Løven og Hvalen av Kamilla Davis

Kamilla Davis var et uskrevet blad for meg selv om hun sin unge alder til tross er en tidligere låtskriver og rapartist. Hun er ute med sin aller første diktsamling og når det kom meg for øret at hun var inspirert av blant annet Rupi Kaur var jeg ikke vond å be.

 

løven og hvalenLøven og Hvalen heter diktsamlingen som handler om det å være menneske på godt og vondt, om det å vokse opp med de utfordringer det gir. Det handler om å finne meningen med livet. Ved å blande inn elementer fra dyreriket som løven som bestemmer seg for å forlate flokken sin, og hvalen som lengter seg vekk fra det mørke havdypet og opp til den lyse overflaten blir dette også en fabelfortelling.

Allerede i forordet får jeg et inntrykk av at dette kan være en mer personlig bok enn først antatt. Ikke for det, alle forfattere tar vel med ting fra sitt eget liv når de skriver uten at det trenger å være biografisk for det. Slik kan det godt være her også.

Noen av diktene er på èn enkel linje, mens noen er på flere sider og kan nærmest minne om små noveller. De på èn linje kan ofte være mer slagkraftig enn de som er noe lenger.

Diktene følger ikke en kronologisk rekkefølge etter det jeg fikk med meg, men det opplevdes  heller som frekvenser av et liv.

Noen av diktene var meget sterke mens andre opplevdes som litt såre, mens andre igjen er jeg usikker på hva jeg fikk ut av.

Diktene tegnet et bilde av en ung jente på vei til å bli voksen, eller i mine øyne er hun for det meste voksen. Og det er en hun kjenner som har hatt eller har et tøft liv, har havnet på skråplanet. Det snakkes om en jente som ikke er her lenger og det er en sorg her som er sår.

Hun snakker om å ta på seg uniformen og skal forklare folk veien, uten at de aner at hun faktisk ikke finner veien selv heller. Da er det vel selve veien i livet hun tenker på når det gjelder henne selv. Forfatteren er flyvertinne, noe også denne ungen kvinnen i samlingen er.

Det er også skildringer av et mor og datter forhold, kanskje moren sliter med å løsrive seg fra barnet sitt? Kanskje det er omvendt og at det er hun som mor som sitter igjen? Eller kanskje det er tre generasjoner inn i bildet her? Det er også om forhold til en kjæreste eller en tidligere kjæreste.

Kort sagt så handler den om det som skjer i livet vårt og om hvordan vi av og til ikke finner veien helt alene, vi mennesker trenger mennesker og det ikke alltid slik at det er familien som er de som står oss nærmest.

logh-cover.jpg

Jeg kan ikke snakke om denne boken uten å nevne den nydelige utførelsen den kom i, med tilhørende bokmerke. Boken inneholder også noen illustrasjoner som den vist under her.

logh illu

Diktsamlingen sett under ett opplevdes noe ujevn for meg, men når det er sagt så var det mange dikt som var veldig sterke og noen var aldeles hjerteskjærende, mens andre var helt nydelig skrevet. Alt i alt er dette en lovende debut og jeg ser frem til å se hva Davis kan få til i fremtiden også.

 

VILLHEST

Jeg valgte kanskje det livet vekk i denn dimensjonen, men jeg er enda ikke sikker på hva jeg valgte det bort for. Er ikke sikkert denne veien er bedre. Kan løpe langt med frie tøyler. Kan springe om kapp med ville ørner. Kan bade i fossefall og se på stormer.Men den som slapp ut hesten, vil aldri kunne finne den igjen. S.97

 

DET SISTE FARVEL

Du gikk og kom aldri tilbake. Jeg roper fortsatt på deg. Hører du ikke. Jeg håper du kommer frem. Bladene så værmeldingen og jeg husker deg om kveldene og gråten er blitt taus. Det blåser og jeg savner deg.
(Nå må jeg vege mellom å savne og å leve.)
Sangen er snart over, så jeg må gå nå, lille jenta mi. Jeg må gå. S. 99

 

Jeg fant ingen anmeldelser eller bloggomtaler av denne men jeg håper at andre også finner frem til denne samlingen for det er ingen tvil om at hun har en særegen stemme som av og til kan minne om Rupi Kaur uten noe mer sammenligning forøvrig.

 


Forlag:Prego mobile
Tittel:Løven og Hvalen
Forfatter: Kamilla Davis
Format: Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

kamilladavis-1
Foto: Pregomobile.no

Kamilla Davis er født i 1995 og er en tidligere låtskriver og rapartist.  Hun har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving. Skrivingen er i stor grad inspirert av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. Hun har tidligere arbeidet som vikarlærer før yrket som flyvende åpnet opp en ny verden og inspirerte til større skriving.
Diktsamlingen Løven og Hvalen er hennes debutbok.

 

 

 HILSEN BEATHE

 

Parfymeorgelet av Margit Walsø

For fem år siden leste jeg forfatterens såkalte vanskelige andrebok, Dronningens løfte, en roman jeg likte veldig godt og derfor ble det med en viss spenning jeg satte i gang med denne og det ble en noe sjarmerende og duftfrisk reise til Provence.

PARFYMEORGELETI Parfymeorgelet møter vi  Ingrid Kvande som bare er 15 år den gangen faren døde. I romanens begynnelse er hun 25 år og mistrivdes i jobben sin ved et laboratorium i Trondheim.

Moren hennes sliter veldig etter at faren døde og forholdet hennes til moren er ikke av de aller beste.
En dag finner hun et parfymeorgel i et låst rom nede i kjelleren hvor ingen andre enn faren gikk, det var en slags hylle hvor det var samlet flere ulike parfymeessenser og hver eneste flaske var omhyggelig merket. Dette var noe faren tydeligvis hadde samlet på fra sine mange forretningsreiser til Provence. I tillegg hadde han alltid med seg frø eller avleggere av ulike blomster som han plantet i (vinter)hagen, og som han stelte veldig nøye hver eneste gang han var hjemme.

Funnet fører til at Ingrid bestemmer seg for å reise til den lille byen Grasse i Provence og oppsøker parfymefabrikken til Sonja Richard som skal ha kjent faren hennes og for å få vite litt mer om farens liv der nede må hun prøve å få vite hva denne Sonja vet om ham.

Hun møter, Gerard, en betrodd medarbeider av Sonja, som hjelper henne både med jobb og bosted. Med seg har hun et bilde hun har fått av faren som viser en svart parfymeflakong som er merket SRL.  Etter hvert blir hun også kjent med Claire og Jean, som begge er oppvokst på stedet og som begge familiene har store forventninger til både jobbmessig og ellers.

Ingrids kunnskaper fra laboratoriet hjemme i Norge gjør at hun ganske så raskt kommer inn prossessen det er med å skape en parfyme, noe som er en omhyggelig affære som absolutt ikke er gjort i en håndvending.

Sonjas bedrift er en av få fabrikker som ennå ikke har blitt solgt til store firma i utlandet og i bransjen er det en økende konkurranse om å lage nye og syntetiske duftmolekyler som skal blandes sammen med andre ingredienser som er hentet ut fra ulike planter og blomster. Noe som fører til en viss uro i den lille byen som i mange år har levd av sine egenproduserte appelsintrær, roser, jasmin og lavendel.
Et kjent motemerke skal få laget en ny duft og Sonja setter alle på saken, hun er avhengig av å vinne for at fabrikken i det hele tatt skal bestå videre og Ingrid setter i gang med sitt hemmelige prosjekt ved siden av….

 

Om kvinner som forveksler duft med varme. I forrige århundret ble europeiske kvinner gale etter patsjuli, de grønne bladene som kom fra India med de vakre kasjmirsjalene som ble importert. Når trekassene ble åpnet og de vevre stoffene ble løftet fram, ble de fulgt av bladene, som var anbrakt der for å hindre møll i å ødelegge sjalene under overfarten. En varm kamfer – og jordaktig duft ble hengende igjen i stoffet. Jeg ser for emg de elegante kvinnene dra kasjmirsjalet tettere om smale rygger. Snart ville de ha duften like mye som sjalet. Sonja virket så svak i dag, som om hun manglet beskyttelse. Hun var usikekr, famlende. Hva er det hun trenger?

S.178

 

Walsø har skrevet en sjarmerende bok som ikke er helt på høyde med den forrige boken etter min mening, men i grunnen gjør det ingenting for dette var en fin bok likevel. Her var det rikelige skildringer av landskap, ulike blomster og planter, så inngående fortalt at det formelig føltes som duftene kom sivende opp gjennom boken og rev meg i nesen. At jeg satt ute i solsteken når jeg leste akkurat denne boken satte heller ingen demper på inntrykkene jeg fikk underveis.

Litt morsomt trekk av forfatteren at hun delte romanen inn i tre deler, toppnote, hjertenote og bunnote, som er de tre duftdelene en parfyme består av, toppnote som er første inntrykket og den varer ikke lenge men nok til å danne deg et inntrykk om du liker det eller ikke, hjertenote som  er den duften som kommer frem når toppnoten har lagt seg- som er bokens midtparti og den lengste av de ulike delene naturlig nok når det er boken det er snakk om i hvert fall. Her pendler vi mellom Provence og Norge, og får et godt innblikk i hvordan livet hennes var i Trondheim både før og etter at faren døde. Her kommer også de gode minnene om faren frem men også de mindre gode – de om at han alltid virket så lei seg, så fjern, når han hadde vært hjemme noen dager. Deretter kommer bunnoten som er parfymens egentlige duft, eller nå kommer sannheten for en dag. Slik som sannheten i romanen også blir avslørt, skjønt det ble ganske så forutsigbart det hele så de store avsløringene lot vente på seg. Nå handler jo dette først og fremst om å finne seg selv kanskje gjennom å få vite sannheten om en som har stått deg nær, samtidig er vi i en liten by i Provence og stedet omtrent oser av romantikk, noe det kunne vært en smule mer av etter mitt syn.

Det  er ingen tvil om at Walsø kan dette med å komponere en fortelling og kanskje det er en like tidkrevende jobb som det tydeligvis er å fremtille en parfymeduft. Ser frem til neste bok ført i pennen av henne og jeg har fremdeles ikke lest debutboken hennes – men om det tar fem år til neste bok kommer så skal jeg love at den skal leses før den tid.

En sjarmerende og fin bok som passer perfekt for sommerlesing ute, det anbefales!

Åslaug har også lest og blogget om boken.

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: Parfymeorgelet
Forfatter: Margit Walsø
Format:Innbundet
Sideantall: 270
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Margit walsø
Foto: Vigmostadbjorke.no

Margit Walsø er født i 1968 og er fra Sunndalsøra.Hun har tidligere jobbet i mange år i forlag og er nå direktør i NORLA, Norwegian Literature Abroad. Hun bor i Oslo med mann og to barn. Hun kom med debutboken i 2007 som også er en historisk roman og heter Kjære Voltaire. I 2013 kom romanen Dronningens løfte ut.

 

 

HILSEN BEATHE

En muslimsk mors kamp av Azra Gilani

Har nettopp lest Dødevaskeren og i en kommentar nevnte Rose-Marie at det var naturlig å lese En muslimsk mors kamp i etterkant og siden boken allerede var kommet i hus takket være hennes omtale var det bare å hive seg rundt og lese.
Azra Gilani skrev i 2016 en kronikk i Aftenposten hvor hun blant annet tok et oppgjør med deler av den muslimske kulturen eller snarere ukulturen og i etterkant av denne kronikken fikk hun mange henvendelser fra folk som ville høre hennes historie.

En muslimsk mors kampDermed ble En muslimsk mors kamp til i et samarbeid med den yngste datteren, Maria.

Azra er oppvokst i Lahore med liberale foreldre som ønsket at alle barna skulle ta høyere utdannelse.  Døtrene deres fikk også lov til å gifte seg med hvem de ville og tilfeldighetene gjorde at Azra giftet seg med Shah som fikk seg jobb i vesten og dermed ble det til at Azra reiste til Norge.

Det ble litt av et kultursjokk for Azra å komme til Norge og noe av det første hun reagerte på var at nordmenn ikke snakket med hverandre, enten det var på butikken eller på bussen. I hjemlandet hennes var det vanlig at man hilste  på de som var rundt en.

Maten var også totalt annerledes enn det hun hadde vært vant med. Men når det verste sjokket var lagt seg ble det veldig viktig for Azra å bli så «norsk» som overhodet mulig, det være seg å lære seg å lage mat på den norske måten med norske retter, eller stå på ski om vinteren, eller å dra på hytteturer.

Azra gikk i bukser fordi det var mye enklere, men  det var ikke alle innad i det pakistanske innvandrermiljøet som likte det hun gjorde og klagde til Shah,men han lot henne gjøre det.

Når de fikk to døtre og de begynte på skolen fikk de ta del i ulike akiviteter og arrangementer på lik linje med andre norske barn, men Shah likte ikke at de skulle lære å svømme, være i et basseng kun iført en badedrakt når det var gutter tilstede. Det ble som å fremstille døtrene som seksuelle objekter ifølge Islam, påstod han.

Men til slutt ga han etter for dette og de fikk lære seg å svømme.

At Azra innførte noen norsk skikker og tok det beste fra de to kulturene ble overhodet ikke godt mottatt av det pakistanske miljøet. De kunne ikke begripe hvorfor hun ville bli så «norsk», og de pakistanske mennene var livredd for at hun skulle få konene deres også til å endre seg.
Shah, som selv hadde fått nok av alle disse endringene hos Azra opplevde nok at mennene i innvandrermiljøet la press på ham slik at han til slutt tok et oppgjør med henne.

Og på en ferietur til hjemlandet blir Azra og hennes to døtre fratatt passene sine slik at de ikke kunne reise tilbake til Norge når ferien var over. Dette endte med at hun mistet jobben sin og når hun endelig kunne reise tilbake til Norge hadde Shah solgt både leilighet og alle tingene deres. Det er i seg selv er grusomt men ingenting i forhold til det hun måtte gjennom før hun faktisk kunne reise tilbake igjen til Norge.

Azra skilte seg til slutt fra mannen sin, etter at hun hadde fått ytterligere to barn til med ham, og startet en liten butikk på Majorstua.

Da jeg ble skilt, florerte historiene innad i miljøet. Det virket som om alle hadde sin egen teori om hvorfor vi gikk fra hverandre. Noen mente jeg var for «moderne». «Stakkars Shah» hadde ikke klart å akseptere min moderne, norske tankegang. Andre mente jeg var  «for frigjort». Jeg visste altfor godt hva jeg ønsket ut av livet mitt, og var derme dikke lydhør og ydmyk nok for mannens ønsker. En tredje teori var at jeg hadde oppdratt barna til å tenke » for fritt». Jeg hadde lært dem å bli frie individer med selvstendige meninger, og det hadde såret den stakkars ektemannen, som til slutt ikke så noen annen utvei enn å forlate familien.

S.119/ 120

 

Det hersker ingen tvil om at Azra Gilani er en modig kvinne som har stått i denne kampen i årevis og ikke gir seg selv om hun har fått drapstrusler fra sitt eget folkeslag. For henne har denne kampen vært viktig, både for at hennes egne barn skulle få en enda bedre fremtid men også alle de andre muslimske kvinnene som ikke tør å kjempe.

For Azra var det viktig å integrere seg på en god måte og hun skulle oppdage at hun hadde mye mer til felles med sine norske venner fra middelklassen enn sine pakistanske.

I likhet med Sara Omar snakker Azra mye om sosial kontroll, og på 70-og 80-tallet var det vanlig  at foreldre sendte barna sine tilbake til hjemlandet fordi de var «livredde» for at barna skulle bli for norske og dermed gjøre noe galt som gikk ut over familiens ære.
Men dette hadde egentlig ingenting med kultur å gjøre,det var en ukultur utført av pakistanske menn som var redd for å miste kontrollen.

 

Jeg må beundre Azra og hennes kamp som slett ikke er bare hennes kamp, den burde vært alles kamp.  Klart det er viktig for innvandrere å bli godt integrert i det norske samfunnet og det er slett ikke noe galt å å ta det beste fra to ulike kulturer og gjøre den til din egen. Azras barn er nå voksen og flere av dem har stiftet familie selv og det var viktig for henne at de fikk gifte seg med den de ville noe de også har gjort.

Det er nesten en uke siden jeg leste denne boken nå og  kjenner at jeg burde ha skrevet en omtale av den med det samme jeg var ferdig men før jeg startet på omtalen så jeg intervjuet med Azra og datteren Maria hos Lindmo  og det anbefales for dem som ikke har sett det.

Dette er en viktig bok og det var en naturlig fortsettelse på Dødevaskeren som naturlig nok tar opp noen av de samme temaene, blant annet ære og skam.
Boken er til tider hjerteskjærende og fikk meg til å tenke på filmen «Ikke uten min datter» og da var det ikke fritt for at tårene rant.

Merket at jeg ble veldig sint underveis i lesingen, det er frustrerende å lese om hvor liten makt noen kvinner har ovenfor seg selv og derfor er det så befriende å lese om kvinner som tar til motmæle mot en slik ukultur i «sine egne rekker».

Jeg kan ikke annet enn å anbefale dere å lese boken selv om det kanskje ikke er et litterært storverk, av og til er det historien bak som er viktigst å fortelle.

 

Jeg vil anbefale dere å lese Eli og Rose-Marie sine fine omtaler av denne boken!

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: En muslimsk mors kamp
Forfatter: Azra Gilani
Format:Innbundet
Sideantall: 208
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Azra Gilani

Foto_Azra_Gilani_foxotosb5p
Foto: Vigmostad & Bjørke

 

 

 

HILSEN BEATHE

La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve av Sarah Zahid

I begynnelsen av juni skal jeg på debutantslipp på litteraturhuset hvor det skal være en samtale med forfatterne Zeshan Shakar(Tante Ulrikkes vei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet) og Sara Zahid, som er forfatteren bak boken jeg skal snakke om litt lenger nede i innlegget. Det skal handle om utlendighet og for å sitere det som står om arrangementet – Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i?  og jeg merker at jeg ser frem til at de skal debattere om nettopp dette. Nå som jeg har lest alle tre bøkene så vil jeg si at det kan virke som de fra en annen etnisitet har ekstra utfordringer nettopp fordi de er en minioritet.
Tante Ulrikkes vei vil jeg si er først og fremst en oppvekstroman hvor karakterene var av utenlandsk opprinnelse. Boken viser vel også at det å vokse opp på samme sted, i samme blokk, betyr ikke at man nødvendigvis får de samme mulighetene for fremtiden. Mye avhenger også av hvilket hjem man vokser opp i og hvilke verdier som råder der. Men selv om det er to vidt forskjellige gutter vi møter her så er det ingen tvil om at det hviler et ekstra press på ungdommer spesielt som skal forholde seg til to ulike kulturer.

Jannikeevangeliet møter vi to fortellerstemmer, den ene er Layla som i en periode bor på et asylmottak, hun måtte flykte fra hjemlandet på grunn av legningen sin. Hun sliter med å integrere seg i det norske samfunnet men også å snakke høyt om at hun liker kvinner. Også denne romanen opplevde jeg som en bok som først og fremst handlet om det å være ensom og på siden av resten av samfunnet, fordi vi møter også etnisk norske Jannikke som sliter med noe av det samme. Men Layla har ekstra belastninger fordi det er usikkert om hun i det hele tatt får opphold i Norge,blant annet.

La oss aldri glemme hvor godt det er å leveI diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve møter vi den unge jenten Sarah. Hun bor i Holmlia før familien etter hvert flytter til et hus på Bjørndal.

Allerede på første side kan vi ane at hun føler seg alene, hun sovnet nemlig i fotballbingen og er på vei hjem i sine slitte tøysko når hun går forbi naboen som står ved Teslaen sin. Kontrasten er stor.

Baba, faren hennes var fabrikkeier i hjemlandet, nå kjører han taxi.

Hun snakker om famile og teller opp et stort antall barn fordelt på to leiligheter, det kan tyde på at de bor i heller trange kår. Det krangles om strømregninger som kan tyde på at økonomien ikke er den beste.

Sarah blir mobbet av de andre jentene på skolen, de kaller henne blant annet for knekkebrød. Det er godt mulig at hun sliter med spiseforstyrrelser  i likhet med søsteren til bestevenninnen Marie.

I friminuttene sitter hun ofte alene og spiser, og sier til seg selv at hun ikke er noe offer. Det kan av og til virke som hun trekker seg unna selv.

Moren er død og Sarah savner henne, da er det fint å få kontakt med bestevenninnens mor. Det er tydelig at det er et stort savn for henne å kunne snakke med en voksen kvinne.

Når hun er tilbake i hjemlandet føler hun seg som en fremmed.

Baba sier han fikk en ekkel kunde i
Honey Foss
at fyren av drita og ikke ville betale
han ødela taksameteret
så Baba måtte ringe purken og…
jeg sier det heter Hønefoss
og får kjeft
så sier jeg herregud
som Baba tror er et skjellsord
jeg får ikke lov til å gå ut
skyper med Oda resten av kvelden

S.26

 

Det er tydelig at Sarah har mange utfordringer og at hun har mye å tenke på. Det er sårt å lese om noen som blir satt på siden og dessverre så er det virkeligheten for mange.

Samtidig er Sarah full av dagdrømmer og hun tror på en bedre fremtid. Hun virker å være en som ikke gir opp og hun har planer for hva hun skal utdanne seg som.

