mer aktivt stoppet det, og Jon er intet unntak. Men det er alltid den voksne som har all skyld i slike situasjoner.

Jeg forstår ikke helt hva som foregår i hodene på folk som tror det er greit å forgripe seg på barn / ungdom og det kunne vært interessant å visst  hva som rørte seg oppi der. Er det slik at de tenker at så lenge ingen ser oss så er det greit liksom, da har det ikke skjedd?Litt sånn som det man ikke deler av livet sitt på facebook  har ikke skjedd, bare at dette er skikkelig alvorlige ting.

Det er ikke slik at jeg alltid må innunder huden på protagonisten når jeg leser en bok men det gjør det av og til lettere å forstå ting de sier og gjør om de faktisk gjør det, og Jon kom innunder huden på meg allerede fra første side og det er ikke bare fordi jeg har vært der han var og gått gjennom akkurat de samme tingene men det har noe med hvordan forfatteren har skapt hovedpersonen. Totland har skapt både en høyst trovedig karakter og  fortelling – dette skjer jo, hver eneste dag her i Norge.
Derfor er det viktig at forfattere skriver bøker om dette tema, både for barn og voksne. Og de voksne som jobber med barn på en eller annen måte burde lese bøker som dette for kanskje bedre å kunne se etter tegn på at barn /ungdom ikke har det bra.
Dette er en kort roman på realtivt få sider men man sitter på tå hev hele tiden for den er drevet fremover med en stor spenning og klumpen i magen er der hele tiden, og tårene er aldri langt unna de heller. Det er en meget sterk  og vond, man fikk lyst til å gi Jon en god klem og si at alt kommer til å bli bra.
Det eneste jeg har å sette fingeren på er slutten, som er god altså, men jeg syntes den ble litt for hastig etter min mening og kunne med fordel vært dradd noe mer ut, men ellers så er dette en helt toppers bok som jeg er overbevist kommer til å sitte lenge i. Jeg skal definitivt lese  forfatterens første ungdomsroman «Engel i snøen».
Anbefales!

Jeg fant ingen bokomtaler av denne- betyr det at ingen andre bloggere har fått med seg denne boken eller…?

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Så lenge ingen ser oss
Forfatter:Anders Totland
Format:Ebok
Sideantall: 105
Utgitt:2017
Kilde:eBokBib

 

Forfatter

Forfattar Anders Totland. Foto: MARIUS KNUTSEN

Anders Totland er født i 1986 og er en norsk kokk,journalist og forfatter. Han er også utdannet samfunnsviter. Han debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Vampyrar i eplehagen, deretter kom ungdomsromanen Engel i snøen i 2016 som han også vant Nynorsk Barnelitteraturpris for. Han har også vunnet flere priser for god journaliatikk i lokalavisen Sunhordland. I tillegg til ungdomsromanen Så lenge ingen ser oss har han denne høsten også kommet ut med sin første kokebok, Digg- Gjer kvardagen til en fest.

 

 

HILSEN BEATHE

The sun and her flowers av Rupi Kaur

Jeg leste Rupi Kaurs debutbok Melk og honning for litt over en måned siden og den anbefaler jeg deg å lese om du ikke allerede har lest den. En fin, sår og vond diktsamling som traff meg som et slag i magen. Jeg leste også boken Mensen i fjor hvor en del av bildene hennes var med. Hun hadde en kampanje på Instagram i 2015 hvor hun brukte noen av de samme bildene men de ble fjernet fordi de viste mensblod! Vel, hun har nettopp kommet ut med en ny diktsamling og jeg kastet meg over med det samme jeg fikk den inn dørene.

sun-and-flowers  The sun and her flowers er en fin samling dikt og visdomsord ispedd forfatterens herlige illustrasjoner akkurat som i debutboken.
this is the recipe of life

said my mother
as she held me in her arms as i wept
think of those flowers you plant
in the garden each year
they will teach you
that people too
must wilt
fall
root
rise
in order to bloom

Og det er nettopp denne oppskriften boken følger når den er inndelt i disse fem kapitlene: wilting, falling,rooting,rising and blooming. Syklusen som plantene følger kan også overføres til oss mennesker. Akkurat det er ikke noe nytt, for vi alle har hørt frasen «Gresset er ikke grønnere på den andre siden, gresset er grønnest der man vanner».

I Wilting handler diktene som oftest om forhold eller relasjoner som har tatt slutt, visnet vekk av ulike grunner og det er som regel mannen som har gått og hun sitter igjen å lurer på hva som kunne blitt om de begge hadde gjort den innsatsen som skulle til for å få det til å fungere. Noen av diktene er korte mens andre er som en liten fortelling, ta for eksempel det som het What love looks like, hvor hun er hos en terapeut og hun fikk spørsmålet om hvordan kjærlighet ser ut og hun svarte med å beskrive eksen sin….til å begynne med i hvert fall.

I  kapittelet som heter falling var det mange sterke dikt og jeg satt for det meste og nikket for jeg var så enig med henne i mye av det hun skriver.  Mange kvinner ( og sikkert menn også) blir opphengt i den som har gått og klarer ikke å komme seg videre i livet.

you are waiting for someone
who is not coming back
meaning
you are living your life
hoping that someone will realise
they can`t live theirs without you

S.63

Det var også fokus på hvordan vi ser på kroppen vår, og hvordan mange av oss ikke er fornøyd med oss selv, og hvordan vi tror at kroppen definerer oss som mennesker.
Ett av dem fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste tidligere i uken om hvordan det er så moderne for unge mennesker å se ut som de er pre teen selv om de kanskje er 18- 20 år eller eldre.

…..(….)….
When the auntie calls me in
i walk into the room
and make small talk
she leaves for a moment
while i undress my lower half
i slide my pants and underwear off
lie down om the spa bed and wait
when she returns she positions my legs
like an open butterfly
soles of feet together

…..(….)….

why do i do this
why do i punish my body
for being exactly as it`s meant to be
i stop myself halfway through the regret
when i think of him and how
I`m too embarrassed to show him
unless it`s clean

I bite down on my lip
and ask if we`re almost finished.

S.80/81

 

I rooting var det mange sterke og hjerteskjærende dikt som gjorde dypt inntrykk på meg og  særlig de diktene som hadde med flyktninger å gjøre. Dette er dagsaktuelle dikt som mange skulle ha lest og kanskje fått noe  annet å tenke på i stedet for å være så redd for at Norge skal miste sine verdier og tradisjoner fordi man skal åpne dørene for folk i en dyp krise.

they have no idea what it is like
to lose home at the risk of
never finding home again
to have your entire life
split between two lands and
become the bridge between two countries.

S.119

Her kunne jeg sikkert sitert veldig mye for det er et hav å ta av og det er bare å velge og vrake, men dette gjorde spesielt inntrykk på meg.

sitat the sun

 

 

I kapittelet som heter rising begynner vi å øyne et håp, man ser etter hvert lysere på tilværelsen. I dette kapittelet finner vi titteldiktet som jeg liker å kalle det.

sitat-2-the-sun.jpg

 

Det siste kapittelet heter blooming og ting begynner virkelig å ta seg opp, her er selvtilitten mye bedre enn den var til å begynne med. I notatboken min går ord som «Så sant» og «Fint» på repeat hele tiden.  Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er kjærligheten til en partner som blomstrer mest men at personen har det bedre med seg selv uavhengig av om man er i et forhold eller ikke. Man har større tro på seg selv som menneske og there is nothing left to worry about the sun and her flowers are here.

 

Jeg håper flere får øynene opp for denne forfatteren, hun skriver så ekte om alle de tingene de fleste av oss kjenner oss så godt igjen i. Det er rått og til tider helt hjerteskjærende å lese, og det er nesten ikke til å unngå å bli berørt på et eller annet vis.

Det er ikke slik at absolutt alle diktene berører men veldig mange, og andre må man bare nikke gjenkjennende til. I denne samlingen ble jeg mest berørt av diktene som omhandlet båtflyktningene, men også de som beskrev andre som av ulike grunner har bosatt seg i et annet land. Det må være tøft å ha en fot i hver leir, ta vare på sine egne tradisjoner samtidig som man skal ta til seg nye der man bosetter seg, og alt dette skal harmonere på et eller annet vis. Om man ikke blir like rystet av som man blir av de andre diktene så var det interessant å lese om hvordan vi kvinner og da kanskje unge kvinner ser på seg selv og i hvor stor grad man definerer seg som menneske ut i fra hvordan kroppen ser ut. Og det kan være ille nok det for jeg vil tro at det er et enormt press på dagens unge jenter om at man skal te seg sånn og sånn, og se ut på en bestemt måte. Forfatter Raghild Yndestad har skrevet en artikkel om den nye trenden blant unge jenter her i Norge, sende nakenbilder til venner og kjente som sprer dette videre på nett. Dette gjøres kanskje i andre land også.

Dette er ikke en fortellende diktsamling men en samling  bestående av korte og noen lengre dikt og visdomsord. Noen av diktene går over flere sider og minner mer om en liten fortelling.  Det går en slags rød tråd gjennom samlingen likevel for det er de samme temaene som går igjen, som blant annet kjærlighet,kjærlighetssorg, selvhat, kroppsbilde, usikkerhet, feminisme og seksuelle overgrep for å nevne noen. Men det handler også om familie og forfedre, om det å akseptere hvor man kommer fra og om å sette seg selv først av alt. Love yourself first.

Syntes forfatteren har en særegen stemme og måten hun formidler på får meg til å tenke at hun har hentet en del fra sitt eget liv og sin egen familie på samme måte som hun gjorde det i debutboken. Og i et intervju jeg kom over på YT  bekrefter hun at store deler av denne boken er hentet fra virkeligheten og er blant annet hentet fra hennes egen familie. Likevel sitter jeg ikke med følelsen av at hun utleverer seg selv  så mye av den grunn.
Hørte i samme intervjuet at hun lekte med tanken om å skrive en roman en gang også, det håper jeg hun prøver seg på, om ikke så leser jeg gjerne en diktsamling til – jeg er ikke vond å be.
Anbefales!

 


Forlag: Simon and Schuster
Tittel: The sun and her flowers
Forfatter: Rupi Kaur
Format:Heftet
Sideantall: 253
Utgitt: 2017
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Rupi-Kaur-aboutFoto: Forfatterens hjemmeside

Rupi Kaur  er født i 1992 i India og er en kanadisk poet, illustratør og forfatter. Hun deburterte som forfatter i 2014 med diktsamlingen Melk og Honning.

 

HILSEN BEATHE

Melk og honning av Rupi Kaur

Rupi Kaur var et navn jeg hadde hørt om før, blant annet fordi bildene hennes av kvinner med mensen prydet nettopp boken Mensen som jeg leste i fjor. Bildene var fra en kampanje hun hadde på instagram i 2015.

melk og honning Diktsamlingen Melk og honning er forfatterens første bok og i oktober kommer hennes andre bok,The sun and her flowers.
Jeg hadde ikke hørt om boken før den lå i postkassen min og derfor hadde jeg ingen anelse om hva jeg kunne forvente meg – jeg fikk meg en gledelig overraskelse fordi dette var en sår, til tider vond og ikke minst mørk diktsamling.

Melk og honning er delt inn i fire deler eller kapitler om du vil: Smerten,kjærligheten, bruddet og til slutt helbredelsen.

I smerten får vi mange sterke dikt hvor forfatteren blant annet snakker om en jente som har blitt utsatt for overgrep og hva dette gjorde med henne, menn som tar seg til rette når det måtte passe dem som om kvinnen er en nytelsesstasjon hvor det bare er å gå og forsyne seg. Måtene diktene er skrevet på får meg til å lure på om dette er noe forfatteren  kan ha vært utsatt for selv. Bakpå boken står det  blant annet at dette er en beretning om å overleve gjennom poesi, dette er tjueen år med blod,svette og tårer.
Mange av disse diktene var så kraftfulle at det nesten var som å få et slag midt i magen.

 

du naglet
beina mine
til bakken
med føttene dine
og krevde at
jeg reiste meg opp

S.25

 

I Kjærligheten finner vi mange vakre og fine dikt. Og her er forfatteren over på andre typer relasjoner enn det vi først ble presentert for. Og selv om diktene her føltes noe lysere enn den mørke starten så var det også en sårhet i mange av disse diktene. Noen av diktene er også fine og kanskje  viktige påminnelser til par der ute om hvorfor de  fremdeles er kjærester.

ingenting er tryggere
enn lyden av at du
leser høyt for meg

den perfekte date

S.53

 

I bruddet får vi igjen mange sterke og tankevekkende dikt, og de som har hatt kjærlighetsforhold bak seg vil kjenne seg igjen i mange av disse. Sjokket man får når den andre parten ikke vil mer, ikke er glad i en lenger. Eller man er den som velger å bryte ut, det er ingen «walk in the park» det heller.

 

når moren min sier at jeg fortjener bedre
tar jeg deg i forsvar av gammel vane
han elsker meg fortsatt roper jeg
hun ser på meg med utmattende øyne
på den måten en forelder ser på barnet sitt
når de vet at dette er en sånn smerte
som ikke engang de kan fikse
og sier
for meg betyr det ingenting om han elsker deg
hvis han ikke kan gjøre en eneste forbasket ting med det.

S.82

 

Til slutt kommer helbredelsen og her får vi servert det ene kloke ordet etter det andre, og jeg noterte så blekket sprutet. Denne delen er om å få kvinner til å se sin egen verdi, som menneske og som kvinne. Om å være trygg på seg selv og ikke minst akseptere seg selv, og her kommer vel den feministiske siden til forfatteren frem. I denne delen satt jeg og nikket og nikket, for jeg var jo selvfølgelig enig med henne.

 

du har for vane
å være avhengig
av at folk skal
veie opp for det
du tror du mangler

hvem lurte deg
til å tro
at en annen person
skulle utfylle deg
når de i beste fall kan supplere

S.154

 

Dette ble en berg- og dalbane av følelser. Det begynte veldig mørkt og til tider hjerteskjærende for deretter å bli noe lysere og man kunne øyne et håp lenger fremme. Deretter ble ting mørkere igjen for å avslutte med dikt som gir veldig gode råd til den som måtte trenge det, og for de som ikke skulle trenge ordene der og da er de viktige påminnelser om at vi er bra nok.

De fleste diktene var korte men av og til dukket det opp et dikt som gikk over flere sider. Likevel opplevde jeg at det var gjerne de korte diktene som traff meg på et vis.

Mange av disse diktene berørte meg veldig, og jeg fikk vondt av denne jenten som gikk gjennom alle disse vonde tingene. Kanskje hun ikke ble glad nok i seg selv etter det hun opplevde som liten, at hun rett og slett godtok at menn behandlet henne dårlig. Nå er det jo ikke slik at alle som blir værende i forhold som ikke er bra for dem har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Men uansett er det et interessant tema å snakke om, hvorfor blir de værende i et dårlig forhold? Hvorfor tror de at de ikke fortjener bedre?Dette er noen av spørmålene jeg satt igjen med etter å ha lest denne diktsamlingen.
Jeg fikk skikkelig sansen for måten Kaur skriver på og skal definitivt lese mer av henne i fremtiden og jeg anbefaler deg som ikke har lest om å gjøre det.

 


Forlag: Kagge
Original tittel: Milk and Honey
Norsk tittel: Melk og Honning
Forfatter: Rupi Kaur
Oversetter: Ina Vassbotn Steinmann
Format: Innbundet
Sideantall: 206
Utgitt: 2015
Min Utgave: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Rupi-Kaur-about
Foto: Forfatterens hjemmeside

Rupi Kaur er født i 1992 i India og er en kanadisk poet, illustratør og forfatter. Melk og Honning er hennes debutbok.

 

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

Leo av Bror Hagemann

I fjor leste jeg Syng med meg vekk av samme forfatter, en roman jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen. Det ble med andre ord et godt første møte med forfatteren og etter å ha lest hans nyeste roman så blir det gode inntrykket jeg fikk bare forsterket for dette er noe av det beste jeg har lest i år om ikke den beste!

Leo brorhagemann Handlingen i romanen Leo  er lagt til Gjøvik sommeren 1981 og handler om 17 år gamle Leo som ikke er helt som alle andre.

Leo ser ting som ikke andre gjør, det være seg vannet som stiger fra innsjøen eller fuglegutten som løper omkring i gatene. Leo er hva en kan kalle en mindre begavet ungdom.
Etter at faren døde har det bare vært han og moren, og alle de ulike typene hennes opp gjennom.
Ofte truer hun med å sende han på institusjon, eller kaster han ut om han ikke går godt sammen med den hun er kjæreste med akkurat da.

Rodny,dirigenten for guttekoret  gir Leo jobb som altmuligmann, og skaffer ham hybel når han står uten noen plass å gjøre av seg. Dessverre til en pris ingen i verden burde betale.

Fra vinduet på hybelen har Leo utsikt ned til leiligheten hvor Yvonne bor sammen med datteren Janis. Leo har et godt øye til Yvonne og får besøke dem innimellom. Men ofte jager hun ham bare på dør men Leo har lært seg å ikke gå med det samme uansett hva hun sier for ofte får han være der litt lenger likevel. Hun viser en viss omsorg for ham men hun har sitt å stri med som alenemor med rusproblemer.

 

Liten spjælete fuglegutt, ikke mer enn sju – åtte år gammal. Snart er han oppi bakken sida tennisbanene og Hovedtun. Der jeg også har løpt mange ganger. Gjemt meg bort. Oppi parken. Janis hyler. Mer! Mer! Det vakke innbilning. Han er virkelig, sier jeg til meg sjæl. Noe jeg så som er sant. En gutt som løper som en fugl, at som noen er etter ham. Men ingen kommer. Ingen å se. jeg kjenner et lite støkk, at som en kulde gjennom kroppen, men også noe som er bra, som å tenke at det kunne vært meg sjæl.

S.15

Dette var en roman som krøp innunder huden på meg allerede fra første side. Jeg følte umiddelbart en voldsom omsorg for Leo. Det er alltid vondt å lese om barn og ungdom som ikke har det greit hjemme og som blir utsatt for ting  de absolutt ikke skal utsettes for. Det blir ekstra vondt å lese om dem som i utgangspunktet trenger ekstra omsorg og kjærlighet men som ikke får det, ei heller der man burde fått det – hjemme.

Jeg ble helt satt ut enkelte ganger, og fikk vondt lang inni sjelen av å lese om hvordan man kan behandle andre mennesker, men dessverre så skjer slike ting som dette hver eneste dag. Ikke alle blir like godt behandlet og slett ikke alle blir sett slik de skal og fortjener.

Hagemann har skrevet en aldeles nydelig, men også brutal og vond roman om hvordan det kan være å føle seg utenfor, ikke bli tatt på alvor eller trodd på av samfunnet rundt. Slik jeg ser det så sviktet alle Leo på alle tenkelige måter. Det er vondt å se denne unge gutten som ikke er som alle andre og hvordan han higer etter oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg fra andre. Og som i sin fortvilelse skader seg selv. Det er nesten som å få et slag midt i magen.
Samtidig var det fint å lese om det lille vennskapet han hadde med Yvonne og ikke minst venninnen hennes Magrete.

