Maggie-min av Betty Smith

Forfatter Betty Smith er kanskje aller mest kjent for romanen Det vokser et tre i Brooklyn som er basert på hennes egen oppveskt i New York. Jeg har lest men ikke blogget om den så jeg legger ved Tines begeistrede omtale fra 2015. Boken ble forøvrig filmatisert i 1945 under samme tittel. Smith skrev ytterligere tre romaner som alle handlet om minneverdige kvinneskikkelser, blant annet denne som opprinnelig kom ut i 1958 og som nå for forste gang er utgitt på norsk, seksti år etter utgivelsen. Det var på høy tid og jeg håper de to andre romanene også er på agendaen for norsk oversettelse.

maggie-min

Når romanen starter befinner vi oss i en liten landsby i Irland hvor vi møter den unge Patrick Dennis Moore, den yngste av en søskenflokk på tretten. Flere av søsknene var døde mens andre allerede  var voksen og hadde giftet seg. Når faren dør blir noen av barna adoptert bort og satt ut i tjeneste på en annen gård, til slutt er det bare Patrick og moren igjen. Han ble etter hvert forelsket i den vakre men akk så fattige Margaret (Maggie)Rose og omstendigheter gjør at Patrick må reise fra Irland for å søke lykken i Amerika. Han lovet å sende bud etter  moren når han hadde vært der i ett år, men det skulle ta noe lengre tid og betale ned gjelden til de som hadde fraktet ham over og moren døde før han fikk sendt bud etter henne.

Han havnet opp i Brooklyn og etterhvert i armene på Mary Moriarity som blir hans kone og mor til de to barna hans. Datteren får navnet Margaret Rose, etter Patricks store kjærlighet hjemme i Irland, men går under kallenavnet Maggie-min og det er henne denne romanen først og fremst handler om.

Når moren hennes dør i barsel blir det hennes oppgave å ta seg av faren, hus & hjem og ikke minst den nyfødte lillebroren. De som nylig hadde flyttet til Brooklyn trodde at Maggie-min hadde havnet i «ulykken» og at Dennis som han het var hennes. De trodde dermed at hun var «tilgjengelig» men saken var den at Maggie-min gikk «all in» for å være en skikkelig katolikk som gikk og skriftet hver eneste uke og oppførte seg akkurat slik det var forventet av henne, både som kvinne av den tiden og som den religiøse personen hun var.

Men etterhvert som hun vokste til ville hun i likhet med andre på hennes alder bli forelsket og gjøre det som hørte ungdomstiden til, men hun var meget knyttet til hjemmet og hennes ansvar der. Hun møter ganske snart en omstreifer, Claude, som med sin sjarmerende måte å være på får henne til å falle pladask…. Når hun begynner å date denne Claude går Patrick helt av hengslende og finner på ting for å hindre henne i å dra, men Maggie-min som fra hun var ganske liten har vært vant med å ta ansvar vet råd for hvordan de begge skal kunne gå på date samtidig.

Claude forsvinner og hun begynner å date Sonny, en som er fra samme området som henne selv og som ble enda bedre likt av både faren og tanten Lottie ( som forøvrig var gift med Timmy, aka broen til Margaret Rose fra Irland) men når Claude «den sjarmerende» dukker opp igjen ble Sonny fort glemt…..dessverre må jeg nesten si.

Drømte han store drømmer om prærier der hveten lignet flommende gull i vinden? Eller hvordan man, i landskapene der Rocky Mountains perforerte himmelen, ble nødt til å tro på Gud fordi verden var så storslagen? Kom han til gamle South-West og trodde han hadde vandret inn i Spania? Tenkte han på en gang han hadde fulgt en elv for å finne ut hvor den begynte eller hvor den endte? Husket han at han hadde stått på stranden et eller annet sted i det sydlige Florida og speidet ut over det vidstrakte Atlanterhavet og tenkt at det var det samme havet han kjente duften av i Brooklyn, rett før det begynte å regne? Og hvis han begynte å vandre nordover langs stranden, ville han med tiden komme til Rockaway- bare en time unna sin kjære elskling?

S.332/333

Folk i dette området hadde ikke all verden med penger på denne tiden, og når krigen brøt ut kunne ting bli dobbelt så dyrt nær sagt over natten. Siden forfatteren selv har vokst opp i Brooklyn på denne tiden er det grunnleggende å tro at dette er beskrivelser som passer med hvordan det  virkelig var. Men det er rart med det, uansett hvor tøffe tider det er så hadde alltid mennene råd til å sitte på en bar å drikke.

Kjønnsrollemønteret som rådet da kommer veldig tydelig frem i denne romanen. Kvinnene skulle styre og stelle hjemme mens mannen var ute på jobb eller gikk gatelangs og daffet. Maggie-min fikk ganske tidlig jobb men når krigen var over og mennene kom tilbake så var det ikke fritt for at man som kvinne ble oppsagt for det var en helt urimelig tanke at en kvinne skulle «okkupere» en jobb om det fantes menn som var tilgjengelig for å ta den og Maggie-min stod igjen uten jobb.

Fikk tidlig sansen for Maggie-min fordi hun tross sin unge alder gikk gjennom mye og måtte bli tidlig voksen og ta ansvar, men hun hadde også en side som var utrolig irriterende og jeg hadde mest lyst til å filleriste henne. Forstår at man higer etter å oppnå lykke her i livet men å velge en mann som støtt og stadig forsvinner, og ikke ha mot til å konfrontere ham med dette eller andre ting som måtte skurre – det forstår jeg ikke. Men den godeste Maggie-min må være Brooklyns største dørmatte og utstyrt med all den tålmodigheten det var mulig å opprive. Ikke en eneste gang tar hun til motmæle og når  Claude ikke er der så har hun faren å bryne seg på , og som om ikke det var nok vokser Dennis opp og blir i en periode litt av en rebell. Når skulle det egentlig bli Maggie-min sin tur til å bli tatt vare på og vist omsorg for?

Egentlig liker jeg ikke kvinner som fremstår så naive og  som godtar alt som kommer deres vei og som ikke står opp for seg selv, samtidig «godtar» jeg det her fordi dette er fra en annen tid og det var jammen ikke enkelt å være alene heller, i hvertfall ikke for kvinner på den tiden. Maggie-min aksepterer at Claude er borte mesteparten av året selv om hun er fra seg av lengsel når han er borte. Jeg blir ganske så fascinert av den nesten urimelige lojaliteten kvinner hadde ovenfor sine menn- men samtidig var vel alternativet de hadde verre og dermed tok de til takke med ting slik de var. Lite er tross alt bedre enn ingenting,eller? Jeg tror at Maggie-min så det slik.

Likte veldig godt første del som tok for seg Patricks liv hjemme i Irland og hans immigrasjon til amerika og hans møte med Mary. Deretter tok Maggie-min over som hovedperson og Patrick trådde litt til sides og ble noe anonym det meste av tiden.  Eller han trår frem når han hisser seg opp for ting han syntes er urimelig.

Det var en periode i midten av boken hvor ting gikk litt i samme tralten en stund, Claude  kom og gikk, og Maggie-min ventet- denne delen ble noe «langdryg» men jeg tenker at vi som lesere skulle føle litt på det hun følte, denne ventingen hun til stadighet måtte innfinne seg med. Så tar det seg opp  igjen mot slutten  hvor det skjer en hel masse plutselig og kanskje en noe brå slutt(?)

Denne var etter min mening ikke like god som den forrige, men det er jammen ikke langt unna heller. Forfatteren skriver godt og til tider er det en god del dialog som driver fortellingen fremover. Vi får et godt og etter det jeg kan se et troverdig bilde av hvordan det var i amerika og i Brooklyn på denne tiden. Det kunne virke som det var relativt enkelt å ta seg en strøjobb for å tjene seg noen slanter, men også enkelt å få sparken om sjefen ikke likte  deg eller syntes du hadde en upassende oppførsel. Dette kunne kanskje vitne om tunge tider for de aller fleste.

Igjen en fin roman fra Smith og jeg krysser fingrene for at hennes to andre romaner også blir oversatt til norsk.

Anbefales!

 


Forlag:Gyldendal
Original tittel:Maggienow
Norsk tittel:Maggie-min
Forfatter:Betty Smith
Oversetter: Tiril Broch Aakre, MNO
Format:pdf/ Innbundet
Sideantall: 448
Utgitt:1958
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Smith-Betty_foto-Granger-NYC
Foto: Granger,NYC

Betty Smith (1896-1972)  debuterte som forfatter i 1943 med romanen A tree grows in Brooklyn og senere kom Tomorrow will be better ( 1947) Maggie-now(1958) og Joy in the morning( 1963). To av bøkene hennes ble senere filmatisert.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Den magiske pappesken av Kristin Bortolotti

Det er alltid spennende med nye stemmer og kanskje spesielt de man har sett i andre roller tidligere. Forfatteren bak denne boken er mest kjent som en av karakterene i Hotel Cæsar og hun ble inspirert av sin autistiske sønn til å skrive denne barneboken.

DEN MAGISKE PAPPESKEN

Den magiske pappesken er en fortelling om to små søsken som tar ut på en imaginær reise i en pappeske – noe som er velkjent for de som har eller har hatt med barn å gjøre.

 

Men en pappeske kan reise langt
i drømmers tid og rom.
Den flyr så lett som bare det,
når ikke den er tom.
Her trengs det en oppdager
og en eventyrerske,
med hjerter dunkende av mot
og øyne som kan se.

Det første som slår meg er hvor triste disse barna ser ut, på veldig mange av tegningene. De virker ikke å være barn som skal ut på sitt livs eventyr.

 

papp3 OK

Som seg hør og bør når man er ute på eventyr så reiser man over sjø og land, ja, helt til verdensrommet naturligvis, og bamsen er god å ha.

 

papp4 ok

Disse barna reiser også til fremmede kontinenter som Pangea og møter mange dyr som har levd for veldig mange år siden. Gutten fremstår som litt av en barsking med capsen bakfrem mens jenten har på seg kjole og har bamsen trygt plassert under armen. De kunne med fordel fremstått mer nøytrale begge to, men at de fremstår noe sterotypiske passer forsåvidt med den noe «gammeldagse» utførelsen av boken forøvrig.

Boken er skrevet på rim og i et språk som ikke kan være ment for barn, med ord som eventyrerske som man kan lese av sitatet over og brukergrensesnitt som man finner i en av tekstene som beskriver den skyggen av en drøm fremtiden kommer til å bli- blir det vanskelig for barna å følge med. Barna reiser på kryss og tvers av tid og land, det er vel og bra og akkurat som det skal være. Men dette er ingen kronologisk fortelling i den forstand og barna ble ikke  satt på prøve i noen av sekvensene underveis, og ikke virket det som de syntes det var så veldig spennende heller- det hele fremstår mer som en oppstilling av bilder som forfatteren har laget en tekst til. Og det blir rett og slett en kjedelig og uengasjerende tur, dessverre.

At forfatteren kan tegne er det ingen tvil om og jeg liker disse nostalgiske bildene i gråblyant veldig godt, men jeg er høyst usikker på om de appellerer til målgruppen og det burde vel være poenget. Jeg tenker at det er tøft at forfatteren tør å gå så langt vekk fra det andre barnebokforfattere gjør og hun skal ha kred for forsøket men når man skal gå til et slikt skritt burde teksten i det minste vært mer tydelig og ikke minst forståelig for de boken er ment for. Her føler jeg at forfatteren vil for mye på èn gang og dermed blir resultatet en nostalgisk og fin bok uten noe særlig innhold.

 


Forlag:Cappelen Damm
Tittel:Den magiske pappesken
Forfatter: Kristin Bortolotti
Format:Innbundet
Sideantall:32
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Kristin Bortolotti
Foto: Maja Hattvang

Kristin Bortolotti er  født i 1978 og er en norsk skuespillerinne,musiker,skulptør og forfatter. Hun er kanskje aller mest kjent for som rolle som Charlotte Iversen/ Anker-Hansen i Hotel Cæsar. Den magiske pappesken er hennes første bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Hestvik av Gerdur Kristny

They had me at «islandske Helle Helle», mer skulle det ikke til før jeg var solgt og ikke kunne få boken fort nok i posten og når den kom var det bare å kaste seg over den med det samme. At Kristny blir sammenlignet med min danske heltinne kan jeg forstå og hun var faktisk hakket hvassere etter min mening.

 

hestvikI romanen Hestvik møter vi Elin, hun er skilt og mor til Dòri på 12 år. Når romanen begynner er hun og sønnen på vei til den lille viken,Hestvik, for å besøke den heller sparsommelige sommerhytten hun har arvet etter foreldrene sine en aller siste gang før hun legger den ut for salg. Dòri har ikke sett hytten før og er meget spent på hvordan den er og blir noe snurt når det viser seg at  hytten verken har innlagt vann, toalett eller internett. Hva i all verden skal han gjøre på  disse dagene?

Elin må selge hytten fordi hun trenger pengene, hun har lyst til å si opp jobben som tekstillærer og studere museumsfag eller noe. Komme seg litt videre i livet.

På veien ser de en turistbuss som har veltet og Elin velger å bare kjøre forbi. Her begynner jeg  så smått å ane at ikke alt er som det skal med henne.

Dagen etter sitter det en liten jente på den lille verandaen, hun har på seg en regnkåpe, helt lik den Elin hadde når hun var liten, med den samme flekken på den ene lommen. Det viser seg at hun har aspergers og er datteren til Haukur, en tidligere klassekamerat av Elin, og den verste bøllen du kan tenke deg.
Hun blir invitert på fest til Haukur og konen Kita samme kveld,Dòris blir værende igjen  alene på hytten. I løpet av kvelden forsvinner datteren til Haukur, og når Elin skal sjekke hvordan det går med Dòri er han også forsvunnet…

 

Jeg hadde på meg genseren som jeg himmellykkelig hadde strikket mens jeg ventet på at Dòri skulle komme, sjalet som ble til under kjærlighetssorgen og vottene som ble strikket i hverdagslivet foran en krimserie.
Jeg håpet at hjerte mitt ikke skulle gå amok og løpe løpsk, og tenkte på historien om mannen som sank ned i isbreen, men som sang seg varm og ble reddet til slutt.
Jeg la meg ned og syntes at mørket på innsiden av øyelokkene var mørkere enn jeg hadde sett før.

S.130

 

I likhet med sin danske kollega er det mye hverdagsrealisme å spore her og det meste av handlingen skjer i et stillferdig og rolig tempo, samtidig aner vi at det ulmer litt under overflaten. Jeg tolker det som vi for det aller meste er inne i hodet på protagonisten og innimellom er det vanskelig å orientere seg om man er i nåtid eller fortid og når forfatteren blander inn både mytologi og eventyr blir det ikke enkelt for leseren å vite hva som egentlig skjer her. Her må man være villig til selv å tolke både det som blir sagt og ikke minst det som står mellom linjene.

Om det starter rolig så er i hvert fall det fart og spenning på slutten for da går det nærmest i et bankande kjør de siste femti sidene, og det er bare å spenne seg fast og bli med helt inn. Vi får ingenting gratis i denne psykologiske romanen og det er med denne intensiteten på slutten at Kristny skiller seg fra Helle Helle.

Jeg likte godt denne sammensetningen og at man selv må tolke hva som egentlig skjer, at dette ikke er gitt på forhånd, skjønt vi får ved flere anledninger små pek som kan fortelle oss hvor dette bærer hen. Likte også godt disse tilbakeblikkene hennes hvor hun tilbragte somrene sammen med foreldrene på hytten, men også de mindre hyggelige som fortalte oss hvordan Haukur mobbet en av guttene i klassen, da fikk vi et godt innblikk i hvordan han var som barn, ikke at han er så veldig mye bedre som voksen heller- det skal sies. Han er en person som skal være så mye bedre enn alle andre. Sitter med en føleles at også Elin kan ha blitt mobbet som barn.

Handlingen spenner seg over ca et døgn etter mine beregninger, og i tillegg til Elin er det noen skrullete karakterer i tvillingparet Denni og Matthildur på femten år, de var jammen ikke helt i vater altså. Dette er barna til en Helgi, en bonde på nabogården, var sammen med en kort periode og som hun har latt være igjen med ham. Vel, godt mulig jeg også bare hadde latt de være igjen der for makan til unger altså. Men det var ikke bare disse karakterene som hadde noen usunne reaksjonsmønstre, det hadde faktisk de fleste vi møter på her, og dette forsterker bare mine mistanker til hvor dette bærer hen.

Forfatteren har til tider et poetisk språk som bare var helt nydelig og det var en fryd å lese. Kristny har kun gitt ut to bøker på norsk og om en brøkdel av de 30 bøkene hennes holder denne standarden må jo forlag(et)komme på banen for å få gitt ut flere av bøkene hennes, helst i går. Det var en så uhyggelig stemning i boken at det egentlig var litt småcreepy å lese, samtidig som det var et noe sårbart portrett av en kvinne som ikke har det så bra. Jeg håper flere leser denne ganske så snart for jeg er spent på hvordan andre tolker romanen. Ble skikkelig overrasket og fikk mer «action» enn det jeg hadde regnet med når jeg startet, så man må strengt tatt ikke være Helle Helle fan for å like denne boken selv om det finnes likhetstrekk. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og de må jeg si jeg ble skikkelig nysgjerrig på også. Gi ut flere av bøkene hennes, NÅ liksom!

 

ANBEFALES!

 


Forlag: Aschehoug
Original tittel: Hestvik
Norsk tittel:Hestvik
Forfatter: Gerdur Kristny
Oversetter:Tone Myklebost,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:157
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Kristny-Gerdur
Foto: Gassi

Gerdur Kristny er født i 1970 og er en islandsk forfatter. Hun har skrevet over 30 bøker, deriblant novellesamlinger og romaner for både voksne og barn. I 2010 vant hun Islandsk litterære pris for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for en diktsamling for et par år siden.

