Tretten måter å se på av Colum McCann

VELSKREVEN NOVELLESAMLING SOM GJORDE INNTRYKK!

 

tretten måterDenne novellesamlingen inneholder fire noveller hvor den ene opptar mer enn halvparten av boken, nemlig tittelnovellen Tretten måter å se på og det er den som åpner ballet med sine snaue 160 sider.
Den inneholder ikke overraskende nok tretten kapitler hvor hvert av dem blir innledet med et dikt. Når jeg hadde lest ferdig novellen undersøkte jeg hva disse diktene var for noe og jeg fant ut at det er diktet Tretten måter å se svarttrosten på av Wallace Stevens- som var en amerikansk poet. Og det diktet handler vel å se på fuglen fra ulike perspektiv, og i overført betydning menes det vel at det finnes ulike måter å se ting på.

Novellen handler om den 82 år gamle  J. Mendelssohn, en tidligere dommer i Brooklyn Supreme Court og handlingen spenner seg for det meste over denne ene dagen  og vi følger protagonisten i det som skal vise seg å bli hans aller siste dag i live. Han skal treffe sønnen sin Elliot til lunsj men før den tid må han gjøre seg klar. Han har en hjemmesykepleier som bor der og tar seg av ham og det er tydelig at han er misfornøyd med å være så gammel at han trenger hjelp. At han må bruke bleier om natten hjelper heller ikke på situasjonen. Mendelssohn er en snodig mann som filosoferer og grubler veldig mye, det er både morsomt men også litt sårt. Det er tydelig at han savner sin kjære kone, Eileen, som har gått bort to år tidligere. Hun var hans livs kjærlighet og han minnes henne med  stor ømhet. Hun pleide å lese høyt for meg om kvelden. Taket over kjærligheten vår har blitt revet av, og nå er det bare den uendelige himmelen over den.

Han kommer seg til restauranten hvor han skal treffe sin sønn og når han omsider dukker opp er sønnen så opptatt med mobiltelefonen. Greit nok at han er en suksessfull businessmann men det får være grenser mener Mendelssohn og begynner å lure på om han gjorde noe feil under oppdragelsen hans.
Mendelssohn har en lang indre monolog hvor han tenker tilbake på barndommen i Dublin, på konen som han elsket så høyt og som han savner så inderlig. På livet som har vært, på jobben han har hatt, på de to barna sine som nå begge naturlig nok er godt voksen. Han viser stor omtanke for de rundt seg, kelneren, ryddegutten, hjemmesykepleieren..og han tenker mye på hvordan forholdet til sønnen er. Det skinner gjennom at han skulle ønske at det var noe annerledes enn det viser seg å være og at han er villig til å jobbe med det.

Forfatteren har et nydelig og forførende språk,og det er en ren fryd å lese det han skriver. Det ligger en lun humor i bunn gjennom hele novellen og av og til blir det skikkelig morsomt, som sitatet jeg har lagt ved lenger nede som er hentet fra når han er på vei til restauranten for møte sin sønn.
Som du sikkert har forstått så er det Mendelssohn som er fortellerstemmen og glimtvis blir vi fortalt det som skjer etter at Mendelssohn har blitt overfalt og vi blir med etterforskerne når de skal gå gjennom kilometer med overvåkningsvideoer for å finne ut hvem gjerningsmannen er.
Vi blir tatt med inn i avhørsrommet når etterforskerne har tatt det de mener er gjerningsmannen.

 

Nå er den røde mannen statisk. Blinker ikke engang. En avenyens Geronimo. Hadde ikke neonlysene en annen farge en gang for lenge siden? Var det ikke en gang en stor hånd? Eller finnes den fremdeles? Det var helt sikkert walk,Don`t walk. Det var typisk New York, påståeligheten i det, den direkte ordren. Gå, hvis ikke. Det var også et annet skilt: Don`t Even Think of Parking Here. Og en gang, for lenge siden, så han et skilt i Hell`s Kitchen der det sto: Park Here, Motherfucker, and You Will. Som var morsomt, om enn uklart. Hvis du parkerer her, så parkerer du her? Eller hvis du parkerer her, knuller du moren din? Eller begge deler? Ingen av delene? Eller noe midt i mellom?

S. 69

Altså, enten knuller du moren din eller så gjør du det ikke!

Denne novellen likte jeg veldig godt og koblingen til diktet fra Stevens passet godt inn, livet består av mange ulike perspektiver og det er ulike måter å se ting på. Det kan også være henblikk på ulike kameravinkler som etterforskerne går gjennom i sin leting etter en gjerningsmann eller for å finne ut av hva som skjedde med denne game mannen.

Man kan nesten ikke unngå å bli glad i den gamle Mendelssohn som så tydelig har problemer med dette å bli gammel og merke at både kropp og hodet ikke fungerer som før. Det er sikkert ikke lett å skulle forholde seg til dette.

En fin novelle om en gammel manns forhold til sin sønn,alderdommen og det såre savnet etter sin elskede kone.

Neste novelle ut er Hvor mye er klokka nå, der du er? er en fortelling om en forfatter som har fått i oppgave å skrive en novelle til nyttårsutgaven av et magasin, og han setter seg ned om våren for å klekke ut en fortelling. Etter litt startvansker kommer han opp med en fortelling om Sandi, en 26 år gammel soldat som er på oppdrag i Afghanistan og siden det er nyttårsaften vil hun gjerne ringe til kjæresten sin og sønnen hennes.

Dette var den korteste novellen i samlingen men jeg likte den veldig godt. Den gav oss et innblikk i hvordan en forfatter jobber når han skal lage en ny fortelling og her plumpes det ut ideèr som er gode og noen kanskje mindre gode… Den var utrolig artig og til tross for at vi kun fikk en liten titt i historien til denne Sandi så merker jeg at jeg ble veldig nysgjerrig. Det må jo sies at denne novellen er ganske spesiell og ikke noe jeg husker å ha lest før. I Like it!

 

Tredje fortelling ut er novellen med det underlige navnet Sh`khol og handler om en mor og hennes sønn som tilbringer en julehøytid på en hytte i Galway i Irland. Den  13 år gamle adopterte sønnen er døv og muligens autist. En morgen er han forsvunnet når hun våkner om morgenen og hun tvinges til å ta kontakt med eksmannen.

Denne novellen gjorde veldig inntrykk på meg og forfatteren har skapt en troverdig karakter i denne moren. Fortvilelsen hennes og frykten for at noe hadde skjedd med sønnen og ikke minst skyldfølelsen hun sitter med er til å ta og føle på. Veldig bra skildret. Det samme var beskrivelsene av det irske landskap og værforhold.  Vi får også se sekvenser hvor sønnen er voldelig mot sin mor og hun bekymrer seg for hvordan hun skal takle ham når han blir større og mye sterkere enn henne.
I likhet med den forrige novellen jobber denne protagonisten med en roman, denne gangen som oversetter og jeg ble for alvor interessert i «romanen» i novellen, som handlet om et middelklass-par som på relativ kort tid mistet sine to barn på grunn av sykdom.
En sår og ganske så spennende novelle om blant annet det å måtte gi slipp.

 

Da det er sengetid, leser hun for ham på gælisk fra en samling av gamle irske mytologiske fortellinger. Det var noe musikalsk i mytene. Øyelokkene hans glippet. Hun ventet. Uroen hans. Sinnet hans. Nattlig raseri, kalte legene det.
Hun glattet ut håret hans, men Tomas rykket til, og armen hans slo ut i luften. Albuen traff henne på siden av haken. Hun kjente etter om hun blødde. En tynn stripe på fingrene. Hun berørte tennene med tungen. Uskadde. Ikke så ille. Kanskje et blåmerke i morgen. En ting til å forklare når hun skulle innom butikken i landsbyen. Timpiste beag. Et lite uhell, ingen grunn til bekymring. Nà bac leis.
Hun bøyde seg over ham og låste armene i en trekant så han ikke skulle slå hodet i veggen.

S.180

 

Sist ut er novellen Traktat som handler om Beverly, en aldrende nonne som nettopp har flyttet til et hjem for «søstre» etter at hun hadde hatt et sammenbrudd på den forrige plassen hun jobbet, på et hjem for unge kvinner med uønsket graviditet.
En kveld ser hun sin tidligere overgrepsmann på tv og hun blir helt satt ut. Lurer på om det er noe i veien med hodet hennes, om hjernen hennes spiller henne et puss.
I stadige tilbakeblikk får vi som lesere vite hvordan hun gjennom flere måneder var holdt til fange og mishandlet, slått og utsatt for gjentatte overgrep av denne mannen som nå jobber for fred. Selv om det har gått 37 år finner ikke Beverly fred før hun finner ut om det faktisk er ham hun har sett og får konfrontert ham med det han har gjort.

Enda en novelle hvor forfatteren får skildret redsel og frykt på en god måte og som er til å ta og føle på. Dette var en ganske så intens novelle selv om det ikke var «action» i så måte. Og viser at de som blir utsatt for slike grusomheter aldri egentlig blir ferdig med det. Det følger en gjennom store deler av livet.

I etterordet skriver forfatteren at han ble overfalt på gaten for noen år siden når han holdt på å skrive denne samlingen så noen er skrevet før mens andre er skrevet etter overfallet. Jeg kan godt tenke meg at den siste novellen i samlingen er skrevet etter overfallet hvor han ble slått ned bakfra når han skulle hjelpe en kvinne som ble antastet av en mann på gaten. Forfatteren ble slått bevisstløs og havnet på sykehus.

Jeg tror jeg nevnte det etter forrige McCann bok jeg leste at det ikke skal bli lenge til neste gang for han er en dyktig forfatter- det er det ingen tvil om.  Denne gangen skal det ikke bli lenge til for jeg har et par bøker på lur, og når det er sagt så håper jeg at flere av bøkene hans står for tur til å bli oversatt til norsk. Jeg har lest La kloden spinne( ikke skrevet om den ser jeg, og Transatlantisk, som er de to bøkene han er mest kjent for.)

Det er ikke enkelt å trekke frem èn  novelle foran de andre for de er gode alle sammen på hver sin måte og de gjorde inntrykk på meg alle sammen. Eller,Hvor mye er klokka nå, der du er? var for det meste litt kul.

 

ANBEFALES!

 


Forlag:Cappelen damm
Original tittel: Thirteen Ways of Looking
Norsk tittel:Tretten måter å se på
Forfatter: Colum McCann
Oversetter:Håvard Syvertsen
Format:Innbundet
Sideantall:255
Utgitt:2015
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

colum mccann
Foto: Brendan Bourke

Colum McCann er født i 1965 og er en irsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1994 med novellesamlingen Fishing the sloe-black river. Han har siden den gang seks romaner og tre novellesamlinger. Det er særlig bøkene La kloden spinne og Transatlantisk han har fått stor oppmerksomhet for. Han har vunnet flere priser for sitt arbeide.

 

HILSEN BEATHE

Lettiparken av Judith Hermann

Jeg hadde verken hørt om bok eller forfatter før jeg ved en ren tilfeldighet kom over tittelen på insta og det var vel coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på boken, jeg liker utførelsen Pelikanen har på bøkene sine, det er absolutt bøker som blir lagt merke til, og så er det alltid spennende å lese noen «nye» forfattere.

LETTIPARKENLettiparken er en novellesamling bestående av 17 fortellinger, noen er så korte som fire sider mens den lengste spenner seg over hele tretten sider.

Jeg har brukt lang tid på denne for jeg har kun lest en novelle innimellom andre bøker, både fordi jeg ville at den skulle vare en stund og fordi at denne forfatteren gir visst ingenting ved dørene skulle det vise seg.

Jeg skal ikke fortelle noe om alle fortellingene, da er jeg redd dette hadde blitt et langt og kjedelig innlegg, men jeg har plukket ut noen som jeg på en eller annen møte ble ekstra berørt av.

Kull er den første novellen ut og til å begynne med overværer vi en gruppe mennesker som holder på å skufle kull inn i en låve. Snart kommer nabogutten syklende bort og spør hva de driver med. Vincent er fem år og har nettopp mistet moren sin som døde av kjærlighetssorg. Hun lukket seg mer og mer inn i seg selv, og til slutt taklet ikke kroppen mer.Dette var en stillferdig novelle og vi fikk på disse sidene et godt innblikk i livet til lille Vincent. Jeg fikk lyst til å gi ham en klem.

Dikt handler om en kvinne som skal avgårde for å besøke sin gamle far, og dette er noe hun gruer seg til. Leiligheten hans er fullt av ting som har samlet seg opp i årenes løp og han har knapt nok plass til seg selv. Han prøver å lese dikt uten å bryte sammen, av og til klarer han et vers andre ganger ikke,han blir så påvirket av ordene i diktene. Hun har med seg noen kakestykker fra et konditori, og faren finner ut at konditoren må være homo siden han har pyntet kakene så fint, og så smakte de så godt. Faren har vært psykisk syk så lenge datteren kan huske.

Tittelnovellen Lettiparken  handler om en eldre dame ved navn Rose som står i kø ved kassen i en dagligvarebutikk og lenger foran ser hun Elena, en gammel venninne, men hun kjenner henne ikke igjen med det samme og når hun gjør det er det for seint. Den før så vakre Elena fremstod nå som en trist kjempe, og deretter begynte hun å erindre ting fra fortiden mens varene hennes triller fremover på samlebåndet.  De begge hadde vært «offer» for fotografen Page Shakuskys blikk, og Elena hadde den gang blitt fridd til og han hadde laget et album med bilder han hadde tatt i Lettiparken.

Mange slags erindringer ble en av favorittene mine i samlingen og handler om en gammel dame, Greta som skal leie ut et rom i huset sitt og den femti år yngre Maude er inne til intervju. Her får vi et godt innblikk i disse to kvinnenes vennskap og ikke minst får vi ta del i den nå over åtti år gamle kvinnens mange minner fra den tiden hun var gift med sin nå avdøde mann og hadde huset fullt av barn.

I Hjerne treffer vi paret Philipp og Deborah som i mange år har prøvd å få barn uten å lykkes. Philipp kan klare seg uten barn men det kan ikke Deborah og de bestemmer seg for å adoptere, men så viser det seg at Philipp er for gammel med sine femti år, mens Deborah som er trettifem er i rett alder for å få adoptere. De bestemmer seg for å reise til Russland for å hene et barn gjennom en organisasjon som ikke har noen regler hvor hvor gamle foreldrene er….

Tilbakekomst ble også en av mine favoritter og handler om Ricco som vender tilbake etter syv år og besøker barndomsvenninnen som vi ikke får vite navnet på og det er hun som er fortellerstemmen. Etter hvert som novellen skrider frem så blir det klart at Ricco har mange grusomme minner som til stadighet plager ham og i en alder av førti år så kan det virke som han ikke får helt til dette voksenlivet. Han er heller ingen god lytter og virker veldig opptatt med seg selv og kanskje det er nettopp derfor det blir vanskelig for ham å opprettholde kontakt med de rundt seg. Dette ble til tider hjerteskjærende lesing og jeg fikk så vondt av ham og jeg forstår godt hvorfor han sliter.
Man fikk det ikke fortalt men jeg satt med en følelse av at de hadde vært kjæresten en gang og at han var barnet til sønnen hennes på åtte år.

 

Denne novellesamlingen var slett ingen «walk in the (Letti)park», for her må du virkelig jobbe med teksten og forfatteren gir absolutt ingenting ved dørene. Høyst usikker på om jeg i det hele tatt forstod meningen ved et par av disse, usikker på hva forfatteren egentlig ville si med teksten som av og til kunne se ut som den bare fløy rundt der uten noe som helst mål og retning. But she is very good this one, for selvfølgelig mente hun noe med teksten, hun ville bare at leseren skulle våkne opp og bli oppmerksom på alt det fine, vakre og såre som lå mellom linjene må vite, så da var det om å gjøre å skjerpe sansene for å komme helskinnet til mål.

Forfatteren følger ikke noe bestemt mønster for noen noveller er skrevet i 3.person, mens andre ganger er det en navnløs jeg-person som fører ordet.

I disse sytten novellene får vi et lite innblikk i menneskers liv på godt og vondt, det er mye hverdagsrealisme å spore her og de aller fleste novellene har en vidåpen slutt, her blir det med andre ord opp til leseren å trekke sine egne konlusjoner til det en har lest. Her ligger det veldig mye handling mellom linjene og forfatteren bare antyder noe så blir det opp til leseren hvor mye en klarer å ta til seg.  Selv om de fleste personene på en eller annen måte sliter så ligger det et slags håp og lurer under overflaten i disse novellene og av og til måtte jeg le også. Som for eksempel i novellen Krysninger hvor ekteparet Patricia og Vito får nye naboer når naboen Andre bestemmer seg for å leie ut huset og det viser seg at de nye naboene er noen asosiale krek, men selv hadde de aldri tatt noe iniativ til å ha noe særlig kontakt med Andre når han bodde der.

De har aldri vært borte hos ham, de har aldri invitert Andre inn i huset, de snakker bare over gjerdet eller om høsten når de raker løv på veien, på grensen mellom tomtene, opptatt av å holde avstand. Til slutt hadde han plutselig en kinesisk kone, hentet et eller annet steds fra, fra en katalog eller på flyplassen, en kineser med en hund uten pels, som i middagsheten måtte smøres inn med solkrem, et syn som fikk Vito, som han sa flere ganger,til å spy. Så flyttet de,og Andre leide ut huset, og de asosiale flyttet inn.

S.139

Jeg ble fascinert av hvor mye hun klarte å formidle over veldig få sider, og hvor godt kjent man ble med disse personene til tross for at man bare var med dem en kort stund. Det må jo være utrolig vanskelig å få til men Hermann ser ut til å ha full roen på dette.
Hun har et kort og presist språk men innimellom tyr hun til et meget billedlig språk og disse overgangene sitter så heltstøpt som hun ikke har gjort annet.
Personene hun har skapt ser ut til å være godt voksne og de mangler ingenting av materielle goder, men alle som en sliter med et eller annet likevel. Det er barnløshet, det er skilsmisser, nye relasjoner,dødsfall,alt det som et liv rommer på godt og vondt.
Dette er en stillferdig samling og det er noe jeg absolutt har sansen for. Jeg fikk litt Alice Munro vibber mens jeg leste og kom i etterkant over et intervju med forfatteren og det viser seg at det er en forfatter hun ofte henter inspirasjon hos. Selv om jeg måtte virkelig jobbe med teksten så ble dette en veldig god leseopplevelse og det er fint å utfordre seg selv litt også, det blir ikke lenge til jeg plukker opp en ny bok ført i pennen av Hermann.

 

Anbefales!

 

 


Forlag:Pelikanen
Original tittel:Lettipark.Erzählungen.
Norsk tittel:Lettiparken
Forfatter:Judith Hermann
Oversetter:Sverre Dahl
Format:Innbundet
Sideantall: 156
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Kjøpt

 

Forfatter

Judith Hermann
Foto: Juergen Bauer/Pelikanen.no

Judith Hermann er født i 1970 og er en tysk forfatter. Hun debuterte som forfatter med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998 og har siden den gang  skrevet ytterligere tre novellesamlinger og en roman.

 

HILSEN BEATHE

Halloween av Tania Kjeldset

Forfatteren bak denne novellesamlingen har  skrevet  og illustrert en rekke barne-og ungdomsbøker men denne gangen har hun skrevet en bok for voksne. Jeg håper at dette er første av flere for dette var en bok helt i min gate.

HALLOWEENNovellesamlingen Halloween består av åtte korte fortellingen hvor vi treffer mennesker som på ulike måter sliter  med det sosiale. De er ensomme på hver sin måte. Gitt tittelen på samlingen, handlingen går for seg på den samme datoen i alle fortellingene- 31.oktober- altså Halloween.

Novellen Avstand mellom tog og plattform åpner ballet og den handler om en eldre kvinne, Esther Aronsen  som våkner opp en dag og innser at hun ikke har noe særlig å leve for lenger. Hun gjør som hun pleier å gjøre hver eneste dag, rydder og bærer ut bosset. Hun er en meget pertentlig dame. Det ringer på, hun tror det er naboen, Bjørg, men i stedet er det noen gutter hun ikke har sett før som selger boller fordi de skal på klassetur. Hun vil ikke ha boller men gir de likevel 50 kroner. I etterkant tenker hun at 50 kr er for lite når de skal helt til Polen. Før hun går til togperrongen, hvor hun har sett seg ut nøyaktig hvor hun skal stå, setter hun fra seg noen skøyter utenfor døren hos naboen som hun mener har en datter som kan få bruk for dem.

I novellen Hjerterystelse treffer vi ungdomsskoleeleven Ansgar som er forelsket i lærerinnen sin, Jorunn.
Bare Teater er neste novelle ut og her treffer vi ungjenten Gloria. Hun  har alltid vært på fornavn med foreldrene sine, men etter at de skilte seg har faren bestemt at hun skal kalle ham pappa. Hun bor litt begge to. Gloria har noen nupper på huden som hun har fått beskjed av moren, eller Kate som hun kaller henne og gjøre noe med. Dermed skrubber hun seg til blods og det blir så ille at hun må oppsøke lege.
Denne novellen var ganske sår, og en av de jeg likte aller best i samlingen – virker som moren aldri er helt fornøyd med datteren sin.

