Spredte døtre av Helene Imislund

Helene Imislund er en av to unge kvinnelige debutanter denne høsten som har valgt å skildre ting gjennom eldre kvinners øyne. Den andre er Susanne Skogstad med romanen Svartstilla.

spredte døtreSpredte døtre er en diktsamling bestående av tre lengre dikt hvor to av dem er sett gjennom en eldre kvinnes perspektiv mens den tredje er sett gjennom en ung kvinnes øyne etter at en eldre ukjent slektning døde. Nettopp døden er et tema man befinner seg tett innpå i disse diktene.

Spredte døtre er første langdikt ut og handler om en eldre navnløs kvinne som nettopp har fått en alvorlig kreftdiagnose og må derfor forholde seg til det faktum at hun kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Hun ligger på sykehuset og reflekterer over livet og over døden selvsagt. Hun tenker på de fødende kvinnene som ligger på en annen avdeling på det samme sykehuset og reflekterer over det som skjer inne i hennes egen kropp. På cellene som vokser inne i henne.

 

 

det er døtrene
som føder avkommet
som sprer en slekt

jeg er en datter noen har gitt
tre måneder til tre år

jeg kan bare
gjenføde slekten
i mine egne dattersvulster
mine egne spredte døtre

S.12

 

Hun tenker også på hvordan det skal gå med familien den dagen hun ikke lenger er her, hun tenker på deres smerte som vil endre seg ettersom tiden går, men hun reflekterer også på sin egen smerte denne siste tiden hun har.

Det andre langdiktet heter Hjem og handler om den 92 år gamle demente damen som familien har bestemt skal på eldrehjem siden hun ikke lenger klarer seg selv. Hun går gjennom huset som snart ikke lenger skal romme henne  og tingene hennes. Hun mimrer tilbake til den gangen hun var liten og husker omsorgen hun fikk av moren. Tenker på noe som faren sa til dem når de var liten. Hun tenker også på sine egne barn når de var små, og hun bekymrer seg for om hun skal like seg på det nye hjemmet.

dette er ennå huset
som gjør at jeg ikke er hjemløs
det skal gå i arv
men det at det er mitt hjem
tilhører meg
senere bare et bo
ting som skal sorteres i to bunker
kastes eller beholdes

S.43

 

Det er tydelig at den gamle damen har kvaler for dette med å flytte og kvitte seg med tingene sine, tingene som definerer henne og som har fulgt henne gjennom en årrekke. Dette er jo livets sirkel enten vi vil det eller ikke, det kommer den dagen vi ikke lenger er her samtidig er det veldig sårt. Men sånn er det når man har nådd den alderen at man har mer fortid enn fremtid.

Alltid liljer er tredje og siste dikt i samlingen. Den handler om den unge kvinnen som har fått i oppgave å ta hånd om en eldre slektnings begravelse. Her får vi vite at den avdøde het Inga  men som i de andre diktene får vi ikke navnet på jeg-personen. Den unge kvinnen kjente ikke den avdøde så godt. Vi få ta del i det rent praktiske i forbindelse en begravelse, men den unge kvinnen reflekterer naturligvis over hva som skjer med en når en ikke er her lenger, og hvor lang tid det går før en blir glemt, hvor lang tid det går fra en gravstein reises til den slettes.

det kan kjennes som
å ha på seg  andres klær
når beskjeden om noens død
får deg til å tenke mest på din egen
noe som trekkes gjennom dagene

S.80

 

Dette var tre fine og til tider ganske så triste dikt. De aller fleste diktene opplevdes som ganske sterke, men det var kanskje de to første diktene som grep meg aller mest. Kanskje det er fordi den unge kvinnen ikke kjente den eldre damen så godt og dermed ikke ble så berørt av hennes bortgang selv om hun selvfølgelig gjorde sine refleksjoner i ettertid.

Imislund har et fint språk og jeg syntes hun har klart brasene med å «gå inn i hodet på en gammel dame» ganske så bra. Forfatteren har gjort noen fine observasjoner i disse diktene som også fremstår som veldig tilgjengelige. Når man på en eller annen måte blir konfrontert med døden så er det naturlig at man gjør seg refleksjoner over det livet man har hatt og hvordan ting eventuelt vil bli for de som måtte sitte igjen. Disse refleksjonene var såre og det ble til tider sterk lesing, noen var også litt triste men ikke slik at jeg tok til tårene selv om jeg ble berørt av dem.

Det første diktet har vært publisert før, eller en tidligere versjon av diktet, mens deler av to andre dikt inneholder sitater fra to andre forfattere.

Dette var absolutt en bra debut og siden man skal lese en norsk diktsamling anno 2018 kan denne væreet godt alternativ til neste runde av Anitas diktlesesirkel som går av stabelen i september. Det eneste jeg ikke helt forstår er valg av cover på boken, jeg hater stankelbein, hater. Det må være den eneste motforestillingen jeg har mot denne boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Spredte døtre
Forfatter:Helene Imislund
Format:Ebok
Sideantall:108
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på ebokbib

 

 

Forfatter

Helene Imislund
Foto:Anna-Julia Granberg

Helene Imislund er født i 1984 og er jurist. Hun har tidligere jobbet som redaktør i litteraturfanzinen Mopp. Spredte Døtre er hennes debut.

 

HILSEN BEATHE

Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen

Det er alltid med en viss spenning man tar fatt på bøker skrevet av forfattere man har lest og likt bøkene til. Det gir en slags forventning og fallhøyden kan bli stor om den da ikke innfrir. Fra før av har jeg lest Fra jorden roper blodet  samt Anna og kjærligheten  av Birger Emanuelsen, sistnevnte bok har jeg dessverre ikke skrevet om.

jeg skal beskytte degJeg skal beskytte deg handler om Jon, han jobber som lærer i den videregående skolen og er gift med Vilje. Sammen har de sønnen Andreas på fem år.
Før sønnen ble født jobbet Jon for Leger uten grenser på et oppdrag i Zimbabwe.

Når romanen starter sitter han og retter noen historieprøver og allerede nå blir vi presentert for irritasjonen og sinnet hans. Alle elevene har hoppet over grunnen for at skuddene i Sarajevo falt,skuddene som førte til utbruddet av 1.verdenkrig, de bare beskriver det som skjer når skytingen begynner. Noe som skaper irritasjon hos Jon fordi alle vet at det er en grunn for at ting skjer og da er vi ved aller første setning i romanen: Volden starter ikke ved at et eller annet tilfeldig menneske begynner å skyte.

Han får en melding fra kameraten Karsten med  link til en nettside- det har skjedd et terrorangrep i Paris og han klikker seg umiddelbart inn på ulike nettsteder for å få med seg det som har skjedd. Han blir kjempegiret samtidig som han stadig blir mer urolig i kroppen. Samtidig sitter hans fem år gamle sønn i barnehagen og perler, mens konen skal jobbe overtid. Kontrastene til det som nettopp har skjedd i Paris er store.
Hendelsen blir såvidt snakket om i lunsjen, og når han kommer hjem følger han sendingene på telefonen mens han lager middag.

Jeg oppdaget ganske snart at han ofte kommer i situasjoner hvor han må ta seg skikkelig sammen for ikke å utøve vold mot den som av ulike grunner irriterer ham, enten det er sønnen eller andre. Han blir fort sint og ofte for den minste lille ting.

I tillegg til gode beskrivelse av hverdagslivet med de utfordringer som finnes der får vi en del tilbakeblikk på det som skjedde når han var i Zimbabwe. Og det var særlig en hendelse der som fikk han til å reise hjem før tiden og som var utrolig sterk lesing.

 

Jeg skulle aldri dra fra ham, men kunne ikke ligge under sengen og vokte, eller istte i trappa og passe på at han ikke falt ned. Jeg måtte plassere noe i hodet hans, i språket og tankene hans, en trygghet som vokste seg større, en kjærlighet som grov seg ned, klar til å spire.

S.37

For en roman! Jeg skulle egentlig bare bla litt i den fordi jeg holder på med flere andre bøker jeg ønsket å lese ferdig, men plutselig var jeg 50 sider uti og det ble vanskelig å legge den fra seg. Vet at det er veldig klisjèaktig sagt men ikke noe mindre sant av den grunn.  Jeg ble sugd inn i handlingen med det samme og hele tiden satt jeg med en vemmelig følelse av at dette ikke kom til å gå så bra. Opplevde også å ha sympati for Jon selv om han slett ikke handlet riktig eller rasjonelt. Enkelte ganger var jeg rett og slett livredd for at han skulle gjøre noe han absolutt ikke burde.

De aller fleste foreldre ønsker å lære opp barna sine slik at de kan stå på egne ben når de blir større. Men den behandlingen Jon gir Andreas, særlig da de er ute i skogen og han skal herde sønnen slik at han blir mer rustet til å møte livets motgang, er way beyond «tough love» for å si det sånn. I mine øyne tråkker han over grensen ved flere anledninger men samtidig skinner det gjennom at han gjør dette av kjærlighet til sønnen, og jeg tar meg i å gå ham til forsvar når han blir konfrontert av to fremmede selv om han i mine øyne hadde gått over streken. Forfatteren klarer å få meg til å se ting med Jons øyne og jeg er fullt klar over at det er hans egen redsel som driver ham. Han er livredd for at sønnen ikke skal klare seg i en verden som garantert blir tøffere enn den han selv har opplevd, han er livredd for at sønnen skal bli som han,men hvor går grensen for hva vi skal utsette våre egne barn for i denne prosessen?

Kameraten hans kalte en av periodene hans for manisk periode, når han går inn i mørket sitt,det fikk meg til å tenke på at han kanskje var bipolar. Nå vet ikke jeg hvordan det kan utarte seg på forskjellige måter men jeg fikk ikke inntrykket at han hadde mange ups and downs  som kanskje er typisk for de med den diagnosen.Men han blir unormalt engasjert i de grusomme tingene som skjer, samtidig som han er livredd for dem. Men hvem er ikke det? Det kan også virke som at han ikke har fått tilstrekkelig med oppfølging etter det traumatiske som skjedde i Zimbabwe og at det er en medvirkende årsak til at han sliter. Det at man ikke får bearbeidet traumatiske opplevelser kan vel få hvem som helst i ubalanse.

Jeg har lest en god del romaner som tar for seg forholdet mellom mor- og datter, derfor var det befriende å lese en mer maskulin utgave av et forhold mellom foreldre-og barn. Det var sterkt å lese om Jon og det han slet med og som oftest visste han når han var på vei til å krysse over en grense og den måten forfatteren beskrev tanker og følelser som red gjennom ham i disse øyeblikkene og hvordan han jobbet med seg selv var utrolig godt gjennomført og fremstod meget troverdig.
Tror jeg har nevnt det før men det gjør ingenting å nevne det igjen men forfatteren skriver så fantastisk godt, det er en ren fryd å lese det han skriver selv om det er sterk lesing. Naturbeskrivelsene samt beskrivelser av sinnstilstanden til protagonisten  er mesterlig gjort.

Dette er en intens og medrivende roman, det er sterk lesing og mye som skal fordøyes underveis. Vi som er forelder vil (som oftest) det beste for barna våre og vi prøver så godt vi kan å forberede dem til de skal ut i verden. Og det er mange måter å oppdra barn på og det ene er kanskje ikke mer riktig enn den andre.  Jeg var som oftest uenig med Jon, samtidig kjente jeg meg igjen i noe av dette, barn har den egenskapen at de kan gjøre voksne og da særlig foreldrene ganske så matte til tider.

En meget aktuell roman også med tanke på ytre farer og terror som henger truende over oss. Ingen av oss kan glemme hva som skjedde 22.juli 2011. Og kanskje ikke så rart at alle disse inntrykkene vi får utenfra blir med oss inn i vår egen hverdag til en viss grad. Eller de er jo en del av hverdagen vår enten vi vil det eller ikke.

Igjen har forfatteren skrevet en aldeles strålende roman, jeg håper og vil tro at denne romanen når ut til mange der ute! Vil bare komme med et lite OBS! Med tanke på bokbloggerprisen 2018 så er dette en roman bokbloggerne burde få med seg i løpet av høsten.

Jeg gleder meg allerede til neste utgivelse fra denne kanten og i mellomtiden skal jeg lese både debutboken og den ene romanen jeg ennå ikke har lest.

 

ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

 


Forlag: Tiden
Tittel: Jeg skal beskytte deg
Forfatter: Birger Emanuelsen
Format: Innbundet
Sideantall:316
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Birger Emanuelsen.
Foto: Andrè Løyning

Birger Emanuelsen er født i 1982 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2012 med novellesamlingen For riket er ditt, han har siden skrevet fire romaner. For romanen Fra jorden roper blodet som kom ut i 2014 fikk han Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris.

 

 

HILSEN BEATHE

Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster

mørke dyrForfatteren er en alsidig dame som driver med både dans, koreografi i tillegg til å være forfatter og fra før av har hun skrevet en rekke diktsamlinger. Mørke dyr er hennes første roman.
Har en del tanker om denne romanen som jeg har lyst til å lufte og det kan jeg ikke gjøre uten mulige spoilere så denne omtalen leser du på eget ansvar.

De tre vennene Karin, Viktor og den navnløse jeg-personen som er romanens fortellerstemme har vært på en togtur gjennom Europa men den dagen når de skal reise videre til Italia dukker ikke Karin opp som avtalt. De to andre utsetter reisen litt for å lete etter henne men de må gi opp uten resultat og bestemmer seg for å reise videre.

Til å begynne med får vi se hvordan begge to har det i etterkant av forsvinningen men ganske fort kommer Viktor i bakgrunnen og vi får et godt innblikk i hvordan jeg-personen kommer seg videre med livet sitt. Akkurat når jeg tenker at hun har glemt det som skjedde med venninnen så kommer det små sekvenser hvor hun blir nevnt eller vi får tilbakeblikk på episoder som skjedde i barndommen deres.Noen av disse tilbakeblikkene var veldig såre.  Det er tydelig at Karin er med henne i tankene selv flere år etter forsvinningen og selvfølgelig fint at hun får noe ut av livet sitt.

Jeg-personen,som i likhet med forfatteren er danser, flytter mye på seg i årene som kommer, det kan virke som hun har vanskelig for å slå seg til ro på et sted. Om det er slik hun er som person eller om det har noe med Karins forsvinning er jeg usikker på. Det spiller kanskje ikke noen rolle heller.

Forholdet hennes til vennen Viktor endrer seg også uten at jeg fikk helt tak i hvem det var sin skyld, men det kunne virke som han bærte nag til henne på en måte eller kanskje de følte seg skyldig begge to, eller kanskje de skyldte på hverandre at venninnen deres forsvant. Det er kanskje ikke unaturlig at vennskap opphører når det blir satt på prøve slik som her og det virket heller ikke som de snakket noe særlig om det seg i mellom heller.

 

Å forsvinne og å forlate er selvsagt to ulike ting, til og med motsetninger. Men for dem som står igjen, kjennes de påfallende like ut.

S.70

Jeg forstår at dette først og fremst er en roman om hva som skjer med fortellerstemmen i etterkant av det som skjer når de er på tur. Hvordan hun takler sorgen og tapet av venninnen som hun har kjent siden barndommen og hvordan hun prøver å skape seg et liv for seg selv og leve med det som har skjedd. Samtidig  må jeg si at disse sekvensene som utgjør mesteparten av romanen er for det aller meste uinteressant for meg som leser, det er synd å si det og jeg skulle ønske at det ikke var slik men den eneste grunnen til at jeg leste videre var at jeg vil finne ut av dette med Karin. Jeg forstår at det ikke er alfa og omega med hensyn til fortellingen som sådann,det er fortellerstemmens tid i etterkant som er selve meningen med boken, jeg ser den, likevel sitter jeg igjen med et ønske om å ville vite mer om Karin og vi vil alle ha det vi ikke kan få, ikke sant?

Rett skal være rett, det er noen sekvenser som var fine og jeg likte begynnelsen veldig godt. Da satt jeg med en litt ubehagelig følelse, som om jeg venter på at noe skulle skje, men etter hvert som det ble mindre og mindre tilbakeblikk og mer og mer av fortellerstemmen pr i dag så ble det mindre og mindre interessant(for meg). Jeg kom ikke innpå hovedpersonen i det hele tatt og dermed brydde jeg meg ikke noe særlig om henne og hva som skjedde med henne. Om hun fikk den jobben hun ville ha eller om hun fikk en kjæreste eller ikke.
Om det skyldtes forfatteren valg å gjøre henne navnløs og at det dermed oppstod en avstand er jeg noe usikker på. Det var selvfølgelig øyeblikk som var fine, for eksempel de gangene når sorgen kom opp til overflaten og ting føltes litt mørkt. Men dessverre er ikke det nok til å veie opp for resten av det inntrykket jeg satt igjen med. Ville så gjerne ha følt på den samme sorgen og det samme savnet som henne, med dessverre så ble jeg ganske så likegyldig til det hele. Er redd dette er en bok som kommer til å gå i glemmeboken nok så fort, dessverre.

Når det er sagt så har forfatteren et veldig godt språk,til tider er det veldig poetisk og ikke minst veldig billedlig. Man kan merke at dette er en forfatter som er vant med å skrive poesi og jeg skal defintivt lese noen av diktsamlingene hennes. Boken hennes har så absolutt kvaliteter og derfor er det synd at den ikke gav meg mer enn den gjorde. Jeg fant ingen omtaler av denne og jeg er spent på om andre der ute har lest eller har planer om det. Har du lest vil jeg gjerne vite hva du syntes, kanskje du har sett noe her som jeg ikke gjorde denne gangen? Let me know.

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Mørke dyr
Forfatter: Janne-Camilla Lyster
Format:Innbundet
Sideantall:139
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Janne camilla lyster
Foto: Tale Hendnes

Janne-Camilla Lyster er født i 1981 og er en norsk danser, koreograf,forfatter og lyriker.
Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktboken Øyeblikksarkiv og har siden den gang gitt ut ytterligere fem diktsamlinger hvor flere skal være kritikerroste. Mørke dyr er forfatterens første roman.

 

HILSEN BEATHE

Skitne lille hjerte av Emily Dickinson

skitne lille hjerte

Emily Dickinson (1830-1885) var en amerikansk poet som i løpet av sin tid som forfatter skrev så mye som 1800 dikt hvor et fåtall faktisk ble utgitt mens hun ennå var i live og da anonymt. Etter sin død ble hun anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur.
Hun bodde hele livet sitt i Amherst i Massachusetts og på et tidspunkt trakk hun seg tilbake fra omverden og levde en eremitt-tilværelse i foreldrenes hus «The Homestad».  I tillegg til en omfattende produksjon av dikt var hun en meget ivrig brevskriver som senere ble samlet i tre bind og hvorav tre av de mest berømte er «The Master Letters». Man kan undre seg på om denne tilbaketrekkingen var å regne som et sykdomstrekk eller om isolasjonen var nødvendig for henne for i det hele tatt å være forfatter. I følge Wikipedia ble hun sett på som noe eksentrisk.

Emily Dickinson oppsummerte det viktorianske samtidig som hun var en forløper for modernismen innenfor den amerikanske lyrikken.
Hun skrev tett på livet uten at det var selvbiografisk av den grunn. Hun har også en litt særegen stil for å si det mildt. Her sammenlignes parlamentet med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi og en spalting i hjernen med et flokete garnnøste. Uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete for å nevne noe.

Dickinson skal i et av de mange brevene hun skrev definert poesi som en form for skalpering: Hvis jeg leser en bok og kroppen blir så kald at ingen ild kan varme den, da vet jeg at det er poesi. Hvis jeg fysisk kan føle det som om den øverste delen av hodet tas av, da vet jeg at det er poesi. Mistenker at damen var veldig interessert i dissekering.
Mange av diktene hennes handler om død og udødelighet, noe som visstnok også skal gå igjen i brevene hennes.

 

DickinsonEmily
Foto: Kolon forlag

 

Hun sier også et sted at hun poserer både i diktene og i brevskrivingen slik at man kan ikke helt stole på om mange av diktene handler om henne selv eller ikke. Det spiller vel heller ingen rolle. Samtidig syntes jeg av og til det skinner gjennom en slags tristhet i noen av diktene, men det må jo ikke bety at forfatteren var trist når hun skrev dem.

Det er lett å arbeide når sjelen leker-
men når sjelen er trist-
og jeg hører den legge bort lekene
blir arbeidet tungt-

Det er enkelt når det verker i knokler, eller skorpen-
men spilene rundt nerven
lemlester lekkert-mer grusomt
som en panter i hansken-

 

S.12

Jeg må bare dele det aller første diktet med dere for det var så fint.

Begerbad, blomst og en torne
en vanlig sommermorgen-
dugg i en kolbe- en bie eller to
et vindkast i et tre-
og jeg er en rose.

S.7

Og aller sist må jeg dele titteldiktet med dere.

 

Skitne lille hjerte,
som bare er mitt.
jeg vant det med et kinn-
et fregnete helgenskrin-

Men vakkert nok
for den som ser
sjelens ansikt
og ikke knærne.

S.82

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese disse berømte brevene hun skrev. Og om det er noen som har lyst til å lese noen av diktene hennes på engelsk så finnes det en liste over noen av diktene hennes her.

Den utgaven jeg har lest er en revidert utgave av den som kom ut på norsk i 1995, det finnes også to etterord av Tone Hødnebø som har gjendiktet Emily Dickinsons dikt.

Dette er nok en samling jeg kommer til å finne frem flere ganger for jeg tror at dette er en samling hvor man kan oppdage «nye» ting for hver gang en leser den. Absolutt en spennende forfatter som heller ikke ble så veldig gammel, eller kanskje 55 år ikke var så verst mot slutten av 1800-tallet?

Anbefales!

 


Forlag:Kolon
Tittel:Skitne lille hjerte
Forfatter:Emily Dickinson
Oversetter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:116
Utgitt:1995(norsk utgave)
Min utgave:2015
Kilde:Leseeks

 

HILSEN BEATHE

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

MESTERLIG & GENIALT!

 

leksikon om lysTil tross for at jeg har lest en god del romaner med handling fra 2. verdenskrig og Holocaust så er dette den første romanen jeg leser hvor handlingen er lagt til Norge. Holocaust tok livet av et sted mellom 9 og 11 millioner mennesker og av dem var ca 6 millioner jøder. Det er uhorvelig mange, men egentlig var det enda flere liv som «gikk tapt» for enn om disse menneskene hadde fått leve i fred og fordragelighet slik de burde, fått barn og etter hvert mange etterkommere. Hva med alle dem som ikke ble født som følge av dette? Når slikt skjer så blir alt endret for alltid.

I Simon Stranger sin nyeste roman Leksikon om lys og mørke er handlingen lagt til Norge og Trondheim, og vi får høre om Henry Oliver Rinnan,skomakersønnen som skulle bli en av norges mest forhatte personer.

Parallelt med Henrys historie får vi også Komissar-familiens, Strangers jødiske svigerfamilie, som kun få år etter krigen flyttet inn i villaen i Trondheim også kalt Bandeklosteret og var tidligere hovedkvarteret til Rinnanbanden.

Helt til å begynne med får vi Henrys historie som liten hvor han og broren var satt litt på utsiden av de andre, og i et par sekvenser syntes jeg nesten synd på ham. Her var det noen episoder hvor han måtte forsvare lillebroren sin og jeg kan forstå sinne hans der og da. Selv hadde han komplekser fordi han var kortvokst. Men det finnes ingen unnskyldning for hva han utsatte mange mennesker for i etterkant og jeg undrer meg på om han rett og slett bare var født ond.

Hirsch Komissar og konen Marie drev en motebutikk i Trondheim. De hadde tre barn, Lillemor som var i Sverige samt sønnene Gerson og Jacob(som blant annet ble gift med Vera Komissar) og en dag mens Marie lå på sykehus ble Hirsch oppringt med beskjed om å komme til Misjonshotellet, hvor han skulle inn til avhør. Hans første tanke var å rømme men siden Marie lå på sykehuset slo han det fra seg. Han ble sendt til Falstad fangeleir og satt der i to år før han ble henrettet.

A for anklagen.

A for avhøret.

A for arrestasjonen.

A for alt som skal forsvinne, og gli inn i glemselen. Alle minner og følelser. Alle eiendeler og gjenstander. Alt det som har utgjort rammene for et liv.

S.5

 Slik begynner romanen som er bygget opp som et leksikon hvor vi følger alfabetet fra A til Å og i hver av disse kapitlene får vi aller først noen ord som begynner på den gitte bokstav og deretter får vi ta del i noen grusomme hendelser som Rinnan og folkene hans utsatte motstandsfolk for under krigen, vi får også ta del i  det som skjer med Komissar-familien etter hvert presentert gjennom Gerson og Ellen som flyttet inn i villaen i Trondheim etter krigen og vi får et godt innblikk i hvordan det var å leve der med den grusomme historien huset tross alt hadde, og kanskje aller verst var det for Ellen. Sekvensene med henne ble etter hvert ganske såre syntes jeg.
Noen ganger gir forfatteren oss små innblikk fra nåtiden, om barna hans som kom med spørsmål mens han holdt på å skrive boken eller han forteller om når han og konen Rikke( Hirsch Komissars oldebarn) møttes for første gang for mange år siden. Innimellom snakker han også direkte til Hirsch, noe jeg vanligvis ikke liker så godt i romaner men her fungerer det veldig fint og passer inn med resten.

Måten romanen er bygget opp på gir leseren en nødvendig pustepause for det er ikke til å stikke under en stol at det er tildels grusomme beskrivelser av den torturen folk ble utsatt for, som for eksempel når Rinnan og en av hans medsammensvorne hadde skytekonkurranse hvor de skrek ut høyre eller venstre hvorpå fangen måtte hive seg til høyre eller venstre for å unngå å bli skutt. Skutt ble fangen til slutt uansett, men det må ha vært helt forferdelig å bli utsatt for både psykisk og fysisk terror. Nå vet ikke jeg om dette er fiksjon eller fakta men jeg skulle ikke forundre meg om de lekte seg på denne måten. En annen grusomhet er når de skjøt to uskyldige bønder fordi de måtte straffe noen for en «forbrytelse» kanskje begått av noen andre.
Samtidig som det er grusomt er det også veldig lærerrikt for jeg fikk se en side av norsk krigshistorie som jeg ikke var fullt så kjent med på forhånd. Når man i tillegg får en slektshistore flettet inn på denne måten som er gjort her så er det ikke mindre enn helt mesterlig utført. Stranger har gjort en formidabel jobb med å sy dette sammen til en helhet.
Jeg elsker bøker som på en eller annen måte er basert på virkeligheten og som får meg til å google som besatt i etterkant, blant annet så nevner romanen Carl Fredriksens transport, en organisasjon som under krigen reddet 1000 mennesker i løpet av seks uker og i 2013 ble disse hedret med en park samt et monument utført av kunsteren Victor Lind. Dette minnet meg på at jeg egentlig hadde planer om å lese en bok om denne organisasjonen som kom ut i fjor, og det må jeg se å få gjort noe med. Faktisk så ble både Hirsch sin kone og svigerdatter reddet av denne organisasjonen.

Stranger fikk ideèn om å skrive denne romanen når han for noen år siden fikk fortalt svigermoren Grete sin historie om barndommen i denne villaen i Trondheim hvor det bare noen år før hadde skjedd de mest grufulle ting nede i kjelleren. Kort tid etterpå var han og familien i Trondheim og så snublesteinen med Hirsch Komissars navn på som ble nedsatt i 2012 utenfor leiligheten hvor han bodde. Disse snublesteinene finnes det nesten 70 000 av rundt omkring i Europa.

Ble veldig engasjert underveis i lesingen og merker at jeg blir engasjert når jeg nå skal skrive om boken for jeg har nesten ikke lyst til å stoppe, men jeg skal la det være igjen noe til dere som ennå ikke har lest den. Romanen er velskrevet og medrivende, genialt skrudd sammen, den er fin og vond på samme tid. Disse innblikkene i «nåtid» gjorde underverker for meg som leser, og ikke minst så var den veldig skjønn den delen hvor forfatteren forteller om den gangen han og konen Rikke møttes.

 

 Etter endt lesing satt jeg igjen med et spørsmål- Leste jeg nettopp vinneren av bokbloggerprisen 2018?

 

DETTE ER EN STERK ROMAN SOM ANBEFALES VARMT OG INDERLIG!

Selv om det er skrevet mange bøker om de grusomme hendelsene under 2.verdenskrig så håper jeg at det blir skrevet flere bøker om dette. Det er viktig at disse grusomhetene blir beskrevet og vi må aldri glemme. Men dessverre så ser vi i dagens samfunn en tendens til at ikke alle har tatt lærdom av historien og vi har fått et noe kaldere samfunn de senere årene. En tendens jeg håper snart snur.

Jeg har tidligere lest(og likt) to bøker av denne forfatteren og dette er den desidert beste av dem, heldigvis så har jeg flere bøker liggende på lur til neste utgivelse. Ja, for det kommer vel mer  fra denne kanten?

Jeg pleier å være forsiktig med å si hvilke bøker jeg tenker å nominere til bokbloggerprisen og det er ennå mange måneder igjen av året og vi har en bokhøst som ligger foran oss som denne boken er en del av- men denne er en meget sterk kandidat for nominering, just saying!

 

BOKBLOGGERE OG ANDRE – DENNE ROMANEN BLIR ET «MUST» DENNE HØSTEN!


Forlag: Aschehoug
Tittel: Leksikon om lys og mørke
Forfatter: Simon Stranger
Format:Kindle/ Papir
Sideantall: 392
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Simon Stranger.
Foto:Andre Løyning

Simon Stranger er født i 1976 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen Den veven av hendelser vi kaller verden og har siden den gang skrevet en rekke bøker både barn, ungdom og voksne.  Han ble i 2014 nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanen De som ikke finnes.

 

 

HILSEN BEATHE

Sammen av Julie Cohen

 

sammen

Sammen er en kjærlighetsroman om Robbie og Emily som har vært sammen i over femti år.  Romanen er bygd opp på en noe spesiell måte som jeg ikke alltid har sansen for men her fungerte det veldig fint. Den begynner nemlig i september 2016 og tar oss med tilbake til 1962 hvor de møttes for aller første gang for deretter å ta oss med tilbake til oktober i 2016. På de aller første sidene kommer det tydelig frem at Robbie ikke husker alt lenger, mye er borte og jeg tenker at han lider av alzheimers. Han skriver et brev til Emily som han legger igjen på nattbordet hennes før han går mot sjøen og klippene, og den sikre død. Dette står på de aller første sidene i boken så jeg røper ikke for mye av handlingen med å si dette.

De har to sønner, William og Adam, samt noen barnebarn. Emily har vært fødselslege og Robbie båtbygger. Robbie har en fortid som alkoholiker, og det samme var faren hans også.

De bor i USA og det kommer frem at Emily har mistet kontakten med familien sin i England men vi får ikke vite hva denne konflikten er før helt på slutten men den kommer jeg tilbake til.

Etter hvert som romanen skrider frem blir vi veldig godt kjent med dem begge to og får kjennskap til deres feil og mangler, men også en hemmelighet som de har skjult for andre gjennom alle årene de har vært sammen. På en måte syntes jeg ikke at de passet så godt sammen fordi de var så vidt forskjellige,han var en eventyrer av rang og hun var opptatt av å planlegge det meste nærmest ned til hver minste detalj. Men slik de ble fremstilt og den tydelige kjærligheten som oppstod mellom dem hadde jeg ikke noe annet valg enn å heie på dem og nettopp derfor fikk jeg en vemmelig smak i munnen når jeg hadde lest siste side og den store hemmeligheten deres var avslørt.

Dette var såpass horribelt og hele det inntrykket jeg hadde opparbeidet meg underveis i lesingen falt i grus så jeg har rett og slett ikke noe annet valg enn å kommentere dette så det kommer en spoiler litt lenger nede i innlegget. Jeg kan rett og slett ikke fatte og begripe hvorfor forfattere skal sjokkere så mye at det mister all sin troverdighet. Jeg hadde også likt og visst  hva oddsen var for at noe sånt hadde skjedd i virkeligheten.
Dette er ikke en klissete kjærlighetsfortelling, selv om det finnes enkelte klisjèaktige sekvenser men de var bare fine, for dette er en til tider hjerteskjærende og sår roman med elementer av som nevnt Alzheimer(og selvmord som følge av dette) det er alkoholisme, utroskap, omsorgssvikt og illegal adopsjon så forfatteren hadde allerede puttet inn nok stoff til å romme både denne romanen og noen fler attpåtil.
Jeg syntes ikke det var behov for å putte inn enda en ting som da bare gjorde det hele uspiselig.

Nå kommer jeg til å spoile flere ting så om du har planer om å lese boken så anbefaler jeg deg å scrolle fort forbi.

SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER-SPOILER

 Jeg trodde først at den store hemmeligheten var at Adam var adoptert,men det forklarer jo ikke hvorfor hun skulle miste kontakten med foreldrene og søsteren sin. Men det viste seg altså at Robbie og Emily var halvsøsken og selv om de var fra hverandre og gift på hver sin kant en stund så fant de altså tilbake igjen til hverandre og giftet seg selv om de visste at de hadde samme far. Forfatteren følte altså behov for å blande inn incest og på denne måten ødelegge en ellers helt fantastisk kjærlighetshistorie. Snakk om å bli snytt helt på mållinjen! Jeg forståt tildels morens opprør mot datteren når hun da bestemmer seg for å være med ham selv om hun visste, men moren selv sviktet jo datteren sin med å holde det hemmelig hele denne tiden for det er jo ikke sikkert at hun hadde fått vite det om hun ikke hadde møtt Robbie. 

SPOILER SLUTT-SPOILER SLUTT-SPOILER SLUTT- SPOILER SLUTT- SPOILER SLUTT

 

Avslutningsvis må jeg bare si all honnør til forfatteren som har skrevet en fin roman og jeg kan tenke meg at det er vanskelig å skrive en historie som går baklengs på denne måten.  Jeg pleier ikke å oppgi terningkast inne i selve omtalen men gjør et lite unntak denne gangen. Før den store hemmeligheten ble avslørt var jeg innstilt å gi boken terningkast 5, for det var en fin fortelling, en perfekt sommerbok, men på grunn av den usmakelige slutten så har jeg valgt å gi den terningkast 3 – 1,5 for den fine fortellingen det tross alt var og 1, 5 for det nydelige coveret. Bare så synd at forfatteren fikk lov til å gjennomføre romanen på denne måten, det burde ikke være så vanskelig å finne en annen hemmelighet som hadde vært minst like sjokkerende men som samtid ikke var så ekkelt å svelge.

