Samlesing April: En sånn jente av Monica Flatabø

Egentlig skulle jeg lese denne i høst som en forberedelse til bokbloggerprisen med tanke på nominering  men jeg fikk ikke lest den da siden jeg leste Pornomania av Eirik Husby Sæther, en bok som forteller hvor galt ting kan gå om en som ung blir hektet på porno og hvor forvrengt syn en kan få på sex. Det var en mørk og nedslående bok om vold, rus, porno og voldtekt, sett fra en gjerningsmanns ståsted om du vil.

Jeg måtte rett og slett få en solid avstand til boken før jeg kunne gå i gang med denne for det er ikke vanskelig å forestille seg at også dette er utrolig tøff lesing. Jeg er glad for at denne er blitt stemt frem for dette er en uhyre viktig bok som ALLE burde lese.

en sånn jenteEn sånn jente – en dokumentar om voldtekt handler kanskje først og fremst om historien til Marthe Stavrum som i en periode på ni måneder bodde sammen med Julio Kopseng, Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, hvor hun hver eneste dag ble utsatt for vold,tortur og overgrep.

Men vi får også et godt innblikk i Hemsedal-saken hvor Andrea Voll Voldum ble dopet ned og gjengvoldtatt av tre menn i en campingvogn. Hun valgte å stå frem og navnga sine tre gjerningsmenn som alle ble frikjent for ugjerningene.

Boken tar også opp en annen sak som rystet meg langt inn i sjelen, en grov voldtektskultur på østlandet hvor unge helt ned i 14-årsalderen blir utsatt for overgrep av noen de kjenner  når de er på fest. Og gjengens regler er brutal, Hold kjeft, ellers er du ikke en av oss. Mange av jentene forfatteren snakket med var først ikke klar over hva de faktisk hadde blitt utsatt for, og forbandt voldtekt som en situasjon hvor man ble bundet fast og slått av en de ikke kjente og det var jo ikke de blitt. Bilder og videoer av voldtektene blir spredd rundt på snapchat og i lukkede grupper på facebook, guttene får kreds for det de har gjort mens jentene blir gjerne kalt hore og sluts, også av andre jenter i etterkant. Holdninger som «hun nærmest ba om det så lettkledd som hun gikk» forekommer ikke bare blant de unge men  også av godt voksne folk som strengt tatt burde visst bedre, til og med advokater sitter med holdninger som «stakkars, gutt, han har en strålende fremtid og en fremragende karriere foran seg, skal han få livet sitt ødelagt på grunn av dette?» og «hun la jo opp til at de skulle ha sex», da er det ikke rart å tenke på at hele 90% av de som faktisk blir voldtatt aldri anmelder forholdet og hele 80 % av de  tilfellene som  faktisk blir anmeldt ender med henleggelse. Men hva med den jenten som fikk livet sitt ødelagt, hva med hennes fremtid? Hadde de hatt den samme innstillingen om det var deres egen datter som hadde blitt utsatt for det samme? Og hva hadde de sagt til sønnen sin om det var han som hadde tatt for seg av en jente akkurat som han ville?

Det var skremmende å lese at både jentene som blir utsatt for dette og guttene som utfører disse handlingene, bare avfeier det i etterkant fordi de rett og slett ikke har lært at dette er alvorlige ting, at dette faktisk ikke er greit. Jentene som får deler av livet sitt ødelagt i etterkant av et slikt overgrep fordi de er redde, sliter med angst og depresjon, guttene som faktisk kan( og bør!!) bli straffet for handlingene sine. Noen må inn å fortelle disse ungdommene at de er på gale veier, at dette faktisk ikke er lov.

Jeg ble rett og slett rystet over de sekvensene i boken som omhandler denne voldtektskulturen blant helt unge mennsker. Her MÅ det mer kunnskap til og den må inn i skolen. Det holder ikke å lære ungdommen å tre på et kondom og gi litt informasjon om kjønnssykdommer og tro at nå har de lært alt de trenger å vite. Det må undervises i overgrep og voldtekt også, og gjerne fra  siste del av barneskolen om det er slik at det er vanlig at barn i 13 -årsalderen går på fest – det er for seint å ta dette opp på videregående skole, da kan mange allerede ha blitt utsatt for slike ting. Og selv om dette skjedde på østlandet så kan det godt være at det foregår ellers i landet også. Det er skremmende at det finnes så lite sperrer blant folk der ute, at det er en så utbredt holdning til at blir man kåt på fest eller hvor det måtte være så er det bare «å ta for seg» av de jentene som måtte befinne seg der.

Alle disse historiene gjorde inntrykk på meg, av og til  rant tårene men for det aller meste var jeg sint når jeg leste, fly forbanna også til tider. En av historiene jeg bet meg ekstra merke i var fortellingen om Ella, en dame i begynnelsen av 30-årene som bor i en liten bygd hvor alle kjente alle. En kveld etter en tur på byn sammen med en venninne ble en sambygding med dem hjem til henne på nachspiel. Hun våknet av at han voldtok henne, og etter litt om og men bestemte hun seg for å anmelde forholdet. Hos politiet  ble hun møtt med en holdning om at det var best om hun ikke gjorde det, for tenk på familien hans, barna hans, en unnskyldning fra han kunne kanskje hjelpe litt på det hun følte akkurat da?Ehh… WHAT?

 

Jeg har lest flere bøker om kvinner som til tross for at de blir mishandlet på det groveste  blir  værende i  forholdet i årevis. Jeg forstår at det ikke er så enkelt å komme seg ut av et slikt forhold for personer som gjør slike ting med andre er ofte veldig manipulerende. Da tenker jeg at det var godt gjort at Marthe klarte å komme seg ut såpass tidlig som hun gjorde.

Du er trygg nå. Faren er over. Det kommer til å gå bra.

 

Ble selv utsatt for overgrep som 9-åring og noen av disse følelsene, ikke minst skammen,  er følelser jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Utryggheten og redelsen som sitter så lenge i.
Jeg fikk fysisk vondt av å lese denne boken, både de mange beskrivelsene av selve handlingene men også av å lese hvor tøft de har det i ettertid. De sliter i årevis etterpå og noen blir aldri helt den samme igjen.
Når man vet hvor tøft det er for disse kvinnene så er det provoserende at noen advokater mener at man har for høye straffer for voldtekt i Norge. Hvilke signaler gir det oss? I mine øyne er en slik holdning nærmest som en klapp på skulderen til den gutten som gjør slike handlinger og et «ta deg sammen» til den jenten som blir utsatt for dette.
Voldtekstmannen Julio Kopseng ble idømt lovens strengeste straff, og selv etter at dommen falt kom det flere anmeldelser fra kvinner han har voldtatt, i alt 35 kvinner gikk til anmeldelse.

All honnør til kvinnene som har latt seg intervjue og delt sine historier med oss, for noen modige og tøffe kvinner dette er, stor respekt! Det er lett å se at forfatteren har gjort en veldig god research i arbeidet sitt med boken og selv om det for det meste var nedslående lesing så er det ingen tvil om at dette er viktig lesing. Det er nettopp derfor boken er viktig og bør leses av ALLE, gutter som jenter, menn som kvinner.

Unge gutter må lære seg at det ikke er bare å ta for seg fordi man er kåt, og det er ikke jenten sin feil at hun ble voldtatt, om hun så gikk naken så skal vel ikke det automatisk gi et grønt lys for gutten til å gjøre hva han vil med henne?

Det må mer kunnskap til, først og fremst i skolen, det holder ikke at læreren syntes det er kleint å ha seksualundervisning, vi er i 2018 liksom,grow up. Og foreldrene må tydeligvis mer på banen og fortelle ungdommene sine hva som er greit og hva som ikke er det. Rett og slett lære barna sine og ha respekt for andre mennesker, noen som syntes å være en mangelvare i disse tider.

Flatabø skriver veldig godt og dette er en meget lærerik bok, og ikke minst tankevekkende. Det er sikkert flere som har nevnt det før men  jeg sier det gjerne igjen – dette burde rett og slett vært pensum på ungdomsskolen, eller kanskje på siste trinn på barneskolen. I tillegg til kvinnene får man et intervju med psykologen som behandlet Marthe Stavrum og fortalte om de psykologiske ettervirkningene. Det er også en solid kildehenvisning og notater til hvert kapittel helt bakerst i boken.
Ja, det er tøff lesing men det er så viktig å spre denne kunnskapen og kanskje på den måten få bort noen av disse nedlatende holdningene og fordommene som råder.

 

 VIKTIG -DENNE BOKEN MÅ LESES!

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel:En sånn jente
Forfatter:Monica Flatabø
Format:Innbundet
Sideantall: 277
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

monica flatabø

Monica Flatabø er featurejournalist i VGs lørdagsmagasin. Hun har tidligere jobbet  blant annet i KK og som journalist i Dagbladet Magasinet. Hun er utdannet ved universitetet i Oslo og ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

 

 

HILSEN BEATHE

Mann,tiger av Eka Kurniawan

Jeg skulle egentlig konsentrert meg om årets langliste når det gjelder bookerbøker men i stedet har jeg den siste uken lest en bok som var på langlisten for et par år siden. Forfatteren har skrevet en rekke romaner og høstet gode kritikk for sin forrige roman utgitt på norsk, Skjønnhet er et sår. Mann,tiger er forfatterens andre bok på norsk, jeg håper flere blir oversatt også etter hvert.

mann,tigerMann,tiger starter med et mord og vi får i aller første setning vite at den unge Margio har drept den middelaldrende mannen Anwar. Ingen i den lille landsbygden kan fatte og begripe hvorfor i all verden hvorfor den ellers så sjenerte og stille gutten skulle gå til det skritt å ta en mann av dage på den mest grusomme måten som det her ble gjort.

Dette er på ingen måte en krimbok, men en fortelling om to familier, den ene fattig og den andre rik, og gjennom romanens fem deler får vi et rikt innblikk i hvordan livet på den indonesiske landsbygden fortoner seg og ikke minst får vi se hvor katastrofale følger det får når disse to familiene knyttes sammen.

Vi blir blant annet kjent med Margios mor,Nuraeni, som allerede som tolvåring ble tildelt en ektemann selv om hun ikke skulle gifte seg med ham før hun ble gammel nok,eller moden nok til å bære fram et barn.Og dette var en vanlig tankegang blant jentebarn der nede. Ingenting var mer pinlig for ei jente som hadde passert tolv, enn ikke å vite hvem som skulle bli mannen hennes.(s.108)
På landsbygden var det vanlig at de unge jentene som var forlovet samlet seg for å vente på postmannen som kom hver mandag, og for Nuraeni ble disse stundene til en ren tortur fordi Komar, hennes tilkommende ektemann sendte aldri noe som helst. Lite ante hun at den torturen hun følte da var ingenting mot all jævelskapen han skulle påføre henne i årene som kom. Det ble så ille at hun tilslutt ble sett på som gal fordi hun snakket gjerne med komfyren og kjelen i stedet for med mennesker. Og jeg fikk så vondt av henne for hun var et så godt menneske men visnet vekk i et tragisk ekteskap, hjertet mitt blødde for henne.
Komar, hadde selv ikke noen god barndom men jeg klarer ikke å finne unnskyldninger for at han skulle oppføre seg som den drittsekken han var uansett hvilken oppvekst han hadde. En mer tafatt fyr skal man lete lenge etter.
En annen karakter jeg fikk skikkelig sansen for var gamle Ma Rabiah som eide disse jordlappene Komar og Nuraeni, og de andre naboene hadde husene sine på. Når mannen hennes døde begynte de åtte barna deres som nå var voksne å bestemme over arven, og kastet folk ut fra hjemmene sine og Ma Rabiah startet umiddelbart å selge unna tomtene for en meget rimelig penge for å unngå at folket hennes som hun kalte de for ble kastet på dør. Og hva hun gjorde for at det ikke skulle være så mye jord igjen til barna sine er bare helt utrolig.
I de sekvensene som omhandler Margio som naturlig nok er mesteparten av boken så lærer vi om denne tigeren han mener å ha i seg, dette kommer fra indonesisk overtro og tigeren er der for å beskytte eieren og dens kone og barn. Ganske interessant å lese hvordan også livet i den lille landsbygden også preges av denne overtroen.

Jeg må berømme forfatterens egenskaper for han har skapt noen meget troverdige karakterer, og han skildrer landsbylivet og arbeidene på rismarkene på en slik måte at det er nesten som jeg kan se landskapet foran meg. De små husene med blikktak som såvidt henger sammen oppå de små jordlappene hvor de dyrker mat for å ha noe å overleve på.

Han har et meget godt språk og han har av og til en råhet i seg som jeg likte veldig godt. I likhet med den forrige romanen hans er det her også duket for litt magi, noe som blant annet indonesisk folklore tillater og som romanen hans tidvis bærer preg av. Den gamle bestemoren som fortalte historier som aldri ble skrevet ned noen sted, fortellinger som hun selv var blir fortalt av sine forfedre igjen.

Når man som leser helt på slutten får fortalt grunnen til dette mordet så kan jeg godt forstå ham selv om det aldri kan bli riktig å ta noen av dage. Boken krever at leseren er noe oppmerksom da den til tider hopper noe frem og tilbake i tid uten at dette er merket noen steder, men jeg syntes det passet inn og jeg ble i grunnen fort vant med det. Og for meg kunne historien vart mye lenger for dette var veldig medrivende lesing og jeg følte jeg lærte mye om en kultur som jeg ikke visste så veldig mye om på forhånd. Men det kvinnesynet som rådet er dessverre velkjent. Kvinner får ikke velge sin egen ektemann, de blir sett på som svake vesener som bare skal gjøre som de får beskjed om, av mannen, jeg kjente det koke inne meg ved flere anledninger. For makan!
Det er ikke det minste rart at denne havnet på langlisten til MBI for dette var en veldig bra bok som fortjener en helt drøss med lesere. Både medrivende, spennende og litt vond.

Anbefales!

MBI 2016


Forlag:Pax
Original tittel:Lelaki Harimau
Engelsk tittel:Man,tiger
Norsk tittel:Mann, tiger
Forfatter:Eka Kurniawan
Oversetter:Hedda Vormeland
Format:Innbundet
Sideantall:206
Utgitt:2004
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

eka kurniawan.jpg
Foto: Pax.no

Eka Kurniawan er født i 1975 og er en indonesisk forfatter. Han har skrevet både romaner, noveller og filmmanus. Forfatteren kan fortelle at lysten til å bli forfatter kom etter å ha lest Knut Hamsuns sult. Jakarta Post har beskrevet Kurniawan som «en av de få innflytelsesrike forfatterne i Indonesia».

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

Diktlesesirkel#2:Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes

Det er mars og klart for andre utgave av diktlesesirkelen til Anita, og denne gangen skulle vi lese en diktsamlig skrevet av en debutant. Valget mitt falt på Svanhild Amdal Telnes sin debutbok Om nettene brukar mor dråpeteljar og det er den femte norske diktsamlingen av året.

om nettene
I  diktsamlingen Om nettene brukar mor dråpeteljar møter vi den unge kvinnen Anna som helt i begynnelsen av samlingen oppsøker barndomshjemmet sitt, Eg dreg dit/saltet i såra mine/vart vunne ut og med seg har hun den nye kjæresten sin Jakob.  De blir lenge sett på som  selveste «paret i gaten», men inne i seg sliter Anna og har gjort det lenge. At hun  ble kjæreste med Jakob har gjort at tilværelsen føles noe bedre.

Hun og Jakob bestemmer seg for å flytte sammen, og det kan virke som akkurat den avgjørelsen trigger det hun allerede sliter med.

 

 

 

Om nettene
brukar mor dråpeteljar
i arbeidet sitt

Ho plasserer
små,salte perler
langs kinnbeina våre.

S.11

Anna hjemsøkes av minner om en heller mørk og vond barndom hvor hun ble utsatt for både vold og overgrep i nær familie. Moren var både voldelig og forferdelig dominerende. Faren viste vel på en måte at han støttet datteren sin men han var vel heller tafatt i sine forsøk. Ved en anledning fikk Anna en morter  av ham hun kunne bruke for nærmest å knuse alle de vonde minnene hun satt med. Så har man broren hennes som gjorde ting han strengt tatt ikke skal gjøre med en søster.

 

POLAROID FRÅ JOLEFTAN,1994

Mor som syng:
Gjennom de fagre riker på jorden,
går vi til paradis med sang,
og ho trur på det.

Mor trur på paradis,
eg håpar jelvete finst.

S.60

 Med sitt samboerskap til Jakob skulle Anna få et mye bedre liv som voksen enn det hun hadde hatt i barndommen. Samtidig sliter hun med alle disse minnene som hun må oppsøke og jobbe seg gjennom for å komme seg videre i livet og ta kontroll over sin egen fremtid.

Etterhvert som diksamlingen skrider frem blir jeg overbevist om at moren har en eller annen psykisk lidelse samt at hun sliter med tvangstanker. Og Anne er livredd for å bli som moren. Alle disse minnene og ikke minst hvordan hun må jobbe seg gjennom dette sliter til slutt på forholdet til Jakob. Kan hun klare å kvitte seg med frykten for å ende opp som moren men hva da om hun noen gang skulle få barn? Hva om dette er noe som går i arv?

Som man kan se av sitatet lenger oppe så kommer noen  av minnene  hennes opp som polaroidbilder mens andre ikke gjør det , dette tolker jeg dithen at dette er sanne minner, noe konkret som har skjedd. Men det betyr ikke at de andre minnene er mindre sanne men kanskje det betyr at noen minner trer tydeligere frem enn andre.

Dette er en diktsamling som gjorde veldig inntrykk på meg og er en samling jeg tror vil sitte lenge i. Det har gått et par dager siden jeg leste denne og først nå var jeg klar for å skrive om den. Det er tøft å lese om vonde barndommer. Og i noen av diktene kommer det frem at rollene blir litt byttet om på, at den som skulle  hatt omsorg er den som må gi andre omsorg.

Det er mørkt og tungt, sårt og vondt. Samtidig syntes jeg forfatteren skriver så nydelig, ja, de vonde diktene er vakre. Dette er også en samling som innehar metaforer og jeg likte spesielt godt denne med flettede kurver, at selv om noen kurver skulle bli ødelagt så er det ingen grunn for at man skal slutte å flette dem. Jeg syntes det er en veldig fin metafor – livet går videre og man må ikke gi opp selv om man møter motgang. Da tenker jeg at det finnes et håp her i den ellers så mørke tunellen.
Telnes har skrevet en sterk,vakker og trist diktsamling om blant annet sorg,svik og savn.
En veldig gripende og sterk debut og man kan bare håpe at ikke siste ord er skrevet.

Anbefales!

 

 


Forlag: Gyldendal
Tittel: Om nettene brukar mor dråpeteljar
Forfatter: Svanhild Amdal Telnes
Format: Innbundet
Sideantall: 86
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Telnes-Svanhild-Amdal_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Svanhild Amdal Telnes er født i 1994 og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland men studerer nå psykologi ved NTNU i Trondheim. Om nettene brukar mor dråpeteljar er debutboken hennes.

 

 

HILSEN BEATHE

La meg bli med deg av Rita Paramalingam

la meg bli med degFortellerstemmen i La meg bli med deg er Lara på femten år. Hun bor sammen med lillebroren Felix, den alkoholiserte moren og kjæresten hennes Lars. De bor i barndomshjemmet til moren.

I begynnelsen av romanen blir hun og venninnen Signe angrepet av en guttegjeng når de er på tur i skogen. Det var helst Signe de gikk på fordi hun så ut som en gutt, Lara valgte å ikke gripe inn. Noe hun skulle angre på for etter denne hendelsen ble ikke forholdet mellom dem det samme lenger. Kort tid etterpå flytter Signe.

Hjemme går Lara og Felix for lut og kaldt vann, moren bryr seg ikke noe særlig og ligger for det meste og sover. De gangene hun ikke er oppe og drikker eller krangler med kjæresten. Middagene disse to barna får er brødskiver. Ofte får de ikke nok penger av moren til mat og Lara må ty til stjeling for at de i det hele tatt skal ha nok mat.  Dette fører til at hun blir kjent med nabokonen Ly, og hun blir en Lara kan støtte seg til. Hun lærer Lara å lage mat.

De gangene jeg stjal, var jeg redd. Jeg så for meg at de på butikken ville ringe mamma og be henne komme og hente meg.

S.12

I sommerferien reiser moren bort på ubestemt tid og legger fra seg 200 kr og noen småmynt som barna skulle klare seg med. 200 kr.
Felix drar på hyttetur sammen med en kamerat og foreldrene hans, noe som gjør at Lara blir værende igjen i byen alene.
Det er tydelig at hun ikke liker å være alene selv om det er stille i huset for en gangs skyld, hun vandrer hvileløst rundt og tenker mye. Hun orker egentlig ikke å spise, men hun må spise for da tenker hun mindre, tankene får henne trist og hun orker ikke å være så mye trist.
Tankene går blant annet tilbake på den gangen hun sviktet Signe,og det gjør vondt.

På et tidspunkt blir hun utsatt for overgrep.

Jeg unngår å bruke kjøkkenet når jeg høer at de er der inne. Jeg har begynt å stå opp halv sju for å spise, smører en brødskive til Felix og tar den med inn til ham. Kler på meg, hører at mamma og Lars har gått inn på kjøkkenet. Når jeg hører pipet fra vannkokeren, da vet jeg at de blir der inne til de har drukket opp kaffen, jeg slipper å møte dem i gangen.

S.43

 

Først vil jeg si at dette er en bra debut. Forfatteren skriver godt, hun har et fint språk som går fra å være poetisk til å bli rått og skjært helt ned til benet.
Det er alltid vondt å lese om barn som ikke har det bra, som ikke får den omsorgen de så sårt trenger og som blir utsatt for det verst tenkelige. Like ille er det når utenforstående får nyss om hva som skjer men velger å ikke gjøre noe med det, selv ikke politiet når de kommer inn i bildet. Den innstillingen moren har til barna sine og da særlig datteren er hjerteskjærende.

Romanen fremstår ikke som en sammenhengende roman i den forstand, men mer som bruddstykker av det som skjer og har skjedd. Noe skjedde for lenge siden mens noe foregår i nåtid. I bunn ligger den daglige omsorgssvikten, men minst like mye så handler det om Laras forhold til Signe, det fine samholdet og vennskapet hun har med lillebroren sin.  Den omsorgen de søsknene viser for hverandre kommer veldig godt frem. Det skakkjørte forholdet til moren likeså.
Det er mange tilbakeblikk på en sommer som var bra, den sommeren de ble kjent med Signe og hun lærte dem å svømme.

Av en eller annen grunn så klarer jeg ikke å bli helt grepet av det som skjer selv om det i seg selv er rystende lesing. Men jeg tror det kan ha med at romanen er litt «all over the place» og det virker litt ødeleggende. For meg hadde det fungert bedre om den konsentrerte seg om et hovedtema og heller hadde fylt på med noe av det andre den tok opp, og ikke hatt like mye fokus på alt. Vi kommer ganske tett på Lara og hun fremstår som troverdig mens noen av de andre karakterene kunne med fordel fått noe mer kjøtt på bena.
Likte måten forfatteren skriver på og det skal bli spennende å følge forfatteren fremover selv om det ikke ble full klaff for oss denne gangen.

 

Elise Cathrin har også lest og likte den bedre enn meg, innlegget hennes finner du her.

 


Forlag: Oktober
Tittel: La meg bli med deg
Forfatter: Rita Paramalingam
Format: Ebok
Sideantall: 79
Utgitt:2017
Kilde: eBokbib

 

Forfatter

rita para
Foto: Oktober.no

Rita Paramalingam er født i 1993 I Oslo. La meg bli med deg er hennes første roman.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita stagrim

Her om dagen etterlyste jeg skjulte bokskatter i form av norske romaner anno 2017 med tanke på at nominering til bokbloggerprisen nærmer seg med stormskritt. Eli tipset meg ganske kjapt om denne lille rosa boken og etter en titt på omtalen hennes ble det klart at dette var en bok som kunne passe for meg. Jeg fikk boken inn dørene i går og jeg kastet meg over den med det samme.

DET JEG LETER ETTER

Det jeg leter etter, finnes ikke her blir fortalt gjennom en ung kvinnes minner når hun ser tilbake til den gangen hun var 12-13 år og det begynte en ny jente i klassen midt i skoleåret. Begge jentene var opptatt med svømming.

De ble umiddelbart bestevenner og ganske snart var det helt andre ting enn svømming som stod i fokus for disse to.

Dette er noe man kjenner seg igjen i for vi har jo alle vært der. Ting man har brent for og vært interessert i er plutselig ikke det viktigste lenger for det er noe annet, noe nytt og spennende som lokker andre steder.

For meg kan det virke som fortellerstemmen så veldig opp til venninnen sin og var kanskje den som bare slengte seg med på det venninnen fant på. Men er det ikke ofte slik i et venninneforhold, at den ene er mer pådriver enn den andre?Og kanskje kommer det tydelig frem i akkurat den alderen som de er i, den vanskelige og ikke minst forvirrende tiden mellom barn og ungdom. Det er alltid noen som er eller fremstår litt mer erfaren enn det en selv er.

 

……(…….)……
Det var som om du kjente alle, en gjeng med gutter samla seg rundt oss, en av dem lente seg mot deg, kyssa deg og holdt rundt deg. Du hadde alltid en gutt nær deg, hender rundt magen, en kropp inntil din. Jeg hadde fortsatt ikke kyssa, sola steikte, svetten silte, spyttet lå i klyser på asfalten, kvisene i et mønster jeg prøvde å skjule med gulaktig foundation.

S.12

 

Med disse glimtene av minner tar hun oss med tilbake til en tid hvor man skal løsrive seg fra hjemmet for å søke etter noe annet som finnes der ute. Utforske både seg selv og andre, teste grenser. Dette er en tid hvor mye er forvirrende og det er mange slags følelser i sving, både på godt og vondt. En sårbar tid hvor man trenger både nærhet fra de rundt såvel som å få lov til å skape den avstanden man trenger for å løsrive seg for en gang å bli selvstendige voksne.

Man aner at det ikke kommer til å gå så bra med hun ene, men man har alltid et håp om at ting skal snu. Mange av disse glimtene er fylt med en slags sorg og lengsel at jeg får helt vondt inni meg. Og forfatterens gjentagende ord var med på å forsterke disse følelsene.

 

Du reduseres kanskje i minnene mine. Det blir mindre igjen av hva du var, kroppen din blir nærmere en gjennomsnittskropp, ansiktet ditt et gjennomsnittsansikt. Når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå: Er det deg jeg ser,eller er det et bilde av meg?

S.44

 

 

Dette var både sørgmodig og vakkert på en gang, og allerede etter første side fikk jeg en ekkel fornemmelse av at ting ikke kom til å gå så bra, noe det heller ikke gjør.
Romanen er kort men forfatteren får fortalt mye med forholdsvis lite tekst, og teksten med disse dryppene av minner kan nesten se ut som dikt slik de fremstår. På enkelte sider står det kun en liten linje med tekst, men den treffer noe i meg likevel. Det er vondt og sårt.

Dette er nesten som en oppvekstroman med en til tider veldig dramatisk tekst. Om barn som kanskje ble litt vel fort voksne og om voksne som ikke var tilstede der de burde, med og for barna sine. Men dessverre så er det ofte slik, noen foreldre har mer enn nok med seg selv. Den handler også om overgrep forkledd som omsorg, og om barn som tyr til rus.

Denne vitner også om hvor lett det er å trå feil og det er nesten litt skremmende å se hvordan valg man tar kan slå så forskjellig ut, selv innenfor  det samme miljøet. Her er det  tilfeldighetene som rår og ting kunne like gjerne endt på en annen måte for dem begge.
En stor roman i et lite format må denne sies å være, og jeg er helt på lag med Eli denne gangen også. Helt seriøst, jeg satt med gåsehud nesten hele tiden og forfatterens måte å formidle på var bare helt rå! En sterk og gripende fortelling.
Dette var forfatterens såkalte vanskelige andrebok, jeg vil si  hun naila den.
Anbefales på det varmeste!

 

Ord mot ord,hånd mot hånd, hjerte mot hjerte.

 

 

 


Forlag: Kolon
Tittel: Det jeg leter etter, finnes ikke her
Forfatter: Mari Tveita Stagrim
Format:Innbundet
Sideantall: 95
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

StagrimMariTveitaSTOr
Foto: Ingrid Pop/Kolon forlag

Mari Tveita Stagrim er født i 1989 og er en norsk forfatter. Hun er også en av initiativtakerne til skrivekollektivet A.K.R.O.N.Y.M. Hun debuterte som forfatter i 2015 med boken Alle nyanser av sinne. Det jeg leter etter, finnes ikke her er forfatterens andre bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland

Anders Totland hadde jeg hørt om men ikke lest noe av før jeg helt tilfeldig kom over denne ungdomsromanen inne på eBokBib i morges og tenkte at tiden var inne for en lettlest og kort bok. Få timer senere var boken lest ferdig og jeg var helt satt ut.

 

Så lenge ingen ser oss  Så lenge ingen ser oss handler om Jon som bor i en liten bygd sammen med sin alkoholiserte mor. Stefedrene kommer og går, av og til er det mennesker i huset som Jon aldri har møtt før, men stort sett er det den samme gjengen som er der. Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred, er det første Jon sier til oss lesere og de ordene sammen  med resten av den første siden fikk meg til å sitte med en stor klump i magen resten av boken for det skulle bli verre.

Etter en stund kommer Ole inn i bildet, en kar Jon hilser på for første gang på sitt eget kjøkken etter å ha blitt vekket av uvante lyder en søndagsmorgen og hvor han ble møtt med en bunke nystekte pannekaker.

 

 

Eg drog på meg buksa og genseren som låg slengde på golvet, og stakk hovudet ut døra. Vågde meg ikkje ned trappa. Ville sjå an situasjonen først.
-Mornings!

Eg fraus til då eg høyrde den varme, ukjende mannestemma. Han måtte ha høyrt meg.
-No er frukosten klar, sa han.

S.6

Jon går bare og venter på at Ole skal forsvinne slik stefedrene hans pleier å gjøre, men det skjer ikke, Ole blir værende.

I denne bygden fantes det ikke et fotballag for de som er i det klassetrinnet som Jon og kameraten Kevin går i men Ole har sett seg fore å danne et fotballag som han skal være trener for og selvfølgelig blir de to guttene med sammen med tretten andre i klassen.

Det går ikke lang tid før moren og Ole forteller at de skal ha barn, Jon skal bli storebror.

Deretter har det gått noen år, lillebroren Lukas er fire år og går i barnehagen. Jon er nå 15 år. Han stortrives slik situasjonen er, moren er nesten aldri sur og lei seg lenger, og huset deres er alltid på stell, ingen tomflasker som flyter rundt alle veier, og den ekle lukten som alltid var hos dem før er borte for lengst. Han kan ha kamerater med hjem uten å være redd for noe.

Ole inviterer Jon med på campingtur, en guttetur med bare de to, og Jon som aldri har vært på campingtur før blir helt fra seg av glede. Den gleden skulle vise seg å bli nokså kortvarig..

Eg prøvde å vri meg unna, men Ole festa berre grepet. Han knadde og gnei hendene på nakken og skuldrene mine.
-Er du alltid så stiv?
-Eg trur ikkje….

Eg ville be han slutta, seia at me heller kunne grilla. Ole kunne fortelja dårlege vitsar, og så kunne me le saman. Men det var noko rart der som fekk orda til å skjelva før dei forsvann i halsen. Noko med Ole. Det var som ein vond draum som gjentok seg.

S.33

 

Dette var en lettlest roman men slett ingen lettvekter av den grunn. Forfatteren utbroderer ikke noe særlig om overgrepene som skjer, men leserne skjønner jo hva som skjer, og det gjør vondt langt inne i sjelen. At voksne man skal og bør føle seg trygge på kan gjøre noe slikt, bryte den tilliten man har bygget opp på den verst tenkelige måten. Det er horribelt. Jeg pleier som dere vet å notere en del mens jeg leser og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg skrev fy faen underveis, men jeg kan love dere at det ikke var få, for FY FAEN hvor grusom det går an å være. Men hvem vil tro at den «fantastiske» stefaren som omtrent reddet Jon og den forfyllede moren hans fra rennesteinen kunne gjøre slike grusomme ting? Men nå er det ikke slik at alle som stiller opp for barn eller stebarn som Ole gjør er potensielle overgripere men for all del hør på det barnet eller den ungdommen som sier at de har blitt utsatt for dette, og undersøk nærmere.

Jeg fikk helt vondt når Jon endelig skal lette hjertet sitt til en voksen han tror han kan stole på, men så blir han ikke trodd. Moren vender også det døve øret til og vil ikke høre, hvilken mor gjør slikt? Men det er dessverre ikke et unikt tilfelle, har lest mange bøker med den samme reaksjonen som hennes.

Ofte er det slik at de som har blitt utsatt for slike overgrep som barn/ungdom tror at de har skyld eller i hvert fall delvis skyld i det som skjedde for de kunne mer aktivt stoppet det, og Jon er intet unntak. Men det er alltid den voksne som har all skyld i slike situasjoner.

Jeg forstår ikke helt hva som foregår i hodene på folk som tror det er greit å forgripe seg på barn / ungdom og det kunne vært interessant å visst  hva som rørte seg oppi der. Er det slik at de tenker at så lenge ingen ser oss så er det greit liksom, da har det ikke skjedd?Litt sånn som det man ikke deler av livet sitt på facebook  har ikke skjedd, bare at dette er skikkelig alvorlige ting.

Det er ikke slik at jeg alltid må innunder huden på protagonisten når jeg leser en bok men det gjør det av og til lettere å forstå ting de sier og gjør om de faktisk gjør det, og Jon kom innunder huden på meg allerede fra første side og det er ikke bare fordi jeg har vært der han var og gått gjennom akkurat de samme tingene men det har noe med hvordan forfatteren har skapt hovedpersonen. Totland har skapt både en høyst trovedig karakter og  fortelling – dette skjer jo, hver eneste dag her i Norge.
Derfor er det viktig at forfattere skriver bøker om dette tema, både for barn og voksne. Og de voksne som jobber med barn på en eller annen måte burde lese bøker som dette for kanskje bedre å kunne se etter tegn på at barn /ungdom ikke har det bra.
Dette er en kort roman på realtivt få sider men man sitter på tå hev hele tiden for den er drevet fremover med en stor spenning og klumpen i magen er der hele tiden, og tårene er aldri langt unna de heller. Det er en meget sterk  og vond, man fikk lyst til å gi Jon en god klem og si at alt kommer til å bli bra.
Det eneste jeg har å sette fingeren på er slutten, som er god altså, men jeg syntes den ble litt for hastig etter min mening og kunne med fordel vært dradd noe mer ut, men ellers så er dette en helt toppers bok som jeg er overbevist kommer til å sitte lenge i. Jeg skal definitivt lese  forfatterens første ungdomsroman «Engel i snøen».
Anbefales!

Jeg fant ingen bokomtaler av denne- betyr det at ingen andre bloggere har fått med seg denne boken eller…?

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Så lenge ingen ser oss
Forfatter:Anders Totland
Format:Ebok
Sideantall: 105
Utgitt:2017
Kilde:eBokBib

 

Forfatter

Forfattar Anders Totland. Foto: MARIUS KNUTSEN

Anders Totland er født i 1986 og er en norsk kokk,journalist og forfatter. Han er også utdannet samfunnsviter. Han debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Vampyrar i eplehagen, deretter kom ungdomsromanen Engel i snøen i 2016 som han også vant Nynorsk Barnelitteraturpris for. Han har også vunnet flere priser for god journaliatikk i lokalavisen Sunhordland. I tillegg til ungdomsromanen Så lenge ingen ser oss har han denne høsten også kommet ut med sin første kokebok, Digg- Gjer kvardagen til en fest.

 

 

HILSEN BEATHE

The sun and her flowers av Rupi Kaur

Jeg leste Rupi Kaurs debutbok Melk og honning for litt over en måned siden og den anbefaler jeg deg å lese om du ikke allerede har lest den. En fin, sår og vond diktsamling som traff meg som et slag i magen. Jeg leste også boken Mensen i fjor hvor en del av bildene hennes var med. Hun hadde en kampanje på Instagram i 2015 hvor hun brukte noen av de samme bildene men de ble fjernet fordi de viste mensblod! Vel, hun har nettopp kommet ut med en ny diktsamling og jeg kastet meg over med det samme jeg fikk den inn dørene.

sun-and-flowers  The sun and her flowers er en fin samling dikt og visdomsord ispedd forfatterens herlige illustrasjoner akkurat som i debutboken.
this is the recipe of life

said my mother
as she held me in her arms as i wept
think of those flowers you plant
in the garden each year
they will teach you
that people too
must wilt
fall
root
rise
in order to bloom

Og det er nettopp denne oppskriften boken følger når den er inndelt i disse fem kapitlene: wilting, falling,rooting,rising and blooming. Syklusen som plantene følger kan også overføres til oss mennesker. Akkurat det er ikke noe nytt, for vi alle har hørt frasen «Gresset er ikke grønnere på den andre siden, gresset er grønnest der man vanner».

I Wilting handler diktene som oftest om forhold eller relasjoner som har tatt slutt, visnet vekk av ulike grunner og det er som regel mannen som har gått og hun sitter igjen å lurer på hva som kunne blitt om de begge hadde gjort den innsatsen som skulle til for å få det til å fungere. Noen av diktene er korte mens andre er som en liten fortelling, ta for eksempel det som het What love looks like, hvor hun er hos en terapeut og hun fikk spørsmålet om hvordan kjærlighet ser ut og hun svarte med å beskrive eksen sin….til å begynne med i hvert fall.

