Spredte døtre av Helene Imislund

Helene Imislund er en av to unge kvinnelige debutanter denne høsten som har valgt å skildre ting gjennom eldre kvinners øyne. Den andre er Susanne Skogstad med romanen Svartstilla.

spredte døtreSpredte døtre er en diktsamling bestående av tre lengre dikt hvor to av dem er sett gjennom en eldre kvinnes perspektiv mens den tredje er sett gjennom en ung kvinnes øyne etter at en eldre ukjent slektning døde. Nettopp døden er et tema man befinner seg tett innpå i disse diktene.

Spredte døtre er første langdikt ut og handler om en eldre navnløs kvinne som nettopp har fått en alvorlig kreftdiagnose og må derfor forholde seg til det faktum at hun kanskje ikke har så veldig lenge igjen. Hun ligger på sykehuset og reflekterer over livet og over døden selvsagt. Hun tenker på de fødende kvinnene som ligger på en annen avdeling på det samme sykehuset og reflekterer over det som skjer inne i hennes egen kropp. På cellene som vokser inne i henne.

 

 

det er døtrene
som føder avkommet
som sprer en slekt

jeg er en datter noen har gitt
tre måneder til tre år

jeg kan bare
gjenføde slekten
i mine egne dattersvulster
mine egne spredte døtre

S.12

 

Hun tenker også på hvordan det skal gå med familien den dagen hun ikke lenger er her, hun tenker på deres smerte som vil endre seg ettersom tiden går, men hun reflekterer også på sin egen smerte denne siste tiden hun har.

Det andre langdiktet heter Hjem og handler om den 92 år gamle demente damen som familien har bestemt skal på eldrehjem siden hun ikke lenger klarer seg selv. Hun går gjennom huset som snart ikke lenger skal romme henne  og tingene hennes. Hun mimrer tilbake til den gangen hun var liten og husker omsorgen hun fikk av moren. Tenker på noe som faren sa til dem når de var liten. Hun tenker også på sine egne barn når de var små, og hun bekymrer seg for om hun skal like seg på det nye hjemmet.

dette er ennå huset
som gjør at jeg ikke er hjemløs
det skal gå i arv
men det at det er mitt hjem
tilhører meg
senere bare et bo
ting som skal sorteres i to bunker
kastes eller beholdes

S.43

 

Det er tydelig at den gamle damen har kvaler for dette med å flytte og kvitte seg med tingene sine, tingene som definerer henne og som har fulgt henne gjennom en årrekke. Dette er jo livets sirkel enten vi vil det eller ikke, det kommer den dagen vi ikke lenger er her samtidig er det veldig sårt. Men sånn er det når man har nådd den alderen at man har mer fortid enn fremtid.

Alltid liljer er tredje og siste dikt i samlingen. Den handler om den unge kvinnen som har fått i oppgave å ta hånd om en eldre slektnings begravelse. Her får vi vite at den avdøde het Inga  men som i de andre diktene får vi ikke navnet på jeg-personen. Den unge kvinnen kjente ikke den avdøde så godt. Vi få ta del i det rent praktiske i forbindelse en begravelse, men den unge kvinnen reflekterer naturligvis over hva som skjer med en når en ikke er her lenger, og hvor lang tid det går før en blir glemt, hvor lang tid det går fra en gravstein reises til den slettes.

det kan kjennes som
å ha på seg  andres klær
når beskjeden om noens død
får deg til å tenke mest på din egen
noe som trekkes gjennom dagene

S.80

 

Dette var tre fine og til tider ganske så triste dikt. De aller fleste diktene opplevdes som ganske sterke, men det var kanskje de to første diktene som grep meg aller mest. Kanskje det er fordi den unge kvinnen ikke kjente den eldre damen så godt og dermed ikke ble så berørt av hennes bortgang selv om hun selvfølgelig gjorde sine refleksjoner i ettertid.

Imislund har et fint språk og jeg syntes hun har klart brasene med å «gå inn i hodet på en gammel dame» ganske så bra. Forfatteren har gjort noen fine observasjoner i disse diktene som også fremstår som veldig tilgjengelige. Når man på en eller annen måte blir konfrontert med døden så er det naturlig at man gjør seg refleksjoner over det livet man har hatt og hvordan ting eventuelt vil bli for de som måtte sitte igjen. Disse refleksjonene var såre og det ble til tider sterk lesing, noen var også litt triste men ikke slik at jeg tok til tårene selv om jeg ble berørt av dem.

Det første diktet har vært publisert før, eller en tidligere versjon av diktet, mens deler av to andre dikt inneholder sitater fra to andre forfattere.

Dette var absolutt en bra debut og siden man skal lese en norsk diktsamling anno 2018 kan denne væreet godt alternativ til neste runde av Anitas diktlesesirkel som går av stabelen i september. Det eneste jeg ikke helt forstår er valg av cover på boken, jeg hater stankelbein, hater. Det må være den eneste motforestillingen jeg har mot denne boken.

 


Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Spredte døtre
Forfatter:Helene Imislund
Format:Ebok
Sideantall:108
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på ebokbib

 

 

Forfatter

Helene Imislund
Foto:Anna-Julia Granberg

Helene Imislund er født i 1984 og er jurist. Hun har tidligere jobbet som redaktør i litteraturfanzinen Mopp. Spredte Døtre er hennes debut.

 

HILSEN BEATHE

Fuck dere a, thug life biaatch!

bilde til header TUV

Fra: Beathe
Kopi: Eli
Sendt: 16.august 2018
Til: Alle Bokbloggere
Emne: TUV-ordliste og sånn.

Halla, hører dere meg elle?

Håper alt er bra og at det er god stemning der ute liksom. Rolig. Chill. Men liksom, selv om det er chill der ute, jeg kan ikke chille helt.
Det er sånn, du veit, når du skal ha ansvar for samlesingen og sånn, og du er usikker på om alle der ute, liksom, jeg veit ikke, vil lese boken eller no.
Liksom,hele tiden jeg tenker olø ass, om noen ikke leser den og sånn. Jeg sverger, det er helt schpaa ass, du veit, jeg tenker ikke jævla drittfolk som ikke leser.  Dere er bra folk, jeg sier til deg.

Jeg vet mange av dere har lest boken, du veit, den om Tante Ulrikkes vei, TUV, men om du ennå ikke har prøvd deg, kanskje det har litt med, du veit, slangen og sånn. Men liksom jeg har tenkt ass, jeg vil hjelpe dere og sånn. Jeg skal gjøre det. Egentlig, denne boken burde hatt ordliste ass, jeg kødder ikke.

TUV-ORDLISTE

KÆBE – HORE
TISHAR – EN DRITTSEKK
TÆZ – KJIP
KÆZE – BANKE OPP
AVOR – GÅ / DRA
TÆSJE – SVINDLE
KEEF – HASJ
SJOFE – SE
SCHPAA – BRA
POTET – HVIT NORDMANN
WALLAH – F.EKS JEG SVERGER (VED ALLAH)
BAUERS – POLITI
FLUS – PENGER
SHKÆKK – VÆRE HØY
THUG LIFE – BØLLE SOM GJERNE LEVER PÅ KANTEN AV LOVEN

Jeg veit, det kan være litt tungt og sånn, men du blir vant med det, jeg kødder ikke.
Jeg sverger, meg og Eli liksom klarer å plukke ut disse bøkene, du veit, de som har sitt eget språk og sånn. Det er kult da.

Tenkte på noe greier ass.
Legger ved en liten leseprøve slik at du kan høre hvordan den høres ut på lyd. Det funker ass, jeg sverger. Det pleier ikke å funke med meg og lydbøker,men du veit, denne funka bra da.

Forresten, glemte nesten å si til deg, jeg var på sånn, du veit, debutanttripp på litteraturhuset her i sommer. Det var sånn greie om å befinne seg på utsiden av fellesskapet, du veit, komme fra en annen etnisitet og sånn.

podcast

Det ligger en podcast ute fra de greiene der inne på littpod, kult ass og de snakker om boys in the hood blant annet. Men ikke bare det da, jeg sverger.

Debutanttripp

Du veit den overskriften? Wallah,jeg bare kødda. Dere er bra folk ass.

Snakkes.

Har du lest?

  • Eli sin fantastiske bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Mitt (samlesingsinnlegg),  eller innlegget om (den jævla lampa) og du kan lese min (bokomtale).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • … Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre 🙂

 

Smoke weed

Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen

Det er alltid med en viss spenning man tar fatt på bøker skrevet av forfattere man har lest og likt bøkene til. Det gir en slags forventning og fallhøyden kan bli stor om den da ikke innfrir. Fra før av har jeg lest Fra jorden roper blodet  samt Anna og kjærligheten  av Birger Emanuelsen, sistnevnte bok har jeg dessverre ikke skrevet om.

jeg skal beskytte degJeg skal beskytte deg handler om Jon, han jobber som lærer i den videregående skolen og er gift med Vilje. Sammen har de sønnen Andreas på fem år.
Før sønnen ble født jobbet Jon for Leger uten grenser på et oppdrag i Zimbabwe.

Når romanen starter sitter han og retter noen historieprøver og allerede nå blir vi presentert for irritasjonen og sinnet hans. Alle elevene har hoppet over grunnen for at skuddene i Sarajevo falt,skuddene som førte til utbruddet av 1.verdenkrig, de bare beskriver det som skjer når skytingen begynner. Noe som skaper irritasjon hos Jon fordi alle vet at det er en grunn for at ting skjer og da er vi ved aller første setning i romanen: Volden starter ikke ved at et eller annet tilfeldig menneske begynner å skyte.

Han får en melding fra kameraten Karsten med  link til en nettside- det har skjedd et terrorangrep i Paris og han klikker seg umiddelbart inn på ulike nettsteder for å få med seg det som har skjedd. Han blir kjempegiret samtidig som han stadig blir mer urolig i kroppen. Samtidig sitter hans fem år gamle sønn i barnehagen og perler, mens konen skal jobbe overtid. Kontrastene til det som nettopp har skjedd i Paris er store.
Hendelsen blir såvidt snakket om i lunsjen, og når han kommer hjem følger han sendingene på telefonen mens han lager middag.

Jeg oppdaget ganske snart at han ofte kommer i situasjoner hvor han må ta seg skikkelig sammen for ikke å utøve vold mot den som av ulike grunner irriterer ham, enten det er sønnen eller andre. Han blir fort sint og ofte for den minste lille ting.

I tillegg til gode beskrivelse av hverdagslivet med de utfordringer som finnes der får vi en del tilbakeblikk på det som skjedde når han var i Zimbabwe. Og det var særlig en hendelse der som fikk han til å reise hjem før tiden og som var utrolig sterk lesing.

 

Jeg skulle aldri dra fra ham, men kunne ikke ligge under sengen og vokte, eller istte i trappa og passe på at han ikke falt ned. Jeg måtte plassere noe i hodet hans, i språket og tankene hans, en trygghet som vokste seg større, en kjærlighet som grov seg ned, klar til å spire.

S.37

For en roman! Jeg skulle egentlig bare bla litt i den fordi jeg holder på med flere andre bøker jeg ønsket å lese ferdig, men plutselig var jeg 50 sider uti og det ble vanskelig å legge den fra seg. Vet at det er veldig klisjèaktig sagt men ikke noe mindre sant av den grunn.  Jeg ble sugd inn i handlingen med det samme og hele tiden satt jeg med en vemmelig følelse av at dette ikke kom til å gå så bra. Opplevde også å ha sympati for Jon selv om han slett ikke handlet riktig eller rasjonelt. Enkelte ganger var jeg rett og slett livredd for at han skulle gjøre noe han absolutt ikke burde.

De aller fleste foreldre ønsker å lære opp barna sine slik at de kan stå på egne ben når de blir større. Men den behandlingen Jon gir Andreas, særlig da de er ute i skogen og han skal herde sønnen slik at han blir mer rustet til å møte livets motgang, er way beyond «tough love» for å si det sånn. I mine øyne tråkker han over grensen ved flere anledninger men samtidig skinner det gjennom at han gjør dette av kjærlighet til sønnen, og jeg tar meg i å gå ham til forsvar når han blir konfrontert av to fremmede selv om han i mine øyne hadde gått over streken. Forfatteren klarer å få meg til å se ting med Jons øyne og jeg er fullt klar over at det er hans egen redsel som driver ham. Han er livredd for at sønnen ikke skal klare seg i en verden som garantert blir tøffere enn den han selv har opplevd, han er livredd for at sønnen skal bli som han,men hvor går grensen for hva vi skal utsette våre egne barn for i denne prosessen?

Kameraten hans kalte en av periodene hans for manisk periode, når han går inn i mørket sitt,det fikk meg til å tenke på at han kanskje var bipolar. Nå vet ikke jeg hvordan det kan utarte seg på forskjellige måter men jeg fikk ikke inntrykket at han hadde mange ups and downs  som kanskje er typisk for de med den diagnosen.Men han blir unormalt engasjert i de grusomme tingene som skjer, samtidig som han er livredd for dem. Men hvem er ikke det? Det kan også virke som at han ikke har fått tilstrekkelig med oppfølging etter det traumatiske som skjedde i Zimbabwe og at det er en medvirkende årsak til at han sliter. Det at man ikke får bearbeidet traumatiske opplevelser kan vel få hvem som helst i ubalanse.

Jeg har lest en god del romaner som tar for seg forholdet mellom mor- og datter, derfor var det befriende å lese en mer maskulin utgave av et forhold mellom foreldre-og barn. Det var sterkt å lese om Jon og det han slet med og som oftest visste han når han var på vei til å krysse over en grense og den måten forfatteren beskrev tanker og følelser som red gjennom ham i disse øyeblikkene og hvordan han jobbet med seg selv var utrolig godt gjennomført og fremstod meget troverdig.
Tror jeg har nevnt det før men det gjør ingenting å nevne det igjen men forfatteren skriver så fantastisk godt, det er en ren fryd å lese det han skriver selv om det er sterk lesing. Naturbeskrivelsene samt beskrivelser av sinnstilstanden til protagonisten  er mesterlig gjort.

Dette er en intens og medrivende roman, det er sterk lesing og mye som skal fordøyes underveis. Vi som er forelder vil (som oftest) det beste for barna våre og vi prøver så godt vi kan å forberede dem til de skal ut i verden. Og det er mange måter å oppdra barn på og det ene er kanskje ikke mer riktig enn den andre.  Jeg var som oftest uenig med Jon, samtidig kjente jeg meg igjen i noe av dette, barn har den egenskapen at de kan gjøre voksne og da særlig foreldrene ganske så matte til tider.

En meget aktuell roman også med tanke på ytre farer og terror som henger truende over oss. Ingen av oss kan glemme hva som skjedde 22.juli 2011. Og kanskje ikke så rart at alle disse inntrykkene vi får utenfra blir med oss inn i vår egen hverdag til en viss grad. Eller de er jo en del av hverdagen vår enten vi vil det eller ikke.

Igjen har forfatteren skrevet en aldeles strålende roman, jeg håper og vil tro at denne romanen når ut til mange der ute! Vil bare komme med et lite OBS! Med tanke på bokbloggerprisen 2018 så er dette en roman bokbloggerne burde få med seg i løpet av høsten.

Jeg gleder meg allerede til neste utgivelse fra denne kanten og i mellomtiden skal jeg lese både debutboken og den ene romanen jeg ennå ikke har lest.

 

ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

 


Forlag: Tiden
Tittel: Jeg skal beskytte deg
Forfatter: Birger Emanuelsen
Format: Innbundet
Sideantall:316
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Birger Emanuelsen.
Foto: Andrè Løyning

Birger Emanuelsen er født i 1982 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2012 med novellesamlingen For riket er ditt, han har siden skrevet fire romaner. For romanen Fra jorden roper blodet som kom ut i 2014 fikk han Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris.

 

 

HILSEN BEATHE

Mørke dyr av Janne-Camilla Lyster

mørke dyrForfatteren er en alsidig dame som driver med både dans, koreografi i tillegg til å være forfatter og fra før av har hun skrevet en rekke diktsamlinger. Mørke dyr er hennes første roman.
Har en del tanker om denne romanen som jeg har lyst til å lufte og det kan jeg ikke gjøre uten mulige spoilere så denne omtalen leser du på eget ansvar.

De tre vennene Karin, Viktor og den navnløse jeg-personen som er romanens fortellerstemme har vært på en togtur gjennom Europa men den dagen når de skal reise videre til Italia dukker ikke Karin opp som avtalt. De to andre utsetter reisen litt for å lete etter henne men de må gi opp uten resultat og bestemmer seg for å reise videre.

Til å begynne med får vi se hvordan begge to har det i etterkant av forsvinningen men ganske fort kommer Viktor i bakgrunnen og vi får et godt innblikk i hvordan jeg-personen kommer seg videre med livet sitt. Akkurat når jeg tenker at hun har glemt det som skjedde med venninnen så kommer det små sekvenser hvor hun blir nevnt eller vi får tilbakeblikk på episoder som skjedde i barndommen deres.Noen av disse tilbakeblikkene var veldig såre.  Det er tydelig at Karin er med henne i tankene selv flere år etter forsvinningen og selvfølgelig fint at hun får noe ut av livet sitt.

Jeg-personen,som i likhet med forfatteren er danser, flytter mye på seg i årene som kommer, det kan virke som hun har vanskelig for å slå seg til ro på et sted. Om det er slik hun er som person eller om det har noe med Karins forsvinning er jeg usikker på. Det spiller kanskje ikke noen rolle heller.

Forholdet hennes til vennen Viktor endrer seg også uten at jeg fikk helt tak i hvem det var sin skyld, men det kunne virke som han bærte nag til henne på en måte eller kanskje de følte seg skyldig begge to, eller kanskje de skyldte på hverandre at venninnen deres forsvant. Det er kanskje ikke unaturlig at vennskap opphører når det blir satt på prøve slik som her og det virket heller ikke som de snakket noe særlig om det seg i mellom heller.

 

Å forsvinne og å forlate er selvsagt to ulike ting, til og med motsetninger. Men for dem som står igjen, kjennes de påfallende like ut.

S.70

Jeg forstår at dette først og fremst er en roman om hva som skjer med fortellerstemmen i etterkant av det som skjer når de er på tur. Hvordan hun takler sorgen og tapet av venninnen som hun har kjent siden barndommen og hvordan hun prøver å skape seg et liv for seg selv og leve med det som har skjedd. Samtidig  må jeg si at disse sekvensene som utgjør mesteparten av romanen er for det aller meste uinteressant for meg som leser, det er synd å si det og jeg skulle ønske at det ikke var slik men den eneste grunnen til at jeg leste videre var at jeg vil finne ut av dette med Karin. Jeg forstår at det ikke er alfa og omega med hensyn til fortellingen som sådann,det er fortellerstemmens tid i etterkant som er selve meningen med boken, jeg ser den, likevel sitter jeg igjen med et ønske om å ville vite mer om Karin og vi vil alle ha det vi ikke kan få, ikke sant?

Rett skal være rett, det er noen sekvenser som var fine og jeg likte begynnelsen veldig godt. Da satt jeg med en litt ubehagelig følelse, som om jeg venter på at noe skulle skje, men etter hvert som det ble mindre og mindre tilbakeblikk og mer og mer av fortellerstemmen pr i dag så ble det mindre og mindre interessant(for meg). Jeg kom ikke innpå hovedpersonen i det hele tatt og dermed brydde jeg meg ikke noe særlig om henne og hva som skjedde med henne. Om hun fikk den jobben hun ville ha eller om hun fikk en kjæreste eller ikke.
Om det skyldtes forfatteren valg å gjøre henne navnløs og at det dermed oppstod en avstand er jeg noe usikker på. Det var selvfølgelig øyeblikk som var fine, for eksempel de gangene når sorgen kom opp til overflaten og ting føltes litt mørkt. Men dessverre er ikke det nok til å veie opp for resten av det inntrykket jeg satt igjen med. Ville så gjerne ha følt på den samme sorgen og det samme savnet som henne, med dessverre så ble jeg ganske så likegyldig til det hele. Er redd dette er en bok som kommer til å gå i glemmeboken nok så fort, dessverre.

Når det er sagt så har forfatteren et veldig godt språk,til tider er det veldig poetisk og ikke minst veldig billedlig. Man kan merke at dette er en forfatter som er vant med å skrive poesi og jeg skal defintivt lese noen av diktsamlingene hennes. Boken hennes har så absolutt kvaliteter og derfor er det synd at den ikke gav meg mer enn den gjorde. Jeg fant ingen omtaler av denne og jeg er spent på om andre der ute har lest eller har planer om det. Har du lest vil jeg gjerne vite hva du syntes, kanskje du har sett noe her som jeg ikke gjorde denne gangen? Let me know.

 

 


Forlag: Tiden
Tittel: Mørke dyr
Forfatter: Janne-Camilla Lyster
Format:Innbundet
Sideantall:139
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Janne camilla lyster
Foto: Tale Hendnes

Janne-Camilla Lyster er født i 1981 og er en norsk danser, koreograf,forfatter og lyriker.
Hun debuterte som forfatter i 2005 med diktboken Øyeblikksarkiv og har siden den gang gitt ut ytterligere fem diktsamlinger hvor flere skal være kritikerroste. Mørke dyr er forfatterens første roman.

 

HILSEN BEATHE

Hva er greia med den lampa liksom?

bilde til header TUV

Fra: Beathe
kopi: Eli
Sendt: 4.august 2018
Til: Alle bokbloggere
Emne: Lampa på Stovner, Samlesing av TUV

 

Handlingen i Zeshan Shakars debutroman spenner seg over fem år fra 2001 til 2006  og de to unge guttene fra den samme blokken i Tante Ulrikkesvei (TUV) Mo og Jamal er med i et forskningsprosjekt gjennom NOVA som skal kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen og det er gjennom deres korrespondanse til seniorforskeren ved NOVA at vi får ta del i deres historie.

I romanen hører vi at regjeringen lanserer en Groruddalspakke og at Oslo kommune har fått egne midler øremerket til tiltak for spesielle innsatsområder blant annet i området hvor Tante Ulrikkesvei ligger. Og flere av disse tiltakene går på utbedring av uteområder samt at skoler skal rehabiliteres. Og det er i denne pakken at lampen kommer inn, du vet – verdens største lampe. Og det var med blandede følelser at befolkningen på Stovner tar i mot lampen under avdukingen. Her er Jamals reaksjon en god stund etter.

Jeg  har glemt å fortelle deg om lampa elle?Ja ass, jeg sverger, mann, vi har verdens største lampe her på Stovner. Det er lange sia den kom da. Men liksom, dem sier den er Guiness- rekord. Stygg som faen da. Ser ut som en sopp liksom. Som på Super Mario.Bare ikke rød og hvit, mer sånn grå og oransje.
I starten den lyste, hvert fall, som en lampe liksom. Nå den har slutta å lyse ass.
Men egentlig det er bra. Når du sitter der, det er ikke lett å sjofe deg.

S.294

 

I virkeligheten kom den på plass i september 2011 og den er ni meter høy og har innebygd rumpe-varmer, jeg kødder ikke. Det gjøres tiltak i bydelen, Groruddalssatsningen 2017- 2026 hvor nærmiljøkvaliteter skal både styrkes og utvides og de har et mål om at alle steder skal oppleves som trygge,gode og inkluderene for å sitere det som står i delprogrammet.

Hvor mye den lampa kan bidra med er jeg derimot noe usikker på og jeg vet ikke helt om jeg skal uttale meg om hva jeg syntes om den, sånn uten å ha tatt den nærmere i øyesyn….men èn ting er sikkert at denne lampa har blitt selve symbolet på Groruddalssatsningen…det kan ingen ta fra den!

 

Mag-Zeshan-Shakar-reportasje-MC-11.48254
Foto: Matilde Clemetsen

 

Har du ennå ikke lest denne sterke og viktige romanen så håper vi at du vil lese den sammen med oss nå i august. Har du lest den så legg gjerne igjen link til innlegget ditt her.

Ja, nå var det ikke slik at jeg skulle gi en inngående analyse av den lampa ass,det skjer ikke da- men du vet, komme med små hint om at det faktisk foregår en samlesing og at det finnes en bok som heter Tante Ulrikkesvei(TUV) som vi gjerne vil at du skal få øya opp for.

 

Snakkes.

Bok & kulturhjørnet #6

bok-og-kulturhjc3b8rnet-ok

Skrev et innlegg i går som ved et uhell ble slettet så jeg prøver meg igjen i dag.

 

  1. Jeg er ikke den personen som kan finne på å reise steder jeg har lest om i en bok, da jeg er redd jeg måtte ha vunnet i lotto først. Uansett her er en oversikt over 26 bøker som hver og en kan få deg til å spre dine vinger og fly ut i den store vide verden. Har du lest en bok som har fått deg til å reise?
  2. Fant en liten quiz hvor man skulle finne ut hvem hovedkarakteren i boken var, de fleste bokormer klarer denne – jeg hadde ni rette til tross for at jeg knapt har lest en eneste av bøkene som ble nevnt.
  3. De sier det er barn og fulle folk du hører sannheten fra, vel, disse barna skal ha for forsøket. Trodde jeg skulle daue 😀
  4. Her om dagen ble filmen MI:6 vist oppe på preikestolen og Tom Cruise sendte hilsen til alle de som møtte opp. Noen kaller visningen av filmen på preiksestolen en ren gimmik, men gimmik eller ikke – kult var det og filmen skal jeg se selv om jeg ikke har sett alle filmene i serien.
  5. Her kommer grunnen for at jeg lagde nytt innlegg i det hele tatt for har dere fått med dere innleggene til Ann Helen hvor hun leter gjennom arkivene til andre bokbloggere, om ikke så må dere gå inn å lese. Det er definitivt mye gull å finne i gamle og nedstøvete blogginnlegg.

 

Og det var et av innleggene hun lenket til som ble skrevet av Eli for fire år siden jeg bet meg veldig merke i. Dette med blogging og hvorfor man driver med det, om tanker man har for fortsettelsen. Jeg skrev en lang avhandling i går om hvor stresset jeg blir det ligger mange bøker på vent i skrivebunken og at jeg har flere påbegynte bøker fra juli som skulle vært lest ferdig.

Vel, bøkene i bunken forsvinner ikke og jeg tenker at det ikke er så nøye om det drøyer noe før de blir skrevet om. Dette er hobbyen min og det er ingen deadline på innleggene.
Jeg har ikke testet ut denne teorien ennå og jeg er spent på hvordan den fungerer på meg som egentlig er perfeksjonist når det gjelder blogging. Ikke at innleggene er så fantastiske men jeg «stresser» når jeg ikke klarer å følge min egen plan og målsetting.

Har du noen gang følt på dette «stresset» med hensyn til blogging, og eventuelt hva har hjulpet deg ut av det?

 

 

HILSEN BEATHE

Skitne lille hjerte av Emily Dickinson

skitne lille hjerte

Emily Dickinson (1830-1885) var en amerikansk poet som i løpet av sin tid som forfatter skrev så mye som 1800 dikt hvor et fåtall faktisk ble utgitt mens hun ennå var i live og da anonymt. Etter sin død ble hun anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur.
Hun bodde hele livet sitt i Amherst i Massachusetts og på et tidspunkt trakk hun seg tilbake fra omverden og levde en eremitt-tilværelse i foreldrenes hus «The Homestad».  I tillegg til en omfattende produksjon av dikt var hun en meget ivrig brevskriver som senere ble samlet i tre bind og hvorav tre av de mest berømte er «The Master Letters». Man kan undre seg på om denne tilbaketrekkingen var å regne som et sykdomstrekk eller om isolasjonen var nødvendig for henne for i det hele tatt å være forfatter. I følge Wikipedia ble hun sett på som noe eksentrisk.

Emily Dickinson oppsummerte det viktorianske samtidig som hun var en forløper for modernismen innenfor den amerikanske lyrikken.
Hun skrev tett på livet uten at det var selvbiografisk av den grunn. Hun har også en litt særegen stil for å si det mildt. Her sammenlignes parlamentet med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi og en spalting i hjernen med et flokete garnnøste. Uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete for å nevne noe.

Dickinson skal i et av de mange brevene hun skrev definert poesi som en form for skalpering: Hvis jeg leser en bok og kroppen blir så kald at ingen ild kan varme den, da vet jeg at det er poesi. Hvis jeg fysisk kan føle det som om den øverste delen av hodet tas av, da vet jeg at det er poesi. Mistenker at damen var veldig interessert i dissekering.
Mange av diktene hennes handler om død og udødelighet, noe som visstnok også skal gå igjen i brevene hennes.

 

DickinsonEmily
Foto: Kolon forlag

 

Hun sier også et sted at hun poserer både i diktene og i brevskrivingen slik at man kan ikke helt stole på om mange av diktene handler om henne selv eller ikke. Det spiller vel heller ingen rolle. Samtidig syntes jeg av og til det skinner gjennom en slags tristhet i noen av diktene, men det må jo ikke bety at forfatteren var trist når hun skrev dem.

Det er lett å arbeide når sjelen leker-
men når sjelen er trist-
og jeg hører den legge bort lekene
blir arbeidet tungt-

Det er enkelt når det verker i knokler, eller skorpen-
men spilene rundt nerven
lemlester lekkert-mer grusomt
som en panter i hansken-

 

S.12

Jeg må bare dele det aller første diktet med dere for det var så fint.

Begerbad, blomst og en torne
en vanlig sommermorgen-
dugg i en kolbe- en bie eller to
et vindkast i et tre-
og jeg er en rose.

S.7

Og aller sist må jeg dele titteldiktet med dere.

 

Skitne lille hjerte,
som bare er mitt.
jeg vant det med et kinn-
et fregnete helgenskrin-

Men vakkert nok
for den som ser
sjelens ansikt
og ikke knærne.

S.82

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese disse berømte brevene hun skrev. Og om det er noen som har lyst til å lese noen av diktene hennes på engelsk så finnes det en liste over noen av diktene hennes her.

Den utgaven jeg har lest er en revidert utgave av den som kom ut på norsk i 1995, det finnes også to etterord av Tone Hødnebø som har gjendiktet Emily Dickinsons dikt.

Dette er nok en samling jeg kommer til å finne frem flere ganger for jeg tror at dette er en samling hvor man kan oppdage «nye» ting for hver gang en leser den. Absolutt en spennende forfatter som heller ikke ble så veldig gammel, eller kanskje 55 år ikke var så verst mot slutten av 1800-tallet?

Anbefales!

 


Forlag:Kolon
Tittel:Skitne lille hjerte
Forfatter:Emily Dickinson
Oversetter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:116
Utgitt:1995(norsk utgave)
Min utgave:2015
Kilde:Leseeks

 

HILSEN BEATHE