Min ulydige mor av Therese Lund Stathatos

min ulydige mor Min ulydige mor er  Therese Lund Stathatos debutroman og handler om Helen som vokser opp på Nordberg i Oslo. Når hun er syv år gammel får hun et Steinway-flygel i gave av farmoren og når hun er tolv år spiller hun a-mollkonserten. Hun liker også å skrive både dikt og noveller. Hun er skoleflink og alt ligger til rette for at hun skal få seg en skikkelig utdannelse når hun vokser til.

En dag hun kommer hjem fra skolen overhører hun en samtale mellom moren og faren, og noe av det hun hører skal forfølge henne i mange år fremover.

Hun hører moren si at hun har angret på livet sitt og at hun ikke har fått noe til som virkelig betyr noe.
Moren slenger en masse drit om farens familie og særlig moren og søsteren hans, tante Elise.
For ikke å snakke om «familiens sorte får», onkel Henrik.
Onkel Henrik er en som Helen virkelig ser opp til blant annet fordi han er kunstner.

Farens familie er velstående mens moren kommer fra en hardtarbeidene gårdsfamilie hvor det ikke var all verden med penger og velstand. Mormoren hadde ni barn.

En gang forteller moren at hun mistet et barn før Helen ble født og at det barnet var det vakreste hun hadde sett i hele sitt liv. ( Altså, sånt sier man bare ikke til barnet sitt)

At moren angrer på livet sitt er ord Helen husker veldig godt og hun streber etter å bli enda flinkere til absolutt alt og det forventes at hun skal satse for fullt med musikken. Helen er så oppsatt på å bli sett av moren og hun blir etter hvert avhengig av å få ros for det meste hun gjør. Men det går ikke helt etter planen for Helen får veldig prestasjonsangst når det gjelder musikken og går  etter hvert sine egne veier.

I 1979 reiser Helen til Paris hvor hun bor hos ekteparet  Alan og Brigitte som begge er meget glad i litteratur. Dette er venner av tanten hennes.  I Paris møter hun Michael som hun ble umiddelbart forelsket i, det var bare et problem for selv om han lå med damer innimellom så var han homofil. Hun innser ikke dette med det samme og kaller det for nykker fra hans side og når han forteller at han skal reise til Athen sammen med  venninnen Greta for å studere Odyssen og flere andre greske verk bestemmer Helen seg for å være med. Greta betegner seg på skikkelig Ibsensk vis for verdensborger, hun er opprinnelig fra Tyskland.

For å skaffe penger å leve av tar alle tre seg jobb som guide og de bor sammen i en liten leilighet. I denne perioden lever Helen et heller utagerende bohemliv og etter hvert treffer hun Georg, en greker som hun ganske snart gifter seg med og får sønnen Petter, og hun bestemmer seg for å ta ham med seg hjem til Norge når hun skal studere mens ektemannen blir igjen i Athen. Og noe mer vil jeg ikke si.

Det regner ute da jeg låste meg inn. Jeg hørte gråt fra stua. Mamma? Jeg ble stående musestille i gangen. Det drypper fra regnjakken, og en liten dam formet seg rundt de gule gummistøvlene mine. Pusten gikk raskere. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ville løpe opp trappen og gjemme meg, legge meg under dyna, og jeg ville løpe inn i stua og trøste mamma. Legge armene rundt halsen hennes. Jeg kjempet mot meg selv da jeg hørte mamma rope: «Jeg har ikke fått til noe. Jeg angrer på livet mitt.»

Pappa og jeg var ingenting. Vi var ikke nok for henne.

S.9

Med sine over femhundre sider og handling spredt over flere tiår så er det klart at  det skjer en hel del her, vi følger nemlig Helen frem til hun er i førtiårene. Og i løpet av denne tiden så beholder hun kontakten med venninnene fra skoledagene hjemme på Nordberg, og hun mister kontakten med en av dem. Vi får se en Helen i medgang men også i motgang for når hun var førti år hadde hun ikke en gang råd til å kjøpe seg nye sko. Livet smiler ikke alltid til Helen.

Kjærlighet, svik, utroskap,misforståelser og dødsfall er noen av ingrediensene man finner i denne romanen.

Det er en velskrevet roman og når en tanker på at dette er forfatterens debut så er det intet mindre enn imponerende. Det er ganske spenstig å skrive en såpass lang roman hvor vi følger protagonisten i så lang tid som vi gjør her og eventuelle løse tråder som oppstår underveis blir etter det jeg kan se nøstet opp i før romanen er ferdig.