Jeg reagerte nesten umiddelbart på språket,ordene som var «feilskrevet», eller ordene som manglet i en setning og ikke minst den stadige bruken av «at», jeg satt og irriterte meg over dette helt til å begynne med. Men så gikk det opp for meg at dette er jo Leo sitt personlige språk, det er slik han oppfatter  det og  jeg må si at det var et smart trekk av forfatteren for på denne måten følte jeg at vi kom enda tettere på Leo.

Boken er kort, men du verden hvor mye den inneholder likevel, og ikke minst kommer den til å sitte lenge i. Det er ikke mindre enn en helt fantastisk roman med høyst aktuelle tema, og en klar kandidat til å nominere til bokbloggerprisen.

 

Sannheten er musikken. Som alle elsker i kjerka med tårer i øya. Som ingen kan si noe imot. Alle fall ikke jeg. Alle fall ikke en som ikke kan synge men lager stygge lyder hver gang han åpner kjeften.

S.92

 

En av de aller beste bøkene jeg har lest i år og jeg anbefaler den varmt og inderlig!

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Leo
Forfatter: Bror Hagemann
Format: Innbundet
Sideantall: 140
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

bror+hagemann

Bror Hagemann  er født i 1959 og er en norsk forfatter og trompetist. Han har også skrevet manus til flere tv-serier.Han debuterte som forfatter i 1985 med romanen Freelancer i 1985 og sitt litterære gjennombrudd fikk han i 2002 med romanen De Blyges hus. Han har gitt ut 12 romaner deriblant Syng meg vekk som kom ut i fjor.

 

 

HILSEN BEATHE

Tause ofre av Anette Moe

Tause ofre
For noen år tilbake leste jeg forfatterens to første bøker Dødssynd og Skjebnens harde hånd som begge var krimbøker med fokus på profilering av gjerningsmenn og kunne minne litt om tv-serien Criminal minds som jeg liker veldig godt. I disse bøkene hadde hun et enkelt språk men et godt driv i handlingen, derfor var jeg veldig spent på denne boken som er forfatterens tredje krimbok – dog noe usikker på om dette egentlig er krim?

Hovedpersonen i Tause ofre er Fredrikke Sandøy, journalist i Fædrelandsvennen. Noen år etter morens død bestemmer hun seg for å selge barndomshjemmet sitt i Søgne for å flytte til en leilighet i en bygård i Kristiansand.Hun har hatt en tung tid og har bestemt seg for å ta permisjon og ferie for å komme til hektene igjen og tiden skal hun blant annet bruke på å skrive på romanen  hun har begynt på.

I bygården bor det fire andre familier i tillegg til henne selv, og vi blir kjent med dem i tur og orden. Familien Kale er fra Tyrkia og består av Mehmet, Emine og datteren Fatma. I det siste har datteren som er i tenårene endret adferd og de aner ikke hva de skal gjøre med hennes utagerende oppførsel. Kan det ligge noe mer enn vanlig tenåringsopprør til grunn?

Alenemoren Ida bor sammen med sin fem år gamle datter Tiril. Ida har alkoholproblemer og klarer ikke alltid å ta vare på datteren slik hun burde gjøre, og hun sliter med dårlig samvittighet for dette men klarer likevel ikke legge flaska på hylla.

Vaktmesteren heter Sigurd og er i femtiårene, han bor sammen med moren sin og det har alltid kun vært de to. Etter hvert som historien skrider frem er det tydelig at han ikke har hatt den beste barndommen  med manglende omsorg fra moren.

Leiligheten rett over Fredrikke står tom da eieren Karen er på sykehjem, men det er bare det at Fredrikke til stadighet hører lyder derifra. Som den nysgjerrige journalisten hun er begynner hun å undersøke nærmere og bestemmer seg for å besøke denne gamle damen, og de blir på kort tid gode venner. Men det er tydelig flere der i bygården som bærer på hemmeligheter og i ren detektiv stil bestemmer hun seg for å komme til bunns i dette.

 

Hun lente seg mot Fredrikke og strøk en skjelvende hånd over kinnet hennes. De var kommet så nær hverandre på så kort tid. Det var ubeskrivelig at de kunne knytte så sterke bånd, to fremmede. Og veldig ulike Fredrikke, som til vanlig brukte mye tid på å holde folk på en armlengdes avstand for å unngå å bli såret. Klumpen i halsen vokste. Hun hadde ikke følte seg så rolig og tilfreds på flere år, og var livredd for at følelsen skulle forsvinne. Hun snudde seg halvt bort for å skjule tårene som sto i øynene.

 

S.106

Etter hvert som historien skrider frem kommer det frem mange vonde ting som var sårt å lese om,og familiehemmeligheter som har lagt begravet i årevis kommer for en dag.
Forfatteren er flink til å formidle dette vonde og man kryper innunder huden på de det gjelder og føler med dem i sorgen og alt det vonde.

Forfatteren har siden de forrige bøkene hatt en rivende utvikling når det gjelder språket, som ikke lenger fremstår fullt så enkelt som tidligere men det er fremdeles et lettfattelig språk. Et par tre steder hanglet det noe fordi det manglet et ord i setningen, ikke at det ødela for leseopplevelsen i sin helhet men vil tro at dette er unødvendig og burde vært fanget opp(?)

Moe har vært flink når hun skapte karakterene og de fremstår som troverdige og man blir relativt godt kjent med dem, men jeg tok meg i å undre underveis på hvorfor hun har latt flere av karakterene som på en eller annen måte sliter være oppvokst med en alenemor som eneste omsorgsperson. Det er nok sikkert tilfeldig men jeg tenker at alle former for familier kan slite, ikke bare der hvor en mor oppdrar barna sine alene.(Ikke at jeg som alenemor følte meg truffet av dette, men tok meg i å undre)

Nevnte tidligere at jeg er usikker på om dette egentlig er krim, i så fall er det ingen typisk krimbok, når det er sagt så fikk jeg raskt en snikende og ekkel følelse ved den ene av karakterene, og jeg opplevde en slags spenning på hva personen skjulte og når alt til slutt var kommet for en dag så fikk jeg rett i mine antakelser men fikk meg en overraskelse likevel når en gammel sak  ble løst samtidig. Det er et godt driv i handlingen selv om det ikke er før mot slutten at det blir litt krim-ish etter min mening.

Krim eller ikke, Moe har skrevet en god bok og det er tydelig at hun har hatt en  god utvikling som forfatter, jeg likte de forrige bøkene hennes men dette er definitivt hennes beste hittil. Likte særs godt å lese om det fine vennskapet Fredrikke fikk med Karen, og selvfølgelig er det vondt å lese om barn som ikke har det godt – det er et spesielt tema for meg og akkurat de sekvensene var til å kjenne seg igjen i, både når det gjaldt lille Tiril og Sigurd.
Likte veldig godt hovedpersonen Fredrikke og jeg krysser fingrene mine for at Moe har mer i tankene for henne og at hun er i gang med bok nummer to om denne nysgjerrige journalisten, ikke for å legge noe press altså!

Dette er ingen hardbarka krim med blod og gørr og sånn, men litt ekkel og vemmelig er den til tider det skal sies. En bok jeg gjerne anbefaler videre for det er en god bok og som jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg.

 

Ann Christin på bloggen My criminal mind har også blogget om boken, og innlegget hennes finner du her.

 

 

Her er en boktrailer av Tause ofre!

 

 

 


Forlag:Liv
Tittel: Tause ofre
Forfatter: Anette Moe
Format:Innbundet
Sideantall:308
Utgitt: 2016
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

anette_moe_til_web

Anette Moe er født i 1982 i Kristiansand og er en norsk forfatter. Hun jobber som sosionom og har en videreutdannelse innen Human Resources (HR). Debuterte som forfatter i 2009 med krimromanen Dødssynd og deretter Skjebnens harde hånd. Dette er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE