Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken & litt om hvordan jeg leser dikt.

Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

det fins et rom i meg som står tomtDet fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 


Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

lindaklakkenWEB_1024x1024
Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE

 

Samlesing April: En sånn jente av Monica Flatabø

Egentlig skulle jeg lese denne i høst som en forberedelse til bokbloggerprisen med tanke på nominering  men jeg fikk ikke lest den da siden jeg leste Pornomania av Eirik Husby Sæther, en bok som forteller hvor galt ting kan gå om en som ung blir hektet på porno og hvor forvrengt syn en kan få på sex. Det var en mørk og nedslående bok om vold, rus, porno og voldtekt, sett fra en gjerningsmanns ståsted om du vil.

Jeg måtte rett og slett få en solid avstand til boken før jeg kunne gå i gang med denne for det er ikke vanskelig å forestille seg at også dette er utrolig tøff lesing. Jeg er glad for at denne er blitt stemt frem for dette er en uhyre viktig bok som ALLE burde lese.

en sånn jenteEn sånn jente – en dokumentar om voldtekt handler kanskje først og fremst om historien til Marthe Stavrum som i en periode på ni måneder bodde sammen med Julio Kopseng, Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, hvor hun hver eneste dag ble utsatt for vold,tortur og overgrep.

Men vi får også et godt innblikk i Hemsedal-saken hvor Andrea Voll Voldum ble dopet ned og gjengvoldtatt av tre menn i en campingvogn. Hun valgte å stå frem og navnga sine tre gjerningsmenn som alle ble frikjent for ugjerningene.

Boken tar også opp en annen sak som rystet meg langt inn i sjelen, en grov voldtektskultur på østlandet hvor unge helt ned i 14-årsalderen blir utsatt for overgrep av noen de kjenner  når de er på fest. Og gjengens regler er brutal, Hold kjeft, ellers er du ikke en av oss. Mange av jentene forfatteren snakket med var først ikke klar over hva de faktisk hadde blitt utsatt for, og forbandt voldtekt som en situasjon hvor man ble bundet fast og slått av en de ikke kjente og det var jo ikke de blitt. Bilder og videoer av voldtektene blir spredd rundt på snapchat og i lukkede grupper på facebook, guttene får kreds for det de har gjort mens jentene blir gjerne kalt hore og sluts, også av andre jenter i etterkant. Holdninger som «hun nærmest ba om det så lettkledd som hun gikk» forekommer ikke bare blant de unge men  også av godt voksne folk som strengt tatt burde visst bedre, til og med advokater sitter med holdninger som «stakkars, gutt, han har en strålende fremtid og en fremragende karriere foran seg, skal han få livet sitt ødelagt på grunn av dette?» og «hun la jo opp til at de skulle ha sex», da er det ikke rart å tenke på at hele 90% av de som faktisk blir voldtatt aldri anmelder forholdet og hele 80 % av de  tilfellene som  faktisk blir anmeldt ender med henleggelse. Men hva med den jenten som fikk livet sitt ødelagt, hva med hennes fremtid? Hadde de hatt den samme innstillingen om det var deres egen datter som hadde blitt utsatt for det samme? Og hva hadde de sagt til sønnen sin om det var han som hadde tatt for seg av en jente akkurat som han ville?

Det var skremmende å lese at både jentene som blir utsatt for dette og guttene som utfører disse handlingene, bare avfeier det i etterkant fordi de rett og slett ikke har lært at dette er alvorlige ting, at dette faktisk ikke er greit. Jentene som får deler av livet sitt ødelagt i etterkant av et slikt overgrep fordi de er redde, sliter med angst og depresjon, guttene som faktisk kan( og bør!!) bli straffet for handlingene sine. Noen må inn å fortelle disse ungdommene at de er på gale veier, at dette faktisk ikke er lov.

Jeg ble rett og slett rystet over de sekvensene i boken som omhandler denne voldtektskulturen blant helt unge mennsker. Her MÅ det mer kunnskap til og den må inn i skolen. Det holder ikke å lære ungdommen å tre på et kondom og gi litt informasjon om kjønnssykdommer og tro at nå har de lært alt de trenger å vite. Det må undervises i overgrep og voldtekt også, og gjerne fra  siste del av barneskolen om det er slik at det er vanlig at barn i 13 -årsalderen går på fest – det er for seint å ta dette opp på videregående skole, da kan mange allerede ha blitt utsatt for slike ting. Og selv om dette skjedde på østlandet så kan det godt være at det foregår ellers i landet også. Det er skremmende at det finnes så lite sperrer blant folk der ute, at det er en så utbredt holdning til at blir man kåt på fest eller hvor det måtte være så er det bare «å ta for seg» av de jentene som måtte befinne seg der.

Alle disse historiene gjorde inntrykk på meg, av og til  rant tårene men for det aller meste var jeg sint når jeg leste, fly forbanna også til tider. En av historiene jeg bet meg ekstra merke i var fortellingen om Ella, en dame i begynnelsen av 30-årene som bor i en liten bygd hvor alle kjente alle. En kveld etter en tur på byn sammen med en venninne ble en sambygding med dem hjem til henne på nachspiel. Hun våknet av at han voldtok henne, og etter litt om og men bestemte hun seg for å anmelde forholdet. Hos politiet  ble hun møtt med en holdning om at det var best om hun ikke gjorde det, for tenk på familien hans, barna hans, en unnskyldning fra han kunne kanskje hjelpe litt på det hun følte akkurat da?Ehh… WHAT?

 

Jeg har lest flere bøker om kvinner som til tross for at de blir mishandlet på det groveste  blir  værende i  forholdet i årevis. Jeg forstår at det ikke er så enkelt å komme seg ut av et slikt forhold for personer som gjør slike ting med andre er ofte veldig manipulerende. Da tenker jeg at det var godt gjort at Marthe klarte å komme seg ut såpass tidlig som hun gjorde.

Du er trygg nå. Faren er over. Det kommer til å gå bra.

 

Ble selv utsatt for overgrep som 9-åring og noen av disse følelsene, ikke minst skammen,  er følelser jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Utryggheten og redelsen som sitter så lenge i.
Jeg fikk fysisk vondt av å lese denne boken, både de mange beskrivelsene av selve handlingene men også av å lese hvor tøft de har det i ettertid. De sliter i årevis etterpå og noen blir aldri helt den samme igjen.
Når man vet hvor tøft det er for disse kvinnene så er det provoserende at noen advokater mener at man har for høye straffer for voldtekt i Norge. Hvilke signaler gir det oss? I mine øyne er en slik holdning nærmest som en klapp på skulderen til den gutten som gjør slike handlinger og et «ta deg sammen» til den jenten som blir utsatt for dette.
Voldtekstmannen Julio Kopseng ble idømt lovens strengeste straff, og selv etter at dommen falt kom det flere anmeldelser fra kvinner han har voldtatt, i alt 35 kvinner gikk til anmeldelse.

All honnør til kvinnene som har latt seg intervjue og delt sine historier med oss, for noen modige og tøffe kvinner dette er, stor respekt! Det er lett å se at forfatteren har gjort en veldig god research i arbeidet sitt med boken og selv om det for det meste var nedslående lesing så er det ingen tvil om at dette er viktig lesing. Det er nettopp derfor boken er viktig og bør leses av ALLE, gutter som jenter, menn som kvinner.

Unge gutter må lære seg at det ikke er bare å ta for seg fordi man er kåt, og det er ikke jenten sin feil at hun ble voldtatt, om hun så gikk naken så skal vel ikke det automatisk gi et grønt lys for gutten til å gjøre hva han vil med henne?

Det må mer kunnskap til, først og fremst i skolen, det holder ikke at læreren syntes det er kleint å ha seksualundervisning, vi er i 2018 liksom,grow up. Og foreldrene må tydeligvis mer på banen og fortelle ungdommene sine hva som er greit og hva som ikke er det. Rett og slett lære barna sine og ha respekt for andre mennesker, noen som syntes å være en mangelvare i disse tider.

Flatabø skriver veldig godt og dette er en meget lærerik bok, og ikke minst tankevekkende. Det er sikkert flere som har nevnt det før men  jeg sier det gjerne igjen – dette burde rett og slett vært pensum på ungdomsskolen, eller kanskje på siste trinn på barneskolen. I tillegg til kvinnene får man et intervju med psykologen som behandlet Marthe Stavrum og fortalte om de psykologiske ettervirkningene. Det er også en solid kildehenvisning og notater til hvert kapittel helt bakerst i boken.
Ja, det er tøff lesing men det er så viktig å spre denne kunnskapen og kanskje på den måten få bort noen av disse nedlatende holdningene og fordommene som råder.

 

 VIKTIG -DENNE BOKEN MÅ LESES!

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel:En sånn jente
Forfatter:Monica Flatabø
Format:Innbundet
Sideantall: 277
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

monica flatabø

Monica Flatabø er featurejournalist i VGs lørdagsmagasin. Hun har tidligere jobbet  blant annet i KK og som journalist i Dagbladet Magasinet. Hun er utdannet ved universitetet i Oslo og ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

 

 

HILSEN BEATHE

I de beste sirkler av Lene Lauritsen Kjølner

Like før påske leste jeg den nyeste boken om den godeste Olivia Henriksen, og det er ikke til å stikke under en stol at vi har hatt et såkalt «on and off» forhold i løpet av disse årene som har gått siden første bok kom ut i 2014.  Første og fjerde bok er de desidert beste med den andre boken  hakk i hæl, så skjærte det seg litt ved den tredje boken som leverte langt under pari etter min mening.
Boken kommer ut 22 .mai og jeg var i utgangspunktet tenkt å vente med omtalen siden det er lenge til boken kommer ut, men tar sjansen siden det allerede har kommet omtaler av denne.

 

I de beste sirklerForlagets omtale: Privatdetektiv Olivia Henriksen har fått i oppdrag å løse et helt spesielt mysterium: Hvem lager kornsirkler i åkeren til Erling og Vigdis Svingen? På sin nattlige spaning finner Olivia ikke bare en kornsirkel, men også en død mann. Olivias jobb er å etterforske kornsirkelen, men hun klarer selvsagt ikke å holde seg unna drapssaken. Mannen som ble drept, hadde mange fiender, så Olivia må spane blant lokalpolitikere, miljøvernere, fallskjermhoppere og UFOmenigheten i sin jakt på morderen.

En spennende krim der bloddrypp er erstattet med boblende Prosecco.

Denne gangen har Olivia tatt på seg jobben med å være stand-in vertinne på Monas hotell siden hun er i England med loverboyen sin. Men det hindrer ikke den godeste Olivia å ta på seg oppdrag som privatdetektiv og det er når hun er ute på oppdrag for Erling og Vigdis Svingen og overnatter ute i kornåkeren deres at hun om morgenen finner liket av en mann. Selvfølgelig er Olivia i nærheten når det har skjedd noe slikt.

Politikjæresten Torstein er på ferie med sønnen sin og dermed må hun forholde seg til sjefen hans, førstebetjent Evert Karlsen. Og som vanlig er Olivia veldig nysjerrig på utviklingen i mordsaken, og hun prøver etter beste evne å fritte ut Karlsen eller andre som har med den saken å gjøre.

Oppdraget hennes hos Erling Svingen førte henne inn til en UFO meninghet og  hun fikk kontakt med såkalte treklemmere. Og den situasjonen når Olivia havnet inn i kottet på denne meningheten var noe av det mest morsomme med hele boken, da lo jeg godt.
Som vanlig har Kjølner flettet inn politiske saker og denne gangen var det blant annet motstanden mot kommunesammenslåing som ble tatt opp.  Likeså tema som doping i treningsmiljø.

Slutten hadde noe klassisk krim over seg akkurat som den forrige boken og jeg fikk litt Christie-vibber et øyeblikk der. Et absolutt pluss ved boken.

Koste meg med deler av boken og et par morsomme hendelser, men det ble litt vel mange «teite» ordspill og alt skulle på død og liv være så morsomt hele tiden at det ble bare irriterende og kjedelig til slutt. Nå er jeg kanskje litt pirkete men jeg la merke til at den samme setningen står flere ganger med få siders mellomrom,jeg hadde visst blitt litt poetisk med tiden,det var lovende for skriveprosjektet mitt, men siden jeg har lest et manus som ikke ennå er korrekturlest så regner jeg med at dette blir rettet opp i før den  ferdige boken blir sluppet ut på markedet. Disse bøkene har alltid vært lettlest, men jeg føler at språket har tapt seg noe i forhold til de andre bøkene hennes, det  kan kanskje komme av alle disse ordspillene som det var så mye av, har det virkelig vært slik i de andre bøkene? Jeg har ikke gått sånn til det før, og undrer meg på om det kan ha med skifte av forlag å gjøre uten at jeg kan vite noe om dette, men det kan jo hende at dette har vært tatt tak i før men denne gangen har de latt det gå? Dette blir bare spekulasjoner fra min side selvfølgelig og bare en tanke.
Hadde vel også forventet meg at Olivia skulle utvikle seg litt mer som person etter som vi har kommet til den femte boken, men jeg føler at hun har stagnert litt.

Med den forrige boken var Kjølner tilbake på «Høyt henger de» nivå, med en historie som engasjerte fra start til slutt, men dessverre så syntes jeg at denne falt litt gjennom og jeg ble ikke så særlig engasjert i fortellingen, men det kan selvfølgelig ha med nevnte ordspill å gjøre, at man ikke ser skogen for bare trær for å si det sånn.

Så gjenstår det å se om jeg vil møte Olivia igjen over et glass Prosecco i fremtiden, det har vært litt stang ut  et par ganger nå men det kan jo være at hun kommer sterkere tilbake slik hun har gjort før.
Boken passer så abolutt om du er ute etter å bli underholdt en solrik dag på terrassen, og er du av de som ikke kan få nok av ordspill så får du sikkert en noe bedre leseopplevelse enn det jeg fikk denne gangen.

Tine har også lest boken.

 


Forlag: Juritzen
Tittel: I de beste sirkler
Forfatter:Lene Lauritsen Kjølner
Format:Forhåndseksemplar
Sideantall:317
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Lene lauritsen kjølner
Foto: Juritzen.no

Lene Lauritsen Kjølner er født i 1962 og er en norsk forfatter og skribent. Hun debuterte som forfatter i 2013 med Novellen Armer og bein, som er å finne i boken Døden ved verdens ende som er en samling på 18 krimnoveller skrevet av ulike forfattere. I 2014 kom  krimboken Høyt henger de som er den første i serien om Olivia Henriksen. Deretter kom Hvorfor spurte de ikke Evensen? i 2015 og Dakota rød i 2016 samt Ingen til bords i 2017.

 

HILSEN BEATHE

Går,gikk, har gått av Jenny Erpenbeck

Denne boken har jeg prøvd å lese flere ganger, jeg har lastet den ned på ebokbib flere ganger uten at den ble lest, jeg fikk låne papirutgaven av Tine men etter en stund leverte jeg den tilbake ulest for det var jo ikke slik at jeg skulle adoptere boken heller. Til slutt var Marianne så snill at hun sendte meg boken på Kindle, i forbindelse med at den er på langlisten til årets MBI, og da ble den endelig lest gitt.

går gikk har gått.jpgGår,gikk, har gått er forfatter Jenny Erpenbeck sin aller første bok på norsk, og i ettertid har det kommet enda en.

Det er den pensjonerte filosofen Richard som er bokens hovedperson og nå som han har gått av med pensjon må han finne noe annet å drive med om dagene. Han savner naturligvis konen som døde for fem år siden, og elskerinnen han hadde mens han var gift.  Handlingen går for seg i Berlin og en dag han er ute og går på tur kommer han over noen afrikanske flyktninger som demonstrerer utenfor byens rådhus. Richard bestemmer seg for å møte dem der de er, på asylmottaket, og intervjuer dem. Han vil finne ut hvem de er som mennesker.

Richard som i utgangspunktet var en veldig ensom mann selv om vi gjennom romanen blir noe kjent med flere av hans gamle venner, begynner å interessere seg veldig for enkelte av flyktningene og det var rørende å lese om hvordan han gav penger til en slik at familien hans kunne kjøpe en liten jordlapp i hjemlandet, eller hvordan han lærte en annen å spille piano.

Berlinmurens fall står også kanskje så sentralt i boken og kanskje fordi denne flyktningkrisen gjør at man må opp med en ny, om ikke akkurat en fysisk mur så i hvert fall en slags stopper for flyktningene. De blir enkelte ganger behandlet som de skulle være hardbarka kriminelle, men så er heller ikke det å gå ledig om dagene det aller beste for noen og i hvert fall ikke for de som er i en så presset situasjon som disse er. Richard på sin side vet jo hvordan det var under DDR-tiden og kan på sett og vis tildels sette seg inn i hvordan det må være.

 

What`s the fuss about? Ja, det er en helt grei bok  om en tysk pensjonert mann som må finne seg noe annet å gjøre på nå som han har all denne tiden til rådighet.Og det var interessant å lese om hvordan disse flyktningene ble mottatt, men kom det egentlig frem så mye nytt? Noe man ikke visste fra før av eller kunne tenke seg til? Jeg syntes ikke det. Ikke syntes jeg at Richard var en interessant fyr og ikke kom jeg noe særlig inn på disse flyktningene, til det var de for mange og man møtte dem for lite til at man fikk sjansen til å bry seg noe særlig om dem. Det var noen sekvenser med Richard og noen sekvenser med noen av disse flyktningene som traff meg på et eller annet vis men ikke nok til at helhetsinntrykket mitt av boken ble «reddet». Jeg forstår ikke helt hva andre har sett og hva jeg eventuelt ikke har sett med denne boken, i mine øyne var det en helt okei bok men ikke noe mer enn det. Når jeg først skulle lese en bok med et så høyaktuelt tema så hadde jeg håpet at den gjorde mer inntrykk på meg enn det denne gjorde, dessverre. Alle bloggomtaler jeg hadde lest på forhånd lyste boken opp i skyene og selv om jeg prøver å ikke ha for store forventninger  til en bok på forhånd så hadde jeg likevel forventet at boken skulle være bedre eller at jeg skulle bli mer engasjert enn det jeg faktisk ble denne gangen. Litt skuffende leseopplevelse rett og slett.

Forfatteren skriver godt, det ser jeg men det hjelper jo lite når jeg bare glimtvis klarer å ta inn over meg det som står der. Kanskje det er meg og ikke boken, hvem vet. Nå står kanskje ikke de tre stjernene jeg har gitt boken inne på goodreads i forhold til min sikkert noe negative omtale men den har fått hver sin stjerne for språk, tema og de små gløttene hvor jeg klarte å engasjere meg. Er det påske så er det påske.
Tusen takk til Marianne for boken!

 

mbi2018-logo


Forlag: Oktober
Original tittel:Gehen,ging,gegangen
Norsk tittel:Går,gikk,har gått
Forfatter:Jenny Erpenbeck
Format:Ebok/Kindle
Sideantall i papirboken: 325
Utgitt:2015
Min utgave:2017

Forfatter

 

jenny erpenbeck
Foto: Oktober.no

Jenny Erpenbeck er født i 1967 og er en tysk forfatter. Hun har studert teatervitenskap og har i en årrekke regissert teaterstykker og operaer. Hun debuterte som forfatter i 1999 med novellesamlingen Geschichte vom alten Kind og har siden skrevet flere novellesamlinger og romaner, blant annet de to som nå er å finne på norsk. Hun har vunnet flere priser for boken som på norsk har fått tittelen Alle dagers ende.

 

HILSEN BEATHE

Mann,tiger av Eka Kurniawan

Jeg skulle egentlig konsentrert meg om årets langliste når det gjelder bookerbøker men i stedet har jeg den siste uken lest en bok som var på langlisten for et par år siden. Forfatteren har skrevet en rekke romaner og høstet gode kritikk for sin forrige roman utgitt på norsk, Skjønnhet er et sår. Mann,tiger er forfatterens andre bok på norsk, jeg håper flere blir oversatt også etter hvert.

mann,tigerMann,tiger starter med et mord og vi får i aller første setning vite at den unge Margio har drept den middelaldrende mannen Anwar. Ingen i den lille landsbygden kan fatte og begripe hvorfor i all verden hvorfor den ellers så sjenerte og stille gutten skulle gå til det skritt å ta en mann av dage på den mest grusomme måten som det her ble gjort.

Dette er på ingen måte en krimbok, men en fortelling om to familier, den ene fattig og den andre rik, og gjennom romanens fem deler får vi et rikt innblikk i hvordan livet på den indonesiske landsbygden fortoner seg og ikke minst får vi se hvor katastrofale følger det får når disse to familiene knyttes sammen.

Vi blir blant annet kjent med Margios mor,Nuraeni, som allerede som tolvåring ble tildelt en ektemann selv om hun ikke skulle gifte seg med ham før hun ble gammel nok,eller moden nok til å bære fram et barn.Og dette var en vanlig tankegang blant jentebarn der nede. Ingenting var mer pinlig for ei jente som hadde passert tolv, enn ikke å vite hvem som skulle bli mannen hennes.(s.108)
På landsbygden var det vanlig at de unge jentene som var forlovet samlet seg for å vente på postmannen som kom hver mandag, og for Nuraeni ble disse stundene til en ren tortur fordi Komar, hennes tilkommende ektemann sendte aldri noe som helst. Lite ante hun at den torturen hun følte da var ingenting mot all jævelskapen han skulle påføre henne i årene som kom. Det ble så ille at hun tilslutt ble sett på som gal fordi hun snakket gjerne med komfyren og kjelen i stedet for med mennesker. Og jeg fikk så vondt av henne for hun var et så godt menneske men visnet vekk i et tragisk ekteskap, hjertet mitt blødde for henne.
Komar, hadde selv ikke noen god barndom men jeg klarer ikke å finne unnskyldninger for at han skulle oppføre seg som den drittsekken han var uansett hvilken oppvekst han hadde. En mer tafatt fyr skal man lete lenge etter.
En annen karakter jeg fikk skikkelig sansen for var gamle Ma Rabiah som eide disse jordlappene Komar og Nuraeni, og de andre naboene hadde husene sine på. Når mannen hennes døde begynte de åtte barna deres som nå var voksne å bestemme over arven, og kastet folk ut fra hjemmene sine og Ma Rabiah startet umiddelbart å selge unna tomtene for en meget rimelig penge for å unngå at folket hennes som hun kalte de for ble kastet på dør. Og hva hun gjorde for at det ikke skulle være så mye jord igjen til barna sine er bare helt utrolig.
I de sekvensene som omhandler Margio som naturlig nok er mesteparten av boken så lærer vi om denne tigeren han mener å ha i seg, dette kommer fra indonesisk overtro og tigeren er der for å beskytte eieren og dens kone og barn. Ganske interessant å lese hvordan også livet i den lille landsbygden også preges av denne overtroen.

Jeg må berømme forfatterens egenskaper for han har skapt noen meget troverdige karakterer, og han skildrer landsbylivet og arbeidene på rismarkene på en slik måte at det er nesten som jeg kan se landskapet foran meg. De små husene med blikktak som såvidt henger sammen oppå de små jordlappene hvor de dyrker mat for å ha noe å overleve på.

Han har et meget godt språk og han har av og til en råhet i seg som jeg likte veldig godt. I likhet med den forrige romanen hans er det her også duket for litt magi, noe som blant annet indonesisk folklore tillater og som romanen hans tidvis bærer preg av. Den gamle bestemoren som fortalte historier som aldri ble skrevet ned noen sted, fortellinger som hun selv var blir fortalt av sine forfedre igjen.

Når man som leser helt på slutten får fortalt grunnen til dette mordet så kan jeg godt forstå ham selv om det aldri kan bli riktig å ta noen av dage. Boken krever at leseren er noe oppmerksom da den til tider hopper noe frem og tilbake i tid uten at dette er merket noen steder, men jeg syntes det passet inn og jeg ble i grunnen fort vant med det. Og for meg kunne historien vart mye lenger for dette var veldig medrivende lesing og jeg følte jeg lærte mye om en kultur som jeg ikke visste så veldig mye om på forhånd. Men det kvinnesynet som rådet er dessverre velkjent. Kvinner får ikke velge sin egen ektemann, de blir sett på som svake vesener som bare skal gjøre som de får beskjed om, av mannen, jeg kjente det koke inne meg ved flere anledninger. For makan!
Det er ikke det minste rart at denne havnet på langlisten til MBI for dette var en veldig bra bok som fortjener en helt drøss med lesere. Både medrivende, spennende og litt vond.

Anbefales!

MBI 2016


Forlag:Pax
Original tittel:Lelaki Harimau
Engelsk tittel:Man,tiger
Norsk tittel:Mann, tiger
Forfatter:Eka Kurniawan
Oversetter:Hedda Vormeland
Format:Innbundet
Sideantall:206
Utgitt:2004
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

eka kurniawan.jpg
Foto: Pax.no

Eka Kurniawan er født i 1975 og er en indonesisk forfatter. Han har skrevet både romaner, noveller og filmmanus. Forfatteren kan fortelle at lysten til å bli forfatter kom etter å ha lest Knut Hamsuns sult. Jakarta Post har beskrevet Kurniawan som «en av de få innflytelsesrike forfatterne i Indonesia».

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

Oppsummering# 3: mars 2018

Vi er litt over halvveis i påsken og med få timer igjen av mars 2018 så er det på tide med en aldri så liten oppsummering av måneden vi nå legger bak oss. Hva er lest og hva har blitt skrevet om den siste tiden?

 

BØKER LEST

  1. Svarthuset av Peter May – oversatt krim – Leseeks
  2. Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes – dikt – norsk 2018-Leseeks
  3. Moderne tapet av Eskil Kjos Fjell – roman-norsk 2018- Leseeks
  4. Soloppgang i Nord av Siri Amalie Oftestad – dikt-norsk 2018-Leseeks
  5. Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman – oversatt ungdomsroman- Leseeks
  6. Alias Grace av Margaret Atwood – oversatt roman-1001bok -Kjøpt
  7. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl – sakprosa-norsk 2018- Leseeks
  8. Ild til oss av Kristian Bergquist- dikt-norsk 2015-Leseeks
  9. Superlangsom av Kristian Bergquist- dikt- Lånt på eBokBib
  10. Vak av Bendik Vada – dikt – norsk- Lånt på eBokBib
  11. Die, mye love av Ariana Harwicz – oversatt roman -MBI2018 – kjøpt Kindle
  12. Lewismannen av Peter May – oversatt krim – Leseeks
  13. Lewisbrikkene av Peter May- oversatt krim -Leseeks
  14. Lettiparken av Judith Hermann – oversatte noveller – Kjøpt
  15. I de beste sirkler av Lene Lauritsen Kjølner – krim- norsk 2018-Leseeks
  16. Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck – oversatt roman- MBI2018-Kindle/Fått av Marianne
  17. Finna kyrkjedøra i meg av Per Helge Genberg – kortprosa- norsk 2018- Lånt på eBokBib
  18. Av meg er det mange av Veronika Erstad – Prosa- Norsk 2018 – Lånt på eBokBik
  19. Alt er barndom av Fredrik Hagen-Prosadikt-Norsk 2018-Lånt på eBokBib
  20. Mann,tiger av Eka Kurniawan, oversatt roman -MBI2016-Leseeks
  21. Det du ikke vet om Vilde av Nicolai Houm-Ungdomsroman-Norsk 2018-Lånt på eBokBib

 

4(!)krimbøker,5 romaner,6 diktsamlinger,2 ungdomsromaner,1 sakprosa,2 kortprosa,1 novellesamling. 11 Leseeks,6 lånt på eBokBib, 1 gave,3 kjøpt. 3 Manbooker bøker, 1 1001-bok, 4 norske anno 2018.

Har skrevet omtale på alle med unntak av Kjølner sin som ikke kommer ut før mot slutten av mai og som det mest sannsynlig er sperrefrist på. De to bookerbøkene, Erpenbeck og Kurniawan, kommer det omtale på de første dagene i april.

Det har vært en særdeles fin lesemåned og jeg kan ikke huske sist jeg har fått lest og ikke minst skrevet om så mange bøker. Inne på Goodreads ligger jeg hele 14 bøker foran «skjema».

Nå hadde det vært moro å ha fylt ut regnearket Marianne var så snill og sendte meg men det får jeg ha tilgode til neste oppsummering for jeg har ikke fylt ut alle bøkene ennå.

 

FRA BOK TIL FILM/ FILMER & TV-SERIER

 

Tidligere denne måneden begynte jeg såvidt på serien Alias Grace basert på boken til Margaret Atwood med samme navn og etter få minutter gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lest boken, så da var det bare å sette i gang men siden jeg hadde fått med meg noen minutter av serien klarte jeg ikke å vente til boken var lest ferdig før jeg fortsatte med serien så jeg leste ca 100 sider av boken før jeg så første episode av tv-serien og slik fortsatte jeg til både boken og serien var ferdig – det kan absolutt anbefales! Boken har jeg skrevet om her!

 

 

For noen år siden leste jeg den selvbiografiske romanen Krystallslottet av Jeannette Walls, en roman bok gjorde veldig inntrykk på meg og i går kveld så jeg filmatiseringen av boken og den var veldig bra også. Litt skeptisk til at Woody Harrelson spilte faren men jeg ble positivt overrasket.

 

 

Denne filmen er ikke basert på en bok etter det jeg vet men den var bare så klein og morsom at jeg bare er nødt til å nevne den. Hello, my name is Doris handler om en kvinne i 60- årene som har bodd hjemme hos moren i alle år,når filmen begynner har moren nettopp gått bort og broren er veldig på om at de må selge huset hun alltid har bodd i. Den godeste Doris har en del problemer skal det vise seg for blant annet går hun hen å forelsker seg i en langt yngre kollega. Jeg måtte ved et par anledninger gå ut for jeg orket ikke å se hver eneste scene,jeg ble rett og slett flau på Doris sine vegne!

 

 

SER FREMOVER MOT APRIL

 

Om det har vært aktivt på lesefronten så har det vært rolig på andre områder, men den kommende måneden står det noen litterære arrangementer på agendaen så gjenstår det å se hvor mange av dem jeg faktisk får med meg.

Det begynner å våres ute selv om det er bra kaldt fremdeles, også i solen. Men jeg satser på et par lesestunder ute på altanen i løpet av påsken!

Om knappe to uker blir kortlisten til årets internasjonale Manbooker lagt ut og jeg har kun lest to bøker så langt. Jeg satser på å få lest i hvert fall to bøker til så får jeg se når kortlisten blir lagt ut hvor mange av bøkene som frister da.

Krysser fingrene for at den gode flyten i lesingen min holder seg en god stund fremover, det er mange bøker som ligger og venter og jeg vet at det kommer en del bøker nå til våren som jeg gleder meg til å lese.

En liten endring blir det her på bloggen fra i morgen av, jeg har bestemt meg for å ikke ha kommentarfelt lenger. Det betyr ikke at jeg ikke skal ha kontakt med andre bloggere, jeg skal fremdeles besøke andre blogger og legge igjen en lyd fra meg der og kanskje bli litt flinkere til nettopp det. Om noen skulle ha spørsmål til mine innlegg fremover så henviser jeg til bloggens facebookside. Dette er noe jeg har tenkt på lenge og jeg føler at nå er tiden for å teste det ut.

 

ØNSKER  ALLE EN RIKTIG FIN LESEMÅNED I APRIL OG EN FORTSATT GOD PÅSKE!

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

Det du ikke vet om Vilde av Nicolai Houm

Kom tilfeldigvis over denne inne på ebokbib her i går og siden forfatteren stakk av med bokbloggerprisen i 2016 med romanen Jane Ashlands gradvise forsvinning, en bok jeg likte særdeles godt så måtte jeg bare sjekke ut hvordan det går når forfatteren skriver en ungdomsbok.

