Når tiden er inne av Michela Murgia

Michela Murgia var en totalt ukjent forfatter for meg før jeg tok fatt på denne romanen som er forfatterens gjennombruddsroman, og er dermed den første som er oversatt til norsk og andre språk. Den har vunnet en rekke litterære priser og det forstår jeg godt etter å ha lest den.

NÅR TIDEN ER INNE Når tiden er inne heter Accabadora på originalspråket og kommer av det sardinske ordet femina Accabadora,men det mest vanlige er å bruke Accabadora som betyr hun som fullfører. Dette er kvinner som blir tilkalt når noen ligger for døden og det er meningen at de først og fremst skal trøste den som skal dø, men om omstendighetene taler for det og familien ønsker det kan hun hjelpe den syke med å dø, en barmhjertighetens engel om du vil. Og det fantes flere måter de utførte disse drapene på, eller en accobadora ble aldri sett på som en morder da hun gjorde slutt på folks lidelser og ble heller sett på som en ekstra mor.

Det er uenighet blant antropologer for noen mener disse kvinnene aldri har eksistert mens andre mener at det finnes tegn på at de har eksistert frem til for noen tiår siden.

I romanen møter vi Maria Listru, et såkalt sjelebarn som seks år gammel blir adoptert bort fordi moren er enke, fattig og har tre andre døtre å ta seg av. Maria ble dessuten sett på som feilen etter tre riktig utførte ting. Den gamle syersken Tzi Bonaria Urrai blir hennes fostermor og  til å begynne med er Maria livredd for å være der men finner seg ganske snart til rette hos fostermoren. Bonaria har ikke egne barn og hun mistet mannen sin i krigen, men noen vil ha det til at han forsvant med en annen kvinne.
Maria har helt fra hun var liten vært vant med å hjelpe til, noe hun også gjør etter skolen og i ferier. Om høsten hjelper hun å sanke vindruer på en vingård i nærheten, noe hun liker godt for hun er nemlig god venn med Andrià,den yngste sønnen på gården. Hun blir etter hvert en meget dyktig syerske, i likhet med Bonaria.
Når Maria har bodd hos Bonaria i to år blir hun for første gang klar over at fostermoren av og til forsvinner om natten uten at hun aner hvor hun går eller hva hun gjør når hun er borte. Hun antar at det er en slags forbindelse mellom Bonaria og dødsfallene som finner sted i landsbyen gjennom hele oppveksten uten at det lykkes henne å finne ut hva det er.

Maria er veldig skoleflink men på Sardinia på 1950-tallet som handlingen er lagt til ble det forventet at jenter ikke skulle gå på skolen etter fylte tretten, det ble nærmest sett på som en hindring snarere enn å være en velsignelse å være smart. Og man trengte  heller ikke lang skolegang for å lære å lage mat, vaske og gjøre rent. Dette sier jo mye om hvilket kjønnsrollemønster som rådet her, men det er vel ingen grunn til å tro at ting skulle være  annerledes på Sardinia enn i resten av verden forøvrig.

Det ligger vel i kortene at Maria en eller annen gang skal få nyss i hva Bonaria egentlig driver med om nettene når hun er borte og det skal skape en stor konflikt mellom disse to og som fører til at Maria for en periode reiser inn til fastlandet for å  jobbe som barnepike.
Det kan virke som at hele Sardinia visste hva Bonaria gjorde,alle unntatt Maria..

Hvis  det er sant at jorden sier noe om den som eier den, bød det bakkete landskapet omkring Soreni på en komplisert fortelling. De små uregelmessige jordlappene vitnet om familier med altfor mange sønner og ingen enighet, og var oppstykket med et virvar av grenseskiller laget av steingjerder av svart basalt, hvert og ett holdt oppe av sin egen bitterhet.