Hun går mot heisen og ser at den er på vei ned. Bak glasset skimter hun det hvite hodet til fru Aronsen.
Gloria holder opp døra   for henne. Så mager hun har blitt.  Fru Aronsen, som alltid skotter så forsiktig opp på henne, de innsunkne øynene hennes. fulle av vann og engstelse. Hun har vel hørt henne gjennom veggen. Men selv hører hun ikke mye fra leiligheten hennes, bare et svakt sus i rørene når hun bruker toalettet, eller dusjen. Aldri musikk, aldri noen som ringer på døra der. Hvor ofte har hun ikke selv passert henne, bare med et kort nikk, et grynt, så vidt hun kan høre det selv. Hun bestemmer seg for å hilse litt ekstra hyggelig. Men Fru Aronsen hilser ikke tilbake i dag. Snarere virker hun skremt, når hun ser henne.

S.39

Tittelnovellen Halloween går for seg på T-banen og en eldre kar sitter bak to venninner som sitter og prater, den ene har datteren sin med seg. Moren er enten opptatt med å prate med venninnen eller å svare på tekstmeldinger, bare hysjer på den lille jenten hele tiden som hele tiden spør om ting hun aldri får svar på.
Den eldre karen mimrer tilbake til sin egen barndom og til sin egen mor.
Den  lille jenten sitter og sparker i en pose hun har på fanget, fra den stikker det opp et dødninhode- den lille jenten skal være døden når hun skal gå «trick or treat» senere samme dag. Den eldre mannen begynner å snakke med henne, noe som ikke blir godt mottatt av moren.

I Paddene er det advokaten Veronica som er fortellerstemme. En dag ringer telefonen og broren til en hun kjente i barndommen ringer for å si at broren er død og at hans ønske var at hun tok hånd om dødsboet hans. Veronica mimrer tilbake til den tiden de kjente hverandre, og hun hadde ved en anledning stjålet en perm med Donald blader som Sveinung samlet på, hun hadde gjemt den ute i skogen og den var blitt ødelagt.
I etterkant sliter hun med dårlig samvittighet for det som skjedde den gangen og brorens telefon bringer det hele på banen igjen.

I novellen Bill.mrk. haster møter vi naboen til Esther Aronsen, Bjørg. Hun skal på date i godt voksen alder med en hun har blitt kjent gjennom en kontaktannonse. Elmer er hennes første date til tross for at hun har pratet med flere de siste ukene, han er forøvrig den samme som vi traff på t-banen for et par noveller siden.

I novellen Ikke mitt barn overværer vi en middelaldrenes kvinne store anger fordi hun aldri har fått barn. Hun og mannen sitter hjemme og venter med «angst» på at barna i nabolaget skal komme og ringe på for å be om godteri. Året før hadde det skjedd noe som gjør at denne kvinnen er ekstra nervøs denne kvelden.

Den siste novellen ut er Overraskelsen og handler om et ektepar som venter på den voksne sønnen sin, Karsten. De skal feire at han har fått seg ny jobb. Det ringer på døren og der stod Vegard, en som bodde hos dem noen år når han var ungdom. Vegards mor er narkoman og derfor har han ikke alltid bodd hos henne.

Han er ikke så forandret som hun trodde. Men sårheten finnes der et sted, selv om han ikke bærer den utenpå huden lenger. Hun leter fram gjemte trekk, de litt for store ørene er godt skjult under det halvlange håret nå, men den keitete, litt kantete, det kan hun godt få øye på..Og så har han funnet det han eter etter, han har ikke glemt det likevel. Vegard stryker over glasset med hånden.
-Har dere denne tegningen ennå, Randi!
Som om de skulle kaste den, eller pakke den vekk, tegningen han ladge til dem på hytta, inspirert av alle Donaldbladene på do. Den late fetteren. Guffen var det visst.

-Se her står det: Til Randi og Halvor. Kan jeg  få komme tilbake? Faen, dere har ramma`n inn også.

-Den har alltid vært rammet inn, Vegard.
Han ser vekk, gnir seg i ansiktet med hånda.
-Åh, sier han med et sukk. – Dere ass.

S.126

Den siste novellen kunne vært dobbelt så lang for den var så sår og fin. Jeg ville gjerne hørt mer om Vegard. Dette var en av mine favoritter i samlingen.

Jeg håper virkelig at forfatteren har mer på lager til de voksne også for dette var veldig bra. Hun har et fint og lettfattelig språk og de fleste novellene hadde en sårhet i seg som jeg likte så godt. Her er mye hverdagslige ting som skjer  som de fleste av oss kjenner igjen men samtidig ligger det et lite mørke i bunn. Karakterene vi møter i fortellingene sliter alle med å relatere seg til andre mennesker sosialt sett, men samtidig kanskje ikke nok til å si at de er utenfor samfunnet på noen måte heller. De er alle sammen ensomme på hver sin måte. Jeg fikk vondt av Gloria i novellen Bare teater, fordi moren er så opptatt av fasaden at hun ikke ser hva som egentlig er bra for datteren men samtidig forstår vi at heller ikke hun har det noe bra, sånn egentlig.

Fikk også vondt av den lille jenten som ikke fikk kontakt med moren sin på t-banen i tittelnovellen men med det samme den eldre karen begynte å svare på spørsmålene hennes «våknet» moren.

Jeg fikk en veldig medfølelse for den middelaldrene kvinnen i Ikke mitt barn, hun går der å tripper og venter på at det skal ringe på døren, hun gruer seg til at de skal ringe på og nærmest sitter der i mørke slik at de skal tro de ikke er hjemme. Hun hadde hatt en veldig skremmende opplevelse året før og er redd for at de skal komme tilbake, samtidig ser hun nabogutten Knut og vil gi ham et kakestykke uten at noen skal oppdage at de er hjemme. Samtidig med denne omsorgen ligger det i bunn en slags sorg og anger for at hun aldri fikk egne barn.

Det går en slags rød tråd gjennom hele samlingen og ved et par anledningen treffer vi de samme personene flere ganger men gjennom andres perspektiv. De er alle sammen naboer og vet hvem hverandre er. I noen av novellene finner vi et lite snev av humor men ellers er det et slags mørke som henger over fortellingene, ikke et stummende mørke hvor alt er helt jævlig og man er helt på bunn som menneske riktignok men mørkt nok til at vi ser at disse menneskene føler seg alene. Og den følelsen er aldri noe kjekt å sitte med.
Altså, jeg liker så godt sånne fortellinger hvor det kanskje ikke skjer så mye på det ytre plan, og mange av skildringene går med til hverdagslige gjøremål for det er jo sånn at det skjer noe likevel. Forfatteren har skildret denne ensomheten på en slik varm og øm måte, og det er det som gjør denne samlingen så fin.
Anbefales!

Fant ingen bloggomtaler av denne og det betyr kanskje at ingen andre bloggere har lest?

