To sommerkvelder på litteraturhuset!

Det ble tre arrangement nærmest på rappen dette men det er jo ingenting i forhold til de traverne som er vant til å gå på litteraturfestivaler. Okke som så har jeg tenkt å skrive noen ord om de to arrangementene jeg har vært på de siste dagene.

Onsdag var det debutanttripp i Boksalongen hvor Elise Winterthun var i samtale med debutantene Zeshan Shakar(Tante Ulrikkesvei) Marjam Idriss(Jannikeevangeliet)og Sarah Zahid(La oss aldri glemme hvor det kan være å leve).

Debutanttripp

Mye litteratur handler om å befinne seg på utsiden av fellesskapet. Finnes det en særlig form for utenforskap for de som har en annen etnisitet enn majoriteten? Hva består det i såfall i? Dette var noen av spørsmålene som skulle besvares denne kvelden, men aller først presenterte forfatterne seg selv og sitt prosjekt.

Først ut var Marjam Idriss om romanen Jannikkeevangeliet som blant annet handler om Layla som måtte flykte fra hjemlandet sitt på grunn av legningen sin. Hun bor en periode på et asylmottak. Karakteren Layla sliter blant annet  med internalisert homofobi, det vil si de følelsene man selv sitter med på grunn av en innprentet holdning fra resten av samfunnet.  Hat som kommer utenfra kan forplante seg inn i personen selv. Hun snakket en god del om dette og det var interessant å høre på henne. Jeg fikk ikke med meg hvert eneste ord og derfor litt vanskelig å gjengi det her nå. Jeg må huske å be om slynge neste gang tor jeg, så blir det lettere å skrive referat senere.

marjam leser

Deretter var det Sarah Zahid sin tur og hun debuterte nå i vår med diktsamlingen  La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve   handler om en ung jente som vokser opp på Holmlia i Oslo. Det er først og fremst oppvekst og miljø som skildres. I diktsamlingen merker vi ganske fort at jeg-personen  Sara er litt ensom og på utsiden av samfunnet, men kanskje det er litt selvvalgt? Et sted skriver hun og dette la jeg merke til i samlingen og Winterthun tok det også opp, dette med at de bodde åtte eller ni mennesker i en liten leilighet og hva det vitner om. At det er trange kår og kanskje økonomien er så som så. Zahid forteller at dette var ikke noe hun tenkte over når hun vokste opp.  Zahid forteller åpenhjertig at diktsamlingen er preget av hennes eget liv. Hun hadde ingen spesiell grunn for å ha valgt diktform til sin debut men hun likte veldig godt «Flammestilen» aka utformingen på deres diktbøker.  Tittelen henspeiler på at det finnes håp, ikke fordi hun har innvandrer bakgrunn men fordi hun er ung og kanskje noe forvirret? Ja, hvem er ikke det når man er ung?

zahid leser

Sist men slett ikke minst så var det Zeshan Shakar sin tur å prate om romanen Tante Ulrikkes vei som fikk Tarjei Vesaas debutantpris i fjor. Den er også som dere vet årets joker for Bokbloggerprisen og jeg ser virkelig frem til at meg og Eli skal framsnakke den i august.  Boken handler som flere av dere vet om de to Stovnerguttene Mo og Jamal som bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei og de skal gjennom en periode på 2 år ha kontakt med en seniorforsker fra NOVA som skal kartlegge ungdoms levevilkår i dette området.

Disse guttene representerer to ytterpunkter. Shakar sier at boken er først og fremst en oppvekstroman, samtidig som den selvfølgelig handler om to unge gutter med minioritetsbakgrunn. Han ville at de skulle snakke med noen og derfor valgte han denne formen med at de skulle holde kontakt med denne seniorforskeren i NOVA gjennom epost. Shakar forteller også at når han gikk på barneskolen og de fikk ny lærer kunne han fortelle at vennene hans hadde frarådet ham å ta jobb på Stovner på grunn av alt det negative som ble sagt om dette området. Shakar ble helt overrasket over dette fordi han selv ikke hadde opplevd strøket som dårlig.

shakar

Alle disse tre debutantene forteller at det er stor forskjell mellom hvordan området de kommer fra  blir presentert i media og hvordan de selv opplever området. Ofte kjenner de seg ikke igjen. Også når det gjelder økonomi så kan det virke som utenforstående overdramatiserer den økonomiske situasjonen til de som bor i området og at de selv ikke opplever det som så ille.
Både Shakar og Zahid forteller at det ligger mye forventninger til utlendinger som kanskje ikke blir nevnt, men at det definitivt er der.

De snakket også om et slags konkurranseforhold mellom det å være etnisk norsk og være en del av en minioritet, men at man som minioritet fint kan være en del av det norske. Begge to er annen generasjons innvandrere og blir kanskje møtt på en litt annen måte enn det foreldrene deres gjorde igjen.

De snakket en hel masse og jeg glemte en stund å notere så jeg tror hovedpoenget ble borte i en gullfiskehjerne. De var innom den berømte lampa på Stovner og det er ingenting å kimse av, og jeg gleder meg til å ta den i nærmere øyesyn en eller annen gang.

