Sommerlesing #3:Oss av Mari Oseland & Nykommar av Nathaniel Farrell.

Begge diktsamlingene jeg skal snakke om i dag er skrevet av debutanter og både Oseland og Farrell har valgt en heller mørk og dyster inngang på forfatterskapet sitt. Det er med andre ord ikke noe lystig lesing dette.

Mens Oseland sin samling handler om en kvinne som ikke har det så bra i det forholdet hun er i og opplever en stor sorg gir Farrell oss et fragmentarisk vitnesbyrd av en soldat som drømmer om hjemgården, søsteren og kjæresten sin mens krigshandlinger herjer rundt ham.

Oss I Mari Oselands Oss følger vi en kvinne jeg ikke klarer å tyde alderen på, men hun har mest sannsynlig gått gjennom flere svangerskap og fødsler om jeg har tolket første side i samlingen korrekt så jeg kan tenke meg at hun er i slutten av tjueårene, kanskje i begynnelsen av tredveårene – Ikke at det spiller noen rolle. Hun er gravid på det tidspunktet boken starter og allerede på første side kan man merke at dette er en kvinne i sorg.
Jeg har alle disse arrene
en kropp som husker fødsler
fortsatt får jeg hjertebank stolen
skriker når jeg setter meg

Jeg klemmer rundt brystvorten og
skyter morsmelk på veggene i dusjen
jeg er et maskingevær

kan ikke si at jeg gråter fordi
jeg er rasjonell

Deretter får vi hennes historie i et tilbakeblikk hvor vi får ta del i hvordan hun traff han som kalte seg kjæresten hennes. Jeg fikk ganske fort en dårlig følelse når det gjaldt han.  Han er tildels villig til å dele av sin historie når de skal bli kjent med hverandre men samtidig klarte han ikke å la henne se ham inn i øynene. Han kunne plutselig bare forsvinne for så å dukke opp igjen når det måtte passe ham.
Hun går veldig fort inn i en slags omsorgsrolle for ham, kanskje hun tror at hun kan redde ham ut av det veldige mørke han omgir seg med? Når han forsvinner tenker hun at han kanskje kommer tilbake om hun skulle bli syk, bli tvangsinnlagt eller noe… Det kan virke som dette forholdet er en gjenspeiling av foreldrene hennes sitt forhold.

Ting tyder etter hvert på at kvinnen selv kan slite med noe psykisk for når medisinen ikke lenger virker dukker det opp noen imaginære menn som enten er hennes egne demoner eller de er symbol på at hun ser hans mørke. Det kan godt være slik at hun ser det samme mørke som ham.

Jeg leste denne ferdig for nesten en uke siden men fremdeles går tankene mine til denne kvinnen og hennes sorg. Og i likhet med mange andre er også denne kvinnen villig til å strekke seg veldig langt for mannen hun har følelser for.

En veldig bra debut og jeg ser frem til flere bøker fra denne kanten.

Oss av Mari Oseland, 60 s
Tiden forlag, 2018
Lånt på eBokBib

 

Mari Oseland

 

Mari Oseland er født i 1986 og studerer kunst ved Kunstakademiet i Trondheim. Diktsamlingen Oss er hennes første bok.

 

 

Den andre samlingen jeg skal snakke om er Nykommar  skrevet av Nathaniel Farrell og er den første boken i Samlagets nye gjendiktningsserie av ny poesi.

 

nykommarDen handler også om en navnløs protagonist i likhet med Oseland sin. Vi følger denne unge soldaten hvor han ligger i skjul mens kulene hagler forbi ham. Tankene hans går tilbake til gården hjemme, til foreldrene, lillesøsteren og ikke minst kjæresten hans- hun som fletter håret mens det enda er vått slik at det skal holde seg fint lenger.

Etter første gangs lesing kunne jeg ikke med sikkerhet si hvor forfatteren ville med denne samlingen for det var vanskelig å fange opp alt og det var veldig fragmentarisk. Eller jeg skjønte jo at han ønsket seg vekk fra den krigen han var i og nettopp dette tok det fyldige etterordet opp. Krig spiller en stor rolle i den amerikanske selvforståelsen, og den amerikanske unionen har blitt formet av ulike kriger opp gjennom historien. Fortellinger om disse krigene preger amerikansk kulturindustri i høy grad, sett gjennom den unge soldatens øyne og det er nettopp dette som er essensen i dette langdiktet. Protagonistens stemme og fortolkning, om dette var en meningsfull eller meningsløs krig.

Jeg som leser kan ikke finne ut hvilken av disse krigene denne unge soldaten er med i, det spiller heller ingen rolle. Det som er litt sårt er at han tenker tilbake på det som har vært, samværet og familielivet hjemme på gården, men ikke et eneste sted kan jeg se at han legger planer for fremtiden. Men det finnes kanskje ikke noen fremtid og derfor velger han å ikke bruke tid på det. Det er sårt.

Eg ligg og lyttar til drivet som gnir seg mot brygga
i mørket, undrar på om vinden kan flytte ei bjølle

nok til at den ringer, eller om eg ville høyre den over lyden av bøljene

mot båtane.

S.19

Det blir aller mest tilbakeblikk til gårdslivet i dette langdiktet men stadig vender vi tilbake til hvor han er nå, slik at vi får en stadig påminnelse om at han faktisk for tiden ligger i skjul for beskytte seg mot kulene som til stadighet streifer rett over dem.

 

Nykommar av Nathaniel Ferrell, 47 s
Samlaget, 2018
Lånt på eBokBib

Nathaniel farrell 

Nathaniel Farrell er amerikansk og jobber som lærer.

 

 

Begge disse forfatterne har skrevet gode debutbøker og det skal bli spennende å følge dem videre. Selv om begge protagonistene var navnløse følte jeg likevel på en måte mer tilhørighet til Oseland sin hovedperson enn Farrells uten at jeg har noe god forklaring på hvorfor for jeg tror nødvendigvis ikke at det har noe med at hovedpersonen hennes er en kvinne å gjøre. Hva krig kan gjøre med en ung soldat både fysisk og psykisk er veldig interessant lesing og kanskje viktig å lese om.

Tommel opp ganger to fra meg.

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing #2: Dorthe Nors & Mari Kjos Hellum.

I juni og Juli kommer jeg til å skrive noe kortere omtaler enn det jeg pleier og jeg kommer for det aller meste til å skrive om to eller flere bøker i disse sommer-innleggene mine.
I dette samleinnlegget skal jeg ta for meg bøkene Minna mangler et øvingslokale av Dorthe Nors og  En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum. Jeg starter med Nors siden jeg leste den først.

minna manglerBeathe leser om Minna
Minna mangler et øvingslokale
Beathe liker å lese om Minna
Minna blir dumpet av kjæresten Lars
Beathe tror Minna klarer seg fint uten Lars
Minna har lyst til å få barn
Minna har en venninne som heter Jette
Jette liker å pule gifte menn
Minna ser at Lars får kontakt med Linda
Minna sletter Linda på facebook
Minna vil ikke være tvangsvitne
Minna savner Lars
Minna er ikke flink til å sette foten ned
Minna må slutte å føye seg etter hva andre vil
Minna lager seg et rasshølfilter
Beathe digger ordet rasshølfilter
Minna tar et oppgjør med Karin
Minna er som et vertsdyr Karin kan hekte seg på
Minna er veldig ensom
Beathe syntes det var sårt å lese om Minna
Beathe likte godt måten boken var skrevet på
Beathe syntes boken er meget poetisk og nydelig skrevet
Beathe tror at ikke alle vil like at boken er skrevet på denne måten
Minna mangler et øvingslokale er nemlig skrevet(for det meste) i hovedsetninger

Minna mangler et øvingslokale er en tragikomisk roman om Minna som prøver å reise seg igjen etter et samlivsbrudd. Hun er en person som ikke er flink til å stå opp for seg selv og setter ikke foten ned slik hun burde, tl å begynne med i hvert fall. Hun er tidvis deprimert og drømmer ofte, eller tenker tilbake på den gangen faren levde og hvilken kontakt de hadde. Hun er i ferd med å miste seg selv i dette indre kaoset men kanskje finnes det håp i hengende snøret også for den godeste Minna? Følte på et vis at denne romanen hadde et slags feministisk preg over seg.
Romanen starter ikke  absolutt hele tiden med navnet hennes eller noen andres, det er små avbrekk som gjør at det egentlig ikke føltes så monotont som det kanskje kan se ut.

Likte den veldig godt og gleder meg allerede til neste bok ført i pennen av Nors.

Minna mangler et øvingslokale av Dorthe Nors, 95 s
Cappelen Damm, 2018
Leseeks

 EN BEGIVENHETSRIK LESESTUND I BOKBLOGGEREN BEATHES LIV

Tragikomisk er også den neste boken jeg skal snakke om og den er skrevet av Mari Kjos Hellum som er en av vårens debutanter.

en begivenhetsrik uke i Glenn Johansens livEn begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv skulle jeg bare såvidt bla litt i før jeg la den opp i hyllen for uleste bøker siden det var et par bøker som skulle leses før denne, men sånn gikk det altså ikke. Jeg ble  hektet allerede på første side og jeg må si at jeg elsker den humoren som er å finne i den første delen av boken. Det er humor akkurat som jeg liker det.

Romanen handler  som tittelen så fint henspeiler om Glenn Johansen, en mann i femtiårene som nettopp har blitt forlatt av Anita, konen gjennom tredve år. Og allerede på første linje forstår vi at ikke alt er som det skal med den godeste Glenn, han prøver nemlig å ta livet sitt. Takk og lov så var det ikke særlig kvalitet over de rørene i taket som ironisk nok var produsert av firmaet han selv jobber i, så i stedet for å bli hengende der i et tau av typen polypropylen multifilament så han falt rett ned på gulvet i garasjen og ble sittende ved siden av den gamle og bulkete bilen sin.

Han visste at flere av naboen var utenfor husene sine, den ene vasket bilen og den andre gjødslet plenen så han begynte å gjøre seg noen refleksjoner for å få tiden til å gå fordi han ville ikke vise seg for dem like etter at han hadde prøvd å ta livet sitt. Når han hadde reflektert både lenge og vel og tenkte han at nå måtte da natten være like om hjørnet  så han åpnet garasjeporten for å finne ut at det fremdeles var høylys dag og det skulle vise seg at det kun hadde gått en halv time! 😀

Særlig Nilsen, Glenns nærmeste nabo ser på «bekymring» på hvordan det skal gå med ham nå som ikke Anita er der lenger, men virker kanskje mest opptatt av at Glenn har en gammel bil!

Glenn er veldig ensom, både hjemme og på jobb. Når han hører de andre kollegene snakker om at de har gjort «ditt og datt» i helgen har han ingenting å bidra med. Han forstod heller ikke hvorfor de skulle glede seg så voldsomt til sommeren som skulle komme.
Han filosoferer veldig mye og betrakter de rundt ham og funderer over hvilket liv de lever i forhold til ham.

For en fin debut dette var! Boken er velskrevet og Hellum har gjort en fabelaktig jobb når hun har skapt denne middelaldrende mannen i krise for han fremstår så absolutt troverdig. Han er jo tydelig deprimert og har ikke evnen til å stå opp for seg selv. På jobben blir han forbigått av en ung spirrevipp som fratar ham flere av prosjektene hans uten at han gjør det minste motstand. Når han tenker på ekskonen Anita  som forlot ham til fordel for en annen bare konstaterer han, bærer aldri nag til henne selv om hun kanskje ikke er den mest sympatiske personen i to sko.

I romanen retter forfatteren et skarpt blikk på de som hele tiden jager etter perfeksjon og er opptatt av å ha en feilfri fasade og en scene i boken hvor Glenn møter Anita og den nye type hennes på butikken er et godt eksempel på dette.

Må si jeg fikk skikkelig sansen for den noe smårare Glenn Johansen som ikke har andre gleder her i livet enn bøker fra 2.verdenskrig eller filmer som Kanonene på Navarone, 12 fortapte menn og Ørneredet for å nevne noen. Han er definitivt en karakter å bli glad i.

Vi følger ham i ca en uke og selv om man ikke kan forvente mirakler på så kort tid så skjer det noen endringer med den godeste Glenn Johansen i løpet av denne tiden.

Leste i et intervju at forfatteren var inspirert av myten om Sisyfos, han var konge og et skrekkeksempel i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om et forgjeves evighetsarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt.

På wikipedia hvor jeg fant denne informasjonen stod det også,  I essayet Le Mythe de Sisyphe sammenlikner Albert Camus Sisyfos med menneskelivet, som et absurd strev uten mål, og som vi likevel lever. En bok jeg fikk lyst til å lese og et lite «note to self» må være at jeg må bli flinkere til å lese gresk mytologi for de siste årene har jeg lest en del bøker som på en eller annen måte har vært inspirert at det.

Må bare nevne humoren som det er litt av i første del av boken for den digget jeg. Etter noen tanker om at flere kanskje fikk livet sitt forbedret om han var borte  hadde han funnet ut at søndag ble den dagen dette måtte gjøres på og han hadde drukket alle de ølene han hadde i kjøleskapet, det var to. Han ville drikke seg til mot, men han måtte innrømme at motet ikke akkurat flommet over etter to øl.

Glenn Johansen kan på èn måte minne om Ove i En mann ved navn Ove men jeg vil ikke si at bøkene og karakterene er veldig like.

Når dette er debutboken til forfatteren så er det bare å håpe at hun har mye mer på lager for dette var skikkelig bra! Mari Kjos Hellum,keep ’em coming!
Jeg vil gjerne se Glenn Johansen på lerretet en gang, vær så snill!
Til bokbloggere og andre lesere der ute som måtte finne på å lese dette innlegget, les, les og les!

Jeg vet at det er altfor tidlig å tenke på bokbloggerprisen når vi ikke har kommet mer enn halvveis i året men denne havner rett inn på favorittlisten min sammen med blant annet Bjørnejegerskens bekjennelser.

 

ANBEFALES!

 

mkh8 Mari Kjos Hellum er født i 1975 og er utdannet litteraturviter og jobber nå som høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold. I Morgenbladets kåring «Fantastisk formidlere» i 2016 ble Mari Kjos Hellum kåret til en av Norges ti beste forelesere.

 

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, 205 s
Tiden, 2018
Leseeks

 

 

HILSEN BEATHE

 

Min ulydige mor av Therese Lund Stathatos

min ulydige mor Min ulydige mor er  Therese Lund Stathatos debutroman og handler om Helen som vokser opp på Nordberg i Oslo. Når hun er syv år gammel får hun et Steinway-flygel i gave av farmoren og når hun er tolv år spiller hun a-mollkonserten. Hun liker også å skrive både dikt og noveller. Hun er skoleflink og alt ligger til rette for at hun skal få seg en skikkelig utdannelse når hun vokser til.

En dag hun kommer hjem fra skolen overhører hun en samtale mellom moren og faren, og noe av det hun hører skal forfølge henne i mange år fremover.

Hun hører moren si at hun har angret på livet sitt og at hun ikke har fått noe til som virkelig betyr noe.
Moren slenger en masse drit om farens familie og særlig moren og søsteren hans, tante Elise.
For ikke å snakke om «familiens sorte får», onkel Henrik.
Onkel Henrik er en som Helen virkelig ser opp til blant annet fordi han er kunstner.

Farens familie er velstående mens moren kommer fra en hardtarbeidene gårdsfamilie hvor det ikke var all verden med penger og velstand. Mormoren hadde ni barn.

En gang forteller moren at hun mistet et barn før Helen ble født og at det barnet var det vakreste hun hadde sett i hele sitt liv. ( Altså, sånt sier man bare ikke til barnet sitt)

At moren angrer på livet sitt er ord Helen husker veldig godt og hun streber etter å bli enda flinkere til absolutt alt og det forventes at hun skal satse for fullt med musikken. Helen er så oppsatt på å bli sett av moren og hun blir etter hvert avhengig av å få ros for det meste hun gjør. Men det går ikke helt etter planen for Helen får veldig prestasjonsangst når det gjelder musikken og går  etter hvert sine egne veier.

I 1979 reiser Helen til Paris hvor hun bor hos ekteparet  Alan og Brigitte som begge er meget glad i litteratur. Dette er venner av tanten hennes.  I Paris møter hun Michael som hun ble umiddelbart forelsket i, det var bare et problem for selv om han lå med damer innimellom så var han homofil. Hun innser ikke dette med det samme og kaller det for nykker fra hans side og når han forteller at han skal reise til Athen sammen med  venninnen Greta for å studere Odyssen og flere andre greske verk bestemmer Helen seg for å være med. Greta betegner seg på skikkelig Ibsensk vis for verdensborger, hun er opprinnelig fra Tyskland.

For å skaffe penger å leve av tar alle tre seg jobb som guide og de bor sammen i en liten leilighet. I denne perioden lever Helen et heller utagerende bohemliv og etter hvert treffer hun Georg, en greker som hun ganske snart gifter seg med og får sønnen Petter, og hun bestemmer seg for å ta ham med seg hjem til Norge når hun skal studere mens ektemannen blir igjen i Athen. Og noe mer vil jeg ikke si.

Det regner ute da jeg låste meg inn. Jeg hørte gråt fra stua. Mamma? Jeg ble stående musestille i gangen. Det drypper fra regnjakken, og en liten dam formet seg rundt de gule gummistøvlene mine. Pusten gikk raskere. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ville løpe opp trappen og gjemme meg, legge meg under dyna, og jeg ville løpe inn i stua og trøste mamma. Legge armene rundt halsen hennes. Jeg kjempet mot meg selv da jeg hørte mamma rope: «Jeg har ikke fått til noe. Jeg angrer på livet mitt.»

Pappa og jeg var ingenting. Vi var ikke nok for henne.

S.9

Med sine over femhundre sider og handling spredt over flere tiår så er det klart at  det skjer en hel del her, vi følger nemlig Helen frem til hun er i førtiårene. Og i løpet av denne tiden så beholder hun kontakten med venninnene fra skoledagene hjemme på Nordberg, og hun mister kontakten med en av dem. Vi får se en Helen i medgang men også i motgang for når hun var førti år hadde hun ikke en gang råd til å kjøpe seg nye sko. Livet smiler ikke alltid til Helen.

Kjærlighet, svik, utroskap,misforståelser og dødsfall er noen av ingrediensene man finner i denne romanen.

Det er en velskrevet roman og når en tanker på at dette er forfatterens debut så er det intet mindre enn imponerende. Det er ganske spenstig å skrive en såpass lang roman hvor vi følger protagonisten i så lang tid som vi gjør her og eventuelle løse tråder som oppstår underveis blir etter det jeg kan se nøstet opp i før romanen er ferdig.

Vi blir rimelig godt kjent med Helen og jeg følte at jeg hadde kjent henne hele livet. Jeg var ikke enig med henne i alt hun foretok seg og enkelte valg hun tok som for eksempel å reise til USA i flere år og la sønnen være igjen med faren er ting jeg ikke kunne klart selv. Men så er det heller ikke slik at man må like alt hovedpersonen gjør for å like henne eller forstå valget hennes. Helen ble en periode veldig oppsatt på å ta igjen fortapt tid men det er ikke alltid lett å la seg gjøre når man har startet familie. I perioder er det tydelig at Helen sliter og jeg får vondt av henne. Denne boken viser vel også veldig godt at livet slett ikke alltid blir som man hadde sett for seg på forhånd.
Det var litt vondt å lese om hennes kjærlighet til Michael som aldri kunne ble gjengitt helt slik som hun ville, men likevel fint å lese om vennskapet deres.
Det var også sårt å lese om onkel Henrik og hans skjebne, han fikk jeg en stor medfølelse for.
På en måte kan jeg ikke forstå at man blir i et ekteskap som ikke er bra for en, men leser ofte romaner om kvinner som velger å bli likevel selv om man kanskje ikke har den kjærligheten til partneren man burde hatt. Alt er heller ikke svart / hvitt men heller veldig mange nyanser av grått.

I romanen er det beskrevet et tjern som  Helen og venninnene ofte reiste til i barne- og ungdomstiden, dette er et tjern som forfatteren har skapt. I likhet med Helen har forfatteren vokst opp på Nordberg og hun spilte a-mollkonserten som tolvåring. Hun bodde i en periode i Paris og i flere år i Athen samt at hun har en gresk ektemann, i likhet med Helen. Det er denne reisen hennes til det store utland som har gitt henne inspirasjon til å skrive denne fortellingen.
Det er et skikkelig familiedrama som rulles opp over disse sidene og til sider ganske så medrivende.

Det er flere uker siden jeg leste ferdig boken og føler at litt av «feelingen» jeg satt med da jeg leste romanen har gått vekk,men håper at jeg likevel har klart å ytt boken den rettferdighet den fortjener for det er en veldig bra debutroman som jeg bare kan anbefale. Jeg kan ikke snakke om boken uten å nevne det nydelige coveret den har og som passer så godt til innholdet i boken, for hvem vil vel ikke litt ut på egenhånd og flakse litt med vingene? Vekk fra buret man vanligvis er i aka det satte familielivet med de forplikelser det medfører.

 

PERFEKT SOMMERLESING!

 


Forlag:Panta
Tittel:Min ulydige mor
Forfatter: Therese Lund Stathatos
Format:Ebok
Sideantall: 543
Utgitt: 2018
Kilde: Pfd-fil/Kindle

 

Forfatter

therese lund stathatos

Therese Lund Stathatos er født i Oslo og spilte Griegs a-mollkonsert i en alder av tolv. Therese gikk på musikklinjen på Hartvig Nissens Skole. Hun er statsviter, skribent,
foredragsholder og strateg. Hun har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, med spesialisering i internasjonale relasjoner og politisk økonomi. Hun har også studert sosiologi, sosial- økonomi og metode og har fått stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd til å samle materiale til hovedoppgaven ved Yale University i USA.

 

 

HILSEN BEATHE

Sommerlesing# 1: Fuglekikkeren av William Shaw

fuglekikkerenDet er ikke lenge siden jeg avsluttet Peter May sin trilogi om politimannen Fin Macleod, en krimserie jeg likte veldig godt blant annet på grunn av miljøskildringene men også fordi det var flettet inn en god del oppvekst gjennom tilbakeblikk i alle tre bøkene.
I Fuglekikkeren får vi noe av det samme.
Politimannen Wiliam South pleier ikke å delta i mordetterforskninger men siden den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi ikke er fra området rundt kent-kysten må han være med å bidra. Det er to grunner for at han egentlig ikke vil være med, den ene er at vi skriver begynnelsen av oktober og det betyr at trekkfuglene er på vei og South er en ivrig fuglekikker. Det andre er at han muligens er en morder selv. Oppdraget blir tøffere enn beregnet når det viser seg at den som er myrdet er ingen andre enn en kamerat og nabo av South,Robert Raynor som i likhet med South var en ivrig fuglekikker. Han ble funnet ille tilredt og lå i en bevaringskiste midt i stuen i sitt eget hjem.

Alexandra Cupidi og tenåringsdatteren hennes, Zöe, er nyinnflyttet fra London og Zöe får litt problemer med å tilpasse seg det nye stedet. South og Zöe får etter hvert et fint vennskap jeg likte å lese om for blant annet dro de ved flere anledninger ut for å titte på fugler.

Mens etterforskningen av drapet på Raynor pågår skjer det nye lovbrudd og som alltid blir det et spørsmål om ting har en sammenheng. Blant annet så forsvinner den lokale drugdealeren Judy.

Ved slutten av hvert «hovedkapittel» får vi et kapittel som er merket med en fugl, disse sekvensene er parallellhistorien hvor vi forflytter oss en del år tilbake i tid og til Irland. Den 13 år gamle Billy McGowan er allerede en habil fuglekikker og for hver eneste sjanse han har stikker han avgårde for i titte på fuglene, blant annet for å slippe unna drukkenboltet av en far som er temmelig voldelig av seg.

Dette var en velskrevet britisk krim jeg likte veldig godt. Den var litt i samme gate som Peter May sine Lewis-bøker, men hadde kanskje hakket mer krim i seg.
Det er en bok som tar seg god tid og passer kanskje derfor ikke for den som må rusje avgårde når en leser. Det var særlig de sekvensene som var tilbakeblikk hvor det bygget seg sakte men sikkert opp og som leser må en bare ta seg tiden,være tålmodig på samme måte som fuglekikkerne må være det når de er ute på «tokt».

Vi blir rimelig godt kjent med South, jeg likte at han var så stille og rolig som type  og jeg fikk sansen for rebellen Zöe og ikke minst vennskapet som etter hvert oppstod mellom de to. Cupidi(som jeg hadde mest lyst til å kalle Cupido hele tiden) fikk ikke så mye kjøtt på beina men henne blir vi vel bedre kjent med etter hvert.

Nettet snørte seg sammen til slutt uten at jeg skal utdype noe mer her, noe så jeg for meg mens andre ting kom helt overraskende akkurat slik det skal være. Dette er krim slik jeg har begynt å få sansen for, litt oppvekstvilkår blandet med krimgåtene og jeg fikk litt klassisk krim-vibber underveis.

Dette er første bok i en serie eller en såkalt forløper for inne på Goodreads blir den betegnet som DS Alxeandra Cupidi standalone/ prequel, så det kan virke som bøkene egentlig skal handle om henne. Litt spennende og interessant at forfatteren har gjort det på denne måten. Jeg fikk veldig sansen for William South og håper at han blir å finne i neste bok som kommer på norsk allerede til høsten selv om jeg selvfølgelig ser frem til å ble enda bedre kjent med Alexandra Cupidi.

 

Anbefales!


Forlag: Goliat
Original tittel: The Birdwatcher
Norsk tittel:Fuglekikkeren
Forfatter: William Shaw
Oversetter: Anlaug Lia
Format:Innbundet
Sideantall:303
Utgitt: 2016
Min utgave: 2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

william shaw
Foto: Ellen Shaw

William Shaw er en tidligere musikkjournalist og har skrevet flere sakprosabøker. Han debuterte som krimforfatter i 2013 med boken A song from dead lips og det har siden den gang kommet fire bøker i den serien.

 

 

HILSEN BEATHE

Bånd av Domenico Starnone

Velskrevet roman om en dysfunksjonell familie!

bånd.jpegJeg har hatt denne liggende et par måneder etter at jeg vant den gjennom en konkurranse forlaget hadde på insta. Når jeg i går trengte litt lettere lektyre å ha ved siden av andre bøker jeg holder på med ble denne funnet frem  og det er jeg veldig glad for.

Dette er en kort roman på knappe 170 sider og har hele tre fortellerstemmer og består av tre «bøker».

Aller først får vi ta del i de brevene Vanda skrev til sin mann, Aldo, etter at han forlot henne og deres to små barn, Anna og Sandro, til fordel for en yngre kvinne. Året er 1974 når første brev blir sendt og det hele starter på denne måten: Siden du har glemt det, ærede herre, skal jeg minne deg på det: Jeg er din kone. Jeg vet du var glad for det en gang, men nå, helt plutselig, plager det deg. Jeg vet at du later som om jeg ikke eksisterer og aldri har eksistert, fordi du vil ikke gjøre en dårlig figur blant de kultiverte menneskene du omgås.

I denne delen får vi vite hvordan det er for Vanda  og barna når Aldo finner ut at han ikke kan leve uten denne Lidia som han har blitt kjæreste med. Det virker som han glemmer barna oppe i alt som skjer. Vanda på sin side prøver så godt hun kan å ta vare på barna så godt som mulig, men hun har det tøft og på et tidspunkt holder det på å gå skikkelig ille med henne. Til å begynne med heiet jeg på henne og tenkte, you go girl, men etter hvert så syntes jeg hun fremstod som skikkelig bitter på det som hadde skjedd og lite villig til å akseptere tingenes tilstand.I slutten av hennes del har det gått fire år siden separasjonen og han er villig til å møte barna igjen.

I  «bok» nummer to får vi Aldo sin versjon og det hele starter med at de som et gammelt ektepar i slutten av 70 årene kommer hjem fra ferie for å finne hele leiligheten rasert og katten deres Labes ( som forøvrig betyr fall, sammenbrudd, forfall) er forsvunnet. Når Vanda sover begynner Aldo og rydde, han kommer over noen gamle papirer, deriblant de gamle brevene Vanda sendte ham den gangen de var separert. Her får vi vite hvordan de hadde møtt hverandre som unge mennesker og de hadde giftet seg når de var veldig unge. Vi får hans versjon av både ekteskapet, før og etter separasjonen, forholdet hans til barna og til den yngre kvinnen han for en periode forlot familien sin for. Innblikk i hans barndom igjen hvor foreldrene var like skakkjørte gjør at jeg forstår hvorfor Aldo er som han er. Denne delen var den lengste av de tre «bøkene», hvorfor forfatteren valgte å gi ham som gikk det meste av plassen vet jeg ikke men kanskje han ville at leseren skulle få sympati med ham? Ikke godt å si…

Aller sist får vi Anna sin versjon og vi får et godt innblikk i hvordan foreldrenes oppførsel mot dem og ikke minst hvordan de var mot hverandre har påvirket for ikke å si ødelagt dem. Søskenparet er ute av stand til å ha et vanlig liv, men hvordan skal de vite hvordan et «vanlig» liv forholder seg? De er nå femti og førtiåtte år og er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Jeg ble i grunnen litt irritert på både Anna og Sandro over hvordan de kan oppføre seg i godt voksen alder, at uansett hvilken barndom de har hatt så er det ingen unnskyldning for oppførselen. Samtidig tenker jeg at de ikke har lært nok hjemme og at de ikke vet om noe annet.

Jeg fatter ikke hvorfor foreldrene orket å fortsette samlivet etter at de var fra hverandre i flere år og selv nå som jeg vet hvordan de hadde det i de femti årene de var gift så fortjener de hverandre egentlig ganske godt. Begge to er aller mest opptatt med seg selv og om de orker å leve et liv uten respekt for hverandre og med en hverdag full av krangler så vær så god sier jeg bare. Jeg forstår ikke hvorfor de velger denne løsningen for seg selv, men selv om jeg ikke ville tatt de samme valgene så betyr jo ikke det at andre ikke gjør det. På en måte kan jeg forstå dem, på en annen måte ikke. Det virket heller ikke som noen av dem var villige til å se ting fra den andre sin side og jeg prøvde underveis å få sympati med den ene parten, men jeg kan vel ikke si at jeg lyktes så veldig godt.

Dette var en velskrevet og fin roman om en noe dysfunksjonelle familie og som alltid undrer jeg meg på hvorfor de velger å bli, eventuelt kommer tilbake igjen om de har det bedre på egenhånd.  Men for dem det gjelder blir det av en eller annen grunn riktig å gjøre det, selv om det virker uforståelig for utenforstående. Det er som oftest ikke til barnas beste at foreldre holder sammen for deres del, men her var vel ingen av dem fullt ut tilstede for barna sine. Hun brukte dem i sitt eget manipulerende spill ovenfor ektemannen mens han ikke tok seg bryet med å bli kjent med dem og valgte å være totalt fraværende over flere år. Alle har de hemmeligheter som kommer for en dag før bokens slutt.

Dette er en fortelling om fire «ødelagte» mennesker og vi ser på smerten deres, noen har mer av den enn andre, men alle fire er skadelidende. Og jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg har medfølelse for dem eller om jeg liker noen av dem i det hele tatt.

Starnone er gift med Anita Raja, hun jobber som oversetter og det går rykter om hun kan være kvinnen bak pseudonymet Elena Ferrante og nettopp denne boken blir sammenlignet med romanen Svikne Dagar som kom ut her i Norge i fjor. Den fikk jeg definitivt lyst til å lese. Til neste år kommer boken hans Scherzetto ut på norsk og jeg har allerede notert meg boken.

ANBEFALES!


Forlag:Bazar
Original tittel:Lacci
Norsk tittel:Bånd
Forfatter: Domenico Starnone
Oversetter:Lisbet Resløkken
Format:Innbundet
Sideantall:171
Utgitt:2014
Min utgave: 2018
Kilde: Gave(fra forlaget)

Forfatter

domenico starnone
Foto: Cappelendamm.no

Domenico Starnone er født i 1943 og er en italiensk forfatter,manusforfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1988 og har skrevet en rekke romaner. Det var med nettopp Bånd, eller Lacci som den heter på orginalspråket forfatteren fikk sitt internasjonale gjennombrudd.  Flere av romanene hans er kritikerroste og han har mottatt Premio Strega som er en prestisjefylt litterær pris i Italia.

 

HILSEN BEATHE

Armauer av Liv Mossige

Høsten for snart fire år siden  hadde jeg et «Lepra-prosjekt» på bloggen min etter at jeg leste romanen «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo.  For nøyaktig en uke siden gjorde  Elida meg oppmerksom på denne boken, som har handling fra nettopp St. Jørgen hospital og jeg må med skam å melde si at jeg ikke hadde hørt om verken bok eller forfatter til tross for at hennes forrige bok var meget kritikerrost. Det er så kjekt når medbloggere setter en på sporet av bøker.
armauerArmauer er fortellingen om den unge Johanne som er romanens fortellerstemme, hun er 12-13 år i den perioden vi besøker henne. Hun har ikke foreldre men ser veldig opp til Inger, en eldre dame som også bor på hospitalet. Hun kan spå i kaffekopp og sa alltid at Armauer skulle komme å hente dem. At de alle sammen snart skulle vekk fra det begredelige St. Jørgen og bli tatt med til  Lungegårdshospitalet. Når de sier Armauer så er det selvfølgelig Gerhard Henrik Armauer Hansen de sikter til. Han  som oppdaget leprabasillen.  Litt morsomt at forfatteren valgte nettopp disse to navnene på de to kvinnene for min mor het Inger- Johanne.

Handlingen er lagt til 1870-tallet( Litt usikker på eksakt årstall for et sted stod det 1870 og et annet sted var det nyttårsaften like før 1878, men jeg tviler på at handlingen foregikk over 8 år, omtrent 1 år vil jeg tippe er riktig.)

Johanne var en vakker ung jente med tykt og nydelig hår, sykdommen gikk ut over hendene hennes  for hun hadde store sår og hun gikk som oftest med hansker på seg. Den snart 60 år gamle klokkeren som jobber der har et meget godt øye til henne…

 

Slipp meg inn, sier klokkeren. Jeg åpner døra til værelset på gløtt. Jeg hørte nok det banket, selv om det var alt for sent til det. Klokkeren stikker hodet inn. Du må ikke låse inn til deg selv, sier han. Hit kommer ingen andre, hvor mange ganger har jeg sagt det til deg? Klokkeren legger hånden bak det ene øret. Er du døv,du?

S.44

Det var veldig kjekt «å være innfor dørene igjen nede på St. Jørgen» og for meg som har lest en god del fra nettopp denne plassen gjennom en rekke bøker så var der ikke så veldig mye nytt under solen. De som kunne jobbet og stod på som best de kunne og det var tydelig at de folkene som bodde her var meget fattige og ganske så isolert fra resten av byen. Noen fikk lov til å være med klokkeren på torget for å selge ting de hadde laget for å skaffe seg litt inntekt. Ting ble gjerne stjålet om noen av beboerne/ pasientene hadde verdisaker. Det var sparsommelig med mat, det gikk helst i sild og poteter, samt grøt.

Ting gikk i sin vante gang og en dag kom det en dame sammen med den lille jenten sin, de var fra Alvøen og hadde gått over fjellet for å komme til hospitalet. Det var moren som var syk, den lille jenten var frisk. Johanne klarte å få ut av henne at hun het Agnes, og Johanne følte etter hvert en veldig omsorg for  lille Agnes.

Johanne, Inger, Else og de andre som bodde der gikk med en drøm om en bedre fremtid og så virkelig frem til at Armauer skulle komme å hente dem og ta dem med til Lungegårdshospitalet.

Det er sårt å lese om hvor dårlig kledd de ofte var og måtte bruke klær og sko til de omtrent falt fra hverandre av seg selv. Jeg fikk ganske snart stor medfølelse for Johanne for hun gikk gjennom mye som unge jenter så absolutt ikke skal. Hun ble kalt engelen av de andre fordi hun visste aldri hva godt hun skulle gjøre for folk, men hun hadde også en mørk side for innimellom likte hun å lese med fyrstikker.

Det er ikke så mye å skrive om romanen uten å røpe for mye av det som skjedde men jeg forstår godt at de gikk og ventet på et bedre liv og det var for det meste det romanen handlet om foruten det jeg ikke kan snakke om. Måtte nesten le av en episode hvor Johanne står nede i kjelleren sammen med Else og skal vaske seg nedentil, og siden hun blør så er det nok å vaske seg èn gang i uken får hun beskjed om, for det kommer bare til å blø mer om hun vasker seg mer! Wtf?

Språket er for det meste greit og det flyter fint men av og til fremstår det noe tungvint og ikke minst så er det et overforbruk på ordet det og allerede på side 30 var jeg deeeritlei, men det gikk seg til etter hvert. Jeg kan nevne noen eksempler: Else tør nok ikke det. La Elses flokk være Elses flokk. Inger sa det. Jeg lar den ene hånden hvile på den gule silken, tenk det, det kan bli noe ut av dette, ikke bare det samme vanlige,et par votter eller en strikket lue. Det er noe annet å sy enn å strikke, rekke opp gamle sokker og strikke dem på ny, det er ikke fritt for det. Det som er sydd, bærer man helst til fest,det. 

Litt usikker på om dette  skal være måten Johanne snakker på, samtidig forstår jeg ikke helt vitsen med det for det  forstyrret rytmen i lesingen når jeg måtte gå tilbake for å lese noen av setningene på nytt igjen. Og det blir litt kjedelig når det ofte står: Inger sa det, Else sa det eller han sa det. Lurte rett og slett på om jeg skulle telle hvor mange ganger ordet det var skrevet i romanen men tenk at det gadd jeg ikke det.

Flere av tingene nevnes også flere ganger, men det forstår jeg kan symbolisere at ting går i den samme tralten. Samtidig ble disse sekvensene noe kjedelige når du hadde lest det to eller tre ganger før. Boken er ikke på så mange sider liksom.

Syntes at slutten var litt vel åpen men grei nok men jeg savnet at det ble nøstet opp i hvordan det gikk med en av personene som forsvant uten at vi fikk vite hvor det ble av henne.

Ellers likte jeg veldig godt de sekvensene som omhandlet Johanne og det som skjedde med henne for det var hjerteskjærende lesing. Samtidig tenker jeg at selve historien kunne fått litt mer kjøtt på beina.

Dette er forfatterens såkalte vanskelige andrebok og selv om det ikke ble full klaff med denne så fikk jeg lyst til å lese debutboken hennes Tyskland,noen som har lest den?

st. jørgen hospital


Forlag:  Cappelen Damm
Tittel: Armauer
Forfatter: Liv Mossige
Format:Innbundet
Sideantall: 251
Utgitt: 2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Liv mossige
Foto: Anna Julia Granberg

Liv Mossige er født i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Tyskland i 2014.

 

 

HILSEN BEATHE

Løven og Hvalen av Kamilla Davis

Kamilla Davis var et uskrevet blad for meg selv om hun sin unge alder til tross er en tidligere låtskriver og rapartist. Hun er ute med sin aller første diktsamling og når det kom meg for øret at hun var inspirert av blant annet Rupi Kaur var jeg ikke vond å be.

 

løven og hvalenLøven og Hvalen heter diktsamlingen som handler om det å være menneske på godt og vondt, om det å vokse opp med de utfordringer det gir. Det handler om å finne meningen med livet. Ved å blande inn elementer fra dyreriket som løven som bestemmer seg for å forlate flokken sin, og hvalen som lengter seg vekk fra det mørke havdypet og opp til den lyse overflaten blir dette også en fabelfortelling.

Allerede i forordet får jeg et inntrykk av at dette kan være en mer personlig bok enn først antatt. Ikke for det, alle forfattere tar vel med ting fra sitt eget liv når de skriver uten at det trenger å være biografisk for det. Slik kan det godt være her også.

Noen av diktene er på èn enkel linje, mens noen er på flere sider og kan nærmest minne om små noveller. De på èn linje kan ofte være mer slagkraftig enn de som er noe lenger.

Diktene følger ikke en kronologisk rekkefølge etter det jeg fikk med meg, men det opplevdes  heller som frekvenser av et liv.

Noen av diktene var meget sterke mens andre opplevdes som litt såre, mens andre igjen er jeg usikker på hva jeg fikk ut av.

Diktene tegnet et bilde av en ung jente på vei til å bli voksen, eller i mine øyne er hun for det meste voksen. Og det er en hun kjenner som har hatt eller har et tøft liv, har havnet på skråplanet. Det snakkes om en jente som ikke er her lenger og det er en sorg her som er sår.

Hun snakker om å ta på seg uniformen og skal forklare folk veien, uten at de aner at hun faktisk ikke finner veien selv heller. Da er det vel selve veien i livet hun tenker på når det gjelder henne selv. Forfatteren er flyvertinne, noe også denne ungen kvinnen i samlingen er.

Det er også skildringer av et mor og datter forhold, kanskje moren sliter med å løsrive seg fra barnet sitt? Kanskje det er omvendt og at det er hun som mor som sitter igjen? Eller kanskje det er tre generasjoner inn i bildet her? Det er også om forhold til en kjæreste eller en tidligere kjæreste.

Kort sagt så handler den om det som skjer i livet vårt og om hvordan vi av og til ikke finner veien helt alene, vi mennesker trenger mennesker og det ikke alltid slik at det er familien som er de som står oss nærmest.

logh-cover.jpg

Jeg kan ikke snakke om denne boken uten å nevne den nydelige utførelsen den kom i, med tilhørende bokmerke. Boken inneholder også noen illustrasjoner som den vist under her.

logh illu

Diktsamlingen sett under ett opplevdes noe ujevn for meg, men når det er sagt så var det mange dikt som var veldig sterke og noen var aldeles hjerteskjærende, mens andre var helt nydelig skrevet. Alt i alt er dette en lovende debut og jeg ser frem til å se hva Davis kan få til i fremtiden også.

 

VILLHEST

Jeg valgte kanskje det livet vekk i denn dimensjonen, men jeg er enda ikke sikker på hva jeg valgte det bort for. Er ikke sikkert denne veien er bedre. Kan løpe langt med frie tøyler. Kan springe om kapp med ville ørner. Kan bade i fossefall og se på stormer.Men den som slapp ut hesten, vil aldri kunne finne den igjen. S.97

 

DET SISTE FARVEL

Du gikk og kom aldri tilbake. Jeg roper fortsatt på deg. Hører du ikke. Jeg håper du kommer frem. Bladene så værmeldingen og jeg husker deg om kveldene og gråten er blitt taus. Det blåser og jeg savner deg.
(Nå må jeg vege mellom å savne og å leve.)
Sangen er snart over, så jeg må gå nå, lille jenta mi. Jeg må gå. S. 99

 

Jeg fant ingen anmeldelser eller bloggomtaler av denne men jeg håper at andre også finner frem til denne samlingen for det er ingen tvil om at hun har en særegen stemme som av og til kan minne om Rupi Kaur uten noe mer sammenligning forøvrig.

 


Forlag:Prego mobile
Tittel:Løven og Hvalen
Forfatter: Kamilla Davis
Format: Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

kamilladavis-1
Foto: Pregomobile.no

Kamilla Davis er født i 1995 og er en tidligere låtskriver og rapartist.  Hun har stor interesse i poetisk og abstrakt skriving. Skrivingen er i stor grad inspirert av hverdagen som flyvertinne, artist og menneske. Hun har tidligere arbeidet som vikarlærer før yrket som flyvende åpnet opp en ny verden og inspirerte til større skriving.
Diktsamlingen Løven og Hvalen er hennes debutbok.

 

 

 HILSEN BEATHE