Går,gikk, har gått av Jenny Erpenbeck

Denne boken har jeg prøvd å lese flere ganger, jeg har lastet den ned på ebokbib flere ganger uten at den ble lest, jeg fikk låne papirutgaven av Tine men etter en stund leverte jeg den tilbake ulest for det var jo ikke slik at jeg skulle adoptere boken heller. Til slutt var Marianne så snill at hun sendte meg boken på Kindle, i forbindelse med at den er på langlisten til årets MBI, og da ble den endelig lest gitt.

går gikk har gått.jpgGår,gikk, har gått er forfatter Jenny Erpenbeck sin aller første bok på norsk, og i ettertid har det kommet enda en.

Det er den pensjonerte filosofen Richard som er bokens hovedperson og nå som han har gått av med pensjon må han finne noe annet å drive med om dagene. Han savner naturligvis konen som døde for fem år siden, og elskerinnen han hadde mens han var gift.  Handlingen går for seg i Berlin og en dag han er ute og går på tur kommer han over noen afrikanske flyktninger som demonstrerer utenfor byens rådhus. Richard bestemmer seg for å møte dem der de er, på asylmottaket, og intervjuer dem. Han vil finne ut hvem de er som mennesker.

Richard som i utgangspunktet var en veldig ensom mann selv om vi gjennom romanen blir noe kjent med flere av hans gamle venner, begynner å interessere seg veldig for enkelte av flyktningene og det var rørende å lese om hvordan han gav penger til en slik at familien hans kunne kjøpe en liten jordlapp i hjemlandet, eller hvordan han lærte en annen å spille piano.

Berlinmurens fall står også kanskje så sentralt i boken og kanskje fordi denne flyktningkrisen gjør at man må opp med en ny, om ikke akkurat en fysisk mur så i hvert fall en slags stopper for flyktningene. De blir enkelte ganger behandlet som de skulle være hardbarka kriminelle, men så er heller ikke det å gå ledig om dagene det aller beste for noen og i hvert fall ikke for de som er i en så presset situasjon som disse er. Richard på sin side vet jo hvordan det var under DDR-tiden og kan på sett og vis tildels sette seg inn i hvordan det må være.

 

What`s the fuss about? Ja, det er en helt grei bok  om en tysk pensjonert mann som må finne seg noe annet å gjøre på nå som han har all denne tiden til rådighet.Og det var interessant å lese om hvordan disse flyktningene ble mottatt, men kom det egentlig frem så mye nytt? Noe man ikke visste fra før av eller kunne tenke seg til? Jeg syntes ikke det. Ikke syntes jeg at Richard var en interessant fyr og ikke kom jeg noe særlig inn på disse flyktningene, til det var de for mange og man møtte dem for lite til at man fikk sjansen til å bry seg noe særlig om dem. Det var noen sekvenser med Richard og noen sekvenser med noen av disse flyktningene som traff meg på et eller annet vis men ikke nok til at helhetsinntrykket mitt av boken ble «reddet». Jeg forstår ikke helt hva andre har sett og hva jeg eventuelt ikke har sett med denne boken, i mine øyne var det en helt okei bok men ikke noe mer enn det. Når jeg først skulle lese en bok med et så høyaktuelt tema så hadde jeg håpet at den gjorde mer inntrykk på meg enn det denne gjorde, dessverre. Alle bloggomtaler jeg hadde lest på forhånd lyste boken opp i skyene og selv om jeg prøver å ikke ha for store forventninger  til en bok på forhånd så hadde jeg likevel forventet at boken skulle være bedre eller at jeg skulle bli mer engasjert enn det jeg faktisk ble denne gangen. Litt skuffende leseopplevelse rett og slett.

Forfatteren skriver godt, det ser jeg men det hjelper jo lite når jeg bare glimtvis klarer å ta inn over meg det som står der. Kanskje det er meg og ikke boken, hvem vet. Nå står kanskje ikke de tre stjernene jeg har gitt boken inne på goodreads i forhold til min sikkert noe negative omtale men den har fått hver sin stjerne for språk, tema og de små gløttene hvor jeg klarte å engasjere meg. Er det påske så er det påske.
Tusen takk til Marianne for boken!

 

mbi2018-logo


Forlag: Oktober
Original tittel:Gehen,ging,gegangen
Norsk tittel:Går,gikk,har gått
Forfatter:Jenny Erpenbeck
Format:Ebok/Kindle
Sideantall i papirboken: 325
Utgitt:2015
Min utgave:2017

Forfatter

 

jenny erpenbeck
Foto: Oktober.no

Jenny Erpenbeck er født i 1967 og er en tysk forfatter. Hun har studert teatervitenskap og har i en årrekke regissert teaterstykker og operaer. Hun debuterte som forfatter i 1999 med novellesamlingen Geschichte vom alten Kind og har siden skrevet flere novellesamlinger og romaner, blant annet de to som nå er å finne på norsk. Hun har vunnet flere priser for boken som på norsk har fått tittelen Alle dagers ende.

 

HILSEN BEATHE

Mann,tiger av Eka Kurniawan

Jeg skulle egentlig konsentrert meg om årets langliste når det gjelder bookerbøker men i stedet har jeg den siste uken lest en bok som var på langlisten for et par år siden. Forfatteren har skrevet en rekke romaner og høstet gode kritikk for sin forrige roman utgitt på norsk, Skjønnhet er et sår. Mann,tiger er forfatterens andre bok på norsk, jeg håper flere blir oversatt også etter hvert.

mann,tigerMann,tiger starter med et mord og vi får i aller første setning vite at den unge Margio har drept den middelaldrende mannen Anwar. Ingen i den lille landsbygden kan fatte og begripe hvorfor i all verden hvorfor den ellers så sjenerte og stille gutten skulle gå til det skritt å ta en mann av dage på den mest grusomme måten som det her ble gjort.

Dette er på ingen måte en krimbok, men en fortelling om to familier, den ene fattig og den andre rik, og gjennom romanens fem deler får vi et rikt innblikk i hvordan livet på den indonesiske landsbygden fortoner seg og ikke minst får vi se hvor katastrofale følger det får når disse to familiene knyttes sammen.

Vi blir blant annet kjent med Margios mor,Nuraeni, som allerede som tolvåring ble tildelt en ektemann selv om hun ikke skulle gifte seg med ham før hun ble gammel nok,eller moden nok til å bære fram et barn.Og dette var en vanlig tankegang blant jentebarn der nede. Ingenting var mer pinlig for ei jente som hadde passert tolv, enn ikke å vite hvem som skulle bli mannen hennes.(s.108)
På landsbygden var det vanlig at de unge jentene som var forlovet samlet seg for å vente på postmannen som kom hver mandag, og for Nuraeni ble disse stundene til en ren tortur fordi Komar, hennes tilkommende ektemann sendte aldri noe som helst. Lite ante hun at den torturen hun følte da var ingenting mot all jævelskapen han skulle påføre henne i årene som kom. Det ble så ille at hun tilslutt ble sett på som gal fordi hun snakket gjerne med komfyren og kjelen i stedet for med mennesker. Og jeg fikk så vondt av henne for hun var et så godt menneske men visnet vekk i et tragisk ekteskap, hjertet mitt blødde for henne.
Komar, hadde selv ikke noen god barndom men jeg klarer ikke å finne unnskyldninger for at han skulle oppføre seg som den drittsekken han var uansett hvilken oppvekst han hadde. En mer tafatt fyr skal man lete lenge etter.
En annen karakter jeg fikk skikkelig sansen for var gamle Ma Rabiah som eide disse jordlappene Komar og Nuraeni, og de andre naboene hadde husene sine på. Når mannen hennes døde begynte de åtte barna deres som nå var voksne å bestemme over arven, og kastet folk ut fra hjemmene sine og Ma Rabiah startet umiddelbart å selge unna tomtene for en meget rimelig penge for å unngå at folket hennes som hun kalte de for ble kastet på dør. Og hva hun gjorde for at det ikke skulle være så mye jord igjen til barna sine er bare helt utrolig.
I de sekvensene som omhandler Margio som naturlig nok er mesteparten av boken så lærer vi om denne tigeren han mener å ha i seg, dette kommer fra indonesisk overtro og tigeren er der for å beskytte eieren og dens kone og barn. Ganske interessant å lese hvordan også livet i den lille landsbygden også preges av denne overtroen.

Jeg må berømme forfatterens egenskaper for han har skapt noen meget troverdige karakterer, og han skildrer landsbylivet og arbeidene på rismarkene på en slik måte at det er nesten som jeg kan se landskapet foran meg. De små husene med blikktak som såvidt henger sammen oppå de små jordlappene hvor de dyrker mat for å ha noe å overleve på.

Han har et meget godt språk og han har av og til en råhet i seg som jeg likte veldig godt. I likhet med den forrige romanen hans er det her også duket for litt magi, noe som blant annet indonesisk folklore tillater og som romanen hans tidvis bærer preg av. Den gamle bestemoren som fortalte historier som aldri ble skrevet ned noen sted, fortellinger som hun selv var blir fortalt av sine forfedre igjen.

Når man som leser helt på slutten får fortalt grunnen til dette mordet så kan jeg godt forstå ham selv om det aldri kan bli riktig å ta noen av dage. Boken krever at leseren er noe oppmerksom da den til tider hopper noe frem og tilbake i tid uten at dette er merket noen steder, men jeg syntes det passet inn og jeg ble i grunnen fort vant med det. Og for meg kunne historien vart mye lenger for dette var veldig medrivende lesing og jeg følte jeg lærte mye om en kultur som jeg ikke visste så veldig mye om på forhånd. Men det kvinnesynet som rådet er dessverre velkjent. Kvinner får ikke velge sin egen ektemann, de blir sett på som svake vesener som bare skal gjøre som de får beskjed om, av mannen, jeg kjente det koke inne meg ved flere anledninger. For makan!
Det er ikke det minste rart at denne havnet på langlisten til MBI for dette var en veldig bra bok som fortjener en helt drøss med lesere. Både medrivende, spennende og litt vond.

Anbefales!

MBI 2016


Forlag:Pax
Original tittel:Lelaki Harimau
Engelsk tittel:Man,tiger
Norsk tittel:Mann, tiger
Forfatter:Eka Kurniawan
Oversetter:Hedda Vormeland
Format:Innbundet
Sideantall:206
Utgitt:2004
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

eka kurniawan.jpg
Foto: Pax.no

Eka Kurniawan er født i 1975 og er en indonesisk forfatter. Han har skrevet både romaner, noveller og filmmanus. Forfatteren kan fortelle at lysten til å bli forfatter kom etter å ha lest Knut Hamsuns sult. Jakarta Post har beskrevet Kurniawan som «en av de få innflytelsesrike forfatterne i Indonesia».

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

Die, my love av Ariana Harwicz

Langlisten til The Man booker international prize ble lagt ut mandag forrige uke og jeg valgte å starte med den argentiske forfatteren Ariana Harwicz, både på grunn av tittelen og at boken var så kort.

DIE MY LOVEDie,My love handler om en kvinne som nettopp har fått sitt aller første barn, en sønn som hun ikke har noen  kjærlighet til og som hun i utgangspunktet ikke ønsket seg i det hele tatt.

Hun og kjæresten,senere ektemann flyttet ut på den franske landsbygden mest for mannen sin del og denne kvinnen som vi aldri får vite navnet på holder på å kjede vettet av seg so to speak.

En bok om en kvinne som kjeder vettet av seg langt ute på den franske landsbygden, hvor kjekt kan det være å lese om da tenker du kanskje men da kan jeg love deg at her er det action fra første side for ikke å si første linje. I lay back in the grass among fallen trees and the sun on my palm felt like a knife I could use to bleed myself dry with one swift cut to the jagular. Hun setter deretter opp og ser på mannen og den lille sønnen som bader naken, men hun hadde ikke tenkt til å drepe dem.

Det er tydelig at kvinnen er i en dyp krise når vi møter henne for første gang og vi som lesere blir bare kastet rett inn i elendigheten. Hun er i en nedadgående spiral som er i ferd med å eskalere så til de grader. Mannen prøver å hjelpe henne som best han kan, noe som sikkert ikke er så enkelt. Foreldrene hans er der av og til for å hjelpe til enten med huset eller for å passe den lille.
Kvinnen søker ofte ut av huset og lar sønnen være igjen med farmoren men det hender også at hun lar han være igjen alene også.

I devoted the morning to swearing at the baby. I said all kinds of nasty things to him, To the baby. There`s nothing I didn`t say, it was one insult after another. My son`s got a foul mouth for a mother. I filled him up with dirty words, the poor thing.

Dette var en kort bok  men jeg har brukt flere dager på lesingen for dette var ingen enkel bok å lese. Handlingen er ikke alltid kronologisk og det er slett ikke enkelt å vite om handlingen foregår inne i hodet på denne kvinnen, er en drøm eller om det faktisk skjer i virkeligheten. Ved et par anledninger kunne det også virke som det var en annen fortellerstemme der også og som jeg kom frem til måtte være svigerfaren hennes.

Tolket det som hun har vært syk før hun fikk barnet fordi noen hadde gitt henne noen medisiner mens hun gikk gravid med sønnen, så hun har nok litt mer enn «bare» fødselsdepresjon å slite med. Dette er en kvinne som er mentalt ustabil.

Samtidig sliter hun med ting som det går an å kjenne seg litt igjen i, som problemer i parforholdet. Hun blir ikke sett av mannen på den måten hun ønsker som kvinne og dette fører til at hun henvender seg til naboen i stedet.  Men også i det å være mor med de bekymringer det måtte føre med seg.

Det må være tøft å ikke være i mental balanse men å være så totalt ute og kjøre som denne kvinnen må være helt grusomt, både for henne selv og de rundt. Jeg har heldigvis vært spart for dette med fødselsdepresjon men man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det må være tøft for de som rammes. Her slet hovedpersonen med noe attåt i tillegg. Tematikken gjorde dette til en rå og brutal bok å lese men jeg likte den veldig godt. Jeg fikk bakoversveis av ting hun kunne prestere å si eller gjøre,en ganske så intens bok med andre ord.
Blir spennende å se om denne kommer på kortlisten.

Marianne har også skrevet om boken, hennes innlegg finner du her.

mbi2018-logo


Forlag:Chargo press
Tittel:Die, my love
Forfatter: Ariana Herwicz
Oversettere: Sarah Moses & Carolina Orloff
Format: Kindle
Sideantall:147
Utgitt:2017
Kilde: Kjøpt

Forfatter

arianaherwicz
Foto: Charcopress

Ariana Herwicz er født i 1977 og er en argentinsk forfatter. Hun har skrevet flere teaterstykker, og hennes debutbok Die, my love er også under planlegging for teater.

HILSEN BEATHE

 

THE MAN BOOKER INTERNATIONAL PRIZE -DETTE ER LANGLISTEN

mbip 2018

Title,Author (nationality), Translator, (imprint)
• The 7th Function of Language av Laurent Binet (France) oversatt av Sam Taylor og utgitt hos Harvill Secker
The Impostor av Javier Cercas (Spain) oversatt av Frank Wynne og utgitt hos MacLehose Press
• Vernon Subutex 1 av  Virginie Despentes (France) oversatt av Frank Wynne og utgitt hos MacLehose Press
 Go, Went, Gone av Jenny Erpenbeck (Germany) oversatt av Susan Bernofsky og utgitt hos Portobello Books
 The White Book av Han Kang (South Korea) oversatt av Deborah Smith og utgitt hos Portobello Books
•  Die, My Love av Ariana Harwicz (Argentina)oversatt av Sarah Moses & Carolina Orloff og utgitt hos Charco Press
 The World Goes On av László Krasznahorkai (Hungary) oversatt av John Batki, Ottilie Mulzet & George Szirtes og utgitt hos Tuskar Rock Press
Like a Fading Shadow av Antonio Muñoz Molina (Spain) oversatt av Camilo A. Ramirez og utgitt hos Tuskar Rock Press
The Flying Mountain av Christoph Ransmayr (Austria) oversatt av Simon Pare og utgitt hos Seagull Books
• Frankenstein in Baghdad av Ahmed Saadawi (Iraq) oversatt av Jonathan Wright og utgitt hos  Oneworld
Flights av Olga Tokarczuk (Poland) oversatt av Jennifer Croft og utgitt hos Fitzcarraldo Editions
The Stolen Bicycle av Wu Ming-Yi (Taiwan) oversatt av Darryl Sterk og utgitt hos Text Publishing
•  The Dinner Guest av Gabriela Ybarra (Spain) oversatt av Natasha Wimmer og utgitt hos Harvill Secker

 

I likhet med i fjor så er fire av de nominerte skrevet av forfattere utenfor europa. Spania har hele tre bøker på listen mens Franrike har  to.

Etter et raskt søk kan det virke som to av de nominerte allerde er oversatt til norsk, det er Jenny Erpenbecks roman som kom ut på Oktober forlag i fjor under navnet Går,gikk, har gått. Jeg skulle visst lest den når jeg lånte den av Tine tidligere i år og ikke levert den tilbake ulest.

Den andre er  Laurent Binets bok som ble utgitt på Gyldendal i 2016 med den norske tittelen Språkets syvende funksjon.

Vernon Subutex 1 kommer ut på Gyldendal i Mai.

Etter det jeg kan se så er to tidligere vinnere representert i år også,Han Kang vant i 2016 med The Vegetarian, mens László Krasznahorkai stakk av med seieren i 2015.

Jeg har ikke lest noen av de nominerte  ennå og foreløpig har jeg lyst til å få med meg Går,gikk,har gått siden den allerede er oversatt til norsk og jeg har sett meg ut i hvert fall tre eller fire som jeg sånn umiddelbart fikk lyst til å lese. The dinner Guest, The stolen Bicycle og The white book.

 

Kortlisten kommer 12 april!

 

 

Skal du lese noen  bøker fra årets langliste?

 

 

HILSEN BEATHE

 

Feberdrøm / Fever dream av Samanta Schweblin

Samanta Schweblin var et ukjent blad for meg men de som kjenner til forfatterskapet hennes vet at hun ofte skriver absurde noveller og hun har attpåtil vunnet flere priser for dette i hjemlandet. I sin første roman, Feberdrøm, har hun skrevet en noe absurd fortelling med argentinas kanskje  noe ukjente naturkatastrofe som bakteppe.

feberdrøm

Den unge moren Amanda ligger på sykehuset og skal snart dø. Ved sengen hennes sitter gutten David, det er ikke sønnen hennes, hun har kun en datter, Nina, som hun ikke helt vet hvor er for øyeblikket. David prøver å få Amanda til å snakke om det som har skjedd før det er for seint, bare slik kan de finne ut hvor Nina befinner seg. Det er i hovedsak Amanda som utgjør fortellerstemmen men av og til gir hun ordet til David. Eller han spør og graver for å få henne til  huske mest mulig, men hun er ofte veldig sliten.

 

 

 

 

Hva mer? Hvorfor sier du ikke noe?
Jeg sitter liksom fast i denne gjengivelsen, jeg kan se alt fullstendig tydelig, men iblant er det vanskelig å komme videre. Kan det være på grunn av de sprøytene sykepleierne gir meg?
Nei.
Men jeg kommer til å dø om noen timer, gjør jeg ikke?
Jeg syntes det er rart at jeg er så rolig. Selv om du ikke sier noe,vet jeg at det er det som skal skje, og samtidig er det en sånn ting som er totalt umulig å si til seg selv.
Ingenting av dette er viktig. Vi kaster bort tiden.
Men det er sant, er det ikke? At jeg skal dø.

 

S.11

Amanda og datteren Nina leier et feriehus rett utenfor byen og like i nærheten av soyaåkrene og blir med det samme kjent med nabokonen Carla. Hun forteller en historie om hvordan sønnen hennes David plutselig og på mystisk vis endret seg.  Mannen hennes driver med avlshester og en kveld han var ute og hun hadde ansvaret for kveldsstellet klarte den ene hesten å komme seg over gjerdet og løp til en bekk i nærheten og drakk av dette vannet. Den lille sønnen hennes så hva som skjedde og løp etter hesten bort til bekken. Dagen etter er hesten død, forgiftet. Carla er redd for at sønnen også har vært i kontakt med vannet og tar straks kontakt med en klok kone i nabolaget. Hun konstanterer ganske fort at den eneste måten å redde David på er at han gjennomgår en form for sjeledeling. Noe Carla går med på, men når David kommer ut igjen fra nabokonen er han ikke til å kjenne igjen…og etter dette så virker det som alt og alle rundt ham dør..og Carla føler at han ikke lenger er sønnen hennes.

Amanda blir naturlig nok skremt av det Carla forteller men forsetter likevel å ha kontakt med henne men hun blir mer og mer opptatt av å holde Nina tett inntil seg og benytter seg av noe som heter bergningsavstand,det vil si at datteren  til enhver tid må befinne seg på en kort avstand fra Amanda slik at hun kan komme tidsnok til å redde henne om situasjonen skulle kreve det, og det er nettopp bergningsavstand eller  distancia de rescate som er orginaltittelen på romanen som først og fremst handler om en mor og forholdet hennes til sin lille datter.

Carla gestures, raising her hands as if she doesn`t understand what is happening. And I have a terrifying feeling of doom.
«What? What`s wrong?I as her, shouting.
«He`s in yput house. David is in your house.»
«What do you mean, he`s in my house?»
Carla points toward my daugther`s room, on the second floor. The palm of a hand is pressed against the glass, and then Nina appears,smiling:she must be on a stool or her desk. She sees me and waves through the glass. She looks cheerful and calm, and for a moment I am grateful that my sense of dread isn`t woorking right, that it was a false alarm.
But it wasn`t.
No. Nina says something that I can`t hear, and she repeats it, using her hands as a megaphone, excited. Then I remember that when I left the house all the windows had been open because of the heat, upstairs and downstairs. Now they are all shut tight.

S.49

Dette var en skikkelig creepy roman med psykologiske undertoner og kunne minne litt om en thriller. Den var såpass ubehagelig at jeg ikke turte å lese boken ferdig på sengen i går kveld og det sier litt for jeg blir ikke fort skremt av ting jeg leser.
Dette er en kort roman men slett ingen enkel bok å forholde seg til, mye på grunn av måten den er lagt opp på som var meget forvirrende til å begynne med. Jeg kom overraskende nok fort inn i det. Forfatteren gir ikke ved dørene og har sagt i et intervju at hun har gjort halve jobben og resten er opp til leseren.

Handlingen er som sagt lagt til sykehuset hvor Amanda skal fortelle David hendelsesforløpet som ledet Amanda til der hvor hun ligger nå og skal dø, men hun vender stadig tilbake til de gangene hun var med Carla og hørte på historiene hennes.
David på sin side er en gutt av få ord og etter hvert som tiden renner ut for dem begge blir han mer og mer utålmodig og uansett hva Amanda forteller så sier han ting som:»Ikke viktig»,eller «vi kaster bort tiden». Men hvordan kan han vite hva som er viktig eller ikke?

Minst like viktig som dette mor-og datter forholdet er bakteppe for denne romanen som er selve drivkraften i fortellingen og kanskje det viktigste å få frem- argentinas innføring av  genmanipulerte soyabønner i landbruket og katastrofen som kom i kjølevannet av mer utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantegifter. Har du lyst til å lese mer om dette så finnes det er intervju med forfatteren her. Dette med miljø og ikke minst trusler man står ovenfor er viktig å ta på alvor, og jeg håper at politikere i alle land ser dette etter hvert for det må være den viktigste saken å ta fatt i.

Det er ikke vanskelig å gjette seg til at Amanda ble forgiftet av vannet hun drakk, spenningen ligger mer på det psykologiske planet. Skjer dette på virkelig eller er det bare noe hun drømmer? Hva er i så fall  virkelighet og hva skjer inne i hodet hennes?

Dette er en mørk fortelling uten mye håp og jeg satt som målbundet det meste av tiden, fikk fort en ubehagelig følelse som var med meg hele tiden mens jeg leste. Språket er godt og jeg likte at forfatteren blandet psykologi og det overnaturlige inn i dette dramaet om relasjoner,hverdagsrealisme og miljøspørsmål.

Jeg kjøpte romanen på engelsk i vår men fikk ikke lest den før den norsk utgaven kom ut tidligere i høst. Jeg leste den norske utgaven og deler av den engelske i tillegg, men kommer til å ta for meg hele boken på engelsk senere en gang.
Jeg forstår godt at denne boken havnet på kortlisten til den internasjonale bookerprisen for det var en meget god roman som jeg håper mange der  ute finner frem til for det fortjener den.
Anbefales!

 

Andre bloggere om boken:
Elida
Silje

 

 

mbi2017-logo

 

Feberdrømne

 


Forlag:Cappelen Damm
Original tittel: distancia de rescate
Engelsk tittel:Fever dream
Norsk tittel: Feberdrøm
Forfatter: Samanta Schweblin
Oversetter (til engelsk):Megan McDowell
Oversetter (til norsk): Signe Prøis
Format:Innbundet
Sideantall: 107 / 151
Utgitt:2014
Min utgave:2017
Kilde: Kjøpt / Leseeks

 

Forfatter

samantha schweblin

Samanta Schweblin er født i 1978 i Buenos Aires og er en argentinsk filmviter og forfatter. Hun debuterte i 2002 med novellesamlingen El núcleo del disturbio. Hun har i alt gitt ut fire bøker og Fever dream er hennes første roman. Hun har vunnet en rekke priser for sine novellesamlinger som er både originale, urovekkende og ofte lett absurde.

 

 

HILSEN BEATHE