Shakar var en ivrig lytter og nikket gjenkjennende når de to andre snakket både om bøkene sine, tema og om det å tilhøre en minioritet. Av disse tre er det kun Idriss som har manus til ny bok klart, og der sprakk boblen gitt som hun sa. Jeg håper at de to andre også har planer om nye prosjekter i fremtiden.

Tre fine folk jeg er glad for at jeg var og hørte på!

Dere er herved advart…mooohahaha…

blank memes 2018

I går kveld var det Kirsten Thorup sin tur og hun hadde en fin samtale med Kari Birkeland på Alver- rommet. Thorup mottok Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Erindring om kjærligheten, og siden jeg ikke har skrevet om den selv ennå har jeg linket til Rose-Marie sin fine omtale av denne, hun leste boken på dansk på nyåret. Selv holder jeg på med boken.

kari og kirsten

Jeg skal ikke si at armer og bein gikk men det var en tydelig engasjert forfatter vi møtte, og ikke minst så virket hun veldig flink. Jeg har som sagt begynt på boken men det er ingen bok man rusjer gjennom fordi teksten krever at man stopper opp litt og tenker før man leser videre.

Romanen handler om Tara,  og tar opp tema som blant annet foreldrerollen og ikke minst forholdet mellom mor og datter.  Og spørsmål som  hvor tabu  det er om man ikke helt fikser denne rollen?  Tara er en person som hjelper andre nærmest til hun selv går til grunne, men å gi sitt eget barn det nærværet det så sårt trenger fikser hun ikke.

Vi følger Tara gjennom 50 år, det gjør at man får et tidsbilde av Danmark gjennom denne tiden også.
Forfatteren har brukt hele 10 år på å utvikle karakteren Tara som har slitt med fødselsdepresjon og er ikke en mentalt sterk person.

Thorup forteller også om familier hvor noen velger å bryte kontakten med andre familiemedlemmer, dette gjør de fordi det er nødvendig -men i romanen blir ting satt veldig dramatisk opp for å gjøre ting tydelig.

Hun forteller også at barn står i sentrum av foreldrenes liv, men foreldrene står ikke i sentrum i barnas liv- det brøt ut latter i salen som jeg tyder dithen at det var mange som kjente seg igjen meg selv inkludert.

Det er mange som har en tøff barndom og mange har behov for å bearbeide dette og trenger kyndig hjelp av psykolog lenge etter at de selv har blitt voksen. Det er ikke disse Thorup sikter til når hun videre sier at på et eller annet tidspunkt må man slutte å bebreide foreldrene sine for en dårlig barndom, fremstå som et offer. En gang må man bli såpass voksen at man tar ansvar for sitt eget liv og ikke henger alt på denne «dårlig barndom-knaggen.» Det er viktig at man begynner å se fremover og ikke tilbake.

Hun fikk også spørsmål om hvorfor det er slik at de aller fleste mødre har så dårlig samvittighet og til det svarte hun at det er på grunn av det ansvaret som ligger i det å være mor.

Erindringer om barndommen endrer seg også hele tiden mener hun. for man husker nødvendigvis ikke det samme fra barndommen som 20 åring enn du vil gjøre som 60 åring.

kirsten leser

Kirsten Thorup tok seg tid til å lese flere sekvenser fra boken og hun var like engasjert da også. Hun fikk også spørsmål angående dette å få Nordisk Råds Litteraturpris og det var veldig stort for henne. Hun hadde knapt nok turt å håpe på det.

Hun forteller også at hver gang hun har skrevet en bok så tenker hun at den er annerledes enn noe annet som hun har skrevet før, men like før hun skal gi fra seg manuset må hun konstatere at det nok er noe av det samme hun har skrevet før 🙂 eller som hun sa det: Nei, så har jeg lige skrevet det samme igjen.(på norsk/dansk)

Hun kan røpe at hun er i gang med en ny bok, og at det tar ca 1 år fra hun har gitt ut en bok til hun føler det er tid for å begynne på en ny.

Jeg gleder meg til å lese videre i boken, og jeg kommer helt sikkert til å lese flere bøker  av Thorup som har mange bøker på samvittigheten og har vunnet en rekke priser for sitt arbeide.

To vellykkete kvelder unnagjort, i forrige uke var jeg å hørte på Berit Hedemann om  aldring: begjær som også var meget hyggelig.

Håper at noe av dette var forståelig og at jeg ikke bare har surret, merker at jeg er i sommerdvale om dagene.

 

HILSEN BEATHE

 

2 kommentarer om “To sommerkvelder på litteraturhuset!

  1. Veldig kjekt å lese om foredragene du har vært på, kommer meg ikke avgårde for tiden, varmen begeistrer, så jeg nekter å gå innomhus. Håper du har en fin helg Beathe!

    Liker

    1. Så bra du syntes det! Nja, den verste varmen har gitt seg i 19-20 tiden om kvelden når disse foregikk og jeg fikk nå vært ute i solen i flere timer før den tid både hjemme og i byen så jeg klager ikke på for få timer ute i solen! Dere hadde vel også nok å gjøre innomhus med det dere måtte rive og klargjøre 😉

      Ha en fin helg du også, Tine 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.