Spredte døtre av Helene Imislund

Helene Imislund er en av to unge kvinnelige debutanter denne høsten som har valgt å skildre ting gjennom eldre kvinners øyne. Den andre er Susanne Skogstad med romanen Svartstilla.

spredte døtreSpredte døtre er en diktsamling bestående av tre lengre dikt hvor to av dem er sett gjennom en eldre kvinnes perspektiv mens den tredje er sett gjennom en ung kvinnes øyne etter at en eldre ukjent slektning døde. Nettopp døden er et tema man befinner seg tett innpå i disse diktene.

Spredte døtre er første langdikt ut og handler om en eldre navnløs kvinne som nettopp har fått en alvorlig kreftdiagnose og må derfor forholde seg til det faktum at hun kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Hun ligger på sykehuset og reflekterer over livet og over døden selvsagt. Hun tenker på de fødende kvinnene som ligger på en annen avdeling på det samme sykehuset og reflekterer over det som skjer inne i hennes egen kropp. På cellene som vokser inne i henne.

 

 

det er døtrene
som føder avkommet
som sprer en slekt

jeg er en datter noen har gitt
tre måneder til tre år

jeg kan bare
gjenføde slekten
i mine egne dattersvulster
mine egne spredte døtre

S.12

 

Hun tenker også på hvordan det skal gå med familien den dagen hun ikke lenger er her, hun tenker på deres smerte som vil endre seg ettersom tiden går, men hun reflekterer også på sin egen smerte denne siste tiden hun har.

Det andre langdiktet heter Hjem og handler om den 92 år gamle demente damen som familien har bestemt skal på eldrehjem siden hun ikke lenger klarer seg selv. Hun går gjennom huset som snart ikke lenger skal romme henne  og tingene hennes. Hun mimrer tilbake til den gangen hun var liten og husker omsorgen hun fikk av moren. Tenker på noe som faren sa til dem når de var liten. Hun tenker også på sine egne barn når de var små, og hun bekymrer seg for om hun skal like seg på det nye hjemmet.

dette er ennå huset
som gjør at jeg ikke er hjemløs
det skal gå i arv
men det at det er mitt hjem
tilhører meg
senere bare et bo
ting som skal sorteres i to bunker
kastes eller beholdes

S.43

 

Det er tydelig at den gamle damen har kvaler for dette med å flytte og kvitte seg med tingene sine, tingene som definerer henne og som har fulgt henne gjennom en årrekke. Dette er jo livets sirkel enten vi vil det eller ikke, det kommer den dagen vi ikke lenger er her samtidig er det veldig sårt. Men sånn er det når man har nådd den alderen at man har mer fortid enn fremtid.

Alltid liljer er tredje og siste dikt i samlingen. Den handler om den unge kvinnen som har fått i oppgave å ta hånd om en eldre slektnings begravelse. Her får vi vite at den avdøde het Inga  men som i de andre diktene får vi ikke navnet på jeg-personen. Den unge kvinnen kjente ikke den avdøde så godt. Vi få ta del i det rent praktiske i forbindelse en begravelse, men den unge kvinnen reflekterer naturligvis over hva som skjer med en når en ikke er her lenger, og hvor lang tid det går før en blir glemt, hvor lang tid det går fra en gravstein reises til den slettes.

det kan kjennes som
å ha på seg  andres klær
når beskjeden om noens død
får deg til å tenke mest på din egen
noe som trekkes gjennom dagene

S.80

 

Dette var tre fine og til tider ganske så triste dikt. De aller fleste diktene opplevdes som ganske sterke, men det var kanskje de to første diktene som grep meg aller mest. Kanskje det er fordi den unge kvinnen ikke kjente den eldre damen så godt og dermed ikke ble så berørt av hennes bortgang selv om hun selvfølgelig gjorde sine refleksjoner i ettertid.

Imislund har et fint språk og jeg syntes hun har klart brasene med å «gå inn i hodet på en gammel dame» ganske så bra. Forfatteren har gjort noen fine observasjoner i disse diktene som også fremstår som veldig tilgjengelige. Når man på en eller annen måte blir konfrontert med døden så er det naturlig at man gjør seg refleksjoner over det livet man har hatt og hvordan ting eventuelt vil bli for de som måtte sitte igjen. Disse refleksjonene var såre og det ble til tider sterk lesing, noen var også litt triste men ikke slik at jeg tok til tårene selv om jeg ble berørt av dem.

Det første diktet har vært publisert før, eller en tidligere versjon av diktet, mens deler av to andre dikt inneholder sitater fra to andre forfattere.

Dette var absolutt en bra debut og siden man skal lese en norsk diktsamling anno 2018 kan denne væreet godt alternativ til neste runde av Anitas diktlesesirkel som går av stabelen i september. Det eneste jeg ikke helt forstår er valg av cover på boken, jeg hater stankelbein, hater. Det må være den eneste motforestillingen jeg har mot denne boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Spredte døtre
Forfatter:Helene Imislund
Format:Ebok
Sideantall:108
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på ebokbib

 

 

Forfatter

Helene Imislund
Foto:Anna-Julia Granberg

Helene Imislund er født i 1984 og er jurist. Hun har tidligere jobbet som redaktør i litteraturfanzinen Mopp. Spredte Døtre er hennes debut.

 

HILSEN BEATHE

Skitne lille hjerte av Emily Dickinson

skitne lille hjerte

Emily Dickinson (1830-1885) var en amerikansk poet som i løpet av sin tid som forfatter skrev så mye som 1800 dikt hvor et fåtall faktisk ble utgitt mens hun ennå var i live og da anonymt. Etter sin død ble hun anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur.
Hun bodde hele livet sitt i Amherst i Massachusetts og på et tidspunkt trakk hun seg tilbake fra omverden og levde en eremitt-tilværelse i foreldrenes hus «The Homestad».  I tillegg til en omfattende produksjon av dikt var hun en meget ivrig brevskriver som senere ble samlet i tre bind og hvorav tre av de mest berømte er «The Master Letters». Man kan undre seg på om denne tilbaketrekkingen var å regne som et sykdomstrekk eller om isolasjonen var nødvendig for henne for i det hele tatt å være forfatter. I følge Wikipedia ble hun sett på som noe eksentrisk.

Emily Dickinson oppsummerte det viktorianske samtidig som hun var en forløper for modernismen innenfor den amerikanske lyrikken.
Hun skrev tett på livet uten at det var selvbiografisk av den grunn. Hun har også en litt særegen stil for å si det mildt. Her sammenlignes parlamentet med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi og en spalting i hjernen med et flokete garnnøste. Uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete for å nevne noe.

Dickinson skal i et av de mange brevene hun skrev definert poesi som en form for skalpering: Hvis jeg leser en bok og kroppen blir så kald at ingen ild kan varme den, da vet jeg at det er poesi. Hvis jeg fysisk kan føle det som om den øverste delen av hodet tas av, da vet jeg at det er poesi. Mistenker at damen var veldig interessert i dissekering.
Mange av diktene hennes handler om død og udødelighet, noe som visstnok også skal gå igjen i brevene hennes.

 

DickinsonEmily
Foto: Kolon forlag

 

Hun sier også et sted at hun poserer både i diktene og i brevskrivingen slik at man kan ikke helt stole på om mange av diktene handler om henne selv eller ikke. Det spiller vel heller ingen rolle. Samtidig syntes jeg av og til det skinner gjennom en slags tristhet i noen av diktene, men det må jo ikke bety at forfatteren var trist når hun skrev dem.

Det er lett å arbeide når sjelen leker-
men når sjelen er trist-
og jeg hører den legge bort lekene
blir arbeidet tungt-

Det er enkelt når det verker i knokler, eller skorpen-
men spilene rundt nerven
lemlester lekkert-mer grusomt
som en panter i hansken-

 

S.12

Jeg må bare dele det aller første diktet med dere for det var så fint.

Begerbad, blomst og en torne
en vanlig sommermorgen-
dugg i en kolbe- en bie eller to
et vindkast i et tre-
og jeg er en rose.

S.7

Og aller sist må jeg dele titteldiktet med dere.

 

Skitne lille hjerte,
som bare er mitt.
jeg vant det med et kinn-
et fregnete helgenskrin-

Men vakkert nok
for den som ser
sjelens ansikt
og ikke knærne.

S.82

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese disse berømte brevene hun skrev. Og om det er noen som har lyst til å lese noen av diktene hennes på engelsk så finnes det en liste over noen av diktene hennes her.

Den utgaven jeg har lest er en revidert utgave av den som kom ut på norsk i 1995, det finnes også to etterord av Tone Hødnebø som har gjendiktet Emily Dickinsons dikt.

Dette er nok en samling jeg kommer til å finne frem flere ganger for jeg tror at dette er en samling hvor man kan oppdage «nye» ting for hver gang en leser den. Absolutt en spennende forfatter som heller ikke ble så veldig gammel, eller kanskje 55 år ikke var så verst mot slutten av 1800-tallet?

Anbefales!

 


Forlag:Kolon
Tittel:Skitne lille hjerte
Forfatter:Emily Dickinson
Oversetter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:116
Utgitt:1995(norsk utgave)
Min utgave:2015
Kilde:Leseeks

 

HILSEN BEATHE

Diktlesesirkel#4: Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood

Jeg hadde store forhåpninger om å få blogget om Halldis Moren Vesaas sin diktsamling før det var tid for diktlesesirkelen nå i juli, men det er tungt å ta fatt på skriving av bøker man har lest for to måneder siden. Diktsamlingen i seg selv er ikke noe vanskelig så jeg skal nok få gjort det, om litt.

Jeg mitt surrehue fikk tilsendt et leseeks av en diktsamling av Emily Dickinson for å ha noe å lese til denne utgaven av diktlesesirkelen vel vitende om at jeg hadde planer om å lese Margaret Atwood til samme formål som allerede lå klar i hyllen. Vel, Dickinson skal bli lest om ikke så lenge den også.

Selv om Atwood kanskje er mest kjent for sine romaner, så har hun ti diktsamlinger i bagasjen og kan  vel derfor kalles en lyriker også.
Susanna Moodies dagbøker er en samling dikt som kom til Atwood nærmest i drømmer etter at hun hadde lest Susanna Moodies to bøker om Canada, Roughing in the Bush (1852) og Life in the Clearings(1853). Bøker hun faktisk ble litt skufet over når hun endelig hadde lest dem for hun hadde hørt så mye om dem. Vel, ikke mer skuffet enn at hun har blitt inspirert til å skrive flere bøker i etterkant, men det skal sies at hun ble fascinert av personligheten til Moodie som kom frem gjennom de fragmenterte og springende tekstene hennes.
Romanen Alias Grace fikk hun inspirasjon til av å lese Moodies Life in the clearings hvor hun fikk høre om Grace Marks for aller første gang. I den boken forteller jo Moodie at hun var å besøkte henne på et sinnsykehus og fikk se en heller utagerende versjon av Grace og var overbevist om hun var skyldig. Carol Shields, en annen canadisk forfatter er totalt uenig med henne. Om Grace var skyldig eller ei får vi nok sikkert aldri vite.

susanna moodies dagbøkerSusanna Moodie( 1803-1885) var en engelsk forfatter som sammen med mann og barn flyttet til Canada i 1832. Hun skrev en rekke romaner, flere poesibøker og barnebøker men det er særlig memorarene hun gjorde suksess med og da særlig Roughing in the bush som hun ble bedt av sin forlagsredaktør om å skrive som en slags immigrasjons-guide for nykommere til Canada.

Susanna Moodies dagbøker beskrives som en slags mental dokumentarposi ettersom Moodie virkelig har levd. Og boken er delt inn i tre hvor Atwood tar for seg perioden 1832- 1840 i den første dagboken, perioden 1840-1871 i den andre mens den tredje og siste dagboken spenner seg fra 1871-1969. Ja, til lenge etter Moodie var død og begravet.

Den første tar for seg hvordan de hadde det som immigranter den første tiden i Canada med Moodies hat til både landet og menneskene der, det var et hardt og arbeidsomt liv langt ute i bushen med de farer som måtte true der. De ble heller ikke  alltid så godt mottatt av befolkningen.

Etterhvert flyttet de til Belleville hvor mannen fikk seg jobb som sheriff og Moodie følte mer tilhørighet til det landet hun var kommet til for mange år siden. Det kan virke som hun både elsket og hatet det på samme tid.
I den siste dagboken er Moodie en gammel dame og det er tydelig at hun har endret seg i løpet av alle disse årene. Og også her nevnes det at hun besøker et sinnsykehus i Toronto, og aller sist kommer det noen tanker fra under torven hvor Atwood tar for seg hvordan hun tror Moodie hadde taklet alle de endringene som ble gjort lenge etter hennes død og opp mot vår tid(1969, boken er fra 1970) og som på sett og vis ødelegger hennes egen fortid.

Etter at jeg leste Alias Grace ble jeg nysgjerrig på boken til Susanna Moodie hvor hun skriver om henne, og jeg hadde planer om å skaffe meg Carol Shields sin bok også siden de to tydeligvis var uenige om den godeste Grace Marks. Dette ble selvfølgelig ikke gjort, og det som ikke blir gjort sånn umiddelbart etter at man har lest en bok og liksom er «i det», vel, det blir ofte ikke gjort. Og jeg undrer meg på om jeg kanskje hadde fått et enda bedre utbytte av denne diktsamlingen om jeg hadde lest ord fra Moodies egen munn på forhånd. Jeg vet ikke. Samlingen var bra men samtidig følte jeg at jeg hadde hatt lyst å kjenne Moodie litt mer på forhånd for jeg kom vel ikke helt innpå henne her og følte med henne på samme måte som jeg kanskje skulle ønske.
Kanskje ikke et «must» men en fordel? Her kommer det jo tydelig frem hvordan livet som nybygger utartet seg og hvilket forhold Moodie hadde til landet som hun på en måte følte seg som en del av men som hun samtidig tok avstand fra. Og på en annen måte kan man kanskje bruke denne boken som en inngang til å bli bedre kjent med denne engelske middelklasse kvinnen som bosatte seg ute på prærien i Canada.
Jeg har avslutningsvis tatt med deler av det aller siste diktet  samlingen.

 

PÅ EIN BUSS LANGSMED ST.CLAIR: DESEMBER

Det skal meir til for å bli kvitt
meg: dette er enno mitt kongerike.

Snu deg, sjå opp
gjennom det sandete vindauget: eit uutforska
villniss av vaierar

Sjølv om dei gravla meg i monument
av betongheller og kablar
sjølv om dei dyngde i hop ei pyramide
med kaldt lys over hovudet mitt
sjølv om dei sa, Vi skal byggje
sølvfarga paradis med bulldosar

viser det kor lite dei veit
om å bli borte: eg har
mine måtar å komme igjennom på

 

 

S.68

 

Jeg elsker å lese bøker basert på mennesker som har levd og jeg får alltid lyst til å finne ut alt det er å finne ut om disse, så også Susanna Moodie. Så selv om bøkene hennes kanskje ikke blir noen «høydare» så vil jeg ha de med meg, for jeg har hørt nyss om at hun ikke alltid var nådig i sine uttalelser om landet hun liksom skulle «reklamere» for i sine guidebøker.
Anbefales!

 

Susanna Moodie & Margaret Atwood

AtwoodMoodie
Bilde har jeg stjelt av Ebokhyllami.

Les gjerne Mariannes bokomtale av den engelske utgaven!

 


Forlag:Cappelen Damm
Original tittel:The Journals of Susanna Moodie
Norsk tittel: Susanna Moodies dagbøker
Forfatter: Margaret Atwood
Oversetter:Anne Karin Torheim
Format:Heftet
Sideantall:77
Utgitt:1970
Min utgave:2013
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

margaret atwood
Foto: J.Allen

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun har skrevet mer en 30 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing#4: Som svaler kom de -To skritt frem ett tilbake.

Om svaler tar to skritt frem og ett tilbake vet jeg ikke, ei heller kan det virke som debutanten Melissa Helen Edvardsen Hekland har hatt noe videre problemer med å komme seg fremover mot veien til å bli forfatter – jeg kan røpe at debuten hennes er veldig fin.  Men først skal jeg si noen ord om den lille men akk så fine romanen til William Maxwell som var siste bok ut i juni. Ja, her ligger jeg litt bakpå med omtaler men de kommer om ikke som perler på en snor så i hvert fall etter hvert som jeg har skrevet dem.

SOM SVALER KOM DEI Som svaler kom de  er handlingen lagt til en liten småby i midtvesten i 1918 og vi møter brødrene Peter ( kalt Bunny) på åtte og Robert på 13. Det er brødrene som er fortellerstemmene hver sin gang før vi får faren James sine ord mot slutten. Sentralt i romanen står guttenes mor Elizabeth Morrison selv om hun ikke kommer til orde selv.

Først får Bunny komme til, han er for det aller meste opptatt av Robert og hvor stygg han er med ham. Og jeg må si at i denne delen av romanen likte jeg ikke Robert noe særlig. Bunny er knyttet til moren mens faren er mer i bakgrunnen og ikke så engasjert i det daglige, noe som jeg tenker var vanlig på denne tiden.
Når jeg leste Roberts sin del endret jeg syn på ham nærmest umiddelbart, jeg forstod ham litt bedre etter hvert som vi fikk ta del i hans hans perpektiv. Som liten var han utsatt for en ulykke som gjorde at han mistet deler av den ene foten, men likevel var han en aktiv gutt som blant annet drev med fotball.

På denne tiden herjet det en dødbringende influensaepidemi kalt spanskesyken og selv om den opptar store deler av romanen så er det ikke en bok om denne epidemien.

Romanen ble utgitt for første gang i 1937 og selv om den ytre sett handler om ting som skjedde på slutten av 1918, som at første verdenskrig var i ferd med å ta slutt samt denne spanskesyken, så er det først og fremst et familieportrett hvor vi får ta del i denne familiens liv på godt og vondt.

Leste i etterordet at forfatteren var fan av Virginia Woolf og flere sier at det vises på måten han skriver på. Dette kan jeg ikke uttale meg om for jeg har ikke kommet i gang med VW-prosjektet mitt ennå.  William Maxwell bruker visst mye selvopplevd i bøkene sine, og da særlig det at han mistet moren sin i den dødelige epidemien i 1918, da var han ti år gammel.

Forfatteren skriver veldig godt og måten han får frem hva som rører seg i disse to barnesinnene på er utrolig bra gjort.  Dette er en stillferdig bok hvor det ikke er noe plott som driver handlingen fremover men likevel opplevde jeg boken som en pageturner, dette er en perle av en roman om enn så klisjèaktig det var sagt.

Jeg skal definitivt lese flere bøker av denne forfatteren. Anbefales!

 

Som svaler kom de av William Maxwell,  182 s
Pax forlag, 2018
Leseeks

 

 

DIKTDEBUTANT

 

Det er ikke alltid jeg takker ja til henvendelser fra forfattere om jeg vil lese bøkene deres. Ikke at det er noe galt i det men har erfart at jeg selv blir «småstresset» av den «settingen» i forhold til å kjøpe boken selv eller få den gjennom et forlag. Men den godeste Hekland hadde meg @ Dikt & illustrasjon.

 

To skritt fremTO skritt frem ETT tilbake  med undertittelen Til kraften i mitt hjerte en en samling dikt og tekster. Jeg har mest lyst til å kalle den en selvhjelpsbok for på et vis så er den det også.

Samlingen er delt inn i seks kapitler hvor vi aller først får en tekst og deretter selve diktene etterfulgt av en ny tekst som har med kapittelet å gjøre og jeg må si at jeg likte måten boken var lagt opp på.

Det handler om å ta styringen i eget liv og være ansvarlig for sin egen lykke. Det handler om lidenskap, savn og håp, raseri og svik, humor og venner, selvinnsikt og valg,aksept og kjærlighet.

Vi følger ikke en bestemt person men vi går gjennom de ulike stadiene som følger om man for eksempel mister en man er glad i, det kan være en partner som har valgt å gå eller den man elsker har gått bort, sorgen er den samme.

Allerede på de første sidene i boken nikket jeg gjenkjennende til det som ble sagt, for det er sant det som står der og kanskje det er selvfølgelig også men akk så godt det er å få slike påminnelser som dette. Man må være glad i seg selv først for å kunne bli glad i en annen person, sånn er det bare.  Min datter har en tatovering som sier «Love yourself first» på arabisk,og jeg kunne ikke vært mer enig med henne.

Dette er ikke langdikt som henger sammen på noen måte men det er veldig oversiktlig lagt opp og om jeg skal sammenligne det med noen så må det være Rupi Kaur. Noen av diktene er skrevet på engelsk og diktene har ulike fonter og størrelser på disse. Dette gjør det veldig spennende for man vet liksom ikke hva man får på neste side.

Jeg kan heller ikke snakke om denne boken uten å ta si noe om illustrasjonene som forfatteren også har laget, se eksempel under her. Noen er fargerike mens andre er i svart/ hvitt.

 

Jeg har med vilje valgt å ikke dypdykke i denne samlingen her på bloggen for om du skal lese den så er det best å ikke vite for mye om den på forhånd. Men jeg håper at jeg på en eller annen måte har klart å gjøre deg nysgjerrig på den likevel og selv om man kanskje vet eller burde vite mye av dette så følte jeg at jeg lærte noe og kanskje fikk jeg enda flere påminnelser, og akkurat det er slett ikke å forakte. I Anitas diktlesesirkel  i september skal det leses en norsk diktsamling anno 2018, jeg bare nevner det. Sånn avslutningsvis har jeg lyst til å sitere Hekland: Det er viktig å minne deg på at livet ditt ikke handler om de andre, det handler om deg og ditt forhold til deg selv.
Viktige og  kloke ord fra forfatteren og kloke ord har hun mange av, og jeg hadde fine lesestunder med denne både i går og i dag, for som alltid blir diktsamlingen lest flere ganger. Tekstene i boken er skrevet i perioden 1995-2011.

 

Det er kun du alene som setter begrensninger for hva du kan utrette i livet ditt.

 

Jeg anbefales denne diktsamlingen, en spennende debut og jeg håper på mer.

 

To skritt frem ett tilbake-til kraften i mitt indre av Melissa Helen Edvardsen Hekland, 94s
Forglemmegei forlag, 2018
Leseeks tilsendt fra forfatteren

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing #3:Oss av Mari Oseland & Nykommar av Nathaniel Farrell.

 

Begge diktsamlingene jeg skal snakke om i dag er skrevet av debutanter og både Oseland og Farrell har valgt en heller mørk og dyster inngang på forfatterskapet sitt. Det er med andre ord ikke noe lystig lesing dette.

Mens Oseland sin samling handler om en kvinne som ikke har det så bra i det forholdet hun er i og opplever en stor sorg gir Farrell oss et fragmentarisk vitnesbyrd av en soldat som drømmer om hjemgården, søsteren og kjæresten sin mens krigshandlinger herjer rundt ham.

Oss I Mari Oselands Oss følger vi en kvinne jeg ikke klarer å tyde alderen på, men hun har mest sannsynlig gått gjennom flere svangerskap og fødsler om jeg har tolket første side i samlingen korrekt så jeg kan tenke meg at hun er i slutten av tjueårene, kanskje i begynnelsen av tredveårene – Ikke at det spiller noen rolle. Hun er gravid på det tidspunktet boken starter og allerede på første side kan man merke at dette er en kvinne i sorg.
Jeg har alle disse arrene
en kropp som husker fødsler
fortsatt får jeg hjertebank stolen
skriker når jeg setter meg

Jeg klemmer rundt brystvorten og
skyter morsmelk på veggene i dusjen
jeg er et maskingevær

kan ikke si at jeg gråter fordi
jeg er rasjonell

 

 

Deretter får vi hennes historie i et tilbakeblikk hvor vi får ta del i hvordan hun traff han som kalte seg kjæresten hennes. Jeg fikk ganske fort en dårlig følelse når det gjaldt han.  Han er tildels villig til å dele av sin historie når de skal bli kjent med hverandre men samtidig klarte han ikke å la henne se ham inn i øynene. Han kunne plutselig bare forsvinne for så å dukke opp igjen når det måtte passe ham.
Hun går veldig fort inn i en slags omsorgsrolle for ham, kanskje hun tror at hun kan redde ham ut av det veldige mørke han omgir seg med? Når han forsvinner tenker hun at han kanskje kommer tilbake om hun skulle bli syk, bli tvangsinnlagt eller noe… Det kan virke som dette forholdet er en gjenspeiling av foreldrene hennes sitt forhold.

Ting tyder etter hvert på at kvinnen selv kan slite med noe psykisk for når medisinen ikke lenger virker dukker det opp noen imaginære menn som enten er hennes egne demoner eller de er symbol på at hun ser hans mørke. Det kan godt være slik at hun ser det samme mørke som ham.

Jeg leste denne ferdig for nesten en uke siden men fremdeles går tankene mine til denne kvinnen og hennes sorg. Og i likhet med mange andre er også denne kvinnen villig til å strekke seg veldig langt for mannen hun har følelser for.

En veldig bra debut og jeg ser frem til flere bøker fra denne kanten.

Oss av Mari Oseland, 60 s
Tiden forlag, 2018
Lånt på eBokBib

 

Mari Oseland

 

Mari Oseland er født i 1986 og studerer kunst ved Kunstakademiet i Trondheim. Diktsamlingen Oss er hennes første bok.

 

 

 

 

Den andre samlingen jeg skal snakke om er Nykommar  skrevet av Nathaniel Farrell og er den første boken i Samlagets nye gjendiktningsserie av ny poesi.

 

nykommarDen handler også om en navnløs protagonist i likhet med Oseland sin. Vi følger denne unge soldaten hvor han ligger i skjul mens kulene hagler forbi ham. Tankene hans går tilbake til gården hjemme, til foreldrene, lillesøsteren og ikke minst kjæresten hans- hun som fletter håret mens det enda er vått slik at det skal holde seg fint lenger.

Etter første gangs lesing kunne jeg ikke med sikkerhet si hvor forfatteren ville med denne samlingen for det var vanskelig å fange opp alt og det var veldig fragmentarisk. Eller jeg skjønte jo at han ønsket seg vekk fra den krigen han var i og nettopp dette tok det fyldige etterordet opp. Krig spiller en stor rolle i den amerikanske selvforståelsen, og den amerikanske unionen har blitt formet av ulike kriger opp gjennom historien. Fortellinger om disse krigene preger amerikansk kulturindustri i høy grad, sett gjennom den unge soldatens øyne og det er nettopp dette som er essensen i dette langdiktet. Protagonistens stemme og fortolkning, om dette var en meningsfull eller meningsløs krig.

Jeg som leser kan ikke finne ut hvilken av disse krigene denne unge soldaten er med i, det spiller heller ingen rolle. Det som er litt sårt er at han tenker tilbake på det som har vært, samværet og familielivet hjemme på gården, men ikke et eneste sted kan jeg se at han legger planer for fremtiden. Men det finnes kanskje ikke noen fremtid og derfor velger han å ikke bruke tid på det. Det er sårt.

Eg ligg og lyttar til drivet som gnir seg mot brygga
i mørket, undrar på om vinden kan flytte ei bjølle

nok til at den ringer, eller om eg ville høyre den over lyden av bøljene

mot båtane.

S.19

Det blir aller mest tilbakeblikk til gårdslivet i dette langdiktet men stadig vender vi tilbake til hvor han er nå, slik at vi får en stadig påminnelse om at han faktisk for tiden ligger i skjul for beskytte seg mot kulene som til stadighet streifer rett over dem.

 

Nykommar av Nathaniel Ferrell, 47 s
Samlaget, 2018
Lånt på eBokBib

Nathaniel farrell 

Nathaniel Farrell er amerikansk og jobber som lærer.

 

 

Begge disse forfatterne har skrevet gode debutbøker og det skal bli spennende å følge dem videre. Selv om begge protagonistene var navnløse følte jeg likevel på en måte mer tilhørighet til Oseland sin hovedperson enn Farrells uten at jeg har noe god forklaring på hvorfor for jeg tror nødvendigvis ikke at det har noe med at hovedpersonen hennes er en kvinne å gjøre. Hva krig kan gjøre med en ung soldat både fysisk og psykisk er veldig interessant lesing og kanskje viktig å lese om.

Tommel opp ganger to fra meg.

 

 

HILSEN BEATHE

Løven og Hvalen av Kamilla Davis

Kamilla Davis var et uskrevet blad for meg selv om hun sin unge alder til tross er en tidligere låtskriver og rapartist. Hun er ute med sin aller første diktsamling og når det kom meg for øret at hun var inspirert av blant annet Rupi Kaur var jeg ikke vond å be.

 

løven og hvalenLøven og Hvalen heter diktsamlingen som handler om det å være menneske på godt og vondt, om det å vokse opp med de utfordringer det gir. Det handler om å finne meningen med livet. Ved å blande inn elementer fra dyreriket som løven som bestemmer seg for å forlate flokken sin, og hvalen som lengter seg vekk fra det mørke havdypet og opp til den lyse overflaten blir dette også en fabelfortelling.

Allerede i forordet får jeg et inntrykk av at dette kan være en mer personlig bok enn først antatt. Ikke for det, alle forfattere tar vel med ting fra sitt eget liv når de skriver uten at det trenger å være biografisk for det. Slik kan det godt være her også.

Noen av diktene er på èn enkel linje, mens noen er på flere sider og kan nærmest minne om små noveller. De på èn linje kan ofte være mer slagkraftig enn de som er noe lenger.

Diktene følger ikke en kronologisk rekkefølge etter det jeg fikk med meg, men det opplevdes  heller som frekvenser av et liv.

Noen av diktene var meget sterke mens andre opplevdes som litt såre, mens andre igjen er jeg usikker på hva jeg fikk ut av.

Diktene tegnet et bilde av en ung jente på vei til å bli voksen, eller i mine øyne er hun for det meste voksen. Og det er en hun kjenner som har hatt eller har et tøft liv, har havnet på skråplanet. Det snakkes om en jente som ikke er her lenger og det er en sorg her som er sår.

Hun snakker om å ta på seg uniformen og skal forklare folk veien, uten at de aner at hun faktisk ikke finner veien selv heller. Da er det vel selve veien i livet hun tenker på når det gjelder henne selv. Forfatteren er flyvertinne, noe også denne ungen kvinnen i samlingen er.

Det er også skildringer av et mor og datter forhold, kanskje moren sliter med å løsrive seg fra barnet sitt? Kanskje det er omvendt og at det er hun som mor som sitter igjen? Eller kanskje det er tre generasjoner inn i bildet her? Det er også om forhold til en kjæreste eller en tidligere kjæreste.

Kort sagt så handler den om det som skjer i livet vårt og om hvordan vi av og til ikke finner veien helt alene, vi mennesker trenger mennesker og det ikke alltid slik at det er familien som er de som står oss nærmest.

logh-cover.jpg

Jeg kan ikke snakke om denne boken uten å nevne den nydelige utførelsen den kom i, med tilhørende bokmerke. Boken inneholder også noen illustrasjoner som den vist under her.

logh illu

Diktsamlingen sett under ett opplevdes noe ujevn for meg, men når det er sagt så var det mange dikt som var veldig sterke og noen var aldeles hjerteskjærende, mens andre var helt nydelig skrevet. Alt i alt er dette en lovende debut og jeg ser frem til å se hva Davis kan få til i fremtiden også.

 

VILLHEST

Jeg valgte kanskje det livet vekk i denn dimensjonen, men jeg er enda ikke sikker på hva jeg valgte det bort for. Er ikke sikkert denne veien er bedre. Kan løpe langt med frie tøyler. Kan springe om kapp med ville ørner. Kan bade i fossefall og se på stormer.Men den som slapp ut hesten, vil aldri kunne finne den igjen. S.97

 

DET SISTE FARVEL

Du gikk og kom aldri tilbake. Jeg roper fortsatt på deg. Hører du ikke. Jeg håper du kommer frem. Bladene så værmeldingen og jeg husker deg om kveldene og gråten er blitt taus. Det blåser og jeg savner deg.
(Nå må jeg vege mellom å savne og å leve.)
Sangen er snart over, så jeg må gå nå, lille jenta mi. Jeg må gå. S. 99

 

Jeg fant ingen anmeldelser eller bloggomtaler av denne men jeg håper at andre også finner frem til denne samlingen for det er ingen tvil om at hun har en særegen stemme som av og til kan minne om Rupi Kaur uten noe mer sammenligning forøvrig.

 


Forlag:Prego mobile
Tittel:Løven og Hvalen
Forfatter: Kamilla Davis
Format: Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

kamilladavis-1
Foto: Pregomobile.no

Kamilla Davis er født i 1995 og er en tidligere låtskriver og rapartist.  Hun har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving. Skrivingen er i stor grad inspirert av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. Hun har tidligere arbeidet som vikarlærer før yrket som flyvende åpnet opp en ny verden og inspirerte til større skriving.
Diktsamlingen Løven og Hvalen er hennes debutbok.

 

 

 HILSEN BEATHE

 

La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve av Sarah Zahid

I begynnelsen av juni skal jeg på debutantslipp på litteraturhuset hvor det skal være en samtale med forfatterne Zeshan Shakar(Tante Ulrikkes vei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet) og Sara Zahid, som er forfatteren bak boken jeg skal snakke om litt lenger nede i innlegget. Det skal handle om utlendighet og for å sitere det som står om arrangementet – Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i?  og jeg merker at jeg ser frem til at de skal debattere om nettopp dette. Nå som jeg har lest alle tre bøkene så vil jeg si at det kan virke som de fra en annen etnisitet har ekstra utfordringer nettopp fordi de er en minioritet.
Tante Ulrikkes vei vil jeg si er først og fremst en oppvekstroman hvor karakterene var av utenlandsk opprinnelse. Boken viser vel også at det å vokse opp på samme sted, i samme blokk, betyr ikke at man nødvendigvis får de samme mulighetene for fremtiden. Mye avhenger også av hvilket hjem man vokser opp i og hvilke verdier som råder der. Men selv om det er to vidt forskjellige gutter vi møter her så er det ingen tvil om at det hviler et ekstra press på ungdommer spesielt som skal forholde seg til to ulike kulturer.

Jannikeevangeliet møter vi to fortellerstemmer, den ene er Layla som i en periode bor på et asylmottak, hun måtte flykte fra hjemlandet på grunn av legningen sin. Hun sliter med å integrere seg i det norske samfunnet men også å snakke høyt om at hun liker kvinner. Også denne romanen opplevde jeg som en bok som først og fremst handlet om det å være ensom og på siden av resten av samfunnet, fordi vi møter også etnisk norske Jannikke som sliter med noe av det samme. Men Layla har ekstra belastninger fordi det er usikkert om hun i det hele tatt får opphold i Norge,blant annet.

La oss aldri glemme hvor godt det er å leveI diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve møter vi den unge jenten Sarah. Hun bor i Holmlia før familien etter hvert flytter til et hus på Bjørndal.

Allerede på første side kan vi ane at hun føler seg alene, hun sovnet nemlig i fotballbingen og er på vei hjem i sine slitte tøysko når hun går forbi naboen som står ved Teslaen sin. Kontrasten er stor.

Baba, faren hennes var fabrikkeier i hjemlandet, nå kjører han taxi.

Hun snakker om famile og teller opp et stort antall barn fordelt på to leiligheter, det kan tyde på at de bor i heller trange kår. Det krangles om strømregninger som kan tyde på at økonomien ikke er den beste.

Sarah blir mobbet av de andre jentene på skolen, de kaller henne blant annet for knekkebrød. Det er godt mulig at hun sliter med spiseforstyrrelser  i likhet med søsteren til bestevenninnen Marie.

I friminuttene sitter hun ofte alene og spiser, og sier til seg selv at hun ikke er noe offer. Det kan av og til virke som hun trekker seg unna selv.

Moren er død og Sarah savner henne, da er det fint å få kontakt med bestevenninnens mor. Det er tydelig at det er et stort savn for henne å kunne snakke med en voksen kvinne.

Når hun er tilbake i hjemlandet føler hun seg som en fremmed.

Baba sier han fikk en ekkel kunde i
Honey Foss
at fyren av drita og ikke ville betale
han ødela taksameteret
så Baba måtte ringe purken og…
jeg sier det heter Hønefoss
og får kjeft
så sier jeg herregud
som Baba tror er et skjellsord
jeg får ikke lov til å gå ut
skyper med Oda resten av kvelden

S.26

 

Det er tydelig at Sarah har mange utfordringer og at hun har mye å tenke på. Det er sårt å lese om noen som blir satt på siden og dessverre så er det virkeligheten for mange.

Samtidig er Sarah full av dagdrømmer og hun tror på en bedre fremtid. Hun virker å være en som ikke gir opp og hun har planer for hva hun skal utdanne seg som.

Diktsamlingen skildrer også en vanlig barndom, hverdagsliv, ferier, et gryende voksenliv samt populærkultur.
Det hun går gjennom kunne en hvilken som helst annen norsk ungdom gått gjennom også. Sarah som alle andre ungdommer prøver å finne sin plass i samfunnet

 

det er typisk norsk å være et krevende menneske

jeg klarer ikke å konsentrere meg
jeg har stygg håndskrift og et alminnelig liv
på biblioteket står to gutter fra blokka
prater om Skam og Bacheloroppgaven
EU og arrangert ekteskap
jeg får lyst til å skyte dem i trynet

S.54

På forlagets side står det at verdens nyhetsbilde liker å gi oss det inntrykket at det er mer som skiller oss enn som holder oss sammen, men denne diktsamlingen og andre bøker jeg har lest viser veldig ofte det stikk motsatte. Folk med minioritetsbakgrunn har de samme utfordringer som etniske norske for eksempel, de er ikke så annerledes enn det mange tror, men de har kanskje et par ekstra utfordringer som vi slipper å ta stilling til. Nå ble det litt de og vi men det burde kanskje bare stått oss,for vi er vel alle mennesker uansett hvor vi måtte komme fra.

Jeg syntes dette var en fin debut, jeg fikk tidlig sympati med Sarah og dette var ikke dikt om «en innvandrer» men om en ung jente som er satt litt på siden men som ikke ser på seg selv som en taper, men en som har ståpåvilje til å skape seg en bedre fremtid for seg selv. Følte jeg fikk et godt innblikk i hvordan miljøet på Holmlia var på den tiden da hun vokste opp. Kom over en artikkel hvor forfatteren og en annen snakker nettopp om Holmlia og hvordan området blir fremstilt i media på en negativ måte.

 

 


Forlag:Flamme
Tittel:La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve
Forfatter: Sarah Zahid
Format:Innbundet
Sideantall: 80
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

sarah zahid
Foto: Heidi Furre

Sarah Zahid er født i 1996. Hun er sin unge alder til tross en markant samfunnskommentator i særlig Aftenpostens spalter. Hvor hun skriver om blant annet sosial kontroll og islamofobi. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE