Svarthuset av Peter May

Jeg leste denne for første gang i fjor vår men jeg kom aldri i gang med omtale av den da og derfor har jeg skummet gjennom den igjen før jeg tar fatt på neste bok. Svarthuset er nemlig første bok i en trilogi og alle bøkene i serien er nå ute på norsk. Lewis-trilogien er en krimserie hvor etterforsker Fin Macleod er protagonist.

svarthuset.jpg

Som ung reiste Fin Macleod fra Lewis og inn på fastlandet for å studere i Glasgow. Senere fikk han seg jobb som etterforsker ved politiet i Edinburgh. Når boken starter har han nettopp mistet den lille sønnen sin i en ulykke og har derfor vært sykmeldt i noen uker.

Før tragedien rammet ham holdt han på å etterforske drapet på Leith Walk. Nå har det skjedd et nytt drap med samme MO og de mistenker at det kan være samme drapsmann som står bak. Drapet har skjedd på Isle of Lewis på Ytre Hybridene, det samme stedet hvor Fin reiste fra for atten år siden og som han kun har besøkt èn gang etter det, i tantens begravelse. Han har liten lyst til å dra tilbake, men for å beholde jobben som etterforsker er han nødt til å ta oppdraget. Dessuten er ikke forholdet mellom han og konen Mona det beste lenger heller så kanskje det ikke er så dumt å komme seg vekk litt.

Det viser seg at den drepte er Angus Macritchie eller Angel som han ble kalt, en Fin kjenner fra barndommen. Drept på samme grusomme måte som han i Edinburgh noen måneder tidligere, hengt opp og med magen sprettet opp.

Oppholdet på det gamle hjemstedet gjør at mange minner fra den tiden dukker opp i takt med gjensynet av gamle bekjente, deriblant Artair som han var på An Sgeir sammen med like før han forlot øya for mange år siden og gamlekjæresten Marsaili, som nå er gift med Artair.

Om ikke det står så veldig sentralt i handlingen så må jeg nevne den årlige manndomsprøven fra dette området hvor tolv menn reiser ut i havgapet til An Sgeir for  å delta på gugajakt eller havsulejakt. Der blir de i 2 uker og må klatre langs bratte klipper med livet som innsats for å jakte på disse fuglene, om det er akkurat sånn i virkeligheten  vet jeg ikke men i Svarthuset var det slik.

Samtidig som det er en drapsgåte som skal nøstes opp i og man som leser stadig har ulike teorier om hvordan det hele kan henge sammen så får vi rike personskildringer og mange av historiene vi får ta del i er både hjerteskjærende og sår. Som da Fin som åtteåring mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og han måtte tilbringe resten av barndommen sin hos en tante. Disse stadige tilbakeblikkene gjør dette til en oppvekstroman like mye som en krim og jeg likte det veldig godt. Jeg har aldri vært på disse stedene på Hebridene men så fantastisk som forfatteren beskriver det er det nesten som jeg kan kjenne at vinden tar tak for det råder ingen tvil om at dette er et veldig værutsatt område.

Forfatteren er dyktig tvers gjennom for ikke bare har han et fantastisk språk som gjør det til en fryd å lese, han har skapt noen troverdige karakterer og ikke minst så har han skapt et godt plott hvor brikkene ikke faller på plass før på de aller siste sidene i boken o
De mange miljøskildringer er så levende fortalt at det er nesten som jeg har sett det selv og ikke lest om det. Her kommer vel forfatterens lange erfaring med å skrive for tv til sin rett.

Jeg likte Fin Macloud helt fra begynnelsen av og likte han bedre og bedre etter hvert som vi ble kjent med ham og fikk ta del i den noe tragiske historien hans. Han må ta et slags oppgjør med fortiden men samtidig må han finne ut hva han vil gjøre med fremtiden sin også..
Både tilbakeblikkene og handlingen i nåtid var spennende på hver sin måte, og jeg må si at jeg likte denne kombinasjonen. Det er et godt driv her uansett om det er en vond opplevelse fra barndommen eller ungdomstiden som blir beskrevet eller om det har direkte forbindelse med mordgåten som skal løses i nåtid.

Jeg er så glad for at de to neste bøkene i serien ligger klar og bok nummer to skal begynnes på i kveld, og til deg som ikke har funnet ut hvilken påskekrim du skal lese i år – look no further! Dette var ikke mindre enn helt fantastisk!

 

ANBEFALES!

 

En del bloggere har allerede fått øynene opp for denne serien: Anita, Rose-Marie,Berit og Ann Christin. Men jeg håper at flere kommer etter.

 

 


Forlag: Goliat
Original tittel: L`lle des chausseurs d`oiseauz
Engelsk tittel: The Blackhouse
Norsk tittel: Svarthuset
Forfatter: Peter May
Oversetter: Ragnhild Aaasland Sekne
Format:Innbundet
Sideantall:362
Utgitt:2009
Min utgave:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Peter May
Foto: Vincent Loison

Peter May er født i 1951 og er en skotsk forfatter og tv-manusforfatter. Han debuterte som forfatter i 1978 med romanen The Reporter som senere ble en tv-serie på BBC. Etter dette begynte han å skrive for tv. I tillegg har han skrevet en rekke romaner. Forfatteren har vunnet en rekke priser for Lewis- trilogien.

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

Samlesing februar: Anorektisk av Ingeborg Senneset

Jeg leste boken for første gang i fjor når den kom ut men jeg kom aldri i gang med en omtale den gang, det er en tøff bok å skulle skrive om.
Når den kom seg til kortlisten til årets bokbloggerprisen var det en gylden anledning til å få lest den igjen og skrevet noen ord om den og det er nettopp det jeg skal prøve på i dette innlegget. Det var med tungt hjerte jeg satte i gang med lesingen igjen for jeg visste jo så inderlig godt hva jeg gikk til og orket jeg virkelig å gå gjennom dette med henne en gang til? Jeg orket men også denne gangen brukte jeg flere uker på å lese den. Hjerteskjærende er vel bare fornavnet om jeg skal beskrive leseopplevelsen.

ANOREKTISKAnorektisk er en selvbiografisk sakprosa bok om forfatterens egne opplevelser gjennom 15 år med blant annet spiseforstyrrelser, tvangstanker og et enormt kontrollbehov.  Alt dette mens hun holdt på å ta utdannelse til sykepleier og bestod eksamen med karakteren A. Det skal ikke kunne gå an. I løpet av disse 15 årene var hun innlagt tre ganger på institusjon og teksten i denne boken er basert på hennes egne håndskrevne notater og ulike blogginnlegg hun har skrevet om seg og sin situasjon.

Forordet som er på nesten 50 sider er skrevet av psykiater og forfatter Finn Skårderud og han bruker betegnelsen katastrofeprosa og krigslitteratur når han skal beskrive hvilken type bok dette er. Jeg har ikke noe annet valg enn å si meg enig i beskrivelsen.

Etter disse 50 sidene med faglitteratur er det Senneset sin tur og hun tar oss med på sin reise og sine innleggelser på de ulike institusjonene,og hvert av de delene blir innledet med et slags forord fra forfatteren.

Det er grusom lesing og jeg ble nesten fysisk dårlig av å lese så jeg måtte dele lesingen inn i bolker på ca 20 sider av gangen, deretter måtte jeg ha en pause for å fordøye det som ble sagt før jeg kunne lese videre. En kan sikkert spørre seg hvorfor man da leser bøker med så alvorlig tema og som går sånn innover en, men slike fortellinger er enormt viktig for ALLE å lese om,for å prøve å forstå hvordan det må være, men kan vi egentlig det uten å ha vært der selv? Jeg tenker når det er helt jævlig for meg å lese om det hvordan er det ikke da for den som er eller har vært midt i det?

Man kan undre seg over hva som får en jente på 10 år til å komme dithen at hun begynner å straffe seg selv med ikke å spise, hva galt er det hun tror hun har gjort som «fortjener» denne grusomme straffen? Hun snakker mye om skammen hun føler og det er grusomt å lese om hvordan disse destruktive tankene tar over og nesten gjør ende på hele mennesket. Vi får ikke svaret på dette i boken, det ble nevnt at hun hadde noen vondre opplevelser i barndommen men det ble aldri utdypet noe mer. Men jeg tenker at det forsåvidt ikke har noen betydning for innholdet i boken da den tar for seg hennes historie som pasient, hennes kamp for livet.

Når jeg leser dagboknotatene hennes og disse tvangstankene som hun var slave under, så får jeg frysninger. Hun fikk ikke lov av seg selv å gå videre før hun hadde tatt et visst antall armhevninger først. For hvert plagg hun tok av seg så måtte hun ta 15 armhevinger, før hun gikk inn i dusjen, før andre runde med shampo osv…For den minste lille ting så måtte dette utføres. Det MÅ jo ha vært helt forferdelig å ha det slik og disse ritualene må jo ha tatt all verdens med tid.

Hun ble veldig besatt av dette med trening i tillegg til at hun omtrent ikke spiste noen ting. Mye ble også kastet opp underveis. Bestikket ble vasket godt med zalo og deretter skylt godt fordi hun var livredd  for bakterier. Og hun kunne bli helt i fra seg om en av pleierne hadde tatt opp is til henne som hun hadde forestilt seg at hun skulle gjøre selv. Alle disse tingene måtte gjøres på «riktig» måte ellers ble det vanskelig å håndtere.

Jeg ble mildt sagt overrasket over hvilket regime som rådet på disse institusjonene som er der for å hjelpe de som sliter med disse tingene. Men når de kunne risikere å bli sendt hjem fordi det var ferietider, eller om de ikke hadde oppnådd «riktig» vektøkning inneværende uke så er det meg totalt ubegripelig. Nå er jeg på ingen måte fagperson men i følge min logikk så høres det mildt sagt horribelt ut at de kan risikere å bli sendt hjem for noe de er innlagt for i utgangspunktet- at man ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. For Ingeborg var det lenge en seier i seg selv å ikke kaste opp maten igjen i det hele tatt.
Nå hadde heldigvis Senneset et godt nettverk med venner og familie rundt seg som stilte opp, men hva med de som ikke har det? Jeg tenker at vi har et godt helsesystem i Norge som fungerer godt, men så kan det virke som man har en lang vei å gå på enkelte områder likevel. For de som er i den situasjonen Senneset var i er det livsnødvendig at man har et system som fungerer godt nok. Da er paradokset at Senneset opplevde å bli sykere heller enn friskere på to av stedene hun var innlagt, da er det tydelig at ikke alt fungerer som det burde når de i tillegg ikke så at hun hadde OCD-tvangstanker i tillegg. Jeg tenker at her er det viktig at man får en individuell behandling for det er like mange historier som det er pasienter innlagt. Det som passer for den ene passer nødvendigvis ikke for den neste.

Alle feilene jeg gjorde, dempet angsten.

Men det at jeg føler at jeg nå burde være i stand til å unngå disse handlingene i større grad enn tidligere i år, forsterket den.
Endelig skulle jeg være en datter som var en glad julemiddagsgjest. En søster som var avslappet og koselig å feire julaften sammen med. Ei jente som ikke trengte gråte over ikke å klare å bidra til en kveld som liksom skal være en av de varmeste i året.

I stedet var jeg fortsatt den syke datteren, den nevrotiske søsteren, den spiseforstyrrede jenta. Alt jeg ikke vil være. Alt jeg ikke skal fortsette å være.

Jeg må jobbe hardere. Den dårlige samvittigheten over at familien igjen måtte lide under denne groteske dritten, knuger meg, men kun nok til at jeg kjenner jeg vil sparke tilbake. Kjempe for at det neste år ikke bare vil bli med håpet.

S.238/239

 

Når jeg tenker på at Senneset var på sitt aller sykeste når hun skrev notatene som boken er bygget på så er det ikke mindre enn fantastisk gjort for det levner ingen tvil om at hun vet hvordan hun skal formulere seg og ikke minst sette ord på de vonde følelsene og tankene hun satt med. Det er bare å bøye seg i hatten for dette står det stor respekt av og jeg håper at Senneset er stolt over det hun har oppnådd. For et mot og pågangsvilje hun må ha hatt for å orke å stå i det, og i etterkant få det ned på papiret enda en gang slik at det ble en bok av det. Det er ingen tvil om at hun er en viktig stemme i denne kampen og forhåpentligvis kan hennes åpenhet omkring hennes egne erfaringer hjelpe andre i samme eller lignende situasjon.

Det er et lys i tunnelen her for det går an å bli frisk(ere), det er forfattteren et godt eksempel på. Men man MÅ få den hjelpen som trengs for å komme dit!

Jeg må berømme Ingeborg Senneset for at hun har orket å skrive denne boken, orket å være et ansikt utad i en slik viktig kamp som dette er. Så gjør hun det på en slik god måte!All honnør til henne!

Dette er en vond bok, aldeles hjerteskjærende og grusom, det er en personlig bok men samtidig er den ikke for privat, jeg syntes hun har balansert dette på en veldig bra måte. Dette er èn historie av mange og jeg håper at den kan bidra til at andre som lider under det samme kan se at det finnes håp og at det er hjelp å få der ute.

 

Boken anbefales på det aller sterkeste!

 

Jeg håper at Senneset kommer til å skrive flere bøker i fremtiden for med denne boken og andre ting jeg har sett hun har skrevet så er det ingen tvil om at hun har en formidabel penn.

Moshonista hadde ansvaret for samlesingen i februar og på bloggen henner finnes det mange linker til ulike blogginnlegg  om denne boken.

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Anorektisk
Forfatter: Ingeborg Senneset
Format: Innbundet
Sideantall:301
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

ingeborg senneset
Foto: Maja Hattvang

 Ingeborg N. Senneset er journalist i Aftenposten, styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, meddommer i Oslo tingrett, utdannet sykepleier, foredragsholder, og tidligere blogger og redaktør. Hun jobber med debatt, kommentar og nyheter. Senneset har markert seg innenfor tema som psykiatri, helse, menneskerettigheter, kritisk tenkning, vitenskap, religion, antisemittisme, vaksinemotstand, monarki, humanisme og mediekritikk.( Kilde: Cappelendamm.no)

Anorektisk er hennes første sakprosabok.

 

 

HILSEN BEATHE

Penelope er syk av Ole Robert Sunde

Forfatter Ole Robert Sunde har mange utgivelser bak seg men dette er mitt aller første møte med ham, og det blir definitivt ikke det siste for dette var veldig bra.

penelope er sykHandlingen i romanen foregår en formiddag og spenner seg over en time eller to. En eldre mann, en forfatter vi aldri får vite navnet på er på vei til Adamstuen for å kjøpe sushi til seg og konen som ligger syk hjemme.

På veien møter han blant annet en FRP politiker som han tydeligvis ikke har så mye til overs for. Jeg kan ikke for at mine tanker går i retning en viss Listhaug uten at jeg kan være helt sikker.

Folkene og tingene som skjer rundt ham mens han går der får han med seg nærmest ned til minste detalj og gir ham assosiasjoner til ulike forfattere og deres fortellinger, og dermed vandrer tankene hans, noe de gjør i veldig stor grad. Så her gjelder det å ha tungen i rett munn når man leser. For eksempel så kunne han ved synet av en viss politiker som han overhodet ikke hadde lyst til å møte komme til å tenke på en bok av den ungarske forfatteren Imre Kertèsz, Fiasko. Eller lukten av fisk kunne få ham til å tenke på at havet kunne plutselig begynne å stige og sive langt innover land.

Nå har jeg ikke lest Odysseen av Homer men det var referansen til Penelope,konen til  Odyssevs som gjorde at jeg ville lese boken for jeg syntes gresk mytologi er spennende.  I Odysseen følger vi  Odyssevs på hans hjemreise  etter han har blitt holdt fanget under beleiringen av Troja og det var en reise som skulle ta mange år for det var mange farer på ferden og han måtte blant  annet sloss med enøyde kykloper og trollkvinner. Penelope på sin side hadde sitt å stri med der hun måtte holde unna alle frierne som kom i Odyssevs fravær.

Romanens Penelope har dessverre langt verre ting å stri med der hun sitter og venter på at mannen skal komme hjem. Om det ikke er stor fare der romanens fortellerstemme går så skjer det i hvert fall mange ting som får tankene hans på vandring og det er vel nettopp der den meste av hans reise foregår. Så var det litt morsomt at han begynte å kalle FRP-politikeren for Oslokyklopen.

De ble stående i døråpningen, og en ropte noe grovt om statsminister Erna Solberg og så noe om finansministeren Siv Jensen, det var svært grovt og de minnet mer om fulle russ enn om studenter, så kom det flere rop om andre statsråder, som jeg ikke helt fikk med meg,det var noe om fiskeriministeren og hans sleipe stil, noe slikt, så noe om skijentene og deretter om den notoriske skikjekkasen Northug,så mer om Erna Solberg, ikke et ord om Shakespeare, så jeg så på kvekeren, som i det minste hadde lest Stein Mehren,han hadde gått inn i butikken, og jeg ventet på at han skulle si noe.

S.151

 

Skal ærlig innrømme at det tok meg en liten stund  å komme inn i boken, både på grunn av språket som flyter fritt og de lange setningene som kunne virke noe tungrodd til å begynne med men dette kom jeg fort inn i.  Det samme gjelder alle disse tankene hans som også fløt fritt, av og til var det morsomt og enkelte ganger var det veldig sårt. I den første halvdel av boken blir konen,Penelope, nevnt et par ganger men jo lenger ut i boken man kom så dukket hun mer og mer opp i tankene hans. Etter hvert blir det tydelig at konen er alvorlig syk og denne forfatteren er redd. Redd for hva han skal gjøre den dagen han mister henne. Som om det plutselig går opp for ham hvor syk hun egentlig er og hvor dette bærer hen.

Det er nærliggende å tro at dette er en meget personlig roman når man vet at Sunde selv mistet sin kone i 2016 og at han i et intervju har uttalt hun klaget aldri uansett hvor syk og dårlig hun var mens han klagde alltid- i likhet med karakterene i romanen hvor han er så fascinert over hvor sterk hun var mens han ikke var det.

Selv om romanen til tider er trist og vond så er det flere sekvenser som er litt morsomme som da han er innom Bunnpris for å kjøpe snus og han overhører noen ungdommer snakke om ulike forfatter og han har samtaler med seg selv inni hodet hvor han nærmest «prater» med ungdommene og ikke minst hvordan han kom inn på Hedda Gabler,Jørgen Tesman og hans tante Julle.  Det er så kjekt med slike referanser til bøker og det gir meg alltid lyst til å finne ut mer om disse i etterkant.

I situasjoner hvor en i nære relasjoner er alvorlig syk så er det kanskje lett for at man kommer inn i en slik boble hvor det kun er snakk om dette grusomme, og jeg tenker at det i slike situasjoner selv om det ikke er enkelt er det kanskje viktig å tenke på noe annet innimellom. Det er nettopp det jeg tenker at denne forfatteren i boken gjør med disse stadige tankene på alt mellom himmel og jord, han prøver å skape en slags avstand til sykdommen men så klarer han likevel ikke å lukke det helt ute, hvordan kan han det når hans elskede er så syk?

Det ligger en sorg i bunn gjennom hele romanen som av og til kommer til overflaten, samtidig har ikke sorgen tatt skikkelig tak ennå siden det verste fremdeles ligger foran ham.

Boken var nominert  til årets Bragepris i klassen for skjønnslitteratur sammen med Tung tids tale, The Hills, Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, som Tung tids tale til slutt vant.

Dette er en nydelig og fin roman, nesten som en slags kjærlighetserklæring til den som ikke lenger er her. Anbefales!

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Penelope er syk
Forfatter:Ole Robert Sunde
Format:Ebok
Sideantall:210
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Sunde-Ole-Robert_Foto-Julie-Pike
Foto: Julie Pike

Ole Robert Sunde er født i 1952 og er en norsk forfatter og lyriker. Han debuterte som forfatter i 1982 med diktsamlingen Hakk i hæl,og har etter dette gitt ut en rekke bøker, essays,romaner og dikt. I 2007 fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE

Krapyl av Arild Rein

Med skam å melde hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg ved en re(i)n tilfeldighet dumpet borti denne boken inne på eBokBib. Men nå som jeg såvidt har stiftet bekjentskap med forfatterskapet skal man ikke se bort i fra at det blir lest flere bøker fra denne kanten for dette likte jeg. Forfatteren skal visst være kjent for sin sosialrealistiske, hardkokte stil- noe som også gikk igjen i noen av disse tekstene.

KRAPYLKrapyl er en prosasamling på litt over 100 ulike tekster  med observasjoner fortellerstemmen(les:forfatteren?) gjør seg og handlingen går for seg i en gate og området rundt hvor denne gutten vokste opp på 50 -tallet en gang.

I noen av disse tekstene er det rett og slett bare klare meldinger som den aller første teksten i samlingen, Rennebilen min, hvor faren virkelig har stått på og bygget en rennebil til sønnen sin men når poden får se at faren har festet på den lyseblå kalesjen som har tilhørt vognen han hadde som liten vet han med seg selv at han aldri kommer til å bruke den, eller som gutten selv sier:Eg visste at eg aldri kom til å ta rennebilen min opp frå kjellaren.
Noen av tekstene var riktig så fornøyelige som den når han sitter med middagsbordet og foreldrene har funnet noen nye svømmeføtter i skapet hans og de lurer naturligvis på hvor han har fått tak i dem, og poden lyver så det renner av ham. Eller den når han og faren reiser til en bonde for å handle grønnsaker i store kvanta for å spare penger men det ender med at potetene og gulrøttene blir ødelagt for de klarer jo ikke å spise alt opp innen rimelig tid, vel, det ble første og siste gang faren handlet stort for å si det sånn.

Et par av tekstene var så absurd og rare at jeg bare satt og måpte etterpå, for eksempel den som heter Å pusse tenner med Zalo, og ja, teksten går rett og slett bare ut på at han og familien var på besøk hos besteforeldrene hans og bestefaren sa at han skulle vise ham noe. De gikk ut på kjøkkenet, bestefaren tok ut gebisset og vasket det i vasken med Zalo, skylte det og puttet det i munnen igjen. Hehe…. jeg bare whaat? Digger slike tekster altså.

Det var også noen triste og såre tekster her, blant annet en av mine favoritter i samlingen, Tohjulstraktor, hvor tanten hans Linda snakker om søsteren sin og mannen.

Eg skjønar ikkje kva storesøstera mi og mannen hennar held på med, sa tante Linda. Henry er ein så skjønn og vakker gut. Å sparke ut sonen sin frå barndomsheimen fordi han er homofil, er skammeleg. Han er jo berre seksten år. Korleis skal han greia seg i livet?

S.183

Jeg forstod tidlig at handlingen var lagt til en annen tid for mødre var ofte hjemmeværende og det virket ikke som folk hadde så veldig god råd. Ikke at de nødvendigvis var så fattige men overflod var det definitivt ikke.  Man merket også på barna at de vokste opp i en tid hvor det ikke bare var å kjøpe det en hadde lyst på og det fantes ikke alle de tekniske duppedingsene som alle har i dag. Så er det vel heller ikke hverdagskost i 2017 at fedrene bygger «kassabil» som vi kaller det til guttungen.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg liker slik hverdagsrealisme og det var det mye av her. Han spiller fotball, vi får høre mye om familien, søsknene hans, vennene, ikke minst besteforeldrene. Jeg likte veldig godt de sekvensene som omhandlet besøkene de gjorde til dem når det var skoleferier. I likhet med faren så var også bestefaren baker og eide et bakeri som lå vegg i vegg med huset, så han våknet opp hver eneste morgen til lukten av fersk bakst.

Flere av tekstene omhandler gutten og kameratene hans, og ved flere anledninger ble de kalt «krapyl» av de voksne. Selv tenker jeg at det var mest guttestreker de holdt på med selv om det ikke akkurat er lov til å stjele da.

Denne samlingen var veldig fin, noe er til å kjenne seg litt igjen i( selv om jeg er født i tiåret etter), noe er trist for det skjer dødsfall i familien deres, mye hverdagslige ting, av og til er det usikkerhet ute og går, det er snakk om flytting til et større hus, noe denne gutten ikke liker så godt for han har det fint som han har det. Der han er.
Disse tekstene med klare meldinger til den det måtte gjelde er morsomme og konstante.
Så er det  disse absurde sekvensene som jeg får litt bakoversveis av og som jeg digger.
En fin samling tekster om en oppvekst fra en noe svunnen tid.

Jeg fant ingen bloggomtaler og kun èn avis har skrevet om den, Stavanger Aftenblad, og det var der jeg fikk det bekreftet at det var på 50-tallet handlingen var lagt til.
Men altså,denne «bør»leses før nominering til bokbloggerprisen om snaue to uker for den er så absolutt prismateriale.

Anbefales!

 

 

 


Forlag: Samlaget
Tittel:Krapyl
Forfatter: Arild Rein
Format:Ebok
Sideantall: 206
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Arild-Rein
Foto:Asbjørn Jensen

Arild Rein er født i 1960 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1998 med romanen Hundedagene som er første bind i den såkalte Stavangertrilogien, som forøvrig også består i Grisekoret ( 2001) og Kaninbyen(2004) Han har skrevet tre romaner og et lesestykke etter trilogien. Krapyl er forfatterens åttende bok.

 

HILSEN BEATHE

Halloween av Tania Kjeldset

Forfatteren bak denne novellesamlingen har  skrevet  og illustrert en rekke barne-og ungdomsbøker men denne gangen har hun skrevet en bok for voksne. Jeg håper at dette er første av flere for dette var en bok helt i min gate.

HALLOWEENNovellesamlingen Halloween består av åtte korte fortellingen hvor vi treffer mennesker som på ulike måter sliter  med det sosiale. De er ensomme på hver sin måte. Gitt tittelen på samlingen, handlingen går for seg på den samme datoen i alle fortellingene- 31.oktober- altså Halloween.

Novellen Avstand mellom tog og plattform åpner ballet og den handler om en eldre kvinne, Esther Aronsen  som våkner opp en dag og innser at hun ikke har noe særlig å leve for lenger. Hun gjør som hun pleier å gjøre hver eneste dag, rydder og bærer ut bosset. Hun er en meget pertentlig dame. Det ringer på, hun tror det er naboen, Bjørg, men i stedet er det noen gutter hun ikke har sett før som selger boller fordi de skal på klassetur. Hun vil ikke ha boller men gir de likevel 50 kroner. I etterkant tenker hun at 50 kr er for lite når de skal helt til Polen. Før hun går til togperrongen, hvor hun har sett seg ut nøyaktig hvor hun skal stå, setter hun fra seg noen skøyter utenfor døren hos naboen som hun mener har en datter som kan få bruk for dem.

I novellen Hjerterystelse treffer vi ungdomsskoleeleven Ansgar som er forelsket i lærerinnen sin, Jorunn.
Bare Teater er neste novelle ut og her treffer vi ungjenten Gloria. Hun  har alltid vært på fornavn med foreldrene sine, men etter at de skilte seg har faren bestemt at hun skal kalle ham pappa. Hun bor litt begge to. Gloria har noen nupper på huden som hun har fått beskjed av moren, eller Kate som hun kaller henne og gjøre noe med. Dermed skrubber hun seg til blods og det blir så ille at hun må oppsøke lege.
Denne novellen var ganske sår, og en av de jeg likte aller best i samlingen – virker som moren aldri er helt fornøyd med datteren sin.

Hun går mot heisen og ser at den er på vei ned. Bak glasset skimter hun det hvite hodet til fru Aronsen.
Gloria holder opp døra   for henne. Så mager hun har blitt.  Fru Aronsen, som alltid skotter så forsiktig opp på henne, de innsunkne øynene hennes. fulle av vann og engstelse. Hun har vel hørt henne gjennom veggen. Men selv hører hun ikke mye fra leiligheten hennes, bare et svakt sus i rørene når hun bruker toalettet, eller dusjen. Aldri musikk, aldri noen som ringer på døra der. Hvor ofte har hun ikke selv passert henne, bare med et kort nikk, et grynt, så vidt hun kan høre det selv. Hun bestemmer seg for å hilse litt ekstra hyggelig. Men Fru Aronsen hilser ikke tilbake i dag. Snarere virker hun skremt, når hun ser henne.

S.39

Tittelnovellen Halloween går for seg på T-banen og en eldre kar sitter bak to venninner som sitter og prater, den ene har datteren sin med seg. Moren er enten opptatt med å prate med venninnen eller å svare på tekstmeldinger, bare hysjer på den lille jenten hele tiden som hele tiden spør om ting hun aldri får svar på.
Den eldre karen mimrer tilbake til sin egen barndom og til sin egen mor.
Den  lille jenten sitter og sparker i en pose hun har på fanget, fra den stikker det opp et dødninhode- den lille jenten skal være døden når hun skal gå «trick or treat» senere samme dag. Den eldre mannen begynner å snakke med henne, noe som ikke blir godt mottatt av moren.

I Paddene er det advokaten Veronica som er fortellerstemme. En dag ringer telefonen og broren til en hun kjente i barndommen ringer for å si at broren er død og at hans ønske var at hun tok hånd om dødsboet hans. Veronica mimrer tilbake til den tiden de kjente hverandre, og hun hadde ved en anledning stjålet en perm med Donald blader som Sveinung samlet på, hun hadde gjemt den ute i skogen og den var blitt ødelagt.
I etterkant sliter hun med dårlig samvittighet for det som skjedde den gangen og brorens telefon bringer det hele på banen igjen.

I novellen Bill.mrk. haster møter vi naboen til Esther Aronsen, Bjørg. Hun skal på date i godt voksen alder med en hun har blitt kjent gjennom en kontaktannonse. Elmer er hennes første date til tross for at hun har pratet med flere de siste ukene, han er forøvrig den samme som vi traff på t-banen for et par noveller siden.

I novellen Ikke mitt barn overværer vi en middelaldrenes kvinne store anger fordi hun aldri har fått barn. Hun og mannen sitter hjemme og venter med «angst» på at barna i nabolaget skal komme og ringe på for å be om godteri. Året før hadde det skjedd noe som gjør at denne kvinnen er ekstra nervøs denne kvelden.

Den siste novellen ut er Overraskelsen og handler om et ektepar som venter på den voksne sønnen sin, Karsten. De skal feire at han har fått seg ny jobb. Det ringer på døren og der stod Vegard, en som bodde hos dem noen år når han var ungdom. Vegards mor er narkoman og derfor har han ikke alltid bodd hos henne.

Han er ikke så forandret som hun trodde. Men sårheten finnes der et sted, selv om han ikke bærer den utenpå huden lenger. Hun leter fram gjemte trekk, de litt for store ørene er godt skjult under det halvlange håret nå, men den keitete, litt kantete, det kan hun godt få øye på..Og så har han funnet det han eter etter, han har ikke glemt det likevel. Vegard stryker over glasset med hånden.
-Har dere denne tegningen ennå, Randi!
Som om de skulle kaste den, eller pakke den vekk, tegningen han ladge til dem på hytta, inspirert av alle Donaldbladene på do. Den late fetteren. Guffen var det visst.

-Se her står det: Til Randi og Halvor. Kan jeg  få komme tilbake? Faen, dere har ramma`n inn også.

-Den har alltid vært rammet inn, Vegard.
Han ser vekk, gnir seg i ansiktet med hånda.
-Åh, sier han med et sukk. – Dere ass.

S.126

Den siste novellen kunne vært dobbelt så lang for den var så sår og fin. Jeg ville gjerne hørt mer om Vegard. Dette var en av mine favoritter i samlingen.

Jeg håper virkelig at forfatteren har mer på lager til de voksne også for dette var veldig bra. Hun har et fint og lettfattelig språk og de fleste novellene hadde en sårhet i seg som jeg likte så godt. Her er mye hverdagslige ting som skjer  som de fleste av oss kjenner igjen men samtidig ligger det et lite mørke i bunn. Karakterene vi møter i fortellingene sliter alle med å relatere seg til andre mennesker sosialt sett, men samtidig kanskje ikke nok til å si at de er utenfor samfunnet på noen måte heller. De er alle sammen ensomme på hver sin måte. Jeg fikk vondt av Gloria i novellen Bare teater, fordi moren er så opptatt av fasaden at hun ikke ser hva som egentlig er bra for datteren men samtidig forstår vi at heller ikke hun har det noe bra, sånn egentlig.

Fikk også vondt av den lille jenten som ikke fikk kontakt med moren sin på t-banen i tittelnovellen men med det samme den eldre karen begynte å svare på spørsmålene hennes «våknet» moren.

Jeg fikk en veldig medfølelse for den middelaldrene kvinnen i Ikke mitt barn, hun går der å tripper og venter på at det skal ringe på døren, hun gruer seg til at de skal ringe på og nærmest sitter der i mørke slik at de skal tro de ikke er hjemme. Hun hadde hatt en veldig skremmende opplevelse året før og er redd for at de skal komme tilbake, samtidig ser hun nabogutten Knut og vil gi ham et kakestykke uten at noen skal oppdage at de er hjemme. Samtidig med denne omsorgen ligger det i bunn en slags sorg og anger for at hun aldri fikk egne barn.

Det går en slags rød tråd gjennom hele samlingen og ved et par anledningen treffer vi de samme personene flere ganger men gjennom andres perspektiv. De er alle sammen naboer og vet hvem hverandre er. I noen av novellene finner vi et lite snev av humor men ellers er det et slags mørke som henger over fortellingene, ikke et stummende mørke hvor alt er helt jævlig og man er helt på bunn som menneske riktignok men mørkt nok til at vi ser at disse menneskene føler seg alene. Og den følelsen er aldri noe kjekt å sitte med.
Altså, jeg liker så godt sånne fortellinger hvor det kanskje ikke skjer så mye på det ytre plan, og mange av skildringene går med til hverdagslige gjøremål for det er jo sånn at det skjer noe likevel. Forfatteren har skildret denne ensomheten på en slik varm og øm måte, og det er det som gjør denne samlingen så fin.
Anbefales!

Fant ingen bloggomtaler av denne og det betyr kanskje at ingen andre bloggere har lest?

 

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel:Halloween
Forfatter: Tania Kjeldset
Format:Ebok
Sideantall: 143
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

sek_person_scid_1110
Foto:Anna-Julia granberg

Tania Kjeldset er født i 1960 og er en norsk forfatter og illustratør.  Hun debuterte som forfatter i 1995 med bildeboken Eplemadammen  og har etter det gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom. Ungdomsromanen Juli ble blant annet nominert til Uprisen i 2010. Novellesamlingen Halloween er hennes første bok for voksne.

 

HILSEN BEATHE

 

Jannikeevangeliet av Marjam Idriss

Lastet denne ned på ebokbib for noen uker siden men det var ikke før jeg hadde lest et par bloggomtaler av boken at jeg virkelig prioriterte å lese den blant annet med tanke på nominering til bokbloggerprisen som nærmer seg med stormskritt. Jannikeevangeliet er skrevet av en av høstens mange debutanter og handler blant annet om hvordan det er å være innvandrer i Norge. Den tredje boken på kort tid som har dette som et av temaene.

 

JANNIKEI Jannikeevangeliet er det to fortellerstemmer, den ene er Jannike på 20 og den andre er Layla, en ung kvinne som bor på et asylmottak når romanen begynner, hun har søkt asyl i Norge på grunn av legningen sin. Det kommer ikke frem hvor hun kommer fra men det spiller heller ingen rolle, vi vet at homofile/lesbiske blir forfulgt i mange land. Layla har blitt frastøtt av sin egen familie, og kan ikke reise tilbake dit hun kommer fra.

De to fortellerstemmene treffer vi i vekslende kapitler gjennom hele romanen.

Når romanen starter er Jannike og lillesøsteren Petra vitne til at en gjeng med unge gutter slår en ung kvinne mens hun ligger nede på bakken. Jannike stivner helt til så det blir Petra som skal prøve å bryte inn i det som skjer og få guttene vekk fra den unge kvinnen. Jannike løper hjem og begynner på middagen i stedet.  Etter en liten stund kommer Petra hjem og har den blodige unge kvinnen med seg. Den unge kvinnen er Layla, og hun forsvinner like fort som hun har kommet.

Etter denne hendelsen begynner Jannike å slite, eller jeg tenker at denne hendelsen må ha vært en utløsende faktor og at hun må ha slitt med noe i forkant av dette.  I hvert fall så sliter hun med sin egen reaksjon etter det som skjedde med Layla. Det blir så ille at hun ikke lenger klarer å bo med lillesøsteren og heller flytter inn under sengen på rommet til farmoren på sykehjemmet. Der gjemmer hun seg hver gang noen av personale kommer inn for å stelle farmoren. Etter hvert dukker det opp en del kjendiser som snakker direkte til henne, Dr.Phil, Ricki Lake, Oprah, Madonna og Skavland faktisk!
Det er tydelig at Jannike er en kvinne som sliter, både med dårlig selvbilde og etter hvert også med anger etter å ha sviktet lillesøsteren sin. Hun lever for disse «besøkene»  og for tv-serier som hun elsker å se på.

JANNIKE RAKK AKKURAT  å smette under senga før en av pleierne åpnet døra til Astrids rom.
«God morgen,Astrid.»
Jannike kjente igjen stemmen til Layla med det ovale ansiktet og de varme hendene. Hun uttalte alle stavelsene hver for seg, slik at Astrid ikke kunne unngå å forstå henne.

«Og her ligger du igjen, gjemmer deg under senga, voksent menneske.» Ricki og Dr.Phil var tilbake.
«Hvorfor snakker du ikke med henne?»sa Phil.
Ricki nikket.
«Jeg skammer meg.»

«Du må ta ansvar,Jannike, du kan ikke bare gjemme deg.»

«Jeg får det ikke til.»

«Du har jo ikke kontroll på noe som skjer med deg lenger.»

S. 86

Layla bor til å begynne med på et asylmottak mens hun venter på at søknaden hennes om opphold skal bli behandlet. Hun har fortalt at hun har flyktet til Norge på grunn av legningen sin men klarer likevel ikke å forklare seg i intervjuer med de som skal behandle søknaden hennes. Layla forelsker seg i en annen kvinne på mottaket, en kvinne som velger å sette fyr på seg selv.
Layla får opphold og skaffer seg en liten hybel og får jobb på det samme sykehjemmet som Jannike og farmoren bor. Deres veier krysses igjen.
Layla sliter litt med å integrere seg og opplever vel at hun til tider blir litt forhåndsdømt. Hun opplever også en stor skam ved at hun ikke klarte å snakke om sine følelser for andre kvinner, ikke minst Abena som hun hadde vært forelsket i.

Det skal vise seg at disse to kvinnene har mer til felles enn en kanskje skulle tro ved første øyekast. Begge sliter med ting som hører fortiden til, med ensomhet og det å føle seg usynlig i samfunnet,eller forhåndsdømt som i Laylas tilfelle. Når ting blir veldig tøft så slutter den ene å sove mens den andre begynner å gå. Veiene deres krysses flere ganger i løpet av romanen.

LAYLA GIKK SAKTE langs grusveien fra hybelen. Huden hennes hadde grånet,kinnene var hovne og ryggen bøyd. Der hun før var rund og varm i kantene, var hun nå slapp og så ut som om hun var i ferd med å smuldre opp, som planten på hybelen hennes. Menneskene hun passerte på gata, så ikke på henne særlig lenge, og da hun møtte blikket deres,var det som om hennes egne erfaringer speilte seg der. Hun så sin egen skam speilet i deres bortvendte blikk og trodde de skammet seg like mye som henne.

S. 121

Som sagt så var dette den tredje boken jeg leser på kort tid som handler om hvordan det er å være innvandrer i Norge og den andre hvor handlingen delvis er lagt til et norsk asylmottak. Nå handler vel egentlig ikke denne boken først og fremst om det å være innvandrer men heller hvordan det er å føle seg ensom og tildels usynlig for samfunnet blant annet. Det handler om unge mennesker som sliter og som trekker seg unna det fellesskapet som samfunnet er.

De sekvensene som omhandler Layla og hennes søknad om opphold i Norge og NAVS krav til at hun både skal gå på norskkurs og komme seg ut i arbeid er forsåvidt greit nok men intet nytt under solen som sådan. Dette har jeg lest flere ganger den siste tiden. Også hvordan hun til tider føler seg forhåndsdømt,dette er vel noe de aller fleste som kommer fra et annet land føler på til tider men jeg håper at dette kan endre seg og at folk kan bli mer tolerante ovenfor folk med en annen opprinnelse enn det en selv har.

Forfatterens grep med å blande inn alle kjendisene som snakker til Jannike er sikkert et smart litterært grep og tydelig noe Jannike trenger i den tiden de dukker opp.Til å begynne med tenkte jeg at det måtte vært bedre å bare hatt èn kjendis som «oppsøkte» henne, en som hun på en eller annen måte identifiserte seg med men selvfølgelig så er det slik at hun har behov for dem alle sammen fordi de har ulike egenskaper som der og da har meget stor betydning for henne. Det er tydelig at Jannike har et behov for å dagdrømme, flykte litt vekk fra virkeligheten, det er vel helt naturlig i de periodene av livet hvor virkeligheten ikke er det beste stedet å være.  Jeg ser hva forfatteren vil med dette og hva det står for men for meg oppleves det likevel som veldig forstyrrende.

Forfatteren har et lettlest språk og det flyter fint. Av og til blir det litt vel klisjèaktig men det valgte jeg å overse denne gangen. Det er forsåvidt en helt grei debut som jeg ikke slet meg gjennom på noen måte men som  jeg heller ikke klarte å engasjere meg noe særlig i. Jeg fant ingen av karakterene noe særlig interessant i det hele tatt og jeg brydde meg overhodet ikke hva som skjedde med dem. Kom aldri innunder huden på dem. Nå er det ikke slik at jeg komme innunder huden på karakterene for å få fullt utbytte av lesingen men det blir vel et minste krav at jeg skal på en eller annen måte skal bry meg om dem likevel. Den eneste gangen jeg ikke var likegyldig var den episoden på butikken hvor Jannike begynte å rive ned varer fra butikkhyllen og knuste flere ting- da var hun bare teit i mine øyne. (Ja, jeg skjønner at det var et opprør men det får ikke hjelpe!)
Rett skal være rett, det var et par scener som opplevdes som sterke, men ikke nok til å rette opp det inntrykket jeg fikk av resten,dessverre. Siden karakterene ikke «snakket til meg» så ble det til at jeg satt og undret meg over hvordan det gikk med Petra når Jannike stakk av. Temaene skulle egentlig tilsi at dette var noe jeg skulle ha interesse for men dessverre så fikk jeg det ikke til med denne boken.
Om du bare skal lese èn bok som handler om hvordan det er for innvandrere å bo i mottak, eller hvordan de opplever det å komme til Norge, bli en del av det norske samfunnet så ville jeg heller ha lest «Hotel Jølster» av Katrine Sele selv om det ikke er en roman for den fikk jeg et mye bedre utbytte av.

 

Andre har lest og blogget om boken og er mye mer entusiastisk enn det jeg var denne gangen: Tine, Kvardagsbiblioteket og VOKS tidsskrift.

 

 


Forlag:Gyldendal
Tittel: Jannikeevangeliet
Forfatter: Marjam Idriss
Format:Ebok
Sideantall: 178
Utgitt: 2017
Kilde:Lånt på ebokbib

 

Forfatter

marjam idriss
Foto: Chieska Fortune Smith

Marjam Idriss er født i 1992 og er oppvokst i Rogaland. Hun har studert litteratur ved universitetet i Cambrigde, og jobber til daglig i bokhandel i tillegg til å skrive og oversette. Jannikeevangeliet er hennes debutbok.

 

HILSEN BEATHE

Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella & Og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget.

Det har ikke blitt så veldig god tid til lesing de siste ukene og da har det vært kjekt å sitte seg ned med litt diktlesing når anledningen  en sjelden gang har bydd seg.

jordsjukantalogienJordsjukantologien nr 1 er en fortellende diktsamling som inneholder dikt fra ulike fortellerstemmer som alle hører til i det samme lille bygdesamfunnet. Det er godt mulig forfatteren har vært inspirert av Edgar Lee Masters Spoon River Anthology fra 1915 når han skrev denne samlingen for i det ene diktet nevner han diktsamlingen konkret og i et annet dikt er det den døde unggutten som forteller om sin siste dag på denne jord. Nevnte diktsamling av  Edgar Lee Master består av dikt som  for det meste omhandler døde personer og blir fortalt av den døde selv. Forøvrig en diktsamling jeg ble veldig nysgjerrig på.
Bjellas diktsamling handler blant annet om jord og jorddeling, arv av en gård, hyttefolk og ellers det meste av det som går for seg i en liten bygd. Og jeg må ikke glemme hun som kom tilbake til bygden for å ta seg jobb som miljøvernkonsulent i kommunen.

Late storebror odla garden.
Han var den minst interesserte av oss.
Fekk alt i fanget.

Han vakna då kommunen presenterte hyttesatsinga.
No toppar han skattelistene.
Eg snur meg bort når dei kallar han gründer.
Korleis hamna storebror på vinnarlaget?
Kva er gale med ein undrande statskyrkjemann?

S. 25

Jeg har prøvd meg på såpass mange diktsamlinger de siste årene at jeg vet hva jeg liker best og det er slike fortellende diktsamlinger  som denne.  Vel er det mange fortellerstemmer her men likevel så er det en sammenheng i det som skjer og jeg kan si at det er mye drama. Samlingen er både vakker og trist, tildels satirisk og litt småmorsom til tider. Forfatteren er låtskriver og det er andre gangen jeg leser en diktsamling av en som også skriver låter. Det merkes at Bjella ikke er fremmed for å skrive tekst selv om det sikkert er litt annerledes å skrive en diktsamling enn en sangtekst. Jeg likte godt disse tekstene som handler om helt vanlige mennesker og vi møter dem på godt og vondt.

Jeg lånte mitt eksemplar fra ebokbib og dessverre manglet den utgaven over 40 sider, men jeg fikk heldigvis tak i resten på pdf-fil fra forlaget slik at jeg fikk lest samlingen ferdig og det er jeg veldig glad for.

Forlag: Oktober-Forfatter: Stein Torleif Bjella Format:Ebok/ Pdf-fil- Sideantall:78 Utgitt: 2017 – Kilde: Lånt på eBokbib/Pdf-fil tilsendt fra forlaget.
Anita har også blogget om denne, hennes innlegg finner du her.

Den neste diktsamlingen ble nominert til årets Bragepris i åpen klasse, men som vi vet var det Cecilie Løveid som stakk av med den for diktsamlingen Vandreutstillinger som Anita skrev om i sitt innlegg. Kristin Berget har fra før skrevet fire diktsamlinger og en roman og har vunnet flere priser for sitt arbeid- dette var mitt første men slett ikke siste møte med forfatteren.

OG NÅR DET BLIR LYSTOg når det blir lyst blir det helt fantastisk er i likhet med Jordsjukantologien en fortellende diktsamling, bare at her får vi en fortellerstemme. Samlingen tar for seg hva som kan skje i fremtiden om vi ikke tar for eksempel klimautfordringene på alvor, det er fødende kvinner og foreldre som besøker sitt barns gravsted. Årstidene  som forskyver seg og havet som stiger. Det er mørkt uten noe lys å spore men samtidig bærer den på et håp om at lyset skal komme en eller annen gang likevel. Denne diktsamlingen viser hvor skjørt livet faktisk er.

Jeg har lyst til å gi dere et par smakebiter fra samlingen.

Jeg kan ikke gå videre uten å fortelle at dette er ved havet   Utsikten er altså
mot havet Jeg kan tilføye: Det er et fyr her Jeg vil sove i fyret men gjør det ikke

Brystene lekker den hvite væsken renner utover en tykk bordplate av tre
Du kommer kanskje og krever slektskap sier at du kjenner igjen ullgenseren
Det er fattig å få barn sier du Min overflod vil du ikke kjennes ved
Det er altså åkrene som er utsikten

S.25

Vi står i denne mørke skogen Som ligger inntil
det sorte oseanet

Bølgene bryter Barken bryter Stemmene bryter
Samtalene fører vi

hver for oss

S.39

Selv om dette var en særdeles mørk diktsamling så var det mye vakkert her også, og flere setninger måtte jeg lese om og om igjen for de var så fine. Det er sterkt, tankevekkede, vakkert og trist og noen ganger helt hjerteskjærende. Av og til er diktene som små bønner. Jeg har lest gjennom diktsamlingen tre ganger og den opplevdes sterkere og sterke for hver gang jeg leste. Dette er en diktsamling jeg kunne tenke meg å ha i papirformat for lettere å kunne ta den frem igjen ved en senere anledning.

Begge  diktsamlingene var gode på hver sin måte og begge har noe med tiden vi lever i å gjøre. At kristin Berget sin samling ble nominert til Brageprisen forstår jeg godt, og det blir ingen lett oppgave å skulle velge ut hvem en skal nominere til årets bokbloggerpris- Bergets sin diktsamling er så absolutt «oppe i der» og 10  leste diktsamlinger i år skal konkurrere med andre bøker i åpen klasse.

Forlag: Cappelen Damm-Forfatter:Kristin Berget –Format:Ebok – Sideantall: 63 –Utgitt: 2017- Kilde: Lånt på eBokBib.

Fant ingen bloggomtaler av denne, ingen andre som har lest?

 

 HILSEN BEATHE