 

HILSEN BEATHE

Det vi skjuler av Eirik Husby Sæther

Det er ikke lenge siden jeg leste og skrev om En sånn jente, en meget sterk sakprosabok som blant annet tar opp tema som voldtekt blant ungdommer, og hvordan ungdommer til stadighet sender nakenbilder av seg selv på snapchat for å få bekreftelse, bli «sett». I Eirik Husby Sæthers nyeste bok som kommer ut  senere denne uken får vi et godt innblikk i hvordan kroppspress og følelsen av å være usynlig kan få unge gutter til å gjøre hva som helst for å få en kropp alle beundrer og ikke minst bli sett.

Det vi skjulerDet vi skjuler er en fortelling om hvor galt det kan gå når tre seksten år gamle gutter gjør (omtrent) alt for å få oppmerksomhet, bli sett av omgivelsene og den aller første siden av romanen skal sette standaren for hvordan resten av lesingen kommer til å bli. To unge gutter står foran en åpen kiste, oppi ligger en som skal begraves i konfirmasjonsdressen sin… den er altfor stor…

Alt blir fortalt gjennom øynene på den av de tre guttene vi aldri får vite navnet på. For ham var det problemer med stamming som førte til at han følte seg liten og usynlig. Han syntes det var pinlig å stamme og var villig til å gjøre det som skulle til for å skjule dette. Allerede i barnehagen ble han mobbet for dette og på skolen gjemte han seg ofte i skogen i friminuttene. Han gikk både i terapi og til logoped for stammingen uten at det hjalp. Han så ofte på de andre som Det store barnet, aka han følte seg liten og de føltes truende. Når han begynte på videregående ble  han inspirert av tredjeklasse guttene og bestemte seg for å begynne å trene, bygge kropp. Han ville ikke lenger være usynlig  og musklene han kom til å opparbeide seg skulle skape frykt hos mobberne slik at han ikke lenger trengte å være redd.

Det er når han begynner å trene vekter at han blir kjent med Kevin og Morten, tidligere fotballspillere som av ulike grunner ikke kom seg tilbake på fotballbanen igjen. De kommer alle fra Bøler men har ikke vært i samme omgangskrets likevel, før nå. Ingen av dem kommer fra særlig pengesterke familier, men Kevin er ganske så populær blant jentene og blir invitetert på fest til et rikmannsstrøk ikke så veldig langt unna. Der klarte romanens jeg-person å rote med jenten til en som het Jon og de havner i slåsskamp. Jon er innblandet i et kriminelt miljø og skal banke livskitten ut av ham så det haster plutselig med å få mer muskler slik at han kan hamle opp med denne fyren, og ganske snart får han tilbud om å trene andre steder hvor det er vanlig at de største guttene trener, de som gjerne bruker anabole steroider…

Snart er alle tre guttene i gang med dette og det er et vanvittig utvalg av preparater som skal til, en kan bli svimmel av mindre. Èn kur inneholder en mengde preparater som skal taes i en viss periode og èn kur man må ta i «pausen». I tillegg er det viktig med riktig kosthold. Disse tre guttene blir etter hvert uadskillelige og det eneste som står i hodet på dem  er trening, preparater,festing og skolen blir etter hvert glemt.

Disse preparatene har bivirkninger som både angst og depresjon for å nevne noe men ingenting ser ut til å skremme de fra å bruke dem likevel. I deres øyne er det vel verd det fordi de blir sett og alle jentene vil ha dem. Preparatene er ikke billige og de må finansieres på en eller annen måte og fra de første kontaktene er opprettet er veien til den kriminelle underverden veldig kort og snart lever de herrens glade dager i en leid luksusleilighet og er involvert i dopsalg og det som verre er..

Den dyre kokainen kunne ikke vises frem på byen, til det trengte vi champagne. Derfor kjøpte vi champagneflasker og lot de ligge og glinse sammen med isbitene i vinkjølere av skinnende messing. Vi ga bort det meste til jenter, og jentene var helt identiske, med sminka, hårfargen og klærne. Sjøl drakk vi kun noen få glass hver for å booste kokainrusen.

S.108

Igjen har Husby Sæther skrevet en rå og brutal roman om hvordan tilfeldige valg du tar kan få katastrofale følger både for deg selv og andre, konsekvenser du må leve med for resten av livet. Jeg får ganske umiddelbart sympati for alle tre guttene og heier på dem selv om jeg  overhodet ikke er enig med dem i det de gjør. Jeg syntes på en måte synd på dem selv om de underveis behandler folk på en grusom måte og som oftest bare tenker på seg selv. Jeg forstår godt hvorfor protagonisten ville ha en endring i livet sitt, det må være grusomt å ikke bli sett på en skikkelig måte, eller bli mobbet fordi man ikke er helt «perfekt». Men som romanen viser så er det ufattelig lett at ting kommer helt ut av kontroll og når man først er ute å kjøre så er det slett ingen enkel oppgave å skulle ta et steg tilbake, da er det allerede for seint for man er allerede kommet inn i en labyrint det nærmest er umulig å komme seg ut av og når man først har tråkket over en grense så er det enda lavere terskel for å gjøre det igjen og til slutt har man ikke lenger respekt, verken for seg selv eller andre.

I et intervju med forfatteren tidligere denne uken forteller han at utgangspunktet for denne romanen var en straffesak han hadde som politi hvor jenter var dopet ned og voldtatt, og flere av anmeldelsene hadde tilknytning til et utested i Oslo. Saken ble ikke overraskende henlagt. I romanen har jeg-personen, Kevin og Morten tilknytning til et utested i Oslo og det å dope ned jenter for å voldta dem blir nesten for en hobby å regne.

Men selv om de for en stund lever herrens glade dager og er kongene på haugen så er det med en viss bismak for de har det slett ikke noe godt noen av dem. Romanen viser på en ganske så usminket måte hvordan livet egentlig er bak den etter hvert så glamorøse fasaden. Vold, dop og voldtekt samt annen kriminalitet blir hverdagen deres. Forfatteren bak En sånn jente intervjuet flere jenter som omtrent ikke hadde fått med seg at de faktisk var blitt voldtatt fordi de hadde en (vrang)forestilling om at voldtekt var noe som skjedde i en mørk gate av en man ikke kjente og det var litt sånn her også, han var usikker på om han hadde voldtatt henne og ble nærmest overrasket over reaksjonen noen av guttene hadde da han viste dem en video han hadde tatt. Ja,det å ta bilder eller video av hun du ligger med eller eventuelt voldtar gir visst kreds i enkelte miljøer må vite.

Denne romanen er kort men jeg brukte flere dager på lesingen likevel fordi jeg måtte rett og slett fordøye litt underveis for dette er en lang nedoverbakke av en roman og da tenker jeg på det som skjer med karakterene altså- det er mørkt og det er helt brutalt. Dette kunne like gjerne vært en sakprosabok for jeg tviler ikke et sekund på at alt dette kunne skjedd i virkeligheten, eller det skjer jo. Vi vet at det er mange unge jenter som kjenner på dette med kroppspress og det er enda verre i dag enn da jeg vokste opp. I dag blir man eksponert for dette på en helt annen måte enn før og med (hjernedøde)serier som Paradise Hotel og Ex on the beach hvor det kan virke som det er om å gjøre å ta seg best mulig ut og det å ha sex på tv faller de like naturlig som å puste. Og dette er det man har å tilby  dagens ungdom liksom. Nå høres jeg kanskje litt prippen ut men det er jeg ikke, jeg tenker på de unge, både gutter og jenter som skal identifisere seg med disse «perfekte» kroppene og det de gjør blir liksom «normen» – ja,da er det lett for at man gjerne gjør ting man i utgangspunktet ikke er komfortabel med fordi det blir fremstilt som dette er det vanlige å gjøre.  Ikke at jeg skal legge skylden på verken tv eller media, men jeg tenker at de må ta sin del av ansvaret de også, for dette kroppshysteriet som råder blant de unge,gutter som jenter.

Jeg er usikker på om det finnes bøker med dette tema sett fra en gutts point of view, jeg har i hvert fall ikke hørt om en slik bok og derfor syntes jeg det er helt supert at Husby Sæther har skrevet en roman om hvordan det er for gutter å føle på dette presset om å se perfekt ut, bli bedømt utifra hvordan kroppen ser ut. Og ikke minst om hvor lett det kan gå så fryktelig galt om man drar dette for langt, noe som er fort gjort skal det vise seg. Jeg får helt vondt av disse guttene selv om jeg vet at de har gjort mange gale ting. Vi trengte en bok sett fra denne vinkelen og jeg håper at den når ut til mange av de den først og fremst er ment for, det er ingen tvil om at dette er en viktig bok.

Husby skriver godt, det visste jeg fra forrige bok, men denne er kanskje noe mer upolert og rå sånn rent språklig for å stjele forfatterens egne ord. Flere steder var det lange «utredninger» angående bruken av preparatene og der hadde jeg ikke sjanse til å følge men jeg tror det var viktig å få med for å forklare hvor komplisert «regime» de faktisk var villig til å følge,bivirkninger eller ikke. Jeg noterer alltid mens jeg leser og jeg skrev flere ganger at jeg ikke fatter at de ikke blir skremt av alle disse bivirkningene som følger med bruken av disse preparatene, men målet om en drømmekropp er viktigere enn alt annet,viktigere enn livet og det er ille.
Denne boken var et godt tilskudd til de to andre bøkene jeg har lest, Pornomania og En sånn jente da de tar for seg noe av det samme men på  høyst forskjellige måter. Jeg vil anbefale å lese dem alle sammen selv om det er sterk kost. Jeg merker at jeg blir veldig engsasjert av å skrive om dette og kunne sikkert ha skrevet mye mer men det er kanskje bedre at dere leser boken først så kan vi snakkes etterpå.

Forfatteren kaller dette for en «kriminologisk roman», noe jeg kan si meg enig i. Og det er så bra at Husby Sæther bruker den kunnskapen han har som politimann til å skape en troverdig roman om et tema som dessverre mange der ute kan kjenne seg igjen i.  Kanskje burde bøker som dette komme  inn på skolene, bli en del av pensum som et ledd i å stoppe denne negative utviklingen. Avslutningsvis må jeg bare si at coveret passer så utrolig godt til handlingen, at du kan føle seg liten selv om du har aldri så store muskler – det måtte disse guttene lære seg the hard way for å si det mildt.

 

ANBEFALES STERKT!

 

 


Forlag:Solitude
Tittel: Det vi skjuler
Forfatter: Eirik Husby Sæther
Format:Ebok
Sideantall:190
Utgitt:2018
Kilde: Pdf-fil tilsendt fra forfatter

 

Forfatter

Eirik-Husby-Sæther-e1523467039928
Foto: Julie Pike

 Eirik Husby Sæther er født i 1984 og er en norsk politietterforsker og krimforfatter, Han debuterte som forfatter i 2012 med krimboken Lobotomisten.  Deretter kom Heksedoktoren i 2013 og Judaskysset i 2015.  I 2017 gav han ut både krimboken Det blå  barnet og romanen Pornomania. Det vi skjuler er forfatterens sjette bok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

Snokeboka av Lisa Aisato

Det var Elida som gjorde meg oppmerksom på at Aisato hadde kommet med en ny barnebok med dette innlegget og da var det bare å hive seg rundt og skaffe seg boken. Jeg har lest flere av bøkene hennes og siden jeg har blitt så glad i tegningene hennes må jeg få kjøpt de bøkene jeg allerede har gitt bort.

snokeboka

Forlagets omtale: 

Mannen bak kassa i butikken, damen med hund på bussholdeplassen, alle i dress og med små kofferter i heisen på jobben til mamma – visst virker det som alle om voksne har orden på tingene sine? Visst virker det som om de ikke har en eneste liten hemmelighet? Vel, tro om igjen, og bli med på en flyvende reise bak fasadene!

En humoristisk, fargesprakende og avslørende bildebok man kan snoke i og le av sammen, skrevet og illustrert av kritikerroste Lisa Aisato.

Selv i disse SoMe-tider så er det vel ikke helt stuerent å drive med snoking eller stalking som jeg liker å kalle det. I Aisatos nye bok Snokeboka er det den lille fluen som er fortellerstemmen og han blir med i heisen sammen med seksten mennesker.

Når menneskene har kommet seg hjem til seg selv og tror de er alene så viser det seg at fluen følger med dem og på den måten klarer han å avsløre for oss om hvordan disse folkene egentlig er og kanskje avsløre deres aller dypeste hemmelighet.

Er det virkelig slik at folk er den de gir seg ut for å være, er de virkelig så «perfekte» som de vil ha oss til å tro?Og er det så farlig å vise resten av verden hvem vi egentlig er?

snokebok 2

Det kan kanskje være at Kurt syntes det er kleint om det kom ut at han liker å kle seg ut og danse cha cha cha….

snokebok 3

Eller at Susann kler seg ut og spiser lørdagsgodt selv om det er mandag liksom….

snokebok 4
Her er min favoritt: Lilly som pleierne påstår er gal og det får de bare tro for om natten er hun dronningen på linen…

snokebok 6

Selv ikke forfatteren slipper unna….. fluen kommer hit også og at det er så mye rot er vel bare et eksempel på at hun jobber så iherdig med langt viktigere ting, som å lage flere billedbøker for eksempel?

Man har også en som er forelsket i legen sin og oppsøker legekontoret noe oftere enn strengt nødvendig, man har også han som syntes det er noe kjent med en jente han ser på et bilde….hvorfor? Vel, du får lese boken så merker du jo det.

Jeg leste i Aftenposten at anmelderen der reagerte i sin anmeldelse at de fleste menneskene fra heisen ble fremstilt på en noe mer uheldig måte når man tittet bak fasaden, og kalte dette skadefryd. Jeg ser på en måte hva han mener, samtidig tenker jeg at det også viser at de aller fleste mennesker har flere sider ved seg og at det er helt greit. De fleste liker vel utad å vise ser fra sin aller beste side men det betyr ikke at man må være «perfekte» eller at ikke alle sider ved en er like tiltalende eller hva jeg skal kalle det for.

Slutten var bare helt skjønn men den kan jeg jo ikke røpe her så da foreslår jeg heller at du leser boken selv. Dette er en bok som kan leses og nytes av barn i alle aldre.

I tillegg til Elida har også Randi skrevet om boken, og jeg regner med at det blir flere bokbloggere etter hvert.

ANBEFALES!


Forlag: Gyldendal
Tittel:Snokeboka
Forfatter: Lisa Aisato
Format: Innbundet
Sideantall:40
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Aisato-Lisa_Foto-Trine-Sirnes
Foto: Trine Sirnes

Lisa Aisato er født i 1981 og er en norsk illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har vært med og skrevet samt illustrert en rekke barnebøker. Hun debuterte som forfatter i 2008 med boken Til min elskede. Hun har skrevet og illustrert flere bildebøker etter det og har vært illustratør på en rekke bøker som er skrevet av andre forfattere. Boken hennes Fugl som kom ut i 2013 var blant annet nominert til bokbloggerprisen.

HILSEN BEATHE

 

Når tiden er inne av Michela Murgia

Michela Murgia var en totalt ukjent forfatter for meg før jeg tok fatt på denne romanen som er forfatterens gjennombruddsroman, og er dermed den første som er oversatt til norsk og andre språk. Den har vunnet en rekke litterære priser og det forstår jeg godt etter å ha lest den.

NÅR TIDEN ER INNE Når tiden er inne heter Accabadora på originalspråket og kommer av det sardinske ordet femina Accabadora,men det mest vanlige er å bruke Accabadora som betyr hun som fullfører. Dette er kvinner som blir tilkalt når noen ligger for døden og det er meningen at de først og fremst skal trøste den som skal dø, men om omstendighetene taler for det og familien ønsker det kan hun hjelpe den syke med å dø, en barmhjertighetens engel om du vil. Og det fantes flere måter de utførte disse drapene på, eller en accobadora ble aldri sett på som en morder da hun gjorde slutt på folks lidelser og ble heller sett på som en ekstra mor.

Det er uenighet blant antropologer for noen mener disse kvinnene aldri har eksistert mens andre mener at det finnes tegn på at de har eksistert frem til for noen tiår siden.

I romanen møter vi Maria Listru, et såkalt sjelebarn som seks år gammel blir adoptert bort fordi moren er enke, fattig og har tre andre døtre å ta seg av. Maria ble dessuten sett på som feilen etter tre riktig utførte ting. Den gamle syersken Tzi Bonaria Urrai blir hennes fostermor og  til å begynne med er Maria livredd for å være der men finner seg ganske snart til rette hos fostermoren. Bonaria har ikke egne barn og hun mistet mannen sin i krigen, men noen vil ha det til at han forsvant med en annen kvinne.
Maria har helt fra hun var liten vært vant med å hjelpe til, noe hun også gjør etter skolen og i ferier. Om høsten hjelper hun å sanke vindruer på en vingård i nærheten, noe hun liker godt for hun er nemlig god venn med Andrià,den yngste sønnen på gården. Hun blir etter hvert en meget dyktig syerske, i likhet med Bonaria.
Når Maria har bodd hos Bonaria i to år blir hun for første gang klar over at fostermoren av og til forsvinner om natten uten at hun aner hvor hun går eller hva hun gjør når hun er borte. Hun antar at det er en slags forbindelse mellom Bonaria og dødsfallene som finner sted i landsbyen gjennom hele oppveksten uten at det lykkes henne å finne ut hva det er.

Maria er veldig skoleflink men på Sardinia på 1950-tallet som handlingen er lagt til ble det forventet at jenter ikke skulle gå på skolen etter fylte tretten, det ble nærmest sett på som en hindring snarere enn å være en velsignelse å være smart. Og man trengte  heller ikke lang skolegang for å lære å lage mat, vaske og gjøre rent. Dette sier jo mye om hvilket kjønnsrollemønster som rådet her, men det er vel ingen grunn til å tro at ting skulle være  annerledes på Sardinia enn i resten av verden forøvrig.

Det ligger vel i kortene at Maria en eller annen gang skal få nyss i hva Bonaria egentlig driver med om nettene når hun er borte og det skal skape en stor konflikt mellom disse to og som fører til at Maria for en periode reiser inn til fastlandet for å  jobbe som barnepike.
Det kan virke som at hele Sardinia visste hva Bonaria gjorde,alle unntatt Maria..

Hvis  det er sant at jorden sier noe om den som eier den, bød det bakkete landskapet omkring Soreni på en komplisert fortelling. De små uregelmessige jordlappene vitnet om familier med altfor mange sønner og ingen enighet, og var oppstykket med et virvar av grenseskiller laget av steingjerder av svart basalt, hvert og ett holdt oppe av sin egen bitterhet.

S.36

Allerede på de aller første sidene av boken satt jeg med en følelse at dette kom til å bli en spesiell leseopplevelse for det var noe med språket og ikke minst stemningen i romanen som gjorde meg bergtatt nærmest umiddelbart. Forfatteren har et fortettet språk som tidvis er poetisk, og de mange skildringene av både personer og miljø er både detaljrike og vakre. En ren fryd å lese med andre ord. Forfatteren er god til å skildre det unike vennskapet mellom Maria og den eldre kvinnen og det fremstår troverdig. Bonaria er en omsorgsfull og klok dame som alltid behandler Maria fint. Jeg likte veldig godt de sekvensene som foregikk inne på fastlandet hvor Maria var barnepike og hvor det åpenbarte seg en situasjon som gjorde at Maria vokste som person og kanskje det som skjedde der fikk henne til å åpne opp hjertet sitt igjen og gjorde at hun forstod litt mer av det som hadde skjedd mellom henne og Maria.
Jeg kan forstå at Maria måtte ha avstand  til  hjemmet  og at hun følte seg sveket av Bonaria, den følelsen tror jeg at jeg hadde kjent på selv også i en slik situasjon.
Til å begynne med tenkte jeg at denne sekvensen godt kunne ha vært endret siden vi her for en kort periode blir presentert for fire nye karakterer men jeg går ut i fra at forfatteren hadde en mening med det og kanskje det er slik at man av og til trenger å skifte miljø for å se sitt eget i et nytt lys?

Dette er kanskje først og fremst en roman om livet og døden,ikke minst tar den opp det tabubelagte temaet aktiv dødshjelp. Men det er også en roman om kjærlighet og den kristne troen står sterkt her. Jeg så på den som en slags oppvekstroman, med tanke på hva Maria måtte gå gjennom i barndommen som et såkalt sjelebarn, når man blir født to ganger,av èn kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Vi får også et godt innblikk i hvordan livet på den sardinske landsbygden var på 50-tallet, på godt og vondt. Det er en sårhet å spore her og særlig var det en sekvens hvor Maria hjalp til hjemme hos sin biologiske mor når den eldste søsteren skulle gifte seg og alene på morens rom finner hun ut at hun er i ferd med å utvikle seg til å bli en ung kvinne.

Dette var en sterk og ikke minst tankevekkende roman med flere sterke kvinneportretter som bare må oppleves. Det er en kort bok som jeg har brukt lang tid på, rett og slett fordi jeg ikke ville at den skulle ta slutt.

 

Anbefales!

 


Forlag: Pax
Original tittel: Accabadora
Norsk tittel:Når tiden er inne
Forfatter: Michela Murgia
Oversetter:Tommy Watz,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:208
Utgitt:2009
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

michela murgia
Foto: Alecani

Michela Murgia er født i 1972 og er vokst opp i landsbyen Cabras på Sardinia. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boken Il mondo deve sapere som i ettertid ble filmatisert. Hun har skrevet  flere sakprosabøker og romaner siden den gang. Når tiden er inne eller Accabadora  som den heter på originalspråket ble forfatterens gjennombrudd når den kom ut i 2009. Dette er en roman hun har vunnet hele seks litterære priser for.

 

HILSEN BEATHE

Det fins et rom i meg som står tomt av Linda Klakken & litt om hvordan jeg leser dikt.

Linda Klakken er for meg  blitt en kjent forfatter etterhvert for dette er den fjerde boken jeg har lest av henne, så da er det et par bøker som gjenstår før jeg kan si at jeg har lest alt hun har gitt ut. Siden jeg har lest to diktsamlinger av henne fra før så visste jeg på en måte hva jeg gikk til før jeg tok fatt på denne skjønt denne var litt annerledes enn de jeg har lest før. Jeg hadde uansett plukket opp boken siden det var Linda Klakken som var forfatteren men jeg bet meg først og fremst merke i den fine tittelen diktsamlingen hadde. Det er noe fint og sårt over den syntes jeg.

det fins et rom i meg som står tomtDet fins et rom i meg som står tomt handler om en kvinne som vi aldri får vite navnet på og hennes kjærlighet til en annen kvinne.

Jeg pleier aldri å legge ved forlagets omtale av boken men den var litt morsom helt på slutten og derfor tar jeg den med her.

Forlagets omtale av boken: Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg. Diktene er korte, enkle, energiske. Med sterke, dirrende bilder. Allen Ginsberg sa en gang at diktene hans er nakne dikt. Da han ble spurt av en i salen om hva han mente med det, kledde han av seg til svar. Disse diktene er også nakne dikt. Men vi tar ingen spørsmål fra salen.

Vet ikke helt hvordan dere leser dikt men jeg leser de litt annerledes enn jeg gjør med andre bøker, jeg går inn i en «tolkningsmodus» på en annen måte enn når jeg leser romaner for eksempel, samlingen blir også lest flere ganger, noe jeg ikke pleier å gjøre ellers.

Jeg har kommet inn i en rytme hvor jeg først leser samlingen èn gang, ofte uten å notere noe som helst. Deretter leser jeg den en gang til og nå noterer jeg meg ting underveis på samme måte som når jeg leser andre type bøker. Jeg noterer alltid mye når jeg leser men det er ikke alltid at notatene blir brukt så veldig mye i etterkant. Kanskje noe mer når det gjelder diktsamlinger.

Deretter leser jeg boken for tredje ( og kanskje fjerde) gang, og noterer underveis. Jeg er ingen rask leser, som oftest leser jeg ca 45 til 50 sider pr time i en vanlig bok, med diktsamlinger blir det til at man dveler en del under lesingen og dykker ned i teksten på en annen måte enn i andre type bøker. Så å lese en diktbok er ikke gjort i en håndvending.

Jeg har merket at jo flere ganger jeg går gjennom diktsamlingen så legger jeg merke til «nye» ting, jeg oppfatter deler av teksten noe annerledes for hver gang jeg leser den og det er ganske så fascinerende. Man tolker  rett og slett deler av det som står noe annerledes for hver gang. Og når jeg da skal skrive om samlingen sammenligner jeg notatene jeg har gjort meg. Det å lese dikt er altså en tidkrevende prosess, men utrolig kjekt å holde på med og ikke minst så er det kjekt å utfordre seg selv litt.

Linda Klakkens dikt er ganske så «tilgjengelige» men de åpner likevel opp for ulike tolkninger, og kanskje aller mest i denne nye.

Den handler som sagt om en navnløs kvinne og hennes kjærlighet til denne andre kvinnen. Det er andre gang hun er forelsket i sitt liv, men også denne gangen velger hun å holde det for seg selv. Hvorfor må hun holde dette hemmelig?

Hun er også opptatt av å ikke gjøre samme feilen èn gang til så ergo har hun brent seg en gang før. Hun virker å være en veldig ensom person, og selv i et rom fullt av andre mennesker så kjenner hun på denne ensomheten. Det kan kanskje ha med å gjøre at hun ikke kan stå frem for hvem hun er? At hun ikke har turt å komme ut av skapet ennå? Hun er redd for veldig mye, redd for å vise for mye eller for lite interesse, redd for å miste henne som hun nå er forelsket i.
Jeg tolker de fleste av diktene som et tilbakeblikk mens noen er mer som en drøm om en fremtid hvor de to kan være sammen. Det er for meg noe uklart om det er selve forholdet deres som muligens har gått ad undas, eller om de ikke kan være sammen på grunn av omgivelsene, samfunnet som ikke ville tolere det. Om hvilken drøm de har om å kunne vise sin kjærlighet som alle andre. Hånd i hand/gjennom byen/uten å se på/ oss selv/betyr noe/sånt som ikke/betyr noe/ for resten/ av verden.

De har begge et mørke inne i seg og hennes utkårede som vi heller ikke får vite navnet på bærer på en sorg inne i seg helt fra barndommen av,og Klakken skriver så fint om hvordan protagonisten vil være der for henne og hjelpe henne.

jævelskapen
i ansiktet ditt
vokser en sorg
som noen planta
da du var barn
og som du aldri
har fortalt noen om
Men jeg ser jorda i porene
og lover å grave på
til jeg har rykka
jævelskapen opp
med rota
arr og andre skavanker
stort sett
tror jeg ikke at du bryr deg
om ting jeg sier
men så
gjentar du plutselig
små detaljer
som jeg ikke husker
selv

heller enn å snakke
når du lukker øynene
og spiller
på de lyseste
strengene
da hører jeg
bassen din
overalt
når ingen ser det
tar du hånda mi
og kysser knokene
forsiktig
slipper den
i god tid

S.18/19

Det er tydelig at denne kvinnen har en lengsel inni seg og at det hun savner kanskje aller mest er en nærhet til andre mennesker, og det er sårt. Og som vi kan forstå av sekvensene jeg har sitert under her så har hun kanskje vært med folk, fremmede folk, bare for å tilfredstille dette behovet for nærhet og kjærlighet. Og når folk klemmer henne så klemmer hun alltid dem noe lenger, som å bite seg litt fast. Og nettopp her kommer også den fine tittelen inn i bildet.

hele livet
har jeg hungra etter kjærlighet
klamra meg
til andre mennesker
varma meg
ved fremmede bål
og alltid
gnog det i meg
at jeg fikk
så lite
innerst
det fins et lite rom i meg
som står tomt
et blygt værelse
hvor tida står stille

S.21

 

Jeg tror at dette er to mennesker som er glad i hverandre men man må kunne åpne seg fullt og helt for å kunne ta i mot kjærlighet i alle former den måtte komme. Man må kle seg naken om enn ikke så bokstavelig som det Allen Gensberg gjorde det, om du har lest forlagets omtale av boken. Så kanskje den ene er mer reservert enn den andre?
Jeg vet ennå ikke om deler av dette var en drøm, om at de faktisk kunne ha en fremtid sammen eller ikke. Det kan også være at forholdet deres er over, men jeg tror kanskje at de er sammen og at protagonisten håper de kan være det også i fremtiden. En god del av disse diktene er meget sterke og det er ikke så mye følerier her. Til tider hviler det et mørke her, både fra ting som skjedde i fortiden men også angående tiden som er nå – og i de sekvensene finnes det ikke akkurat så mye håp i spore og mitt hjerte blør for dem begge to. Jeg følte med dem i deres kamp for kjærligheten.
Samlingen er ikke helt kronologisk i følge mitt hode, for noe tolker jeg som drømmer eller tanker om en tid som ennå ikke har kommet, men samlingen handler jo om det samme og det er en helthet i diktene.

Dette er kanskje den sterkeste diktsamlingen jeg har lest av Klakken, og jeg ser så absolutt frem til neste bok ført i hennes penn.
Egentlig er det dumt å lese bøker fra Flamme som ebokbib for man får ikke tatt på de fine coverne som de ofte har på bøkene de gir ut. Men uansett så kommer jeg til å skaffe meg denne i papir for jeg vil ha Klakken i hyllen.
Anbefales!

Oppdatert: Jeg fant ut at Åslaug også har skrevet om denne samlingen i dag og hennes innlegg finner du her.

 


Forlag:Flamme
Tittel:Det fins et rom i meg som står tomt
Forfatter:Linda Klakken
Format:Ebok
Sideantall:72
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

 

lindaklakkenWEB_1024x1024
Foto: Heidi Furre

Linda Klakken er født i 1979 og er fra Ålesund men bor i Oslo. Hun er en norsk forfatter, skolebibliotekar og journalist. Hun debuterte som forfatter  i 2010 med Den siste beatpoeten,  og i 2013 skrev hun diktsamlingen Mamma, Kone, Slave og i 2014  Skriv ferdig boka om livet ditt. I 2015 kom diktsamlingen Åtte minutter  og 2017 gav hun ut sin første  barne-og ungdomsbok, Dumme, dumme hjarte.

 

HILSEN BEATHE