Armauer av Liv Mossige

Høsten for snart fire år siden  hadde jeg et «Lepra-prosjekt» på bloggen min etter at jeg leste romanen «Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo.  For nøyaktig en uke siden gjorde  Elida meg oppmerksom på denne boken, som har handling fra nettopp St. Jørgen hospital og jeg må med skam å melde si at jeg ikke hadde hørt om verken bok eller forfatter til tross for at hennes forrige bok var meget kritikerrost. Det er så kjekt når medbloggere setter en på sporet av bøker.
armauerArmauer er fortellingen om den unge Johanne som er romanens fortellerstemme, hun er 12-13 år i den perioden vi besøker henne. Hun har ikke foreldre men ser veldig opp til Inger, en eldre dame som også bor på hospitalet. Hun kan spå i kaffekopp og sa alltid at Armauer skulle komme å hente dem. At de alle sammen snart skulle vekk fra det begredelige St. Jørgen og bli tatt med til  Lungegårdshospitalet. Når de sier Armauer så er det selvfølgelig Gerhard Henrik Armauer Hansen de sikter til. Han  som oppdaget leprabasillen.  Litt morsomt at forfatteren valgte nettopp disse to navnene på de to kvinnene for min mor het Inger- Johanne.

Handlingen er lagt til 1870-tallet( Litt usikker på eksakt årstall for et sted stod det 1870 og et annet sted var det nyttårsaften like før 1878, men jeg tviler på at handlingen foregikk over 8 år, omtrent 1 år vil jeg tippe er riktig.)

Johanne var en vakker ung jente med tykt og nydelig hår, sykdommen gikk ut over hendene hennes  for hun hadde store sår og hun gikk som oftest med hansker på seg. Den snart 60 år gamle klokkeren som jobber der har et meget godt øye til henne…

 

Slipp meg inn, sier klokkeren. Jeg åpner døra til værelset på gløtt. Jeg hørte nok det banket, selv om det var alt for sent til det. Klokkeren stikker hodet inn. Du må ikke låse inn til deg selv, sier han. Hit kommer ingen andre, hvor mange ganger har jeg sagt det til deg? Klokkeren legger hånden bak det ene øret. Er du døv,du?

S.44

Det var veldig kjekt «å være innfor dørene igjen nede på St. Jørgen» og for meg som har lest en god del fra nettopp denne plassen gjennom en rekke bøker så var der ikke så veldig mye nytt under solen. De som kunne jobbet og stod på som best de kunne og det var tydelig at de folkene som bodde her var meget fattige og ganske så isolert fra resten av byen. Noen fikk lov til å være med klokkeren på torget for å selge ting de hadde laget for å skaffe seg litt inntekt. Ting ble gjerne stjålet om noen av beboerne/ pasientene hadde verdisaker. Det var sparsommelig med mat, det gikk helst i sild og poteter, samt grøt.

Ting gikk i sin vante gang og en dag kom det en dame sammen med den lille jenten sin, de var fra Alvøen og hadde gått over fjellet for å komme til hospitalet. Det var moren som var syk, den lille jenten var frisk. Johanne klarte å få ut av henne at hun het Agnes, og Johanne følte etter hvert en veldig omsorg for  lille Agnes.

Johanne, Inger, Else og de andre som bodde der gikk med en drøm om en bedre fremtid og så virkelig frem til at Armauer skulle komme å hente dem og ta dem med til Lungegårdshospitalet.

Det er sårt å lese om hvor dårlig kledd de ofte var og måtte bruke klær og sko til de omtrent falt fra hverandre av seg selv. Jeg fikk ganske snart stor medfølelse for Johanne for hun gikk gjennom mye som unge jenter så absolutt ikke skal. Hun ble kalt engelen av de andre fordi hun visste aldri hva godt hun skulle gjøre for folk, men hun hadde også en mørk side for innimellom likte hun å lese med fyrstikker.

Det er ikke så mye å skrive om romanen uten å røpe for mye av det som skjedde men jeg forstår godt at de gikk og ventet på et bedre liv og det var for det meste det romanen handlet om foruten det jeg ikke kan snakke om. Måtte nesten le av en episode hvor Johanne står nede i kjelleren sammen med Else og skal vaske seg nedentil, og siden hun blør så er det nok å vaske seg èn gang i uken får hun beskjed om, for det kommer bare til å blø mer om hun vasker seg mer! Wtf?

Språket er for det meste greit og det flyter fint men av og til fremstår det noe tungvint og ikke minst så er det et overforbruk på ordet det og allerede på side 30 var jeg deeeritlei, men det gikk seg til etter hvert. Jeg kan nevne noen eksempler: Else tør nok ikke det. La Elses flokk være Elses flokk. Inger sa det. Jeg lar den ene hånden hvile på den gule silken, tenk det, det kan bli noe ut av dette, ikke bare det samme vanlige,et par votter eller en strikket lue. Det er noe annet å sy enn å strikke, rekke opp gamle sokker og strikke dem på ny, det er ikke fritt for det. Det som er sydd, bærer man helst til fest,det. 

Litt usikker på om dette  skal være måten Johanne snakker på, samtidig forstår jeg ikke helt vitsen med det for det  forstyrret rytmen i lesingen når jeg måtte gå tilbake for å lese noen av setningene på nytt igjen. Og det blir litt kjedelig når det ofte står: Inger sa det, Else sa det eller han sa det. Lurte rett og slett på om jeg skulle telle hvor mange ganger ordet det var skrevet i romanen men tenk at det gadd jeg ikke det.

Flere av tingene nevnes også flere ganger, men det forstår jeg kan symbolisere at ting går i den samme tralten. Samtidig ble disse sekvensene noe kjedelige når du hadde lest det to eller tre ganger før. Boken er ikke på så mange sider liksom.

Syntes at slutten var litt vel åpen men grei nok men jeg savnet at det ble nøstet opp i hvordan det gikk med en av personene som forsvant uten at vi fikk vite hvor det ble av henne.

Ellers likte jeg veldig godt de sekvensene som omhandlet Johanne og det som skjedde med henne for det var hjerteskjærende lesing. Samtidig tenker jeg at selve historien kunne fått litt mer kjøtt på beina.

Dette er forfatterens såkalte vanskelige andrebok og selv om det ikke ble full klaff med denne så fikk jeg lyst til å lese debutboken hennes Tyskland,noen som har lest den?

st. jørgen hospital


Forlag:  Cappelen Damm
Tittel: Armauer
Forfatter: Liv Mossige
Format:Innbundet
Sideantall: 251
Utgitt: 2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Liv mossige
Foto: Anna Julia Granberg

Liv Mossige er født i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Tyskland i 2014.

 

 

HILSEN BEATHE

5 kommentarer om “Armauer av Liv Mossige

  1. Så synd at det ikkje klaffet med denne boken, men det kan jo ikkje klaffe alltid. Eg har ikkje lest debutromanen til Mossige, men meiner å ha fått med meg at den er godt likt blant lesere (men kan hende eg tar feil).

    Liker

    1. Altså det gikk fint å lese den til tross for mine innvendinger til den, så det var ikke sånn at jeg «slet» meg gjennom den. Så du skal ha tusen takk for tipset 🙂 Jeg skal spore opp den andre boken hennes for det kan rett og slett være at den er bedre.

      Liker

  2. Du følte det litt som … «Ja, det var det!» da du var ferdig?

    (Fornøyd med den, haha)

    Leprahistorien er interessant, håper å en gang besøke St.Jørgens. Min tippoldefar var spedalsk og var innom der en gang i tiden, selv om han døde i sitt eget hjem. Skulle gjerne gått rundt i gangene og snust inn trist historie, og naturligvis også søkt litt i arkivene.

    Liker

    1. Hehe….nettopp, det var sånn det var det! Jeg var inne i kapellet der på boklansering en gang men ikke på hospitalet, det kunne jeg gjerne ha tenkt meg også. Veldig interessant at din tippoldefar har vært der en gang, da blir det nok ekstra spesielt for deg å komme dit tenker jeg. Når jeg leser bøker fra St. Jørgen så skulle jeg ønske det var mulig å gå tilbake i tid for å se med egne øyne hvordan de hadde det der.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.