Høst av Ali Smith

Jeg leste den engelske utgaven,Autumn, i fjor men fikk aldri skrevet om den da, og derfor har jeg skumlest den litt innimellom mens jeg leste den norske utgaven som kom ut i år. Boken er skrevet av en av mine favorittforfattere,Ali Smith, og er lest i forbindelse med at den var på kortlisten til fjorårets manbookerpris.

høstHøst eller Autumn som den heter på originalspråket er første bok i en serie hvor alle bøkene har fått tittelen etter en årstid, en såkalt seasons Quartet.

Romanen starter med at den gamle mannen Daniel Stuck drømmer at han blir skylt i land på en strand, kroppen hans er ung igjen  men han tenker selv at han må være død. Han ser etterhvert andre mennesker som ligger nakne og døde på den samme stranden- det er en tydelig referanse til flyktningekrisen vi opplever i våre dager.

Daniel Gluck er en meget gammel mann, minst 100 år gammel og han ligger på gamlehjemmet og svever mellom liv og død gjennom store deler av romanen. Han får besøk av den mye yngre Elisabeth Demand som jeg tenker er romanens hovedperson. De har hatt et nært vennskap helt siden hun var liten og flyttet inn i nabohuset sammen med moren sin. Tankene hans går ofte tilbake til både barndommen sin og sin søster som han ikke husker navnet på, men også til tiden da han ble kjent med den lille nabojenten Elisabeth.

Elisabeth blir vi veldig godt kjent med og vi får ta del i et par morsomme episoder, som da hun skulle prøve å fornye passet og det var slett ingen enkel affære skal sies. Her ble både hår, ansikt og ikke minst øyne funnet for lett( for ikke å si for smått 😀 )

 I Elisabeths sekvenser er det mange referanser til en kunstner som kanskje er litt glemt, Pauline Boty, som døde i 1966 bare 28 år gammel. Hun var grunnlegger av den britiske popkulturbevegelsen,og hennes malerier viser visst en glede i selvsikker femininitet og kvinnelig seksualitet. Maleriene hennes ble sist stilt ut i 2014.

Kunst og tildels bøker, har en stor plass i denne romanen, vi får også noen hint om hvordan Breixt har påvirket det engelske samfunnet og ikke minst synet på innvandrere. Dette er likevel ingen politisk roman, men en roman om et nært vennskap mellom Daniel og Elisabeth til tross for at det er nesten 70 år mellom dem. Romanen tar også for seg mor-og datter forhold og om hvordan forholdet Elisabeth får til moren som voksen kvinne kontra det forholdet de hadde når hun var liten.

Gamle Queen, sa moren til Elisabeth lavt.
Hvorfor ham? sa hun med mer normal stemme.
Fordi han er naboen vår, sa Elisabeth.
Det var en tirsdagskveld i april 1993. Elisabeth var åtte år gammel.
Men vi kjenner ham ikke, sa moren.
Det er meningen at vi skal snakke med en nabo om hva det vil si å være nabo, og så lage et portrett med ord av en nabo, sa Elisabeth. Det er meningen at du skal bli med, jeg skal tenke ut noen spørsmål og stille dem til en nabo som jeg skal skrive om, og du skal følge meg. Jeg sa jo det, Jeg sa det på fredag. Du sa det var greit. Vi har det i lekse.

S.45

Det ble ikke noe vanlig handlingsreferat fra meg denne gangen, til det hopper boken litt for mye frem og tilbake i tid, og ikke noe føles kronologisk på noen måte. Dette høres kanskje noe forvirrende ut men det er ikke det altså, den er enkel å følge hele tiden.

Jeg fikk skikkelig sansen for både Elisabeth og Daniel, og da særlig Elisabeth som vi kanskje ble aller mest kjent med. Og ikke minst så var det så fint å lese om det fine vennskapet deres. Det er også takket være ham at hun begynte å interessere seg for å lese bøker. En skulle jo tro at folk med så stor aldersforskjell ikke skulle ha så mye til felles, men her tenker jeg at forfatteren vil illustrere hva som kan skje bare man legger litt godvilje til, aka både i forhold til immigranter og eventuelle politiske forskjeller det måtte være ute blant folk.

Moren virker noe tafatt og ikke minst så fremstår hun meget dømmende, særlig da Elisabeth var yngre. Nå bruker hun det meste av dagene til å se på gamle tv-show.

Jeg liker bøker som  gjør meg oppmerksom på enten andre bøker eller personer som jeg blir nysgjerrig på. Denne kunstneren har jeg ennå ikke funnet noen av maleriene til så jeg må sikkert google litt mer senere.

Mitt forrige møte med Smith ble ikke all that, men nå er hun tilbake igjen der jeg liker henne.  Denne er både interessant, morsom og litt vond til tider. Jeg forstår godt at denne havnet på kortlisten til fjorårets manbookerpris. Må si at jeg liker Smith veldig godt og ser frem til neste bok i serien, den har jeg faktisk liggende og det blir ikke lenge før jeg plukker den opp. Hver gang jeg leser en bok av Smith vil jeg alltid plukke opp en ny umiddelbart. Anbefales!

 

It was the worst of times, it was the worst of times.

 

 

manbooker

 

Den jeg har lest og Labbens bokblogg har også skrevet om den engelske utgaven av boken.

 

autumn høst ok

 


Forlag:Oktober
Original tittel:Autumn
Norsk tittel:Høst
Forfatter:Ali Smith
Oversetter:Merete Alfsen, MNO
Sideantall:263 (engelsk utgave) og 238 ( norsk utgave)
Utgitt:2016
Min norske utgave:2018
Kilde: Kjøpt / Leseeks

 

Forfatter

 

Smith-Ali (1)
Foto: Sarah Wood

Ali Smith er født i 1962 og er en skotsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1995 med novellesamlingen Free Love an other stories , og hun har etter det gitt ut syv romaner og tre novellesamlinger. Hun har flere ganger vært nominert til Bookerprisen, og ble tildelt Whitebread-prisen i 2005 for romanen The Accidental. Hun har vunnet flere litteraturpriser for sitt arbeide.

Lempi av Minna Rytisalo

Lempi er finske Minna Rytisalos  første bok og hun blir av flere sammenlignet med både Sofi Oksanen og Tommi Kinnunen, nå har jeg kun lest noe av sistnevnte men jeg må si meg enig i den beskrivelsen.

lempiLempi er en roman hvor handlingen starter i Finland i 1944 i en tid hvor Lapplandskrigen herjer i bakgrunnen og tar oss med helt frem mot vår egen tid. Selv om jeg nevner Lapplandskrigen så er ikke dette på noen måte en krigsroman – det er først og fremst en roman om blant annet ung kjærlighet men også om misunnelse og sjalusi, og ikke minst om hva disse følelsene kan utløse.

Det er ingen tvil om at krigen preger livet til de som bor i det nordlige Finland på denne tiden hvor landsbyer raseres og familier etterhvert må forlate hjemmene sine.

Romanen fortelles gjennom tre ulike fortellerstemmer,Viljami som er gift med Lempi, Elli som er tjenestepike på den lille gården og til slutt er det Lempis tvillingssøster Sisko som får ordet. I disse sekvenene blir vi kjent med dem og hvordan de lever og ikke minst så får vi et innblikk i hvilket forhold de har til  romanens hovedperson Lempi.

Først ut er Viljami som blir hodestups forelsket i den vakre kjøpmannsdatteren, klarer å kapre henne og tar henne med til det lille gårdsbruket sitt som han har arvet etter foreldrene sine  slik at de kan starte det nye livet sitt sammen.
Til å begynne med er alt bare såre vel, helt til han blir kalt til fronten og må etterlate en gravid Lempi sammen med hushjelpen Elli, eller hjelpejenta som hun kalles.

Romanens første del er både vakker og sår, og jeg blir nesten slått i bakken av det mektige og gode språket forfatteren har. Her får vi også et godt innblikk i hvordan det er å leve i dette området på denne tiden og man skal være ganske så hardfør for å overleve for at det er harde kår levner det ingen tvil om.

Viljami havner på sykehus og må ligge der en stund før han kan vende nesten hjem igjen til Pursuoja, og når han endelig er hjemme igjen er Lempi sporløst forsvunnet.

Vi satt ved siden av hverandre, ingenting hastet,vi hadde all verdens tid…….(….)…
Minnet om den sommeren sliter i stykker og river opp. Hendene dirrer, jeg har mose i nevene og sjelen bever, det er en tomhet i den som aldri blir fylt, en hulhet som gjør vondt.

S.25/26

I romanens andre del er det hjelpejenta Elli som får ordet og her får vi et helt annet inntrykk av Lempi og det kommer tidlig frem av Elli hele tiden har vært misunnelig og sjalu på Lempi. Ja, hun hater henne rett og slett.Vel, hun er ikke helt riktig vel bevart denne dama her og jeg fikk bakoversveis av tankegangen hennes. Når Lempi forsvinner og Viljami er ved fronten er det Elli som tar ansvaret for både gård og barn. Lempi fikk sønnen Aaarre i tillegg til Antero, en foreldreløs gutt som Lempi tok til seg.

Selv om jeg ikke fikk sansen for Elli i det hele tatt så er det ingen tvil om at også denne sekvensen er meget sterk skrevet.  Her får vi også ta del i hvordan gårdslivet var, hva de måtte gjøre når gården etterhvert måtte evakueres og ikke minst hva som skjedde når de endelig kunne komme tilbake. Hun legger ikke noe skjul på at hun vil ha Viljami og syntes selv at hun fortjener å bli hans etter alt hun har gjort for barn og gård. Og hun er villig til å gjøre det meste for at hennes drøm skal gå i oppfyllelse.

Den siste delen av romanen er også den lengste og her får vi endelig vite hva som egentlig har skjedd med Lempi. Sisko er Lempis tvillingssøster og her fikk vi ta del i en del av oppveksten deres, samt at vi får et innblikk i hvordan det ble sett på om en finsk ung jente ble forelsket i en tysk soldat. Sisko forelsker seg i soldaten Max som lover henne en lysende fremtid i Tyskland når krigen er over. Vi møter Sisko som en gammel dame og tidsmessig er vi vel da nærmere vår tid enn krigens dager.
Selv om vi fikk nøstet opp trådene i denne sekvensen så opplevde jeg likevel ikke denne delen like sterk som de to foregående, ei heller syntes jeg at karakteren Sisko trådte like sterkt frem som både Viljami og Elli gjorde.

Du var som et flakkende irrlys og kunne  bare holde deg en kort stund på samme sted, men hvordan ville det bli når du måtte knuse skorpa på ishullet for å få vann til krøtterne, bare en sånn ting. Det ville kreve en langt mer utholdende kjærlighet enn du hadde å gi. I morgen tidlig fyrer vi opp i badstua en gang til. så ordner jeg håret ditt,det sa jeg. Men jeg sa ikke at jeg kom til å dø av lengsel uten deg. Det måtte du jo vite uten at det ble sagt.

S.177/78

 

For en roman! Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg satt med en følelse av dette var noe helt spesielt, og når en tenker på at dette er forfatterens debutbok så er det bare å glede seg til fortsettelsen og håpe at forfatteren har mye mer på lager. Rytisalo har et mektig og godt språk,til tider ganske så poetisk og den finske naturen er nydelig beskrevet. Jeg ble mildt sagt imponert over måten  forfatteren klarte å beskrive Viljamis knuste hjerte på, det var så vakkert, sårt og vondt. Fra ganske tidlig ble det sådd en liten mistanke hos meg når det gjaldt Lempi og måten forfatteren flettet hele historien sammen på er veldig imponerende.

Jeg blir i grunnen veldig fascinert av både det finske folket og naturen, begge deler har en slik råhet over seg at jeg til tider blir satt helt ut. At forfatteren har vunnet flere priser for sin debut er ikke det minste rart for dette er en veldig bra bok som jeg anbefaler på det varmeste!

 

Tine har også skrevet om boken og hennes innlegg finner du her.


Forlag:Pax
Original tittel:Lempi
Norsk tittel:Lempi
Forfatter:Minna Rytisalo
Oversetter: Turid Farbregd
Format:Innbundet
Sideantall: 260
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

minna rytisalo
Foto: Marek Sabogal

Minna Rytisalo er født i 1974 og er en finsk forfatter. Hun jobber til daglig som lærer ved  den videregående skolen og er i tillegg litteraturskribent. Lempi er hennes første bok.

 

 

HILSEN BEATHE

Ute av skog av Rebecca Kjelland

I januar leste jeg Rebecca Kjellands nyeste diktsamling Gull i grusen og til tross for at det var en samling jeg leste flere ganger før «den satt» så ble jeg nysgjerrig på forfatterskapet og lastet ned den forrige diktsamlingen hennes fra ebokbib med det samme.

ute av skogUte av skog er en samling dikt bestående av åtte deler, Fortid,Vinter,Det grønne, Hverdag, Notatene, Et maggotliv og til slutt Det blå.

Det handler om en navnløs kvinne som i første del tenker tilbake på noe som har skjedd i fortiden og vi forstår at det kan ha vært ganske ille det som har skjedd for i de neste delene befinner vi oss i nåtiden og hun lever i en isolert tilværelse i Våler og er tydelig litt utenfor samfunnet.

I disse sekvensene forteller hun om det hun gjør på om dagene og det er en person  hun kaller E som ringer og som  jeg fornemmer kan være en ekskjæreste og at han muligens har noe med det som har skjedd å gjøre. Hun får dagene til å gå ved blant annet å fiske.

De neste delene er for det meste viet til det faktum at hun har flyttet ut av skogen igjen og har fått seg leilighet i Oslo sentrum og det er vel nettopp denne prosessen de fleste av diktene tar for seg- at hun skal tilbake til livet og til samfunnet igjen.

Jeg sitter ved et sandtak. Tranene samler seg på jordet et stykke unna. Jeg forsøker å lage et ras. Det fins ikke store nok steiner, bare grus.

S.20

Jeg liker jo stillferdige bøker hvor det egentlig ikke skjer så mye og hvor det er mye hverdagsrealisme. Det finnes det mye av her også men personlig syntes jeg ikke at det fungerer så bra her. De fleste diktene er for små noveller å regne og minner ikke om dikt i det hele tatt,de sekvensene kan minne litt om denne oppramsingen jeg opplevde i den nyeste diktsamlingen hennes også. Noen av diktene så nesten ut som en slags loggføring, mens  andre dikt igjen har en «typisk» oppstilling.

Det er tydelig at denne kvinnen er inne i en tøff tid og at det kan ha noe med fortiden hennes å gjøre, hun sliter med dårlig selvbilde og ser kanskje bedre det hun ikke klarer enn det hun faktisk klarer å gjennomføre.

Hun har vært ute av arbeidslivet og går på medisiner av noe slag, men er på vei tilbake til arbeidslivet igjen, eller hun forsøker i det minste.

blomster vokser ut av sprekker
i mur, gammel stein
en forlengselse av historie gror
….(……)…..
(jeg er sort og forbereder meg på det hvite)

S.28/30

Jeg fant denne samlingen veldig ujevn, noen deler av interessante og noen aldeles vakre, mens andre igjen føltes nesten bare som et slags påfyll eller en transportetappe til hva det egentlig handler om. Jeg vil tro at (det meste av)teksten hadde mening så det var nok heller bare meg som ikke «så» alt forfatteren ville fortelle. Eller kanskje disse transportetappesekvensene må til for når man sliter på denne måten hovedpersonen her gjør så vil man kanskje ta kontroll over det man kan ta kontroll over, og dermed «loggfører» hun de små tingene i hverdagen sin for  ha en slags kontroll på noe. Likevel så gikk ikke disse sekvensene noe inn på meg eller jeg fant de ikke noe særlig interessante

Jeg likte den aller siste delen best, den var nesten til å få gåsehud av og jeg skulle nesten ønske at hele samlingen var slik som den, og jeg må si at den reddet en god del av inntrykket jeg fikk av resten. Samlingen er så absolutt «tilgjengelig» og passer for den som liker fortellende diktsamlinger.

 

 


Forlag: Oktober
Tittel:Ute i skog
Forfatter: Rebecca Kjelland
Format:Ebok
Sideantall:32
Utgitt:2013
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Kjelland-Rebecca
Foto: Lasse Gundersen

Rebecca Kjelland er født i 1983 og er en norsk forfatter/ lyriker. Hun debuterte som forfatter i 2007 med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, en bok som visstnok skal ha vakt oppsikt når den kom ut.  Hun har etter det gitt ut to andre samlinger før hun nå i år kom med sin fjerde diktsamling Gull i grusen. I 2015 ble hun kåret til en av norges ti beste forfattere under 35 år, denne kåringen ble gjort av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

 

HILSEN BEATHE

Har døden tatt noe fra deg så ta det tilbake. Carls bok av Naja Marie Aidt

Danske Naja Marie Aidt er en anerkjent forfatter og poet som har vunnet en rekke priser for sitt arbeide.  Jeg har ikke lest noe av henne før så jeg vet ikke hvordan hun egentlig skriver men jeg vil tro at denne boken er hennes mest personlige da den handler om at hun som mor skal forstå at hennes nest yngste sønn er borte for alltid. Død, bare 25 år gammel.

har døden tatt noe fra deg.jpgTittelen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake høres  kanskje litt rar ut sånn med det samme men etter å ha lest boken så gir det faktisk mening med dette skal jeg komme tilbake til.

Boken begynner ganske så idyllisk ved at Naja, moren hennes, den eldste sønnen hennes og hans familie er samlet til middag. Så ringer telefonen og livet blir aldri det samme igjen…

Dette er det verste vi som foreldre kan komme ut for, at en av barna våre dør.

Boken er en blanding av morens minner om sønnen, drømmer hun har hatt og episoder hun husker spesielt godt fra han var mindre, men vi kommer stadig tilbake til det som skjedde i det øyeblikket telefonen kom, en del av teksten kommer flere ganger. Dette virket litt forstyrrende til å begynne med men jeg fant fort ut at det måtte være slik. For etter en slik sjokkmelding vil jo alt stoppe opp og man går gjennom det som skjedde flere ganger for at hjernen skal oppfatte hva som faktisk har skjedd- det er logisk at det er slik.

Vi blir kjent med Carl gjennom notater og dikt som han har skrevet, men også gjennom morens minner naturlig nok og når vi har kommet over halvveis i boken får vi også vite hva som skjedde den kvelden han bestemte seg for å hoppe ut av vinduet fra femte etasje.
Han hadde som så mange andre ungdommer lekt litt med narkotika. I tiden før han døde hadde han eksperimentert med å dyrke sin egen  økologiske sopp, det var dette han hadde fått i seg den kvelden han hoppet.

Etter hvert som vi kommer ut i teksten kommer vi stadig tilbake til de to dagene som går frem til Carl blir erklært død, og hva som skjer med moren og resten av familien i denne perioden.

I tillegg til morens tekster og noen av Carls finnes det en hel haug med sitater fra ulike forfattere hvor alle har omtalt den samme type sorg i sine tekster. Noen så gamle som Gilgamesjs epos som er 4000 år gammelt. Men også fra forfattere som Joan Didion og Emily Dickinson for å nevne noen.
Moren skriker( i form av store bokstaver) og krangler med disse forfatterne fordi hun ikke alltid er enige med dem i det de har sagt.

Det var skikkelig creepy men Naja har ved flere anledninger  både drømt og skrevet dikt som har med sønnens død å gjøre, som et slags forvarsel. Som dette ene som hun skrev når han var seksten år.

Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dèt tilbake
som du fikk av den døde
da den døde var levende
da den døde var ditt hjerte
gi det tilbake til en rose,
et kontinent, en vinterdag,
en gutt som ser deg an
fra hettens mørke
Har døden tatt noe fra deg
så gi det tilbake
gi dèt tilbake
som di fikk av den døde
da dere sto i regnet i snøen
i sola og den døde var levende
og snudde ansiktet mot deg
som om han ville spørre om noe
du ikke lenger husker og han
en evighet
en evighet siden nå

 

S.130

Dette og et annet dikt hun skrev når sønnen var et år gammel forteller blant annet at de dødes vesen så å si fremdeles skal ha en plass i livet, at den kjærligheten de ga oss, skal gis videre. jeg syntes det er trist men også veldig vakkert skrevet. Disse diktene leste hun høyt i sønnens begravelse.

At forfatteren er poet merkes veldig godt for innimellom er det veldig poetisk det hun skriver, enkelte ganger skriver hun med store bokstaver, mange ting gjentas, noe som er nødvendig og det er med på å forsterke det grusomme  hun og familien går gjennom. Like forstyrrende opplevdes de stadig nye sitatene og små historiene fra andre forfattere som hun har flettet inn.
Til slutt ble jeg takknemlig for dem, både fordi de som oftest var interessante å lese om men også fordi de ga en liten pust i bakken for det er ikke til å stikke under en stol at dette er ganske mørkt, det er sterk og vond lesing. Jeg tror ikke jeg hadde orket litt over 150 sider med en mors klagesang.

Jeg får så vondt og tårene renner, for henne  som mistet sin nest eldste sønn, men også for Carl som ikke fikk leve et lenger liv. En ung og flott gutt som hadde livet foran seg.

Det er en kort bok men jeg brukte flere dager på lesingen fordi jeg ikke klarte å lese mer enn få sider av gangen. Det er så rått, så vondt, så grusomt og jeg får vondt langt inne i sjelen. Jeg kan ikke fullt ut sette meg inn i hennes situasjon for dette er noe man må ha kjent på egen kropp for helt å forstå hvor grusomt det må være. Jeg tror nok å skrive denne boken har vært en slags terapi for moren og jeg er glad for at jeg orket å lese den for den er vakker inne i alt dette grusomme. Jeg gråt meg gjennom leseøktene så om du har planer om å lese denne så husk kleenexen.

Dette er en personlig beretning og kan sikkert ikke sammenlignes med annet hun har gjort men jeg ble nysgjerrig på forfatterskapet så jeg ser ikke bort fra at jeg leser noe fra henne om ikke så lenge.

 


Forlag: Gyldendal
Original tittel:Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage. Carls bok
Norsk tittel: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok
Forfatter: Naja Marie Aidt
Oversetter: Trude Marstein
Format:Ebok
Sideantall: 154
Utgitt: 2017
Min utgave: 2018
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Aidt-Naja-Marie_Foto-Marion-Ettlinger
Foto: Marion Ettlinger

Naja Marie Aidt er født i 1963 på Grønland og er en dansk forfatter og poet. Hun debuterte som forfatter i 1991 med diktsamlingen Så lenge jeg er ung. Hun har siden gitt ut flere diktsamlinger, noveller og romaner. Hun har vunnet en del priser for sitt arbeide, blant annet Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen.

 

 

HILSEN BEATHE

Skilpadder hele veien ned av John Green

Forfatter John Green har skrevet tilsammen syv ungdomsromaner, eller såkalte  young adult og flere av bøkene hans er filmatisert. Jeg likte veldig godt The fault in our stars eller Faen ta skjebnen mens Will Grayson,Will Grayson hadde jeg et litt mer ambivalent  forhold til( tror jeg må lese den igjen for den tar jo opp temaer som jeg interesserer meg for: homofili og psyksisk sykdom) Det som er felles for alle bøkene hans er at han skriver om ungdommer som av ulike grunner sliter. Han tar opp ting som alvorlig sykdom blant ungdom, homofili og psykiske lidelser. Og denne gangen blir det en meget personlig roman da han har gitt bokens protagonist den samme psyiske lidelsen som han selv sliter med,OCD eller tvangstanker.

 

skilpadder hele veien ned.png 16 år gamle Aza Holmes bor i Indianapolis sammen med moren sin som er lærer på den samme  videregående skolen hun selv går på. Faren hennes døde når hun var 8 år gammel.

Aza er en helt vanlig tenåring med mange av de samme interessene som ungdommer flest, eller kanskje ikke helt for Aza er nemlig syk. Hun sliter med både konsentrasjonen og å få i seg mat. Hun er nemlig livredd for bakterier og da særlig èn type,Clostridium difficile,en tarmbakterie som kan være dødelig. Derfor drikker hun og av til antibac for å være sikker på at hun får bukt med disse bakteriene, eller parasittene som hun kaller dem for.

Hun har også et sår på den ene fingertuppen som hun har påført seg selv og som hun er livredd for at det har gått betennelse i. Derfor lar hun aldri såret gro for det må tømmes for «puss» og plastres på nytt for at det ikke skal bli betent.

Disse tingene hun må gjøre og denne angsten hennes for bakterier hemmer henne i hverdagen samtidig som hun prøver å fortelle seg selv at det og det er slett ikke så farlig.

Hun er venninne med den noe eksentriske Daisy som er Star Wars fan på sin hals og som skriver fan-fiction om serien, eller filmene.

En dag blir det sendt ut en etterlysning av milliardæren  Russell Pckett hvor det ble lovet en dusør på hele 100 000 dollar til den eller de som kan komme med informasjon om hvor denne rikingen befinner seg. Han forsvant kvelden før politiet skulle foreta razzia på eiendommen hans i forbindelse med en etterforskning av bedrageri og bestikkelser

Nå er det slik at Aza har vært på en slags sorg-leir sammen med sønnen til denne milliardæren, Davis Pickett, og  når Aza og Daisy oppsøker eiendommen deres i et forsøk på å finne ut hva som har skjedd med ham treffer de på Davis. Det er ikke til  stikke under en stol at de, og da særlig Daisy var ute etter belønningen på 100 000 dollar.

Davis kjenner Aza igjen umiddelbart  og de tar etter hvert opp  kontakten  igjen og blir snart gode venner.

 

Nok en gang har Green skrevet en fantastisk roman om ungdommer som sliter, og for meg var denne boken helt på høyde med The fault in our stars, selv om den kanskje ikke var like hjerteskjærende. Romanen er både velskrevet og den har et godt driv. Litteratur som dette og tv-serier som for eksempel SKAM er uhyre viktig for ungdom over hele verden.Ja, ikke bare for ungdom forresten.  Bøker og tv-serier som tar opp tabubelagte ting kan være med på å knuse eventuelle fordommer og ikke minst normalisere disse tabuene, og på den måten være med å hjelpe folk som for eksempel sliter med tvangstanker.

Når man tenker på at i Norge sliter ungdom mer psykisk enn noen gang så gjør de nok sikkert det verden over også, for aldri har vel presset vært så stort på ungdom som det er nå med sosiale medier, selvpålagt press og press utenfra. Alt skal være så perfekt til enhver tid.

Jeg føler umiddelbart en slags nærhet til Aza og jeg syntes veldig synd på henne som er så redd for alt hele tiden. Det må være slitsomt for henne  å ha det slik samtidig som jeg forstår at det kan være slitsomt for dem rundt også. Ta venninnen for eksempel som følte at hun slett ikke ble sett av Aza for hun fremstår jo til tider veldig selvsentrert og selvopptatt, og kanskje hun er det også pga tvangstankene sine. Det er ingen tvil om at forfatteren vet hva han snakker om når han har skapt Aza, og kanskje er det mye av ham selv i nettopp henne.

Det var interessant å overvære besøkene hennes hos psykologen og siden jeg selv ikke har gått i terapi kan jeg ikke bedømme om de besøkene fremstod som troverdige eller ikke. Jeg vil tro at de gjorde det.

Nå er dette også en  ungdomsroman om kjærlighet og det er både kyssing og klemming her, samtidig forsvinner vel litt av romantikken når Aza henger seg opp i at et kyss inneholder så og så mange millioner bakterier som aldri forsvinner vel så blir denne leseren i hvert fall  nesten litt opptatt av dette selv også.

Du lurer kanskje på om jeg helt har glemt disse skilpaddene men det har jeg altså ikke. Det er nemlig slik at tittelen kommer fra en fortelling om William James,lege,psykolog, filosof og en eldre bror av forfatteren Henry James, som holdt et foredrag om jordens historie da en gammel dame i salen påstår at jorda er en flat skive som ligger på ryggen til en enorm skilpadde.

Jorden hviler på toppen av en skilpadde. Det er derfor vi ikke faller ned,” sier den gamle damen og smiler.
Men kjære deg frue,” sier James så høflig han kan, ”Hva holder skilpadden oppe?
Det er lett å svare på,” sier den eldre damen, ”skilpadden står på toppen av en annen skilpadde.
Ja ha..,” sier James, fremdeles høflig. ”Men tør jeg så spørre hva som holder den andre skilpadden oppe?
Nei, nå må du da forstå kjære professor,” svarer damen, som innser at James forsøker å lure henne inn i en logisk felle. ”Det er skilpadder-skilpadder-skilpadder, hele veien ned!

Aza lurer på om det finnes et henne der inne i kroppen eller om hun bare er et skall, at det er en tomrom der inne og at det ikke finnes noe annet enn disse tvangtankene.

Jeg tenker at ingen er bare sykdommen de måtte ha, ingen er bare sykdommen sin, det er bare en del av menneske. Man ER ikke sykdommen sin selv om man sikkert kan føle seg fanget av den eller i den.

Av de andre karakterene så likte jeg veldig godt Davis, og fikk veldig raskt sympati med ham også, han har kanskje det meste av materielle ting men han kan aldri få tilbake det han har mest lyst på i hele verden og ikke minst det som betyr aller mest.

Boken har flere fine og til tider hjerteskjærende scener som jeg håper jeg får se på et lerret en eller annen gang. Ikke minst det fine vennskapet mellom Davis og Aza, men også mellom Aza og Daisy.

Også i denne romanen er det henvisninger til andre kjente personer og forfattere. Blant annet Davis som skriver en blogg hvor han legger ut dikt han har skrevet selv men hvor han også siterer  andre forfattere, blant annet så refererer han til William Shakespears «Stormen» før han skriver noe om Aza. Men også forfattere som Charlotte Brontë,Toni Morrison, James Joyce, Virginia Woolf er sitert for å nevne noen.

Denne romanen gjorde som dere sikkert har skjønt skikkelig inntrykk på meg og jeg tror den kommer til å sitte lenge i.  Det må være grusomt å ha slike tvangstanker eller lidelser,som tar så mye tid av livet ditt. Du vet at det er dumt men likevel klarer du ikke å la være. Jeg sier jo selv at jeg har OCD men det har jeg ikke, men jeg har noen ting jeg bare MÅ gjøre, som når jeg for eksempel er på butikken, da klarer jeg aldri å ta den fremste pakken i hyllen, jeg MÅ ta en pakke som står litt lenger bak. Men det kan jo på ingen måte sammenlignes med hvordan Aza og andre i hennes situasjon har det.

Boken anbefales varmt og inderlig!

 

 

Anbefaler å høre på denne podcasten om boken:https://podtail.com/podcast/nrk-studio-2/skilpadder-hele-veien-ned-anmeldelse/


Forlag: Gyldendal
Original tittel: Turtles all the way down
Norsk tittel: Skilpadder hele veien ned
Forfatter: John Green
Oversetter: Stian Omland,MNO
Format:Innbundet
Sideantall: 297
Utgitt: 2017
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Green-John_Marina-Waters
Foto: Marina Waters

John Green er født i 1977 og er en amerikansk og videoblogger. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Hvem er du, Alaska? og har siden den gang skrevet syv romanen inkludert denne, hvor to av dem sammen med en annen forfatter. Alle bøkene hans er oversatt til norsk.

 

 

HILSEN BEATHE

Kitty-rapporten 1: Lærling av Anonym

I begynnelsen av uken kom det en bok i posten fra Juritzen forlag, den var pent pakket inn i en gjennomsiktig tøypose og inni lå det også en liten hjertesjokolade og te. Alt duket for en fin lesestund med andre ord.  Det er ikke ofte jeg leser bøker i denne sjangeren og av de få jeg har lest så har jeg hatt dårlig erfaring nettopp med bøker hvor det står en anonym forfatter bak så helt overbevist var jeg ikke før jeg tok fatt på denne.

kitty_rapporten_1_laerlingBoken handler om Alfred Åsen, en 45 år gammel omsorgsfull lærer og en god kollega som deler skjebne med mange menn på hans alder, han er nemlig nyskilt.

Ekskonen Sunniva tviler på at han kommer til å finne seg en ny og dette provoserer ham litt,men når den kjekke kollegaen hans Johan anbefaler ham å opprette en profil på nettet for å sjekke  opp damer så slår han til.

Men svarene fra damene uteblir og han er nær ved å gi opp når han  endelig får svar fra en som heter Kitty.

En kvinne med full erotisk kontroll og småfrekk fantasi. Hun drar Alfred inn i et spill der hans sex-kunnskaper blir utfordret. Kitty er mesteren som mailer oppgaver til lærlingen. Alfred må adlyde, utføre og rapportere tilbake i het prosa.

Ja, om det er så het prosa vet jeg ikke, jeg syntes at boken for det meste bare var morsom lesing med flere morsomme episoder som jeg lo godt av. Jeg likte at boken var helt fri for kropper som greske guder og gudinner eller at noen bare var velutstyrt, her var det vanlige kropper som gjaldt og det skal forfatteren ha cred for. Det gir også et pluss i boken at karakterne ikke kunne holde på i timevis uten å bli det minste utslitt slik det er i flere andre bøker i sjangeren.

Dette er jo en erotisk bok så noen erotiske elementer er det jo å finne her men samtidig ikke  slik at det føltes kleint på noen måte, kanskje med unntak av da han og en av damene hans var på tur til Kreta i forbindelse med en av oppgavene.

Det meste av spenningen ligger vel i hvem denne Kitty er som skal forsøke å få Alfred til å bli den superpuleren etter hvert, kommer hun til å klare det?

Jeg startet på Crossfire-serien til Sylvia Day men hoppet av underveis . Dette er første bok i en trilogi og jeg er høyst usikker på om jeg kommer til å følge denne serien videre. Boken engasjerte meg litt til å begynne med, den var morsom og jeg lo godt, men jeg tok meg i å kjede meg til mot slutten og det kan kanskje vitne om at jeg begynte å få litt nok.

Boken er skrevet av en velkjent norsk kulturpersonlighet. En samfunnsdebattant, kulturformidler, dramatiker og forfatter av flere bøker. Kitty-rapporten er forfatterens første erotiske roman.

Ja, kanskje det er slik at mange forfattere har en våt drøm om å skrive bøker som dette? Nå kan ikke jeg vite hvorfor forfattere velger å gi ut slike bøker anonymt, om det er noe tabu over det eller hva, det er ikke godt å si.

Til tross for at denne ikke nådde helt opp hos meg så var denne likevel mye bedre enn forventet og bedre enn andre bøker jeg har lest av en forfatter som har valgt å være anonym. Måtte le litt når jeg så at jeg hadde fått natt-te med i posen, kanskje noen tenkte at dette kom til å bli så hett at jeg måtte ha noe «beroligende» natt-te etterpå slik at jeg kom til å få sove! 😀

Er du typen som liker å lese bøker med erotiske elementer uten at det blir for voldsomt og for kleint så tenker jeg at disse bøkene kan være noe for deg.

Juritzen forlag 2018 – Anonym forfatter – 328 sider – forhåndseksemplar.

Anita har også skrevet om boken.

 

kitty2 ok

 

HILSEN BEATHE

Homegoing / Komme hjem av Yaa Gyasi

Homegoing eller Komme hjem som den heter på norsk er en av de siste bøkene jeg leste i fjor og det var på tide at det ble skrevet noen ord om den. Jeg kjøpte den engelske utgaven i høst men det ble ikke til at jeg begynte på den før den norske utgaven var kommet i hus, derfor har jeg lest for det meste i den norske utgaven. Dette er jo en bok helt i min gate og det var derfor med stor spenning jeg satte i gang med denne som er skrevet av ghanesisk-amerikanske Yaa Gyasi og hun har fått gode tilbakemeldinger  på debutromanen sin.

komme hjemKomme hjem er en historie om to halvsøstre som aldri visste om hverandre,Effia, som blir gift med en britisk slavehandler og Esi som selges som slave og som til slutt blir sendt til Amerika.
De to søstrene bor i hver sin landsby gjennom oppveksten i det området som vi i dag kjenner som Ghana. Senere bor de og de respektive etterkommerne på to ulike kontinenter.

Handlingen starter på 1700- tallet og følger oss helt frem til nåtiden. Ja, det er for det meste søstrenes etterkommere vi her blir kjent med.

Først får de to søstrene hver sitt kapittel og deretter blir vi kjent med deres etterkommere og dermed er det hele fjorten fortellerstemmer å forholde seg til fordelt på hele syv generasjoner. Med såpass mange ulike karakterer sier det seg selv at man ikke kommer like tett inn på alle som vi hadde gjort med bare to hovedpersoner. Vi får med andre ord bare en lite innblikk i livene deres. Samtidig fikk vi på denne måten fortalt og sammenlignet deres historie helt fra 1700-tallet og frem til i dag. Forfatteren hadde også lagt det opp slik at man får vite litt om det forrige leddet samt noen ganger et par ledd tilbake og slik var det lett å kunne orientere seg om hvem de enkelte var etterkommere av. Men når man kommer lenger ut i boken ble dette litt verre å holde styr på og jeg måtte ty til slektstreet som var satt opp aller fremst i boken, så å ta en kopi av den på forhånd kan kanskje være en fordel.

Jeg har skrevet noen stikkord om alle fortellerstemmene men jeg har på ingen måte tenkt å gå nærmere inn på alle her, så var det slik at noen av karakterene fant jeg mer tonen med enn andre igjen. Og noens historie var mer engasjerende enn andres selv om det ikke var noen av karakterene som var direkte uinteressante på noen måte.

Jeg har lyst til å skrive noen ord om begge søstrene og selv om ingen av dem hadde en såkalt lykkelig barndom vil jeg påstå at den ene fikk det noe bedre i voksen alder enn den andre.

Den natten Effia ble født herjet det en brann i skogen i området rundt landsbyen, folk tolket dette som om hun var et barn av ilden og at det var hennes skyld at moren ikke hadde melk til henne. Farens andre kone skulle da amme henne, noe hun ikke turde og dermed ble Effia tynnere og tynnere. Moren slo og pisket henne gjennom hele oppveksten og hun hadde kroppen full av arr. Verre ble det når hun vokste opp til å bli en meget vakker ung kvinne.

Esi blir jo som nevnt solgt som slave, og før hun ble fraktet vekk i slaveskipet var hun og hundrevis av andre stuet sammen i et fangehull på et fort, det samme fortet som Effias mann James var sjef over. Og det var grusomt å lese om hvordan fangene ble behandlet, de ble pisket og slått, barn ble revet ut av armene på mødrene  sine som sto igjen og skrek av full hals i ren fortvilelse og sorg. De måtte stå og ligge i sin egen avføring. Dette er intet nytt som sådan,de fleste av oss har lest om den grusomme behandlingen slavene fikk. Dette er viktig å ikke glemme.

 

Soldatene kom inn, men Esi var ikke lenger i stand til å avgjøre når på dagen det var. Bak jordveggene i fangehullet var all tid lik. Det kom ikke noe lys inn.Mørket lå over dem dag og natt og alltid. Noen ganger var det så mange kropper stappet inn i fangehullet at alle måtte ligge, på magen, slik at andre kunne ligge oppå dem.

S.54

 Til å begynne med fikk vi vite hvordan livet på landsbygda var med de ulike stammene og deres konflikter, deretter får vi se hvordan ledere i Ghana etter hvert hjalp både britiske og amerikanske slaver under koloniseringen av Afrika. Deretter får vi et godt innblikk i hvordan de svarte ble sett på i de hvites områder, og litt om hvordan svarte blir sett på helt opp til vår tid.

Forfatteren har et godt språk, men det var et par av karakterene som hadde dialekt og det kunne til tider være litt småirriterende. Men det var det eneste jeg hadde å sette fingeren på for dette var en utrolig bra roman. Jeg liker historiske romaner og ikke minst med tema som raseskillet og slaveriet. Forfatteren har vært ganske tøff som tok på seg oppgaven med å formidle over 300 år med familiehistorie men denne bragden må jeg si at hun klarte med glans. Det var interessant å lese om hvordan dette med slaveriet klarte å prege slekten selv generasjoner etter at slaveriet var avskaffet.

Må si at jeg også likte slutten veldig godt selv om den kanskje ble noe klisèaktig men jeg tror ikke det var andre måter å gjøre det på og på den måten ble det en fin avslutning. Det var tydelig at forfatteren hadde gjort grundig research når hun skrevet boken og bakest i boken finner man en oversikt over bøker som har hjulpet henne på vei.  Det er nesten som fjorten noveller men samtidig ikke, og hun har vært flink til å skape karakterne og hun har limt historien(e) sammen på en god måte. Jeg kunne på en måte tenke meg å vite enda mer om noen av karakterene, for eksempel Quey som er sønnen til Effia og James for det hintes nemlig såvidt om at han kan være homo, og akkurat dette kunne vært interessant å vite mer om siden dette er på slutten av 1700-tallet. Dette er ikke en mangel ved boken men snarere et ønske fra min side.
Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.
Anbefales!

 

P.S. Jeg har hele tre eksemplarer av denne boken og det trenger jeg virkelig ikke og gir dermed bort forhåndseksemplaret jeg fikk så om noen har lyst på det så bare skrik ut i kommentarfeltet eller på bloggens facebookside.

 

Andre bloggere om boken: Overtenking.net

 

homegoing komme hjem

 

 


Forlag:Vigmostad & Bjørke
Original tittel:Homegoing
Norsk tittel:Komme hjem
Forfatter: Yaa Gyasi
Oversetter:Hilde Stubhaug,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:305/457
Utgitt:2016
Min utgave: 2018
Kilde:Kjøpt/ Leseeks

 

 

Forfatter

Yaa-Gyasi

Yaa Gyasi er født i 1989 i Ghana og er en ghanesisk – amerikansk forfatter. Homegoing er hennes debutbok og den har allerede vunnet flere litterære priser.

 

HILSEN BEATHE