 

 


Forlag:Bazar
Original tittel:Together
Norsk tittel:Sammen
Forfatter: Julie Cohen
Oversetter:Kirsti Øvergaard,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:334
Utgitt:2017
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

smaller-567x850
Foto: Stewart Smith

Julie Cohen er en amerikansk forfatter som har gitt ut flere bøker.

 

 

HILSEN BEATHE

De udødelige av Chloe Benjamin

De udødelige er forfatterens andre bok og har visstnok blitt en New York Times bestselger.

 

de udødeligeDet er ingen av oss som vet når det er vår tur til å gå ut av tiden.  Om man eventuelt hadde visst det – hvordan ville det ha påvirket måten vi levde på. Hadde vi levd som om vi ikke visste og overlatt alt til skjebnen som var bestemt for oss, eller hadde vi gjort alt vi kunne for at spådommen ikke skulle bli en realitet?

Sommeren 1969 i New York, like etter at faren deres døde gikk Gould-søsknene, Simon, Klara, Daniel og Varya til en omreisende klarsynt som kunne «se» når folk skulle dø. Alle fire fikk datoen for deres bortgang og den yngste av dem var da bare syv år gammel. Dette skulle bli en spådom som skulle forfølge disse i mange tiår fremover. Etter dette gikk vi ni år frem i tid og romanen blir delt inn i fire deler hvor vi får hver og en av disse søsknenes historie fortalt og ikke minst deres oppfatning av å vite når deres tid på denne jord var over.

Simon  var 16 år når faren døde og var ment til å skulle overta farens skredderi men dette var noe han ikke syntes han passet for. Når Klara som er noen år eldre forteller at hun skal reise til San Fransisco blir han spurt om å være med. Noe han ganske snart bestemmer seg for, uten å gi beskjed til andre enn hun han reiste sammen med. Ung som han er lever Simon livet og får jobb som danser på en gay-klubb og etter en noe vill periode treffer han Robert som han flytter sammen med. Deler av hans historie er lagt til 80-tallet hvor aids-epidemien begynner å herje. Dette var en av de sekvensene i boken jeg likte aller best.

Deretter følger vi Klara  som vil bli tryllekunstner akkurat som bestemoren var. Hun treffer Raj og sammen reiser de etter hvert til Las Vegas slik at hun kan opptre. Jeg likte på en måte den entusiasmen og ståpå viljen hennes, men ellers var det egentlig lite med henne som engasjerte meg som leser, jeg er overhodet ikke interessert i magi og slike ting. Det var likevel flere sekvenser der som var interessante, blant annet dette med at hun ville være en slags bro mellom fantasi og virkelighet. Hun sliter etter hvert med sine ting og disse var såre å lese om.

Deretter var det Daniel sin tur og han var kanskje de av søsknene som levde et  «normalt» eller skal jeg si et a4 liv. Han utdannet seg til lege og fikk jobb i det millitære hvor han skulle undersøke soldater som skulle ut i krig og bedømme om de var kompetent til dette eller ikke. Han blir etter hvert kjent med Mira som studerer jødisk kunsthistorie og de to blir et par. Det er sekvenser i hans historie som er meget interessante, blant annet samtaler han har med Raj når han kommer på besøk.

Til slutt er det Varya sin tur og hun har viet livet sitt til vitenskapen,hun holder på med et 20 årsstudium for å finne ut hva som skal til for at vi skal leve litt lenger og hvordan vi kan senke eller få aldringsprosessen til å gå roligere ved et såkalt begrenset kosthold. Og dette blir gjort ved dyreforsøk og her får vi høre om apen Frida og hennes triste historie.

Vi har gjennom disse fire perspektivene fått tatt del i livene deres og hvordan de alle ble påvirket av å vite datoen for når de kom til å dø. Vi blir også kjent med andre familiemedlemmer og andre som de hadde forbindelse med samt et innblikk i deres jødiske tradisjoner. Vi følger dem fra den skjebnesvangre dagen i 1969 frem til 2010.

Det var Simon og Varyas fortellinger som berørte meg aller mest men alle fire historiene hadde noe interessant ved seg. Til tider var det hjerteskjærende å lese om hvordan denne «spådommen» påvirket livene deres og hvordan de forholdt seg til den.

Romanen har et flytende og greit språk,det eneste jeg reagerte på er når det allerede i andre setning står at Varya har en mørk pelsflekk mellom bena….eller når det senere i boken beskrives en scene hvor en mann står naken på kjøkkenet for å lage mat og det må kommenteres at pikken hans henger mellom bena på ham…Ja,om det er en mann så får jeg inderlig håpe at det henger en pikk mellom bena hans. Djeeses.

Vel, det var uansett en underholdene roman selv om det ikke var alle sekvenser jeg falt like godt for, og sånn sett må det være en perfekt bok for late sommerdager.


Forlag: Kagge
Original tittel: The Immortalists
Norsk tittel:De udødelige
Forfatter: Chloe Benjamin
Oversetter:Knut Johansen
Format:Forhåndsseksemplar
Sideantall:380
Utgitt:2018
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

chloe benjamin
Foto: Kagge.no

Chloe Benjamin er en jødisk- amerikansk forfatter som i 2014 debuterte med boken The Anatomy of dreams.

HILSEN BEATHE