S.36

Allerede på de aller første sidene av boken satt jeg med en følelse at dette kom til å bli en spesiell leseopplevelse for det var noe med språket og ikke minst stemningen i romanen som gjorde meg bergtatt nærmest umiddelbart. Forfatteren har et fortettet språk som tidvis er poetisk, og de mange skildringene av både personer og miljø er både detaljrike og vakre. En ren fryd å lese med andre ord. Forfatteren er god til å skildre det unike vennskapet mellom Maria og den eldre kvinnen og det fremstår troverdig. Bonaria er en omsorgsfull og klok dame som alltid behandler Maria fint. Jeg likte veldig godt de sekvensene som foregikk inne på fastlandet hvor Maria var barnepike og hvor det åpenbarte seg en situasjon som gjorde at Maria vokste som person og kanskje det som skjedde der fikk henne til å åpne opp hjertet sitt igjen og gjorde at hun forstod litt mer av det som hadde skjedd mellom henne og Maria.
Jeg kan forstå at Maria måtte ha avstand  til  hjemmet  og at hun følte seg sveket av Bonaria, den følelsen tror jeg at jeg hadde kjent på selv også i en slik situasjon.
Til å begynne med tenkte jeg at denne sekvensen godt kunne ha vært endret siden vi her for en kort periode blir presentert for fire nye karakterer men jeg går ut i fra at forfatteren hadde en mening med det og kanskje det er slik at man av og til trenger å skifte miljø for å se sitt eget i et nytt lys?

Dette er kanskje først og fremst en roman om livet og døden,ikke minst tar den opp det tabubelagte temaet aktiv dødshjelp. Men det er også en roman om kjærlighet og den kristne troen står sterkt her. Jeg så på den som en slags oppvekstroman, med tanke på hva Maria måtte gå gjennom i barndommen som et såkalt sjelebarn, når man blir født to ganger,av èn kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Vi får også et godt innblikk i hvordan livet på den sardinske landsbygden var på 50-tallet, på godt og vondt. Det er en sårhet å spore her og særlig var det en sekvens hvor Maria hjalp til hjemme hos sin biologiske mor når den eldste søsteren skulle gifte seg og alene på morens rom finner hun ut at hun er i ferd med å utvikle seg til å bli en ung kvinne.

Dette var en sterk og ikke minst tankevekkende roman med flere sterke kvinneportretter som bare må oppleves. Det er en kort bok som jeg har brukt lang tid på, rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

 

Anbefales!

 


Forlag: Pax
Original tittel: Accabadora
Norsk tittel:Når tiden er inne
Forfatter: Michela Murgia
Oversetter:Tommy Watz,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:208
Utgitt:2009
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

michela murgia
Foto: Alecani

Michela Murgia er født i 1972 og er vokst opp i landsbyen Cabras på Sardinia. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Il mondo deve sapere som i ettertid ble filmatisert. Hun har skrevet  flere sakprosabøker og romaner siden den gang. Når tiden er inne eller Accabadora  som den heter på originalspråket ble forfatterens gjennombrudd når den kom ut i 2009. Dette er en roman hun har vunnet hele seks litterære priser for.

 

HILSEN BEATHE

Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken & litt om hvordan jeg leser dikt.

Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

det fins et rom i meg som står tomtDet fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 


Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

lindaklakkenWEB_1024x1024
Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE

 

Huset på prærien av Tora Seljebø

For nesten fire år siden leste jeg forfatterens debutbok Om kvelden blir namna ropa heim, en diktbok jeg har innbilt meg at jeg likte godt men når jeg nå ser tilbake på omtalen så viser det seg at sannheten er en litt annen – jeg forstod den nemlig ikke. Men gjett hvem som skal finne frem igjen diktsamlingen etter å ha lest forfatterens nye bok som er en ganske så poetisk roman.

huset på prærienHuset på prærien er en fortelling om to søstre som bor sammen med moren sin i et heller falleferdig hus ute på prærien, de har heller ikke mye å rutte med etter det jeg forstår og begynnelsen setter tydelig standard for hvordan resten av romanen er og jeg får et slag i magen allerede på første side og det skulle komme flere…

Fortellerstemmen som forblir navnløs gjennom hele fortellingen er den yngste av  to søstre og er ikke like vakker som den eldre Gloria. Ingen av søstrene får den kjærligheten de så sårt trenger og lengter etter av moren sin, men likevel har Gloria glimtvis en bedre kontakt med moren da de har stunder sammen som ikke den yngste får ta del i. Jeg mistenker at moren, Margot, som sover en del  på grunn av migrene også lider av en depresjon eller noe, jeg tror hun har et mørke inne i seg. Moren ser på hjemmet deres som et åsted, at de alle sammen er der for å lære  å bli elsket. Jeg mistenker at moren ikke har fått den kjærligheten og oppfølgingen hjemme som hun trengte da hun var liten.

Søstrene ligger ute på gresset på dagtid og ser på arbeiderne som måtte befinne seg ute på jordene til enhver tid og de er tydelig kontaktsøkende og har vært med på ting som de strengt tatt ikke skulle tatt i betraktning deres veldig unge alder. Det er også små antydninger til at de gjør ting som søsken slett ikke skal gjøre med hverandre…

 

Alt som skal breste og gjere oss annleis, ein lengt i ansiktet etter grimer og herjingar, eg vaknar om morgonen og kjenner skaden innvortes.

S.12

En dag flytter det en mann inn til dem, en hestetemmer, og da er vi inne på selve kjernen i romanen som er å skildre hvordan disse to unge jentene nærmer seg denne eldre mannen i en desperat lengsel etter å bli sett, få kjærlighet og nærhet de så sårt trenger. De søker kontakt og får det, og det skal etter hvert få katastrofale konsekvenser for den ene av søstrene…

 

Alt vi ville var å bli elska. Det er der eg tek til. Dei raude leppene smurde utover ansiktet, eller noko som blir knust, ein lyd inne i hovudet, ei billykt eg sparkar,unnskyld, om forlatelse, kjærleik skal gjere vondt, seier han, held om kroppen min slik at eg gjev slepp, tek imot trøysta, igjen og igjen.

S.91

 

Denne romanen slo meg rett i bakken. Jeg skulle egentlig bare finne frem en ny bok og ha klar til jeg var ferdig med den jeg holdt på med, men når jeg begynte å bla i denne klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg før den var lest ferdig.

Boken er skrevet i diktform med realtivt korte avsnitt på hver side og det er flere blanke sider mellom noen av tekstene som er med på å skape luft.  Den er delt inn i  syv kapitler hvor flere har samme navn.
Til vanlig stusser jeg litt over en slik oppsetning men her følte jeg at det passet inn og man fikk et sårt tiltrengt pusterom mellom tekstene for det er ingen tvil om at det er hard kost.

Det er forferdelig vondt å lese om fortellerstemmen som jeg vil si er hovedpersonen i denne romanen, hun har det om mulig enda verre enn sin storesøster som sporadisk får sin tiltrengte tid og oppmerksomhet av sin mor.  At hun ikke blir navngitt i boken er også med på å skape en viss avstand til de to andre kvinnene i huset, nesten som hun er en slags askepott som står utenfor deres fellesskap. Men ingen av dem blir noe særlig godt behandlet av den personen som skulle gitt dem den omsorgen og kjærligheten de så sårt trenger. Sånn sett handler denne romanen også om omsorgssvikt og er ikke «bare» en roman som skildrer hvordan et forhold mellom yngre kvinne( i dette tilfelle barn!?) og en eldre mann utvikler seg. Litt usikker på hvilket tidsrom denne romanen er lagt til men jeg vil tippe at vi skal tilbake til en tid hvor det var vanlig at jentene var veldig unge når de debuterte seksuelt.

Romanen er både vakker og vond på samme tid, den er vakkert og poetisk skrevet men inneholder som dere ser mest vonde og såre ting. Det skal gjøre vondt og det gjør vondt å lese om «barn» som ikke får den omsorgen og kjærligheten de trenger hjemme, av og til er det vel kanskje også slik at foreldrene, i dette tilfelle moren, ikke har fått de nødvendige verktøyene med seg hjemmefra så hun vet rett og slett ikke bedre. Jeg tenker hun at tror det er slik det skal være, selv om døtrene glimtvis ser at det er noe som er galt så gjør de det de «må» fordi de savner og lengter slik etter at noen ser dem og når noen  endelig gjør det blir det bare så feil.

 

Jeg anbefaler boken på det aller sterkeste!

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel: Huset på prærien
Forfatter: Tora Seljebø
Format:Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Tora-SeljebOE
Foto: Benedikte Skarvik

Tora Seljebø er  født i 1973, oppvokst på Nordmøre og bor nå i Trondheim. Seljebø har tidligere vært avdelingsleder i Midt -Norge for Norsk forfatterforum. Hun debuterte som forfatter i 2014 med diktboken Om kvelden blir namna ropa heim.

 

HILSEN BEATHE

Klør av Ida Frisch

Ida Frisch er en av vårens debutanter og som leser og bokblogger syntes jeg det er ekstra spennende med nye stemmer og ikke minst er det viktig at man leser debutanter – og denne er jeg defintivt glad jeg fikk med meg.

klør Romanen Klør handler om et forhold mellom en navnløs veterinærstudent og en fremadstormende sanger. Og det er kvinnen i forholdet, studenten, som er fortellerstemmen og hovedperson(?).

Jeg hadde ikke lest mange sidene før det ble klart at forholdet mellom dem ikke var av det beste. Enkelte ganger kunne det virke som hun ikke var helt fornøyd med ham og kunne tenke seg å endre ting ved ham hun ikke likte.

Andre ganger virket det som hun var fortvilet fordi hun ikke nådde helt inn til ham slik hun så sterkt ønsket. Det var med andre ord ikke lett å bli helt klok på henne og det er tydelig at hun sliter med et eller annet.

Han på sin side virker egentlig ikke så veldig interessert i verken henne eller forholdet deres og han virker som han har problemer med å være to. Når han reiser til landstedet for å drive med sangen sin i fred og ro får hun problemer med sin egen hverdag og det hun skal gjøre.

Etterhvert kommer hun i kontakt med en dame, en narkoman som hun tidvis viser omsorg for, ihvertfall for en stakket stund. En hun kaller Tomorrow. Hun «treffer» vi flere ganger underveis og jeg får veldig medlidenhet med henne og hennes situasjon.

Det blir flere ganger også nevnt en kvinne i lang kjole som hun kaller «sangen» og jeg tolket det som hun kunne være en av hovedpersonens personligheter og jeg lurer meg på om de delene av tekstene som står i kursiv kan være hennes stemme, den eietrange siden uten at jeg vet dette med sikkerhet.

Du skal bo her,
jeg skal spikre deg opp på veggen,
slå nagler inn i håndflatene dine,
heng på veggen,
heng der og bo med meg,
vær der når jeg kommer hjem
og når jeg går igjen.

S. 64

Klør var egentlig en noe vanskelig roman å skrive om uten å røpe for mye av boken. Dette er en roman som har en setningsoppbygging og språk som minner mer om et dikt enn en roman, men i grunnen så passet det fint inn her så jeg tenkte ikke noe mer over det. På en måte tror jeg kanskje at oppsetter er med på å forsterke innholdet om det gir et snev av mening.

Det skinner tydelig gjennom at hovedpersonen er veldig syk og hadde trengt hjelp til å takle både hverdag og livet ellers. Hun er slett ikke frisk. Romanen handler også om det å være sjalu og ikke minst tar den for seg skillet mellom kjærlighet til noen og det å være besatt av noen.Dette er definitivt ikke en kjærlighetsroman aka feelgood, til det er den altfor dyster og mørk uten noe snev av håp noen sted.

Frisch har gjort en god jobb når hun har jobbet med denne romanen for hun har skapt noen meget troverdige karakterer og det som skjer kunne godt ha skjedd i virkeligheten selv om det creepye som skjedde mot slutten kanskje var litt «over the top», men til å få gåsehud av var det så absolutt.

Det er ingen tvil om at Frisch er en dyktig skribent og har så absolutt naila denne debuten og jeg ser virkelig frem til mer fra denne kanten. Dette er en debutbok å være stolt over. Anbefales!

 

Tine har lest og likt, hennes innlegg om boken finner du her.


Forlag:Tiden
Tittel:Klør
Forfatter:Ida Frisch
Format:Innbundet
Sideantall:143
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

ida frisch
Foto: Paal Audestad

Ida Frisch er født i 1990 og er en norsk forfatter. Klør er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

jonathan og sailor j av Jonathan August Lengali

Jonathan August Lengali er en av vårens debutanter og  dette er min tredje norske diksamling anno 2018 og jeg må bare si at dette er en desidert beste av dem så langt.

jonathan

jonathan og sailor j handler om den unge jonathan som møter en annen ung gutt som han gir navnet sailor j og blir hodestups forelsket i,noe de aller fleste diktene bærer preg av.

Men som vi vet så var ikke Adam lenge i paradis ei heller sailor j for den saks skyld for ganske så snart blir diktene fylt av en lengsel så vond og sår at jeg fikk vondt langt inn i sjelen.

Jeg fikk  litt assosiasjoner til filmen Call me by your name når jeg leste, det er noe med at den første kjærligheten kanskje aldri varer? Det er vakkert og fint men akk så vondt og sårt også.

 

 

hva er det du finner så vakkert
hva er det som er så vanskelig

jeg ser på bilder av pene blomster
tenker på
deg

at det skulle være så lett
det forvirret meg

og jeg er ikke et lite nattevesen, jeg står ved treet i solen
vil ha alle solstrålende på
meg

jeg vil falme i solen

og jeg vil falme etter deg

S.21

Hele diktsamlingen er som en berg- og dalbane av følelser for best som de er sammen og har det fint så er det noe som holder dem adskilt. Det kan på en måte virke som den godeste sailor j ikke kan være helt ærlig om hvem han er og hvem han er glad i, men det kan også være at han holder sin sanne kjærlighet skjult på grunn av omgivelsene. Det kan være at han har en familie også, men siden dette er en diktsamling om to unge menn så velger jeg å tro at han ikke er helt klar selv til å vise sin kjærlighet offentlig. Samtidig virker det som de ikke klarer å holde seg unna hverandre når de møter hverandre.
Dette er bare noe jeg antar siden sailor j aldri kommer til orde og ikke får fortalt sin versjon av dette så jeg tolker det utifra jonathans beskrivelser.

 kuken min  smaker sjokolade,mandler, jeg bryr meg ikke om blodårene
du er the fuckboi of my dreams
i bar overkropp og en stram, svart polocaps
du blunker til meg, en vits

happy hungry horny

vi gjør det sammen, du elsker meg

gresset er grønt

og strandsommeren

ditt ansikt

S.55

 

Diktene er fylt med kjærlighet og lengsel men er til tider også svært kroppslig. Vi får hele tiden bruddstykker av møtene deres og diktene er ispedd en rekke vakre og til tider ganske så dramtatiske naturbeskrivelser. Forfatteren  kombinerer klassisk mytologi med populærkulturen og jeg må si at jeg digger at han blander inn engelske uttrykk i tekstene sine. Jeg liker den råheten som er å finne innimellom i diktene som samtidig er fylt med en lengsel så sår, en lengsel til den kjærligheten som er «forbudt» eller ikke kan finne sted. Bare leker sailor j med ham eller er følelsene ekte? Som så ofte blir det et tøft møte med «den første kjærligheten» for jonathan.

Har flere ganger skrevet «jeg digger dette» i notatboken min så da gjør jeg vel det da, jeg digger denne diktsamlingen og at jeg fikk assosiasjoner til den Oscarnominerte filmen Call me by your name er slett ikke noe minus for den filmen likte jeg veldig godt. Jeg føler at deler av temaene er de samme, en av partene er trygg på seg selv og det han står for mens den andre kanskje ikke er det.

Jeg har ikke kommet over noen bloggomtaler av denne ennå men jeg håper at flere vil lese denne diktsamlingen som virkelig gjorde inntrykk på meg. Det blir også spennende å se hvordan andre har tolket denne.

Dette var en berg-og dalbane av en diktsamling og jeg ser frem til å lese mer fra denne kanten!

Anbefales!

 

Jeg hadde hjertesorg fra første gang jeg så deg.

 


Forlag:Oktober
Tittel: jonathan og sailor j
Forfatter: Jonathan August Lengali
Format:Heftet
Sideantall:94
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Lengali-Jonathan-August
Foto: Pernille Marie Walvik

Jonathan August Lengali er født i 1993, og jonathan og sailor j er hans debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

De polyglotte elskerne av Lina Wolff

de polyglotte elskerne

I De polyglotte elskerne møter vi tre fortellerstemmer og kan heller minne om en slags novellesamling heller enn en roman, men med en rød tråd gjennom fortellingene hvor det nettopp er manuset De polyglotte elskerne som er bindeleddet. I første del treffer vi  Ellinor som i en alder av 36 år går på nettet for å finne kjærligheten. De kjærestene hun har hatt før har alltid vært noen fra hjemstedet og har vært helt vanlige gutter uten noe spesielt ved seg. Eller kanskje ikke helt, ta»Johnny» for eksempel som spurte henne om det var noe spesielt hun hadde drømt om at en mann skulle gjøre med henne og hun svarte at hun alltid hadde villet at noen skulle lære henne å sloss og dermed bar det ned i en kjeller og til en klubb som ble kalt «Fighterklubben» hvor medlemmene alle hadde sett og ikke minst blitt inspirert av filmen «The fight». Vel, dette forholdet varte heldigvis ikke og mange år senere sitter hun og skal søke kontakt med menn via nettet.

Kontaktannonsen lød som følger, Jeg er trettiseks år gammel og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann, og hun treffer Calisto Romdas som er litteraturkritiker og gift skulle det vise seg. Uansett, hun blir med ham hjem og de innleder et forhold, og det skal vise seg at han har en voldelig tendens og allerede første natten skader han henne. Hun på sin side hevner seg ved å brenne et verdifullt manuskript som det kun finnes et eksemplar av.

Av grunner jeg ikke helt forstår blir hun likevel værende der, og mens han er på jobb om dagene finkjemmer hun bokhyllene hans og legger sin elsk på bøkene av Michel Houellebecq.

«Jeg elsker deg.»
Da jeg så ansiktsuttrykket hans, angret jeg øyeblikkelig det jeg hadde sagt. Han holdt munnen lukket, som et barn som kniper leppene igjen for at ingen skal kunne stappe inn mat. Så tok han årene og begynte å ro ut mot midten av innsjøen. Jeg så bare himmelen og ryggen hans der ute i eika. Så satt han med snøret ned i suppa i flere timer, og sa ingenting før det var blitt mørkt og han kom glidende inn igjen og trengte hjelp med å dra båten opp på land.

S.111

 

I bokens andre del møter vi forfatteren Max Lamas, han er gift  men det hindrer ham ikke i å ha elskerinner på si. En dag  ser han tre vakre jenter på gaten og bestemmer seg for å følge etter dem der de etterhvert forsvinner inn en bygning som er oppkalt etter en viss bygning i New York som kollapset 11.september. Anyways her treffer han en resepsjonist som er på randen til å ta selvmord, men likevel bestemmer han seg for å tilbringe en natt med henne.

Han treffer etterhvert Mildred Rondas som er gift med kritikeren Calisto, og han drømmer om at hun skal bli elskerinnen hans.

Jeg tenkte: kanskje er det du som skal hende meg,Mildred Rondas. Kanskje er det du som skal hende meg, og du som skal få meg til å skrive.
«Mannen min er kritiker», sa hun da.
«Åh»,sa jeg.
En sval vind strøk gjennom det åpne vinduet.
«Når kommer han hjem?» spurte jeg.
«Han ligger ovenpå og sover», sa hun.
Jeg så opp i taket.
«Jeg skriver også», sa jeg.
«Ja»,sa hun da. «Om sex, ikke sant?»
«Nei», sa jeg. «Jeg skriver ikke om sex. Jeg skriver om kjærlighet.»

S.176

 

I den tredje og siste delen møter vi den unge Lucrezia  fra Italia. Hun forteller at mormoren hennes døde av hjertesorg og det kommer frem at det er en viss forfatter som er skyld i dette. Denne delen var kanskje den jeg likte best utenom første del, jeg likte Ellinor selv om jeg ikke helt kunne forstå valgene hennes.

Før denne delen startet satt jeg med en følelse av at jeg ville vite mer om Ellinor, da hennes historie ikke var helt ferdigfortalt ennå, men etter å ha fullført hele romanen så fikk jeg vel svarene på det jeg lurte på underveis, eller i hvert fall de svarene forfatteren valgte å gi oss lesere.

Og i denne romanen tar forfatteren opp blant annet spørsmålet om hvordan man kan fortsette å leve i forhold hvor man mildt sagt ikke er spesielt ømme mot hverandre, men heller nettopp det motsatte. Hva som gjør at man ikke klarer, eller ikke vil ut av det? Hvordan er forholdet fremdeles liv laga når den ene utøver vold mot den andre parten?

Det som i grunnen er litt fint her at vi får disse spørsmålene fra begge sider siden vi får det både fra en kvinnes og en manns perspektiv, men også fra en tredjepart som ikke er direkte involvert. Jeg har lest flere  bøker med disse temaene og det er sjelden jeg klarer å lese uten å irritere meg over karakteren som velger å bli værende. Det var like før jeg ble det flere ganger på Ellinor underveis, og tildels på denne bestemoren, men henne kunne jeg på en måte forstå. Men forfatteren klarte å ro det litt i land igjen før det bikket over her. Forfatteren fikk sitt gjennombrudd med denne romanen og det kan jeg forstå.
Anbefales!

Forfatteren er på litteraturhuset her i Bergen i kveld for å snakke om denne boken og jeg har tenkt med nedover, det blir interessant.

 

 

 


Forlag:Oktober
Original tittel: De polyglotte älskarna
Norsk tittel: De polyglotte elskerne
Forfatter:Line Wolff
Oversetter: Bodil Engen
Format:Pdf
Sideantall:304
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Wolff-Lina
Foto: Oktober.no

Lina Wolff er født i 1973 og er en svensk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2009 med novellesamlingen Många människor dör som du. Deretter gav hun ut romanen Bret Easton Ellis och de andra hundarna i 2012. De polyglotte elskerne  fra 2016 er hennes tredje bok og andre roman,  og er en roman hun fikk den prestisjetunge Augustprisen for.

 

HILSEN BEATHE

Penelope er syk av Ole Robert Sunde

Forfatter Ole Robert Sunde har mange utgivelser bak seg men dette er mitt aller første møte med ham, og det blir definitivt ikke det siste for dette var veldig bra.

penelope er sykHandlingen i romanen foregår en formiddag og spenner seg over en time eller to. En eldre mann, en forfatter vi aldri får vite navnet på er på vei til Adamstuen for å kjøpe sushi til seg og konen som ligger syk hjemme.

På veien møter han blant annet en FRP politiker som han tydeligvis ikke har så mye til overs for. Jeg kan ikke for at mine tanker går i retning en viss Listhaug uten at jeg kan være helt sikker.

Folkene og tingene som skjer rundt ham mens han går der får han med seg nærmest ned til minste detalj og gir ham assosiasjoner til ulike forfattere og deres fortellinger, og dermed vandrer tankene hans, noe de gjør i veldig stor grad. Så her gjelder det å ha tungen i rett munn når man leser. For eksempel så kunne han ved synet av en viss politiker som han overhodet ikke hadde lyst til å møte komme til å tenke på en bok av den ungarske forfatteren Imre Kertèsz, Fiasko. Eller lukten av fisk kunne få ham til å tenke på at havet kunne plutselig begynne å stige og sive langt innover land.

Nå har jeg ikke lest Odysseen av Homer men det var referansen til Penelope,konen til  Odyssevs som gjorde at jeg ville lese boken for jeg syntes gresk mytologi er spennende.  I Odysseen følger vi  Odyssevs på hans hjemreise  etter han har blitt holdt fanget under beleiringen av Troja og det var en reise som skulle ta mange år for det var mange farer på ferden og han måtte blant  annet sloss med enøyde kykloper og trollkvinner. Penelope på sin side hadde sitt å stri med der hun måtte holde unna alle frierne som kom i Odyssevs fravær.

Romanens Penelope har dessverre langt verre ting å stri med der hun sitter og venter på at mannen skal komme hjem. Om det ikke er stor fare der romanens fortellerstemme går så skjer det i hvert fall mange ting som får tankene hans på vandring og det er vel nettopp der den meste av hans reise foregår. Så var det litt morsomt at han begynte å kalle FRP-politikeren for Oslokyklopen.

De ble stående i døråpningen, og en ropte noe grovt om statsminister Erna Solberg og så noe om finansministeren Siv Jensen, det var svært grovt og de minnet mer om fulle russ enn om studenter, så kom det flere rop om andre statsråder, som jeg ikke helt fikk med meg,det var noe om fiskeriministeren og hans sleipe stil, noe slikt, så noe om skijentene og deretter om den notoriske skikjekkasen Northug,så mer om Erna Solberg, ikke et ord om Shakespeare, så jeg så på kvekeren, som i det minste hadde lest Stein Mehren,han hadde gått inn i butikken, og jeg ventet på at han skulle si noe.

S.151

 

Skal ærlig innrømme at det tok meg en liten stund  å komme inn i boken, både på grunn av språket som flyter fritt og de lange setningene som kunne virke noe tungrodd til å begynne med men dette kom jeg fort inn i.  Det samme gjelder alle disse tankene hans som også fløt fritt, av og til var det morsomt og enkelte ganger var det veldig sårt. I den første halvdel av boken blir konen,Penelope, nevnt et par ganger men jo lenger ut i boken man kom så dukket hun mer og mer opp i tankene hans. Etter hvert blir det tydelig at konen er alvorlig syk og denne forfatteren er redd. Redd for hva han skal gjøre den dagen han mister henne. Som om det plutselig går opp for ham hvor syk hun egentlig er og hvor dette bærer hen.

Det er nærliggende å tro at dette er en meget personlig roman når man vet at Sunde selv mistet sin kone i 2016 og at han i et intervju har uttalt hun klaget aldri uansett hvor syk og dårlig hun var mens han klagde alltid- i likhet med karakterene i romanen hvor han er så fascinert over hvor sterk hun var mens han ikke var det.

Selv om romanen til tider er trist og vond så er det flere sekvenser som er litt morsomme som da han er innom Bunnpris for å kjøpe snus og han overhører noen ungdommer snakke om ulike forfatter og han har samtaler med seg selv inni hodet hvor han nærmest «prater» med ungdommene og ikke minst hvordan han kom inn på Hedda Gabler,Jørgen Tesman og hans tante Julle.  Det er så kjekt med slike referanser til bøker og det gir meg alltid lyst til å finne ut mer om disse i etterkant.

I situasjoner hvor en i nære relasjoner er alvorlig syk så er det kanskje lett for at man kommer inn i en slik boble hvor det kun er snakk om dette grusomme, og jeg tenker at det i slike situasjoner selv om det ikke er enkelt er det kanskje viktig å tenke på noe annet innimellom. Det er nettopp det jeg tenker at denne forfatteren i boken gjør med disse stadige tankene på alt mellom himmel og jord, han prøver å skape en slags avstand til sykdommen men så klarer han likevel ikke å lukke det helt ute, hvordan kan han det når hans elskede er så syk?

Det ligger en sorg i bunn gjennom hele romanen som av og til kommer til overflaten, samtidig har ikke sorgen tatt skikkelig tak ennå siden det verste fremdeles ligger foran ham.

Boken var nominert  til årets Bragepris i klassen for skjønnslitteratur sammen med Tung tids tale, The Hills, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, som Tung tids tale til slutt vant.

Dette er en nydelig og fin roman, nesten som en slags kjærlighetserklæring til den som ikke lenger er her. Anbefales!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Penelope er syk
Forfatter:Ole Robert Sunde
Format:Ebok
Sideantall:210
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Sunde-Ole-Robert_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Ole Robert Sunde er født i 1952 og er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte som forfatter i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl,og har etter dette gitt ut en rekke bøker, essays,romaner og dikt. I 2007 fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE