Genberg, Erstad & Hagen-eller 3 på rad!

Nope, disse tre har ikke slått pennene sine sammen og skrevet en bok etter hva jeg vet. Det eneste jeg kan se at de har felles er at de har alle kommet ut med en ny bok nå i år, og at de har skrevet poetiske tekster alle tre. Jeg har lest alle på eBokBib den siste uken, og her var det opprinnelig et langt hjertesukk fra meg om hvor mye jeg ikke likte de siste oppdateringene til eBokBib og at jeg var på nippen til å slå opp med hele tjenesten. Men så viste det seg at de hadde rettet opp i dette like etter jeg hadde skrevet avhandlingen. Det hjelper tydeligvis å skrive ned sin frustrasjon.Vel, dere slapp et sutreinnlegg fra meg og jeg kan heller konsentrere meg om det jeg skulle, nemlig skrive om disse bøkene jeg har lest.

 

FINNA KYRKJEDØRAPer Helge Genberg er debutant med kortprosaboken Finna  kyrkjedøra i meg som er en veldig personlig beretning. Han er tretten år når han en varm sommerdag ser en voksen mann naken for første gang og dette er noe som vekker til live noe hos ham og han må innse at denne spenningen han hadde følt gikk i «feil lei» som han selv sa, og noe av det første han tenkte var hvordan det skulle gå med slektsgården nå som han ikke kom til å føre slekten videre… og hva med odelen, hva kom  til å skje med den?

Dette var på en tid hvor det var mye mer skambelagt å være homofil enn det er i dag, og det er mye følelser i sving i disse tekstene. Det hviler noe sårt over mange av tekstene, og det er mye ensomhet å spore her. Allerede som liten gutt kan det virke som han gikk mye for seg selv,ble holdt utenfor fellesskapet, holdt seg mye hjemme og fant ikke helt sin plass?Dette forverret seg når han som tenåring ble bevisst sin egen legning, for det gjorde ikke ting noe enklere,snarere tvert imot. Når han er i tjueårene flytter han en periode til stobyen og det kan nesten virke som han da prøvde å rømme fra seg selv? Uansett så drar han hjem igjen til bygden og gården som har vært i familiens eie i 300 år.
Jeg er glad for at man har kommet såpass langt som man har i dag selv om man på enkelte ting har en vei igjen å gå ennå, men det er på høy tid at dette berømte «skapet» får pensjonert seg en gang for alle for strengt tatt burde ikke det vært noe «skap» i utgangspunktet.
Sesong 3 av Skam handlet om Isak og hans kamp for å komme ut til både til seg selv, men også til kamerater, venner og familie. Serien tar opp temaer både ungdom og voksne kan relatere til og den normaliserer  og ufarliggjør tema som kanskje er tabu å snakke om. Den sesongen gjorde at Skam ble kjent og likt over hele verden. Godt voksne menn både her hjemme og ute i verden turde plutselig å stå frem om hvem de egentlig var. I går kveld leste jeg om filmen Love, Simon som er en filmatisering av Becky Albertallis bok Simon og homosapiens-agendaen, som handler om en 17 år gammel gutt som på grunn av omstendigheter må stå frem som homofil før han kanskje selv er klar for det. Filmen går på kino i USA nå og kommer på kino i Norge til sommeren, og etter at folk har sett filmen i USA er det flere som har stått frem som homofil, eller bifil og mener at filmen har hjulpet dem på veien til å stå frem. Dette er i 2018 og vitner om at det fremdeles er behov for både bøker og filmer om dette som tema.

For et par og førti år siden kan det umulig å vært noe kjekt å være i den posisjonen han var i, enebarn som han var og hvor det ble forventet at man førte gården videre til kommende generasjoner. All skyldfølelse man sikkert satt med og ikke minst usikkerheten rundt dette med å få aksept for å være den man faktisk er. Jeg kommet over et intervju med forfatteren hvor han blant annet snakket om tittelen på boken som henspeiler på, nemlig motet hans når det gjelder den sosiale biten som han sliter med den dag i dag, for han er aldri den som selv tar initiativ ovenfor fremmede mennesker.

Til tider meget sterk lesing, for det meste sår, og så er det mye kjærlighet til dyrene og gårdslivet. Tekstene er skrevet på nynorsk og er til tider meget poetisk. Når jeg nevnte lenger oppe at det var mye følelseri sving så tenkte jeg ikke på de følelsene han eventuelt hadde til en annen mann men kanskje aller mest de vonde følelsene, den dårlige samvittigheten, men kanskje han skulle turt å slippe de gode følelsene til også i samme slengen, de han hadde til en annen mann?

 

Forlag:Vigmostad og Bjørke,Tittel: Finna kyrkjedøra i meg,Format:Ebok, Sideantall:60, Utgitt:2018, Kilde: Lånt på eBokBib

 

 

av meg er det mangeI 2015 debuterte Veronika Erstad med diktsamlingen Eg er so nær morgonen eg kan komme og er altså ute med en ny bok, en kortprosa denne gangen. I Av meg er det mange så møter vi en kvinnelig organist som er i ferd med å flytte inn i et nytt hus som er i tilknytting til kirken hun skal jobbe i. Etter hvert møter hun en mann som sitter ved en grav og spiller trombone. De innleder ganske så snart et forhold men etter en stund må mannen reise videre og det er først etter han har reist at kvinnen klarer å reflektere rundt det de hadde. Det er mye hverdag her og fortid, nåtid er flettet galant sammen med drømmer så her det gjelder å holde tungen i rett munn når en leser.

Eg et sakte, duppar skeia i honning. Det ligg smular på benken, ei krukke med lauk. Eg vender meg mot sola som snart når kjøkenbordet. Før kunne eg tenkje at livet vel for meg. No tenkjer eg at barndommen gjer det. Mor mi si inneslutta mumling i kjellaren under andre verdskrig. Lenge etter at mor mi er død, er eg framleis berre eit barn. Kjolestoffet er krøllete i handa. Stemmene er nær i mørkeret. Eg forestiller meg at andleta rundt meg er andre enn dei som høyrer stemmene til. Først då eg får eit eple i handa,blir eg svolten. Mor mi ber meg ete sakte, saktare, men eg høyrer ikkje på ho.

S.6

Dette er en kvinne som tenker mye tilbake på ting som har vært, enten det er et forhold hun nettopp har lagt fra seg eller noe hun opplevde som liten.  Jeg liker disse stillferdige fortellingene hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye og hvor mye hverdagsliv og gjøremål blir nøye beskrevet. På meg virket hun å være en person som hadde problemer med å binde seg og ikke fant røtter noen steder hvor hun enn var, samtidig virker det som om hun drømmer om en litt annen hverdag enn den hun har.

I likhet med den første boken så er denne også skrevet på nynorsk og til tider meget poetisk.

 

Forlag:Samlaget,Tittel:Av meg er det mange, Format:Ebok,Sideantall:68,Utgitt:2018, Kilde:Lånt på eBokBib

 

alt er barndomI fjor leste jeg Fredrik Hagens debutbok Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg , en bok jeg likte veldig godt og det var med stor glede jeg så at han var kommet med en ny diktbok i år.

I Alt er barndom retter forfatteren et helt åpent blikk på de enkleste betingelsene i livet og han starter boken med: Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren. Og på nest siste side: Jeg ble ikke født;jeg ble hentet ut av min mor. hadde jeg ikke blitt tatt med keisernitt, hadde jeg tatt livet av oss begge.

Handlingen foregår i Bergen og det er alltid uvant å høre om kjente steder som Laksevåg( hvor jeg selv er fra) og Danmarksplass, eller skjønt handling og handling – her er det mye filosofering fra forfatterens side og det er nærmest umulig å si hva boken handler om, for hva handler den ikke om liksom?

Eller det er en viss handling her, man registerer at han, eller Jonas som han heter, er i et forhold til en som heter Rakel. Man får vite litt om forholdet deres. Jonas tenker mye tilbake på barndommen og ting som skjedde da. Han tenker tilbake på den gangen han og klassen besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han grubler på hvor det blir av de barna som blir abortert, og hvorfor finnes det ikke en egen gravplass for disse? Han tenker på et intervju han har sett av Liv Ullman hvor hun sier at alt datteren har sagt om henne er sant og at hun skulle ønske at hun hadd vært der med for henne, og han mener at det er noe alle mødre sier – at de skulle vært der mer for barna sine.

Det er veldig mye interessant her og innimellom fikk jeg rett og slett bakoversvis av det som ble sagt. Innimellom er det en slags sårhet å spore. Prosadikt som er inndelt i tre «bøker» hvorav den midterste delen er delt inn i fire og går for seg i løpet av et døgn og det er vel det nærmeste vi kommer direkte handling i samlingen. Her får vi også mye hverdagslige ting som at Jonas venter på at det skal bli ettermiddag og Rakel skal komme hjem fra jobb, han lager middag som de spiser på sofaen for leiligheten er så liten at de ikke har plass til et lite kjøkkenbord. Vi kan ane at ikke forholdet dem imellom er helt som det skal være. Jonas sliter med å få sove og han får ikke piller av legen til å hjelpe ham med dette.

Det er mye å kjenne seg igjen i og noe nikket jeg anerkjennende til selv om det var ting jeg ikke hadde tenkt så mye over selv en gang. Innimellom kom det noen «innrømmelser» eller drømmer som gjorde at jeg nærmest falt av stolen og tenkte wtf?, hva er det som skjer her liksom?  Jeg leste den første boken hans også som ebok og tenkte den gang at jeg skulle få tak i boken, det har jeg ikke klart ennå men nå skal jeg for dette er bøker man med fordel kan lese flere ganger. Jeg er spent på hva Hagen finner på neste gang.

 

Forlag:Flamme,Tittel:Alt er barndom,Forfatter:Fredik Hagen,Format:Ebok,Sideantall:55,Utgitt:2018, Kilde:Lånt på eBokBib.

 

Egentlig liker jeg ikke så godt å skrive slike samle-omtaler men jeg har lest en god del den siste tiden og det frister å sitte ute i påskesolen i stedet for å være inne og skrive. Med det ønsker jeg dere en fortsatt god påske!

 

HILSEN BEATHE

Lettiparken av Judith Hermann

Jeg hadde verken hørt om bok eller forfatter før jeg ved en ren tilfeldighet kom over tittelen på insta og det var vel coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på boken, jeg liker utførelsen Pelikanen har på bøkene sine, det er absolutt bøker som blir lagt merke til, og så er det alltid spennende å lese noen «nye» forfattere.

LETTIPARKENLettiparken er en novellesamling bestående av 17 fortellinger, noen er så korte som fire sider mens den lengste spenner seg over hele tretten sider.

Jeg har brukt lang tid på denne for jeg har kun lest en novelle innimellom andre bøker, både fordi jeg ville at den skulle vare en stund og fordi at denne forfatteren gir visst ingenting ved dørene skulle det vise seg.

Jeg skal ikke fortelle noe om alle fortellingene, da er jeg redd dette hadde blitt et langt og kjedelig innlegg, men jeg har plukket ut noen som jeg på en eller annen møte ble ekstra berørt av.

Kull er den første novellen ut og til å begynne med overværer vi en gruppe mennesker som holder på å skufle kull inn i en låve. Snart kommer nabogutten syklende bort og spør hva de driver med. Vincent er fem år og har nettopp mistet moren sin som døde av kjærlighetssorg. Hun lukket seg mer og mer inn i seg selv, og til slutt taklet ikke kroppen mer.Dette var en stillferdig novelle og vi fikk på disse sidene et godt innblikk i livet til lille Vincent. Jeg fikk lyst til å gi ham en klem.

Dikt handler om en kvinne som skal avgårde for å besøke sin gamle far, og dette er noe hun gruer seg til. Leiligheten hans er fullt av ting som har samlet seg opp i årenes løp og han har knapt nok plass til seg selv. Han prøver å lese dikt uten å bryte sammen, av og til klarer han et vers andre ganger ikke,han blir så påvirket av ordene i diktene. Hun har med seg noen kakestykker fra et konditori, og faren finner ut at konditoren må være homo siden han har pyntet kakene så fint, og så smakte de så godt. Faren har vært psykisk syk så lenge datteren kan huske.

Tittelnovellen Lettiparken  handler om en eldre dame ved navn Rose som står i kø ved kassen i en dagligvarebutikk og lenger foran ser hun Elena, en gammel venninne, men hun kjenner henne ikke igjen med det samme og når hun gjør det er det for seint. Den før så vakre Elena fremstod nå som en trist kjempe, og deretter begynte hun å erindre ting fra fortiden mens varene hennes triller fremover på samlebåndet.  De begge hadde vært «offer» for fotografen Page Shakuskys blikk, og Elena hadde den gang blitt fridd til og han hadde laget et album med bilder han hadde tatt i Lettiparken.

Mange slags erindringer ble en av favorittene mine i samlingen og handler om en gammel dame, Greta som skal leie ut et rom i huset sitt og den femti år yngre Maude er inne til intervju. Her får vi et godt innblikk i disse to kvinnenes vennskap og ikke minst får vi ta del i den nå over åtti år gamle kvinnens mange minner fra den tiden hun var gift med sin nå avdøde mann og hadde huset fullt av barn.

I Hjerne treffer vi paret Philipp og Deborah som i mange år har prøvd å få barn uten å lykkes. Philipp kan klare seg uten barn men det kan ikke Deborah og de bestemmer seg for å adoptere, men så viser det seg at Philipp er for gammel med sine femti år, mens Deborah som er trettifem er i rett alder for å få adoptere. De bestemmer seg for å reise til Russland for å hene et barn gjennom en organisasjon som ikke har noen regler hvor hvor gamle foreldrene er….

Tilbakekomst ble også en av mine favoritter og handler om Ricco som vender tilbake etter syv år og besøker barndomsvenninnen som vi ikke får vite navnet på og det er hun som er fortellerstemmen. Etter hvert som novellen skrider frem så blir det klart at Ricco har mange grusomme minner som til stadighet plager ham og i en alder av førti år så kan det virke som han ikke får helt til dette voksenlivet. Han er heller ingen god lytter og virker veldig opptatt med seg selv og kanskje det er nettopp derfor det blir vanskelig for ham å opprettholde kontakt med de rundt seg. Dette ble til tider hjerteskjærende lesing og jeg fikk så vondt av ham og jeg forstår godt hvorfor han sliter.
Man fikk det ikke fortalt men jeg satt med en følelse av at de hadde vært kjæresten en gang og at han var barnet til sønnen hennes på åtte år.

 

Denne novellesamlingen var slett ingen «walk in the (Letti)park», for her må du virkelig jobbe med teksten og forfatteren gir absolutt ingenting ved dørene. Høyst usikker på om jeg i det hele tatt forstod meningen ved et par av disse, usikker på hva forfatteren egentlig ville si med teksten som av og til kunne se ut som den bare fløy rundt der uten noe som helst mål og retning. But she is very good this one, for selvfølgelig mente hun noe med teksten, hun ville bare at leseren skulle våkne opp og bli oppmerksom på alt det fine, vakre og såre som lå mellom linjene må vite, så da var det om å gjøre å skjerpe sansene for å komme helskinnet til mål.

Forfatteren følger ikke noe bestemt mønster for noen noveller er skrevet i 3.person, mens andre ganger er det en navnløs jeg-person som fører ordet.

I disse sytten novellene får vi et lite innblikk i menneskers liv på godt og vondt, det er mye hverdagsrealisme å spore her og de aller fleste novellene har en vidåpen slutt, her blir det med andre ord opp til leseren å trekke sine egne konlusjoner til det en har lest. Her ligger det veldig mye handling mellom linjene og forfatteren bare antyder noe så blir det opp til leseren hvor mye en klarer å ta til seg.  Selv om de fleste personene på en eller annen måte sliter så ligger det et slags håp og lurer under overflaten i disse novellene og av og til måtte jeg le også. Som for eksempel i novellen Krysninger hvor ekteparet Patricia og Vito får nye naboer når naboen Andre bestemmer seg for å leie ut huset og det viser seg at de nye naboene er noen asosiale krek, men selv hadde de aldri tatt noe iniativ til å ha noe særlig kontakt med Andre når han bodde der.

De har aldri vært borte hos ham, de har aldri invitert Andre inn i huset, de snakker bare over gjerdet eller om høsten når de raker løv på veien, på grensen mellom tomtene, opptatt av å holde avstand. Til slutt hadde han plutselig en kinesisk kone, hentet et eller annet steds fra, fra en katalog eller på flyplassen, en kineser med en hund uten pels, som i middagsheten måtte smøres inn med solkrem, et syn som fikk Vito, som han sa flere ganger,til å spy. Så flyttet de,og Andre leide ut huset, og de asosiale flyttet inn.

S.139

Jeg ble fascinert av hvor mye hun klarte å formidle over veldig få sider, og hvor godt kjent man ble med disse personene til tross for at man bare var med dem en kort stund. Det må jo være utrolig vanskelig å få til men Hermann ser ut til å ha full roen på dette.
Hun har et kort og presist språk men innimellom tyr hun til et meget billedlig språk og disse overgangene sitter så heltstøpt som hun ikke har gjort annet.
Personene hun har skapt ser ut til å være godt voksne og de mangler ingenting av materielle goder, men alle som en sliter med et eller annet likevel. Det er barnløshet, det er skilsmisser, nye relasjoner,dødsfall,alt det som et liv rommer på godt og vondt.
Dette er en stillferdig samling og det er noe jeg absolutt har sansen for. Jeg fikk litt Alice Munro vibber mens jeg leste og kom i etterkant over et intervju med forfatteren og det viser seg at det er en forfatter hun ofte henter inspirasjon hos. Selv om jeg måtte virkelig jobbe med teksten så ble dette en veldig god leseopplevelse og det er fint å utfordre seg selv litt også, det blir ikke lenge til jeg plukker opp en ny bok ført i pennen av Hermann.

 

Anbefales!

 

 


Forlag:Pelikanen
Original tittel:Lettipark.Erzählungen.
Norsk tittel:Lettiparken
Forfatter:Judith Hermann
Oversetter:Sverre Dahl
Format:Innbundet
Sideantall: 156
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Kjøpt

 

Forfatter

Judith Hermann
Foto: Juergen Bauer/Pelikanen.no

Judith Hermann er født i 1970 og er en tysk forfatter. Hun debuterte som forfatter med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998 og har siden den gang  skrevet ytterligere tre novellesamlinger og en roman.

 

HILSEN BEATHE

Kloster av Trine Vollan

kloster
Det var litt artig at jeg skulle velge meg ut nettopp denne boken rett etter  Å lytte til hakkespetter – naturen som terapeut for denne boken tar nettopp for seg noe av det den andre boken pratet om – ønske om  å komme seg vekk fra alt jag og mas, ha det stille rundt seg. Bry seg om de viktige tingene i livet og slippe taket i de tingene som ikke betyr noe, sånn egentlig.

I Kloster møter vi hovedpersonen Eline, hun er arkitekt og holder for tiden på å planlegge kulturhus i flere kommuner,  hun er kjæreste med gode og snille Arne. De bodde sammen tidligere men bor nå hver for seg.
I tillegg har hun noen venninner hun er med av og til.

Det kan virke som hun har det meste, ikke sant? Likevel føler hun en voldsom tomhet inne i seg, og stiller seg spørsmål om hun har tatt de rette valgene her i livet. Det fjerde budet : Du skal hedre din far og mor, er et bud Eline gjerne vil diskutere med de rundt seg – men det er ingen som vil og dette forstår ikke Eline. Selv mener hun at det er foreldrene som skal hedre barna sine og ikke omvendt. Dessuten er det mange foreldre som ikke tar vare på barna sine slik de skal.

Nå er det ikke slik at det er mangelen på diskusjon om det fjerde budet og da særlig fra Arnes side som får Eline til å komme på tanken om å gå i kloster, det er mer den berømte dråpen som får begeret til å flyte over. Og flyter over det gjør det  for den godeste Eline, for hun har fått nok  –   det blir rett og slett for mye for henne å takle at de rundt henne ikke er interessert i å diskutere de store spørsmålene her i livet.

Selvfølgelig forstår ikke Arne,tenkte jeg, hvordan skulle han? Den blodfattige familien hans. Alt på det jevne. Selvfølgelig var Hamsun opptatt at det fjerde bud, han som ble satt bort til en slavedriver av en onkel da han bare var guttungen. Han hadde ikke noen å hedre.

S.10

Etter hvert som historien skrider frem kommer det for en dag at Eline mistet foreldrene sine når hun var ungdom og hun har bodd hos en gammel tante på Hamar. Hos tante Gerd har alltid historien om  Kristin Lavransdatter skrevet av Sigrid Undset stått høyt i kurs, og  hun har alltid sagt til Eline at hun burde lese disse bøkene men Eline har aldri orket å følge tantens råd. Men en helg tar hun tanten på ordet, murer seg inne i leiligheten og leser. Hun lever seg sånn inn i historien at etter dette blir Kristin og Maria en viktig del av livet hennes. Og hennes tanker om å gå i kloster blir stadig nærmere en realitet….hun vil gjøre det som Kristin gjorde,så får det heller stå sin prøve at hun ikke er spesielt religiøs av seg.

Jeg hadde gledet meg til å se det igjen, løpe hele runden, jeg hadde ikke gjort det på årevis. Det var som jeg skulle treffe en gammel venn. Og så var det helt forandret. Glenna var et krater, trær var veltet, opprevne stubber overalt.Som om en tornado hadde feiet forbi, dradd med seg det som var. Det var som hele barndommen lå i ei revne foran meg. Først om kvelden, på hotellrommet, slo det meg. Det var riktig. Det var sånn det var, det var ikke idyll. Kanskje det var derfor jeg alltid hadde stoppet der. Et sted jeg kunne komme til med sorgen.

S.157

Denne boken likte jeg veldig godt, en bok til ettertanke og forfatteren skriver med et lett og flytende språk. Hun har valgt å gi Eline en jeg-stemme og det fungerer helt fint. Jeg fikk god kontakt og digget Eline allerede fra første side. Boken har også en god porsjon humor særlig i første del – andre del følte jeg var mer alvorspreget, og av måten forfatteren skriver på så merkes det at hun er en dramatiker og filmskaper fordi jeg så lett kunne se de ulike scenene for meg.

Boken tar opp høyst aktuelle tema for i dagens samfunn  settes det utrolig høye krav til oss,  både fra samfunnet og oss selv,  det er et evig jag. Alle har vi vel godt av å stoppe opp litt og tenke over hva vi vil ha ut av dette livet, kjenne på hva som egentlig betyr noe -hvilke verdier vi syntes er viktige. Men det å ville gå i kloster er vel kanskje i det drøyeste laget for de fleste av oss vil jeg tro.

Hun tenker ofte på foreldrene og vi får noen tilbakeblikk og hentydninger i teksten som tyder på at det har skjedd dramatiske ting i oppveksten hennes som følger henne i voksen alder.En sorg hun bærer på.

Eline ser ved en anledning faren ute i bakgården og hun springer ut etter ham enda hun vet at han har vært død i mange år, jeg tar meg i å undre på om Eline kanskje sliter litt psykisk på en eller annen måte. Noen av valgene hun tar etter hvert som disse tankene dukker opp i hodet hennes, er ganske så irrasjonell i mine øyne. Og hun setter jo spørsmåltegn ved disse nye valgene hele tiden selv også, så til tider virker hun litt usikker på hva hun vil. Det eneste hun vet at det må en endring til i livet hennes, noe som gjør at hun kan finne mer glede med tilværelsen igjen,om hun så må gå i kloster for å få det til.
Men må det være slik at man ikke kan finne glede i de små tingene lenger, må alt måles i hva du får til?

En tanke dukket opp hos meg mens jeg leste, nei, jeg har ingen planer om å gå i kloster med det aller første – men Kristin Lavransdatter altså, den har jeg ikke lest!

Med bok og palett har også skrevet om boken og hennes omtale finner du her.


Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Kloster
Forfatter: Trine Vollan
Format: Innbundet
Sideantall: 198
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

Forfatter

trine-vollan
Foto:@vbforlaget

Trine Vollan er en norsk dramtiker, filmskaper og forfatter. Hun underviser i drama og dramatikk ved Nansenskolen på Lillehammer. Hun har tidligere vært leder for Norsk Litteraturfestival. Hun debuterte som forfatter i 2013 med den kritikerroste romanen Stockholm.

HILSEN BEATHE

Bokhyllelesing #5:Eksempel på liv av Helle Helle

eksempel på liv
Jeg klarte rett og slett ikke holde meg lenger,nå måtte jeg bare se å få lest den eneste boken av Helle Helle jeg ikke hadde lest ennå. Dette er debutboken hennes og jeg har lest den i forbindelse med runde 5 av Heddas bokhyllelesing som går av stabelen 4-10 juli, jeg er ute i god tid for en gang skyld.

Jeg ble veldig overrasket over denne boken for jeg hadde innbilt meg at det var en roman, men jeg ser at den blir klassifisert som en krysning mellom novelle og roman.

Vi får mange kortprosa tekster og møter mange ulike mennesker, med det til felles at de er ensom og ute etter noen å snakke med, et sted å tilhøre. Noen er på nippen til å ta sitt eget liv, mens en gammel dame uten etterkommere lurer fælt på hvem som skal sette navnet hennes på gravstenen når det ikke kommer noen etter henne. Selv om hun kan syntes det virker trist angrer hun ikke på valget hun har tatt.

Aller først møter vi Marianne som blir en slags hovedfigur i boken for vi treffer henne mange ganger. Hun er syk første gangen vi treffer henne og hun kaster opp bokstaver, hun er i likhet med de andre perifere karakterene på leting etter å finne seg selv og finne et språk hun kan kommunisere med andre med.

For hvert bogstav lettes trykket i maven en smule, og til sidst er der kun en svag smerte om navlen, men den forsvinder, da hun spytter det sidste R ud og sætter seg på sengen.
Hun er for udmattet til at hente en spand, og en klud, ved heller ikke, om det passer sig at vride alfabetet op og spule efter, føler en underlig stolthed over sin præstation, selv om hun selvfølgelig stadig sveder og lægger sig ned i de kølige dyner, og det hjælper.

S.6

Det var mange triste skjebner i disse små tekstene og noen av dem gjorde mer inntrykk enn andre igjen. Jeg har lyst til å dele et av utdragene med dere.

To gader længere væk dør en kvinde af grin. De bærer hende væk på et uldent tæppe og standser med få meters mellemrum, dels for at samle kræfter, dels for at dække deres ansigter med hver sit hvide halstørklæde. De er flove over at smile, mens de bærer på et lig, men latteren hænger stadig i luften.
Senere vil nogen begynde at græde, og de vil optage gråden på kasettebånd og afspille den for hindanden igen og igen, og de vil male stjerner på håndfladerne for at mindes hendes dødsdag og for at huske at købe nye kassettebånd. Hun ler i sin himmel, vil de sige til hinanden og kigge derop.

S.51

 

Et par steder i boken finnes det en annen type tekst som ikke går på de ulike karakterene og deres liv men som har med navn, alder, ord, mennsker generelt å gjøre og jeg fikk lyst til å sitere fra det kapitlet som heter Ord, eller hvad de siger.

Verdens samlede antal af ord fordeler sig i stumme ordskyer, svævende over hvert enkelt menneske. Ordene tildeles en lyd, så snart mennesket under skyen rækker armen op og fanger et ord og putter det i munden og spytter det ut.
Ikke to ordskyer er ens. Ethvert menneske har sin egen, de er som fingeraftryk og håndskrift på en gang:nogle ord er medfødte, andre er tillærte og placeres i ordskyen, efterhånden som mennesket udvikles.

S.36

Dette er ikke en typisk Helle Helle bok for det kan virke som hun leker mer med språket i sin første bok enn det hun gjør i sine senere bøker. Likevel er det noe som er typisk for Helle her også, det er hverdagsliv på godt og vondt, det foregår her og nå, sist men ikke minst så er stilen er minimalistisk slik vi kjenner igjen fra de andre bøkene hennes.

Jeg valgte å se på denne som det den var, en samling korte tekster hvor vi i et øyeblikk fikk innblikk i menneskers liv og for det meste var de i en trist og ensom periode av livet sitt. Og Helle Helle forbandt dem sammen geografisk ved å bruke fraser som, to gater lenger nede, eller, fire etasjer opp, på denne måten følte jeg at alle de ulike karakterene på en eller annen måte var knyttet sammen.

Sånn sett så passet jo tittelen på boken veldig godt, for det var  nettopp det vi fikk, mange eksempler på liv. Dette ble ingen favoritt hos meg, men likevel syntes jeg at den var vel verd å få med seg og  det er en god debut – hun skriver jo godt.

Da er det å vente med lengsel og smerte til neste bok av Helle Helle – og den kommer jeg til å lese på dansk for jeg tviler på at jeg kommer til å klare å vente på den norske oversettelsen. Ikke det, jeg kunne jo prøvd meg på hennes nyeste, og se om jeg ser den litt annerledes nå.

 


Forlag:Rosinante&Co
Tittel:Eksempel på liv
Forfatter: Helle Helle
Format:Heftet
Sideantall:77
Utgitt:1993
Min utgave: 2011
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Helle Helle 3

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis. Etter hvert tok hun oldemorens etternavn Helle og det var nettopp med denne romanen,Eksempler på liv som kom ut i 1993 hun brukte  Helle Helle  for første gang.Siden den gang har hun skrevet en rekke noveller og romaner, vært nominert til og vunnet en rekke priser.

 

HILSEN BEATHE

Menn uten kvinner av Haruki Muraki

menn uten kvinner

Selv om jeg har hatt tre bøker av forfatteren i bokhyllene i lengre tid var det ikke før den fjerde kom i hus at jeg faktisk plukket opp en bok ført i hans penn og etter å ha lest denne novellesamlingen undrer jeg meg på hvorfor jeg ikke har lest noe av ham for lenge siden.