Diktsamlingen skildrer også en vanlig barndom, hverdagsliv, ferier, et gryende voksenliv samt populærkultur.
Det hun går gjennom kunne en hvilken som helst annen norsk ungdom gått gjennom også. Sarah som alle andre ungdommer prøver å finne sin plass i samfunnet

 

det er typisk norsk å være et krevende menneske

jeg klarer ikke å konsentrere meg
jeg har stygg håndskrift og et alminnelig liv
på biblioteket står to gutter fra blokka
prater om Skam og Bacheloroppgaven
EU og arrangert ekteskap
jeg får lyst til å skyte dem i trynet

S.54

På forlagets side står det at verdens nyhetsbilde liker å gi oss det inntrykket at det er mer som skiller oss enn som holder oss sammen, men denne diktsamlingen og andre bøker jeg har lest viser veldig ofte det stikk motsatte. Folk med minioritetsbakgrunn har de samme utfordringer som etniske norske for eksempel, de er ikke så annerledes enn det mange tror, men de har kanskje et par ekstra utfordringer som vi slipper å ta stilling til. Nå ble det litt de og vi men det burde kanskje bare stått oss,for vi er vel alle mennesker uansett hvor vi måtte komme fra.

Jeg syntes dette var en fin debut, jeg fikk tidlig sympati med Sarah og dette var ikke dikt om «en innvandrer» men om en ung jente som er satt litt på siden men som ikke ser på seg selv som en taper, men en som har ståpåvilje til å skape seg en bedre fremtid for seg selv. Følte jeg fikk et godt innblikk i hvordan miljøet på Holmlia var på den tiden da hun vokste opp. Kom over en artikkel hvor forfatteren og en annen snakker nettopp om Holmlia og hvordan området blir fremstilt i media på en negativ måte.

 

 


Forlag:Flamme
Tittel:La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve
Forfatter: Sarah Zahid
Format:Innbundet
Sideantall: 80
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

sarah zahid
Foto: Heidi Furre

Sarah Zahid er født i 1996. Hun er sin unge alder til tross en markant samfunnskommentator i særlig Aftenpostens spalter. Hvor hun skriver om blant annet sosial kontroll og islamofobi. La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

Fjellfolk av Ellen Emmerentze Jervell

FJELLFOLK Fjellfolk er en roman skrevet av en av vårens debutanter og jeg ble oppslukt allerede ved å lese følgende sitat helt fremst i boken: Hun levde for disse øyeblikkene. Små lommer i tiden innhyllet i røyk og kitsch-kunst og lukten av grisefett, øyeblikk som avledet tankene hennes fra den sterkeste gjenværende drivkraften: Å låse leiligheten bak seg, reise fra alt, forpliktelser, bekymringene, barnet. Å finne kroppen hans, finne restene etter mennesket han hadde vært og si unnskyld, legge seg inntil ham krype tett inntil knoklene og håret og flikene av hud. Hvile der. Og så selv gå i oppløsning og bli i ett med vidda.

Disse ordene finner man igjen lenger bak i boken og de føltes kanskje noe sterkere når man vet litt mer om disse personene.

Dette er fortellingen om to generasjoner kvinner som begge har opplevd å være uønsket, og først ut er Katrine eller det første barnet som overskriften sier. Hun er alenemor og vi kan merke med det samme at hun sliter. Det er desember og hun er nede i boden for å finne en julekalender til sin lille datter, en kalender med sjokolade som hun ender opp med å spise selv etter at datteren har fått noen biter, de hun skulle hatt de første dagene i desember. Katrine finner en eske som det står «Vidda» på, en eske fullt av minner og hun begynner å rive mange av bildene han var med på, Fredrik.

Deretter møter vi det andre barnet eller Frida som hun heter. Hun sitter på venterommet hos legen, hun vil ha henvisning for å ta abort. Legen Anders fremstår som helt merkelig, og det blir ikke noe bedre etter hvert som vi har møtt ham noen ganger, snarere tvert i mot.

Etter hvert som fortellingen skrider frem er det tydelig at Katrine sliter med tapet av sin mann, hun klarer ikke å ta seg av datteren som hun burde og heller i seg både alkohol og piller. Datteren sliter også med en stor sorg etter tapet av faren men det virker ikke som moren snakker med barnet sitt om dette og datteren blir utagerende i stedet og disse sekvensene var vonde å lese.
Hun har ofte fremmede menn med seg hjem selv om datteren hennes er der.
Samtidig får vi et innblikk i hennes forhold til sin ektemann. Og det kan virke som hun har slitt med et eller annet fra før hun møtte ham, men at tapet av ham put her over the edge. Katrine er en ødelagt sjel.

Maten stod på bordet, barnet lå fortsatt på gulvet og tvinnet seg rundt benet hennes som en slange. Det reiste seg ikke, spiste ikke maten, klynget seg bare tettere fast, og Katrine følte seg fanget, hun kom seg ikke løs, så hun sparket, en dump lyd,skrikene ble høyere, hun ble svimmel, måtte løpe, vekk, ut.
Døren til kjøkkenet smalt igjen, og Katrine hadde nøkkkelen.Lyden av barnets skrik ble lavere, det visste hva som skulle skje, skjønte at hun var på vei ut og sparte på kreftene. Katrine vred om nøkkelen i låsen og klemte huden på den venstre overarmen med neglene. Hun drømte ikke.

S.105

 

Frida er i et «forhold» med en som til tross for at hun er gravid ikke en gang har lagret nummeret hennes på mobilen. En som overhodet ikke er bra for henne og som ligger rundt med andre  og ikke er klar for å binde seg på noen som helst måte. Men jo mer uinteressert han fremstår jo mer forelsket kan det virke som hun blir i ham. Slike forhold er litt «slitsomt» å lese om fordi jeg blir så irritert på de kvinnene som velger å bli i et slikt, kom deg til hel….. langt vekk, sier jeg bare.

Samtidig forstår jeg Frida for jeg tenker at hun er veldig farget av sin egen oppvekst hvor hun har opplevd å ikke bli sett slik hun burde, blitt utsatt for ting barn ikke skal, samt at hun har lidd store tap. Hun tenker vel kanskje at det er bedre å bli «sett» de stundene denne fyren gidder enn ikke å bli sett i det hele tatt. Men at de som er i slike forhold ikke ser hvor skadelig det er for dem. Selv om de kanskje vet det klarer de ikke å gjøre noe med det.

 

Frida kjenner seg svak og råtten, som en klut noen har slengt fra seg, en samling avfall mot hvitt sengetøy. Hun hører seg selv stønne altfor høyt hver gang han stopper opp, som for å forsikre ham om at han bare kan fortsette. Nytelsen er der, men den har kanter av smerte. Kroppen hennes vrir seg av seg selv. Hun kjenner et hardt slag mot ansiktet. Så enda et.
Først resignasjon, så martyriet og den søte smaken av blod i munnen.

S.150

 

I tillegg til disse to kvinnene møter vi en gammel og koselig mann ved navn Edvard, han er glad i å gå i fjellet og holder på å planlegge neste tur over vidden. Han møtte for lenge siden sin livs kjærlighet som han stadig skriver brev til uten at det virker som han får noe særlig respons på dem. I likhet med Katrine og Frida sliter han også med en lengsel etter noe annet.

Dette var en fin debut som jeg ble helt oppslukt av fordi jeg gjerne ville vite hvordan det hele hang sammen. Noe fant jeg relativt raskt ut av mens noe ble stående igjen med et spørsmål bak seg etter at boken var slutt, og da henger jeg meg selvfølgelig veldig opp i det. Trodde først at jeg skjønte hvem personen var men etter endt lesing er jeg høyst usikker på om den biten hang sammen slik jeg trodde gjennom hele boken. Jeg velger å sette det på kontoen over «Koblinger Beathe ikke tar 😀 » selv om det irriterer meg litt. Men jeg kan ikke tenke meg at det er en helt random karakter som bare er satt der for no reason what so ever heller. Uansett så har disse fortellerstemmene en tilknytting til hverandre på en eller annen måte selv om jeg kanskje har tatt feil av den ene.

Historien hopper en del frem og tilbake i tid og det skiftes ofte mellom fortellerstemmene. Dette er godt merket og fremstår ikke rotete på noen måte selv om det kanskje kan høres slik ut. På denne måten blir historiene deres gradvis rullet opp og vi forstår mer av hvorfor de er som de er i «nåtid».  Handlingen går for seg mellom 1986 og 2017.

Katrines mann Fredrik elsket å gå i fjellet , hun og deres lille datter var ofte med ham på turer selv om Katrine ikke egentlig var noe fjellmenneske. Fredrik skrev en slags dagbok fra turene i en liten blå notisbok som han skrev datterens navn på, her kom han med beskrivelser fra turene deres samt råd som datteren kunne ta med seg når hun en gang skulle legge ut på slike turer selv. Denne boken ble sitert og flettet inn i romanen og står skrevet i kursiv. Her fikk vi et godt innblikk i hans versjon av sitt ekteskap og forhold med Katrine samt fine beskrivelser av fjellet og turene deres.

Jeg slukte denne boken rett og slett. Forfatteren skriver veldig godt og det er for det aller meste meget medrivende lesing. Det er vondt å lese om noen som ikke har det så bra, og som ikke har fått den oppfølgingen og omsorgen de hadde fortjent. Eller som ikke kan gi andre den omsorgen de fortjener. Dette er to ødelagte sjeler. Forfatteren har god teft for å skape troverdige karakterer for de fremstår veldig realistiske med sine feil og mangler som mennesker har, og jeg tror på dem selv om jeg ikke alltid var enig med dem og valgene de kunne ta. Jeg har både blitt irritert på dem for valg de har tatt for å ha lyst til å gi dem en klem i neste øyeblikk. De kom uten tvil under huden på meg.
Romanen viser godt hvordan livet plutselig kan bli snudd på hodet og man mister seg selv og hvilke konsekvenser dette kan få om man ikke klarer å komme i balanse igjen, også for generasjonen som kommer etter.

Edvard fikk jeg også veldig sansen for og det er tydelig at han også sliter med noe. Så er det vel slik at ingen går gjennom livet uten å møte problemer av noen slag.
At boken i tillegg har noen fine beskrivelser av fjellandskap  som fikk meg til å ha lyst å gå på fjellet er heller ingen minus.
Jeg kan ikke annet enn å si at dette var en vellykket debut og det er bare å glede seg til fortsettelsen når hun har klart det så bra på første forsøk.

Jeg fant ingen omtaler av denne, kanskje ikke så rart siden boken nettopp har kommet ut men jeg håper at flere leser denne for jeg har virkelig lyst til å finne ut hva andre finner ut av det jeg ikke helt fant ut om den ene karakteren.

 

ANBEFALES!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel: Fjellfolk
Forfatter: Ellen Emmerentze Jervell
Format: Innbundet
Sideantall: 288
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Jervell-Ellen-Emmerentze_Foto-Rut-Helen-Gj-vert
Foto: Rut Helen Gjævert

Ellen Emmerentze Jervell er født i 1990 og er en norsk journalist. Hun har jobbet i fire år som korrespondent for The Wall Street journal. Fjellfolk er hennes første bok.

 

HILSEN BEATHE

Levepistolen av Hege Susanne Bergan

Levepistolen, første gangen jeg leste det ordet leste jeg Leverposteien og det tipper jeg at det er flere som gjorde! 😀  Jeg hadde allerede lest denne èn gang når papirboken helt overraskende dukket opp i postkassen og det passet fint ettersom jeg alltid leser diktsamlinger minst tre ganger og bøker eller i hvert fall dikt er best på papir.

levepistolen

Levepistolen er en diktsamling som er delt inn i tre deler hvor den midterste  delen er den lengste.
Diktene beskriver det alvoret det ligger i det å få barn. Og aller først  er det foreldrenes første møte med sin nyfødte og deretter noen herlige tekster hvor man lett kan tenke tilbake fra den tiden våre egne barn var smårollinger. Det hele fremstår veldig idyllisk om jeg må si det.

Det er viktig og fint at barn spør mye, det er slik de skal lære. Så blir det opp til de voksne å svare som best en kan. Men så er det jo slik at ikke alt er like lett å svare på og noen ganger er det slik at man må svare på noe lenge før man ønsket å måtte gjøre det men situasjonen krever at man forklarer på en måte som gjør det enkelt for barnet å forstå. Vi har alle lyst til å beskytte barna våre mot dumme ting, men det er ikke alltid like enkelt og noen ganger er det plett umulig å skåne dem fra ting.

Barn leker ganske ofte «brutale» leker  fra de er ganske små, det er sjørøvere, det er krig og det er våpen( gjerne i form av en pinne som de later som er en pistol), dette er helt vanlig for de fleste barn men for noen er noe av dette virkelighet.

Det skinner etter hvert gjennom teksten at ikke alt er bare fryd og gammen, og plutselig dukker det opp en tekst som nærmest slår meg i bakken. For snakk om kontraster.

Maskerte menn stormer inn midt i frokosten.
sprenger seg i en metrovogn
åpner ild i en handlegate
eller en far finner barnet sitt livløst i senga
to nesten like årstall
på en enstra vakker stein
det jeg frykter skjer
mens vi ligger her
et firehodet troll i krøllete sengetøy
hvert øyeblikk skal vi stå opp
bære hverandre til badet og skifte bleie
tisse utenfor og glemme å vaske hendene

S.32

Jeg tolker det som at disse har ønsket og ventet på dette med å bli foreldre en god stund og enkelte steder får jeg det for meg at disse har vært på flukt en gang, i hvertfall er det en engstelig mor med barnet sitt som skal ut å fly og barnet er livredd. En mor som viser den samme omsorgen for barnet sitt som en hvilken som helst annen mor,med de samme bekymringene- bare at hun her leter etter mulige fluktruter i tillegg.
Et av diktene tar oss rett med tilbake til 2015 hvor den lille gutten ble skylt i land,det er vel et bilde som har brent seg fast i hjernen på de fleste av oss. I et annet dikt er det et barn som leveres i et barneselskap dagen før nasjonaldagen, det kan virke som de ikke er herifra opprinnelig av måten de snakker på. Noen ganger kan det virke som de har flere barn og noen ganger bare ett- eller kanskje det slett ikke er den samme familien det er snakk om. Det spiller forsåvidt ingen rolle og har ingen betydning for diktsamlingen, for her er det meg som skal holde flere muligheter åpne.

Eller kanskje disse slett ikke har vært på flukt men at deres tanker går til dem som har vært det eller som er det as we speak, som ikke er så heldige som det vi er. Vi vil alle instinktivt beskytte våre barn men så finnes det de der ute som ikke makter det fordi de må flykte for livet sitt. Hvordan skal man snakke med våre barn om slike ting?

I noen tilfeller skulle jeg ønske at døden kunne oppheves med en slik levepistol, slik den gjør det i barnas lek.

Dette var en fin diktsamling som jeg likte veldig godt, og den hadde en god balanse mellom de gode tingene og de som ikke er fullt så gode( for ikke å si direkte vonde) – og heldigvis en overvekt av det som er bra. Det var noe jeg satte pris på. Til tider hadde den en lunhet ved seg mens humoren som ble sagt at samlingen skulle ha, fant jeg ikke. Mens andre dikt igjen var meget sterke.

Samlingen er skrevet på et lettfattelig språk og er dermed en tilgjengelig diktsamling for de som kanskje ikke er så vant med å lese dikt. Forfatteren har oversatt flere sakprosabøker som for eksempel  Svetlana Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl og kanskje det er derfor hun kom på å blande inn noen av verdens grusomheter inn i dette med å engste seg for sine barn i en ganske så trygg del av verden. Men vi gjør jo det samtidig som vi nesten ikke tør å tenke at vi er så heldige som det vi faktisk er.

Jeg fant ingen omtaler av denne og det er  kanskje ikke så rart siden den er ganske så ny. Har du derimot lest og blogget om den uten at jeg ikke har fått det med meg så skrik ut i kommentarfeltet. Jeg er spent på hva andre har fått ut av denne.

 

 


Forlag:Tiden
Tittel:Levepistolen
Forfatter: Hege Susanne Bergan
Format:Innbundet
Sideantall: 75
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

hege susanne bergan
Foto: Paul Audestad

Hege Susanne Bergan er født i 1981 og er en norsk lyriker og oversetter. Hun oversetter i hovedsak russisk litteratur. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Ikke noe av dette står om livet. I 2008 gav hun ut  diktsamlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet. Leverpistolen er hennes tredje diktsamling.
For sin oversettelse av nobelprisvinner Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl ble hun i 2015 tildelt Kritikerprisen.

 

HILSEN BEATHE

Nørd av Mina Lystad

Der tro tidligere kunne flytte fjell, kan hashtags i dag flytte verdensdeler.

nørd

I Nørd møter vi Marie, en klønete jente som ikke helt vet hvordan hun skal være kul, hun får det liksom ikke helt til og alt blir bare feil de få gangene hun har prøvd. Hun er vant med at folk ler av henne.

Hun er bestevenn med Espen og har vært det siden de var fem år gamle. De har gått i barnehage sammen og gikk i klasse med hverandre gjennom hele barneskolen. Han er en type som kan farge håret helt lilla, grønt eller hva som helst og går i fargerrike klær. En skikkelig kul type egentlig, og så spiller han fotball. Marie har ikke noen venner utenom Espen, og de henger alltid sammen i friminuttene.

Marie og resten av klassen får et prosjekt de skal jobbe med i fem uker. Alle er nødt til å lage seg en youtube-kanal og lage videoer der. De skal lære seg å beherske sosiale medier og kanaler som Youtube.
At de fikk denne oppgaven var nærmest det verste som kunne skje Marie, hun hadde tidligere prøvd og funnet ut at dette overhodet ikke var noe for henne.

Heddy, den mest populære jenten på hele skolen som allerede har en youtube-kanal og en hel drøss med følgere, nærmest flirer av oppgaven fordi hun mener det blir urettferdig for resten av klassen siden hun allerede er så populær. Og det er fjernt for henne at noen skal komme til å slå henne ned fra tronen. Heddy og Marie har gått på skole sammen helt siden barneskolen men hun tviler på at Heddy vet hvem hun er, hun ser på en måte opp til henne og skulle ønske at hun var like pen som det Heddy er.

Marie får hjelp av Espen og de lager videoer der hun fremstår som hun er, klønete og  litt som en nørd- det er jo det hun er. Det viser seg at disse videoene slår skikkelig an og Marie blir veldig populær og plutselig vil Heddy og venninnen hennes Julia være med henne og samarbeide med henne. De ble «bestevenner» over natten og for Marie som ikke var vant med dette ble det hele overveldene men også veldig kjekt så hun lar seg rive med….Og når man først er blitt vant med mange følgere og «likes» er det da mulig å gå tilbake?

Espen blir noe mer fraværende og Marie er stygt redd for at det hun frykter aller mest skal bli virkelighet- at han skal forelske seg i noen andre enn henne…Jepp, selvfølgelig går hun hen og forelsker seg i sin aller beste venn…

Espen har vært døra mi siden vi var fem år. Er det en dør som er min dør, så er det han. Jeg kjenner alle hakk i den døra. Vet når den må lirkes opp og når den nettopp har blitt smelt igjen. Jeg vet at han ikke liker ketchup, men elsker sennep, at han ønsker seg en ny pysjamas hver eneste jul og at han angrer på at han slutta på dansing.

Boken er kort og lettlest slik at det ikke tar lange stunden å lese den. Det er ikke en bok som kommer til å sitte lenge i, men likevel koste jeg meg med boken så lenge den varte og ved en anledning kom tårene trillende. Dette er først og fremst en bok om vår sosiale hverdag og om hvor langt vi faktisk er villig til å gå for å oppnå popularitet på internett. Hvor mye og hvem vi er villig til å ofre i vår kamp for flere «Likes» og  ♥ i kommentarfeltene…og boken viser oss vel også hvor fort ting kan gå over stokk og stein…

Jeg likte Marie umiddelbart, det var som om hun kom innunder huden min med det samme og jeg likte veldig godt det vennskapet hun hadde med Espen. Heddy var den jeg likte minst av dem, og hun var akkurat som jeg forventet at hun skulle være. Her har forfatteren skapt noen troverdige karakter som man kan finne på en hvilken som helst skole hvor det befinner seg ungdommer.

Boken er for det aller meste ganske så forutsigbar selv om forfatteren klarte å lute meg litt underveis. Personlig syntes jeg at han læreren som gav disse ungdommene denne oppgaven fulgte lite med i timen og fikk ikke med seg det som skjedde online- noe jeg syntes han burde med tanke på at selve prosjektet skjedde på sosiale medier.
Internett og sosiale medier er kommet for å bli enten man liker det eller ikke. Ungdom som voksne kan vel også kjenne litt på at man  ofte bruker vel mye tid på dette.. Og når  man ser hvor lett en selv kan bli «hektet» på «likes» og oppmerksomhet, hvordan er det ikke da for ungdommen vår? Det er lett å trakke feil og som overskriften sier så har vi gjennom internett fått verden inn i stuene for ikke å snakke om inn i mobilene våre, og alt spres i en forrykende fart og det er viktig å vite hvordan man skal håndtere det.


Forlag:Aschehoug
Tittel:Nørd
Forfatter:Mina Lystad
Format:Ebok
Sideantall: 198
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks på Kindle

 

Forfatter

 

Lystad-Mina
Foto: Mina Lystad

Mina Lystad er manusforfatter og journalist. Hun debuterte som forfatter i 2015 med barneboken Alfred på lese høyt og i 2016 kom hennes andre barnebok Helmer og Mathilda. Nørd er forfatterens tredje bok og hennes første ungdomsroman.

 

 

HILSEN BEATHE