Bokhyllelesing #5:Eksempel på liv av Helle Helle

eksempel på liv
Jeg klarte rett og slett ikke holde meg lenger,nå måtte jeg bare se å få lest den eneste boken av Helle Helle jeg ikke hadde lest ennå. Dette er debutboken hennes og jeg har lest den i forbindelse med runde 5 av Heddas bokhyllelesing som går av stabelen 4-10 juli, jeg er ute i god tid for en gang skyld.

Jeg ble veldig overrasket over denne boken for jeg hadde innbilt meg at det var en roman, men jeg ser at den blir klassifisert som en krysning mellom novelle og roman.

Vi får mange kortprosa tekster og møter mange ulike mennesker, med det til felles at de er ensom og ute etter noen å snakke med, et sted å tilhøre. Noen er på nippen til å ta sitt eget liv, mens en gammel dame uten etterkommere lurer fælt på hvem som skal sette navnet hennes på gravstenen når det ikke kommer noen etter henne. Selv om hun kan syntes det virker trist angrer hun ikke på valget hun har tatt.

Aller først møter vi Marianne som blir en slags hovedfigur i boken for vi treffer henne mange ganger. Hun er syk første gangen vi treffer henne og hun kaster opp bokstaver, hun er i likhet med de andre perifere karakterene på leting etter å finne seg selv og finne et språk hun kan kommunisere med andre med.

For hvert bogstav lettes trykket i maven en smule, og til sidst er der kun en svag smerte om navlen, men den forsvinder, da hun spytter det sidste R ud og sætter seg på sengen.
Hun er for udmattet til at hente en spand, og en klud, ved heller ikke, om det passer sig at vride alfabetet op og spule efter, føler en underlig stolthed over sin præstation, selv om hun selvfølgelig stadig sveder og lægger sig ned i de kølige dyner, og det hjælper.

S.6

Det var mange triste skjebner i disse små tekstene og noen av dem gjorde mer inntrykk enn andre igjen. Jeg har lyst til å dele et av utdragene med dere.

To gader længere væk dør en kvinde af grin. De bærer hende væk på et uldent tæppe og standser med få meters mellemrum, dels for at samle kræfter, dels for at dække deres ansigter med hver sit hvide halstørklæde. De er flove over at smile, mens de bærer på et lig, men latteren hænger stadig i luften.
Senere vil nogen begynde at græde, og de vil optage gråden på kasettebånd og afspille den for hindanden igen og igen, og de vil male stjerner på håndfladerne for at mindes hendes dødsdag og for at huske at købe nye kassettebånd. Hun ler i sin himmel, vil de sige til hinanden og kigge derop.

S.51

 

Et par steder i boken finnes det en annen type tekst som ikke går på de ulike karakterene og deres liv men som har med navn, alder, ord, mennsker generelt å gjøre og jeg fikk lyst til å sitere fra det kapitlet som heter Ord, eller hvad de siger.

Verdens samlede antal af ord fordeler sig i stumme ordskyer, svævende over hvert enkelt menneske. Ordene tildeles en lyd, så snart mennesket under skyen rækker armen op og fanger et ord og putter det i munden og spytter det ut.
Ikke to ordskyer er ens. Ethvert menneske har sin egen, de er som fingeraftryk og håndskrift på en gang:nogle ord er medfødte, andre er tillærte og placeres i ordskyen, efterhånden som mennesket udvikles.

S.36

Dette er ikke en typisk Helle Helle bok for det kan virke som hun leker mer med språket i sin første bok enn det hun gjør i sine senere bøker. Likevel er det noe som er typisk for Helle her også, det er hverdagsliv på godt og vondt, det foregår her og nå, sist men ikke minst så er stilen er minimalistisk slik vi kjenner igjen fra de andre bøkene hennes.

Jeg valgte å se på denne som det den var, en samling korte tekster hvor vi i et øyeblikk fikk innblikk i menneskers liv og for det meste var de i en trist og ensom periode av livet sitt. Og Helle Helle forbandt dem sammen geografisk ved å bruke fraser som, to gater lenger nede, eller, fire etasjer opp, på denne måten følte jeg at alle de ulike karakterene på en eller annen måte var knyttet sammen.

Sånn sett så passet jo tittelen på boken veldig godt, for det var  nettopp det vi fikk, mange eksempler på liv. Dette ble ingen favoritt hos meg, men likevel syntes jeg at den var vel verd å få med seg og  det er en god debut – hun skriver jo godt.

Da er det å vente med lengsel og smerte til neste bok av Helle Helle – og den kommer jeg til å lese på dansk for jeg tviler på at jeg kommer til å klare å vente på den norske oversettelsen. Ikke det, jeg kunne jo prøvd meg på hennes nyeste, og se om jeg ser den litt annerledes nå.

 


Forlag:Rosinante&Co
Tittel:Eksempel på liv
Forfatter: Helle Helle
Format:Heftet
Sideantall:77
Utgitt:1993
Min utgave: 2011
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Helle Helle 3

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis. Etter hvert tok hun oldemorens etternavn Helle og det var nettopp med denne romanen,Eksempler på liv som kom ut i 1993 hun brukte  Helle Helle  for første gang.Siden den gang har hun skrevet en rekke noveller og romaner, vært nominert til og vunnet en rekke priser.

 

HILSEN BEATHE

Helle Helle – leseprosjekt gjennomført!

Helle Helle prosjekt
HELLE HELLE (Foto: Wikimedia Commons)

I fjor hadde jeg et leseprosjekt om Spedalskhet, etter å ha lest  » Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo, det ballet på seg og ble til 3-4 ulike bøker om emnet. Veldig spennende!

I år er det Helle Helle sin tur, og jeg hadde mitt aller første møte med henne i april når jeg leste «Hvis du vil». Vel, det ble ikke et topp førstemøte og jeg tror jeg nevnte i et kommentarfelt at boken var like interessant som å lese naboens handlelapp fra Ikea. De ordene biter jeg i meg for litt interessant må det ha vært for jeg syntes at forfatteren hadde noe uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var, og dette ville jeg selvsagt finne ut av.
Forlaget sendte meg «Rødby-Puttgarden» slik at jeg kunne prøve meg på enda en bok av HH før jeg eventuelt gav henne på båten for godt, og gjett om jeg er glad for at jeg valgte å gi forfatteren en ny sjanse! Rødby-Puttgarden er kanskje ingen superfavoritt  hos meg etter å ha lest alt som er oversatt til nå, men jeg merket at boken hadde noe mer nerve enn den første jeg leste og merket at jeg ble så glad i den stemningen som var i boken, og som hun har i alle bøkene sine fikk jeg etter hvert erfare. Jeg kom over et intervju hun hadde gjort hvor hun fortalte hvorfor hun ikke hadde med Roar sin historie i Hvis du vil, hun som alltid har kvinnelige fortellerstemmer mente at boken ble sterke uten hans historie, jeg følte at det ble en mangel ved boken. Men det er første og eneste gangen jeg har vært uenig med min nye danske heltinne. Intervjuet kan du lese her om du vil.

Som forfatter har hun vært nominert til og vunnet en del priser, blant annet ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for Ned til hundene i 2009, hun er nominert til samme prisen i år for Hvis du vil. Hun vant Kritikerprisen i 2005 for Rødby-Puttgarden, og for Dette burde skrives i nåtid fikk hun Bokhandlerprisen De gyldne Laurbær.

 

Etter å ha lest såpass mye av henne så forstår jeg godt at hun blir nominert og vinner priser, for hun er en dyktig forfatter.

Jeg forstår egentlig at mange kan oppfatte bøkene hennes som drepende kjedelig, og jeg var nesten litt der med Hvis du vil selv, men likevel så var det noe med stemningen jeg fanget opp og likte.
Vi får alltid fortalt fortellingene gjennom en kvinnes syn, hun skriver ikke personskildringer men gjennom hva de sier og gjør blir vi kjent med personen, eller ofte føltes det som vi allerede kjenner personen første gang vi møter henne.

Det er aldri et stort plott eller handlingsforløp, men derimot er det de trauste og kanskje kjedelige hverdagsgjøremålene som beskrives. Stå opp om morgenen og trekke kaffe og nyte dagens første kopp, ta oppvasken,  henge opp klær og brette de etter at de har tørket. Alle kjenner seg jo igjen i disse tingene, det er kjent om ikke alltid like kjært. Karakterene i bøkene gjør jo annet enn å vaske kjøkkenet og bake brød, noen ganger lever de i et forhold og Helle Helle er god på å beskrive disse relasjonene, personene er ofte ensom selv om de lever sammen med en annen.
I tillegg så ligger det alltid en slags forventning om at noe skal skje, uten at man føler seg snytt når det ikke gjør det. Egentlig litt vanskelig å forklare, men i noen av bøkene ligger det litt «drama» og ulmer.

Språket er godt og hun skjærer inn til beinet når hun skriver og aldri finnes det et overflødig ord å spore. Hun forteller mye med få ord og det tenker jeg må være en vanskelig ting å få til. Det er mye hjertevarme og lun humor i bøkene og det liker jeg.
Hun må jo være dyktig når hun klarer å få  trivielle ting til å virke uhyre interessant og spennende, for det er nettopp slik disse bøkene er, pageturnere rett og slett. Har jeg satt meg ned med en bok så klarer jeg omtrent ikke å legge den fra meg før siste side er lest.
Man kan spørre seg om ikke bøkene blir litt for like, men det syntes jeg ikke. Selv om hun har funnet sin nisje eller følger en bestemt «oppskrift» så blir det helt ulike fortellinger selv om noe av rammen blir felles for de fleste bøkene. Det blir vel det samme som med krimbøker og forfatteren følger en bestemt mal, så blir vel ikke bøkene like av den grunn.

Det «kjedelige»  blir aldri kjedelig når det er ført i pennen av Helle Helle, og det er nesten litt vemodig at det er slutt – for nå. Jeg kan bare håpe at forfatteren skriver bøker til hun er noen og nitti, og at forlaget oversetter de som ikke er oversatt pr dags dato. HINT HINT

Bøkene leste jeg i følgende rekkefølge:

Hvis du vil
Rødby-Puttgarden
Ned til hundene – En av favorittene
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann – En av favorittene
Dette burde skrives i Nåtid – En av favorittene
Hus og hjem – En av favorittene
Biler og dyr (Noveller)

Helle Helle skal ha en samtale med sin faste oversetter Trude Marstein 29.september på Hovedbiblioteket her i Bergen og mens jeg venter på arrangementet for jeg nøye meg med dette intervjuet forfatteren gjorde om romanen Dette burde skrives i nåtid.

 

 

HILSEN BEATHE  BEATHE