Ute av skog av Rebecca Kjelland

I januar leste jeg Rebecca Kjellands nyeste diktsamling Gull i grusen og til tross for at det var en samling jeg leste flere ganger før «den satt» så ble jeg nysgjerrig på forfatterskapet og lastet ned den forrige diktsamlingen hennes fra ebokbib med det samme.

ute av skogUte av skog er en samling dikt bestående av åtte deler, Fortid,Vinter,Det grønne, Hverdag, Notatene, Et maggotliv og til slutt Det blå.

Det handler om en navnløs kvinne som i første del tenker tilbake på noe som har skjedd i fortiden og vi forstår at det kan ha vært ganske ille det som har skjedd for i de neste delene befinner vi oss i nåtiden og hun lever i en isolert tilværelse i Våler og er tydelig litt utenfor samfunnet.

I disse sekvensene forteller hun om det hun gjør på om dagene og det er en person  hun kaller E som ringer og som  jeg fornemmer kan være en ekskjæreste og at han muligens har noe med det som har skjedd å gjøre. Hun får dagene til å gå ved blant annet å fiske.

De neste delene er for det meste viet til det faktum at hun har flyttet ut av skogen igjen og har fått seg leilighet i Oslo sentrum og det er vel nettopp denne prosessen de fleste av diktene tar for seg- at hun skal tilbake til livet og til samfunnet igjen.

Jeg sitter ved et sandtak. Tranene samler seg på jordet et stykke unna. Jeg forsøker å lage et ras. Det fins ikke store nok steiner, bare grus.

S.20

Jeg liker jo stillferdige bøker hvor det egentlig ikke skjer så mye og hvor det er mye hverdagsrealisme. Det finnes det mye av her også men personlig syntes jeg ikke at det fungerer så bra her. De fleste diktene er for små noveller å regne og minner ikke om dikt i det hele tatt,de sekvensene kan minne litt om denne oppramsingen jeg opplevde i den nyeste diktsamlingen hennes også. Noen av diktene så nesten ut som en slags loggføring, mens  andre dikt igjen har en «typisk» oppstilling.

Det er tydelig at denne kvinnen er inne i en tøff tid og at det kan ha noe med fortiden hennes å gjøre, hun sliter med dårlig selvbilde og ser kanskje bedre det hun ikke klarer enn det hun faktisk klarer å gjennomføre.

Hun har vært ute av arbeidslivet og går på medisiner av noe slag, men er på vei tilbake til arbeidslivet igjen, eller hun forsøker i det minste.

blomster vokser ut av sprekker
i mur, gammel stein
en forlengselse av historie gror
….(……)…..
(jeg er sort og forbereder meg på det hvite)

S.28/30

Jeg fant denne samlingen veldig ujevn, noen deler av interessante og noen aldeles vakre, mens andre igjen føltes nesten bare som et slags påfyll eller en transportetappe til hva det egentlig handler om. Jeg vil tro at (det meste av)teksten hadde mening så det var nok heller bare meg som ikke «så» alt forfatteren ville fortelle. Eller kanskje disse transportetappesekvensene må til for når man sliter på denne måten hovedpersonen her gjør så vil man kanskje ta kontroll over det man kan ta kontroll over, og dermed «loggfører» hun de små tingene i hverdagen sin for  ha en slags kontroll på noe. Likevel så gikk ikke disse sekvensene noe inn på meg eller jeg fant de ikke noe særlig interessante

Jeg likte den aller siste delen best, den var nesten til å få gåsehud av og jeg skulle nesten ønske at hele samlingen var slik som den, og jeg må si at den reddet en god del av inntrykket jeg fikk av resten. Samlingen er så absolutt «tilgjengelig» og passer for den som liker fortellende diktsamlinger.

 

 


Forlag: Oktober
Tittel:Ute i skog
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Ebok
Sideantall:32
Utgitt:2013
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Kjelland-Rebecca
Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#1: Gull i grusen av Rebecca Kjelland

Rett over nyttår annonserte Anita at hun ville starte en diktlesesirkel  nå i januar til stor glede for meg og andre. Jeg har trosset min «skrekk» for å lese dikt de siste årene men jeg kan ennå ikke skilte med at jeg er veldig dreven «i faget». I den første lesesirkelen skulle vi lese en diktsamling som allerede lå i hyllene, og jeg hadde flere diktsamlinger av Jon Fosse liggende men valget falt på den nyeste diktboken i samlingen,en som nettopp hadde fått plass i hyllen.
Anita som den snille diktgeneral hun er sa at en hylle er en hylle er en hylle – og dermed ble det  nykommeren gull i grusen som ble først ut.

Gull i grusen

Gull i grusen er forfatterens fjerde diktsamling etter hennes debut i 2007 og er en søt liten flis av en bok med sine knappe 70 sider. Men som jeg har lært meg etter hvert, at på en liten flis av en bok kan man bruke mye lengre tid på å lese enn en noe tykkere og lettlest bok.

Samlingen er delt inn i tre deler, Når alt er blitt hvitt,Noen & Hun,han og gamle kjærlighetshistorier og ved første øyekast kan det virke som det bare er en masse oppramsing av ord og fakta slengt ut nærmest i løse luften uten noe særlig mål og mening.
Nå har jeg lest såpass mange diktsamlinger at jeg har funnet ut at jeg liker fortellende diktsamlinger best, de som har en slags handling, en rød tråd gjennom samlingen – det hadde ikke denne. Men nå er det ikke slik at jeg kan få viljen min hele tiden og ikke kan jeg gi opp etter èn gjennomlesing heller så jeg leste den selvfølgelig èn gang til. Straks litt bedre!

Hele samlingen er en slags oppramsing av setninger adskilt med enten komma eller punktum hvor fortellerstemmen filosoferer om alt og ingenting. Det kan være Et vepsebol i muren,ei grunne i sjøen, et vassdrag i løvet, vinden som ikke løyer,skjelvingen fra hendene, numne munner, buketten som blir lagt ved en mosegrodd gravplass i skogen,en åpen side, en åpen ild. En nyfødt kropp har ei hinne. En åpen kropp er ei fin linje.

Men så dukker det opp noen hint innimellom all denne filosoferingen(som dere kan se like over), og da får man et innblikk i denne personens tanker og følelser, hva hun går gjennom. Dette kommer kanskje sterkest frem i siste del hvor det er tydelig( i mine øyne) at hun sliter med både angst og depresjon, kanskje en kjærlighetssorg også? Jeg tolker det som det er en kvinne som er fortellerstemme blant annet fordi hovedpersonen ser med en slags lengsel på de mødrene som er ute i parken med barna sine. Kanskje drømmer hun om å ha et slikt liv? Eller kanskje hun vil fortsette å leve alene for alltid?

Enkelte ganger kan det virke som hun slett ikke har hatt det enkelt i dette forholdet, kanskje var han voldelig…. er litt usikker… Kanskje de ikke helt forstod hverandre, var ikke helt på bølgelengde.. men hun er også usikker på om ting kunne vært litt annerledes enn det de  ble? Om det var hun som gjorde det slutt, angrer hun?

 Hun ønsker at han skal komme, og han vil kanskje komme, men det hender aldri. Hun blir grøtete i stemmen, høres ut som våte øyne. Det går for fort for øyet, hun blir bare svimmel. Hun vender tilbake til de samme interessene, sangene. Og om hun forsøker noe nytt, minner det alltid om det hun hadde før.

S.62

 I siste del var det litt mindre filosofi om hva det skulle være og mer av det denne diktsamlingen egentlig handler om,nemlig om det å leve med et annet menneske på godt og vondt, av og til går det fint mens andre ganger gjør det ikke det. Jeg tenker også at denne filosoferingen hennes til å begynne med kan ha vært et forsøk fra hennes side om å unngå å tenke på situasjonen hun tydeligvis er i, eller har vært i, for dette kan jo være tilbakeblikk også. Det er vel kanskje sånn med de fleste av oss, når livet butter litt imot trenger man litt tid før man er klar for å ta opp «kampen», og da blir det kanskje til at man tenker på ting som ikke er så viktige der og da, sånn egentlig.

Kom til å tenke på at tittelen passer veldig godt til innholdet fordi om det er slik at man har levd i et forferdelig forhold så har det mest sannsynlig vært gode stunder også, tross alt. Ikke at jeg mener at man skal bli værende i et slikt forhold, for all del ikke. Men alt har kanskje ikke vært like svart hele tiden. Men nå er det slett ikke sikkert at hovedpersonen her har vært i et grusomt forhold men uansett så er ikke alt bare svart eller hvitt.

Diktsamlingen som jeg var usikker på om jeg likte i det hele tatt har grodd på meg i timene som har gått siden den ble lest ferdig for andre gang og ikke minst nå når jeg skulle sette meg ned for å skrive noen ord om den. Dette er en diktsamling som med fordel kan leses flere ganger og jeg tror at hovedpersonen kan tre tydeligere frem for hver gang den blir lest. Men jeg følte at hun nådde frem til meg ved et par anledninger selv om hun kanskje kunne «forsvinne» litt i filosoferingen.

Jeg har lånt den forrige diktsamlingen hennes,Ute av skog, på eBokBib og har «bladd» litt gjennom den og etter det jeg kan se så har ikke den helt samme oppbygging som denne har. Jeg ser frem til å lese den også.

Håper at flere av dere kommer til å lese denne for jeg kunne tenke meg å vite hva dere får ut av den.

 


Forlag: Oktober
Tittel:Gull i grusen
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Heftet
Sideantall: 68
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Kjelland-Rebecca
Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE

Hu av Aasne Linnestå

Første norske bok anno 2018 ble en diktsamling skrevet av en forfatter jeg ikke hadde hørt om før, eller det vil si at jeg hadde hørt om den ene boken hennes, Mamma er et annet sted som hun gav ut for et par år siden. En bok jeg godt kunne tenke meg å lese.

 

Huher er diktet / her er barnet / her er diktet og barnet / hand i hand
de puster / de puster fram
bruene/ bristene

Slik begynner denne diktsamlingen eller diktsyklusen som den kalles og vi følger dette barnet eller jentungen som vi aldri får vite navnet på.

Samlingen er delt inn i tre deler hvor vi først får opphav hvor denne jenten er liten og hun minnes mormoren sin som alltid sang og satte pris på naturen. Ikke minst så ble jenten «sett» av henne. Mormoren ser også at deler av naturen endrer seg, blir ødelagt.

 

De gylneste fargene vansirer du ikke,men det som finnes, hviska mormora
er skoger fulle av svarte bær
runde som pukkelen på brente kameler
og hu falt sammen på alle tuer
snakka mormora sånn
utafor alle,utafor
alt

Deretter får vi sorgtavler hvor jenten har vokst litt opp og begynner å stille spørsmål om både livet og omgivelsene, og naturen. Her blir hun også introdusert for sorg da faren blir syk og senere dør. Når hun er i sorg så ser hun heller ikke den vakre naturen som er rundt henne. Etter hvert er det en mor som er ute i den bråvakre sjøen og ror, hun må ta ansvar når som mannen ikke er der lenger.

 

hu hogger ut kister i alle trær

det finnes vakkert
hu ikke ser

i trekrona.Greinverket,bladene.
fall.

 

I oppløpen kan det virke som jenten er ute etter å finne seg en mann og stifte familie, men hun er en jente som ikke lar seg pille på nesen og gjør omtrent  som hun vil og er slett ikke redd for å ta i et tak.  Hun er vel det vi kaller for en driftig dame.

hu er jentungen
nei
jenta
hu
eies ikke
av noen
ingen eier
når hu er
hu
der oppe
hu
hu
oppover
fjellsida
hu
som ikke kryper
hu oppover

Jeg tolker det som at karakteren ser tilbake på en tid som var, minnes mormoren sin i barndommen og vi får et tilbakeblikk til den gangen når faren hennes lå for døden, men også en lillesøster som mistet livet. Vi skal nok helt sikkert tilbake til en tid hvor det var vanskelige kår, og man hadde ikke de samme godene på noen som helst måte som det vi har i dag.

Vi følger denne jenten gjennom livet og fortiden flettes inn i nåtiden. Det er mange beskrivelser av landskap og omgivelser, og til tider nydelige beskrivelser av disse.

Dette er en «circle of life» samling hvor både planteliv og ikke minst mennesker går inn og ut av tiden. Jenten møter både glede og sorg slik som alle gjør gjennom et liv.

Minnene av mormoren og at hun «så» hele jenten tolker jeg kanskje som at hun  ikke ble det av foreldrene sine. Hun er også en jente som har behov for å trekke seg tilbake noen ganger og gjør det, men hun er ikke en type som gir opp.

Her er det mye landskap, og ikke minst vær og vind som til tider er like røft som livet ellers.

En fin diktsamling hvor ikke alle sekvenser gjorde like mye inntrykk på meg, men jeg ble defintivt nysgjerrig på forfatterskapet.

 


Forlag: Aschehoug
Tittel:Hu
Forfatter:Aasne Linnestå
Format:Ebok
Sideantall papirbok:88
Utgitt: 2018
Kilde:Leseeksemplar (Kindle)

 

Forfatter

Aasne Linnestå
Foto: Adrian Nielsen

Aasne Linnestå er født i 1963 og er en norsk romanforfatter, dramatiker og lyriker. Hun debuterte som forfatter i år 2000 med diktsamlingen Små, hellige løgner og har siden skrevet både dikt, skuespill, librettoer, romaner og noveller. I 2015 debuterte hun som ungdomsbokforfatter med ungdomsromanen Mamma er et annet sted. I 2017 mottok hun Mads Wiel Nygaards legat for sitt forfatterskap.

 

HILSEN BEATHE

Han av Atle Håland

HanDiktsamlingen Han er forfatterens debutbok og handler om ung kjærlighet og forelskelse. Det er forfatteren selv som er jeg-et i diktene.

Samlingen består av en rekke korte og noen lengre dikt som alle tar for seg det som skjedde den sommeren jeg-et var sammen med personen som bare blir kalt han. Handlingen er lagt til Kristiansand.

 

Kobberveien
blokka han bodde i
lå en halvtimes gåtur unna
jeg så den i horisonten
kledd i svak gul aluminium
elleve etasjer
ble reist på sekstitallet
for å gi arbeiderklassen utsikt
og et sted å hoppe fra

S.5

 

Det viser seg at kjæresten er en sånn sykt frem og tilbake type som ikke under noen omstendigheter  skal vise sin kjærlighet offentlig. Og jeg-et står ofte bak siloen og venter på at kjæresten skal bli ferdig å spille, han er nemlig musiker.

 

navnet hans så høyt
sammen med ham var jeg så skjelven
skammelige og sympatiske sider om hverandre
han kunne knulle meg i stykker
komme i øyet mitt
bruke meg som han ville
jeg hadde aldri hatt det sånn med noen før

S.16

 

Dette var en fin diktsamling først og fremst om forelskelse mellom to unge menn, men  også om rus, usikkerhet og kjærlighetssorg. Den var til tider sår siden han jeg-et var forelsket i kunne finne på å skyve ham vekk om han ble for nærgående når de var ute  blant andre. Han ville eller kunne ikke vise at han var en sånn type som likte gutter, ikke ovenfor venner, de andre i bandet eller sin egen mor. Sånt må være sårt for begge parter tenker jeg og det var nettopp disse diktene, de som fikk frem denne sårheten som gjorde mest inntrykk på meg.
Det ble en liten berg-og dalbane tur for best som alt var fint mellom dem  så endret dette seg og jeg-et stod såret tilbake for deretter å komme inn i varmen igjen….

Det var ikke alle diktene som berørte meg like mye og jeg klarte ikke alltid å komme inn på noen av dem så for meg ble det en noe ujevn samling og kanskje dette er en diktsamling som passer best for en som er yngre enn det jeg er. Når det er sagt så fikk de diktene som viste den sårbarheten deres meg til å få skikkelig gåsehud. Og var det oppdragelsen hans og det at moren var kristen som fikk ham til å være så redd for å vise kjærligheten offentlig? Og hvor sårt er det ikke for den som er opp etter ørene forelsket å se at den personen ikke kunne tenke seg å vise seg offentlig sammen med deg?

 

 


Forlag: Flamme
Tittel: Han
Forfatter:Atle Håland
Format:Ebok
Sideantall: 102
Utgitt:2015
Kilde:eBokbib

 

Forfatter

atle håland

Atle Håland er født i 1985 og en en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2015 med denne diktsamlingen.  I fjor gav han ut diktsamlingen Vannfall.

 

 

HILSEN BEATHE

The sun and her flowers av Rupi Kaur

Jeg leste Rupi Kaurs debutbok Melk og honning for litt over en måned siden og den anbefaler jeg deg å lese om du ikke allerede har lest den. En fin, sår og vond diktsamling som traff meg som et slag i magen. Jeg leste også boken Mensen i fjor hvor en del av bildene hennes var med. Hun hadde en kampanje på Instagram i 2015 hvor hun brukte noen av de samme bildene men de ble fjernet fordi de viste mensblod! Vel, hun har nettopp kommet ut med en ny diktsamling og jeg kastet meg over med det samme jeg fikk den inn dørene.

sun-and-flowers  The sun and her flowers er en fin samling dikt og visdomsord ispedd forfatterens herlige illustrasjoner akkurat som i debutboken.
this is the recipe of life

said my mother
as she held me in her arms as i wept
think of those flowers you plant
in the garden each year
they will teach you
that people too
must wilt
fall
root
rise
in order to bloom

Og det er nettopp denne oppskriften boken følger når den er inndelt i disse fem kapitlene: wilting, falling,rooting,rising and blooming. Syklusen som plantene følger kan også overføres til oss mennesker. Akkurat det er ikke noe nytt, for vi alle har hørt frasen «Gresset er ikke grønnere på den andre siden, gresset er grønnest der man vanner».

I Wilting handler diktene som oftest om forhold eller relasjoner som har tatt slutt, visnet vekk av ulike grunner og det er som regel mannen som har gått og hun sitter igjen å lurer på hva som kunne blitt om de begge hadde gjort den innsatsen som skulle til for å få det til å fungere. Noen av diktene er korte mens andre er som en liten fortelling, ta for eksempel det som het What love looks like, hvor hun er hos en terapeut og hun fikk spørsmålet om hvordan kjærlighet ser ut og hun svarte med å beskrive eksen sin….til å begynne med i hvert fall.

I  kapittelet som heter falling var det mange sterke dikt og jeg satt for det meste og nikket for jeg var så enig med henne i mye av det hun skriver.  Mange kvinner ( og sikkert menn også) blir opphengt i den som har gått og klarer ikke å komme seg videre i livet.

you are waiting for someone
who is not coming back
meaning
you are living your life
hoping that someone will realise
they can`t live theirs without you

S.63

Det var også fokus på hvordan vi ser på kroppen vår, og hvordan mange av oss ikke er fornøyd med oss selv, og hvordan vi tror at kroppen definerer oss som mennesker.
Ett av dem fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste tidligere i uken om hvordan det er så moderne for unge mennesker å se ut som de er pre teen selv om de kanskje er 18- 20 år eller eldre.

…..(….)….
When the auntie calls me in
i walk into the room
and make small talk
she leaves for a moment
while i undress my lower half
i slide my pants and underwear off
lie down om the spa bed and wait
when she returns she positions my legs
like an open butterfly
soles of feet together

…..(….)….

why do i do this
why do i punish my body
for being exactly as it`s meant to be
i stop myself halfway through the regret
when i think of him and how
I`m too embarrassed to show him
unless it`s clean

I bite down on my lip
and ask if we`re almost finished.

S.80/81

 

I rooting var det mange sterke og hjerteskjærende dikt som gjorde dypt inntrykk på meg og  særlig de diktene som hadde med flyktninger å gjøre. Dette er dagsaktuelle dikt som mange skulle ha lest og kanskje fått noe  annet å tenke på i stedet for å være så redd for at Norge skal miste sine verdier og tradisjoner fordi man skal åpne dørene for folk i en dyp krise.

they have no idea what it is like
to lose home at the risk of
never finding home again
to have your entire life
split between two lands and
become the bridge between two countries.

S.119

Her kunne jeg sikkert sitert veldig mye for det er et hav å ta av og det er bare å velge og vrake, men dette gjorde spesielt inntrykk på meg.

sitat the sun

 

 

I kapittelet som heter rising begynner vi å øyne et håp, man ser etter hvert lysere på tilværelsen. I dette kapittelet finner vi titteldiktet som jeg liker å kalle det.

sitat-2-the-sun.jpg

 

Det siste kapittelet heter blooming og ting begynner virkelig å ta seg opp, her er selvtilitten mye bedre enn den var til å begynne med. I notatboken min går ord som «Så sant» og «Fint» på repeat hele tiden.  Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er kjærligheten til en partner som blomstrer mest men at personen har det bedre med seg selv uavhengig av om man er i et forhold eller ikke. Man har større tro på seg selv som menneske og there is nothing left to worry about the sun and her flowers are here.

 

Jeg håper flere får øynene opp for denne forfatteren, hun skriver så ekte om alle de tingene de fleste av oss kjenner oss så godt igjen i. Det er rått og til tider helt hjerteskjærende å lese, og det er nesten ikke til å unngå å bli berørt på et eller annet vis.

Det er ikke slik at absolutt alle diktene berører men veldig mange, og andre må man bare nikke gjenkjennende til. I denne samlingen ble jeg mest berørt av diktene som omhandlet båtflyktningene, men også de som beskrev andre som av ulike grunner har bosatt seg i et annet land. Det må være tøft å ha en fot i hver leir, ta vare på sine egne tradisjoner samtidig som man skal ta til seg nye der man bosetter seg, og alt dette skal harmonere på et eller annet vis. Om man ikke blir like rystet av som man blir av de andre diktene så var det interessant å lese om hvordan vi kvinner og da kanskje unge kvinner ser på seg selv og i hvor stor grad man definerer seg som menneske ut i fra hvordan kroppen ser ut. Og det kan være ille nok det for jeg vil tro at det er et enormt press på dagens unge jenter om at man skal te seg sånn og sånn, og se ut på en bestemt måte. Forfatter Raghild Yndestad har skrevet en artikkel om den nye trenden blant unge jenter her i Norge, sende nakenbilder til venner og kjente som sprer dette videre på nett. Dette gjøres kanskje i andre land også.

Dette er ikke en fortellende diktsamling men en samling  bestående av korte og noen lengre dikt og visdomsord. Noen av diktene går over flere sider og minner mer om en liten fortelling.  Det går en slags rød tråd gjennom samlingen likevel for det er de samme temaene som går igjen, som blant annet kjærlighet,kjærlighetssorg, selvhat, kroppsbilde, usikkerhet, feminisme og seksuelle overgrep for å nevne noen. Men det handler også om familie og forfedre, om det å akseptere hvor man kommer fra og om å sette seg selv først av alt. Love yourself first.

Syntes forfatteren har en særegen stemme og måten hun formidler på får meg til å tenke at hun har hentet en del fra sitt eget liv og sin egen familie på samme måte som hun gjorde det i debutboken. Og i et intervju jeg kom over på YT  bekrefter hun at store deler av denne boken er hentet fra virkeligheten og er blant annet hentet fra hennes egen familie. Likevel sitter jeg ikke med følelsen av at hun utleverer seg selv  så mye av den grunn.
Hørte i samme intervjuet at hun lekte med tanken om å skrive en roman en gang også, det håper jeg hun prøver seg på, om ikke så leser jeg gjerne en diktsamling til – jeg er ikke vond å be.
Anbefales!

 


Forlag: Simon and Schuster
Tittel: The sun and her flowers
Forfatter: Rupi Kaur
Format:Heftet
Sideantall: 253
Utgitt: 2017
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Rupi-Kaur-aboutFoto: Forfatterens hjemmeside

Rupi Kaur  er født i 1992 i India og er en kanadisk poet, illustratør og forfatter. Hun deburterte som forfatter i 2014 med diktsamlingen Melk og Honning.

 

HILSEN BEATHE

En liten bok om kjærlighet av Kaia Huuse

I forrige uke hadde jeg mitt første møte med forfatteren Kaia Huuse når jeg leste hennes nyeste bok, Noen må være i’en under prikken  også, en visdomsbok som jeg likte veldig godt og som var nydelig illustrert av Katie Alfheim. Jeg ble oppmerksom på at Kaia Huuse hadde debutert som forfatter i fjor og siden jeg likte den nye så godt så måtte jeg få med meg debutboken hennes også.

en liten bok om kjærlighetEn liten bok om kjærlighet er som tittelen tilsier en liten bok, men inneholder veldig mye likevel. Her finner man fem lengre dikt som alle er skilt fra hverandre med en liten tegning av en blomst. Deretter så får man et par rim og til slutt finner man tekstene til de ni sangene som er å finne på platen hennes «Uvær» og som om ikke det var nok så fant jeg Cden med alle sangene på helt bakerst i boken. Den hørte jeg naturligvis på mens jeg skrev omtalen. Koselig!

Jeg hadde naturligvis hørt om musikeren og låtskriveren Kaia Huuse og jeg husker at hun var samboer med Jan Eggum. Bortsett fra det hadde jeg ikke noe forhold til musikken hennes, men det skal endres på fremover for dette var veldig fint.

De fem diktene i samlingen handler alle sammen om kjærlighet,om det å elske noen, men kanskje like mye om den kjærligheten som ikke er der mer? Jeg tenker at dette først og fremst er noe man ser tilbake på, noe som har vært,  og kanskje det er kjærlighetssorg som beskrives også.
Alle diktene har en sårhet ved seg som jeg likte godt.

 

 

…..(……)…..

frøene var vakre
men ble aldri til roser i glassene
skuldre jeg kunne
lene meg på

………(…..)……

ikke forsvinner han
og
aldri
fullbyrder
han helt

…..(…..)….

Når jeg ser meg tilbake
teller jeg ikke årene
vi gikk side om side
men hvor myke
minuttene ble
i regn og sol

….(….)…

Dette er ikke en diktsamling i en fortellende stil hvor det er en slags kronologisk rekkefølge men diktene er i stedet som små hverdagssukk for å stjele forlagets egen beskrivelse. Diktene er poetiske og jeg ser at forfatteren ikke er fremmed med å skrive tekster selv om det kanskje ikke er helt det samme å skrive dikt som å skrive låter.

Jeg tok meg i å undre underveis om dette kunne være en mer personlig bok enn den nye og da jeg googlet kom jeg over en anmeldelse av platen «Uvær» Dagbladet skrev i fjor og der fikk jeg det bekreftet. Det er vel helt vanlig at forfattere og låtskrivere henter ting fra sitt eget liv når de skriver uten at det nødvendigvis er direkte «biografisk» av den grunn.
Diktene er «tilgjengelige» og passer dermed godt de til som ikke er helt komfortabel med å lese dikt/ lyrikk. Noen av diktene ble lest opp på platen og hadde fått musikk til og det likte jeg godt. Det er alltid kjekt å høre forfattere lese fra bøkene sine.

Jeg håper at det har gitt mersmak for Huuse å gi ut bøker, og jeg vet at det er nettopp henne som skal sette sammen boken «Ren jul» som kommer i november, som er en samling tekster, dikt og annet fra ulike norske forfattere. Jeg håper hun har bidratt litt selv også.

Både denne og «Noen må være i’en under prikken også» er perfekte bøker å gi bort i gave!

Anbefales!

 

 

 


Forlag:Prego Mobile
Tittel: En liten bok om kjærlighet
Forfatter: Kaia Huuse
Format: Heftet
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter

kaiahuuse

Kaia Huuse er født i 1974 og er en norsk musiker,sanger, komponist og låtskriver.  I 2018 har hun vært artist i 20 år og i den forbindelse kommer hun ut med ny skive. Hun debuterte som sagt som forfatter i fjor med denne diktsamlingen. Nå i høst kom hun ut med visdomsboken «Noen må være i’en under prikken også» som hun har laget sammen med Katie Alfheim som har laget illustrasjonene.

 

 

 

HILSEN BEATHE

Så faller jeg av Rebecca Wexelsen

Jeg hadde akkurat lånt denne på eBokbib og var såvidt i gang med lesingen når boken dumpet ned i postkassen min uten at jeg visste den var på vei. Jeg liker slike overraskelser og særlig når boken faller i smak. Noe denne så absolutt gjorde. Forfatteren bak diktboken er en av høstens debutanter og et av diktene var med i en sommerdagbok i regi av Flamme forlag i fjor sommer.

Layout 1Så faller jeg handler om en jeg-person, en eldre kvinne som går å venter og venter på barnet sitt og allerede på en av de første sidene fikk jeg frysninger av å lese om denne kvinnens store sorg.

Det er mulig jeg må spoile litt for å kunne gi best mulig uttrykk for hva jeg tenker og føler om boken, og ikke  minst om hva jeg tror har skjedd her. Derfor leser du videre på eget ansvar.

I første halvdel av boken ser vi denne kvinnen som bærer på en stor sorg, hun er så nedtynget  av sorg at jeg fikk umiddelbart en stor medfølelse med henne. Hun har en så stor lengsel etter sin datter at hun egentlig bare går der på vent. På vent etter livstegn fra sin eneste datter. Hun kamuflerer ventingen med å ta flere turer til butikken, glemmer viktige ting med vilje slik at hun må gå tilbake, og hele tiden venter hun på livstegn.

Ofte oppsøker hun inngangen til et tilfluktsrom hvor datteren ofte gjemte seg i når hun følte at det bråkte for mye rundt henne, eller hun var redd for ting,som atombomber eller naturkatastrofer.
Hun trakker gatelangs, opp og ned i de samme gatene, år ut og år inn.

og hvor blei det av deg
da du fortsatte å forsvinne sånn
som om det var en lek
bare at det var på ordentlig
og hver gang jeg ikke fant deg
kom du ikke fram av deg selv

Snudde du deg for å sjekke
om jeg fortsatte å lete etter deg
da du gikk hjemover
eller det du kalte hjem
som bare var nye steder hver kveld
en sofa en skitten madrass
en tynn vegg mellom deg
og noen du bare så vidt kjente
…….(…..)…….

S.20

Vi får ikke vite eksakt hva som har skjedd med datteren, men vi får sekvenser som indikerer at hun har kommet skjevt ut. Min første tanke var at datteren har rusproblemer og at det er derfor hun ikke har kontakt med moren. For eksempel så bodde hun på skitne madrasser på et gulv hvor andre hadde ligget før henne.
Noe får meg til å tenke at datteren er død, av en overdose eller noe. At moren rett og slett er i en så stor og dyp sorg at hun ikke kan ta inn over seg at datteren faktisk er borte for alltid.

Etter hvert som denne kvinnen  blir eldre virker hun litt forvirret, hun klarer ikke å finne veien tilbake fra butikken, eller kanskje like mye veien tilbake til livet slik det var før datteren forsvant, eller ble født.

I andre halvdel blir vi tatt med tilbake til da datteren blir født, og vi får ta del i barndomsårene hennes og frem til hun er ungdom. Denne eldre kvinnen er alene om omsorgen. Vi får ta del i turer de hadde og øyeblikk de delte. På meg virker det som datteren veldig tidlig  søkte seg vekk, og det kunne virke som hun hadde problemer med å tilpasse seg.
Moren prøver fortvilet å finne ut hva som gikk galt og når. Om det var noe hun gjorde feil eller kunne gjort annerledes.

…..(……)…..
jeg husker en gang vi skulle møtes ute
jeg sto nesten en og en halv time og venta på deg
da jeg gikk hjemover hørte jeg sirener
og jeg var sikker på at noe hadde skjedd
jeg ville løpe
men det satt fast i meg
en redsel
så jeg gikk bare helt vanlig nedover rekken av hus
der vi hadde bodd sammen men hvor jeg må bodde
aleine

S.44

 

Først må jeg si at jeg er imponert over hva forfatteren har fått til med denne boken,  ikke minst med tanke på at dette er hennes første bok. Det er velskrevet, sterkt og veldig medrivende. Jeg var solgt allerede på første side. Egentlig «bør» jo dikt leses sakte men det klarte jeg ikke her, boken ble slukt i et eneste stort jafs. Det endte med at jeg leste boken èn gang til for å være sikker på at jeg fikk med meg alt.
Boken er som en roman skrevet i diktform.

Her får man ikke noen eksakte svar på om datteren er død eller ikke, jeg tolket det som hun er det. Men det kan også være at hun ikke er det, men bare har kuttet ut all kontakt med moren.
Det virket som om moren også hadde sine problemer og utfordringer når datteren vokste opp, hun bekymret seg veldig for datteren sin og men kanskje dette ikke kom frem på den måten hun ønsket.
Èn tanke som slo meg var at enn om datteren ikke har eksistert i det hele tatt og alt bare har vært oppe i hodet til denne kvinnen, at minnene hennes er falske? Kanskje har hun hatt en drøm om å få et barn en gang?
Det er i grunnen veldig fascinerende dette med minner,hvor mye sannhet ligger det egentlig i dem? Og hvem sin sannhet er mest «riktig»? Nei, nå løper fantasien min helt løpsk her.

Men altså, denne sorgen til denne kvinnen er til å ta og føle på. Det er så rått og hjerteskjærende at jeg fikk helt vondt inni meg. Det må være helt grusomt å bære på dette gjennom mange år som jeg tror hun gjorde.

Jeg ser frem til flere omtaler av denne,foreløpig kunne jeg ikke finne noen.  Er så spent på hvordan andre tolker denne diktsamlingen, om andre trekker samme konklusjon som det jeg har gjort.

Vel, denne krøp rett under huden på meg og jeg har ikke følt det sånn som det her for en diktsamling  siden jeg leste Um sakne springe Blome i fjor.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre til alle som leser dette innlegget. Ikke minst, dere kjære medbokbloggere, her snakker vi mulig nominasjon til bokbloggerprisen 2017 så les,les og les.
Til Rebecca Wexelsen (jada, som om hun leser dette innlegget liksom) vil jeg bare si gratulerer med sterk og nydelig bok, og jeg håper at det kommer flere bøker i fremtiden.

 

Oppdatert: 25 aug: Ellikken har skrevet en rørende omtale av boken som jeg anbefaler deg å lese!


Forlag: Tiden
Tittel: Så faller jeg
Forfatter: Rebecca Wexelsen
Format: Innbundet
Sideantall: 64
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter 

Rebecca+Viola+Wexelsen+FOTO+PAAL+AUDESTAD

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter. Så faller du er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE