La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve av Sarah Zahid

I begynnelsen av juni skal jeg på debutantslipp på litteraturhuset hvor det skal være en samtale med forfatterne Zeshan Shakar(Tante Ulrikkes vei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet) og Sara Zahid, som er forfatteren bak boken jeg skal snakke om litt lenger nede i innlegget. Det skal handle om utlendighet og for å sitere det som står om arrangementet – Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i?  og jeg merker at jeg ser frem til at de skal debattere om nettopp dette. Nå som jeg har lest alle tre bøkene så vil jeg si at det kan virke som de fra en annen etnisitet har ekstra utfordringer nettopp fordi de er en minioritet.
Tante Ulrikkes vei vil jeg si er først og fremst en oppvekstroman hvor karakterene var av utenlandsk opprinnelse. Boken viser vel også at det å vokse opp på samme sted, i samme blokk, betyr ikke at man nødvendigvis får de samme mulighetene for fremtiden. Mye avhenger også av hvilket hjem man vokser opp i og hvilke verdier som råder der. Men selv om det er to vidt forskjellige gutter vi møter her så er det ingen tvil om at det hviler et ekstra press på ungdommer spesielt som skal forholde seg til to ulike kulturer.

Jannikeevangeliet møter vi to fortellerstemmer, den ene er Layla som i en periode bor på et asylmottak, hun måtte flykte fra hjemlandet på grunn av legningen sin. Hun sliter med å integrere seg i det norske samfunnet men også å snakke høyt om at hun liker kvinner. Også denne romanen opplevde jeg som en bok som først og fremst handlet om det å være ensom og på siden av resten av samfunnet, fordi vi møter også etnisk norske Jannikke som sliter med noe av det samme. Men Layla har ekstra belastninger fordi det er usikkert om hun i det hele tatt får opphold i Norge,blant annet.

La oss aldri glemme hvor godt det er å leveI diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve møter vi den unge jenten Sarah. Hun bor i Holmlia før familien etter hvert flytter til et hus på Bjørndal.

Allerede på første side kan vi ane at hun føler seg alene, hun sovnet nemlig i fotballbingen og er på vei hjem i sine slitte tøysko når hun går forbi naboen som står ved Teslaen sin. Kontrasten er stor.

Baba, faren hennes var fabrikkeier i hjemlandet, nå kjører han taxi.

Hun snakker om famile og teller opp et stort antall barn fordelt på to leiligheter, det kan tyde på at de bor i heller trange kår. Det krangles om strømregninger som kan tyde på at økonomien ikke er den beste.

Sarah blir mobbet av de andre jentene på skolen, de kaller henne blant annet for knekkebrød. Det er godt mulig at hun sliter med spiseforstyrrelser  i likhet med søsteren til bestevenninnen Marie.

I friminuttene sitter hun ofte alene og spiser, og sier til seg selv at hun ikke er noe offer. Det kan av og til virke som hun trekker seg unna selv.

Moren er død og Sarah savner henne, da er det fint å få kontakt med bestevenninnens mor. Det er tydelig at det er et stort savn for henne å kunne snakke med en voksen kvinne.

Når hun er tilbake i hjemlandet føler hun seg som en fremmed.

Baba sier han fikk en ekkel kunde i
Honey Foss
at fyren av drita og ikke ville betale
han ødela taksameteret
så Baba måtte ringe purken og…
jeg sier det heter Hønefoss
og får kjeft
så sier jeg herregud
som Baba tror er et skjellsord
jeg får ikke lov til å gå ut
skyper med Oda resten av kvelden

S.26

 

Det er tydelig at Sarah har mange utfordringer og at hun har mye å tenke på. Det er sårt å lese om noen som blir satt på siden og dessverre så er det virkeligheten for mange.

Samtidig er Sarah full av dagdrømmer og hun tror på en bedre fremtid. Hun virker å være en som ikke gir opp og hun har planer for hva hun skal utdanne seg som.

Diktsamlingen skildrer også en vanlig barndom, hverdagsliv, ferier, et gryende voksenliv samt populærkultur.
Det hun går gjennom kunne en hvilken som helst annen norsk ungdom gått gjennom også. Sarah som alle andre ungdommer prøver å finne sin plass i samfunnet

 

det er typisk norsk å være et krevende menneske

jeg klarer ikke å konsentrere meg
jeg har stygg håndskrift og et alminnelig liv
på biblioteket står to gutter fra blokka
prater om Skam og Bacheloroppgaven
EU og arrangert ekteskap
jeg får lyst til å skyte dem i trynet

S.54

På forlagets side står det at verdens nyhetsbilde liker å gi oss det inntrykket at det er mer som skiller oss enn som holder oss sammen, men denne diktsamlingen og andre bøker jeg har lest viser veldig ofte det stikk motsatte. Folk med minioritetsbakgrunn har de samme utfordringer som etniske norske for eksempel, de er ikke så annerledes enn det mange tror, men de har kanskje et par ekstra utfordringer som vi slipper å ta stilling til. Nå ble det litt de og vi men det burde kanskje bare stått oss,for vi er vel alle mennesker uansett hvor vi måtte komme fra.

Jeg syntes dette var en fin debut, jeg fikk tidlig sympati med Sarah og dette var ikke dikt om «en innvandrer» men om en ung jente som er satt litt på siden men som ikke ser på seg selv som en taper, men en som har ståpåvilje til å skape seg en bedre fremtid for seg selv. Følte jeg fikk et godt innblikk i hvordan miljøet på Holmlia var på den tiden da hun vokste opp. Kom over en artikkel hvor forfatteren og en annen snakker nettopp om Holmlia og hvordan området blir fremstilt i media på en negativ måte.

 

 


Forlag:Flamme
Tittel:La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve
Forfatter: Sarah Zahid
Format:Innbundet
Sideantall: 80
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

sarah zahid
Foto: Heidi Furre

Sarah Zahid er født i 1996. Hun er sin unge alder til tross en markant samfunnskommentator i særlig Aftenpostens spalter. Hvor hun skriver om blant annet sosial kontroll og islamofobi. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

Levepistolen av Hege Susanne Bergan

Levepistolen, første gangen jeg leste det ordet leste jeg Leverposteien og det tipper jeg at det er flere som gjorde! 😀  Jeg hadde allerede lest denne èn gang når papirboken helt overraskende dukket opp i postkassen og det passet fint ettersom jeg alltid leser diktsamlinger minst tre ganger og bøker eller i hvert fall dikt er best på papir.

levepistolen

Levepistolen er en diktsamling som er delt inn i tre deler hvor den midterste  delen er den lengste.
Diktene beskriver det alvoret det ligger i det å få barn. Og aller først  er det foreldrenes første møte med sin nyfødte og deretter noen herlige tekster hvor man lett kan tenke tilbake fra den tiden våre egne barn var smårollinger. Det hele fremstår veldig idyllisk om jeg må si det.

Det er viktig og fint at barn spør mye, det er slik de skal lære. Så blir det opp til de voksne å svare som best en kan. Men så er det jo slik at ikke alt er like lett å svare på og noen ganger er det slik at man må svare på noe lenge før man ønsket å måtte gjøre det men situasjonen krever at man forklarer på en måte som gjør det enkelt for barnet å forstå. Vi har alle lyst til å beskytte barna våre mot dumme ting, men det er ikke alltid like enkelt og noen ganger er det plett umulig å skåne dem fra ting.

Barn leker ganske ofte «brutale» leker  fra de er ganske små, det er sjørøvere, det er krig og det er våpen( gjerne i form av en pinne som de later som er en pistol), dette er helt vanlig for de fleste barn men for noen er noe av dette virkelighet.

Det skinner etter hvert gjennom teksten at ikke alt er bare fryd og gammen, og plutselig dukker det opp en tekst som nærmest slår meg i bakken. For snakk om kontraster.

Maskerte menn stormer inn midt i frokosten.
sprenger seg i en metrovogn
åpner ild i en handlegate
eller en far finner barnet sitt livløst i senga
to nesten like årstall
på en enstra vakker stein
det jeg frykter skjer
mens vi ligger her
et firehodet troll i krøllete sengetøy
hvert øyeblikk skal vi stå opp
bære hverandre til badet og skifte bleie
tisse utenfor og glemme å vaske hendene

S.32

Jeg tolker det som at disse har ønsket og ventet på dette med å bli foreldre en god stund og enkelte steder får jeg det for meg at disse har vært på flukt en gang, i hvertfall er det en engstelig mor med barnet sitt som skal ut å fly og barnet er livredd. En mor som viser den samme omsorgen for barnet sitt som en hvilken som helst annen mor,med de samme bekymringene- bare at hun her leter etter mulige fluktruter i tillegg.
Et av diktene tar oss rett med tilbake til 2015 hvor den lille gutten ble skylt i land,det er vel et bilde som har brent seg fast i hjernen på de fleste av oss. I et annet dikt er det et barn som leveres i et barneselskap dagen før nasjonaldagen, det kan virke som de ikke er herifra opprinnelig av måten de snakker på. Noen ganger kan det virke som de har flere barn og noen ganger bare ett- eller kanskje det slett ikke er den samme familien det er snakk om. Det spiller forsåvidt ingen rolle og har ingen betydning for diktsamlingen, for her er det meg som skal holde flere muligheter åpne.

Eller kanskje disse slett ikke har vært på flukt men at deres tanker går til dem som har vært det eller som er det as we speak, som ikke er så heldige som det vi er. Vi vil alle instinktivt beskytte våre barn men så finnes det de der ute som ikke makter det fordi de må flykte for livet sitt. Hvordan skal man snakke med våre barn om slike ting?

I noen tilfeller skulle jeg ønske at døden kunne oppheves med en slik levepistol, slik den gjør det i barnas lek.

Dette var en fin diktsamling som jeg likte veldig godt, og den hadde en god balanse mellom de gode tingene og de som ikke er fullt så gode( for ikke å si direkte vonde) – og heldigvis en overvekt av det som er bra. Det var noe jeg satte pris på. Til tider hadde den en lunhet ved seg mens humoren som ble sagt at samlingen skulle ha, fant jeg ikke. Mens andre dikt igjen var meget sterke.

Samlingen er skrevet på et lettfattelig språk og er dermed en tilgjengelig diktsamling for de som kanskje ikke er så vant med å lese dikt. Forfatteren har oversatt flere sakprosabøker som for eksempel  Svetlana Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl og kanskje det er derfor hun kom på å blande inn noen av verdens grusomheter inn i dette med å engste seg for sine barn i en ganske så trygg del av verden. Men vi gjør jo det samtidig som vi nesten ikke tør å tenke at vi er så heldige som det vi faktisk er.

Jeg fant ingen omtaler av denne og det er  kanskje ikke så rart siden den er ganske så ny. Har du derimot lest og blogget om den uten at jeg ikke har fått det med meg så skrik ut i kommentarfeltet. Jeg er spent på hva andre har fått ut av denne.

 

 


Forlag:Tiden
Tittel:Levepistolen
Forfatter: Hege Susanne Bergan
Format:Innbundet
Sideantall: 75
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

hege susanne bergan
Foto: Paul Audestad

Hege Susanne Bergan er født i 1981 og er en norsk lyriker og oversetter. Hun oversetter i hovedsak russisk litteratur. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Ikke noe av dette står om livet. I 2008 gav hun ut  diktsamlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet. Leverpistolen er hennes tredje diktsamling.
For sin oversettelse av nobelprisvinner Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl ble hun i 2015 tildelt Kritikerprisen.

 

HILSEN BEATHE

Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken & litt om hvordan jeg leser dikt.

Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

det fins et rom i meg som står tomtDet fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 


Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

lindaklakkenWEB_1024x1024
Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE

 

To diktsamlinger:Superlangsom av Kristian Bergquist & VAK av Bendik Vada

Ved opptelling har jeg lest hele 13 diktsamlinger på to og en halv måned og fortsetter jeg i dette tempoet vil det bli et lyrisk år her på bloggen.
Har lånt to diktsamlinger på ebokbib, begge fra Oktober forlag og de må få noen ord hver før de forsvinner ut i intet igjen om litt.

SUPERLANGSOMKristian Bergquist har jeg lest to diktsamlinger av tidligere, Sitt hos meg og Ild til oss, som begge har vært personlige. Så også denne. Det kan virke som jeg har begynt i «feil» ende når det gjelder forfatterskapet for nå har jeg lest samlingen som kom ut før Ild til oss, men sånn ble det denne gangen.

Superlangsom er først og fremst en diktsamling om en sønn og faren hans. Faren har fått Parkinson og vi får her et innblikk i hvordan forholdet deres var når han var liten gutt og nå i voksen alder, og ikke minst i etterkant av diagnosen. De beskriver også hvordan farens forhold til moren blir. Det er en henvisning til filmen Sånger från andra våningen, en film av Roy Andersson som kom ut på den tiden hvor faren får diagnosen, det er visst en langsom film men gjenspeiler hvordan alt er for faren nå, hvor alt går langsomt.
Fortellerstemmen aka jeg -personen er en periode i New York og han ser et bilde  som henger i resepsjonen på hotellet, det er av tvillingtårnene og folk hoppet i døden i panikk.

 

…..(…….)….
jeg lurer på om du tenker på alle
ungdommene som ble skutt om
sommeren,tenker du på dem som
svømte mot land på den andre sida,
tenker du på alle menneskene som lå i
vannet, og tenker du som meg, tenker
du som meg på opptaket i lufta fra
det nyhetshelikopteret, som viser de
svømmende barna ovenfra, og tenker
du som meg hvordan det ligner dem som hoppa
om morgenen i new york,
å,tenker du også som meg om disse
skikkelsene, at de ligner på hverandre
det er en pervertert sorg som gjør meg
svimmel og kvalm og ute av stand til å
ta inn alt mellom å hoppe eller bli skutt,
jeg tenker det mellom new york og Oslo
så sår på øynene

 

S.25/26

Det virker å være en personlig diktsamling dette også, men kanskje ikke fullt så sår og gripende som de to siste diktsamlingene. Jeg ble i hvert fall ikke like grepet denne gangen. Men det kan kanskje ha med forfatterens utvikling som forfatter å gjøre.

Det er mye mimring i denne samlingen og vi kommer innom et brudd han har hatt til kjæresten sin, men heller ikke dette oppleves like sterkt som det gjør i de neste samlingene.

Det er litt artig å følge et forfatterskap på denne måten for det er moro å se hvordan det hele har startet på en måte. Og det er ingen tvil om at forfatteren har hatt en fin utvikling så langt.

 

Forlag:Oktober,Tittel: Superlangsom,Forfatter:Kristian Bergquist, Format:Ebok, Sideantall: 47 Utgitt:2013 Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

kristian bergquist
Foto:Pernille Marie Walvik

Kristian Bergquist er født i 1975 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære? og har tilsammen gitt ut seks diktsamlinger og en ungdomsbok.

 

Når man forstår Um sakne springe blome men får problemer med ei grantell bekka!

 

Neida, jeg fikk med meg at det betyr at et grantre velter. Men Bendik Vadas debutbok, diktsamlingen VAK ble ingen enkel affære å ha med å gjøre. Nå er det heller ingen som har sagt at alt skal være så enkelt her i verden.

Diksamlingen er skrevet på trøndersk og når jeg leste den første gang var det slett ikke alt jeg fikk med meg. Men når jeg leste høyt med Northug og Klæbo-stemme så gikk det straks litt bedre.

Dette er en kort diktsamling men som vi vet så skal man ikke bli lurt av antall sider i en diktbok for jeg har brukt like lang tid på denne som jeg gjør med en annen bok på langt flere sider. Og med dikt så er det heller ikke om å gjøre å bli fort ferdig, de skal jo leses sakte.

Forlaget beskriver samlingen som en slags vandring, en rytmisk sang, eller en mulig sirkel. Og jeg er enig i den beskrivelsen og når jeg googler ordet vak så ser jeg at det kan betyr ringer i vann.

Handlingen er lagt til en skog hvor det befinner seg et kjærestepar. De bor i en liten hytte og hun har nettopp sagt at hun vil ha barn – noe han overhodet ikke vil ha og blir grepet av panikk. Det er med andre ord ikke duket for en romantisk kjærestetur dette for han pakker sekken og forsvinner ut hyttedøren. Men etter en vandring rundt i naturen så kommer han krypende tilbake…

Diktsamlingen er delt inn i tre avdelinger, den første, ei grantell brekke, hvor han får vite at hun vil ha barn hvorpå han reagerer på denne måten: alt æ høre e ryggradraset og ribbeinan som svikte deretter paukan syng i øret hvor han vandrer hvileløst rundt i naturen,her er en plass/mellom to høyda/kanskje kan æ fær opp/ ka om du står på den anner sia/ kanskje kan æ ta igjen og til sist skifer glir bort hvor han vender tilbake til hytten, men jeg leser det som han er skadet på en eller annen måte. Om det er metafor for en slags psykisk «knekk» ved at han kommer krypende tilbake eller om han faktisk er skadet, det er ikke godt å si.

Dette er en samling som bør leses flere ganger for striden som tydeligvis er her blir mer fremtredene ved hver lesing, dette gjør at jeg kunne tenke meg å ha denne samlingen i hyllen for det er kjekt å utfordre seg selv litt, og det kunne vært spennende å se om jeg fikk enda mer med meg ved flere gjennomlesinger. Det var en ufordring at det var skrevet på dialekt.

Men det levner ingen tvil om at dette er ny og spennende stemme og det blir spennende å følge ham videre.

Noen andre som har lest denne, jeg fant ingen bloggomtaler av denne?

 

Forlag: Oktober, Forfatter: Bendik Vada, Tittel: VAK, Format: Ebok,Sideantall:22, Utgitt: 2017, Kilde: Lånt på eBokBib.

 

 

Forfatter

bendik vada
Foto: Finn Ståle Felberg

Bendik Vada er født i 1996 og er fra Trondheim. VAK er forfatterens debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

Ild til oss av Kristian Bergquist

For noen uker siden hadde jeg mitt aller første møte med forfatterskapet til Kristian Bergquist med den nyeste diktsamlingen hans Sitt hos meg, det var et møte som gav mersmak og jeg gav meg i kast med forfatterens forrige diktsamling som kom ut i 2015.

ild til ossJeg opplevde Sitt hos meg som en veldig personlig og sterk diktsamling, noe også Ild til oss viste seg å være.

Der hvor han snakket om foreldrene sine i den nyeste diktsamlingen snakker han her om et brudd som har vært veldig tøft for ham. Nå er det ikke sikkert at hele denne diktsamlingen er om han selv, men kanskje noe er det.

I noen sekvenser er det helt tydelig at det er basert på egne erfaringer, mens andre ganger kan man bare anta. Ikke at dette er viktig å vite for leseren men noen av disse sekvensene var meget såre og jeg fikk vondt langt inne i hjerteroten.

 

Denne diktsamlingen tar opp flere av de samme temaene som den nyeste samlingen, men likevel føler jeg ikke at det er en slags reprise eller at jeg har lest det samme.

Ensomhet, angst, sosial fobi, selvmordstanker er noen av temaene og det er tøffe saker.

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angelstad, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som et innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske

og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest

å,jeg er en sucker for sånne

S.24

 

Det handler mye om angst og kanskje en redsel for å starte et nytt forhold for det kan jo også skjære seg. Da er det kanskje bedre å la være, og heller leve alene? Samtidig er det en lengsel der, etter å finne en å være glad i.

Alle har vi vel opplevd et brudd en eller annen gang i livet, og det er vondt å gå gjennom slike ting. Det er vondt å være den som går men det er også vondt å være den som blir gitt opp.

De diktene som tar for seg bruddet eller tanker han har om det nå i ettertid er både hjerteskjærende, sår og fylt med en lengsel som er så sterk at den er til og ta og føle på.

 

du,jeg prøvde å ta livet mitt
det tok ikke slutt
jeg er her fortsatt

 

I diktene snakker han også om et par selvmordsforsøk, og et konkret hendelse som skjedde på et arrangement forlaget hans holdt,og hvor Marte som jobber der kom ham til unnsetning. Det var ganske så sterk lesing. Det samme er de sekvensene som omhandler utenforskapet han føler og ikke minst mobbingen han har blitt utsatt for.

Men her finnes også et lite snev av humor og det likte jeg godt.

Tårene mine rant når jeg leste de siste diktene i samlingen, fy fader altså, det var sterke saker.

Om det er slik at mesteparten her er personlig så tenker jeg at det må være god terapi å skrive, både for seg selv men også for andre som måtte gå gjennom noe av det samme.

Jeg likte den forrige diktsamlingen veldig godt, men jeg må nesten si at jeg holder denne som en liten favoritt av de to samlingene jeg har lest til nå.

Jeg liker så godt denne salige blandingen av mørkt, trist, sårt og vondt, samtidig som det er så ekte og følelsesladet. Og kanskje finnes der et lite håp inne der også? Det er også en del å kjenne seg igjen i, selv om jeg ikke kan relatere til alt.

Jeg blir ikke ferdig med Bergquist med det første for jeg fant den diktsamlingen som kom ut før denne, Superlangsom, på eBokBib.
Dette er som jeg har sagt et par ganger sterke dikt men de er så absolutt tilgjengelige.

Anbefales!

 


Forlag:Oktober
Tittel:Ild til oss
Forfatter:Kristian Bergquist
Format:Heftet
Sideantall:75
Utgitt:2015
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

kristian bergquist
Foto: Pernille Marie Walvik

 Kristian Bergquist er født i 1975 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære? og har tilsammen gitt ut seks diktsamlinger og en ungdomsbok.

 

HILSEN BEATHE

Soloppgang i Nord av Siri Amalie Oftestad

 

soloppgang i NordSør-Korea har nettopp arrangert vinter-OL men i denne diktsamlingen som er forfatterens fjerde i rekken vender vi blikket mot Nord-Korea og dets diktatur.

Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg fikk assosiasjoner til nettopp Nord-Korea og det diktaturen som råder der, og jeg fikk bekreftet mine antakelser flere ganger i løpet av samlingen. Vi møter mange ulike mennesker som alle på sin måte har et forhold til en figur som står sentralt gjennom hele samlingen, nemlig Den Fantastiske, Vår Leder, Eneherskeren som alle kjenner til men som ingen egentlig kjenner.

Dette er jo en verden så fjern fra vår egen og man har tidligere lest rystende fortellinger om dette diktaturet og hvordan menneskene som lever der må underkaste seg lederen og et rigid system.

 

Den vakre blomsterpiken

Hun plukker blomster og føttene blør
hun har gått så lenge
føttene har ingen sko
men hun går og ser etter blomster
som kanskje kan gi noen småpenger
denne vakre arbeider
ute på fjellene
fjellene er hennes hjem
og sola nikker og sier sitt

Å, denne vakre kvinnen
som tenker på sin gamle mor, sin syke bror
og sier til seg selv:
så lenge beina mine makter å gå
kan bloddråpene fra mine føtter
være roseblader som ligger igjen på stien

S.20

 

Forfatteren skriver på en litt leken måte og innimellom kan det være litt morsomt. Noe som forsåvidt er greit nok med tanke på at det er livene til folk som lever i et diktatur som blir skildret. Det er i utgangspunktet dystert nok. Diktene er lett tilgjengelige og passer forsåvidt godt for de som ikke har lest så mange diktsamlinger før. Dessverre så klarer jeg ikke å ta innover meg det som blir sagt, jeg tenker at en slik samling kanskje skulle vært tankevekkende men jeg er redd dette er en diktsamling som blir fort glemt og det var veldig synd.

Jeg har lært meg at å lese dikt handler mye om hvilke følelser man som leser får av det som blir skrevet, og stemningen man kommer i. Her kunne jeg like godt ha lest en handleliste, så lite følelser kom det frem. Men det var et par unntak og det første har jeg sitert lenger oppe, av en eller annen grunn så spratt tårene når jeg leste dette diktet.

Det var flere fine dikt men de aller fleste ga meg ingenting og dermed ble ikke dette en spesielt god leseopplevelse dessverre.

Anita har også skrevet om diktsamlingen her.

 

 


Forlag:Oktober
Tittel:Soloppgang i Nord
Forfatter:Siri Amalie Oftestad
Format:Heftet
Sideantall: 76
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Siri-Amalie-Oftestad-2-f
Foto: Pernille Marie Walvik

Siri Amalie Oftestad er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktsamlingen De andre sirkler, og jeg er en strek. Hun har siden den gang skrevet tilsammen fire diktsamlinger.

 

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#2:Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes

Det er mars og klart for andre utgave av diktlesesirkelen til Anita, og denne gangen skulle vi lese en diktsamlig skrevet av en debutant. Valget mitt falt på Svanhild Amdal Telnes sin debutbok Om nettene brukar mor dråpeteljar og det er den femte norske diktsamlingen av året.

om nettene
I  diktsamlingen Om nettene brukar mor dråpeteljar møter vi den unge kvinnen Anna som helt i begynnelsen av samlingen oppsøker barndomshjemmet sitt, Eg dreg dit/saltet i såra mine/vart vunne ut og med seg har hun den nye kjæresten sin Jakob.  De blir lenge sett på som  selveste «paret i gaten», men inne i seg sliter Anna og har gjort det lenge. At hun  ble kjæreste med Jakob har gjort at tilværelsen føles noe bedre.

Hun og Jakob bestemmer seg for å flytte sammen, og det kan virke som akkurat den avgjørelsen trigger det hun allerede sliter med.

 

 

 

Om nettene
brukar mor dråpeteljar
i arbeidet sitt

Ho plasserer
små,salte perler
langs kinnbeina våre.

S.11

Anna hjemsøkes av minner om en heller mørk og vond barndom hvor hun ble utsatt for både vold og overgrep i nær familie. Moren var både voldelig og forferdelig dominerende. Faren viste vel på en måte at han støttet datteren sin men han var vel heller tafatt i sine forsøk. Ved en anledning fikk Anna en morter  av ham hun kunne bruke for nærmest å knuse alle de vonde minnene hun satt med. Så har man broren hennes som gjorde ting han strengt tatt ikke skal gjøre med en søster.

 

POLAROID FRÅ JOLEFTAN,1994

Mor som syng:
Gjennom de fagre riker på jorden,
går vi til paradis med sang,
og ho trur på det.

Mor trur på paradis,
eg håpar jelvete finst.

S.60

 Med sitt samboerskap til Jakob skulle Anna få et mye bedre liv som voksen enn det hun hadde hatt i barndommen. Samtidig sliter hun med alle disse minnene som hun må oppsøke og jobbe seg gjennom for å komme seg videre i livet og ta kontroll over sin egen fremtid.

Etterhvert som diksamlingen skrider frem blir jeg overbevist om at moren har en eller annen psykisk lidelse samt at hun sliter med tvangstanker. Og Anne er livredd for å bli som moren. Alle disse minnene og ikke minst hvordan hun må jobbe seg gjennom dette sliter til slutt på forholdet til Jakob. Kan hun klare å kvitte seg med frykten for å ende opp som moren men hva da om hun noen gang skulle få barn? Hva om dette er noe som går i arv?

Som man kan se av sitatet lenger oppe så kommer noen  av minnene  hennes opp som polaroidbilder mens andre ikke gjør det , dette tolker jeg dithen at dette er sanne minner, noe konkret som har skjedd. Men det betyr ikke at de andre minnene er mindre sanne men kanskje det betyr at noen minner trer tydeligere frem enn andre.

Dette er en diktsamling som gjorde veldig inntrykk på meg og er en samling jeg tror vil sitte lenge i. Det har gått et par dager siden jeg leste denne og først nå var jeg klar for å skrive om den. Det er tøft å lese om vonde barndommer. Og i noen av diktene kommer det frem at rollene blir litt byttet om på, at den som skulle  hatt omsorg er den som må gi andre omsorg.

Det er mørkt og tungt, sårt og vondt. Samtidig syntes jeg forfatteren skriver så nydelig, ja, de vonde diktene er vakre. Dette er også en samling som innehar metaforer og jeg likte spesielt godt denne med flettede kurver, at selv om noen kurver skulle bli ødelagt så er det ingen grunn for at man skal slutte å flette dem. Jeg syntes det er en veldig fin metafor – livet går videre og man må ikke gi opp selv om man møter motgang. Da tenker jeg at det finnes et håp her i den ellers så mørke tunellen.
Telnes har skrevet en sterk,vakker og trist diktsamling om blant annet sorg,svik og savn.
En veldig gripende og sterk debut og man kan bare håpe at ikke siste ord er skrevet.

Anbefales!

 

 


Forlag: Gyldendal
Tittel: Om nettene brukar mor dråpeteljar
Forfatter: Svanhild Amdal Telnes
Format: Innbundet
Sideantall: 86
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Telnes-Svanhild-Amdal_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Svanhild Amdal Telnes er født i 1994 og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland men studerer nå psykologi ved NTNU i Trondheim. Om nettene brukar mor dråpeteljar er debutboken hennes.

 

 

HILSEN BEATHE