Tittelen på denne novellesamlingen skulle kanskje tilsi at de levde uten kvinner alle sammen, de fleste gjør det men slett ikke alle. Og kvinnene har fått en stor plass i disse novellene, så kanskje er det slik at de ikke helt klarer seg uten likevel.
Samlingen består av syv noveller og først ut er Drive my car som handler om skuespilleren Kafuka som etter en fyllekjøring mister lappen for en periode og må derfor skaffe seg en privatsjåfør og valget faller på en ung kvinnelig sjåfør, Misaki. Etter hvert oppstår det et vennskap dem imellom og han forteller henne om sin avdøde kone og utroskapen hennes. I alle disse årene har han ikke forstått hvorfor hun gjorde det…
En fin novelle som jeg likte veldig godt blant annet på grunn av det fine mellommenneskelige samspillet mellom karakterene.
I Yesterday treffer vi to unge gutter som jobbet sammen i en bar, og ble gode venner. Jeg-personen ser tilbake på denne perioden av livet hans og møte han hadde med Kitaru. Det eneste jeg reagerte på med denne novellen var som jeg ser flere har nevnt, Odda-dialekten, som jeg personlig syntes var helt unødvendig å ha med, ellers var dette en novelle til ettertanke.
Det selvstendige organ er neste novelle ut og handler om legen Tokai som er 52 år og har  aldri vært gift.Han har elskerinner i fleng og alle er de enten gift eller har kjæreste, og Tokai selv kaller seg for deres «regnværskjæreste». Men så går det som det måtte gå, han blir forelsket i en yngre, gift kvinne…. Igjen en veldig god novelle og ikke minst så hadde denne en høyst uventet utvikling og slutt.

Det gikk et alvorlig drag over Tokais ansikt. «Jeg har ikke lyst til å fremheve meg selv. I bunn og grunn har jeg ikke bare hatt flaks. Jeg er en veloppdragen mann som er født heldig. Det er nok best å se slik på det.»
Hva som enn lå bak, så hadde denne flaksen fulgt Tokai i tretti år, og det er veldig lang tid. Men så en dag – uten at han så det komme – ble han dypt forelsket. Akkurat som når skogens slueste rev ble uoppmerksom i et øyeblikk og faller ned i en dyregrav.

S.105

Sjeherasad er navnet på hushjelpen til Habara som av grunner som ikke kommer frem låst inne i sitt eget hus.Flere ganger i uken  handler hun for ham,kommer med bøker, rydder og vasker i huset før hun til slutt har sex med ham før hun går hjem igjen. Etter akten forteller hun fra sin egen fortid.Selv om dette også var en fin novelle så var dette den jeg likte aller minst uten at jeg kan forklare hvorfor- ikke at jeg mislikte den altså.

Kino er fortellingen om Kino som åpnet opp en bar med samme navn etter at han kom tidligere hjem fra jobb en dag og tok konen på fersken med kollegaen sin. Etter hvert som man leser så skjønner man at Kino er en kar som ikke klarer å komme skikkelig i kontakt med følelsene sine og at dette er noe han får hjelp til.
Denne var en av de novellene jeg likte aller best i samlingen – skjønt det er vanskelig å sette de opp mot hverandre.
Da Samsa ble forelsket var en underfundig og litt smårar novelle veldig ulik de andre sånn ytre sett, jeg tenkte hva i all verden er dette for noe. Samsa har altså vært et insekt men våkner opp en dag og har blitt til menneske Gregor Samsa! Ikke mindre enn det liksom. Men jeg måtte jo flire og le litt av hans forsøk på å komme seg ut av sengen og ned for å få i seg noe mat,og ikke minst så fikk smilebåndet strekt seg skikkelig ved hans første møte med den unge kvinnelige låsesmeden som kom for å ordne en lås.Veldig fornøyelig lesing om jeg må si det.
Sist men slett ikke minst kommer Menn uten kvinner som er tittelnovellen og her treffer man en gift mann som en natt blir oppringt av mannen til en av hans tidligere kjærester for å fortelle at hun har tatt livet sitt. Mannen har ikke hatt all verdens med kjærester men likevel har tre av dem altså valgt å forlate dette liv i relativ ung alder, han begynner å lure på om det kan ha noe med ham å gjøre. Å høre om hennes død får ham til å tenke tilbake til tiden da de var unge og han var kjempeforelsket i henne.
Dette var en aldeles nydelig novelle om sorg.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å være verdens ensomste mann. Jeg vet jo hvordan det er å være verdens nest ensomste mann, men jeg vet ikke hvordan det føles å være den aller ensomste. Det er en dyp kløft mellom det å være verdens nest ensomste mann og verdens ensomste mann. Muligens. Ikke bare dyp, men også fryktelig vid. Så vid at fuglene ikke klarer å fly over, men stuper utmattet ned mot bunnen, og hoper seg opp i et fjell av kadavre…..(…..)
Verdens nest ensomste mann som omtenksomt ber for den ensomste mannen i verden, som han engang ikke har møtt.

S.258/259

 

Jeg skal ikke gjøre noen forsøk på å gi hver og en av novellene karakter for de var jevnt over like gode alle sammen selv om det var et par av novellene jeg kanskje ikke likte fullt så godt som de andre igjen så satt igjen med et kjempegodt inntrykk av denne forfatteren og det han klarer å formidle.

Språket er aldeles nydelig og han er meget god på dette med personskildringer for jeg satt igjen med en følelse av at jeg kjente dem alle sammen. Det er mye mellommenneskelige relasjoner og hverdagsliv som blir beskrevet, og det er noe for enhver å kjenne seg litt igjen i. Og når jeg leste disse novellene satt jeg igjen med en følelse av at disse mennene hadde en lengsel i seg og rett og slett savnet kjærligheten.

Likte så godt den lune og litt humoristiske måten forfatteren formidlet historiene sine på, og jeg kjenner jeg er glad for at jeg har flere av hans bøker klar i hyllen for jeg har på følelsen at det ikke blir lenge til jeg har lyst til å treffe ham igjen.

Novellesamlingen anbefales både varmt og inderlig!

Andre bloggere om boken: Rose-Marie , Tine, Anita.


Forlag: Pax
Original tittel: Onna no inai otokotachi
Norsk tittel: Menn uten kvinner
Forfatter: Haruki Murakami
Oversetter:Ynve Johan Larsen
Format: Innbundet
Sideantall: 267
Utgitt: 2013
Min utgave:2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Murakami_Haruki

Haruki Murakami er født i 1949 og er en japansk oversetter og  forfatter. Han har skrevet en rekke bøker i årenes løp og en god del av disse er også oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

Togdrømmer av Denis Johnson

togdrømmer

Det var Rose-Maries omtale av boken som gjorde meg oppmerksom på denne, og når jeg leste inne på The Man Booker prize  sin nettside at boken A whole life av Robert Seethaler som jeg leste akkurat da ble sammenlignet med både Togdrømmer og Stoner av John Williams så var det ikke tvil i min sjel – dette var en bok jeg bare MÅTTE lese.

Jeg hadde ikke hørt om forfatteren før men så viser det seg at et par av forfatterens tidligere bøker har vært utgitt i Norge på 80- tallet en gang så her må jeg på leting, men håper at forlaget som har gitt ut denne vil gi ut andre bøker han har skrevet. også.

Hovedpersonen i Togdrømmer er Robert Grainier og vi treffer han for første gang i 1917 hvor han  jobber for Spokane International Railway i Panhandle,Idaho. Arbeidet med utviklingen av jernbanen krevde at de som jobbet med den også jobbet som skogsarbeider for disse to yrkene hang veldig tett sammen. Dette var et meget tungt arbeide og det kreves at mennene var mye borte fra familiene sine. I denne boken får vi et godt innblikk i hva det ville si å ha dette yrke, og hvordan det var i USA på denne tiden.

Og i en av åpningsscenene så har han og noen av kollegene tatt en kinesisk arbeider i å stjele fra arbeidsgiveren og det er rett før de tar livet av ham, men han kom seg unna og ettertid er  Grainier  helt sikker på at kineseren har kastet en forbannelse over dem for denne hendelsen skal følge Grainier for resten av livet. Ikke lenge etter mistet Grainier konen Gladys og deres lille datter Kate,som bare er noen måneder gammel i en brann…

Som barn var Grainier blitt sendt alene til Idaho. Akkurat hvor han var blitt sendt fra visste han ikke, for det eldste søskenbarnet hans sa èn ting og det nest eldste noe annet, og selv husket han ikke. Det nest eldste søskenbarnet påsto dessuten at de ikke var søskenbarn, mens den første sa jo, de var søskenbarn – moren deres, som Grainier tenkte på som sin egen mor like mye som deres, var faktisk tanten hans, søster av hans far. Alle tre søskenbarna var enig om at Grainier var kommet med toget. Hvordan hadde han mistet sine egentlige foreldre? Det var det aldri noen som fortalte ham.

S.25

 

Grainier er helt knust etter denne forferdelige tragedien og blir i den første tiden etter hendelsen tatt vare på av familie. Et øyeblikk angret han på at han ikke tok  kverken på kineseren før han rakk og kaste en forbannelse over ham. Grainier bosetter seg nede ved en elv ikke langt unna stedet hvor han tidligere bodde med den lille familien sin, men etter hvert bestemmer han seg for å bygge en ny hytte akkurat hvor den gamle stod.

Årene gikk og etter hvert ble Grainier plaget av vonde ledd men han jobbet nesten like mye som han alltid har gjort, og klarte etter hvert og bygge seg et nytt liv. Ved et par anledninger drømte han rare drømmer hvor han så konen Gladys og den vesle jenta som materialiserte seg for ham, og han var sikker på at den vesle jenta hans var kommet tilbake.Men det var ikke bare slike drømmer han hadde, ofte drømte han om tog, og særlig den togturen han hadde hatt når han som foreldreløs gutt kom til onkelen og tanten for å bo der.

Det var kanskje noen som lurte på hva det var som trakk ham tilbake til dette utilgjengelige stedet, men Grainier brydde seg aldri om å si det. Sannheten var at han hadde lovet å bli, og han var blitt rystet til å avgi dette løfter av noe som skjedde omtrent ti år etter at området hadde brent.

S.91

Hva er det med meg og slike herlige stillferdige bøker? Jeg ELSKER det, og det var nesten litt sånn at jeg umiddelbart fikk lyst til å snu om boken og følge Grainier gjennom livet på nytt. Denne boken var altfor kort, og når jeg først er inne på det så er dette en såkalt kortroman, noe lengre enn en novelle men samtidig ikke lang nok til å være en fullverdig roman.
Selv om jeg skulle ønske at boken var lengre satt jeg ikke med en følelse av at det var noe som manglet, for på samme måte som i A whole life klarer også forfatteren av denne boken og formidle denne mannens liv og virke på få sider. Og det er godt gjort for Robert Grainier får et langt liv og han lever til lenge etter at Elvis Presley ble kjent.
Selv om jeg også ser noen likhetstrekk med Stoner så har denne boken mye mer tilfelles med A whole life etter min mening. Begge mennene mister den lille familien sin, begge mister huset sitt, og begge bøkene har et aldri så lite snev av noe overtroisk i seg.
I alle disse tre bøkene velger mennene å leve store deler av livet i ensomhet, og selv om de for en stakket stund opplever stor lykke, så søker de ikke etter den på nytt når den blir borte for dem. De tar til takke med den lille lykken de blir tildelt her i livet og faller ikke for fristelsen til å søke etter den på nytt.

Forfatteren formidler på en slik måte at det føles nesten som å sitte å se på en film,og jeg syntes det er fint å se at han ikke faller for fristelsen til å sette hovedpersonen i noen offerrolle til tross for all motgangen han har hatt her i livet. Han beskriver tøffe miljøer og det er ikke vanskelig å tenke seg at disse levde under meget harde kår til tider, som da Grainier skulle kjøre en mann til legen fordi han hadde blitt skutt av sin egen hund( hvordan gikk det til egentlig?),eller når han som ung traff den døende mannen ved elveleiet, og gav han vann i den ene skoen.

 

Dette var en sår og samtidig vakker roman som jeg anbefaler deg på det varmeste å lese fordi både du og boken fortjener det. Kanskje litt klisèaktig sagt akkurat det, men jeg mener det.

 

 

Boktrailer!

 

 

 

 


Forlag: Pelikanen
Original tittel: Train dreams
Norsk tittel: Togdrømmer
Forfatter:Denis Johnson
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Format: Innbundet
Sideantall: 107
Utgitt: 2002
Min utgave: 2016
Kilde: Kjøpt

Forfatter

DenisJohnson_NewBioImage_Credit-CindyJohnson
Foto: Cindy Johnson

 

Denis Johnson eller Denis Hale Johnson som han egentlig heter er født i 1949 og er en amerikansk forfatter.Han er født i Tyskland. Han skriver både skuespill, sakprosa, dikt og noveller. Han er kanskje aller mest kjent for novellesamlingen Jesu`s son fra 1992, og romanen Tree of smoke fra 2007. Han debuterte som forfatter i 1969.

