Penelope er syk av Ole Robert Sunde

Forfatter Ole Robert Sunde har mange utgivelser bak seg men dette er mitt aller første møte med ham, og det blir definitivt ikke det siste for dette var veldig bra.

penelope er sykHandlingen i romanen foregår en formiddag og spenner seg over en time eller to. En eldre mann, en forfatter vi aldri får vite navnet på er på vei til Adamstuen for å kjøpe sushi til seg og konen som ligger syk hjemme.

På veien møter han blant annet en FRP politiker som han tydeligvis ikke har så mye til overs for. Jeg kan ikke for at mine tanker går i retning en viss Listhaug uten at jeg kan være helt sikker.

Folkene og tingene som skjer rundt ham mens han går der får han med seg nærmest ned til minste detalj og gir ham assosiasjoner til ulike forfattere og deres fortellinger, og dermed vandrer tankene hans, noe de gjør i veldig stor grad. Så her gjelder det å ha tungen i rett munn når man leser. For eksempel så kunne han ved synet av en viss politiker som han overhodet ikke hadde lyst til å møte komme til å tenke på en bok av den ungarske forfatteren Imre Kertèsz, Fiasko. Eller lukten av fisk kunne få ham til å tenke på at havet kunne plutselig begynne å stige og sive langt innover land.

Nå har jeg ikke lest Odysseen av Homer men det var referansen til Penelope,konen til  Odyssevs som gjorde at jeg ville lese boken for jeg syntes gresk mytologi er spennende.  I Odysseen følger vi  Odyssevs på hans hjemreise  etter han har blitt holdt fanget under beleiringen av Troja og det var en reise som skulle ta mange år for det var mange farer på ferden og han måtte blant  annet sloss med enøyde kykloper og trollkvinner. Penelope på sin side hadde sitt å stri med der hun måtte holde unna alle frierne som kom i Odyssevs fravær.

Romanens Penelope har dessverre langt verre ting å stri med der hun sitter og venter på at mannen skal komme hjem. Om det ikke er stor fare der romanens fortellerstemme går så skjer det i hvert fall mange ting som får tankene hans på vandring og det er vel nettopp der den meste av hans reise foregår. Så var det litt morsomt at han begynte å kalle FRP-politikeren for Oslokyklopen.

De ble stående i døråpningen, og en ropte noe grovt om statsminister Erna Solberg og så noe om finansministeren Siv Jensen, det var svært grovt og de minnet mer om fulle russ enn om studenter, så kom det flere rop om andre statsråder, som jeg ikke helt fikk med meg,det var noe om fiskeriministeren og hans sleipe stil, noe slikt, så noe om skijentene og deretter om den notoriske skikjekkasen Northug,så mer om Erna Solberg, ikke et ord om Shakespeare, så jeg så på kvekeren, som i det minste hadde lest Stein Mehren,han hadde gått inn i butikken, og jeg ventet på at han skulle si noe.

S.151

 

Skal ærlig innrømme at det tok meg en liten stund  å komme inn i boken, både på grunn av språket som flyter fritt og de lange setningene som kunne virke noe tungrodd til å begynne med men dette kom jeg fort inn i.  Det samme gjelder alle disse tankene hans som også fløt fritt, av og til var det morsomt og enkelte ganger var det veldig sårt. I den første halvdel av boken blir konen,Penelope, nevnt et par ganger men jo lenger ut i boken man kom så dukket hun mer og mer opp i tankene hans. Etter hvert blir det tydelig at konen er alvorlig syk og denne forfatteren er redd. Redd for hva han skal gjøre den dagen han mister henne. Som om det plutselig går opp for ham hvor syk hun egentlig er og hvor dette bærer hen.

Det er nærliggende å tro at dette er en meget personlig roman når man vet at Sunde selv mistet sin kone i 2016 og at han i et intervju har uttalt hun klaget aldri uansett hvor syk og dårlig hun var mens han klagde alltid- i likhet med karakterene i romanen hvor han er så fascinert over hvor sterk hun var mens han ikke var det.

Selv om romanen til tider er trist og vond så er det flere sekvenser som er litt morsomme som da han er innom Bunnpris for å kjøpe snus og han overhører noen ungdommer snakke om ulike forfatter og han har samtaler med seg selv inni hodet hvor han nærmest «prater» med ungdommene og ikke minst hvordan han kom inn på Hedda Gabler,Jørgen Tesman og hans tante Julle.  Det er så kjekt med slike referanser til bøker og det gir meg alltid lyst til å finne ut mer om disse i etterkant.

I situasjoner hvor en i nære relasjoner er alvorlig syk så er det kanskje lett for at man kommer inn i en slik boble hvor det kun er snakk om dette grusomme, og jeg tenker at det i slike situasjoner selv om det ikke er enkelt er det kanskje viktig å tenke på noe annet innimellom. Det er nettopp det jeg tenker at denne forfatteren i boken gjør med disse stadige tankene på alt mellom himmel og jord, han prøver å skape en slags avstand til sykdommen men så klarer han likevel ikke å lukke det helt ute, hvordan kan han det når hans elskede er så syk?

Det ligger en sorg i bunn gjennom hele romanen som av og til kommer til overflaten, samtidig har ikke sorgen tatt skikkelig tak ennå siden det verste fremdeles ligger foran ham.

Boken var nominert  til årets Bragepris i klassen for skjønnslitteratur sammen med Tung tids tale, The Hills, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, som Tung tids tale til slutt vant.

Dette er en nydelig og fin roman, nesten som en slags kjærlighetserklæring til den som ikke lenger er her. Anbefales!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Penelope er syk
Forfatter:Ole Robert Sunde
Format:Ebok
Sideantall:210
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Sunde-Ole-Robert_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Ole Robert Sunde er født i 1952 og er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte som forfatter i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl,og har etter dette gitt ut en rekke bøker, essays,romaner og dikt. I 2007 fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE

Krapyl av Arild Rein

Med skam å melde hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg ved en re(i)n tilfeldighet dumpet borti denne boken inne på eBokBib. Men nå som jeg såvidt har stiftet bekjentskap med forfatterskapet skal man ikke se bort i fra at det blir lest flere bøker fra denne kanten for dette likte jeg. Forfatteren skal visst være kjent for sin sosialrealistiske, hardkokte stil- noe som også gikk igjen i noen av disse tekstene.

KRAPYLKrapyl er en prosasamling på litt over 100 ulike tekster  med observasjoner fortellerstemmen(les:forfatteren?) gjør seg og handlingen går for seg i en gate og området rundt hvor denne gutten vokste opp på 50 -tallet en gang.

I noen av disse tekstene er det rett og slett bare klare meldinger som den aller første teksten i samlingen, Rennebilen min, hvor faren virkelig har stått på og bygget en rennebil til sønnen sin men når poden får se at faren har festet på den lyseblå kalesjen som har tilhørt vognen han hadde som liten vet han med seg selv at han aldri kommer til å bruke den, eller som gutten selv sier:Eg visste at eg aldri kom til å ta rennebilen min opp frå kjellaren.
Noen av tekstene var riktig så fornøyelige som den når han sitter med middagsbordet og foreldrene har funnet noen nye svømmeføtter i skapet hans og de lurer naturligvis på hvor han har fått tak i dem, og poden lyver så det renner av ham. Eller den når han og faren reiser til en bonde for å handle grønnsaker i store kvanta for å spare penger men det ender med at potetene og gulrøttene blir ødelagt for de klarer jo ikke å spise alt opp innen rimelig tid, vel, det ble første og siste gang faren handlet stort for å si det sånn.

Et par av tekstene var så absurd og rare at jeg bare satt og måpte etterpå, for eksempel den som heter Å pusse tenner med Zalo, og ja, teksten går rett og slett bare ut på at han og familien var på besøk hos besteforeldrene hans og bestefaren sa at han skulle vise ham noe. De gikk ut på kjøkkenet, bestefaren tok ut gebisset og vasket det i vasken med Zalo, skylte det og puttet det i munnen igjen. Hehe…. jeg bare whaat? Digger slike tekster altså.

Det var også noen triste og såre tekster her, blant annet en av mine favoritter i samlingen, Tohjulstraktor, hvor tanten hans Linda snakker om søsteren sin og mannen.

Eg skjønar ikkje kva storesøstera mi og mannen hennar held på med, sa tante Linda. Henry er ein så skjønn og vakker gut. Å sparke ut sonen sin frå barndomsheimen fordi han er homofil, er skammeleg. Han er jo berre seksten år. Korleis skal han greia seg i livet?

S.183

Jeg forstod tidlig at handlingen var lagt til en annen tid for mødre var ofte hjemmeværende og det virket ikke som folk hadde så veldig god råd. Ikke at de nødvendigvis var så fattige men overflod var det definitivt ikke.  Man merket også på barna at de vokste opp i en tid hvor det ikke bare var å kjøpe det en hadde lyst på og det fantes ikke alle de tekniske duppedingsene som alle har i dag. Så er det vel heller ikke hverdagskost i 2017 at fedrene bygger «kassabil» som vi kaller det til guttungen.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg liker slik hverdagsrealisme og det var det mye av her. Han spiller fotball, vi får høre mye om familien, søsknene hans, vennene, ikke minst besteforeldrene. Jeg likte veldig godt de sekvensene som omhandlet besøkene de gjorde til dem når det var skoleferier. I likhet med faren så var også bestefaren baker og eide et bakeri som lå vegg i vegg med huset, så han våknet opp hver eneste morgen til lukten av fersk bakst.

Flere av tekstene omhandler gutten og kameratene hans, og ved flere anledninger ble de kalt «krapyl» av de voksne. Selv tenker jeg at det var mest guttestreker de holdt på med selv om det ikke akkurat er lov til å stjele da.

Denne samlingen var veldig fin, noe er til å kjenne seg litt igjen i( selv om jeg er født i tiåret etter), noe er trist for det skjer dødsfall i familien deres, mye hverdagslige ting, av og til er det usikkerhet ute og går, det er snakk om flytting til et større hus, noe denne gutten ikke liker så godt for han har det fint som han har det. Der han er.
Disse tekstene med klare meldinger til den det måtte gjelde er morsomme og konstante.
Så er det  disse absurde sekvensene som jeg får litt bakoversveis av og som jeg digger.
En fin samling tekster om en oppvekst fra en noe svunnen tid.

Jeg fant ingen bloggomtaler og kun èn avis har skrevet om den, Stavanger Aftenblad, og det var der jeg fikk det bekreftet at det var på 50-tallet handlingen var lagt til.
Men altså,denne «bør»leses før nominering til bokbloggerprisen om snaue to uker for den er så absolutt prismateriale.

Anbefales!

 

 

 


Forlag: Samlaget
Tittel:Krapyl
Forfatter: Arild Rein
Format:Ebok
Sideantall: 206
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Arild-Rein
Foto:Asbjørn Jensen

Arild Rein er født i 1960 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1998 med romanen Hundedagene som er første bind i den såkalte Stavangertrilogien, som forøvrig også består i Grisekoret ( 2001) og Kaninbyen(2004) Han har skrevet tre romaner og et lesestykke etter trilogien. Krapyl er forfatterens åttende bok.

 

HILSEN BEATHE

Halloween av Tania Kjeldset

Forfatteren bak denne novellesamlingen har  skrevet  og illustrert en rekke barne-og ungdomsbøker men denne gangen har hun skrevet en bok for voksne. Jeg håper at dette er første av flere for dette var en bok helt i min gate.

HALLOWEENNovellesamlingen Halloween består av åtte korte fortellingen hvor vi treffer mennesker som på ulike måter sliter  med det sosiale. De er ensomme på hver sin måte. Gitt tittelen på samlingen, handlingen går for seg på den samme datoen i alle fortellingene- 31.oktober- altså Halloween.

Novellen Avstand mellom tog og plattform åpner ballet og den handler om en eldre kvinne, Esther Aronsen  som våkner opp en dag og innser at hun ikke har noe særlig å leve for lenger. Hun gjør som hun pleier å gjøre hver eneste dag, rydder og bærer ut bosset. Hun er en meget pertentlig dame. Det ringer på, hun tror det er naboen, Bjørg, men i stedet er det noen gutter hun ikke har sett før som selger boller fordi de skal på klassetur. Hun vil ikke ha boller men gir de likevel 50 kroner. I etterkant tenker hun at 50 kr er for lite når de skal helt til Polen. Før hun går til togperrongen, hvor hun har sett seg ut nøyaktig hvor hun skal stå, setter hun fra seg noen skøyter utenfor døren hos naboen som hun mener har en datter som kan få bruk for dem.

I novellen Hjerterystelse treffer vi ungdomsskoleeleven Ansgar som er forelsket i lærerinnen sin, Jorunn.
Bare Teater er neste novelle ut og her treffer vi ungjenten Gloria. Hun  har alltid vært på fornavn med foreldrene sine, men etter at de skilte seg har faren bestemt at hun skal kalle ham pappa. Hun bor litt begge to. Gloria har noen nupper på huden som hun har fått beskjed av moren, eller Kate som hun kaller henne og gjøre noe med. Dermed skrubber hun seg til blods og det blir så ille at hun må oppsøke lege.
Denne novellen var ganske sår, og en av de jeg likte aller best i samlingen – virker som moren aldri er helt fornøyd med datteren sin.

Hun går mot heisen og ser at den er på vei ned. Bak glasset skimter hun det hvite hodet til fru Aronsen.
Gloria holder opp døra   for henne. Så mager hun har blitt.  Fru Aronsen, som alltid skotter så forsiktig opp på henne, de innsunkne øynene hennes. fulle av vann og engstelse. Hun har vel hørt henne gjennom veggen. Men selv hører hun ikke mye fra leiligheten hennes, bare et svakt sus i rørene når hun bruker toalettet, eller dusjen. Aldri musikk, aldri noen som ringer på døra der. Hvor ofte har hun ikke selv passert henne, bare med et kort nikk, et grynt, så vidt hun kan høre det selv. Hun bestemmer seg for å hilse litt ekstra hyggelig. Men Fru Aronsen hilser ikke tilbake i dag. Snarere virker hun skremt, når hun ser henne.

S.39

Tittelnovellen Halloween går for seg på T-banen og en eldre kar sitter bak to venninner som sitter og prater, den ene har datteren sin med seg. Moren er enten opptatt med å prate med venninnen eller å svare på tekstmeldinger, bare hysjer på den lille jenten hele tiden som hele tiden spør om ting hun aldri får svar på.
Den eldre karen mimrer tilbake til sin egen barndom og til sin egen mor.
Den  lille jenten sitter og sparker i en pose hun har på fanget, fra den stikker det opp et dødninhode- den lille jenten skal være døden når hun skal gå «trick or treat» senere samme dag. Den eldre mannen begynner å snakke med henne, noe som ikke blir godt mottatt av moren.

I Paddene er det advokaten Veronica som er fortellerstemme. En dag ringer telefonen og broren til en hun kjente i barndommen ringer for å si at broren er død og at hans ønske var at hun tok hånd om dødsboet hans. Veronica mimrer tilbake til den tiden de kjente hverandre, og hun hadde ved en anledning stjålet en perm med Donald blader som Sveinung samlet på, hun hadde gjemt den ute i skogen og den var blitt ødelagt.
I etterkant sliter hun med dårlig samvittighet for det som skjedde den gangen og brorens telefon bringer det hele på banen igjen.

I novellen Bill.mrk. haster møter vi naboen til Esther Aronsen, Bjørg. Hun skal på date i godt voksen alder med en hun har blitt kjent gjennom en kontaktannonse. Elmer er hennes første date til tross for at hun har pratet med flere de siste ukene, han er forøvrig den samme som vi traff på t-banen for et par noveller siden.

I novellen Ikke mitt barn overværer vi en middelaldrenes kvinne store anger fordi hun aldri har fått barn. Hun og mannen sitter hjemme og venter med «angst» på at barna i nabolaget skal komme og ringe på for å be om godteri. Året før hadde det skjedd noe som gjør at denne kvinnen er ekstra nervøs denne kvelden.

Den siste novellen ut er Overraskelsen og handler om et ektepar som venter på den voksne sønnen sin, Karsten. De skal feire at han har fått seg ny jobb. Det ringer på døren og der stod Vegard, en som bodde hos dem noen år når han var ungdom. Vegards mor er narkoman og derfor har han ikke alltid bodd hos henne.

Han er ikke så forandret som hun trodde. Men sårheten finnes der et sted, selv om han ikke bærer den utenpå huden lenger. Hun leter fram gjemte trekk, de litt for store ørene er godt skjult under det halvlange håret nå, men den keitete, litt kantete, det kan hun godt få øye på..Og så har han funnet det han eter etter, han har ikke glemt det likevel. Vegard stryker over glasset med hånden.
-Har dere denne tegningen ennå, Randi!
Som om de skulle kaste den, eller pakke den vekk, tegningen han ladge til dem på hytta, inspirert av alle Donaldbladene på do. Den late fetteren. Guffen var det visst.

-Se her står det: Til Randi og Halvor. Kan jeg  få komme tilbake? Faen, dere har ramma`n inn også.

-Den har alltid vært rammet inn, Vegard.
Han ser vekk, gnir seg i ansiktet med hånda.
-Åh, sier han med et sukk. – Dere ass.

S.126

Den siste novellen kunne vært dobbelt så lang for den var så sår og fin. Jeg ville gjerne hørt mer om Vegard. Dette var en av mine favoritter i samlingen.

Jeg håper virkelig at forfatteren har mer på lager til de voksne også for dette var veldig bra. Hun har et fint og lettfattelig språk og de fleste novellene hadde en sårhet i seg som jeg likte så godt. Her er mye hverdagslige ting som skjer  som de fleste av oss kjenner igjen men samtidig ligger det et lite mørke i bunn. Karakterene vi møter i fortellingene sliter alle med å relatere seg til andre mennesker sosialt sett, men samtidig kanskje ikke nok til å si at de er utenfor samfunnet på noen måte heller. De er alle sammen ensomme på hver sin måte. Jeg fikk vondt av Gloria i novellen Bare teater, fordi moren er så opptatt av fasaden at hun ikke ser hva som egentlig er bra for datteren men samtidig forstår vi at heller ikke hun har det noe bra, sånn egentlig.

Fikk også vondt av den lille jenten som ikke fikk kontakt med moren sin på t-banen i tittelnovellen men med det samme den eldre karen begynte å svare på spørsmålene hennes «våknet» moren.

Jeg fikk en veldig medfølelse for den middelaldrene kvinnen i Ikke mitt barn, hun går der å tripper og venter på at det skal ringe på døren, hun gruer seg til at de skal ringe på og nærmest sitter der i mørke slik at de skal tro de ikke er hjemme. Hun hadde hatt en veldig skremmende opplevelse året før og er redd for at de skal komme tilbake, samtidig ser hun nabogutten Knut og vil gi ham et kakestykke uten at noen skal oppdage at de er hjemme. Samtidig med denne omsorgen ligger det i bunn en slags sorg og anger for at hun aldri fikk egne barn.

Det går en slags rød tråd gjennom hele samlingen og ved et par anledningen treffer vi de samme personene flere ganger men gjennom andres perspektiv. De er alle sammen naboer og vet hvem hverandre er. I noen av novellene finner vi et lite snev av humor men ellers er det et slags mørke som henger over fortellingene, ikke et stummende mørke hvor alt er helt jævlig og man er helt på bunn som menneske riktignok men mørkt nok til at vi ser at disse menneskene føler seg alene. Og den følelsen er aldri noe kjekt å sitte med.
Altså, jeg liker så godt sånne fortellinger hvor det kanskje ikke skjer så mye på det ytre plan, og mange av skildringene går med til hverdagslige gjøremål for det er jo sånn at det skjer noe likevel. Forfatteren har skildret denne ensomheten på en slik varm og øm måte, og det er det som gjør denne samlingen så fin.
Anbefales!

Fant ingen bloggomtaler av denne og det betyr kanskje at ingen andre bloggere har lest?

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel:Halloween
Forfatter: Tania Kjeldset
Format:Ebok
Sideantall: 143
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

sek_person_scid_1110
Foto:Anna-Julia granberg

Tania Kjeldset er født i 1960 og er en norsk forfatter og illustratør.  Hun debuterte som forfatter i 1995 med bildeboken Eplemadammen  og har etter det gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom. Ungdomsromanen Juli ble blant annet nominert til Uprisen i 2010. Novellesamlingen Halloween er hennes første bok for voksne.

 

HILSEN BEATHE

 

Jannikeevangeliet av Marjam Idriss

Lastet denne ned på ebokbib for noen uker siden men det var ikke før jeg hadde lest et par bloggomtaler av boken at jeg virkelig prioriterte å lese den blant annet med tanke på nominering til bokbloggerprisen som nærmer seg med stormskritt. Jannikeevangeliet er skrevet av en av høstens mange debutanter og handler blant annet om hvordan det er å være innvandrer i Norge. Den tredje boken på kort tid som har dette som et av temaene.

 

JANNIKEI Jannikeevangeliet er det to fortellerstemmer, den ene er Jannike på 20 og den andre er Layla, en ung kvinne som bor på et asylmottak når romanen begynner, hun har søkt asyl i Norge på grunn av legningen sin. Det kommer ikke frem hvor hun kommer fra men det spiller heller ingen rolle, vi vet at homofile/lesbiske blir forfulgt i mange land. Layla har blitt frastøtt av sin egen familie, og kan ikke reise tilbake dit hun kommer fra.

De to fortellerstemmene treffer vi i vekslende kapitler gjennom hele romanen.

Når romanen starter er Jannike og lillesøsteren Petra vitne til at en gjeng med unge gutter slår en ung kvinne mens hun ligger nede på bakken. Jannike stivner helt til så det blir Petra som skal prøve å bryte inn i det som skjer og få guttene vekk fra den unge kvinnen. Jannike løper hjem og begynner på middagen i stedet.  Etter en liten stund kommer Petra hjem og har den blodige unge kvinnen med seg. Den unge kvinnen er Layla, og hun forsvinner like fort som hun har kommet.

Etter denne hendelsen begynner Jannike å slite, eller jeg tenker at denne hendelsen må ha vært en utløsende faktor og at hun må ha slitt med noe i forkant av dette.  I hvert fall så sliter hun med sin egen reaksjon etter det som skjedde med Layla. Det blir så ille at hun ikke lenger klarer å bo med lillesøsteren og heller flytter inn under sengen på rommet til farmoren på sykehjemmet. Der gjemmer hun seg hver gang noen av personale kommer inn for å stelle farmoren. Etter hvert dukker det opp en del kjendiser som snakker direkte til henne, Dr.Phil, Ricki Lake, Oprah, Madonna og Skavland faktisk!
Det er tydelig at Jannike er en kvinne som sliter, både med dårlig selvbilde og etter hvert også med anger etter å ha sviktet lillesøsteren sin. Hun lever for disse «besøkene»  og for tv-serier som hun elsker å se på.

JANNIKE RAKK AKKURAT  å smette under senga før en av pleierne åpnet døra til Astrids rom.
«God morgen,Astrid.»
Jannike kjente igjen stemmen til Layla med det ovale ansiktet og de varme hendene. Hun uttalte alle stavelsene hver for seg, slik at Astrid ikke kunne unngå å forstå henne.

«Og her ligger du igjen, gjemmer deg under senga, voksent menneske.» Ricki og Dr.Phil var tilbake.
«Hvorfor snakker du ikke med henne?»sa Phil.
Ricki nikket.
«Jeg skammer meg.»

«Du må ta ansvar,Jannike, du kan ikke bare gjemme deg.»

«Jeg får det ikke til.»

«Du har jo ikke kontroll på noe som skjer med deg lenger.»

S. 86

Layla bor til å begynne med på et asylmottak mens hun venter på at søknaden hennes om opphold skal bli behandlet. Hun har fortalt at hun har flyktet til Norge på grunn av legningen sin men klarer likevel ikke å forklare seg i intervjuer med de som skal behandle søknaden hennes. Layla forelsker seg i en annen kvinne på mottaket, en kvinne som velger å sette fyr på seg selv.
Layla får opphold og skaffer seg en liten hybel og får jobb på det samme sykehjemmet som Jannike og farmoren bor. Deres veier krysses igjen.
Layla sliter litt med å integrere seg og opplever vel at hun til tider blir litt forhåndsdømt. Hun opplever også en stor skam ved at hun ikke klarte å snakke om sine følelser for andre kvinner, ikke minst Abena som hun hadde vært forelsket i.

Det skal vise seg at disse to kvinnene har mer til felles enn en kanskje skulle tro ved første øyekast. Begge sliter med ting som hører fortiden til, med ensomhet og det å føle seg usynlig i samfunnet,eller forhåndsdømt som i Laylas tilfelle. Når ting blir veldig tøft så slutter den ene å sove mens den andre begynner å gå. Veiene deres krysses flere ganger i løpet av romanen.

LAYLA GIKK SAKTE langs grusveien fra hybelen. Huden hennes hadde grånet,kinnene var hovne og ryggen bøyd. Der hun før var rund og varm i kantene, var hun nå slapp og så ut som om hun var i ferd med å smuldre opp, som planten på hybelen hennes. Menneskene hun passerte på gata, så ikke på henne særlig lenge, og da hun møtte blikket deres,var det som om hennes egne erfaringer speilte seg der. Hun så sin egen skam speilet i deres bortvendte blikk og trodde de skammet seg like mye som henne.

S. 121

Som sagt så var dette den tredje boken jeg leser på kort tid som handler om hvordan det er å være innvandrer i Norge og den andre hvor handlingen delvis er lagt til et norsk asylmottak. Nå handler vel egentlig ikke denne boken først og fremst om det å være innvandrer men heller hvordan det er å føle seg ensom og tildels usynlig for samfunnet blant annet. Det handler om unge mennesker som sliter og som trekker seg unna det fellesskapet som samfunnet er.

De sekvensene som omhandler Layla og hennes søknad om opphold i Norge og NAVS krav til at hun både skal gå på norskkurs og komme seg ut i arbeid er forsåvidt greit nok men intet nytt under solen som sådan. Dette har jeg lest flere ganger den siste tiden. Også hvordan hun til tider føler seg forhåndsdømt,dette er vel noe de aller fleste som kommer fra et annet land føler på til tider men jeg håper at dette kan endre seg og at folk kan bli mer tolerante ovenfor folk med en annen opprinnelse enn det en selv har.

Forfatterens grep med å blande inn alle kjendisene som snakker til Jannike er sikkert et smart litterært grep og tydelig noe Jannike trenger i den tiden de dukker opp.Til å begynne med tenkte jeg at det måtte vært bedre å bare hatt èn kjendis som «oppsøkte» henne, en som hun på en eller annen måte identifiserte seg med men selvfølgelig så er det slik at hun har behov for dem alle sammen fordi de har ulike egenskaper som der og da har meget stor betydning for henne. Det er tydelig at Jannike har et behov for å dagdrømme, flykte litt vekk fra virkeligheten, det er vel helt naturlig i de periodene av livet hvor virkeligheten ikke er det beste stedet å være.  Jeg ser hva forfatteren vil med dette og hva det står for men for meg oppleves det likevel som veldig forstyrrende.

Forfatteren har et lettlest språk og det flyter fint. Av og til blir det litt vel klisjèaktig men det valgte jeg å overse denne gangen. Det er forsåvidt en helt grei debut som jeg ikke slet meg gjennom på noen måte men som  jeg heller ikke klarte å engasjere meg noe særlig i. Jeg fant ingen av karakterene noe særlig interessant i det hele tatt og jeg brydde meg overhodet ikke hva som skjedde med dem. Kom aldri innunder huden på dem. Nå er det ikke slik at jeg komme innunder huden på karakterene for å få fullt utbytte av lesingen men det blir vel et minste krav at jeg skal på en eller annen måte skal bry meg om dem likevel. Den eneste gangen jeg ikke var likegyldig var den episoden på butikken hvor Jannike begynte å rive ned varer fra butikkhyllen og knuste flere ting- da var hun bare teit i mine øyne. (Ja, jeg skjønner at det var et opprør men det får ikke hjelpe!)
Rett skal være rett, det var et par scener som opplevdes som sterke, men ikke nok til å rette opp det inntrykket jeg fikk av resten,dessverre. Siden karakterene ikke «snakket til meg» så ble det til at jeg satt og undret meg over hvordan det gikk med Petra når Jannike stakk av. Temaene skulle egentlig tilsi at dette var noe jeg skulle ha interesse for men dessverre så fikk jeg det ikke til med denne boken.
Om du bare skal lese èn bok som handler om hvordan det er for innvandrere å bo i mottak, eller hvordan de opplever det å komme til Norge, bli en del av det norske samfunnet så ville jeg heller ha lest «Hotel Jølster» av Katrine Sele selv om det ikke er en roman for den fikk jeg et mye bedre utbytte av.

 

Andre har lest og blogget om boken og er mye mer entusiastisk enn det jeg var denne gangen: Tine, Kvardagsbiblioteket og VOKS tidsskrift.

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel: Jannikeevangeliet
Forfatter: Marjam Idriss
Format:Ebok
Sideantall: 178
Utgitt: 2017
Kilde:Lånt på ebokbib

 

Forfatter

marjam idriss
Foto: Chieska Fortune Smith

Marjam Idriss er født i 1992 og er oppvokst i Rogaland. Hun har studert litteratur ved universitetet i Cambrigde, og jobber til daglig i bokhandel i tillegg til å skrive og oversette. Jannikeevangeliet er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE

Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella & Og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget.

Det har ikke blitt så veldig god tid til lesing de siste ukene og da har det vært kjekt å sitte seg ned med litt diktlesing når anledningen  en sjelden gang har bydd seg.

jordsjukantalogienJordsjukantologien nr 1 er en fortellende diktsamling som inneholder dikt fra ulike fortellerstemmer som alle hører til i det samme lille bygdesamfunnet. Det er godt mulig forfatteren har vært inspirert av Edgar Lee Masters Spoon River Anthology fra 1915 når han skrev denne samlingen for i det ene diktet nevner han diktsamlingen konkret og i et annet dikt er det den døde unggutten som forteller om sin siste dag på denne jord. Nevnte diktsamling av  Edgar Lee Master består av dikt som  for det meste omhandler døde personer og blir fortalt av den døde selv. Forøvrig en diktsamling jeg ble veldig nysgjerrig på.
Bjellas diktsamling handler blant annet om jord og jorddeling, arv av en gård, hyttefolk og ellers det meste av det som går for seg i en liten bygd. Og jeg må ikke glemme hun som kom tilbake til bygden for å ta seg jobb som miljøvernkonsulent i kommunen.

Late storebror odla garden.
Han var den minst interesserte av oss.
Fekk alt i fanget.

Han vakna då kommunen presenterte hyttesatsinga.
No toppar han skattelistene.
Eg snur meg bort når dei kallar han gründer.
Korleis hamna storebror på vinnarlaget?
Kva er gale med ein undrande statskyrkjemann?

S. 25

Jeg har prøvd meg på såpass mange diktsamlinger de siste årene at jeg vet hva jeg liker best og det er slike fortellende diktsamlinger  som denne.  Vel er det mange fortellerstemmer her men likevel så er det en sammenheng i det som skjer og jeg kan si at det er mye drama. Samlingen er både vakker og trist, tildels satirisk og litt småmorsom til tider. Forfatteren er låtskriver og det er andre gangen jeg leser en diktsamling av en som også skriver låter. Det merkes at Bjella ikke er fremmed for å skrive tekst selv om det sikkert er litt annerledes å skrive en diktsamling enn en sangtekst. Jeg likte godt disse tekstene som handler om helt vanlige mennesker og vi møter dem på godt og vondt.

Jeg lånte mitt eksemplar fra ebokbib og dessverre manglet den utgaven over 40 sider, men jeg fikk heldigvis tak i resten på pdf-fil fra forlaget slik at jeg fikk lest samlingen ferdig og det er jeg veldig glad for.

Forlag: Oktober-Forfatter: Stein Torleif Bjella Format:Ebok/ Pdf-fil- Sideantall:78 Utgitt: 2017 – Kilde: Lånt på eBokbib/Pdf-fil tilsendt fra forlaget.
Anita har også blogget om denne, hennes innlegg finner du her.

Den neste diktsamlingen ble nominert til årets Bragepris i åpen klasse, men som vi vet var det Cecilie Løveid som stakk av med den for diktsamlingen Vandreutstillinger som Anita skrev om i sitt innlegg. Kristin Berget har fra før skrevet fire diktsamlinger og en roman og har vunnet flere priser for sitt arbeid- dette var mitt første men slett ikke siste møte med forfatteren.

OG NÅR DET BLIR LYSTOg når det blir lyst blir det helt fantastisk er i likhet med Jordsjukantologien en fortellende diktsamling, bare at her får vi en fortellerstemme. Samlingen tar for seg hva som kan skje i fremtiden om vi ikke tar for eksempel klimautfordringene på alvor, det er fødende kvinner og foreldre som besøker sitt barns gravsted. Årstidene  som forskyver seg og havet som stiger. Det er mørkt uten noe lys å spore men samtidig bærer den på et håp om at lyset skal komme en eller annen gang likevel. Denne diktsamlingen viser hvor skjørt livet faktisk er.

Jeg har lyst til å gi dere et par smakebiter fra samlingen.

Jeg kan ikke gå videre uten å fortelle at dette er ved havet   Utsikten er altså
mot havet Jeg kan tilføye: Det er et fyr her Jeg vil sove i fyret men gjør det ikke

Brystene lekker den hvite væsken renner utover en tykk bordplate av tre
Du kommer kanskje og krever slektskap sier at du kjenner igjen ullgenseren
Det er fattig å få barn sier du Min overflod vil du ikke kjennes ved
Det er altså åkrene som er utsikten

S.25

Vi står i denne mørke skogen Som ligger inntil
det sorte oseanet

Bølgene bryter Barken bryter Stemmene bryter
Samtalene fører vi

hver for oss

S.39

Selv om dette var en særdeles mørk diktsamling så var det mye vakkert her også, og flere setninger måtte jeg lese om og om igjen for de var så fine. Det er sterkt, tankevekkede, vakkert og trist og noen ganger helt hjerteskjærende. Av og til er diktene som små bønner. Jeg har lest gjennom diktsamlingen tre ganger og den opplevdes sterkere og sterke for hver gang jeg leste. Dette er en diktsamling jeg kunne tenke meg å ha i papirformat for lettere å kunne ta den frem igjen ved en senere anledning.

Begge  diktsamlingene var gode på hver sin måte og begge har noe med tiden vi lever i å gjøre. At kristin Berget sin samling ble nominert til Brageprisen forstår jeg godt, og det blir ingen lett oppgave å skulle velge ut hvem en skal nominere til årets bokbloggerpris- Bergets sin diktsamling er så absolutt «oppe i der» og 10  leste diktsamlinger i år skal konkurrere med andre bøker i åpen klasse.

Forlag: Cappelen Damm-Forfatter:Kristin Berget –Format:Ebok – Sideantall: 63 –Utgitt: 2017- Kilde: Lånt på eBokBib.

Fant ingen bloggomtaler av denne, ingen andre som har lest?

 

 HILSEN BEATHE

Folk jeg husker av Joakim Kjørsvik

folk jeg huskerDenne boken dukket opp i postkassen min som en overraskelse fra forlaget her i forrige uke og jeg begynte på den nærmest umiddelbart. Dette er forfatterens tredje bok og mitt aller første møte med  Joakim Kjørsvik.

Denne boken inneholder en del tekster, nitti i tallet og noen spenner seg over flere sider mens de korteste er på en knapp linje.

Personene som blir omtalt i de ulike tekstene har alle på en eller annen måte hatt noe med samlingens jeg-person å gjøre, det være seg ekskjærester, familie og venner, folk han har jobbet sammen med eller vært i millitæret med. Det kan også være helt en helt random person som har vært inne i livet hans for en stakket stund.

Forlaget nevner at denne samlingen kan oppfattes som selvbiografisk gjennom andres øyne og nå vet jo ikke jeg hva som er virkelighet og hva som er fiksjon, men uansett så følte jeg at vi gjennom disse tekstene, om ikke alle så i hvert fall en del av dem så fikk vi et bilde av hvordan samlingens jeg-person kan være.

Jeg har ingen planer om å gå gjennom alle de nitti tekstene men gi dere et par smakebiter fra teksten. Som denne om Catherine fra kollektivet.

Jeg husker Cathrine. Hun hadde en diamant i den ene hjørnetanna. Hun gikk alltid i joggedress når hun var hjemme i kollektivet. Hun fortalte at faren hennes hadde dødd i en helikopterulykke. Hun betalte aldri husleien i tide, vasket ikke når det var hennes tur. Hun viste oss et bilde hvor hun sugde ekskjæresten sin. Hun passet en diger hund og lot den sitte i et bur inne i stua i nesten et døgn mens hun var andre steder. Jeg slapp løs bikkja og holdt den i halsbåndet ned trappene. Den pisset og pisset. Cathrine klødde seg i skrittet og luktet på fingrene når hun trodde ingen så det. Hun vasket vibratoren sin i oppvaskmaskinen. Hun ble overvåket av en fyr i en sølvgrå Audi som stod parkert over gata for leiligheten. Hun smilte ofte. Da blinket det i diamanten. En dag var hun bare borte.

S.9

Det hele startet med en fortelling om en som heter Tom som jeg-personen stakk en spiker i rumpa på for å skremme en hest som var i nærheten og når han blir konfrontert med dette raser det noe gjennom ham, og han kom til å tenke på brønnen i hagen deres hvor det lå et hundekadaver….

 

Jeg husker Moseid. Han presset forsiktig en finger opp i rumpa mi. Vi var helt stille, som for ikke å vekke noen. Formiddagslyset siltes som gull gjennom de beige gardinene. I det fjerne hørtes lav musikk. Han hadde grønne øyne. Så dro han ut fingeren igjen, og sa: Sånn, nå kan du sette deg opp og ta på deg buksene. Han kastet engangshanskene i søpla og satte seg foran tastaturet for å skrive ut en resept.

S.86

 

Jeg lo godt av den som heter spion hvor han er på tur med hunden sin og den sitter og driter mens han titter inn gjennom et vindu og ser på et gammelt ektepar som danser med hverandre på kjøkkenet.

 

 Jeg husker den iranske familien som bodde ved siden av oss i noen måneder, før vi flyttet videre fra den lille, svarte brakka av et slitent rekkehus omkranset av hullete asfalt, til et stort gult hus med hage,epletrær,ripsbusker,lekestue og huske. Iranerne holdt seg stort sett innendørs,vinduene var dekket til med lilla gardiner, men nå og da stod et av de fire barna deres, en gutt, ute i gata med buskene på knærne og pissa rundt seg, uten å holde i tissen, mens han flirte og ga fra seg noen gutturale lyder. Ole Pizza sa at de var spioner som hadde rømt fra Iran etter at en falsk prest hadde blitt president. Nå ville presidenten ha tak i dem, for å hente ut en mikrofilmrull som lå inne i blindtarmen på den rare gutten som pleide å tisse i gata mens han skreik. Onde Ove nikket. Det stemmer,sa han.

S.111

Det er et par dager siden jeg leste denne ferdig men har ikke klart å skrive omtale før nå fordi jeg klarte rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg likte denne samlingen eller ikke. Noen av tekstene var bare helt råe, andre var kjempefine, noen hysterisk morsomme mens andre var både småtrist og litt sår. Noen fikk jeg rett og slett bakoversveis av og andre bare litt rar! Hovedinntrykket mitt noen dager etter endt lesing beskrives veldig godt under her. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skrev «wtf?» underveis mens jeg leste.

 

giphy.gif

Men altså, det er en god ting! Dette var en merkelig samling tekster men av og til er merkelig og rar en bra ting! Det er ikke alt man tror skal være mulig men tydeligvis så går det an. Det var ikke absolutt alt i samlingen som var like interessant, og jeg er usikker på om jeg virkelig forstod alle, men jeg har også kost meg med denne samlingen og ledd godt ved flere anledninger. Forfatteren skriver godt og jeg må si at jeg blir jo nysgjerrig på det andre han har skrevet før. Han har absolutt en særegen stemme  og dukket denne boken opp hjemme hos deg også så fortvil ikke, det er bare å lese! Bli kjent med Svenske-Laura og Onde Ove, og alle de andre i «Weirdo-town» du også!
Anbefales!

Jeg fant ingen omtaler av denne, ingen andre som har lest eller….?

 


Forlag: Kolon
Tittel: Folk jeg husker
Forfatter: Joakim Kjørsvik
Format: Innbundet
Sideantall: 148
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

 

KjorsvikjoakimNY__jpeg
Foto:Tove Sivertsen

Joakim Kjørsvik er født i 1978 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med boken Åpenbart ingen nabo som er en samling tekster.  I 2013 gav han ut romanen I fjor var en lang natt. Folk jeg husker er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Keeperen og havet av Maria Parr

For et par uker siden vant forfatteren Brageprisen i kategorien for barne- og ungdomsbøker med denne boken og da måtte jeg sjekke ut hva dette var for noe. I tillegg hadde den allerede fått gode skussmål hos flere bokbloggere inne på Goodreads og på insta. Boken er en oppfølger til Vaffelhjarte som kom ut for 12 år siden.

 

keeperen og havetHandlingen i denne boken går for seg i den lille fiktive bygden Knert-Matilde på vestlandet, og mens karakterne var 9 år gamle i Vaffelhjarte så er de nå ca 12 år siden vi følger dem gjennom syvende klasse.

Det er Trille som er hovedperson og han bor sammen med søsknene sine og foreldrene. Farfaren bor i kjellerleiligheten i samme hus.

Hans beste venn er nabojenten Lena, hun er enebarn og bor sammen med moren Ylva og samboeren hennes, Isak.

Hun er keeper på fotballaget i den lille bygden og virker å være en skikkelig hardhaus.

Når boken begynner er det like før skolen starter igjen etter ferien og Lena er i fyr og flamme og prater nærmest ustoppelig om turen hun og foreldrene har hatt til Kreta. Trille har aldri vært på ferie for de må alltid være hjemme å passe på dyrene på gården.

Trille og Lena setter ut en flaskepost hvert eneste år og denne gangen er det den nye jenten Birgitte som plukker den opp. Hun er fra Nederland og de må alltid snakke engelsk til henne.

-Mamma. Skal du ikkje gå til legen og sjekke overgangsalderen din?
-Hæ?
Eg skulle ønske Lena var her til å forklare, men det var ho ikkje.
-Du driv jo og forandrar kroppen din og blir litt tjukk og lei deg, sa eg ulukkeleg, -og det er sikkert overgangsalderen. Men…
Mamma sette kakaoen i vrangstrupen så det spruta utover halve salongbordet.
-Tjukk?ropte ho.
Eg svelgde.
-Ja, eller ikkje tjukk akkurat då, men….
Mamma såg på meg.
-Kva er det, Trille?
Eg pirka i sofaputa.
-Går du og er redd for det?
Eg greide ikkje anna enn å nikke, for no stod gråten i halsen på meg.

S.96/97

Trille og de andre har kommet i en pree-teen alder med alt det fører med seg av både ukjente og nye følelser for ikke å snakke om småforelskelser og tilløp til sjalusidrama.
Lena som alltid har vært Trilles beste venn føler seg litt truet av denne nye Birgitte som Trille virker å være betatt av, dessverre så er det ikke bare han som har et godt øye til henne..

Men nå er det ikke bare sjalusidrama ute og går, for her skjer det en rekke spennende ting når de blant annet legger ut på en flåte som skal vise seg og ikke være så trygg som de først antok.
I en periode er ikke ting helt som de pleier å være hjemme hos Trille, huset flyter, så mye at han syntes det er pinlig å be folk inn og han er redd for at moren har blitt syk siden hun ligger så mye på sofaen og sover, Lena er fast bestemt på at morens hans har kommet i overgangsalderen- det viser seg at foreldrene venter enda et barn.

Det var ikkje meninga å vere mindre på sjøen saman med farfar. Det berre vart slik. Det var ikkje meininga å vere mindre saman med Lena heller. Det berre vart slik, det også.
Medan hausten stramma grepet og eg sveva rundt oppe i Bakkane saman med Birgitte, dreiv farfar sjøen aleine. Eg såg han gå dei venlege løypene sine, frå huset til naustet, frå naustet til moloen. Nokre dagar sprang eg ned til han og sette meg på ei fiskekasse for ein liten prat, men eg var aldri så lenge om gongen. Farfar sa ingenting om det. Men av og til merka eg at han såg etter meg når eg hadde gått.

S.122

For en skjønn bok dette var! Jeg forstår godt at denne forfatteren vinner priser for sitt arbeide for hun har noe helt eget ved seg som jeg ikke ser så ofte når jeg leser barnebøker. Det virker som forfatteren klarer å dra ut det lille ekstra som gjør det hele så bra. Til tider er det forutsigbart så det holder men så legger hun inn en liten tvist så man blir tildels overrasket likevel. Hun er god på karakteroppbygging for alle sammen fremstår troverdige. Her kommer Trilles sårbarhet godt frem når han føler seg oversett  av både farfaren som han egentlig har et godt forhold til, og Lena som alltid har vært hans beste venn.
Favoritten min er nok Lena som utad er den barske som ikke lar noen ting gå innover seg og som alltid har en kjapp replikk på lager, men som både er ensom og veldig sårbar når det kommer til stykke.
Språket er rikt og variert, et fint nynorsk språk.
Leste et sted at Vaffelhjarte er filmatisert av Nrk, jeg håper at det finnes planer for denne også etter hvert. Jeg har ikke sett forgjengeren til denne så jeg har ikke fått med meg utviklingen til karakterene, men  det er jo lett å få gjort noe med.
Det var så fint å lese om livet i denne lille bygden og fikk meg til å tenke tilbake da jeg som liten bodde noen år på et lite sted, det var koselig, jeg husker at vi var bare to stykker i første klasse, meg og en kusine av meg, det var to klasserom på hele skolen så 1- 3 var på et rom og 4 – 6 var på et rom. Skoleklokken var en bjelle som ordenseleven ringte med ut vinduet.

Jeg vet at flere bokbloggere har lest og likt denne selv om den ikke har blitt skrevet om, Åslaug derimot har både lest, likt og skrevet om den. Hennes innlegg finner du her.

Med 38 leste bøker i åpen klasse, og 2 barnebøker på rappen som jeg faktisk kunne tenke meg å nominere ( denne og Jenta som ville redde bøkene)så blir det en tøff oppgave når det skal nomineres til bokbloggerprisen om noen uker.
Eg tilrår!

 

Til dere som ennå ikke har lest, så les da vel!

 

 

 

 

 


Forlag: Samlaget
Tittel:Keeperen og havet
Forfatter:Maria Parr
Format:Ebok
Sideantall:246
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

 

Forfatter

parr_grande
Foto: Agnete Brun

Maria Parr er født i 1981 og er en norsk skribent og barnebokforfatter. Hun har mastergrad i nordisk litteratur fra universitetet i Bergen, og jobber til daglig som lærer. Hun debuterte som forfatter i 2005 med boken Vaffelhjarte. Deretter gav hun ut boken Tonje Glimmerdal i 2009, Keeperen og havet er forfatterens tredje bok og er en oppfølger til Vaffelhjarte. Parr har vunnet en rekke priser for sitt arbeide, blant annet Teskjekjerringprisen, og hun har to ganger vunnet både Brageprisen og Ole Vig-prisen.

 

 

HILSEN BEATHE