To sommerkvelder på litteraturhuset!

Det ble tre arrangement nærmest på rappen dette men det er jo ingenting i forhold til de traverne som er vant til å gå på litteraturfestivaler. Okke som så har jeg tenkt å skrive noen ord om de to arrangementene jeg har vært på de siste dagene.

Onsdag var det debutanttripp i Boksalongen hvor Elise Winterthun var i samtale med debutantene Zeshan Shakar(Tante Ulrikkesvei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet)og Sarah Zahid(La oss aldri glemme hvor det kan være å leve).

Debutanttripp

Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i? Dette var noen av spørsmålene som skulle besvares denne kvelden, men aller først presenterte forfatterne seg selv og sitt prosjekt.

Først ut var Marjam Idriss om romanen Jannikkeevangeliet som blant annet handler om Layla som måtte flykte fra hjemlandet sitt på grunn av legningen sin. Hun bor en periode på et asylmottak. Karakteren Layla sliter blant annet  med internalisert homofobi, det vil si de følelsene man selv sitter med på grunn av en innprentet holdning fra resten av samfunnet.  Hat som kommer utenfra kan forplante seg inn i personen selv. Hun snakket en god del om dette og det var interessant å høre på henne. Jeg fikk ikke med meg hvert eneste ord og derfor litt vanskelig å gjengi det her nå. Jeg må huske å be om slynge neste gang tor jeg, så blir det lettere å skrive referat senere.

marjam leser

Deretter var det Sarah Zahid sin tur og hun debuterte nå i vår med diktsamlingen  La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve   handler om en ung jente som vokser opp på Holmlia i Oslo. Det er først og fremst oppvekst og miljø som skildres. I diktsamlingen merker vi ganske fort at jeg-personen  Sara er litt ensom og på utsiden av samfunnet, men kanskje det er litt selvvalgt? Et sted skriver hun og dette la jeg merke til i samlingen og Winterthun tok det også opp, dette med at de bodde åtte eller ni mennesker i en liten leilighet og hva det vitner om. At det er trange kår og kanskje økonomien er så som så. Zahid forteller at dette var ikke noe hun tenkte over når hun vokste opp.  Zahid forteller åpenhjertig at diktsamlingen er preget av hennes eget liv. Hun hadde ingen spesiell grunn for å ha valgt diktform til sin debut men hun likte veldig godt «Flammestilen» aka utformingen på deres diktbøker.  Tittelen henspeiler på at det finnes håp, ikke fordi hun har innvandrer bakgrunn men fordi hun er ung og kanskje noe forvirret? Ja, hvem er ikke det når man er ung?

zahid leser

Sist men slett ikke minst så var det Zeshan Shakar sin tur å prate om romanen Tante Ulrikkes vei som fikk Tarjei Vesaas debutantpris i fjor. Den er også som dere vet årets joker for Bokbloggerprisen og jeg ser virkelig frem til at meg og Eli skal framsnakke den i august.  Boken handler som flere av dere vet om de to Stovnerguttene Mo og Jamal som bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei og de skal gjennom en periode på 2 år ha kontakt med en seniorforsker fra NOVA som skal kartlegge ungdoms levevilkår i dette området.

Disse guttene representerer to ytterpunkter. Shakar sier at boken er først og fremst en oppvekstroman, samtidig som den selvfølgelig handler om to unge gutter med minioritetsbakgrunn. Han ville at de skulle snakke med noen og derfor valgte han denne formen med at de skulle holde kontakt med denne seniorforskeren i NOVA gjennom epost. Shakar forteller også at når han gikk på barneskolen og de fikk ny lærer kunne han fortelle at vennene hans hadde frarådet ham å ta jobb på Stovner på grunn av alt det negative som ble sagt om dette området. Shakar ble helt overrasket over dette fordi han selv ikke hadde opplevd strøket som dårlig.

shakar

Alle disse tre debutantene forteller at det er stor forskjell mellom hvordan området de kommer fra  blir presentert i media og hvordan de selv opplever området. Ofte kjenner de seg ikke igjen. Også når det gjelder økonomi så kan det virke som utenforstående overdramatiserer den økonomiske situasjonen til de som bor i området og at de selv ikke opplever det som så ille.
Både Shakar og Zahid forteller at det ligger mye forventninger til utlendinger som kanskje ikke blir nevnt, men at det definitivt er der.

De snakket også om et slags konkurranseforhold mellom det å være etnisk norsk og være en del av en minioritet, men at man som minioritet fint kan være en del av det norske. Begge to er annen generasjons innvandrere og blir kanskje møtt på en litt annen måte enn det foreldrene deres gjorde igjen.

De snakket en hel masse og jeg glemte en stund å notere så jeg tror hovedpoenget ble borte i en gullfiskehjerne. De var innom den berømte lampa på Stovner og det er ingenting å kimse av, og jeg gleder meg til å ta den i nærmere øyesyn en eller annen gang.

Shakar var en ivrig lytter og nikket gjenkjennende når de to andre snakket både om bøkene sine, tema og om det å tilhøre en minioritet. Av disse tre er det kun Idriss som har manus til ny bok klart, og der sprakk boblen gitt som hun sa. Jeg håper at de to andre også har planer om nye prosjekter i fremtiden.

Tre fine folk jeg er glad for at jeg var og hørte på!

Dere er herved advart…mooohahaha…

blank memes 2018

I går kveld var det Kirsten Thorup sin tur og hun hadde en fin samtale med Kari Birkeland på Alver- rommet. Thorup mottok Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Erindring om kjærligheten, og siden jeg ikke har skrevet om den selv ennå har jeg linket til Rose-Marie sin fine omtale av denne, hun leste boken på dansk på nyåret. Selv holder jeg på med boken.

kari og kirsten

Jeg skal ikke si at armer og bein gikk men det var en tydelig engasjert forfatter vi møtte, og ikke minst så virket hun veldig flink. Jeg har som sagt begynt på boken men det er ingen bok man rusjer gjennom fordi teksten krever at man stopper opp litt og tenker før man leser videre.

Romanen handler om Tara,  og tar opp tema som blant annet foreldrerollen og ikke minst forholdet mellom mor og datter.  Og spørsmål som  hvor tabu  det er om man ikke helt fikser denne rollen?  Tara er en person som hjelper andre nærmest til hun selv går til grunne, men å gi sitt eget barn det nærværet det så sårt trenger fikser hun ikke.

Vi følger Tara gjennom 50 år, det gjør at man får et tidsbilde av Danmark gjennom denne tiden også.
Forfatteren har brukt hele 10 år på å utvikle karakteren Tara som har slitt med fødselsdepresjon og er ikke en mentalt sterk person.

Thorup forteller også om familier hvor noen velger å bryte kontakten med andre familiemedlemmer, dette gjør de fordi det er nødvendig -men i romanen blir ting satt veldig dramatisk opp for å gjøre ting tydelig.

Hun forteller også at barn står i sentrum av foreldrenes liv, men foreldrene står ikke i sentrum i barnas liv- det brøt ut latter i salen som jeg tyder dithen at det var mange som kjente seg igjen meg selv inkludert.

Det er mange som har en tøff barndom og mange har behov for å bearbeide dette og trenger kyndig hjelp av psykolog lenge etter at de selv har blitt voksen. Det er ikke disse Thorup sikter til når hun videre sier at på et eller annet tidspunkt må man slutte å bebreide foreldrene sine for en dårlig barndom, fremstå som et offer. En gang må man bli såpass voksen at man tar ansvar for sitt eget liv og ikke henger alt på denne «dårlig barndom-knaggen.» Det er viktig at man begynner å se fremover og ikke tilbake.

Hun fikk også spørsmål om hvorfor det er slik at de aller fleste mødre har så dårlig samvittighet og til det svarte hun at det er på grunn av det ansvaret som ligger i det å være mor.

Erindringer om barndommen endrer seg også hele tiden mener hun. for man husker nødvendigvis ikke det samme fra barndommen som 20 åring enn du vil gjøre som 60 åring.

kirsten leser

Kirsten Thorup tok seg tid til å lese flere sekvenser fra boken og hun var like engasjert da også. Hun fikk også spørsmål angående dette å få Nordisk Råds Litteraturpris og det var veldig stort for henne. Hun hadde knapt nok turt å håpe på det.

Hun forteller også at hver gang hun har skrevet en bok så tenker hun at den er annerledes enn noe annet som hun har skrevet før, men like før hun skal gi fra seg manuset må hun konstatere at det nok er noe av det samme hun har skrevet før 🙂 eller som hun sa det: Nei, så har jeg lige skrevet det samme igjen.(på norsk/dansk)

Hun kan røpe at hun er i gang med en ny bok, og at det tar ca 1 år fra hun har gitt ut en bok til hun føler det er tid for å begynne på en ny.

Jeg gleder meg til å lese videre i boken, og jeg kommer helt sikkert til å lese flere bøker  av Thorup som har mange bøker på samvittigheten og har vunnet en rekke priser for sitt arbeide.

To vellykkete kvelder unnagjort, i forrige uke var jeg å hørte på Berit Hedemann om  aldring: begjær som også var meget hyggelig.

Håper at noe av dette var forståelig og at jeg ikke bare har surret, merker at jeg er i sommerdvale om dagene.

 

HILSEN BEATHE

 

LUKE 18:Fjerde søndag i advent

luke-18

MOT JUL

 Som`ren er borte
dagene korte,
men gjennom mørke,tåke og regn,
hist i det fjerne
lyser en stjerne,
Betlehems-stjernen, det himmelske tegn.

Snart skal vi høre
klokkene føre
budskap om høytid i hjemmene inn.
Klart skal det klinge,
inn skal de ringe
julen for alle -i hjerte og sinn.

Granen vi tenner
atter vi kjenner
julens vidunderlig barnlige fryd.
Intet oss tynger
medens vi synger
julekveldssangen med jublende lyd!

Mot jul av Margrethe Munthe hentet fra God,gammeldags jul av Anne B.Bull-Gundersen.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

fire-lys

Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned

For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred

på denne lille jord, hvor menneskene bor.

 

 

~Inger Hagerup ~

JULEKLEM FRA BEATHE

En smakebit på søndag – Verden av i går av Stefan Zweig

Nå er det evigheter siden sist jeg deltok i Maris spalte «En smakebit på søndag» og i dag fikk jeg lyst til å være med.

Boken jeg skal gi dere en smakebit fra er den selvbiografiske romanen Verden av i går ,er skrevet av Stefan Zweig og ble utgitt etter forfatterens død. Jeg leser boken i forbindelse med Heddas bokhyllelesing, og siden jeg skal til å begynne på denne nå så får dere smakebit fra begynnelsen av boken.

 

 

verden av i går

 Fra bakpå boken:

«Verden av i går» er en klassiker i verdenslitteraturen. Denne selvbiografien utkom etter Stefan Zweigs død i 1942 og ble betraktet som høydepunktet i hans livsverk.
Det er ikke sin egen skjebne Zweig er opptatt av. Men som østerriker oppvokst i Wien, som jøde, forfatter, humanist og pasifist, kom han til å finne sin plass i Europa der de politiske jordskjelvene var voldsomst. Han oppfattet det som en plikt å vitne om sitt spennende, dramatiske og overraskende liv – og dermed gi bildet av en omskiftelig epoke videre til verden av i morgen.
«Verden av i går» er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.

 

Smakbiten er hentet fra første side av forordet.

 

Min person har ikke så stor betydning at jeg noen gang har vært fristet til å fortelle min livshistorie. Det skulle hende mye før jeg fikk mot til å begynne på en bok med meg selv som hovedperson eller rettere sagt midtpunkt- uendelig mange flere hendinger, katastrofer og prøvelser enn noen annen generasjon har gjennomgått. Minst av alt har det vært meningen å stille meg selv i forgrunnen. jeg er som en foredragsholder som viser fram lysbilder, tiden gir bildene, jeg sier bare ordene som hører til. Det blir ikke i første rekke min egen skjebne jeg forteller om, men en hardt hjemsøkt generasjons. Vårt Europa har vært utsatt for en nesten endeløs rekke vulkanske utbrudd, og selv den minste og ringeste av oss er rystet i sitt innerste. Jeg er bare ett av de talløse offer. Mitt eneste fortrinn er dette: som østerriker, som jøde, som forfatter, som humanist og pasifist kom jeg til å finne min plass der jordskjelvene var voldsomst. Tre ganger har de slått mitt hjem og min eksistens over ende, slitt meg løs fra hele min fortid og kastet meg brutalt ut i ensomheten, ut i det ukjente som jeg nå er blitt temmelig fortrolig med. Men jeg klager ikke. Den hjemløse vinner en ny frihet, og den som ikke er bundet til noen, har heller ingen å ta hensyn til. Derfor håper jeg jeg kan fylle i det minste ett av kravene til et korrekt tidsbilde: oppriktighet og uavhengighet.

 

Jeg ser frem til å lese denne boken, noen av dere som har lest den?

 

For andre smakebiter, besøk Maris blogg ved å trykke på bilde under!

smakebit logo

 

HA EN FIN SØNDAG!

 

HILSEN BEATHE

Oppsummering – Januar

Det er siste dagen i januar og litt rart å ikke feire bursdagene til meg og min sønn slik vi alltid pleier å gjøre, men det får vi heller ta igjen når jeg flytter hjem igjen om 1,5 uke. Det jeg derimot  kan gjøre er å se litt nærmere på hva jeg har lest og skrevet om denne første måneden i 2016.

 

BØKER LEST 

Ved opptelling har jeg lest 8 bøker denne måneden, og jeg er ikke super fornøyd med den innsatsen.

  1. Rester av Helle Helle – Noveller
  2. Olive Kitteridge av Elizabeth Strout
  3. Folkelesnad av Agnes Ravatn
  4. En kvinneskjebne i Camilla Collets tid av Karen B. Helle
  5. Det synger i gresset av Doris Lessing
  6. Astrid Lindgren av Agnes-margrethe Bjorvand og Lisa Aisato
  7. Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen
  8. De urolige av Linn Ullmann

 

I tillegg leste jeg om igjen «Min søsters grav» av Robert Dugoni, men har ikke tatt den med i tellingen siden jeg har lest den før.

 

3 leseeksemplarer, 3 kjøpte,2 lånt på ebokbib.

 

MANBOOKER / 1001 – BØKER

Kun 1 bok jeg har lest denne måneden har vært i denne kategorien og det var slett ingen god start på det nye året.

 

BOKBLOGGERPRISEN 2016

 

Ingen bøker denne måneden.

 

BØKER OMTALT

Av 8 leste bøker har jeg omtalt 5, de 3 som gjenstår blir publisert på bloggen etter hvert som de er ferdig skrevet.

 

BØKER PÅBEGYNT

Personar du kanskje kjenner av Synnøve Mcody Lund

 

BØKER KJØPT

Innsatsen når det gjelder å kjøpe bøker er det ingenting i veien med, og disse bøkene  har jeg snopt i januar.

  1. Landstrykerliv av Jack London
  2. Den siste mohikaner av Jamie Fenimore Cooper
  3. Når villdyret våkner av Jack London
  4. Hjemme av Bill Bryson
  5. Homo falsus av Jan Kjærstad
  6. Kjærlighet av Hanne Ørstavik
  7. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain
  8. Tre fortellinger av Gustave Flaubert
  9. Stillitsen av Donna Tartt
  10. Maestro av Geir Tangen
  11. Eksempel på liv av Helle Helle

 

 

FRA BOK TIL FILM

I januar har jeg lest boken og sett tv-serien i 6 deler om «Olive Kitteridge». Selv om jeg personlig likte boken aller best så anbefaler jeg deg å se serien også, for den var bra.

 

 

SER FREMOVER MOT FEBRUAR

Målet for neste måned må jo være å sette av litt mer tid til lesing, og det har jeg stor tro på at jeg skal lykkes med. Jeg merker også at blogglysten kommer snikende tilbake og jeg håper at jeg kan ha litt flere oppdateringer på bloggen i tiden fremover, og selvfølgelig bli litt flinkere til å besøke andre bloggere.

 

HA EN FIN LESEMÅNED I FEBRUAR!

HILSEN BEATHE

 

Luke 24: En riktig god jul ønskes deg!

julekalender blogg LUKE 24

Den fireogtyvende desember var det strengt forbudt for barna i Stahlbaum familien å gå inn i den lille dagligstuen, for ikke å snakke om den store finstuen, uansett hva slags ærend de hadde. Så, mens skumringen falt på, krøp Fritz og Marie sammen i en krok i et av rommene på baksiden av huset. En litt skummel følelse kom sigende over dem, for ingen lys var tent denne ettermiddagen: slik tradisjonen var der i familien.
Fritz hvisket til lillesøster Marie, som akkurat hadde fylt syv år, at han helt siden tidlig i morges hadde hørt skramling og rasling og svake bankelyder inne fra de forbudte stuene. Og for en liten stund siden hadde dessuten en mørk, liten mann sneket seg på tå forbi dem med en stor eske under armen.
Og denne mannen var selvsagt ingen annen enn gudfar Drosselmeier, forklarte Fritz. Da hun fikk høre det, klappet Marie frydefullt i hendene og ropte:»Å, hva for noe fint tror du gudfar har laget til oss denne gangen?»
Gudfar Drosselmeier var alt annet enn pen. Han var liten og mager med et hav av rynker i ansiktet. En stor, sort lapp dekket det høyre øyet, og han hadde ikke et eneste hårstra igjen på hodet. Det var derfor han alltid gikk med en meget kunstferdig parykk av finspunnet, hvitt glass som han hadde laget selv.
Når en av Stahlbaumfamiliens fine klokker streiker og ikke ville slå, kom gudfar Drosselmeier alltid, tok av seg glassparykken og den korte, gule frakken, tok på seg et blått forkle og gikk i gang med å stikke spisse instrumenter inn i magen på klokken. Det var litt ekkelt å se på når han pirket og stakk, særlig for lille Marie. Men gudfar gjorde egentlig ikke den stakkars klokken noe vondt. Tvert imot, snart våknet den til live igjen og begynte å summe og klinge og slå like fint som før, til stor glede for hele familien.

Fra Nøtteknekkeren av E.T.A. Hoffmann

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da er dagen vi har ventet på endelig kommet! Jeg håper at de av dere som har fulgt med på julekalenderen min har kost dere like mye som jeg har gjort med å lage den! I julen skal jeg  blant annet kose meg med resten av de historiene i de to bøkene jeg har gitt dere smakebiter fra i desember!

 

ØNSKER ALLE MINE LESERE

EN

RIKTIG GOD JUL♥

 
 

 

 

 

 

♥JULEKLEM FRA BEATHE♥

Luke 23: En bok jeg ble positiv overrasket over!

julekalender blogg LUKE 23

«Neimen om jeg vet hvordan det skal gå med kyrne,mor,»sa Mari budeie da hun kom inn fra fjøset med et melkespann. «Jeg er redd de kommer til å sulte i hjel, her kan du se selv for en ussel liten melkeskvett de gir.»
«Du får dra sammen litt av høyet fra stallgulvet å gi dem,» sa gamlemor.
«Du kan jo tro det!»sa Mari. «Hvis stalldrengen eller en av de andre karene oppdager det, blir de eitrende forbannet.»
«Jeg vet hva du kan gjøre, jeg,» kom det fra en av småguttene som satt sammen med bestemoren inne i kårstua.»Du kan sette ut rømmegrøt på stallrevet torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg med å dra høy til fjøset mens stalldrengen og de andre karene sover.»
«Ja, så sant det hadde vært en nisse her, skulle jeg sannelig gjort det,» sa Mari, «men her på gården er det ingen nisse – de tror ikke på slikt, sjølfolket. Men på Nes, hos kapteinen, der var det en nisse.»
«Hvordan vet du det?» spurte gamlemor. «Har du sett`n?»
«Sett`n» Gjett om jeg har!»
«Å, fortell da- Mari – fortell!» ropte småguttene.
«Jojo, det kan jeg vel alltids,» sa Mari.
Og så begynte hun: «Det var som sagt da jeg tjente hos kapteinen. En lørdagskveld spurte Per, gårdsgutten, så pent om jeg kunne fòre hestene for ham. Jeg sa straks ja til å hjelpe ham, for jeg visste at han skulle ut og treffe jenta si.
Det var tre hester i stallen. Jeg hadde gitt fòr til to, og så tok jeg et høyfange og skulle gi til den siste, kapteinens hest – den var forresten så fet og blank at man kunne speile seg i den – og da skjedde det: I det samme jeg skulle gå inn i spilltauet, så kom han ramlende like i armene på meg,og..»

Fra Nissen på kapteinsgården

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Det har blitt lite lesing den siste måneden og jeg har flere bøker som jeg har begynt på men ikke lest ferdig. Derfor skal jeg snakke litt om en bok jeg har lest og skrevet omtale av tidligere, men som jeg syntes fortjener  litt oppmerksomhet.

sammen til det siste
Sammen til det siste  var jeg i grunnen litt skeptisk til før jeg startet blant annet fordi jeg syntes coveret minnet veldig om «Et helt halvt år» og oppfølgeren «Etter deg» og tenkte at dette var en slags parodi. Denne handler om døden denne også, men en helt annen bok – heldigvis.

Den handler om Mia på 40 år som har uhelbredelig kreft. Når boken begynner skal hun legge seg inn på hospice for å dø.
Det er kraftig kost og jeg gråt meg gjennom store deler av boken. Likevel er det en bok jeg vil anbefale videre.

Jeg skrev blant annet dette i min omtale: Ja, dette er veldig følelsesladet, tåredryppende og trist lesing og jeg grep vel etter lommetørkle omtrent med det samme jeg åpnet boken og jeg vet ikke hvor mange lommetørklær jeg brukte før jeg lukket boken igjen. Men samtidig så var det en helt herlig galgenhumor der og måten de snakket med hverandre på alle sammen som jeg er sjeleglad for å ha fått med meg. Det var vondt men samtidig fint å følge denne familien på den yngste datterens siste reise. Med humor og hjertevarme i tillegg til alt det vonde har forfatteren skap en meget troverdig roman for hun skriver så levende om alt, og det var akkurat som man satt der sammen med dem i denne prøvelsens tid.

Du kan lese hele omtalen min her.

Det er lille julaften og de siste forberedelsene skal gjøres. Jeg klarte å glemme noe når jeg var på butikken i går så jeg må opp en liten tur i dag, og huset skal få seg en liten vask – det er nok å gjøre men i kveld skal jeg sette med ned å lese litt, det begynner å bli en stund siden.

Jeg holder fremdeles på med «La kloden spinne» og den virker interessant foreløpig.  I julen skal jeg lese ferdig to andre bøker jeg har begynt på men ikke lest ferdig, og forhåpentligvis  flere norske og oversatte bøker.

Kommer innom en liten tur i morgen og ønsker dere en god jul!

 

 

 

JULEKLEM FRA BEATHE

Luke 22: Bokanbefaling – To bøker jeg håper flere plukker opp!

julekalender blogg LUKE 22

En av hemulene stod på taket og gravde i snøen. Han hadde på seg gule ullvotter og de ble våte og ubehagelige etter hvert. Da han la dem på skorsteinen, sukket og gravde videre. Endelig kom han fram til takluka. «Jaså, der var den,» sa Hemulen. «Og der nede ligger de og sover. Sover og sover. Mens andre arbeider seg  i hjel bare fodi det skal bli jul.»
Han klatret opp på luka, og siden han ikke kunne huske om den gikk innover eller utover, trampet han på den, forsiktig. Den gikk innover med en gang og Hemulen datt ned i snø og mørke og alt som Mummifamilien hadde lagt opp på loftet til senere bruk. Nå var Hemulen meget irritert, og dessuten var han ikke riktig sikker på hvor han hadde lagt fra seg de gule vottene. Han var spesielt glad i de vottene. Så han trampet videre ned trappen, slengte døren opp og skrek rasende: «Det blir jul! Jeg er lei av dere og den sovingen deres, og nå blir det jul når som helst!»
Der nede lå Mummifamilien i vinterhi som de pleide. De hadde sovet i flere måneder og hadde tenkt å fortsette med å sove helt til våren kom. Søvnen hadde vugget dem rolig og behagelig gjennom en eneste lang varm sommerettermiddag. Nå kom det plutselig inn uro og kald luft i Mummitrollets drømmer. Og så var det en som drog teppet av hem og skrek at han var lei dem og at det ble jul.
«Er det vår allerede?» mumlet Mummitrollet
«Vår?» sa Hemulen irritert. «Det er jul, skjønner du,jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere midt opp i det hele. Vottene har jeg antagelig mistet.Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig…
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka. «Mamma, våkn opp,» sa Mummitrollet forskrekket. «Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»