 

HILSEN BEATHE

Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin

håndbok for vaskedamerForfatteren Lucia Berlin eller Brown som hun egentlig het skrev 76 noveller i sitt liv og i denne samlingen  finner man 28 av dem. Når jeg leste Rose -Marie sin fine omtale for en tid tilbake så bet jeg meg merke i at hun anbefalte å lese etterordet før man tok fatt på novellene fordi man her får et godt inntrykk av forfatterens liv og hva hun slet med, noe som gjenspeiles veldig i novellene hun skrev. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale det videre så om du skal lese denne samlingen så anbefaler jeg deg å lese etterordet like etter at du har lest forordet som er skrevet av Lydia Davis og tar for seg forfatterskapet til Berlin.

Lucia Berlin ble født i 1936 i Alaska, faren hennes jobbet som gruvearbeider, og Lucia tilbrakte dermed store deler av sin tidlige barndom i gruvebyer og leire i Idaho, Kentucky og Montana. Når faren hennes dro i krigen i 1941  flyttet moren med barna, Lucia og den yngre søsteren hennes, til El Paso for å bo hos bestefaren deres som var en anerkjent men dog alkoholisert tannlege.
Som tiåring utviklet Lucia skoliose som hun slet med resten av livet og som ofte gjorde det nødvendig for henne å gå med korsett.
Det var mye alkoholisme i denne familien og Lucia slet også med dette gjennom store deler av livet. Hun  har jobbet som high school-lærerinne, sentralbordoperatør, helsesektretær, vaskedame, dette er yrker som karakterene i denne samlingen også har.
Lucia Berlins yngre søster døde av kreft og i flere av novellene har karakteren en søster  som har kreft. Jeg kommer ikke utenom å tenke at forfatteren har tatt med mye fra sitt eget liv inn i novellene, noe jeg vil tro er vanlig at forfattere gjør.Men jeg syntes det kom veldig tydelig frem her.

Novellen Uhåndterlig handler om en alkoholisert alenemor som er full av abstinenser og som stikker fra barna sine midt på natten for å kjøpe flere spritflasker. I sørgetid jobber hun som vaskedame og en av kundene hennes har nettopp gått bort, og hun skal naturlig nok være med å vaske og tømme huset.Mannens voksne barn som ikke har vært noe flink til å besøke faren etter morens død, begynner å mimre tilbake til den tiden de alle bodde der og  kommer etter hvert frem at de sliter litt med dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt faren så mye.

I det siste har jeg vasket hus der noen nettopp har dødd. Vasket og hjulpet med å sortere de eiendelene folk skal ha eller som skal til Fretex. Arlene spør alltid om de har noen klær eller bøker til Hjem for jødiske foreldre der moren Sadie bor. Det er deprimerende oppdrag. Enten  vil alle slektningene ha alt og krangler om selv den minste lille ting, et par fillete bukseseler eller en kaffekopp. Eller så vil ingen av dem ha noe å gjøre med hele huset, så jeg bare pakker ned alt sammen. Det stusselige i begge tilfeller er hvor liten tid det tar. Tenk deg om. Hvis du skulle dø….jeg kan bli kvitt alt du eide på to timer, maks.

S.175

De fleste novellene gjorde inntrykk på meg på en eller annen måte men jeg har lyst til å trekke frem den som heter Tigerbitt og handler om en kvinne som drar til en klinikk for å ta abort, og jeg fikk en helt ekkel følelse av det stedet som ble beskrevet. En gammel lege gikk rundt i sovesalen og undersøkte alle jentene som var der for å få utført abort og metodene han brukte virket både skremmende og ikke etter boken for å si det mildt.

I Carpe Diem opplever hun å komme til vaskeriet med haugevis av klær som skal vaskes og fyller i tre maskiner fulle, og når hun kommer tilbake til maskinene  etter at hun har vekslet putter hun penger på andre  maskiner, med det til følge at hun ikke fikk vasket sine  klær mens en annen kunde måtte vente på at klærne hans ble vasket en gang til. Hun hadde ikke mer penger til såpe og havnet sånn sett i en lei situasjon. Kunden som fikk klærne sine vasket for andre gang blir sur og lei seg, og ikke vet jeg hvem det egentlig ble verst for av dem.

 

Jeg har atter en gang gjort den tabben med å vente med og skrive omtale, slik at når jeg skriver dette har jeg ikke den følelsen i kroppen som jeg hadde når jeg leste disse novellene og det skulle jeg ønske at jeg hadde for jeg vil og håper jeg  får frem hvor fantastisk bra disse novellene er.

Uansett så var det ingen dans på roser for noen av disse kvinnene i novellene, forfatteren skildrer verken landskap eller miljø noe særlig, her er det flat pedal og det er bare å henge med, og hun legger ingenting i mellom. Det er rått og brutalt, akkurat slik jeg har på følelsen at hennes eget liv også var.

Måten hun formidler på og ikke minst det hun formidler forsterker min teori om at veldig mye av dette er selvopplevd. Hun begynte tidlig å skrive og fikk sin første publisering i et magasin når hun var 24 år gammel.  Men det var først i fjor høst at novellene hennes ble anerkjent,11 år etter hennes død. Det var synd  forfatteren selv ikke fikk oppleve å se hvor populære novellene hennes har blitt. Novellene skrev hun i perioden 1977- 1999.

Jeg håper inderlig at forlaget som har gitt ut denne samlingen har planer om å gi ut resten av novellene hennes også.For jeg vil ha mer!

Lydia Davis skriver blant annet dette om forfatterens noveller i forordet: Lucia Berlins noveller er elektriske, de summer og spraker som når strømførende tråder møtes. Og de ordene er jeg helt enig i!
Novellesamlingen anbefales både varmt og inderlig!

 


Forlag: Oktober
Original tittel: A manual for cleaning
Norsk tittel: Håndbok for vaskedamer
Forfatter: Lucia Berlin
Oversetter: Vibeke Saugestad,MNO
Format: Leseeksemplar
Sideantall: 300
Utgitt: 2017
Min utgave: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

lucia-berlin-death-dave-cullen

Lucia Berlin ( 1936-2004) var en amerikansk novelleforfatter, som dessverre ikke fikk oppleve at hennes noveller nådde ut til så mange som de har gjort det siste året.

 

HILSEN BEATHE