La meg bli med deg av Rita Paramalingam

la meg bli med degFortellerstemmen i La meg bli med deg er Lara på femten år. Hun bor sammen med lillebroren Felix, den alkoholiserte moren og kjæresten hennes Lars. De bor i barndomshjemmet til moren.

I begynnelsen av romanen blir hun og venninnen Signe angrepet av en guttegjeng når de er på tur i skogen. Det var helst Signe de gikk på fordi hun så ut som en gutt, Lara valgte å ikke gripe inn. Noe hun skulle angre på for etter denne hendelsen ble ikke forholdet mellom dem det samme lenger. Kort tid etterpå flytter Signe.

Hjemme går Lara og Felix for lut og kaldt vann, moren bryr seg ikke noe særlig og ligger for det meste og sover. De gangene hun ikke er oppe og drikker eller krangler med kjæresten. Middagene disse to barna får er brødskiver. Ofte får de ikke nok penger av moren til mat og Lara må ty til stjeling for at de i det hele tatt skal ha nok mat.  Dette fører til at hun blir kjent med nabokonen Ly, og hun blir en Lara kan støtte seg til. Hun lærer Lara å lage mat.

De gangene jeg stjal, var jeg redd. Jeg så for meg at de på butikken ville ringe mamma og be henne komme og hente meg.

S.12

I sommerferien reiser moren bort på ubestemt tid og legger fra seg 200 kr og noen småmynt som barna skulle klare seg med. 200 kr.
Felix drar på hyttetur sammen med en kamerat og foreldrene hans, noe som gjør at Lara blir værende igjen i byen alene.
Det er tydelig at hun ikke liker å være alene selv om det er stille i huset for en gangs skyld, hun vandrer hvileløst rundt og tenker mye. Hun orker egentlig ikke å spise, men hun må spise for da tenker hun mindre, tankene får henne trist og hun orker ikke å være så mye trist.
Tankene går blant annet tilbake på den gangen hun sviktet Signe,og det gjør vondt.

På et tidspunkt blir hun utsatt for overgrep.

Jeg unngår å bruke kjøkkenet når jeg høer at de er der inne. Jeg har begynt å stå opp halv sju for å spise, smører en brødskive til Felix og tar den med inn til ham. Kler på meg, hører at mamma og Lars har gått inn på kjøkkenet. Når jeg hører pipet fra vannkokeren, da vet jeg at de blir der inne til de har drukket opp kaffen, jeg slipper å møte dem i gangen.

S.43

 

Først vil jeg si at dette er en bra debut. Forfatteren skriver godt, hun har et fint språk som går fra å være poetisk til å bli rått og skjært helt ned til benet.
Det er alltid vondt å lese om barn som ikke har det bra, som ikke får den omsorgen de så sårt trenger og som blir utsatt for det verst tenkelige. Like ille er det når utenforstående får nyss om hva som skjer men velger å ikke gjøre noe med det, selv ikke politiet når de kommer inn i bildet. Den innstillingen moren har til barna sine og da særlig datteren er hjerteskjærende.

Romanen fremstår ikke som en sammenhengende roman i den forstand, men mer som bruddstykker av det som skjer og har skjedd. Noe skjedde for lenge siden mens noe foregår i nåtid. I bunn ligger den daglige omsorgssvikten, men minst like mye så handler det om Laras forhold til Signe, det fine samholdet og vennskapet hun har med lillebroren sin.  Den omsorgen de søsknene viser for hverandre kommer veldig godt frem. Det skakkjørte forholdet til moren likeså.
Det er mange tilbakeblikk på en sommer som var bra, den sommeren de ble kjent med Signe og hun lærte dem å svømme.

Av en eller annen grunn så klarer jeg ikke å bli helt grepet av det som skjer selv om det i seg selv er rystende lesing. Men jeg tror det kan ha med at romanen er litt «all over the place» og det virker litt ødeleggende. For meg hadde det fungert bedre om den konsentrerte seg om et hovedtema og heller hadde fylt på med noe av det andre den tok opp, og ikke hatt like mye fokus på alt. Vi kommer ganske tett på Lara og hun fremstår som troverdig mens noen av de andre karakterene kunne med fordel fått noe mer kjøtt på bena.
Likte måten forfatteren skriver på og det skal bli spennende å følge forfatteren fremover selv om det ikke ble full klaff for oss denne gangen.

 

Elise Cathrin har også lest og likte den bedre enn meg, innlegget hennes finner du her.

 


Forlag: Oktober
Tittel: La meg bli med deg
Forfatter: Rita Paramalingam
Format: Ebok
Sideantall: 79
Utgitt:2017
Kilde: eBokbib

 

Forfatter

rita para
Foto: Oktober.no

Rita Paramalingam er født i 1993 I Oslo. La meg bli med deg er hennes første roman.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Glem meg av Alex Schulman

Dette er en roman man trygt kan plassere under virkelighetslitteraturen siden det er forfatterens egen oppvekst det blir fortalt om. Hans oppvekst med en alkoholisert mor. Han har tilegnet romanen til sine to brødre med respekt for at dette er hans historie og at deres kan være en litt annen. Og sånn er det jo, man opplever og oppfatter ting ulikt selv om man har hatt akkurat den samme oppveksten.

GLEM MEG

Den selvbiografiske romanen begynner sommeren 2013, nesten to år før moren hans dør. Han og den yngste broren er på landstedet deres på Torpet for å få moren til å legge seg inn på avrusning. På dette tidspunktet har hun vært alkoholiker i over 30 år og de tre brødrene føler at nå er det nok. De vil ha tilbake den moren de hadde før, den kjærlige og blide moren de kunne oppleve henne som når hun hadde gode stunder.

Det blir ingen enkel jobb for moren har stort sett alltid gjort som hun ville og av grunner Alex ikke helt forstod ville  moren verken se på eller snakke med ham.

Det var ikke første gang hun oppførte seg slik ovenfor ham men for han gjorde det like vondt hver eneste gang.

 

Jeg tar noen skritt mot bordet, vekslet blikk med Calle igjen , før jeg setter meg rett ovenfor mamma. Hun stumpet røyken på en tallerken, omhyggelig, nesten rituelt, banker stumpen igjen og igjen. Jeg fingrer med en hvit dukklemme og setter den på igjen. Om og om igjen.
«Mamma, du kan ikke bli her,» sier jeg. «Det går ikke. Nå går vi opp og pakker kofferten din, og så drar vi.»
Mamma ser opp på meg. Blikkene vårtes møtes for første gang.
«Deg snakker jeg ikke med,» sier hun.

S.13

Utad var dette en vellykket familie og både moren og faren var kjente fjes i Sverige. Hun var programleder på tv før hun senere ble informasjonssjef i et større firma innen næringslivet. Hun var meget språkmektig og anerkjent i sitt arbeide. Dette er kanskje noe hun arvet etter sin far, den svenske forfatteren Sven Stolpe. Faren til Alex var tv-produsenten Allan Schulman og var over 30 år eldre enn moren.

Det kommer ikke som noen overraskelse at morens alkoholisme skal holdes skjult for omverdenen for enhver pris. Men med stadige tilbakeblikk viser forfatteren oss en meget vond og sår barndom preget av svik og til tider omsorgssvikt på grunn av morens drikking. Det hendte at faren  også drakk og det kunne av og til virke som de glemte at de hadde tre små barn som var vitner til det hele. Barn merker veldig fort endringer hos voksne når de drikker og det er ingen trygg følelse.

Helt fra han var liten har moren ikke ville se ham slik han stadig drømte om å bli sett av sin egen mor, slik alle fortjener å bli sett av foreldrene sine. Ved en anledning blir han solbrent med vilje for at moren skal se ham, legge merke til ham. Vite at han er der han også.

Når han ble voksen og moren skulle komme for å se på den nyfødte datteren hans for første gang og opplever at moren ikke så mye som kaster et blikk i retning av den nyfødte føler han er stor sorg som kommer som kastet over ham.

Jeg gikk og la meg, men fikk ikke sove. Jeg sto opp og gikk opp trappa til stua. Der satt mamma med et glass vin og så på tv.
«Hei,» sa jeg og satte meg i sofaen ved siden av henne. Mamma svarte ikke. Hun bare så på tv-en. Jeg tenkte først at hun kanskje ikke hørte meg, men selvfølgelig gjorde hun det. Hun sukket svakt og tok en slurk av vinen. Det var så mange tanker som suste gjennom hodet. Jeg var i et rom sammen med moren min, som nektet å bekrefte at jeg satt ved siden av henne. Det var som om jeg ikke var i rommet. Det var det nærmeste man kunne komme ikke å eksistere.

S.132

 For en sterk og gripende bok dette var. Det gjorde vondt langt inne i sjelen akkurat slik jeg håpet det skulle gjøre og det er ikke bare fordi jeg kan relatere til mye av det som Alex og brødrene gikk gjennom men fordi det var så levende fortalt. Jeg satt aldri med følelsen av at han egentlig ønsket å sverte moren med sin historie,men at han hadde behov for å fortelle det for sin egen del. Jeg tenker at slik skriving må være terapi fordi for å kunne skrive godt må man tilbake til de mørke plassene, de mørke stedene i fortiden man aller helst vil glemme. På den måten får man kanskje bearbeidet litt og man kan få det noe lettere men slike opplevelser gjennom over 30 år forsvinner jo ikke helt.

Moren fremstår som en liten unge som farer opp med det samme hun ikke får viljen sin og når hun er «syk» må barna være stille, de må alltid ta hensyn til moren. Leke så stille de bare kan for ikke å forstyrre. Gjorde de noe «galt» kunne moren finne på å knuse noe for å gi dem en lærepenge, da gikk hun gjerne i skapet å fant en kopp en av guttene hadde laget til henne og kastet den rett i gulvet slik at den knuste.

Hun kunne lekse av seg en hel masse og etterpå ble det aldri snakket om, hun sa aldri unnskyld for noen ting. Alt skulle bare glemmes i etterkant og hun kunne være veldig manipulerende.  Sånt gjør noe med en.
Jeg fikk  faktisk et lite snev av medfølelse for moren, jeg er da ingen iskald sjel må vite, fordi med hennes bakgrunn var det ikke rart at hun ble som hun ble og kanskje hun hadde sine grunner for å drikke. Og dette er jo et typisk eksempel på at ting går i arv rett og slett fordi man vet ikke om noe annet. Man får ikke de rette verktøyene til å gjøre ting på den «rette» måten og derfor fører man det videre selv om man kanskje innerst inne vet at det ikke blir riktig.
Det er vondt å lese om Alex som skammer seg ofte i barndommen men han aner samtidig ikke hvorfor han gjør det.
Av og til blir rollene snudd på hodet, han blir den som må være den «voksne», det er nok sikkert ikke noe «dans på roser» for de som sliter med alkoholen,men det er slett ingen enkel oppgave å være barn av en heller. De som sliter blir gjerne ofte veldig selvsentrert og akkurat som barn som må få viljen sin hele tiden. De er seg selv nærmest.
Jeg får helt vondt av å tenke på disse tre små guttene som måtte gå på tå hev gjennom store deler av barndommen for begge foreldrene kunne bli sinte på et lite blunk og det var ikke alltid like lett for de små å vite hva som kunne utløse rabalderet.

Men fortiden er ikke bare trist for Alex har faktisk et kjært minne av han og moren når de ligger på en gressplen og spiser kjeks, de har laget en tidslekkasje ( ja, faren er opphengt i tid og vil at ting skal skje på det sekundet det er planlagt) Vi sa ingenting, eller jeg mener:Ingen av oss sa noe avgjørende. Og likevel husker jeg alt. Hvert eneste blikk, hvert smil. Det er bare mamma og jeg. Vi ligger på lånt tid i ettermiddagssolen og spiser kjekssjokolade bak en kirke.
«Jeg elsker deg,vennen.»
«Jeg elsker deg,» svarte jeg.
Det er et lite minne

Dette minnet skal bli veldig viktig for Alex å holde fast ved.

Romanen er lettlest og jeg kunne fint ha klart å lese boken i et eneste stort jafs fordi det er en pageturner, men på grunn av det tunge innholdet brukte jeg to dager på lesingen. Jeg måtte rett og slett ha litt tid for å fordøye litt før jeg leste videre, og jeg satt  hele tiden med klump i magen og tårene var aldri langt unna.
Forfatteren skriver dønn ærlig og det er et godt driv gjennom hele boken, av og til føltes det som ting ble repetert men akkurat i denne boken tenker jeg at det må være slik nettopp fordi man som «pårørende» av alkoholikere opplever at ting går litt på repeat. Gjentakelsene er med på å forsterke opplevelsen av hvordan han og brødrene hadde det.

I et intervju i en avis sier forfatteren at en eldre dame ropte til ham på et fordrag han holdt at han burde skamme seg,hvorpå han svarte at det var viktig for ham å fortelle historien. Og jeg tenker at det er viktig at slike fortellinger kommer frem i lyset blant annet fordi det kan hjelpe andre som er å samme situasjon slik at de ser at de ikke er alene. Det er nok fremdeles litt tabu å snakke om slike ting men jeg tenker at større åpenhet rundt dette kan være med å bidra til økt fokus på problemet for dessverre så er det mange barn som lever under slike forhold.
Hadde dette vært en norsk bok fra i år kunne jeg ha funnet på å nominere den til BBP, men jeg vil likevel anbefale alle som leser dette innlegget om å lese boken selv om det er sterk kost.

 

Min bok og maleblogg har også lest og skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.


Forlag: Gyldendal
Original tittel: Glöm mig
Norsk tittel:Glem meg
Forfatter:Alex Schulman
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:220
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Schulman-Alex_productimage

Alex Schulman er født i 1976 og er en svensk journalist, forfatter, blogger og mediepersonlighet. Sammen med Sigge Eklund driver han sveriges største podcast. Han debuterte som forfatter i  2007 med boken Privat: Mejlkorrespondens som han skrev sammen med Carolina Gynning , og i 2009 kom han ut med med boken Skynda att älska, som var en bok om hans far Allan Schulman som døde i 2003. Han har tilsammen skrevet seks bøker.

 

 

HILSEN BEATHE

Leo av Bror Hagemann

I fjor leste jeg Syng med meg vekk av samme forfatter, en roman jeg likte så godt at jeg nominerte den til bokbloggerprisen. Det ble med andre ord et godt første møte med forfatteren og etter å ha lest hans nyeste roman så blir det gode inntrykket jeg fikk bare forsterket for dette er noe av det beste jeg har lest i år om ikke den beste!

Leo brorhagemann Handlingen i romanen Leo  er lagt til Gjøvik sommeren 1981 og handler om 17 år gamle Leo som ikke er helt som alle andre.

Leo ser ting som ikke andre gjør, det være seg vannet som stiger fra innsjøen eller fuglegutten som løper omkring i gatene. Leo er hva en kan kalle en mindre begavet ungdom.
Etter at faren døde har det bare vært han og moren, og alle de ulike typene hennes opp gjennom.
Ofte truer hun med å sende han på institusjon, eller kaster han ut om han ikke går godt sammen med den hun er kjæreste med akkurat da.

Rodny,dirigenten for guttekoret  gir Leo jobb som altmuligmann, og skaffer ham hybel når han står uten noen plass å gjøre av seg. Dessverre til en pris ingen i verden burde betale.

Fra vinduet på hybelen har Leo utsikt ned til leiligheten hvor Yvonne bor sammen med datteren Janis. Leo har et godt øye til Yvonne og får besøke dem innimellom. Men ofte jager hun ham bare på dør men Leo har lært seg å ikke gå med det samme uansett hva hun sier for ofte får han være der litt lenger likevel. Hun viser en viss omsorg for ham men hun har sitt å stri med som alenemor med rusproblemer.

 

Liten spjælete fuglegutt, ikke mer enn sju – åtte år gammal. Snart er han oppi bakken sida tennisbanene og Hovedtun. Der jeg også har løpt mange ganger. Gjemt meg bort. Oppi parken. Janis hyler. Mer! Mer! Det vakke innbilning. Han er virkelig, sier jeg til meg sjæl. Noe jeg så som er sant. En gutt som løper som en fugl, at som noen er etter ham. Men ingen kommer. Ingen å se. jeg kjenner et lite støkk, at som en kulde gjennom kroppen, men også noe som er bra, som å tenke at det kunne vært meg sjæl.

S.15

Dette var en roman som krøp innunder huden på meg allerede fra første side. Jeg følte umiddelbart en voldsom omsorg for Leo. Det er alltid vondt å lese om barn og ungdom som ikke har det greit hjemme og som blir utsatt for ting  de absolutt ikke skal utsettes for. Det blir ekstra vondt å lese om dem som i utgangspunktet trenger ekstra omsorg og kjærlighet men som ikke får det, ei heller der man burde fått det – hjemme.

Jeg ble helt satt ut enkelte ganger, og fikk vondt lang inni sjelen av å lese om hvordan man kan behandle andre mennesker, men dessverre så skjer slike ting som dette hver eneste dag. Ikke alle blir like godt behandlet og slett ikke alle blir sett slik de skal og fortjener.

Hagemann har skrevet en aldeles nydelig, men også brutal og vond roman om hvordan det kan være å føle seg utenfor, ikke bli tatt på alvor eller trodd på av samfunnet rundt. Slik jeg ser det så sviktet alle Leo på alle tenkelige måter. Det er vondt å se denne unge gutten som ikke er som alle andre og hvordan han higer etter oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg fra andre. Og som i sin fortvilelse skader seg selv. Det er nesten som å få et slag midt i magen.
Samtidig var det fint å lese om det lille vennskapet han hadde med Yvonne og ikke minst venninnen hennes Magrete.

Jeg reagerte nesten umiddelbart på språket,ordene som var «feilskrevet», eller ordene som manglet i en setning og ikke minst den stadige bruken av «at», jeg satt og irriterte meg over dette helt til å begynne med. Men så gikk det opp for meg at dette er jo Leo sitt personlige språk, det er slik han oppfatter  det og  jeg må si at det var et smart trekk av forfatteren for på denne måten følte jeg at vi kom enda tettere på Leo.

Boken er kort, men du verden hvor mye den inneholder likevel, og ikke minst kommer den til å sitte lenge i. Det er ikke mindre enn en helt fantastisk roman med høyst aktuelle tema, og en klar kandidat til å nominere til bokbloggerprisen.

 

Sannheten er musikken. Som alle elsker i kjerka med tårer i øya. Som ingen kan si noe imot. Alle fall ikke jeg. Alle fall ikke en som ikke kan synge men lager stygge lyder hver gang han åpner kjeften.

S.92

 

En av de aller beste bøkene jeg har lest i år og jeg anbefaler den varmt og inderlig!

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Leo
Forfatter: Bror Hagemann
Format: Innbundet
Sideantall: 140
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

bror+hagemann

Bror Hagemann  er født i 1959 og er en norsk forfatter og trompetist. Han har også skrevet manus til flere tv-serier.Han debuterte som forfatter i 1985 med romanen Freelancer i 1985 og sitt litterære gjennombrudd fikk han i 2002 med romanen De Blyges hus. Han har gitt ut 12 romaner deriblant Syng meg vekk som kom ut i fjor.

 

 

HILSEN BEATHE

Syv somre og femten vintre av Ylva Ambrosia Wærenskjold

syv-somre
Jeg hadde aldri hørt om forfatteren før jeg ved en ren tilfeldighet nærmest snublet over den nye boken hennes inne på ebokbib, og før jeg satte i gang å lese søkte jeg litt på nettet om forfatteren. Jeg fant ut at hun debuterte som forfatter i 2013 med romanen   kom hjem når sorgene har løpt forbi hvor hun skildrer vold i et lesbisk parforhold.

