Samlesing April: En sånn jente av Monica Flatabø

Egentlig skulle jeg lese denne i høst som en forberedelse til bokbloggerprisen med tanke på nominering  men jeg fikk ikke lest den da siden jeg leste Pornomania av Eirik Husby Sæther, en bok som forteller hvor galt ting kan gå om en som ung blir hektet på porno og hvor forvrengt syn en kan få på sex. Det var en mørk og nedslående bok om vold, rus, porno og voldtekt, sett fra en gjerningsmanns ståsted om du vil.

Jeg måtte rett og slett få en solid avstand til boken før jeg kunne gå i gang med denne for det er ikke vanskelig å forestille seg at også dette er utrolig tøff lesing. Jeg er glad for at denne er blitt stemt frem for dette er en uhyre viktig bok som ALLE burde lese.

en sånn jenteEn sånn jente – en dokumentar om voldtekt handler kanskje først og fremst om historien til Marthe Stavrum som i en periode på ni måneder bodde sammen med Julio Kopseng, Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, hvor hun hver eneste dag ble utsatt for vold,tortur og overgrep.

Men vi får også et godt innblikk i Hemsedal-saken hvor Andrea Voll Voldum ble dopet ned og gjengvoldtatt av tre menn i en campingvogn. Hun valgte å stå frem og navnga sine tre gjerningsmenn som alle ble frikjent for ugjerningene.

Boken tar også opp en annen sak som rystet meg langt inn i sjelen, en grov voldtektskultur på østlandet hvor unge helt ned i 14-årsalderen blir utsatt for overgrep av noen de kjenner  når de er på fest. Og gjengens regler er brutal, Hold kjeft, ellers er du ikke en av oss. Mange av jentene forfatteren snakket med var først ikke klar over hva de faktisk hadde blitt utsatt for, og forbandt voldtekt som en situasjon hvor man ble bundet fast og slått av en de ikke kjente og det var jo ikke de blitt. Bilder og videoer av voldtektene blir spredd rundt på snapchat og i lukkede grupper på facebook, guttene får kreds for det de har gjort mens jentene blir gjerne kalt hore og sluts, også av andre jenter i etterkant. Holdninger som «hun nærmest ba om det så lettkledd som hun gikk» forekommer ikke bare blant de unge men  også av godt voksne folk som strengt tatt burde visst bedre, til og med advokater sitter med holdninger som «stakkars, gutt, han har en strålende fremtid og en fremragende karriere foran seg, skal han få livet sitt ødelagt på grunn av dette?» og «hun la jo opp til at de skulle ha sex», da er det ikke rart å tenke på at hele 90% av de som faktisk blir voldtatt aldri anmelder forholdet og hele 80 % av de  tilfellene som  faktisk blir anmeldt ender med henleggelse. Men hva med den jenten som fikk livet sitt ødelagt, hva med hennes fremtid? Hadde de hatt den samme innstillingen om det var deres egen datter som hadde blitt utsatt for det samme? Og hva hadde de sagt til sønnen sin om det var han som hadde tatt for seg av en jente akkurat som han ville?

Det var skremmende å lese at både jentene som blir utsatt for dette og guttene som utfører disse handlingene, bare avfeier det i etterkant fordi de rett og slett ikke har lært at dette er alvorlige ting, at dette faktisk ikke er greit. Jentene som får deler av livet sitt ødelagt i etterkant av et slikt overgrep fordi de er redde, sliter med angst og depresjon, guttene som faktisk kan( og bør!!) bli straffet for handlingene sine. Noen må inn å fortelle disse ungdommene at de er på gale veier, at dette faktisk ikke er lov.

Jeg ble rett og slett rystet over de sekvensene i boken som omhandler denne voldtektskulturen blant helt unge mennsker. Her MÅ det mer kunnskap til og den må inn i skolen. Det holder ikke å lære ungdommen å tre på et kondom og gi litt informasjon om kjønnssykdommer og tro at nå har de lært alt de trenger å vite. Det må undervises i overgrep og voldtekt også, og gjerne fra  siste del av barneskolen om det er slik at det er vanlig at barn i 13 -årsalderen går på fest – det er for seint å ta dette opp på videregående skole, da kan mange allerede ha blitt utsatt for slike ting. Og selv om dette skjedde på østlandet så kan det godt være at det foregår ellers i landet også. Det er skremmende at det finnes så lite sperrer blant folk der ute, at det er en så utbredt holdning til at blir man kåt på fest eller hvor det måtte være så er det bare «å ta for seg» av de jentene som måtte befinne seg der.

Alle disse historiene gjorde inntrykk på meg, av og til  rant tårene men for det aller meste var jeg sint når jeg leste, fly forbanna også til tider. En av historiene jeg bet meg ekstra merke i var fortellingen om Ella, en dame i begynnelsen av 30-årene som bor i en liten bygd hvor alle kjente alle. En kveld etter en tur på byn sammen med en venninne ble en sambygding med dem hjem til henne på nachspiel. Hun våknet av at han voldtok henne, og etter litt om og men bestemte hun seg for å anmelde forholdet. Hos politiet  ble hun møtt med en holdning om at det var best om hun ikke gjorde det, for tenk på familien hans, barna hans, en unnskyldning fra han kunne kanskje hjelpe litt på det hun følte akkurat da?Ehh… WHAT?

 

Jeg har lest flere bøker om kvinner som til tross for at de blir mishandlet på det groveste  blir  værende i  forholdet i årevis. Jeg forstår at det ikke er så enkelt å komme seg ut av et slikt forhold for personer som gjør slike ting med andre er ofte veldig manipulerende. Da tenker jeg at det var godt gjort at Marthe klarte å komme seg ut såpass tidlig som hun gjorde.

Du er trygg nå. Faren er over. Det kommer til å gå bra.

 

Ble selv utsatt for overgrep som 9-åring og noen av disse følelsene, ikke minst skammen,  er følelser jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Utryggheten og redelsen som sitter så lenge i.
Jeg fikk fysisk vondt av å lese denne boken, både de mange beskrivelsene av selve handlingene men også av å lese hvor tøft de har det i ettertid. De sliter i årevis etterpå og noen blir aldri helt den samme igjen.
Når man vet hvor tøft det er for disse kvinnene så er det provoserende at noen advokater mener at man har for høye straffer for voldtekt i Norge. Hvilke signaler gir det oss? I mine øyne er en slik holdning nærmest som en klapp på skulderen til den gutten som gjør slike handlinger og et «ta deg sammen» til den jenten som blir utsatt for dette.
Voldtekstmannen Julio Kopseng ble idømt lovens strengeste straff, og selv etter at dommen falt kom det flere anmeldelser fra kvinner han har voldtatt, i alt 35 kvinner gikk til anmeldelse.

All honnør til kvinnene som har latt seg intervjue og delt sine historier med oss, for noen modige og tøffe kvinner dette er, stor respekt! Det er lett å se at forfatteren har gjort en veldig god research i arbeidet sitt med boken og selv om det for det meste var nedslående lesing så er det ingen tvil om at dette er viktig lesing. Det er nettopp derfor boken er viktig og bør leses av ALLE, gutter som jenter, menn som kvinner.

Unge gutter må lære seg at det ikke er bare å ta for seg fordi man er kåt, og det er ikke jenten sin feil at hun ble voldtatt, om hun så gikk naken så skal vel ikke det automatisk gi et grønt lys for gutten til å gjøre hva han vil med henne?

Det må mer kunnskap til, først og fremst i skolen, det holder ikke at læreren syntes det er kleint å ha seksualundervisning, vi er i 2018 liksom,grow up. Og foreldrene må tydeligvis mer på banen og fortelle ungdommene sine hva som er greit og hva som ikke er det. Rett og slett lære barna sine og ha respekt for andre mennesker, noen som syntes å være en mangelvare i disse tider.

Flatabø skriver veldig godt og dette er en meget lærerik bok, og ikke minst tankevekkende. Det er sikkert flere som har nevnt det før men  jeg sier det gjerne igjen – dette burde rett og slett vært pensum på ungdomsskolen, eller kanskje på siste trinn på barneskolen. I tillegg til kvinnene får man et intervju med psykologen som behandlet Marthe Stavrum og fortalte om de psykologiske ettervirkningene. Det er også en solid kildehenvisning og notater til hvert kapittel helt bakerst i boken.
Ja, det er tøff lesing men det er så viktig å spre denne kunnskapen og kanskje på den måten få bort noen av disse nedlatende holdningene og fordommene som råder.

 

 VIKTIG -DENNE BOKEN MÅ LESES!

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel:En sånn jente
Forfatter:Monica Flatabø
Format:Innbundet
Sideantall: 277
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

monica flatabø

Monica Flatabø er featurejournalist i VGs lørdagsmagasin. Hun har tidligere jobbet  blant annet i KK og som journalist i Dagbladet Magasinet. Hun er utdannet ved universitetet i Oslo og ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

 

 

HILSEN BEATHE

Samlesing februar: Anorektisk av Ingeborg Senneset

Jeg leste boken for første gang i fjor når den kom ut men jeg kom aldri i gang med en omtale den gang, det er en tøff bok å skulle skrive om.
Når den kom seg til kortlisten til årets bokbloggerprisen var det en gylden anledning til å få lest den igjen og skrevet noen ord om den og det er nettopp det jeg skal prøve på i dette innlegget. Det var med tungt hjerte jeg satte i gang med lesingen igjen for jeg visste jo så inderlig godt hva jeg gikk til og orket jeg virkelig å gå gjennom dette med henne en gang til? Jeg orket men også denne gangen brukte jeg flere uker på å lese den. Hjerteskjærende er vel bare fornavnet om jeg skal beskrive leseopplevelsen.

ANOREKTISKAnorektisk er en selvbiografisk sakprosa bok om forfatterens egne opplevelser gjennom 15 år med blant annet spiseforstyrrelser, tvangstanker og et enormt kontrollbehov.  Alt dette mens hun holdt på å ta utdannelse til sykepleier og bestod eksamen med karakteren A. Det skal ikke kunne gå an. I løpet av disse 15 årene var hun innlagt tre ganger på institusjon og teksten i denne boken er basert på hennes egne håndskrevne notater og ulike blogginnlegg hun har skrevet om seg og sin situasjon.

Forordet som er på nesten 50 sider er skrevet av psykiater og forfatter Finn Skårderud og han bruker betegnelsen katastrofeprosa og krigslitteratur når han skal beskrive hvilken type bok dette er. Jeg har ikke noe annet valg enn å si meg enig i beskrivelsen.

Etter disse 50 sidene med faglitteratur er det Senneset sin tur og hun tar oss med på sin reise og sine innleggelser på de ulike institusjonene,og hvert av de delene blir innledet med et slags forord fra forfatteren.

Det er grusom lesing og jeg ble nesten fysisk dårlig av å lese så jeg måtte dele lesingen inn i bolker på ca 20 sider av gangen, deretter måtte jeg ha en pause for å fordøye det som ble sagt før jeg kunne lese videre. En kan sikkert spørre seg hvorfor man da leser bøker med så alvorlig tema og som går sånn innover en, men slike fortellinger er enormt viktig for ALLE å lese om,for å prøve å forstå hvordan det må være, men kan vi egentlig det uten å ha vært der selv? Jeg tenker når det er helt jævlig for meg å lese om det hvordan er det ikke da for den som er eller har vært midt i det?

Man kan undre seg over hva som får en jente på 10 år til å komme dithen at hun begynner å straffe seg selv med ikke å spise, hva galt er det hun tror hun har gjort som «fortjener» denne grusomme straffen? Hun snakker mye om skammen hun føler og det er grusomt å lese om hvordan disse destruktive tankene tar over og nesten gjør ende på hele mennesket. Vi får ikke svaret på dette i boken, det ble nevnt at hun hadde noen vondre opplevelser i barndommen men det ble aldri utdypet noe mer. Men jeg tenker at det forsåvidt ikke har noen betydning for innholdet i boken da den tar for seg hennes historie som pasient, hennes kamp for livet.

Når jeg leser dagboknotatene hennes og disse tvangstankene som hun var slave under, så får jeg frysninger. Hun fikk ikke lov av seg selv å gå videre før hun hadde tatt et visst antall armhevninger først. For hvert plagg hun tok av seg så måtte hun ta 15 armhevinger, før hun gikk inn i dusjen, før andre runde med shampo osv…For den minste lille ting så måtte dette utføres. Det MÅ jo ha vært helt forferdelig å ha det slik og disse ritualene må jo ha tatt all verdens med tid.

Hun ble veldig besatt av dette med trening i tillegg til at hun omtrent ikke spiste noen ting. Mye ble også kastet opp underveis. Bestikket ble vasket godt med zalo og deretter skylt godt fordi hun var livredd  for bakterier. Og hun kunne bli helt i fra seg om en av pleierne hadde tatt opp is til henne som hun hadde forestilt seg at hun skulle gjøre selv. Alle disse tingene måtte gjøres på «riktig» måte ellers ble det vanskelig å håndtere.

Jeg ble mildt sagt overrasket over hvilket regime som rådet på disse institusjonene som er der for å hjelpe de som sliter med disse tingene. Men når de kunne risikere å bli sendt hjem fordi det var ferietider, eller om de ikke hadde oppnådd «riktig» vektøkning inneværende uke så er det meg totalt ubegripelig. Nå er jeg på ingen måte fagperson men i følge min logikk så høres det mildt sagt horribelt ut at de kan risikere å bli sendt hjem for noe de er innlagt for i utgangspunktet- at man ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. For Ingeborg var det lenge en seier i seg selv å ikke kaste opp maten igjen i det hele tatt.
Nå hadde heldigvis Senneset et godt nettverk med venner og familie rundt seg som stilte opp, men hva med de som ikke har det? Jeg tenker at vi har et godt helsesystem i Norge som fungerer godt, men så kan det virke som man har en lang vei å gå på enkelte områder likevel. For de som er i den situasjonen Senneset var i er det livsnødvendig at man har et system som fungerer godt nok. Da er paradokset at Senneset opplevde å bli sykere heller enn friskere på to av stedene hun var innlagt, da er det tydelig at ikke alt fungerer som det burde når de i tillegg ikke så at hun hadde OCD-tvangstanker i tillegg. Jeg tenker at her er det viktig at man får en individuell behandling for det er like mange historier som det er pasienter innlagt. Det som passer for den ene passer nødvendigvis ikke for den neste.

Alle feilene jeg gjorde, dempet angsten.

Men det at jeg føler at jeg nå burde være i stand til å unngå disse handlingene i større grad enn tidligere i år, forsterket den.
Endelig skulle jeg være en datter som var en glad julemiddagsgjest. En søster som var avslappet og koselig å feire julaften sammen med. Ei jente som ikke trengte gråte over ikke å klare å bidra til en kveld som liksom skal være en av de varmeste i året.

I stedet var jeg fortsatt den syke datteren, den nevrotiske søsteren, den spiseforstyrrede jenta. Alt jeg ikke vil være. Alt jeg ikke skal fortsette å være.

Jeg må jobbe hardere. Den dårlige samvittigheten over at familien igjen måtte lide under denne groteske dritten, knuger meg, men kun nok til at jeg kjenner jeg vil sparke tilbake. Kjempe for at det neste år ikke bare vil bli med håpet.

S.238/239

 

Når jeg tenker på at Senneset var på sitt aller sykeste når hun skrev notatene som boken er bygget på så er det ikke mindre enn fantastisk gjort for det levner ingen tvil om at hun vet hvordan hun skal formulere seg og ikke minst sette ord på de vonde følelsene og tankene hun satt med. Det er bare å bøye seg i hatten for dette står det stor respekt av og jeg håper at Senneset er stolt over det hun har oppnådd. For et mot og pågangsvilje hun må ha hatt for å orke å stå i det, og i etterkant få det ned på papiret enda en gang slik at det ble en bok av det. Det er ingen tvil om at hun er en viktig stemme i denne kampen og forhåpentligvis kan hennes åpenhet omkring hennes egne erfaringer hjelpe andre i samme eller lignende situasjon.

Det er et lys i tunnelen her for det går an å bli frisk(ere), det er forfattteren et godt eksempel på. Men man MÅ få den hjelpen som trengs for å komme dit!

Jeg må berømme Ingeborg Senneset for at hun har orket å skrive denne boken, orket å være et ansikt utad i en slik viktig kamp som dette er. Så gjør hun det på en slik god måte!All honnør til henne!

Dette er en vond bok, aldeles hjerteskjærende og grusom, det er en personlig bok men samtidig er den ikke for privat, jeg syntes hun har balansert dette på en veldig bra måte. Dette er èn historie av mange og jeg håper at den kan bidra til at andre som lider under det samme kan se at det finnes håp og at det er hjelp å få der ute.

 

Boken anbefales på det aller sterkeste!

 

Jeg håper at Senneset kommer til å skrive flere bøker i fremtiden for med denne boken og andre ting jeg har sett hun har skrevet så er det ingen tvil om at hun har en formidabel penn.

Moshonista hadde ansvaret for samlesingen i februar og på bloggen henner finnes det mange linker til ulike blogginnlegg  om denne boken.

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Anorektisk
Forfatter: Ingeborg Senneset
Format: Innbundet
Sideantall:301
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

ingeborg senneset
Foto: Maja Hattvang

 Ingeborg N. Senneset er journalist i Aftenposten, styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, meddommer i Oslo tingrett, utdannet sykepleier, foredragsholder, og tidligere blogger og redaktør. Hun jobber med debatt, kommentar og nyheter. Senneset har markert seg innenfor tema som psykiatri, helse, menneskerettigheter, kritisk tenkning, vitenskap, religion, antisemittisme, vaksinemotstand, monarki, humanisme og mediekritikk.( Kilde: Cappelendamm.no)

Anorektisk er hennes første sakprosabok.

 

 

HILSEN BEATHE

Penelope er syk av Ole Robert Sunde

Forfatter Ole Robert Sunde har mange utgivelser bak seg men dette er mitt aller første møte med ham, og det blir definitivt ikke det siste for dette var veldig bra.

penelope er sykHandlingen i romanen foregår en formiddag og spenner seg over en time eller to. En eldre mann, en forfatter vi aldri får vite navnet på er på vei til Adamstuen for å kjøpe sushi til seg og konen som ligger syk hjemme.

På veien møter han blant annet en FRP politiker som han tydeligvis ikke har så mye til overs for. Jeg kan ikke for at mine tanker går i retning en viss Listhaug uten at jeg kan være helt sikker.

Folkene og tingene som skjer rundt ham mens han går der får han med seg nærmest ned til minste detalj og gir ham assosiasjoner til ulike forfattere og deres fortellinger, og dermed vandrer tankene hans, noe de gjør i veldig stor grad. Så her gjelder det å ha tungen i rett munn når man leser. For eksempel så kunne han ved synet av en viss politiker som han overhodet ikke hadde lyst til å møte komme til å tenke på en bok av den ungarske forfatteren Imre Kertèsz, Fiasko. Eller lukten av fisk kunne få ham til å tenke på at havet kunne plutselig begynne å stige og sive langt innover land.

Nå har jeg ikke lest Odysseen av Homer men det var referansen til Penelope,konen til  Odyssevs som gjorde at jeg ville lese boken for jeg syntes gresk mytologi er spennende.  I Odysseen følger vi  Odyssevs på hans hjemreise  etter han har blitt holdt fanget under beleiringen av Troja og det var en reise som skulle ta mange år for det var mange farer på ferden og han måtte blant  annet sloss med enøyde kykloper og trollkvinner. Penelope på sin side hadde sitt å stri med der hun måtte holde unna alle frierne som kom i Odyssevs fravær.

Romanens Penelope har dessverre langt verre ting å stri med der hun sitter og venter på at mannen skal komme hjem. Om det ikke er stor fare der romanens fortellerstemme går så skjer det i hvert fall mange ting som får tankene hans på vandring og det er vel nettopp der den meste av hans reise foregår. Så var det litt morsomt at han begynte å kalle FRP-politikeren for Oslokyklopen.

De ble stående i døråpningen, og en ropte noe grovt om statsminister Erna Solberg og så noe om finansministeren Siv Jensen, det var svært grovt og de minnet mer om fulle russ enn om studenter, så kom det flere rop om andre statsråder, som jeg ikke helt fikk med meg,det var noe om fiskeriministeren og hans sleipe stil, noe slikt, så noe om skijentene og deretter om den notoriske skikjekkasen Northug,så mer om Erna Solberg, ikke et ord om Shakespeare, så jeg så på kvekeren, som i det minste hadde lest Stein Mehren,han hadde gått inn i butikken, og jeg ventet på at han skulle si noe.

S.151

 

Skal ærlig innrømme at det tok meg en liten stund  å komme inn i boken, både på grunn av språket som flyter fritt og de lange setningene som kunne virke noe tungrodd til å begynne med men dette kom jeg fort inn i.  Det samme gjelder alle disse tankene hans som også fløt fritt, av og til var det morsomt og enkelte ganger var det veldig sårt. I den første halvdel av boken blir konen,Penelope, nevnt et par ganger men jo lenger ut i boken man kom så dukket hun mer og mer opp i tankene hans. Etter hvert blir det tydelig at konen er alvorlig syk og denne forfatteren er redd. Redd for hva han skal gjøre den dagen han mister henne. Som om det plutselig går opp for ham hvor syk hun egentlig er og hvor dette bærer hen.

Det er nærliggende å tro at dette er en meget personlig roman når man vet at Sunde selv mistet sin kone i 2016 og at han i et intervju har uttalt hun klaget aldri uansett hvor syk og dårlig hun var mens han klagde alltid- i likhet med karakterene i romanen hvor han er så fascinert over hvor sterk hun var mens han ikke var det.

Selv om romanen til tider er trist og vond så er det flere sekvenser som er litt morsomme som da han er innom Bunnpris for å kjøpe snus og han overhører noen ungdommer snakke om ulike forfatter og han har samtaler med seg selv inni hodet hvor han nærmest «prater» med ungdommene og ikke minst hvordan han kom inn på Hedda Gabler,Jørgen Tesman og hans tante Julle.  Det er så kjekt med slike referanser til bøker og det gir meg alltid lyst til å finne ut mer om disse i etterkant.

I situasjoner hvor en i nære relasjoner er alvorlig syk så er det kanskje lett for at man kommer inn i en slik boble hvor det kun er snakk om dette grusomme, og jeg tenker at det i slike situasjoner selv om det ikke er enkelt er det kanskje viktig å tenke på noe annet innimellom. Det er nettopp det jeg tenker at denne forfatteren i boken gjør med disse stadige tankene på alt mellom himmel og jord, han prøver å skape en slags avstand til sykdommen men så klarer han likevel ikke å lukke det helt ute, hvordan kan han det når hans elskede er så syk?

Det ligger en sorg i bunn gjennom hele romanen som av og til kommer til overflaten, samtidig har ikke sorgen tatt skikkelig tak ennå siden det verste fremdeles ligger foran ham.

Boken var nominert  til årets Bragepris i klassen for skjønnslitteratur sammen med Tung tids tale, The Hills, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, som Tung tids tale til slutt vant.

Dette er en nydelig og fin roman, nesten som en slags kjærlighetserklæring til den som ikke lenger er her. Anbefales!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Penelope er syk
Forfatter:Ole Robert Sunde
Format:Ebok
Sideantall:210
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Sunde-Ole-Robert_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Ole Robert Sunde er født i 1952 og er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte som forfatter i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl,og har etter dette gitt ut en rekke bøker, essays,romaner og dikt. I 2007 fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE

Bokbloggerprisen 2017- Dette er langlisten

FEM ÅRS JUBILEUM FOR BOKBLOGGERPRISEN!

Til høsten er det femte gang at bokbloggerprisen blir delt ut, det er litt stas altså.

 

Langlisten 2017 BBP roman

Årets roman:

 

I år som i fjor så har jeg lest tre av romanene på langlisten, men kun èn av de romanene jeg nominerte kom med, det var Tante Ulrikkes vei, så jeg er glad for at den er med på listen i hvert fall.

En moderne familie av Helga Flatland var en bok jeg likte godt og det har vært kjekt å overvære flere arrangementer hvor hun har snakket om boken. Likevel så var det flere romaner jeg leste i fjor jeg likte bedre enn den.

Som nevnt over så er jeg glad for at Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei kom med, det er en god bok som jeg holder som favoritt av de jeg har lest på listen så langt.

Når det gjelder Olaug Nilsens Tung tids tale så var det en god bok som gjorde inntrykk på meg, den var til tider hjerteskjærende å lese. For meg så minner dette mer om en sakprosa bok enn en roman og derfor  ble ikke den nominert av meg, men det betyr ikke at jeg ikke syntes den fortjener plassen på listen.

Sånn umiddelbart ble jeg litt skuffet over langlisten, men samtidig er den ikke veldig overraskende når jeg får tenkt meg litt om, de tre jeg ikke har lest ennå har fått gode tilbakemeldinger – den mest overraskende boken på listen for min del er Skada gods.

Det gjenstår å se om jeg leser de tre som står igjen, det tviler jeg heller på siden den ene, Skada Gods, er siste boken i en trilogi og tiden strekker ikke til å lese de to foregående bøkene.

 

LANGLISTEN 2017 bbp ÅPEN KLASSE.jpg

Åpen klasse:

 

I åpen klasse har jeg også lest tre og skrevet om to av dem, også her er kun èn av de jeg nominerte kommet med. Den tredje jeg har lest er Anorektisk men den har jeg ikke rukket å skrive om ennå men da passer det godt å få lest den og skrevet om den nå.

Jeg har levd i dette landet i tusen år av Kristin Brandtsegg Johansen var en bok jeg likte godt, men jeg nominerte den ikke fordi jeg hadde lest så mange andre bøker i denne klassen som jeg om mulig likte hakket bedre.

Derimot så var det VELDIG GLEDELIG å se at favoritten min Så faller jeg av Rebecca Wexelsen kom med og MÅTTE den bare komme seg videre til kortlisten, og da SKAL jeg og Eli ha ansvaret for samlesingen, hører dere?VI SKAL. Da håper jeg at dere andre er klar for en ny måned med SKAM -MEMES og det som verre er, det er bare å spenne seg fast. Jeg nominerte hele tre diktsamlinger i år.

En sånn jente og Grensen har jeg liggende på vent og siden sistnevnte er på over 600 sider så er det vel bare å sette i gang.

Jeg er så glad for så faller jeg at jeg glemmer å være skuffet fordi jeg ikke fikk flere av «mine» med, men likevel så er langlisten i åpen klasse veldig overraskende. For det første så er det veldig mange sakprosabøker med, vel og bra det altså men ta Grensen for eksempel, jeg har lest èn omtale av den og det var nå i helgen! Det samme med Anorektisk,lest èn omtale av den og det er samme bloggeren som har skrevet om Grensen.

Det er vel og bra at listen ikke er så forutsigbar, det ville vært kjedelig men igjen blir jeg litt overrasket over at flere av bøkene  knapt nok vært skrevet om av bokbloggere, det er litt rart men tanke på at man ja, blogger om bøker.
Dette ble jo diskutert i fjor også og jeg ser den at man ikke kan tvinge folk til å blogge om bøker de tenker å nominere, og det er slett ikke alle som blogger om alt de leser, jeg gjør heller ikke det selv om det alltid er planen.
Dette er vel noe man bare er nødt til å bli vant med og la seg overraske av også i årene som kommer.

Ellers så var det litt synd at ingen barne-og ungdomsbøker kom med, der var det jo flere som var veldig gode, men kanskje det ikke er nok folk som leser det? ikke at jeg leser så mange men jeg nominerte likevel to i år.

Det gjelder tydeligvis å bli flinkere til å framsnakke bøker man har lest og likt, så kanskje det blir litt mer variert igjen til neste år?
Nå høres jeg kanskje litt «surmaget» ut og det er ikke meningen og jeg tror nok at alle bøkene på listen fortjener å være der. Er ikke skuffet bare veldig overrasket.

Uansett,det blir spennende å se hvilke bøker som har gått videre når Kortlisten blir presentert den 22 januar.

Hva tenker du om årets langliste, og fikk du noen av «dine» med?

 

 

HILSEN BEATHE

 

Halloween av Tania Kjeldset

Forfatteren bak denne novellesamlingen har  skrevet  og illustrert en rekke barne-og ungdomsbøker men denne gangen har hun skrevet en bok for voksne. Jeg håper at dette er første av flere for dette var en bok helt i min gate.

HALLOWEENNovellesamlingen Halloween består av åtte korte fortellingen hvor vi treffer mennesker som på ulike måter sliter  med det sosiale. De er ensomme på hver sin måte. Gitt tittelen på samlingen, handlingen går for seg på den samme datoen i alle fortellingene- 31.oktober- altså Halloween.

Novellen Avstand mellom tog og plattform åpner ballet og den handler om en eldre kvinne, Esther Aronsen  som våkner opp en dag og innser at hun ikke har noe særlig å leve for lenger. Hun gjør som hun pleier å gjøre hver eneste dag, rydder og bærer ut bosset. Hun er en meget pertentlig dame. Det ringer på, hun tror det er naboen, Bjørg, men i stedet er det noen gutter hun ikke har sett før som selger boller fordi de skal på klassetur. Hun vil ikke ha boller men gir de likevel 50 kroner. I etterkant tenker hun at 50 kr er for lite når de skal helt til Polen. Før hun går til togperrongen, hvor hun har sett seg ut nøyaktig hvor hun skal stå, setter hun fra seg noen skøyter utenfor døren hos naboen som hun mener har en datter som kan få bruk for dem.

I novellen Hjerterystelse treffer vi ungdomsskoleeleven Ansgar som er forelsket i lærerinnen sin, Jorunn.
Bare Teater er neste novelle ut og her treffer vi ungjenten Gloria. Hun  har alltid vært på fornavn med foreldrene sine, men etter at de skilte seg har faren bestemt at hun skal kalle ham pappa. Hun bor litt begge to. Gloria har noen nupper på huden som hun har fått beskjed av moren, eller Kate som hun kaller henne og gjøre noe med. Dermed skrubber hun seg til blods og det blir så ille at hun må oppsøke lege.
Denne novellen var ganske sår, og en av de jeg likte aller best i samlingen – virker som moren aldri er helt fornøyd med datteren sin.

Hun går mot heisen og ser at den er på vei ned. Bak glasset skimter hun det hvite hodet til fru Aronsen.
Gloria holder opp døra   for henne. Så mager hun har blitt.  Fru Aronsen, som alltid skotter så forsiktig opp på henne, de innsunkne øynene hennes. fulle av vann og engstelse. Hun har vel hørt henne gjennom veggen. Men selv hører hun ikke mye fra leiligheten hennes, bare et svakt sus i rørene når hun bruker toalettet, eller dusjen. Aldri musikk, aldri noen som ringer på døra der. Hvor ofte har hun ikke selv passert henne, bare med et kort nikk, et grynt, så vidt hun kan høre det selv. Hun bestemmer seg for å hilse litt ekstra hyggelig. Men Fru Aronsen hilser ikke tilbake i dag. Snarere virker hun skremt, når hun ser henne.

S.39

Tittelnovellen Halloween går for seg på T-banen og en eldre kar sitter bak to venninner som sitter og prater, den ene har datteren sin med seg. Moren er enten opptatt med å prate med venninnen eller å svare på tekstmeldinger, bare hysjer på den lille jenten hele tiden som hele tiden spør om ting hun aldri får svar på.
Den eldre karen mimrer tilbake til sin egen barndom og til sin egen mor.
Den  lille jenten sitter og sparker i en pose hun har på fanget, fra den stikker det opp et dødninhode- den lille jenten skal være døden når hun skal gå «trick or treat» senere samme dag. Den eldre mannen begynner å snakke med henne, noe som ikke blir godt mottatt av moren.

I Paddene er det advokaten Veronica som er fortellerstemme. En dag ringer telefonen og broren til en hun kjente i barndommen ringer for å si at broren er død og at hans ønske var at hun tok hånd om dødsboet hans. Veronica mimrer tilbake til den tiden de kjente hverandre, og hun hadde ved en anledning stjålet en perm med Donald blader som Sveinung samlet på, hun hadde gjemt den ute i skogen og den var blitt ødelagt.
I etterkant sliter hun med dårlig samvittighet for det som skjedde den gangen og brorens telefon bringer det hele på banen igjen.

I novellen Bill.mrk. haster møter vi naboen til Esther Aronsen, Bjørg. Hun skal på date i godt voksen alder med en hun har blitt kjent gjennom en kontaktannonse. Elmer er hennes første date til tross for at hun har pratet med flere de siste ukene, han er forøvrig den samme som vi traff på t-banen for et par noveller siden.

I novellen Ikke mitt barn overværer vi en middelaldrenes kvinne store anger fordi hun aldri har fått barn. Hun og mannen sitter hjemme og venter med «angst» på at barna i nabolaget skal komme og ringe på for å be om godteri. Året før hadde det skjedd noe som gjør at denne kvinnen er ekstra nervøs denne kvelden.

Den siste novellen ut er Overraskelsen og handler om et ektepar som venter på den voksne sønnen sin, Karsten. De skal feire at han har fått seg ny jobb. Det ringer på døren og der stod Vegard, en som bodde hos dem noen år når han var ungdom. Vegards mor er narkoman og derfor har han ikke alltid bodd hos henne.

Han er ikke så forandret som hun trodde. Men sårheten finnes der et sted, selv om han ikke bærer den utenpå huden lenger. Hun leter fram gjemte trekk, de litt for store ørene er godt skjult under det halvlange håret nå, men den keitete, litt kantete, det kan hun godt få øye på..Og så har han funnet det han eter etter, han har ikke glemt det likevel. Vegard stryker over glasset med hånden.
-Har dere denne tegningen ennå, Randi!
Som om de skulle kaste den, eller pakke den vekk, tegningen han ladge til dem på hytta, inspirert av alle Donaldbladene på do. Den late fetteren. Guffen var det visst.

-Se her står det: Til Randi og Halvor. Kan jeg  få komme tilbake? Faen, dere har ramma`n inn også.

-Den har alltid vært rammet inn, Vegard.
Han ser vekk, gnir seg i ansiktet med hånda.
-Åh, sier han med et sukk. – Dere ass.

S.126

Den siste novellen kunne vært dobbelt så lang for den var så sår og fin. Jeg ville gjerne hørt mer om Vegard. Dette var en av mine favoritter i samlingen.

Jeg håper virkelig at forfatteren har mer på lager til de voksne også for dette var veldig bra. Hun har et fint og lettfattelig språk og de fleste novellene hadde en sårhet i seg som jeg likte så godt. Her er mye hverdagslige ting som skjer  som de fleste av oss kjenner igjen men samtidig ligger det et lite mørke i bunn. Karakterene vi møter i fortellingene sliter alle med å relatere seg til andre mennesker sosialt sett, men samtidig kanskje ikke nok til å si at de er utenfor samfunnet på noen måte heller. De er alle sammen ensomme på hver sin måte. Jeg fikk vondt av Gloria i novellen Bare teater, fordi moren er så opptatt av fasaden at hun ikke ser hva som egentlig er bra for datteren men samtidig forstår vi at heller ikke hun har det noe bra, sånn egentlig.

Fikk også vondt av den lille jenten som ikke fikk kontakt med moren sin på t-banen i tittelnovellen men med det samme den eldre karen begynte å svare på spørsmålene hennes «våknet» moren.

Jeg fikk en veldig medfølelse for den middelaldrene kvinnen i Ikke mitt barn, hun går der å tripper og venter på at det skal ringe på døren, hun gruer seg til at de skal ringe på og nærmest sitter der i mørke slik at de skal tro de ikke er hjemme. Hun hadde hatt en veldig skremmende opplevelse året før og er redd for at de skal komme tilbake, samtidig ser hun nabogutten Knut og vil gi ham et kakestykke uten at noen skal oppdage at de er hjemme. Samtidig med denne omsorgen ligger det i bunn en slags sorg og anger for at hun aldri fikk egne barn.

Det går en slags rød tråd gjennom hele samlingen og ved et par anledningen treffer vi de samme personene flere ganger men gjennom andres perspektiv. De er alle sammen naboer og vet hvem hverandre er. I noen av novellene finner vi et lite snev av humor men ellers er det et slags mørke som henger over fortellingene, ikke et stummende mørke hvor alt er helt jævlig og man er helt på bunn som menneske riktignok men mørkt nok til at vi ser at disse menneskene føler seg alene. Og den følelsen er aldri noe kjekt å sitte med.
Altså, jeg liker så godt sånne fortellinger hvor det kanskje ikke skjer så mye på det ytre plan, og mange av skildringene går med til hverdagslige gjøremål for det er jo sånn at det skjer noe likevel. Forfatteren har skildret denne ensomheten på en slik varm og øm måte, og det er det som gjør denne samlingen så fin.
Anbefales!

Fant ingen bloggomtaler av denne og det betyr kanskje at ingen andre bloggere har lest?

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel:Halloween
Forfatter: Tania Kjeldset
Format:Ebok
Sideantall: 143
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

sek_person_scid_1110
Foto:Anna-Julia granberg

Tania Kjeldset er født i 1960 og er en norsk forfatter og illustratør.  Hun debuterte som forfatter i 1995 med bildeboken Eplemadammen  og har etter det gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom. Ungdomsromanen Juli ble blant annet nominert til Uprisen i 2010. Novellesamlingen Halloween er hennes første bok for voksne.

 

HILSEN BEATHE

 

Jannikeevangeliet av Marjam Idriss

Lastet denne ned på ebokbib for noen uker siden men det var ikke før jeg hadde lest et par bloggomtaler av boken at jeg virkelig prioriterte å lese den blant annet med tanke på nominering til bokbloggerprisen som nærmer seg med stormskritt. Jannikeevangeliet er skrevet av en av høstens mange debutanter og handler blant annet om hvordan det er å være innvandrer i Norge. Den tredje boken på kort tid som har dette som et av temaene.

 

JANNIKEI Jannikeevangeliet er det to fortellerstemmer, den ene er Jannike på 20 og den andre er Layla, en ung kvinne som bor på et asylmottak når romanen begynner, hun har søkt asyl i Norge på grunn av legningen sin. Det kommer ikke frem hvor hun kommer fra men det spiller heller ingen rolle, vi vet at homofile/lesbiske blir forfulgt i mange land. Layla har blitt frastøtt av sin egen familie, og kan ikke reise tilbake dit hun kommer fra.

De to fortellerstemmene treffer vi i vekslende kapitler gjennom hele romanen.

Når romanen starter er Jannike og lillesøsteren Petra vitne til at en gjeng med unge gutter slår en ung kvinne mens hun ligger nede på bakken. Jannike stivner helt til så det blir Petra som skal prøve å bryte inn i det som skjer og få guttene vekk fra den unge kvinnen. Jannike løper hjem og begynner på middagen i stedet.  Etter en liten stund kommer Petra hjem og har den blodige unge kvinnen med seg. Den unge kvinnen er Layla, og hun forsvinner like fort som hun har kommet.

Etter denne hendelsen begynner Jannike å slite, eller jeg tenker at denne hendelsen må ha vært en utløsende faktor og at hun må ha slitt med noe i forkant av dette.  I hvert fall så sliter hun med sin egen reaksjon etter det som skjedde med Layla. Det blir så ille at hun ikke lenger klarer å bo med lillesøsteren og heller flytter inn under sengen på rommet til farmoren på sykehjemmet. Der gjemmer hun seg hver gang noen av personale kommer inn for å stelle farmoren. Etter hvert dukker det opp en del kjendiser som snakker direkte til henne, Dr.Phil, Ricki Lake, Oprah, Madonna og Skavland faktisk!
Det er tydelig at Jannike er en kvinne som sliter, både med dårlig selvbilde og etter hvert også med anger etter å ha sviktet lillesøsteren sin. Hun lever for disse «besøkene»  og for tv-serier som hun elsker å se på.

JANNIKE RAKK AKKURAT  å smette under senga før en av pleierne åpnet døra til Astrids rom.
«God morgen,Astrid.»
Jannike kjente igjen stemmen til Layla med det ovale ansiktet og de varme hendene. Hun uttalte alle stavelsene hver for seg, slik at Astrid ikke kunne unngå å forstå henne.

«Og her ligger du igjen, gjemmer deg under senga, voksent menneske.» Ricki og Dr.Phil var tilbake.
«Hvorfor snakker du ikke med henne?»sa Phil.
Ricki nikket.
«Jeg skammer meg.»

«Du må ta ansvar,Jannike, du kan ikke bare gjemme deg.»

«Jeg får det ikke til.»

«Du har jo ikke kontroll på noe som skjer med deg lenger.»

S. 86

Layla bor til å begynne med på et asylmottak mens hun venter på at søknaden hennes om opphold skal bli behandlet. Hun har fortalt at hun har flyktet til Norge på grunn av legningen sin men klarer likevel ikke å forklare seg i intervjuer med de som skal behandle søknaden hennes. Layla forelsker seg i en annen kvinne på mottaket, en kvinne som velger å sette fyr på seg selv.
Layla får opphold og skaffer seg en liten hybel og får jobb på det samme sykehjemmet som Jannike og farmoren bor. Deres veier krysses igjen.
Layla sliter litt med å integrere seg og opplever vel at hun til tider blir litt forhåndsdømt. Hun opplever også en stor skam ved at hun ikke klarte å snakke om sine følelser for andre kvinner, ikke minst Abena som hun hadde vært forelsket i.

Det skal vise seg at disse to kvinnene har mer til felles enn en kanskje skulle tro ved første øyekast. Begge sliter med ting som hører fortiden til, med ensomhet og det å føle seg usynlig i samfunnet,eller forhåndsdømt som i Laylas tilfelle. Når ting blir veldig tøft så slutter den ene å sove mens den andre begynner å gå. Veiene deres krysses flere ganger i løpet av romanen.

LAYLA GIKK SAKTE langs grusveien fra hybelen. Huden hennes hadde grånet,kinnene var hovne og ryggen bøyd. Der hun før var rund og varm i kantene, var hun nå slapp og så ut som om hun var i ferd med å smuldre opp, som planten på hybelen hennes. Menneskene hun passerte på gata, så ikke på henne særlig lenge, og da hun møtte blikket deres,var det som om hennes egne erfaringer speilte seg der. Hun så sin egen skam speilet i deres bortvendte blikk og trodde de skammet seg like mye som henne.

S. 121

Som sagt så var dette den tredje boken jeg leser på kort tid som handler om hvordan det er å være innvandrer i Norge og den andre hvor handlingen delvis er lagt til et norsk asylmottak. Nå handler vel egentlig ikke denne boken først og fremst om det å være innvandrer men heller hvordan det er å føle seg ensom og tildels usynlig for samfunnet blant annet. Det handler om unge mennesker som sliter og som trekker seg unna det fellesskapet som samfunnet er.

De sekvensene som omhandler Layla og hennes søknad om opphold i Norge og NAVS krav til at hun både skal gå på norskkurs og komme seg ut i arbeid er forsåvidt greit nok men intet nytt under solen som sådan. Dette har jeg lest flere ganger den siste tiden. Også hvordan hun til tider føler seg forhåndsdømt,dette er vel noe de aller fleste som kommer fra et annet land føler på til tider men jeg håper at dette kan endre seg og at folk kan bli mer tolerante ovenfor folk med en annen opprinnelse enn det en selv har.

Forfatterens grep med å blande inn alle kjendisene som snakker til Jannike er sikkert et smart litterært grep og tydelig noe Jannike trenger i den tiden de dukker opp.Til å begynne med tenkte jeg at det måtte vært bedre å bare hatt èn kjendis som «oppsøkte» henne, en som hun på en eller annen måte identifiserte seg med men selvfølgelig så er det slik at hun har behov for dem alle sammen fordi de har ulike egenskaper som der og da har meget stor betydning for henne. Det er tydelig at Jannike har et behov for å dagdrømme, flykte litt vekk fra virkeligheten, det er vel helt naturlig i de periodene av livet hvor virkeligheten ikke er det beste stedet å være.  Jeg ser hva forfatteren vil med dette og hva det står for men for meg oppleves det likevel som veldig forstyrrende.

Forfatteren har et lettlest språk og det flyter fint. Av og til blir det litt vel klisjèaktig men det valgte jeg å overse denne gangen. Det er forsåvidt en helt grei debut som jeg ikke slet meg gjennom på noen måte men som  jeg heller ikke klarte å engasjere meg noe særlig i. Jeg fant ingen av karakterene noe særlig interessant i det hele tatt og jeg brydde meg overhodet ikke hva som skjedde med dem. Kom aldri innunder huden på dem. Nå er det ikke slik at jeg komme innunder huden på karakterene for å få fullt utbytte av lesingen men det blir vel et minste krav at jeg skal på en eller annen måte skal bry meg om dem likevel. Den eneste gangen jeg ikke var likegyldig var den episoden på butikken hvor Jannike begynte å rive ned varer fra butikkhyllen og knuste flere ting- da var hun bare teit i mine øyne. (Ja, jeg skjønner at det var et opprør men det får ikke hjelpe!)
Rett skal være rett, det var et par scener som opplevdes som sterke, men ikke nok til å rette opp det inntrykket jeg fikk av resten,dessverre. Siden karakterene ikke «snakket til meg» så ble det til at jeg satt og undret meg over hvordan det gikk med Petra når Jannike stakk av. Temaene skulle egentlig tilsi at dette var noe jeg skulle ha interesse for men dessverre så fikk jeg det ikke til med denne boken.
Om du bare skal lese èn bok som handler om hvordan det er for innvandrere å bo i mottak, eller hvordan de opplever det å komme til Norge, bli en del av det norske samfunnet så ville jeg heller ha lest «Hotel Jølster» av Katrine Sele selv om det ikke er en roman for den fikk jeg et mye bedre utbytte av.

 

Andre har lest og blogget om boken og er mye mer entusiastisk enn det jeg var denne gangen: Tine, Kvardagsbiblioteket og VOKS tidsskrift.

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel: Jannikeevangeliet
Forfatter: Marjam Idriss
Format:Ebok
Sideantall: 178
Utgitt: 2017
Kilde:Lånt på ebokbib

 

Forfatter

marjam idriss
Foto: Chieska Fortune Smith

Marjam Idriss er født i 1992 og er oppvokst i Rogaland. Hun har studert litteratur ved universitetet i Cambrigde, og jobber til daglig i bokhandel i tillegg til å skrive og oversette. Jannikeevangeliet er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE

Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella & Og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget.

Det har ikke blitt så veldig god tid til lesing de siste ukene og da har det vært kjekt å sitte seg ned med litt diktlesing når anledningen  en sjelden gang har bydd seg.

jordsjukantalogienJordsjukantologien nr 1 er en fortellende diktsamling som inneholder dikt fra ulike fortellerstemmer som alle hører til i det samme lille bygdesamfunnet. Det er godt mulig forfatteren har vært inspirert av Edgar Lee Masters Spoon River Anthology fra 1915 når han skrev denne samlingen for i det ene diktet nevner han diktsamlingen konkret og i et annet dikt er det den døde unggutten som forteller om sin siste dag på denne jord. Nevnte diktsamling av  Edgar Lee Master består av dikt som  for det meste omhandler døde personer og blir fortalt av den døde selv. Forøvrig en diktsamling jeg ble veldig nysgjerrig på.
Bjellas diktsamling handler blant annet om jord og jorddeling, arv av en gård, hyttefolk og ellers det meste av det som går for seg i en liten bygd. Og jeg må ikke glemme hun som kom tilbake til bygden for å ta seg jobb som miljøvernkonsulent i kommunen.

Late storebror odla garden.
Han var den minst interesserte av oss.
Fekk alt i fanget.

Han vakna då kommunen presenterte hyttesatsinga.
No toppar han skattelistene.
Eg snur meg bort når dei kallar han gründer.
Korleis hamna storebror på vinnarlaget?
Kva er gale med ein undrande statskyrkjemann?

S. 25

Jeg har prøvd meg på såpass mange diktsamlinger de siste årene at jeg vet hva jeg liker best og det er slike fortellende diktsamlinger  som denne.  Vel er det mange fortellerstemmer her men likevel så er det en sammenheng i det som skjer og jeg kan si at det er mye drama. Samlingen er både vakker og trist, tildels satirisk og litt småmorsom til tider. Forfatteren er låtskriver og det er andre gangen jeg leser en diktsamling av en som også skriver låter. Det merkes at Bjella ikke er fremmed for å skrive tekst selv om det sikkert er litt annerledes å skrive en diktsamling enn en sangtekst. Jeg likte godt disse tekstene som handler om helt vanlige mennesker og vi møter dem på godt og vondt.

Jeg lånte mitt eksemplar fra ebokbib og dessverre manglet den utgaven over 40 sider, men jeg fikk heldigvis tak i resten på pdf-fil fra forlaget slik at jeg fikk lest samlingen ferdig og det er jeg veldig glad for.

Forlag: Oktober-Forfatter: Stein Torleif Bjella Format:Ebok/ Pdf-fil- Sideantall:78 Utgitt: 2017 – Kilde: Lånt på eBokbib/Pdf-fil tilsendt fra forlaget.
Anita har også blogget om denne, hennes innlegg finner du her.

Den neste diktsamlingen ble nominert til årets Bragepris i åpen klasse, men som vi vet var det Cecilie Løveid som stakk av med den for diktsamlingen Vandreutstillinger som Anita skrev om i sitt innlegg. Kristin Berget har fra før skrevet fire diktsamlinger og en roman og har vunnet flere priser for sitt arbeid- dette var mitt første men slett ikke siste møte med forfatteren.

OG NÅR DET BLIR LYSTOg når det blir lyst blir det helt fantastisk er i likhet med Jordsjukantologien en fortellende diktsamling, bare at her får vi en fortellerstemme. Samlingen tar for seg hva som kan skje i fremtiden om vi ikke tar for eksempel klimautfordringene på alvor, det er fødende kvinner og foreldre som besøker sitt barns gravsted. Årstidene  som forskyver seg og havet som stiger. Det er mørkt uten noe lys å spore men samtidig bærer den på et håp om at lyset skal komme en eller annen gang likevel. Denne diktsamlingen viser hvor skjørt livet faktisk er.

Jeg har lyst til å gi dere et par smakebiter fra samlingen.

Jeg kan ikke gå videre uten å fortelle at dette er ved havet   Utsikten er altså
mot havet Jeg kan tilføye: Det er et fyr her Jeg vil sove i fyret men gjør det ikke

Brystene lekker den hvite væsken renner utover en tykk bordplate av tre
Du kommer kanskje og krever slektskap sier at du kjenner igjen ullgenseren
Det er fattig å få barn sier du Min overflod vil du ikke kjennes ved
Det er altså åkrene som er utsikten

S.25

Vi står i denne mørke skogen Som ligger inntil
det sorte oseanet

Bølgene bryter Barken bryter Stemmene bryter
Samtalene fører vi

hver for oss

S.39

Selv om dette var en særdeles mørk diktsamling så var det mye vakkert her også, og flere setninger måtte jeg lese om og om igjen for de var så fine. Det er sterkt, tankevekkede, vakkert og trist og noen ganger helt hjerteskjærende. Av og til er diktene som små bønner. Jeg har lest gjennom diktsamlingen tre ganger og den opplevdes sterkere og sterke for hver gang jeg leste. Dette er en diktsamling jeg kunne tenke meg å ha i papirformat for lettere å kunne ta den frem igjen ved en senere anledning.

Begge  diktsamlingene var gode på hver sin måte og begge har noe med tiden vi lever i å gjøre. At kristin Berget sin samling ble nominert til Brageprisen forstår jeg godt, og det blir ingen lett oppgave å skulle velge ut hvem en skal nominere til årets bokbloggerpris- Bergets sin diktsamling er så absolutt «oppe i der» og 10  leste diktsamlinger i år skal konkurrere med andre bøker i åpen klasse.

Forlag: Cappelen Damm-Forfatter:Kristin Berget –Format:Ebok – Sideantall: 63 –Utgitt: 2017- Kilde: Lånt på eBokBib.

Fant ingen bloggomtaler av denne, ingen andre som har lest?

 

 HILSEN BEATHE