Det du ikke vet om Vilde handler naturligvis om Vilde, en 12 år gammel jente som sammen med moren sin nettopp har flyttet til et nytt sted.  Når Vilde begynner på den nye skolen er kontaktlæreren Bente i permisjon og de har derfor en vikar som heter Geir. En gøyal fyr som ofte finner på mye rart.

Vilde er en jente som har mye fantasi og hun liker å skrive, hennes drøm er å en dag bli forfatter. Det har gått så langt at hun allerede har sendt inn flere fortellinger til forlag.
Allerede første dagen på den nye skolen bestemmer hun seg for å holde foredrag foran hele klassen, og det handler om faren hennes og det prosjektet han har gående i Afrika hvor han og andre hjelper dyrene som er der. Hun merker at flere i klassen blir imponert over det hun har å fortelle, hadde bare noe av det vært sant….

Hun blir fort venninne med  muslimske Xakiima som bor i samme gate som hun selv men hun retter ofte blikket mot de mest populære i klassen, Daniel,Kriss,Silje og Sara….og skulle ønske at hun kunne være venner med dem også…
En dag finner hun en lapp i skapet på skolen som gjør det tydelig at noen vet at hun ikke har snakket sant angående faren sin….Er hennes verste mareritt i ferd med å bli virkelighet? Skal vennene hennes finne ut av hva det egentlig er med faren hennes?

 

Jeg har brukt halve livet på å klatre opp et fjell, for det som venter meg på toppen, er en vanlig familie. Og så, da det bare er noen meter igjen, nøkker mamma i tauet, og jeg raser ned til bunnen igjen.

S.81

 

Denne boken likte jeg godt og med sine knappe 200 sider gikk det rimelig fort å lese. Boken er lettlest og har et godt driv. Mye er forutsigbart med tanke på at dette handler om 12 åringer på vei til å bli tenåringer med alt det fører med seg som blant annet den første forelskelse og selvfølgelig så forelsker Vilde seg i den kuleste gutten i klassen, det skulle bare mangle. Problemene som blir tatt opp er også nokså typiske for alderen vil jeg tro, og man er redd for at vennskap ikke består om man forteller folk sannheten. Det har selvfølgelig også med å gjøre at alt er mer flaut på den alderen og man vil være mest mulig lik alle andre, man skal ikke stikke seg ut på noe vis. Jeg fikk litt skam-følelse et  par ganger men kanskje ikke så rart siden vi hadde både Vilde og Kriss( aka Chris) med. Og når Xakiima snakket om mipsterz(muslimske hipstere)  syntes jeg hun kunne minne litt om Sana.

Jeg fikk litt vondt av Vilde når jeg så hvor mye hun anstrengte seg for å holde på hemmelighetene sine og ting blir mye større når en bærer på ting alene.Og er det èn ting Julie Andem lærte oss så er det at man ikke er alene. Og Vilde får etter hvert mange problemer i fanget og klarer hun å komme seg ut av disse før hun mister alle vennene hun har fått?

Boken handler også om å velge sine venner for det finnes som vi vet både gode venner og ikke fullt så gode venner, og når en såkalt venn nekter deg å danse i juleforestillingen fordi hun er redd for at du skal sette henne i skyggen så er vel ikke det en så veldig god venn, ikke sant?

Av og til «snakker» Vilde direkte til meg som leser og det er noe jeg egentlig ikke har helt sansen for, men jeg har sett at det er slik i noen ungdomsfilmer( ja, jeg ser på ungdomsfilmer) og her fungerte det faktisk på et vis.

Vil tro at mange på denne alderen som boken er beregnet på vil kjenne seg igjen i mye av det som Vilde går gjennom og jeg syntes det var fint at forfatteren tok opp dette med at selv om ting kan se fantastisk ut på utsiden så er det nødvendigvis ikke slik at barn av rike foreldre har det så innmari mye bedre enn andre,det er ikke nødvendigvis slik.
Ikke alt var så forutsigbart som det kunne virke ved første øyekast heller. Jeg ser at forfatteren har skrevet en barnebok før, jeg har ikke lest den men syntes at han behersker å skrive en bok for større barn/ung ungdom også.

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Det du ikke vet om Vilde
Forfatter:Nicolai Houm
Format:Ebok
Sideantall:196
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på eBokBib

 

 

Forfatter


Foto: Paal Audestad

Nicolai Houm er født i 1974 og er en norsk forfatter. Han er utdannet journalist og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Han debuterte som forfatter med kortprosa i antologien Signaler i 2002, han utgav sin første roman Knekk nakken min venn i 2004. Han har senere skrevet en novellesamling, en roman ( De håpefulle i 2013) samt en barnebok. Han gav ut romanen Jane Ashlands gradvise forsvinning i 2016 – en roman han fikk bokbloggerprisen for samme året.

 

 

HILSEN BEATHE