Vi blir rimelig godt kjent med Helen og jeg følte at jeg hadde kjent henne hele livet. Jeg var ikke enig med henne i alt hun foretok seg og enkelte valg hun tok som for eksempel å reise til USA i flere år og la sønnen være igjen med faren er ting jeg ikke kunne klart selv. Men så er det heller ikke slik at man må like alt hovedpersonen gjør for å like henne eller forstå valget hennes. Helen ble en periode veldig oppsatt på å ta igjen fortapt tid men det er ikke alltid lett å la seg gjøre når man har startet familie. I perioder er det tydelig at Helen sliter og jeg får vondt av henne. Denne boken viser vel også veldig godt at livet slett ikke alltid blir som man hadde sett for seg på forhånd.
Det var litt vondt å lese om hennes kjærlighet til Michael som aldri kunne ble gjengitt helt slik som hun ville, men likevel fint å lese om vennskapet deres.
Det var også sårt å lese om onkel Henrik og hans skjebne, han fikk jeg en stor medfølelse for.
På en måte kan jeg ikke forstå at man blir i et ekteskap som ikke er bra for en, men leser ofte romaner om kvinner som velger å bli likevel selv om man kanskje ikke har den kjærligheten til partneren man burde hatt. Alt er heller ikke svart / hvitt men heller veldig mange nyanser av grått.

I romanen er det beskrevet et tjern som  Helen og venninnene ofte reiste til i barne- og ungdomstiden, dette er et tjern som forfatteren har skapt. I likhet med Helen har forfatteren vokst opp på Nordberg og hun spilte a-mollkonserten som tolvåring. Hun bodde i en periode i Paris og i flere år i Athen samt at hun har en gresk ektemann, i likhet med Helen. Det er denne reisen hennes til det store utland som har gitt henne inspirasjon til å skrive denne fortellingen.
Det er et skikkelig familiedrama som rulles opp over disse sidene og til sider ganske så medrivende.

Det er flere uker siden jeg leste ferdig boken og føler at litt av «feelingen» jeg satt med da jeg leste romanen har gått vekk,men håper at jeg likevel har klart å ytt boken den rettferdighet den fortjener for det er en veldig bra debutroman som jeg bare kan anbefale. Jeg kan ikke snakke om boken uten å nevne det nydelige coveret den har og som passer så godt til innholdet i boken, for hvem vil vel ikke litt ut på egenhånd og flakse litt med vingene? Vekk fra buret man vanligvis er i aka det satte familielivet med de forplikelser det medfører.

 

PERFEKT SOMMERLESING!

 


Forlag:Panta
Tittel:Min ulydige mor
Forfatter: Therese Lund Stathatos
Format:Ebok
Sideantall: 543
Utgitt: 2018
Kilde: Pfd-fil/Kindle

 

Forfatter

therese lund stathatos

Therese Lund Stathatos er født i Oslo og spilte Griegs a-mollkonsert i en alder av tolv. Therese gikk på musikklinjen på Hartvig Nissens Skole. Hun er statsviter, skribent,
foredragsholder og strateg. Hun har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, med spesialisering i internasjonale relasjoner og politisk økonomi. Hun har også studert sosiologi, sosial- økonomi og metode og har fått stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd til å samle materiale til hovedoppgaven ved Yale University i USA.

 

 

HILSEN BEATHE

Madonna i Pels av Sabahattin Ali

En skikkelig perle av en roman!

 

madonna i pelsMadonna i pels er en kjærlighetsfortelling om enn av det noe bittersøte slaget fortalt av den unge Rasim som er en kollega av den gamle Raif Efendi – romanens hovedperson.

Rasim var ansatt i en bank i Ankara men mistet jobben og måtte be sin gamle studiekamerat  Hamdi om hjelp til å finne en jobb i det selskapet han jobbet for. Noe han fikk ordnet og slik hadde det seg at Rasim delte kontor med Raif.

Rasim ble ganske snart veldig nysgjerrig på denne Raif som hadde som oppgave å oversette dokumenter og han kunne ikke unngå å legge merke til at Raif uansett hvor mye kjeft han fikk av Hamdi eller hvor stygge de andre ansatte var med ham – foretrakk han ikke en eneste mine, men bare fortsatte i sitt vante tempo tilsynelatende upåvirket. Ved èn anledning satt han seg rolig ned for å rable ned noe like etter en skyllebøtte og Rasim kunne ikke dy seg og sjekket dette ut med det samme Raif forlot kontoret og det skulle vise seg at den gamle mannen var en meget dyktig tegner.
Raif er mye syk og ved èn anledning går Rasim på hjemmebesøk for å overbringe noen dokumenter som skal oversettes. Og Rasim ble mildt sagt overrasket over at hele slekten hans bor der og soverommet hans minnet mer om en sovesal enn noe annet. Alle behandler Raif som luft til tross for at det er han som betaler for både hus og mat for hele gjengen, og Rasim kan ikke begripe at den gamle mannen finner seg i denne behandlingen.  De utviklet et spesielt vennskap disse to hvor den unge følte han lærte mye av den gamle uten at de nødvendigvis sa så mye og jo flere ganger han besøker ham hjemme jo mer og mer gåtefull fremstår den gamle mannen.

Når Rasim har besøkt Raif noen ganger ber den gamle mannen Rasim om å ta med noen eiendeler fra kontoret, blant annet noen notatbøker som han ikke lenger har bruk for og som han har planer om å brenne men Rasim tryglet Raif om å få lese dem før han eventuelt brente dem, noe han fikk lov til.

Rasim tok notatbøkene med seg hjem og brukte kveden og natten til å lese og ikke minst ble kjent med den gamle Raif Efendi og dermed er den egentlige romanen i gang og vi blir tatt med til Berlin på 1920-tallet hvor tyrkiske Raif nettopp har ankommet fordi han skal lære seg  hvordan man produserer såpe. Faren hans har en stor fabrikk  hjemme i Ankara, men forlanger at sønnen får mye mer kunnskap om dette før han en gang i fremtiden skal overta bedriften. Han får jobb i et svenskeid firma men han er mildt sagt uinteressert i det som foregår der, den  unge og sjenerte gutten er mer interessert i litteratur og kultur enn å lære seg et yrke.
Tjuetallets Berlin er en metropol som spraker av liv, en by preget av banebrytende lunst, politisk buldring og lugubre kabareter, for å bruke forlagets beskrivelse.

En dag besøker Raif et kunstgalleri og kommer over et portrett av en kvinne han blir aldeles betatt av, et selvportrettet av kunstneren selv, Maria Puder. Han blir så fortapt i dette portrettet at han besøker galleriet hver eneste dag i flere uker bare for å betrakte henne.

madonna delle arpieFoto: Wikipedia, Madonna delle Arpie

En avisanmelder sammenligner portrettet med Andrea del satros maleri, Madonna delle Arpie, et portrett av jomfru Maria og mener at kvinnen bak Madonna i pels ligner veldig på henne.

En dag setter det seg en dame ved siden av ham der han sitter å benken foran maleriet men han enser henne knapt for han er så opptatt med å betrakte det foran seg at han ikke får med seg at hun faktisk sitter ved siden av og prater til ham.

Skjebnen ville at de skal se hverandre igjen og  de får snart et veldig nært vennskap. Hun på sin side er lei av menn som  krever noe av henne mens han ikke har noe erfaring med kvinner i det hele tatt – noe Maria finner ytterst sjarmerende. De tilbringer mye tid sammen og han er veldig engstelig for at han skal komme til å kreve noe av henne men det går ikke så lang tid før de utvikler et kjærlighetsforhold.  Hun på sin side påstår at hun ikke er i stand til å elske noen men kanskje hun rett og slett ikke hadde møtte den rette ennå? Den godeste Maria er full av motsigelser og når han virker å ha nærmet seg henne prøvde hun å skyve ham unna og påstod at de var kommet for langt fra hverandre, faktisk mer enn noensinne. Men han gav seg ikke…

Maria bor sammen med sin syke mor og må pleie henne. Maria blir selv syk når moren er vekkreist og blir etter hvert innlagt på sykehus. Til slutt er det Raif som pleier henne hjemme  frem til han en dag blir sendt bud på og må dra hjem til hjemlandet.

 Jeg merket at den forstemmende tvilen var i ferd med å gi seg. Jeg hadde vært redd for at dette bare skulle bli en simpel affære, og det ville jeg ikke holdt ut. Jeg foretrakk faktisk at hun oppfattet meg som naiv og uerfaren framfor å skulle oppleve «Madonna i pels» i en slik situasjon….Selv om det var et nesten like trist alternativ….. For hvis jeg hadde trodd at hun lo av meg etter at jeg hadde gått, og gjorde narr av uskylden min og mangelen på mot, ville det være fatalt. Det ville fått meg til å miste troen på menneskene for alltid og føre til at jeg isolerte meg fullstendig fra omverdenen.

S. 111

For en herlig roman dette var! Både velskrevet og vakker med de rette ingredienser og til tross for at den er lagt til 1920-tallet så føltes den tidløs etter min mening. Til å begynne med var jeg usikker på hvem som var fortellerstemmen her men fikk til slutt snappet opp navnet hans. Ikke det, han blir nærmest for en statist å regne og det er helt greit for det var kjærlighetsforholdet mellom Raif og Maria som var det sentrale her, romanen i romanen so to speak.

Jeg kom innunder huden på Raif nærmest umiddelbart og jeg følte med ham i det han gikk gjennom, både som gammel når han ikke ble satt pris på av sin egen kone og sine egne barn – men ikke minst når han var ung og ble stormende forelsket i den vakreste kvinnen han hadde sett i hele sitt liv og ikke visste hva godt han skulle gjøre for henne. Hans livs kjærlighet.

Likte også veldig godt Maria for selv om hun fremstår som viljesterk og selvstendig hviler det  også noe sårbart over henne og det virket som hun ville fremstå som en som ikke trengte andre mennesker, og hun hadde derfor flere kriterier ovenfor menn hun møtte. Det er tydelig at hun var blitt brent før og derfor gruet hun seg til å innlede et nytt forhold, men Raif var ikke som alle andre menn..

Selv om dette først og fremst var en kjærlighetsroman så gir den oss et innblikk hvordan de sosiale normene som rådet i disse landene i mellomkrigstiden. Forfatteren Sabahattin Ali ble regnet som en av Tyrkias  mest ledende forfattere og denne romanen ble for første gang utgitt i Istanbul i 1943.

Likte godt måten forfatteren løste dette med fortellerstemmen på og for èn gang skyld hengte jeg meg ikke oppi at man ikke fikk lære fortellerstemmen så godt å kjenne. Likevel nok til at man kunne skimte vennskapet deres som sikkert kunne vært enda tettere om de faktisk pratet mer sammen i en toveis kommunikasjon.

Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond.  Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.
Jeg vet at både Randi og Rose-Marie har lest boken, men jeg kan ikke finne noen omtale av den ennå. Til dere andre som ikke har lest ennå, gjør det, nå liksom!

 

Anbefales!


Forlag:Aschehoug
Original tittel:Kürk Mantolu Madonna
Norsk tittel:Madonna i pels
Forfatter: Sabahattin Ali
Oversetter:Ayfer Erbaydar og Alf Storrud( MNO)
Format: Innbundet
Sideantall: 224
Utgitt: 1. gang i 1943
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Ali-Sabahattin
Foto: Aschehoug.no

Sabahattin Ali (1907- 1948) ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino I Sør-Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han skrev både noveller, romaner og teaterstykker.

 

 

HILSEN BEATHE

Når tiden er inne av Michela Murgia

Michela Murgia var en totalt ukjent forfatter for meg før jeg tok fatt på denne romanen som er forfatterens gjennombruddsroman, og er dermed den første som er oversatt til norsk og andre språk. Den har vunnet en rekke litterære priser og det forstår jeg godt etter å ha lest den.

NÅR TIDEN ER INNE Når tiden er inne heter Accabadora på originalspråket og kommer av det sardinske ordet femina Accabadora,men det mest vanlige er å bruke Accabadora som betyr hun som fullfører. Dette er kvinner som blir tilkalt når noen ligger for døden og det er meningen at de først og fremst skal trøste den som skal dø, men om omstendighetene taler for det og familien ønsker det kan hun hjelpe den syke med å dø, en barmhjertighetens engel om du vil. Og det fantes flere måter de utførte disse drapene på, eller en accobadora ble aldri sett på som en morder da hun gjorde slutt på folks lidelser og ble heller sett på som en ekstra mor.

Det er uenighet blant antropologer for noen mener disse kvinnene aldri har eksistert mens andre mener at det finnes tegn på at de har eksistert frem til for noen tiår siden.

I romanen møter vi Maria Listru, et såkalt sjelebarn som seks år gammel blir adoptert bort fordi moren er enke, fattig og har tre andre døtre å ta seg av. Maria ble dessuten sett på som feilen etter tre riktig utførte ting. Den gamle syersken Tzi Bonaria Urrai blir hennes fostermor og  til å begynne med er Maria livredd for å være der men finner seg ganske snart til rette hos fostermoren. Bonaria har ikke egne barn og hun mistet mannen sin i krigen, men noen vil ha det til at han forsvant med en annen kvinne.
Maria har helt fra hun var liten vært vant med å hjelpe til, noe hun også gjør etter skolen og i ferier. Om høsten hjelper hun å sanke vindruer på en vingård i nærheten, noe hun liker godt for hun er nemlig god venn med Andrià,den yngste sønnen på gården. Hun blir etter hvert en meget dyktig syerske, i likhet med Bonaria.
Når Maria har bodd hos Bonaria i to år blir hun for første gang klar over at fostermoren av og til forsvinner om natten uten at hun aner hvor hun går eller hva hun gjør når hun er borte. Hun antar at det er en slags forbindelse mellom Bonaria og dødsfallene som finner sted i landsbyen gjennom hele oppveksten uten at det lykkes henne å finne ut hva det er.

Maria er veldig skoleflink men på Sardinia på 1950-tallet som handlingen er lagt til ble det forventet at jenter ikke skulle gå på skolen etter fylte tretten, det ble nærmest sett på som en hindring snarere enn å være en velsignelse å være smart. Og man trengte  heller ikke lang skolegang for å lære å lage mat, vaske og gjøre rent. Dette sier jo mye om hvilket kjønnsrollemønster som rådet her, men det er vel ingen grunn til å tro at ting skulle være  annerledes på Sardinia enn i resten av verden forøvrig.

Det ligger vel i kortene at Maria en eller annen gang skal få nyss i hva Bonaria egentlig driver med om nettene når hun er borte og det skal skape en stor konflikt mellom disse to og som fører til at Maria for en periode reiser inn til fastlandet for å  jobbe som barnepike.
Det kan virke som at hele Sardinia visste hva Bonaria gjorde,alle unntatt Maria..

Hvis  det er sant at jorden sier noe om den som eier den, bød det bakkete landskapet omkring Soreni på en komplisert fortelling. De små uregelmessige jordlappene vitnet om familier med altfor mange sønner og ingen enighet, og var oppstykket med et virvar av grenseskiller laget av steingjerder av svart basalt, hvert og ett holdt oppe av sin egen bitterhet.

S.36

Allerede på de aller første sidene av boken satt jeg med en følelse at dette kom til å bli en spesiell leseopplevelse for det var noe med språket og ikke minst stemningen i romanen som gjorde meg bergtatt nærmest umiddelbart. Forfatteren har et fortettet språk som tidvis er poetisk, og de mange skildringene av både personer og miljø er både detaljrike og vakre. En ren fryd å lese med andre ord. Forfatteren er god til å skildre det unike vennskapet mellom Maria og den eldre kvinnen og det fremstår troverdig. Bonaria er en omsorgsfull og klok dame som alltid behandler Maria fint. Jeg likte veldig godt de sekvensene som foregikk inne på fastlandet hvor Maria var barnepike og hvor det åpenbarte seg en situasjon som gjorde at Maria vokste som person og kanskje det som skjedde der fikk henne til å åpne opp hjertet sitt igjen og gjorde at hun forstod litt mer av det som hadde skjedd mellom henne og Maria.
Jeg kan forstå at Maria måtte ha avstand  til  hjemmet  og at hun følte seg sveket av Bonaria, den følelsen tror jeg at jeg hadde kjent på selv også i en slik situasjon.
Til å begynne med tenkte jeg at denne sekvensen godt kunne ha vært endret siden vi her for en kort periode blir presentert for fire nye karakterer men jeg går ut i fra at forfatteren hadde en mening med det og kanskje det er slik at man av og til trenger å skifte miljø for å se sitt eget i et nytt lys?

Dette er kanskje først og fremst en roman om livet og døden,ikke minst tar den opp det tabubelagte temaet aktiv dødshjelp. Men det er også en roman om kjærlighet og den kristne troen står sterkt her. Jeg så på den som en slags oppvekstroman, med tanke på hva Maria måtte gå gjennom i barndommen som et såkalt sjelebarn, når man blir født to ganger,av èn kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Vi får også et godt innblikk i hvordan livet på den sardinske landsbygden var på 50-tallet, på godt og vondt. Det er en sårhet å spore her og særlig var det en sekvens hvor Maria hjalp til hjemme hos sin biologiske mor når den eldste søsteren skulle gifte seg og alene på morens rom finner hun ut at hun er i ferd med å utvikle seg til å bli en ung kvinne.

Dette var en sterk og ikke minst tankevekkende roman med flere sterke kvinneportretter som bare må oppleves. Det er en kort bok som jeg har brukt lang tid på, rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

 

Anbefales!

 


Forlag: Pax
Original tittel: Accabadora
Norsk tittel:Når tiden er inne
Forfatter: Michela Murgia
Oversetter:Tommy Watz,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:208
Utgitt:2009
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

michela murgia
Foto: Alecani

Michela Murgia er født i 1972 og er vokst opp i landsbyen Cabras på Sardinia. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Il mondo deve sapere som i ettertid ble filmatisert. Hun har skrevet  flere sakprosabøker og romaner siden den gang. Når tiden er inne eller Accabadora  som den heter på originalspråket ble forfatterens gjennombrudd når den kom ut i 2009. Dette er en roman hun har vunnet hele seks litterære priser for.

 

HILSEN BEATHE

Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken & litt om hvordan jeg leser dikt.

Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

det fins et rom i meg som står tomtDet fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 


Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

lindaklakkenWEB_1024x1024
Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE

 

Huset på prærien av Tora Seljebø

For nesten fire år siden leste jeg forfatterens debutbok Om kvelden blir namna ropa heim, en diktbok jeg har innbilt meg at jeg likte godt men når jeg nå ser tilbake på omtalen så viser det seg at sannheten er en litt annen – jeg forstod den nemlig ikke. Men gjett hvem som skal finne frem igjen diktsamlingen etter å ha lest forfatterens nye bok som er en ganske så poetisk roman.

huset på prærienHuset på prærien er en fortelling om to søstre som bor sammen med moren sin i et heller falleferdig hus ute på prærien, de har heller ikke mye å rutte med etter det jeg forstår og begynnelsen setter tydelig standard for hvordan resten av romanen er og jeg får et slag i magen allerede på første side og det skulle komme flere…

Fortellerstemmen som forblir navnløs gjennom hele fortellingen er den yngste av  to søstre og er ikke like vakker som den eldre Gloria. Ingen av søstrene får den kjærligheten de så sårt trenger og lengter etter av moren sin, men likevel har Gloria glimtvis en bedre kontakt med moren da de har stunder sammen som ikke den yngste får ta del i. Jeg mistenker at moren, Margot, som sover en del  på grunn av migrene også lider av en depresjon eller noe, jeg tror hun har et mørke inne i seg. Moren ser på hjemmet deres som et åsted, at de alle sammen er der for å lære  å bli elsket. Jeg mistenker at moren ikke har fått den kjærligheten og oppfølgingen hjemme som hun trengte da hun var liten.

Søstrene ligger ute på gresset på dagtid og ser på arbeiderne som måtte befinne seg ute på jordene til enhver tid og de er tydelig kontaktsøkende og har vært med på ting som de strengt tatt ikke skulle tatt i betraktning deres veldig unge alder. Det er også små antydninger til at de gjør ting som søsken slett ikke skal gjøre med hverandre…

 

Alt som skal breste og gjere oss annleis, ein lengt i ansiktet etter grimer og herjingar, eg vaknar om morgonen og kjenner skaden innvortes.

S.12

En dag flytter det en mann inn til dem, en hestetemmer, og da er vi inne på selve kjernen i romanen som er å skildre hvordan disse to unge jentene nærmer seg denne eldre mannen i en desperat lengsel etter å bli sett, få kjærlighet og nærhet de så sårt trenger. De søker kontakt og får det, og det skal etter hvert få katastrofale konsekvenser for den ene av søstrene…

 

Alt vi ville var å bli elska. Det er der eg tek til. Dei raude leppene smurde utover ansiktet, eller noko som blir knust, ein lyd inne i hovudet, ei billykt eg sparkar,unnskyld, om forlatelse, kjærleik skal gjere vondt, seier han, held om kroppen min slik at eg gjev slepp, tek imot trøysta, igjen og igjen.

S.91

 

Denne romanen slo meg rett i bakken. Jeg skulle egentlig bare finne frem en ny bok og ha klar til jeg var ferdig med den jeg holdt på med, men når jeg begynte å bla i denne klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg før den var lest ferdig.

Boken er skrevet i diktform med realtivt korte avsnitt på hver side og det er flere blanke sider mellom noen av tekstene som er med på å skape luft.  Den er delt inn i  syv kapitler hvor flere har samme navn.
Til vanlig stusser jeg litt over en slik oppsetning men her følte jeg at det passet inn og man fikk et sårt tiltrengt pusterom mellom tekstene for det er ingen tvil om at det er hard kost.

Det er forferdelig vondt å lese om fortellerstemmen som jeg vil si er hovedpersonen i denne romanen, hun har det om mulig enda verre enn sin storesøster som sporadisk får sin tiltrengte tid og oppmerksomhet av sin mor.  At hun ikke blir navngitt i boken er også med på å skape en viss avstand til de to andre kvinnene i huset, nesten som hun er en slags askepott som står utenfor deres fellesskap. Men ingen av dem blir noe særlig godt behandlet av den personen som skulle gitt dem den omsorgen og kjærligheten de så sårt trenger. Sånn sett handler denne romanen også om omsorgssvikt og er ikke «bare» en roman som skildrer hvordan et forhold mellom yngre kvinne( i dette tilfelle barn!?) og en eldre mann utvikler seg. Litt usikker på hvilket tidsrom denne romanen er lagt til men jeg vil tippe at vi skal tilbake til en tid hvor det var vanlig at jentene var veldig unge når de debuterte seksuelt.

Romanen er både vakker og vond på samme tid, den er vakkert og poetisk skrevet men inneholder som dere ser mest vonde og såre ting. Det skal gjøre vondt og det gjør vondt å lese om «barn» som ikke får den omsorgen og kjærligheten de trenger hjemme, av og til er det vel kanskje også slik at foreldrene, i dette tilfelle moren, ikke har fått de nødvendige verktøyene med seg hjemmefra så hun vet rett og slett ikke bedre. Jeg tenker hun at tror det er slik det skal være, selv om døtrene glimtvis ser at det er noe som er galt så gjør de det de «må» fordi de savner og lengter slik etter at noen ser dem og når noen  endelig gjør det blir det bare så feil.

 

Jeg anbefaler boken på det aller sterkeste!

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel: Huset på prærien
Forfatter: Tora Seljebø
Format:Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Tora-SeljebOE
Foto: Benedikte Skarvik

Tora Seljebø er  født i 1973, oppvokst på Nordmøre og bor nå i Trondheim. Seljebø har tidligere vært avdelingsleder i Midt -Norge for Norsk forfatterforum. Hun debuterte som forfatter i 2014 med diktboken Om kvelden blir namna ropa heim.

 

HILSEN BEATHE

Klør av Ida Frisch

Ida Frisch er en av vårens debutanter og som leser og bokblogger syntes jeg det er ekstra spennende med nye stemmer og ikke minst er det viktig at man leser debutanter – og denne er jeg defintivt glad jeg fikk med meg.

klør Romanen Klør handler om et forhold mellom en navnløs veterinærstudent og en fremadstormende sanger. Og det er kvinnen i forholdet, studenten, som er fortellerstemmen og hovedperson(?).

Jeg hadde ikke lest mange sidene før det ble klart at forholdet mellom dem ikke var av det beste. Enkelte ganger kunne det virke som hun ikke var helt fornøyd med ham og kunne tenke seg å endre ting ved ham hun ikke likte.

Andre ganger virket det som hun var fortvilet fordi hun ikke nådde helt inn til ham slik hun så sterkt ønsket. Det var med andre ord ikke lett å bli helt klok på henne og det er tydelig at hun sliter med et eller annet.

Han på sin side virker egentlig ikke så veldig interessert i verken henne eller forholdet deres og han virker som han har problemer med å være to. Når han reiser til landstedet for å drive med sangen sin i fred og ro får hun problemer med sin egen hverdag og det hun skal gjøre.

Etterhvert kommer hun i kontakt med en dame, en narkoman som hun tidvis viser omsorg for, ihvertfall for en stakket stund. En hun kaller Tomorrow. Hun «treffer» vi flere ganger underveis og jeg får veldig medlidenhet med henne og hennes situasjon.

Det blir flere ganger også nevnt en kvinne i lang kjole som hun kaller «sangen» og jeg tolket det som hun kunne være en av hovedpersonens personligheter og jeg lurer meg på om de delene av tekstene som står i kursiv kan være hennes stemme, den eietrange siden uten at jeg vet dette med sikkerhet.

Du skal bo her,
jeg skal spikre deg opp på veggen,
slå nagler inn i håndflatene dine,
heng på veggen,
heng der og bo med meg,
vær der når jeg kommer hjem
og når jeg går igjen.

S. 64

Klør var egentlig en noe vanskelig roman å skrive om uten å røpe for mye av boken. Dette er en roman som har en setningsoppbygging og språk som minner mer om et dikt enn en roman, men i grunnen så passet det fint inn her så jeg tenkte ikke noe mer over det. På en måte tror jeg kanskje at oppsetter er med på å forsterke innholdet om det gir et snev av mening.

Det skinner tydelig gjennom at hovedpersonen er veldig syk og hadde trengt hjelp til å takle både hverdag og livet ellers. Hun er slett ikke frisk. Romanen handler også om det å være sjalu og ikke minst tar den for seg skillet mellom kjærlighet til noen og det å være besatt av noen.Dette er definitivt ikke en kjærlighetsroman aka feelgood, til det er den altfor dyster og mørk uten noe snev av håp noen sted.

Frisch har gjort en god jobb når hun har jobbet med denne romanen for hun har skapt noen meget troverdige karakterer og det som skjer kunne godt ha skjedd i virkeligheten selv om det creepye som skjedde mot slutten kanskje var litt «over the top», men til å få gåsehud av var det så absolutt.

Det er ingen tvil om at Frisch er en dyktig skribent og har så absolutt naila denne debuten og jeg ser virkelig frem til mer fra denne kanten. Dette er en debutbok å være stolt over. Anbefales!

 

Tine har lest og likt, hennes innlegg om boken finner du her.


Forlag:Tiden
Tittel:Klør
Forfatter:Ida Frisch
Format:Innbundet
Sideantall:143
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

ida frisch
Foto: Paal Audestad

Ida Frisch er født i 1990 og er en norsk forfatter. Klør er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

jonathan og sailor j av Jonathan August Lengali

Jonathan August Lengali er en av vårens debutanter og  dette er min tredje norske diksamling anno 2018 og jeg må bare si at dette er en desidert beste av dem så langt.

jonathan

jonathan og sailor j handler om den unge jonathan som møter en annen ung gutt som han gir navnet sailor j og blir hodestups forelsket i,noe de aller fleste diktene bærer preg av.

Men som vi vet så var ikke Adam lenge i paradis ei heller sailor j for den saks skyld for ganske så snart blir diktene fylt av en lengsel så vond og sår at jeg fikk vondt langt inn i sjelen.

Jeg fikk  litt assosiasjoner til filmen Call me by your name når jeg leste, det er noe med at den første kjærligheten kanskje aldri varer? Det er vakkert og fint men akk så vondt og sårt også.

 

 

hva er det du finner så vakkert
hva er det som er så vanskelig

jeg ser på bilder av pene blomster
tenker på
deg

at det skulle være så lett
det forvirret meg

og jeg er ikke et lite nattevesen, jeg står ved treet i solen
vil ha alle solstrålende på
meg

jeg vil falme i solen

og jeg vil falme etter deg

S.21

Hele diktsamlingen er som en berg- og dalbane av følelser for best som de er sammen og har det fint så er det noe som holder dem adskilt. Det kan på en måte virke som den godeste sailor j ikke kan være helt ærlig om hvem han er og hvem han er glad i, men det kan også være at han holder sin sanne kjærlighet skjult på grunn av omgivelsene. Det kan være at han har en familie også, men siden dette er en diktsamling om to unge menn så velger jeg å tro at han ikke er helt klar selv til å vise sin kjærlighet offentlig. Samtidig virker det som de ikke klarer å holde seg unna hverandre når de møter hverandre.
Dette er bare noe jeg antar siden sailor j aldri kommer til orde og ikke får fortalt sin versjon av dette så jeg tolker det utifra jonathans beskrivelser.

 kuken min  smaker sjokolade,mandler, jeg bryr meg ikke om blodårene
du er the fuckboi of my dreams
i bar overkropp og en stram, svart polocaps
du blunker til meg, en vits

happy hungry horny

vi gjør det sammen, du elsker meg

gresset er grønt

og strandsommeren

ditt ansikt

S.55

 

Diktene er fylt med kjærlighet og lengsel men er til tider også svært kroppslig. Vi får hele tiden bruddstykker av møtene deres og diktene er ispedd en rekke vakre og til tider ganske så dramtatiske naturbeskrivelser. Forfatteren  kombinerer klassisk mytologi med populærkulturen og jeg må si at jeg digger at han blander inn engelske uttrykk i tekstene sine. Jeg liker den råheten som er å finne innimellom i diktene som samtidig er fylt med en lengsel så sår, en lengsel til den kjærligheten som er «forbudt» eller ikke kan finne sted. Bare leker sailor j med ham eller er følelsene ekte? Som så ofte blir det et tøft møte med «den første kjærligheten» for jonathan.

Har flere ganger skrevet «jeg digger dette» i notatboken min så da gjør jeg vel det da, jeg digger denne diktsamlingen og at jeg fikk assosiasjoner til den Oscarnominerte filmen Call me by your name er slett ikke noe minus for den filmen likte jeg veldig godt. Jeg føler at deler av temaene er de samme, en av partene er trygg på seg selv og det han står for mens den andre kanskje ikke er det.

Jeg har ikke kommet over noen bloggomtaler av denne ennå men jeg håper at flere vil lese denne diktsamlingen som virkelig gjorde inntrykk på meg. Det blir også spennende å se hvordan andre har tolket denne.

Dette var en berg-og dalbane av en diktsamling og jeg ser frem til å lese mer fra denne kanten!

Anbefales!

 

Jeg hadde hjertesorg fra første gang jeg så deg.

 


Forlag:Oktober
Tittel: jonathan og sailor j
Forfatter: Jonathan August Lengali
Format:Heftet
Sideantall:94
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Lengali-Jonathan-August
Foto: Pernille Marie Walvik

Jonathan August Lengali er født i 1993, og jonathan og sailor j er hans debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE