Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman

Etter å ha lest en rekke bøker med  relativt tunge tema plukket jeg opp denne ungdomsboken for å ha noe litt «lettere», vel så mye lettere ble det ikke for dette var en sterk ungdomsroman om blant annet vennskap. Forfatteren bak denne boken er bare 24 år men har en rekke bøker bak seg allerede og det blir ikke siste bok jeg plukker opp av henne for å si det sånn.

jeg håper noe kan høre emg I Jeg håper noen kan høre meg møter vi 17 år gamle Frances Janvier, en skoleflink jente som har et eneste ønske her i livet, nemlig å komme inn på et eliteuniversitet i Cambridge. Ingenting skal få stå i veien for drømmen hennes om å lykkes her i livet og for å oppnå det må hun ha en god utdannelse og en godt betalt jobb, ikke sant?

Hun er kjent for å være et skolelys og er jenteprefekt på skolen hun går på.

De få vennene hun har tror hun bare er denne kjedelige puggehesten som aldri vil være med på  sosiale ting, men det de ikke vet er at hun lever et hemmelig liv på internett under aliaset Toulouse hvor hun blant annet lager fan-art, skriver tekster og teorier om sin favorittpodcast på Youtube, Universe City.

Når hun en dag blir kontaktet av den anonyme skaperen bak Universe City med spørsmål om hun kunne tenke seg å illustrere serien blir hun helt satt ut og for alle første gang setter hun spørsmålstegn ved sitt eget karrierevalg for skulle hun bli med på noe sånt som dette ville det betyr mindre tid til lekser. Var hun villig til å ofre litt av den tiden på å gjøre noe hun virkelig hadde lyst til?

Det viser seg at skaperen av yndlingspodcasten hennes er den sjenerte nabogutten Aled, tvillingbroren til venninnen  hennes Cary som forsvant for et par år siden etter at Frances hadde prøvd å kysse henne.
Aled og Frances blir etter hvert kjent og utvikler ganske snart et veldig nært vennskap og det er fra det øyeblikket at boken skiller seg litt fra andre ungdomsbøker etter min mening. For det første så er forfatteren veldig flink til å skape karakterene, men det er måten hun beskriver det nære og fine vennskapet mellom Aled og Frances på som fascinerer meg så til de grader, og sidene bare fyker avgårde nærmest av seg selv.
De er begge veldig lukket som person og er vel det jeg vil kalle for introvert, men de åpner seg for hverandre og tør å si ting til hverandre som de aldri hadde drømt om å si til andre venner. De kler seg også i klær de ellers ikke ville vist seg i når de er sammen med andre, når det er bare de to så er de fullt og helt seg selv.
MEN.. Aled forteller ikke alt til Frances og det skal vise seg at han har langt flere hemmeligheter enn det som har kommet for dagen, blant annet bakgrunnen for hvorfor det er nødvendig å holde skjult at det er han som er skaperen av Universe City. Når dette likevel kommer ut får dette konsekvenser Frances ikke kunne ane omfanget av og vennskapet deres blir satt på prøve.

Nå er ikke Frances noe bedre for  hun har også sine hemmeligheter om ikke de er fullt så mørke som de Aled bærer på.

Jeg liker ikke å ha folk på rommet mitt. Jeg er livredd for at de skal oppdage noen av hemmelighetene mine, som fankunsten jeg driver med, internett-historikken min, eller at jeg faktisk, helt seriøst, fortsatt sover med bamse om natten.
Jeg liker spesielt ikke å ha folk i senga mi. Da jeg var tolv år og hadde overnattingsbesøk av en venninne,hadde jeg mareritt om en Tamagotchi med veldig mørk stemme. Jeg slo venninnen min i ansiktet, og hun blødde neseblod og gråt. Et ganske godt bilde på de fleste vennskap jeg har hatt.
Likevel endte jeg opp med Aled Last i senga mi.
Haha.
Nei da. Ikke sånn.

S.61

 

Wow, for en skjønn roman dette var! Boken er lettlest og har et godt driv. Det aller beste med boken er så absolutt de to hovedkarakterene, Frances og Aled. Vennskapet deres og ikke minst beskrivelsen av det er til å ta og føle på, det er så sjørt og så vakkert beskrevet. Men også andre karakterer har fått en god del kjøtt på beina og jeg må si at jeg digger Frances sin mor like mye som jeg hater Aled sin. Daniel er den av bi-karakterene jeg ble mest glad i, og det var sårt å lese om hva han går gjennom,men jeg fikk kanskje aller mest en forkjærlighet for Aled.

Frances gir oss noen frampek innimellom i boken og vanligvis liker jeg ikke det men her fungerer det som bare det. Boken tar opp tema som ungdom vil kjenne seg igjen i, som ensomhet, forventninger til seg selv og ikke minst de forventninger skole og foreldre måtte ha til en, ungdommens forhold til  sin egen seksualitet samt fordommer. Litt morsomt at ingen av karakterene i romanen er heteroseksuelle, de er enten homo-,bi- eller demi-seksuell, men dette er IKKE en roman om det å være «skeiv» for det nevnes bare såvidt og er et ikke-tema. Karakterene er også fra ulike etnisiteter, dette sammen med at karakterene har ulike seksuelle preferanser er noe forfatteren har fått mye skryt for i ettertid.

Deler av innholdet i romanen er formet som en facebook-,eller Twittermelding og er sånn sett helt i tiden og troverdig i forhold til hvordan ungdommen i dag kommuniserer med hverandre. Romanen tar også et oppgjør med såkalte fans som kan prestere å komme med hatmail, dette er dessverre noe både kjendiser og andre opplever hver eneste dag på SoMe i virkeligheten.

Jeg kan ikke skrive om boken uten å ta med den parallelle fortellingen, Universe City som er med på å ramme inn resten av romanen på en fin måte. Også den tar oppgjør med ting som rører seg i tiden.
Og våre venner Frances og Aled blir i løpet av romanen nærmest tvunget til å møte sin egen frykt for å være seg selv fullt og helt i «virkeligheten» også, ikke bare når det er de to eller når de er på nett.

Dette er en av de fineste bøkene jeg har lest på lenge som handler om et vennskap som er så sterkt og som man blir så følelesmessig involvert i som  leser at jeg nærmest glemte at det ikke var en kjærlighetsroman jeg leste.
Kudos til Evy som sendte meg melding på insta om at denne boken burde jeg lese fordi hun trodde den var helt i min gate, noe den så absolutt var.
Selv om boken er skrevet på en slik måte at det nesten var som å se en film hadde jeg gjerne sett at det faktisk ble en film av den en dag.
Anbefales!

 

 


Forlag:Mangschou
Original tittel: Radio silence
Norsk tittel:Jeg håper noen kan høre meg
Forfatter:Alice Oseman
Oversetter:Tonje Røed
Format:Innbundet
Sideantall: 478
Utgitt:2016
Min utgave: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

alice oseman
Foto: Youtube.com

Alice Oseman er født i 1994 og er en engelsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2014 med ungdomsromanen Solitaire. Hun har siden skrevet  tre ungdomsromaner inkl Radio Silence som denne heter på originalspråket.

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#2:Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes

Det er mars og klart for andre utgave av diktlesesirkelen til Anita, og denne gangen skulle vi lese en diktsamlig skrevet av en debutant. Valget mitt falt på Svanhild Amdal Telnes sin debutbok Om nettene brukar mor dråpeteljar og det er den femte norske diktsamlingen av året.

om nettene
I  diktsamlingen Om nettene brukar mor dråpeteljar møter vi den unge kvinnen Anna som helt i begynnelsen av samlingen oppsøker barndomshjemmet sitt, Eg dreg dit/saltet i såra mine/vart vunne ut og med seg har hun den nye kjæresten sin Jakob.  De blir lenge sett på som  selveste «paret i gaten», men inne i seg sliter Anna og har gjort det lenge. At hun  ble kjæreste med Jakob har gjort at tilværelsen føles noe bedre.

Hun og Jakob bestemmer seg for å flytte sammen, og det kan virke som akkurat den avgjørelsen trigger det hun allerede sliter med.

 

 

 

Om nettene
brukar mor dråpeteljar
i arbeidet sitt

Ho plasserer
små,salte perler
langs kinnbeina våre.

S.11

Anna hjemsøkes av minner om en heller mørk og vond barndom hvor hun ble utsatt for både vold og overgrep i nær familie. Moren var både voldelig og forferdelig dominerende. Faren viste vel på en måte at han støttet datteren sin men han var vel heller tafatt i sine forsøk. Ved en anledning fikk Anna en morter  av ham hun kunne bruke for nærmest å knuse alle de vonde minnene hun satt med. Så har man broren hennes som gjorde ting han strengt tatt ikke skal gjøre med en søster.

 

POLAROID FRÅ JOLEFTAN,1994

Mor som syng:
Gjennom de fagre riker på jorden,
går vi til paradis med sang,
og ho trur på det.

Mor trur på paradis,
eg håpar jelvete finst.

S.60

 Med sitt samboerskap til Jakob skulle Anna få et mye bedre liv som voksen enn det hun hadde hatt i barndommen. Samtidig sliter hun med alle disse minnene som hun må oppsøke og jobbe seg gjennom for å komme seg videre i livet og ta kontroll over sin egen fremtid.

Etterhvert som diksamlingen skrider frem blir jeg overbevist om at moren har en eller annen psykisk lidelse samt at hun sliter med tvangstanker. Og Anne er livredd for å bli som moren. Alle disse minnene og ikke minst hvordan hun må jobbe seg gjennom dette sliter til slutt på forholdet til Jakob. Kan hun klare å kvitte seg med frykten for å ende opp som moren men hva da om hun noen gang skulle få barn? Hva om dette er noe som går i arv?

Som man kan se av sitatet lenger oppe så kommer noen  av minnene  hennes opp som polaroidbilder mens andre ikke gjør det , dette tolker jeg dithen at dette er sanne minner, noe konkret som har skjedd. Men det betyr ikke at de andre minnene er mindre sanne men kanskje det betyr at noen minner trer tydeligere frem enn andre.

Dette er en diktsamling som gjorde veldig inntrykk på meg og er en samling jeg tror vil sitte lenge i. Det har gått et par dager siden jeg leste denne og først nå var jeg klar for å skrive om den. Det er tøft å lese om vonde barndommer. Og i noen av diktene kommer det frem at rollene blir litt byttet om på, at den som skulle  hatt omsorg er den som må gi andre omsorg.

Det er mørkt og tungt, sårt og vondt. Samtidig syntes jeg forfatteren skriver så nydelig, ja, de vonde diktene er vakre. Dette er også en samling som innehar metaforer og jeg likte spesielt godt denne med flettede kurver, at selv om noen kurver skulle bli ødelagt så er det ingen grunn for at man skal slutte å flette dem. Jeg syntes det er en veldig fin metafor – livet går videre og man må ikke gi opp selv om man møter motgang. Da tenker jeg at det finnes et håp her i den ellers så mørke tunellen.
Telnes har skrevet en sterk,vakker og trist diktsamling om blant annet sorg,svik og savn.
En veldig gripende og sterk debut og man kan bare håpe at ikke siste ord er skrevet.

Anbefales!

 

 


Forlag: Gyldendal
Tittel: Om nettene brukar mor dråpeteljar
Forfatter: Svanhild Amdal Telnes
Format: Innbundet
Sideantall: 86
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Telnes-Svanhild-Amdal_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Svanhild Amdal Telnes er født i 1994 og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland men studerer nå psykologi ved NTNU i Trondheim. Om nettene brukar mor dråpeteljar er debutboken hennes.

 

 

HILSEN BEATHE

Vi spring ikkje slik vi sprang av Gjertrud Langva

Jeg er godt i gang med årets norske romaner og dette er min åttende hittil i år og er den andre romanen som er skrevet av en debutant. I likhet med både Klør og Huset på prærien så har denne også oppsett som minner om langdikt.
vi spring ikkje slik vi sprang

I Vi spring ikkje slik vi sprang møter vi bror og søster. De bor på et avsidesliggende sted sammen med foreldrene sine. En dag våkner de opp og det viser seg at foreldrene er sporløst forsvunnet.

De begynner å lete etter dem, først inne i huset og deretter i hagen. De går mot skogen men stopper når de kommer til et tre som markerer hvor langt de har lov til å gå.

Dagene går, de er sultne og må ned i kjelleren for der ligger maten lagret. De tegner opp hvor mye de har igjen slik at de ikke går helt tom før de må skaffe mer mat. Hvor fikk mor tak i mat fra?

De finner ut at de må utvide horisonten litt både med tanke på at de skal lete etter foreldrene men de må også få tak i mat. De bestemmer seg for å tegne et kart over området de får lov til å gå og utvide etter hvert som de blir kjent med nye steder.

De fisker, sanker sopp og bær for å overleve. Etter hvert flytter de inn på rommet til foreldrene der de føler seg trygge.

Tiden går og årstidene endrer seg, skoene deres blir etter hvert for små, det er tydelig at det har gått lang tid men hvor er foreldrene blitt av?

OM NETTENE BYTER dei på. Då legg den som er vaken, handa si framom nasen på den som søv, for å kjenne etter om den andre framleis pustar. Ei natt vaknar søster av at bror legg handa for nær nasen hennar. Søster pressar bort handa. Eg får ikkje puste, seier ho. Men no pustar du igjen, spør bror. Ja, seier søster.

S.20

Dette var ganske så mørkt og min første tanke var at dette er en roman om omsorgssvikt og det tror jeg så absolutt at den kan tolkes som. Men det er også en roman om hvordan det er å plutselig måtte være litt mer voksen og ta ansvar, og det var fint å se forholdet mellom disse to små søsknene, hvordan de  søkte sammen. For å få tiden til å gå og kanskje for å trøste hverandre litt også så fortalte de hverandre historier som fremstod mer som teorier på hva som kunne ha tilstøtt foreldrene og hvorfor de brukte så lang tid å komme hjem igjen.

Det var litt uvant til å begynne med for forfatteren kaller dem konsekvent bror og søster, jeg følte at det skapte en slags avstand på en måte, men det de gikk gjennom var vanskelig å ikke ta inn over seg likevel. Så kanskje det skapte en «nødvendig» avstand?

I tillegg til disse teoriene så får vi også noen tilbakeblikk på hvordan det hadde vært den gangen når begge foreldrene var der. De fablet også om at foreldrene var blitt til insekter og andre dyr, og snakket til dem som om de var det. De sekvensene var litt morsomme samtidig som det er så tragisk det hele, for de savner foreldrene sine og lurer på hvor de er og hva som ha skjedd.

Det ligger et mørke, et slags varsel om at noe ille er i ferd med å skje over hele romanen. Det gjorde dette til en roman som var vanskelig å legge fra seg for jeg måtte  finne ut hvordan det gikk.

Når jeg begynte på omtalen kom  jeg over et intervju med forfatteren hvor det kom frem at hun var veldig interessert i søskenforhold og eventyr, og etter å ha lest debutboken ble jeg ikke veldig overrasket for det er elementer her som kan minne om eventyr eller fabler, og litt gammel overtro har sneket seg inn også.

Jeg vil ikke si at boken har en åpen slutt med  det er definitivt en slutt som åpner for diskusjon for forfatteren gir ikke oss lesere noe som helst gratis, her må det jobbes for teksten.

Boken er nydelig skrevet og den sårheten og usikkerheten disse barna satt med når de plutselig måtte ta ansvar for sin egen hverdag og noe så elementetært som å skaffe seg mat kommer tydelig frem gjennom teksten.  Man får lyst til å gi dem en klem og si at alt kommer til å gå bra. Forhåpentligvis var det et lys i tunellen her selv om ikke jeg fikk øye på det, for meg ble dette veldig mørkt. Men mørkt kan være bra det altså for dette universet som Langva har skapt er spesielt og noe helt særegent. Og når det gjelder den sekvensen hvor tittelen er hentet fra så er det spesielt sårt.

Fant ingen omtaler av denne men er du på jakt etter «en bok du ikke har lest tusen ganger før» så vet du hva du skal lese. En sterk og gripende debut!

Anbefales!

 


Forlag: Samlaget
Tittel:Vi spring ikkje slik vi sprang
Forfatter: Gjertrud Langva
Format: Innbundet
Sideantall: 152
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Langva_skalert
Foto: Oda Berby

Gjertrud Langva er født i 1989.  Vi spring ikkje slik vi sprang er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE

 

Huset på prærien av Tora Seljebø

For nesten fire år siden leste jeg forfatterens debutbok Om kvelden blir namna ropa heim, en diktbok jeg har innbilt meg at jeg likte godt men når jeg nå ser tilbake på omtalen så viser det seg at sannheten er en litt annen – jeg forstod den nemlig ikke. Men gjett hvem som skal finne frem igjen diktsamlingen etter å ha lest forfatterens nye bok som er en ganske så poetisk roman.

huset på prærienHuset på prærien er en fortelling om to søstre som bor sammen med moren sin i et heller falleferdig hus ute på prærien, de har heller ikke mye å rutte med etter det jeg forstår og begynnelsen setter tydelig standard for hvordan resten av romanen er og jeg får et slag i magen allerede på første side og det skulle komme flere…

Fortellerstemmen som forblir navnløs gjennom hele fortellingen er den yngste av  to søstre og er ikke like vakker som den eldre Gloria. Ingen av søstrene får den kjærligheten de så sårt trenger og lengter etter av moren sin, men likevel har Gloria glimtvis en bedre kontakt med moren da de har stunder sammen som ikke den yngste får ta del i. Jeg mistenker at moren, Margot, som sover en del  på grunn av migrene også lider av en depresjon eller noe, jeg tror hun har et mørke inne i seg. Moren ser på hjemmet deres som et åsted, at de alle sammen er der for å lære  å bli elsket. Jeg mistenker at moren ikke har fått den kjærligheten og oppfølgingen hjemme som hun trengte da hun var liten.

Søstrene ligger ute på gresset på dagtid og ser på arbeiderne som måtte befinne seg ute på jordene til enhver tid og de er tydelig kontaktsøkende og har vært med på ting som de strengt tatt ikke skulle tatt i betraktning deres veldig unge alder. Det er også små antydninger til at de gjør ting som søsken slett ikke skal gjøre med hverandre…

 

Alt som skal breste og gjere oss annleis, ein lengt i ansiktet etter grimer og herjingar, eg vaknar om morgonen og kjenner skaden innvortes.

S.12

En dag flytter det en mann inn til dem, en hestetemmer, og da er vi inne på selve kjernen i romanen som er å skildre hvordan disse to unge jentene nærmer seg denne eldre mannen i en desperat lengsel etter å bli sett, få kjærlighet og nærhet de så sårt trenger. De søker kontakt og får det, og det skal etter hvert få katastrofale konsekvenser for den ene av søstrene…

 

Alt vi ville var å bli elska. Det er der eg tek til. Dei raude leppene smurde utover ansiktet, eller noko som blir knust, ein lyd inne i hovudet, ei billykt eg sparkar,unnskyld, om forlatelse, kjærleik skal gjere vondt, seier han, held om kroppen min slik at eg gjev slepp, tek imot trøysta, igjen og igjen.

S.91

 

Denne romanen slo meg rett i bakken. Jeg skulle egentlig bare finne frem en ny bok og ha klar til jeg var ferdig med den jeg holdt på med, men når jeg begynte å bla i denne klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg før den var lest ferdig.

Boken er skrevet i diktform med realtivt korte avsnitt på hver side og det er flere blanke sider mellom noen av tekstene som er med på å skape luft.  Den er delt inn i  syv kapitler hvor flere har samme navn.
Til vanlig stusser jeg litt over en slik oppsetning men her følte jeg at det passet inn og man fikk et sårt tiltrengt pusterom mellom tekstene for det er ingen tvil om at det er hard kost.

Det er forferdelig vondt å lese om fortellerstemmen som jeg vil si er hovedpersonen i denne romanen, hun har det om mulig enda verre enn sin storesøster som sporadisk får sin tiltrengte tid og oppmerksomhet av sin mor.  At hun ikke blir navngitt i boken er også med på å skape en viss avstand til de to andre kvinnene i huset, nesten som hun er en slags askepott som står utenfor deres fellesskap. Men ingen av dem blir noe særlig godt behandlet av den personen som skulle gitt dem den omsorgen og kjærligheten de så sårt trenger. Sånn sett handler denne romanen også om omsorgssvikt og er ikke «bare» en roman som skildrer hvordan et forhold mellom yngre kvinne( i dette tilfelle barn!?) og en eldre mann utvikler seg. Litt usikker på hvilket tidsrom denne romanen er lagt til men jeg vil tippe at vi skal tilbake til en tid hvor det var vanlig at jentene var veldig unge når de debuterte seksuelt.

Romanen er både vakker og vond på samme tid, den er vakkert og poetisk skrevet men inneholder som dere ser mest vonde og såre ting. Det skal gjøre vondt og det gjør vondt å lese om «barn» som ikke får den omsorgen og kjærligheten de trenger hjemme, av og til er det vel kanskje også slik at foreldrene, i dette tilfelle moren, ikke har fått de nødvendige verktøyene med seg hjemmefra så hun vet rett og slett ikke bedre. Jeg tenker hun at tror det er slik det skal være, selv om døtrene glimtvis ser at det er noe som er galt så gjør de det de «må» fordi de savner og lengter slik etter at noen ser dem og når noen  endelig gjør det blir det bare så feil.

 

Jeg anbefaler boken på det aller sterkeste!

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel: Huset på prærien
Forfatter: Tora Seljebø
Format:Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Tora-SeljebOE
Foto: Benedikte Skarvik

Tora Seljebø er  født i 1973, oppvokst på Nordmøre og bor nå i Trondheim. Seljebø har tidligere vært avdelingsleder i Midt -Norge for Norsk forfatterforum. Hun debuterte som forfatter i 2014 med diktboken Om kvelden blir namna ropa heim.

 

HILSEN BEATHE

La meg bli med deg av Rita Paramalingam

la meg bli med degFortellerstemmen i La meg bli med deg er Lara på femten år. Hun bor sammen med lillebroren Felix, den alkoholiserte moren og kjæresten hennes Lars. De bor i barndomshjemmet til moren.

I begynnelsen av romanen blir hun og venninnen Signe angrepet av en guttegjeng når de er på tur i skogen. Det var helst Signe de gikk på fordi hun så ut som en gutt, Lara valgte å ikke gripe inn. Noe hun skulle angre på for etter denne hendelsen ble ikke forholdet mellom dem det samme lenger. Kort tid etterpå flytter Signe.

Hjemme går Lara og Felix for lut og kaldt vann, moren bryr seg ikke noe særlig og ligger for det meste og sover. De gangene hun ikke er oppe og drikker eller krangler med kjæresten. Middagene disse to barna får er brødskiver. Ofte får de ikke nok penger av moren til mat og Lara må ty til stjeling for at de i det hele tatt skal ha nok mat.  Dette fører til at hun blir kjent med nabokonen Ly, og hun blir en Lara kan støtte seg til. Hun lærer Lara å lage mat.

De gangene jeg stjal, var jeg redd. Jeg så for meg at de på butikken ville ringe mamma og be henne komme og hente meg.

S.12

I sommerferien reiser moren bort på ubestemt tid og legger fra seg 200 kr og noen småmynt som barna skulle klare seg med. 200 kr.
Felix drar på hyttetur sammen med en kamerat og foreldrene hans, noe som gjør at Lara blir værende igjen i byen alene.
Det er tydelig at hun ikke liker å være alene selv om det er stille i huset for en gangs skyld, hun vandrer hvileløst rundt og tenker mye. Hun orker egentlig ikke å spise, men hun må spise for da tenker hun mindre, tankene får henne trist og hun orker ikke å være så mye trist.
Tankene går blant annet tilbake på den gangen hun sviktet Signe,og det gjør vondt.

På et tidspunkt blir hun utsatt for overgrep.

Jeg unngår å bruke kjøkkenet når jeg høer at de er der inne. Jeg har begynt å stå opp halv sju for å spise, smører en brødskive til Felix og tar den med inn til ham. Kler på meg, hører at mamma og Lars har gått inn på kjøkkenet. Når jeg hører pipet fra vannkokeren, da vet jeg at de blir der inne til de har drukket opp kaffen, jeg slipper å møte dem i gangen.

S.43

 

Først vil jeg si at dette er en bra debut. Forfatteren skriver godt, hun har et fint språk som går fra å være poetisk til å bli rått og skjært helt ned til benet.
Det er alltid vondt å lese om barn som ikke har det bra, som ikke får den omsorgen de så sårt trenger og som blir utsatt for det verst tenkelige. Like ille er det når utenforstående får nyss om hva som skjer men velger å ikke gjøre noe med det, selv ikke politiet når de kommer inn i bildet. Den innstillingen moren har til barna sine og da særlig datteren er hjerteskjærende.

Romanen fremstår ikke som en sammenhengende roman i den forstand, men mer som bruddstykker av det som skjer og har skjedd. Noe skjedde for lenge siden mens noe foregår i nåtid. I bunn ligger den daglige omsorgssvikten, men minst like mye så handler det om Laras forhold til Signe, det fine samholdet og vennskapet hun har med lillebroren sin.  Den omsorgen de søsknene viser for hverandre kommer veldig godt frem. Det skakkjørte forholdet til moren likeså.
Det er mange tilbakeblikk på en sommer som var bra, den sommeren de ble kjent med Signe og hun lærte dem å svømme.

Av en eller annen grunn så klarer jeg ikke å bli helt grepet av det som skjer selv om det i seg selv er rystende lesing. Men jeg tror det kan ha med at romanen er litt «all over the place» og det virker litt ødeleggende. For meg hadde det fungert bedre om den konsentrerte seg om et hovedtema og heller hadde fylt på med noe av det andre den tok opp, og ikke hatt like mye fokus på alt. Vi kommer ganske tett på Lara og hun fremstår som troverdig mens noen av de andre karakterene kunne med fordel fått noe mer kjøtt på bena.
Likte måten forfatteren skriver på og det skal bli spennende å følge forfatteren fremover selv om det ikke ble full klaff for oss denne gangen.

 

Elise Cathrin har også lest og likte den bedre enn meg, innlegget hennes finner du her.

 


Forlag: Oktober
Tittel: La meg bli med deg
Forfatter: Rita Paramalingam
Format: Ebok
Sideantall: 79
Utgitt:2017
Kilde: eBokbib

 

Forfatter

rita para
Foto: Oktober.no

Rita Paramalingam er født i 1993 I Oslo. La meg bli med deg er hennes første roman.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Glem meg av Alex Schulman

Dette er en roman man trygt kan plassere under virkelighetslitteraturen siden det er forfatterens egen oppvekst det blir fortalt om. Hans oppvekst med en alkoholisert mor. Han har tilegnet romanen til sine to brødre med respekt for at dette er hans historie og at deres kan være en litt annen. Og sånn er det jo, man opplever og oppfatter ting ulikt selv om man har hatt akkurat den samme oppveksten.

GLEM MEG

Den selvbiografiske romanen begynner sommeren 2013, nesten to år før moren hans dør. Han og den yngste broren er på landstedet deres på Torpet for å få moren til å legge seg inn på avrusning. På dette tidspunktet har hun vært alkoholiker i over 30 år og de tre brødrene føler at nå er det nok. De vil ha tilbake den moren de hadde før, den kjærlige og blide moren de kunne oppleve henne som når hun hadde gode stunder.

Det blir ingen enkel jobb for moren har stort sett alltid gjort som hun ville og av grunner Alex ikke helt forstod ville  moren verken se på eller snakke med ham.

Det var ikke første gang hun oppførte seg slik ovenfor ham men for han gjorde det like vondt hver eneste gang.

 

Jeg tar noen skritt mot bordet, vekslet blikk med Calle igjen , før jeg setter meg rett ovenfor mamma. Hun stumpet røyken på en tallerken, omhyggelig, nesten rituelt, banker stumpen igjen og igjen. Jeg fingrer med en hvit dukklemme og setter den på igjen. Om og om igjen.
«Mamma, du kan ikke bli her,» sier jeg. «Det går ikke. Nå går vi opp og pakker kofferten din, og så drar vi.»
Mamma ser opp på meg. Blikkene vårtes møtes for første gang.
«Deg snakker jeg ikke med,» sier hun.

S.13

Utad var dette en vellykket familie og både moren og faren var kjente fjes i Sverige. Hun var programleder på tv før hun senere ble informasjonssjef i et større firma innen næringslivet. Hun var meget språkmektig og anerkjent i sitt arbeide. Dette er kanskje noe hun arvet etter sin far, den svenske forfatteren Sven Stolpe. Faren til Alex var tv-produsenten Allan Schulman og var over 30 år eldre enn moren.

Det kommer ikke som noen overraskelse at morens alkoholisme skal holdes skjult for omverdenen for enhver pris. Men med stadige tilbakeblikk viser forfatteren oss en meget vond og sår barndom preget av svik og til tider omsorgssvikt på grunn av morens drikking. Det hendte at faren  også drakk og det kunne av og til virke som de glemte at de hadde tre små barn som var vitner til det hele. Barn merker veldig fort endringer hos voksne når de drikker og det er ingen trygg følelse.

Helt fra han var liten har moren ikke ville se ham slik han stadig drømte om å bli sett av sin egen mor, slik alle fortjener å bli sett av foreldrene sine. Ved en anledning blir han solbrent med vilje for at moren skal se ham, legge merke til ham. Vite at han er der han også.

Når han ble voksen og moren skulle komme for å se på den nyfødte datteren hans for første gang og opplever at moren ikke så mye som kaster et blikk i retning av den nyfødte føler han er stor sorg som kommer som kastet over ham.

Jeg gikk og la meg, men fikk ikke sove. Jeg sto opp og gikk opp trappa til stua. Der satt mamma med et glass vin og så på tv.
«Hei,» sa jeg og satte meg i sofaen ved siden av henne. Mamma svarte ikke. Hun bare så på tv-en. Jeg tenkte først at hun kanskje ikke hørte meg, men selvfølgelig gjorde hun det. Hun sukket svakt og tok en slurk av vinen. Det var så mange tanker som suste gjennom hodet. Jeg var i et rom sammen med moren min, som nektet å bekrefte at jeg satt ved siden av henne. Det var som om jeg ikke var i rommet. Det var det nærmeste man kunne komme ikke å eksistere.

S.132

 For en sterk og gripende bok dette var. Det gjorde vondt langt inne i sjelen akkurat slik jeg håpet det skulle gjøre og det er ikke bare fordi jeg kan relatere til mye av det som Alex og brødrene gikk gjennom men fordi det var så levende fortalt. Jeg satt aldri med følelsen av at han egentlig ønsket å sverte moren med sin historie,men at han hadde behov for å fortelle det for sin egen del. Jeg tenker at slik skriving må være terapi fordi for å kunne skrive godt må man tilbake til de mørke plassene, de mørke stedene i fortiden man aller helst vil glemme. På den måten får man kanskje bearbeidet litt og man kan få det noe lettere men slike opplevelser gjennom over 30 år forsvinner jo ikke helt.

Moren fremstår som en liten unge som farer opp med det samme hun ikke får viljen sin og når hun er «syk» må barna være stille, de må alltid ta hensyn til moren. Leke så stille de bare kan for ikke å forstyrre. Gjorde de noe «galt» kunne moren finne på å knuse noe for å gi dem en lærepenge, da gikk hun gjerne i skapet å fant en kopp en av guttene hadde laget til henne og kastet den rett i gulvet slik at den knuste.

Hun kunne lekse av seg en hel masse og etterpå ble det aldri snakket om, hun sa aldri unnskyld for noen ting. Alt skulle bare glemmes i etterkant og hun kunne være veldig manipulerende.  Sånt gjør noe med en.
Jeg fikk  faktisk et lite snev av medfølelse for moren, jeg er da ingen iskald sjel må vite, fordi med hennes bakgrunn var det ikke rart at hun ble som hun ble og kanskje hun hadde sine grunner for å drikke. Og dette er jo et typisk eksempel på at ting går i arv rett og slett fordi man vet ikke om noe annet. Man får ikke de rette verktøyene til å gjøre ting på den «rette» måten og derfor fører man det videre selv om man kanskje innerst inne vet at det ikke blir riktig.
Det er vondt å lese om Alex som skammer seg ofte i barndommen men han aner samtidig ikke hvorfor han gjør det.
Av og til blir rollene snudd på hodet, han blir den som må være den «voksne», det er nok sikkert ikke noe «dans på roser» for de som sliter med alkoholen,men det er slett ingen enkel oppgave å være barn av en heller. De som sliter blir gjerne ofte veldig selvsentrert og akkurat som barn som må få viljen sin hele tiden. De er seg selv nærmest.
Jeg får helt vondt av å tenke på disse tre små guttene som måtte gå på tå hev gjennom store deler av barndommen for begge foreldrene kunne bli sinte på et lite blunk og det var ikke alltid like lett for de små å vite hva som kunne utløse rabalderet.

Men fortiden er ikke bare trist for Alex har faktisk et kjært minne av han og moren når de ligger på en gressplen og spiser kjeks, de har laget en tidslekkasje ( ja, faren er opphengt i tid og vil at ting skal skje på det sekundet det er planlagt) Vi sa ingenting, eller jeg mener:Ingen av oss sa noe avgjørende. Og likevel husker jeg alt. Hvert eneste blikk, hvert smil. Det er bare mamma og jeg. Vi ligger på lånt tid i ettermiddagssolen og spiser kjekssjokolade bak en kirke.
«Jeg elsker deg,vennen.»
«Jeg elsker deg,» svarte jeg.
Det er et lite minne

Dette minnet skal bli veldig viktig for Alex å holde fast ved.

Romanen er lettlest og jeg kunne fint ha klart å lese boken i et eneste stort jafs fordi det er en pageturner, men på grunn av det tunge innholdet brukte jeg to dager på lesingen. Jeg måtte rett og slett ha litt tid for å fordøye litt før jeg leste videre, og jeg satt  hele tiden med klump i magen og tårene var aldri langt unna.
Forfatteren skriver dønn ærlig og det er et godt driv gjennom hele boken, av og til føltes det som ting ble repetert men akkurat i denne boken tenker jeg at det må være slik nettopp fordi man som «pårørende» av alkoholikere opplever at ting går litt på repeat. Gjentakelsene er med på å forsterke opplevelsen av hvordan han og brødrene hadde det.

I et intervju i en avis sier forfatteren at en eldre dame ropte til ham på et fordrag han holdt at han burde skamme seg,hvorpå han svarte at det var viktig for ham å fortelle historien. Og jeg tenker at det er viktig at slike fortellinger kommer frem i lyset blant annet fordi det kan hjelpe andre som er å samme situasjon slik at de ser at de ikke er alene. Det er nok fremdeles litt tabu å snakke om slike ting men jeg tenker at større åpenhet rundt dette kan være med å bidra til økt fokus på problemet for dessverre så er det mange barn som lever under slike forhold.
Hadde dette vært en norsk bok fra i år kunne jeg ha funnet på å nominere den til BBP, men jeg vil likevel anbefale alle som leser dette innlegget om å lese boken selv om det er sterk kost.

 

Min bok og maleblogg har også lest og skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.


Forlag: Gyldendal
Original tittel: Glöm mig
Norsk tittel:Glem meg
Forfatter:Alex Schulman
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:220
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Schulman-Alex_productimage

Alex Schulman er født i 1976 og er en svensk journalist, forfatter, blogger og mediepersonlighet. Sammen med Sigge Eklund driver han sveriges største podcast. Han debuterte som forfatter i  2007 med boken Privat: Mejlkorrespondens som han skrev sammen med Carolina Gynning , og i 2009 kom han ut med med boken Skynda att älska, som var en bok om hans far Allan Schulman som døde i 2003. Han har tilsammen skrevet seks bøker.

 

 

HILSEN BEATHE

Leo av Bror Hagemann

I fjor leste jeg Syng med meg vekk av samme forfatter, en roman jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen. Det ble med andre ord et godt første møte med forfatteren og etter å ha lest hans nyeste roman så blir det gode inntrykket jeg fikk bare forsterket for dette er noe av det beste jeg har lest i år om ikke den beste!

Leo brorhagemann Handlingen i romanen Leo  er lagt til Gjøvik sommeren 1981 og handler om 17 år gamle Leo som ikke er helt som alle andre.

Leo ser ting som ikke andre gjør, det være seg vannet som stiger fra innsjøen eller fuglegutten som løper omkring i gatene. Leo er hva en kan kalle en mindre begavet ungdom.
Etter at faren døde har det bare vært han og moren, og alle de ulike typene hennes opp gjennom.
Ofte truer hun med å sende han på institusjon, eller kaster han ut om han ikke går godt sammen med den hun er kjæreste med akkurat da.

Rodny,dirigenten for guttekoret  gir Leo jobb som altmuligmann, og skaffer ham hybel når han står uten noen plass å gjøre av seg. Dessverre til en pris ingen i verden burde betale.

Fra vinduet på hybelen har Leo utsikt ned til leiligheten hvor Yvonne bor sammen med datteren Janis. Leo har et godt øye til Yvonne og får besøke dem innimellom. Men ofte jager hun ham bare på dør men Leo har lært seg å ikke gå med det samme uansett hva hun sier for ofte får han være der litt lenger likevel. Hun viser en viss omsorg for ham men hun har sitt å stri med som alenemor med rusproblemer.

 

Liten spjælete fuglegutt, ikke mer enn sju – åtte år gammal. Snart er han oppi bakken sida tennisbanene og Hovedtun. Der jeg også har løpt mange ganger. Gjemt meg bort. Oppi parken. Janis hyler. Mer! Mer! Det vakke innbilning. Han er virkelig, sier jeg til meg sjæl. Noe jeg så som er sant. En gutt som løper som en fugl, at som noen er etter ham. Men ingen kommer. Ingen å se. jeg kjenner et lite støkk, at som en kulde gjennom kroppen, men også noe som er bra, som å tenke at det kunne vært meg sjæl.

S.15

Dette var en roman som krøp innunder huden på meg allerede fra første side. Jeg følte umiddelbart en voldsom omsorg for Leo. Det er alltid vondt å lese om barn og ungdom som ikke har det greit hjemme og som blir utsatt for ting  de absolutt ikke skal utsettes for. Det blir ekstra vondt å lese om dem som i utgangspunktet trenger ekstra omsorg og kjærlighet men som ikke får det, ei heller der man burde fått det – hjemme.

Jeg ble helt satt ut enkelte ganger, og fikk vondt lang inni sjelen av å lese om hvordan man kan behandle andre mennesker, men dessverre så skjer slike ting som dette hver eneste dag. Ikke alle blir like godt behandlet og slett ikke alle blir sett slik de skal og fortjener.

Hagemann har skrevet en aldeles nydelig, men også brutal og vond roman om hvordan det kan være å føle seg utenfor, ikke bli tatt på alvor eller trodd på av samfunnet rundt. Slik jeg ser det så sviktet alle Leo på alle tenkelige måter. Det er vondt å se denne unge gutten som ikke er som alle andre og hvordan han higer etter oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg fra andre. Og som i sin fortvilelse skader seg selv. Det er nesten som å få et slag midt i magen.
Samtidig var det fint å lese om det lille vennskapet han hadde med Yvonne og ikke minst venninnen hennes Magrete.

Jeg reagerte nesten umiddelbart på språket,ordene som var «feilskrevet», eller ordene som manglet i en setning og ikke minst den stadige bruken av «at», jeg satt og irriterte meg over dette helt til å begynne med. Men så gikk det opp for meg at dette er jo Leo sitt personlige språk, det er slik han oppfatter  det og  jeg må si at det var et smart trekk av forfatteren for på denne måten følte jeg at vi kom enda tettere på Leo.

Boken er kort, men du verden hvor mye den inneholder likevel, og ikke minst kommer den til å sitte lenge i. Det er ikke mindre enn en helt fantastisk roman med høyst aktuelle tema, og en klar kandidat til å nominere til bokbloggerprisen.

 

Sannheten er musikken. Som alle elsker i kjerka med tårer i øya. Som ingen kan si noe imot. Alle fall ikke jeg. Alle fall ikke en som ikke kan synge men lager stygge lyder hver gang han åpner kjeften.

S.92

 

En av de aller beste bøkene jeg har lest i år og jeg anbefaler den varmt og inderlig!

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Leo
Forfatter: Bror Hagemann
Format: Innbundet
Sideantall: 140
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

bror+hagemann

Bror Hagemann  er født i 1959 og er en norsk forfatter og trompetist. Han har også skrevet manus til flere tv-serier.Han debuterte som forfatter i 1985 med romanen Freelancer i 1985 og sitt litterære gjennombrudd fikk han i 2002 med romanen De Blyges hus. Han har gitt ut 12 romaner deriblant Syng meg vekk som kom ut i fjor.

 

 

HILSEN BEATHE