I Syv somre og femten vintre skriver hun om omsorgssvikt, og  diktsamlingen er basert på en barnevernsmappe på ca 50 dokumentsider. Jeg-et i samlingen, denne jenten som i barndommen ble utsatt for omsorgssvikt av foreldrene brukte flere år på å komme til det punktet at hun faktisk klarte å hente mappen og når hun først hadde gjort det så brukte hun ca 1 time på å lese innholdet.

Så lenge det er du som slår er det meg som er god

S.81

I samlingen ser hun tilbake på den tiden hun bodde hjemme, og  disse tilbakeblikkene er de sterkeste og mest gripende i samlingen syntes jeg. Det er vondt og sårt å lese om hvordan hun har hatt det. Hun  blir vitne til at hennes voldelige far banker opp moren.

Hodet hennes dunket mot gulvet til hun besvimer
og det krever mer
enn et fall
Det krever at den som dunker holder hodet fast
og skrider over tilgivelighetens ytterste grense

S.26

Vi får også et innblikk i hvordan voksenlivet hennes er og hvordan fortiden har preget henne, samt et innblikk i hva hun jobber med.

Jeg undret meg litt på tittelen diktsamlingen har, Syv somre og femten vintre og kom til at det kanskje gjenspeilte livet hennes, eller barndommen rettere sagt. At det ikke bare var mørkt og trist men at det var perioder (om enn korte) hvor ting ikke var så ille, og at hun i blant kunne føle seg trygg slik barn skal – hele tiden.

Når jeg hadde begynt på omtalen søkte jeg etter omtaler av boken og så at det flere steder stod at tittelen er hentet fra eventyret om Askeladden og de gode hjelperne og da demret det for meg hvor jeg hadde hørt det uttrykket før.

Gjentar meg selv når jeg sier dette men det er alltid litt «skummelt» å ta fatt på en diktsamling for det er ikke alltid at det er like tilgjengelig for den gjengse leser – på samme måte som det også alltid er «skummelt» å skulle skrive om det i etterkant også. Føler meg etter hvert litt mer komfortabelt med det – og i hvert fall når den er skrevet slik som denne. Her fikk man vekselvis sekvenser fra hennes liv i nåtid, deretter fikk man tilbakeblikk på enten barndommen som for det meste var dyster og deretter noen glimt fra ungdomstiden hvor hun begynte å passe barn for å tjene seg litt penger. I voksen alder velger hun også et omsorgsyrke.

Kan ikke uttale meg om de ulike grepene forfatteren har benyttet seg av men jeg opplevde samlingen som meget sterk, gripende og vond når den beskrev barndommen hennes. Det var også vondt å lese om denne mappen barnevernet hadde på henne, at det i det hele tatt var en slik med hennes navn på. Jeg undret meg på  underveis om noe av dette er selvopplevd  for forfatteren fordi hun skriver flere steder at men diktene mine skal aldri være bevis , og begge fornavnene hennes blir nevnt i samlingen.

Uansett så er det grusomt at ikke alle barn har det så godt som de fortjener å ha det- men det er mange skjebner der ute og mange har det vondt – dessverre.

De partiene av samlingen  som tar for seg både ungdomstiden og nåtid opplevde jeg ikke som like sterke og kanskje var det bevisst fra forfatterens side, og jeg syntes det gjorde at det ble en fin balanse i samlingen. At det ikke bare er vonde ting som skjer men at hun har det godt også.

Ble nysgjerrig på denne forfatteren og jeg håper at hun skriver flere bøker i fremtiden og jeg skal så absolutt få med meg debutromanen hennes.Kanskje jeg må skaffe meg denne også slik at jeg kan lese den flere ganger.

Fant ingen bloggomtaler av denne foreløpig.


Forlag: Oktober
Tittel: Syv somre og femten vintre
Forfatter: Ylva Ambrosia Wærenskjold
Format:Ebok
Sideantall: 85
Utgitt: 2016
Kilde:Lånt på ebokbib

 

Forfatter

Ylva-med waer

Ylva Ambrosia Wærenskjold er født 1988 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2013 med romanen  kom hjem når sorgene har løpt forbi.  Syv somre og femten vintre er forfatterens andre bok.

 

HILSEN BEATHE