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel:Halloween
Forfatter: Tania Kjeldset
Format:Ebok
Sideantall: 143
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

sek_person_scid_1110
Foto:Anna-Julia granberg

Tania Kjeldset er født i 1960 og er en norsk forfatter og illustratør.  Hun debuterte som forfatter i 1995 med bildeboken Eplemadammen  og har etter det gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom. Ungdomsromanen Juli ble blant annet nominert til Uprisen i 2010. Novellesamlingen Halloween er hennes første bok for voksne.

 

HILSEN BEATHE

 

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky

Det var på forlagets høstmøte tidligere i uken at jeg kom over denne novellesamlingen av Koritzinsky og syntes den virket interessant så jeg lastet den ned på Kindle min når jeg kom hjem. Samlingen består av seks noveller.

jeg har ennå sett verdenIngenting om kjærlighet er første novelle ut og handler om en ung kvinne som stadig møter nye menn, knuller dem og forteller om fortiden sin. Hun har generelt sett en likegyldig innstilling til mennesker og lar seg ikke frastøte av snus under leppen eller manglende hygiene-satt med en følelse av at hun søker etter kjærlighet, tilhørighet og nærhet til andre mennesker men at hun ikke helt vet hvordan hun skal få det til. Dette var en av de novellene jeg likte best i samlingen og etter det jeg har skjønt så er dette den eneste av novellene som har en tilknytning  til en av de andre i samlingen- den siste novellen. Og etter å ha lest den leste jeg denne på nytt.

En enkel rynke i pannen – Handler tilsynelatende om syv valper som har forsvunnet og hundemoren er helt fra seg over tapet. Den eldre kvinnen som eier hundene får sin voksne datter på besøk – og sammen skal de lete etter valpene. Det er tydelig at det er et anstrengt forhold mellom mor og datter. Moren klarer ikke helt å godta datterens valg av yrke uten at hun egentlig forstår hvorfor. Moren på sin side kan virke som hun har begynt å rote litt og ting er ikke helt som hun tror de er. Det er tydelig at moren savner datteren sin. Dette var en av de bedre novellene i samlingen etter min mening. En sår fortelling.

På veien tilbake forsøkte moren å sette i gang en samtale, men jenta var knapp i svarene, ikke direkte uvennlig, mest som at hun hadde dratt gardinene for og sunket ned i lenestolen, trukket beina innunder seg og latt haken falle til brystet. Hun var alene med seg selv, det var et valg, tenkte moren. Det var et valg hun tar og tar.

Tittelnovellen Jeg har ennå ikke sett verden  handler om en kvinnelig behandler som forelsker seg i klienten sin, og redder ham fra et rushelvete. Denne novellen var kanskje den som traff meg minst, jeg klarte liksom ikke å ta noe av dette innover meg eller engasjere meg på noen måte.

Det samme blir det med neste novelle ut, Fra den andre siden, som handler om en ung jente som begynner på ballettskole i Stocholm og et møte med en eldre ballettdanser får henne til å endre fremtidsplanene sine.

Bønn og anklager  handler om en kvinne som løper gjennom byen, hun har nettopp reddet en pen mann, en rusmisbruker, fra den sikre død. Hun skjelver som bare det og hun får mange skrekkelige bilder i hodet. Hun begynner å tenke på alle forholdene hun har hatt oppgjennom  og lurer på hvorfor ingen av dem varte. Hun kommer til at hun ikke orker å dele hverdagen sin med noen. Denne var til tider litt creepy, men samtidig sår.

Hun visste at hun ikke kunne reddes av et annet menneske, men likevel hadde hun gått inn i alle forholdene sine med en trang til å bli reddet, og når det etter en stund viste seg å være umulig, foreslo hun bestandig å flytte ut igjen(«så kan vi møtes når vi har overskudd til det, gi hverandre det beste av oss selv»), men da var denne deprimerte, langkjakede figuren som var henne allerede blitt støpt inn i den andre, hun kunne knuse figuren- vri på seg, være strålende og glad og nydelig – men støpeformen lå fremdeles intakt inni den andres bryst og bare ventet på å bli fylt på nytt.

Historien om hendene er siste novelle ut og den lengste i samlingen. Den handler om en ung kvinne som forteller om faren sin på godt og vondt.Om hvordan en feil som ble gjort når han var liten var med på å skape ham til det menneske han ble. Dette var den desidert beste novellen i samlingen.

Dette var mitt aller første møte med forfatteren og selv om jeg ikke fikk det helt til med et par av novellene så har jeg lyst til å lese mer av denne forfatteren, og hun har skrevet en novellesamling og en roman før denne så heldigvis trenger det ikke bli så lenge til neste møte.

Forfatteren har et veldig godt språk og det er til tider poetisk, og novellene tar for seg  mellommenneskelige relasjoner og hvordan man blir påvirket av dem. Det er søken etter kjærligheten de aller fleste drømmer om. Tar opp spørsmål som hvorfor mennesker handler som de gjør. Kort sagt om hvordan det er å være menneske.  Og vi alle vet at det er ikke alt som er like godt å forstå seg på. De aller fleste novellene har en tristhet ved seg men ikke slik at jeg tok til tårene, men berørt ble jeg av flere.
Til tross for at flere noveller ikke gjorde inntrykk på meg så vil jeg gjerne anbefale samlingen likevel fordi flere av de andre og da særlig den siste er nesten et «must» å få med seg, den er veldig bra!

 

Kleppanrova har også lest novellesamlingen og hennes innlegg finner du her.

 

 


Forlag: Aschehoug
Tittel:Jeg har ennå ikke sett verden
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Format:Ebok
Sideantall:94
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks på Kindle

 

Forfatter

Foto: Håkon Borg
Foto:Aschehoug.no

Roskva Koritzinsky er født i 1989 og er en norsk forfatter.Hun debuterte som forfatter i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted en bok hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for. Hun ble hedret med Aschehougs debutantpris. I 2015 gav hun ut romanen Flammet og mørket.

 

 

HILSEN BEATHE

Om og menn av Tor Martin Leines Nordaas

Jeg hadde mitt første møte med forfatteren for to år siden når jeg leste romanen Fire dager hos farmor, en kjempeskjønn bok jeg ble veldig begeistret for. I etterkant har jeg fulgt forfatteren på facebook og ikke minst lest hans herlige tekster om «samtalene» han har med sin lille sønn, Sigve. Jeg håper det går fint at jeg deler en av tekstene her og denne er fra i fjor sommer:

Lørdagskveld på stellebordet. Sigve smører seg med tålmodighet.
‒ Ærlig talt, pappa… For. Et. Klin.
‒ Enig. Men du har eksem, og kremen er påbudt.
‒ Påklint…
‒ Det også. Jeg er forresten ikke overrasket.
‒ Ikke?
‒ Nei. Du er en Nordaas. Eksemen hører med.
‒ Har DU eksem, pappa?
‒ Ja, men jeg slapp billig. Onkel så ut som ei kjøttkake i ungdomstida.
‒ Kjøttkaker ser gode ut. Når får jeg smake det, forresten?
‒ Om ei stund. Masse grøt først.
‒ Greeeeit. Ganske god, den grøten.
‒ Så bra.
‒ Jah! Så du får IKKE smake, pappa.
‒ Nei, nei…
‒ Tror forresten grøten er et tryllemiddel. Jeg blir jo STAPPMETT selv om nesten ALT havner på kluten under haka mi.
‒ Poeng.
‒ Er du ferdig å smøre snart? Jeg gleder meg til tannpussen. Tanna mi KLØR, nemlig.
‒ Og det kommer en til?
‒ Jah! Beklager at det gjør meg litt sur.
‒ Litt?
‒ Jaja, SUR da…
‒ Du skal ikke beklage. Det er bare å bite fra seg.
‒ Og det har jeg da også tenkt å gjøre, pappa. Men stort sett er jeg BLID.
‒ Det skal du ha, gutt. Du sprer humør.
‒ Jah! Synes du jeg synger fint klokka 04.30 hver eneste morgen?
‒ Eh… Nå gutten min, skal du høre…
Sigve gliser.
‒ Vi tar det i morgen, pappa.
‒ Greit. Du vet hva som også skjer i morgen?
‒ Jah! Oma og Opa kommer! Juhuuu.
‒ De gleder seg stort.
‒ Jeg også. Må skynde meg å sove så de kommer raskere.
‒ Lurt. Og du vet, Sigve… Hvis du drøyer morgensangen til sju, kommer de ENDA fortere.
‒ Bah, pappa. Godt forsøk.
‒ Jaja…
‒ Jeg øvde i solteltet mitt i dag.
‒ Så det blir urframføring av noe nytt?
‒ Jepp. Full pupp. I fiss!
‒ Jeg skal være lutter øre. Natta, Sigve min.
‒ Natta, pappa. Generalprøven er cirka halv ett, forresten…

Om og mwnnNovellesamlingen Om og menn inneholder 13 noveller, noen så korte som en halv side mens andre går over mange sider. Felles for dem alle er at de handler om menn og vennskap – noen er ganske så distanserte mens andre igjen er nære og avkledd.

Det hele starter med novellen Ikke mer, som går for seg på en elgjakt og det passer jo fint siden startsskuddet for elgjakten gikk tidligere denne uken. Den handler om Edvard som er på elgjakt sammen med den syke hunden sin Tini. Tankene går tilbake til den gang når faren levde. Med på elgjakten er også Arnljot, en eldre kar som betydde mye for Edvard. En sår og litt trist novelle som jeg likte veldig godt.
I novellen Ei rose fra kristin treffer vi Fredrik og han har noe på gang med Kristin. Etter hvert som novellen skrider frem blir det klart at Fredrik har en stor sorg han bærer på, han mistet nemlig konen sin Anniken som døde av brystkreft. Det han lurer på nå er om Anniken aksepterer at han går videre i livet og innleder et forhold til Kristin. – Dette var en veldig sår novelle og jeg tenker at de tankene som Fredrik satt med er vanlig. Jeg vil tro at de  fleste som går bort vil at den som blir igjen skal fortsette å leve livet sitt og finne kjærligheten igjen om så er. Man skylder vel nesten den som går bort å leve livet til det fulle med alt det innebærer, ikke minst gjelder dette om det er forholdsvis unge mennesker som går bort. Men at den som blir igjen har noen kvaler med dette til å begynne med forstår jeg godt.

Vi løp forbi Trefoldighetskirken, og mens ørene frøs røde, fortalte jeg om julekvelden i forfjor, da Anniken pakket opp boka jeg fant på nettet. Annonsen fristet med en hilsen på tittelsida, men skuffelsen over autografen som ikke var der, varte bare noen få sekunder. Anniken gråt da hun leste «Fredsjulen 1945. Til mor. Ei riktig god jul ønskes fra Sara & John»,hastig skrevet på skrå. Dørstokken heme luktet loft, og de gulbrune sidene knakte ved sykesenga. Anniken lukket øynene og lyttet. Kristin stryker meg over ryggen.
– Jeg må få se boka, sier hun.
-Det blir vanskelig.
-Ja vel?
-Anniken har den under puta, sier jeg, og Kristin drar pusten hastig.
-Så herlig. Det ville Prøysen likt å vite.
-Anniken også.

S.32/33

I novellen Hverandre treffer vi Harald og Frits, to eldre karer som hver eneste dag møtes for å drikke kaffe på Kafè. De prater om alle begravelsene de går i og hvordan omtrent alle rundt dem forsvinner. De kommer inn på at de èn dag skal forsvinne de også. – Dette var en lun og fin novelle som slett ikke er så sår som den kanskje kan høres ut. Eller kanskje den er litt sår også da.
Gjev gutt er en novelle om et barnebarn som tar morfaren sin med på tur, de er tilbake på gamle tomter og her får man tilbakeblikk på et (gårds)liv som kanskje ikke alltid var like bra. Morfaren er på sykehjem og har det bra der, men det betyr ikke at det er der han nødvendigvis vil være. Livet er både vondt og godt, sånn er det vel for de aller fleste av oss. – Igjen en veldig fin og sår novelle som gikk rett i hjertet mitt. Okei, jeg skal innrømme det først som sist, tårene rant.

 Adventskalender er en av de herligste novellene i samlingen og her skriver forfatteren en kalender til sin ufødte sønn. Teksten her er så fin,var og nær, og jeg smiler gjennom tårene som renner når jeg leser. Første luke lyder som følger:

Om ett år skal vi åpne lukene i lag, og vi skal sammen kjenne duften av havremakroner. Mamma har bakt i kveld, etter oldemors oppskrift i kladdeboka som lukter krydder. Du kan glede deg. Det gjør i hvert fall jeg. At du er ferdigbakt og ligger til etterheving, som jordmora sa, er fint å vite. Jeg har prøvesmakt fem,seks makroner og tenkt på at du får en varm og god heim. Mamma er som oldemor var, hun bryr seg om folk på skikkelig vis. Hun hadde ikke behøvd å roe ned mine nervøse hverdager, det er ingen plikt, men hun gjør det, stort sett med et smil. I går lo hun, til og med, da jeg gråt en skvett og lurte på om du blir glad i meg.

S.101

Denne novellen er så full av kjærlighet, både til det livet som skal begynne eller som ligger til etterheving som hun sa, jordmora, men også til kvinnen og det nye livet de skal ha sammen  alle tre. Det er så ekte, lunt og fint og med den humoritiske undertonen som omtrent alltid ligger på lur i tekstene.

Sist ut er Mannen jeg måtte møte og handler om forfatterens møte med Jon Skaar har jeg kommet frem til at det må være. Han som var med i et Ylvisprogram og ikke minst programmet Der som ingen kunne tru at nokon kunne bu. Gården Skåro ligger 300 meter over fjordbunnen og det tar over èn times gange i ganske så bratt terreng for å komme frem dit. Ved et googlesøk fant jeg en artikkel om akkurat dette møte som fant sted i 2012, men det var bak en betalingsmur og jeg fikk ikke lest. Men jeg kom over et bilde av de to som er tatt av forfatteren selv, et såkalt selfi.

Ikke alle novellene gjorde like godt inntrykk på meg men de aller fleste gjorde det på et eller annet vis. Som nevnt er dette noveller om menn og deres vennskap, noen består mens andre sliter litt mer og da tenker jeg først og fremst på vennskapet mellom de to kompisene fra novellen Heimlengsel hvor fortellerstemmen i all hovedsak er hetero men ting kan altså skje…mer sier jeg ikke om den saken.

De aller fleste novellene har en sårhet ved seg som jeg likte godt. Forfatteren har så fine tekster og ofte er det stillferdig,noe som ikke er meg i mot.

Jeg vil at enda flere lesere der ute skal oppdage denne forfatteren og de fine tekstene hans, og etter en aldri så liten stalking runde på facebookveggen hans(Sorry altså) kom jeg over en link til et bokbad som fant sted i begynnelsen av september og linken ligger rett under her om du vil se.

 

 

Dette er jo forfatterens femte utgivelse, hvilket betyr two down three to go mens jeg venter på neste utgivelse fra denne kanten.

Anbefales varmt og inderlig!

Bloggen My criminal mind har også skrevet om boken,innlegget hennes finner du her.

 


Forlag: Fair
Tittel: Om og menn
Forfatter: Tor Martin Leines Nordaas
Format: Innbundet
Sideantall:124
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

TorMartin210

Tor Martin Leines Nordaas er født i 1978 og er fra Mosjøen. Han har tidligere jobbet som  journalist men jobber nå som forfatter på heltid. Han har noen skrive-og undervisningsoppdrag innimellom. Han debuterte som forfatter med novellesamlingen Opp med fuglene i 2009 og i 2013 gav han ut  oppvekstromanen Hjerneteppe. I 2015 kom han ut med romanen Fire dager hos farmor. I tillegg har han skrevet en kortprosa bok, 100 innskytelser som kom ut i fjor. Den laget han sammen med billedmaker Stig-Ove Sivertsen.

 

HILSEN BEATHE

 

 

Kantslag av Dorthe Nors

Tidligere i mai leste jeg Dorthe Nors nyeste roman «Speil speil blink» som er på kortlisten til årets internasjonale manbookerpris. Den boken likte jeg så godt at jeg ikke var sen om å få tak i en ny bok av henne, og den eneste som var utgitt på norsk var denne novellesamlingen som jeg skal skrive om nå. Jeg håper forlaget kommer til å oversette de andre bøkene hun har skrevet også etter hvert. Romanen hadde noe «Helle Helle-isk» over seg som jeg likte og denne har også litt av det, bare at denne er mye mer satirisk til tider enn det jeg opplever Helle Helle som.

kantslagDette er en kort novellesamling på drøye 90 sider fordelt på 15 noveller. Det er tildels korte noveller med andre ord, men denne damen får fortalt mye med få ord og som leser satt jeg helt målløs tilbake etter endt lesing. De to første novellene ble jeg derimot ikke så veldig begeistret over så det ble en noe slow start men så var vi i gang.

Den tredje novellen Buddhisten handler om en mann som bestemmer seg for å bli buddhist etter at konen forlot ham. Han er embetsmann men  velger å skifte jobb etter at han bestemte seg for å følge buddistiske verdier, vel den nye religionen sammen med heller lite selvinnsikt får denne mannen til å ta noen valg her i livet som får katastrofale konsekvenser. Alt i et forsøk på å skaffe seg mer makt. Jepp, dobbeltmoralen lenge leve.

Novellen Andungen er fortalt gjennom en kvinnes øyne og her skildrer hun faren sin. Han var en mann som var meget opptatt av at ting skulle gå ryddig for seg. Og uansett i hvilken relasjon så sa han alltid ting som Det trodde jeg vi hadde fått puttet i de riktige skuffene. Faren var ofte utro mot moren og en dag når en av hans elskerinner kommer på døren får den ene datteren dette med seg. Faren forteller da at det er helt greit for en gift mann å ligge med andre kvinner så lenge det ikke er følelser med i bildet men for å «rettferdiggjøre»  dette på noe vis  innebærer det at han må overse enhver av de involverte kvinnenes følelser, også døtrenes.

Så har man novellen Den sommeren gikk hun på kirkegårder, som handler om  en kvinne som forteller en av venninnene sine om et underlig kjærlighetsforhold hun har denne sommeren.

Novellen Den store tomaten er kanskje den mest positive i samlingen hvor det egentlig ikke skjer noe alvorlig, snarere tvert i mot. Den handler om en ung jente som jobber for en familie og får uventet besøk som kanskje viser seg å bli en begynnelse på et fint vennskap eller romanse. En stillferdig og fin novelle.

Vinterhagen var en sår fortelling om et par som skiller lag og hvor vi får ta del i historien gjennom sønnen deres sine øyne.

Det var den kvelden Dich Passer døde. Han falt om på scenen. Det var noe i veien med hjertet og han ble straks kjørt med ambulanse til sykehuset, der han ble erklært død ved ankomst. Det var den 3.september 1980, og jeg husker det så tydelig fordi det var den kvelden faren og moren min bestemte seg for å fortelle meg at de ville skilles. Det hadde blitt sagt under kveldsmaten og et sted inni meg var jeg vel lettet.

S. 27

 

Tittelnovellen Kantslag er den mest blodige i hele samlingen og her vi møter Annelise som sitter ved sengekanten sin og lurer på hvorfor hun alltid faller for menn som er voldelige. Hun driver en skikkelig selvransakelse og jeg som leser forestiller meg at hun er alene på sengen, men det skal vise seg at hun slett ikke er der alene og slutten nærmest slo meg midt i magen.

 

Det hun nå lurte på var hvem hun skulle gi skylden for de sårene som forholdet til Carl Erik Juhl hadde gitt henne. Hun snudde på seg foran speilet i soverommet og løftet høyre arm, der det satt et blåmerke. Det var helt uakseptebelt av ham, men det var også mistenkelig at hun ikke hørte etter på det som ble sagt til henne. Ingen av de karaktertrekkene han den dagen på kontoret hadde satt på seg selv, hadde han unnlatt å omsette i praksis.

S. 69

 

Om man ser bort fra de to første novellene som jeg ikke fikk helt sansen for så var dette en helt fantastisk samling. Det er som sagt korte noveller og de fleste slo meg i bakken omtrent. Det handler mye om ensomme mennesker, folk med hemmeligheter eller som sitter med mye mer sorg enn det de ønsker eller klarer å gi uttrykk for. Det handler om forhold mellom mann og kvinne, og mellom voksne og barn.

Mens Nors Speil speil blink blir delvis sammenlignet med Nina Lykkes Nei og atter nei, som begge handler om kvinner midt i livet. Så kan denne novellesamlingen tidvis minne om Nina Lykkes Orgien og andre fortellinger. Nors var i Norge for få uker siden og det finnes et intervju med nettopp de to forfatterne som du kan lese her, og der finnes det også en podcast som du kan høre i sin helhet. Anbefales!

De aller fleste novellene hadde noe ubehagelig ved seg, ikke at jeg satt med en følelse av at noe ekkelt kom til å skje eller hadde skjedd, men mer som en følelse av at noe uventet kunne skje hvert øyeblikk. Det er mulig jeg har tilbrakt for mye tid inne i ulike «Skam-grupper» på facebook den siste tiden og drevet mye (over)analysering men jeg fikk en fornemmelse av at det er mye dobbeltbetydninger i mange av disse novellene. At jeg vil oppdage nye ting om jeg hadde lest dem på nytt. Novellene med sin skarpet og ikke minst knapphet har uten tvil mange lag ved seg likevel. Det er ingen tvil om at denne damen kan skrive, hun gjør det meget bra. Nors har definitivt fått seg en ny fan og jeg skal på leting etter flere bøker av henne enten de er på norsk eller dansk. Anbefales!

 

 


 Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Kantslag
Norsk tittel: Kantslag
Forfatter: Dorthe Nors
Oversetter: Pernille Rygg
Format:Innbundet
Sideantall: 92
Utgitt:2008
Min utgave: 2015
Kilde: Kjøpt

Forfatter

dorthe nors

Dorthe Nors er født i 1970 og er en dansk forfatter. Hun er utdannet Cand.mag.i nordisk litteratur og kunsthistorie fra Århus universitet. Hun debuterte som forfatter i 2001 med romanen Soul. Hun har etter det skrevet en rekke romaner og novellesamlinger, tilsammen ni bøker.Hun har også mottatt priser for sitt arbeide.

HILSEN BEATHE

Familien din av Nora Eide

Jeg fortsetter å lese norske bøker anno 2017 og dette er min 18 så langt. Novellesamlingen  Familien din er skrevet av en av vårens mange debutanter.

familien dinNovellesamlingen består av 23 korte og noen lengre noveller hvor alle har med familie eller familiære relasjoner å gjøre. Siden det er såpass mange noveller så har jeg ingen intensjoner om å skrive om alle denne gangen.

Samlingen starter med novellen Foreldrene dine som faktisk ble en av favorittene mine i samlingen. Den handler om en kvinne i begynnelsen av tredve årene som har søkt etter foreldre på internett via en type dating -app men bare man søker etter foreldre i stedet for å finne seg en partner. Hun skriver med flere men har bestemt seg for et par i begynnelsen av sekstiårene og novellen handler om hennes besøk hos dem. Hun  hadde jo mailet en stund med dem og de «visste det meste» om hverandre, men hun hadde vel ikke fortalt det helt som det var og første del av besøket ble kanskje ikke helt som forventet…

Hun lurer på hvor lenge Anne og mannen prøvde. Hvor mange år som gikk før de forstod at det ikke ville gå. Hun lurer på hvor lenge hun selv prøvde. Forsøkte å holde familien samlet, prøvde å få det til. Hun går aldri lei av å tenke på det. Hva hun skulle gjort, hvordan hun skulle brukt ressursene sine, funnet frem en porsjon godt humør og pågangsmot, slik som folk sa at hun burde gjør, holdt familien sammen, gjort en innsats, ordnet det.

S.21

 

En av de mest såre novellene i samlingen var kanskje den som heter Broren din og den handler om jeg jente som tydeligvis ikke har kontakt med broren sin lenger, og dette er noe hun ikke vil fortelle til venner og kolleger så hun leier inn en skuespiller, Steffen, som skal spille broren når hun har bursdagsselskap.

 

Steffen blunker til meg bak panneluggen, presser seg ned i sofaen mellom venninnene mine. De lener seg mot ham, skyter ut hakene, jeg ser at de liker ham, jeg ser at de liker meg bedre fordi han er broren min. Jeg vinker til dem fra den andre siden av rommet, husker ikke hva det var jeg skulle gjøre her. Kanskje gå bort til dem, fortelle en morsom historie fra oppveksten vår. Gjøre narr av Steffen, la Steffen gjøre narr av meg, kjenne på følelsen under, de faste, fine slagene bak ordene som forteller at vi er glade i hverandre.

S. 92

 

Den siste av novellene jeg har lyst til å trekke frem  er den som fikk meg til å lese samlingen i første omgang og det er Nærbutikken din, den hadde forlaget lagt ut en smakebit av på insta og som gammel Coop Obs hypermarked informasjonsmedarbeider måtte jeg jo bare lese denne. Denne novellen er veldig lik en av novellene til Ali Smith, og handler om en mann som er å handler på COOP og plutselig hører han navnet sitt bli oppropt, når han kommer til informasjonsdisken får han beskjed om at de har funnet datteren hans….

 

Han går bort til skranken, prikker Turid på ryggen, sier beklager, det er ikke min unge. Turid ser på ham et øyeblikk, kvesser munnen i en tynn, rød pil.

-Er det ikke din unge?
-Det er ikke min unge, sier han.
-Men….Du heter Jonas Hellerud?
-Ja, sier han.

Turid skyver seg forbi ham, går bort til jenta som tripper ved en kontorstol.

-Er det ikke pappaen din?
-Jo, sier jenta.
-Er det pappaen din?
-Ja, nikker hun.
-Er du sikker?
-Jaaa.Pappa, kom da.
-Jeg er ikke faren hennes.

S.123

Denne novellen var egentlig litt småcreepy… noe flere av de andre i samlingen var også.

 

Novellesamlingen var godt skrevet og det mangler ikke på fantasi fra forfatterens side. Jeg opplevde samlingen som noe ujevn, noen av novellene ble jeg veldig grepet av mens andre var jeg litt mer ambivalent til, og noen vet jeg ikke helt om jeg  forstod skal jeg være helt ærlig. De minste tekstene var de som var tyngst å forstå etter min mening. Ikke alle novellene var like troverdige, eller det kunne jo teoretisk ha skjedd i virkeligheten men likevel har jeg vondt for å tro på det, slik som for eksempel novellen Barnet ditt, hvor det er en kvinne som har kidnappet det lille barnet til søsteren sin. WTF? Hvem gjør det liksom?Jeg likte noen selv om de kanskje ikke var helt troverdige slik som den som heter Tvillingen din II, hvor hun får besøk av sitt eldre jeg, den var ganske så artig. Jeg nevnte  Ali Smith lenger oppe for jeg  opplevde at et par av novellene i denne samlingen minnet om noen av hennes noveller, blant annet deler av novellen Nærbutikken din og Tvillingen din II.  Ikke at de er helt like altså men minnet veldig om hverandre, så det kunne vært artig og visst om hun er fan av forfatteren.

Selv om ikke jeg falt pladask for hele samlingen så er mange nok av novellene av et slikt kaliber at jeg må si at det var en fin debut og forfatteren var inne på veldig mange ulike relasjonskonstellasjoner, og det var interessant. Jeg ser frem til at flere leser denne samlingen fordi jeg er spent på om andre får mer ut av de novellene jeg ikke helt forstod.

Ingen bloggere som har skrevet om boken ennå, men Littkritikk.no har skrevet om den, og jeg ser at vi var kanskje enige om enkelte av novellene.

 


Forlag: Flamme
Tittel: Familien din
Forfatter: Nora Eide
Format:Innbundet
Sideantall: 184
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

Forfatter

nora eide

Nora Eide er født i 1987 i Trondheim men bor i Oslo. Hun har tidligere studert på tekstforfatter-linjen ved Westerdals ACT. Hun jobber til daglig på et reklamebyrå.  Novellesamlingen Familien din er hennes debutbok.

HILSEN BEATHE