Fra Granen av Tove Jansson

(Bilde som er brukt til «lukene»i kalenderen er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Den første boken jeg har lyst til å trekke frem er en norsk bok utgitt nå i år, og som jeg leste tidligere denne måneden.

du kommer i dag
Du kommer i dag er skrevet av Karsten Alnæs som har skrevet over 30 bøker i løpet av sin karrière.

Dette er en kjærlighetshistorie, og handler om Anders som er litt over seksti år, arkitekt av yrke. Forlot kone og barn over 20 år tidligere til fordel for en yngre kvinne. Når boken begynner ligger Anders på pleiehjem i Oslo etter et slag, ved sengen hans sitter hans tidligere kone Karen.
Han nåværende kone er ikke å se. En kan undres på hva som får en kvinne som har blitt forlatt mange år tidligere til å komme og vise omsorg på den måten Karen gjør. Dette var en veldig varm og vàr roman jeg håper flere har lyst til å lese.

I min omtale av boken skrev jeg blant annet dette:

Om jeg hadde gjort det samme som Karen tviler jeg sterkt på, men motivene hennes er litt uklare til tider, og det er ikke snakk om å ta imot noen med åpne armer selv om hun er en støtte for ham i denne tiden.

Dette var en roman jeg likte veldig godt, Alnæs har et godt språk selv om han enkelte ganger brukte litt vel lange setninger . Det var nesten som jeg fikk litt pusteproblemer der et par ganger. Det er en lavmælt fortelling om ulevd liv og en til tider rørende kjærlighetshistorie, eller det var vel to kjærlighetshistorier her.
Jeg fant ingen omtaler på denne noen steder, men jeg håper at det er flere der ute som har planer om å lese denne, for det var en noe sår og fin roman som fortjener  lesere.
Anbefales!

Hele bokomtalen finner du her. Dette er faktisk en av de bøkene jeg vurderer å nominere til bokbloggerprisen 2015.

 

Den andre boken tar for seg et tema som jeg brenner spesielt for og det er sørstatene, raseskillet og slaveriet. Og den neste boken handler om nettopp dette og er skrevet av en som selv var slave, og det gjør denne boken ganske unik selv om det kanskje ikke dukker opp så mye man ikke visste fra før om en har lest litt om emnet.

en amerikansk slaves liv
En amerikansk slaves liv er fortellingen om forfatterens liv som slave og senere en fri mann. Frederick Douglass dukket også opp i boken Transatlantisk som jeg leste tidligere i høst også.
Boken kom ut for 145 år siden og ble oversatt til norsk nå i år.
Jeg skrev blant annet følgende i min omtale av boken: Engasjementet hans stammer nok fra hans egen tilværelse som slave hvor han kjente på denne urettferdigheten  gjennom hele oppveksten og som han hatet så intens, og kanskje det er nettopp dette som gjorde at han engasjerte seg i kvinnerettigheter også,for i barndommen fikk han flere ganger se hvordan også kvinnene ble behandlet av sine eiere. Selv om jeg visste mye fra før fant jeg boken veldig lærerik likevel for en god del visste jeg ikke,som for eksempel  at «slavefortellinger» er en egen sjanger. Og nettopp denne boken er en av de tidligste bøkene i denne sjangeren som bidro til opphevelsen av slaveriet.

Jeg håper flere plukker opp denne boken for den er veldig godt skrevet, og som sagt så er den unik ved at forfatteren har førstehåndskjennskap til hva slavene ble utsatt for.

Du kan lese hele omtalen min her, og om du ikke har fått den med deg så anbefales Rose-Marie sin gode omtale av boken, og det var den som gjorde meg oppmerksom på denne.Den finner du her.

 

 

 

JULEKLEM FRA BEATHE