I  kapittelet som heter falling var det mange sterke dikt og jeg satt for det meste og nikket for jeg var så enig med henne i mye av det hun skriver.  Mange kvinner ( og sikkert menn også) blir opphengt i den som har gått og klarer ikke å komme seg videre i livet.

you are waiting for someone
who is not coming back
meaning
you are living your life
hoping that someone will realise
they can`t live theirs without you

S.63

Det var også fokus på hvordan vi ser på kroppen vår, og hvordan mange av oss ikke er fornøyd med oss selv, og hvordan vi tror at kroppen definerer oss som mennesker.
Ett av dem fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste tidligere i uken om hvordan det er så moderne for unge mennesker å se ut som de er pre teen selv om de kanskje er 18- 20 år eller eldre.

…..(….)….
When the auntie calls me in
i walk into the room
and make small talk
she leaves for a moment
while i undress my lower half
i slide my pants and underwear off
lie down om the spa bed and wait
when she returns she positions my legs
like an open butterfly
soles of feet together

…..(….)….

why do i do this
why do i punish my body
for being exactly as it`s meant to be
i stop myself halfway through the regret
when i think of him and how
I`m too embarrassed to show him
unless it`s clean

I bite down on my lip
and ask if we`re almost finished.

S.80/81

 

I rooting var det mange sterke og hjerteskjærende dikt som gjorde dypt inntrykk på meg og  særlig de diktene som hadde med flyktninger å gjøre. Dette er dagsaktuelle dikt som mange skulle ha lest og kanskje fått noe  annet å tenke på i stedet for å være så redd for at Norge skal miste sine verdier og tradisjoner fordi man skal åpne dørene for folk i en dyp krise.

they have no idea what it is like
to lose home at the risk of
never finding home again
to have your entire life
split between two lands and
become the bridge between two countries.

S.119

Her kunne jeg sikkert sitert veldig mye for det er et hav å ta av og det er bare å velge og vrake, men dette gjorde spesielt inntrykk på meg.

sitat the sun

 

 

I kapittelet som heter rising begynner vi å øyne et håp, man ser etter hvert lysere på tilværelsen. I dette kapittelet finner vi titteldiktet som jeg liker å kalle det.

sitat-2-the-sun.jpg

 

Det siste kapittelet heter blooming og ting begynner virkelig å ta seg opp, her er selvtilitten mye bedre enn den var til å begynne med. I notatboken min går ord som «Så sant» og «Fint» på repeat hele tiden.  Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er kjærligheten til en partner som blomstrer mest men at personen har det bedre med seg selv uavhengig av om man er i et forhold eller ikke. Man har større tro på seg selv som menneske og there is nothing left to worry about the sun and her flowers are here.

 

Jeg håper flere får øynene opp for denne forfatteren, hun skriver så ekte om alle de tingene de fleste av oss kjenner oss så godt igjen i. Det er rått og til tider helt hjerteskjærende å lese, og det er nesten ikke til å unngå å bli berørt på et eller annet vis.

Det er ikke slik at absolutt alle diktene berører men veldig mange, og andre må man bare nikke gjenkjennende til. I denne samlingen ble jeg mest berørt av diktene som omhandlet båtflyktningene, men også de som beskrev andre som av ulike grunner har bosatt seg i et annet land. Det må være tøft å ha en fot i hver leir, ta vare på sine egne tradisjoner samtidig som man skal ta til seg nye der man bosetter seg, og alt dette skal harmonere på et eller annet vis. Om man ikke blir like rystet av som man blir av de andre diktene så var det interessant å lese om hvordan vi kvinner og da kanskje unge kvinner ser på seg selv og i hvor stor grad man definerer seg som menneske ut i fra hvordan kroppen ser ut. Og det kan være ille nok det for jeg vil tro at det er et enormt press på dagens unge jenter om at man skal te seg sånn og sånn, og se ut på en bestemt måte. Forfatter Raghild Yndestad har skrevet en artikkel om den nye trenden blant unge jenter her i Norge, sende nakenbilder til venner og kjente som sprer dette videre på nett. Dette gjøres kanskje i andre land også.

Dette er ikke en fortellende diktsamling men en samling  bestående av korte og noen lengre dikt og visdomsord. Noen av diktene går over flere sider og minner mer om en liten fortelling.  Det går en slags rød tråd gjennom samlingen likevel for det er de samme temaene som går igjen, som blant annet kjærlighet,kjærlighetssorg, selvhat, kroppsbilde, usikkerhet, feminisme og seksuelle overgrep for å nevne noen. Men det handler også om familie og forfedre, om det å akseptere hvor man kommer fra og om å sette seg selv først av alt. Love yourself first.

Syntes forfatteren har en særegen stemme og måten hun formidler på får meg til å tenke at hun har hentet en del fra sitt eget liv og sin egen familie på samme måte som hun gjorde det i debutboken. Og i et intervju jeg kom over på YT  bekrefter hun at store deler av denne boken er hentet fra virkeligheten og er blant annet hentet fra hennes egen familie. Likevel sitter jeg ikke med følelsen av at hun utleverer seg selv  så mye av den grunn.
Hørte i samme intervjuet at hun lekte med tanken om å skrive en roman en gang også, det håper jeg hun prøver seg på, om ikke så leser jeg gjerne en diktsamling til – jeg er ikke vond å be.
Anbefales!

 


Forlag: Simon and Schuster
Tittel: The sun and her flowers
Forfatter: Rupi Kaur
Format:Heftet
Sideantall: 253
Utgitt: 2017
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Rupi-Kaur-aboutFoto: Forfatterens hjemmeside

Rupi Kaur  er født i 1992 i India og er en kanadisk poet, illustratør og forfatter. Hun deburterte som forfatter i 2014 med diktsamlingen Melk og Honning.

 

HILSEN BEATHE