Dødevaskeren av Sara Omar

Fredag forrige uke var jeg på et arrangement på litteraturhuset hvor forfatteren var i samtale med Hilde Sandvik om boken hennes som har vakt stor oppsikt med sitt kritiske blikk på kvinneundertrykkelse i den muslimske verden.

DØDEVASKERENJeg gruet meg for å begynne på boken for jeg hadde en anelse om hva som ville komme – grotesk lesing.

Boken begynner ganske så brutalt om Frmesk som i 2016 ligger på et sykehus i Danmark og har mareritt om at en jente kommer stormende ut av et hus med faren i hælene. Jenten har blod på kjolen sin og faren er hysterisk og roper at han er krenket. Det hjelper ikke at de rundt ham ber han spare henne og at hun tilfeldigvis fikk mensen mens hun skulle prøve en sykkel. Deres bønner ble ikke hørt og han skjærer ut tungen hennes, kutter av henne begge ørene og hun ligger igjen i en blodpøl. Jentens mor løper inn i huset og henter en kanne med væske og tenner å seg selv. Hun prøver å nå frem til den døende datteren sin før hun selv ble slukt av flammene.
Dette er et mareritt som stadig kommer tilbake til Frmesk, og kanskje hun var tilstede da dette skjedde?

Den unge medisinstudenten Darya, en av pleierne til Frmesk kommer fra en tilnærmet lik bakgrunn som det Fremesk gjør og de prater litt sammen men Frmesk er noe reservert og er livredd for å fortelle henne for mye. Det er tydelig at Darya fremstår noe «kuet» for hun må hele tiden ta mobiltelefonen i tilfelle det er faren hennes om ringer for å sjekke ut om hun faktisk er på jobb. Faren har funnet en mann til henne som hun aldri har møtt før og som hun ikke har lyst til å gifte seg med, en filleonkel.

Vi følger «nåtiden» i korte øyeblikk mellom tilbakeblikkene til fortiden og aller først går vi tilbake til den dagen i 1986 når Frmesk ble født. Anwar og Rubar venter sitt andre barn, fra før av har de en liten gutt på fem år. Etter en fødsel som holder på å gå galt blir Frmesk født. Dette blir ikke godt mottatt av Anwar og moren, og når hun i tillegg er syk og ikke tar til seg mat som hun skal går han etter hvert med på å la henne bo hos mormoren og morfaren,Gawhar og Darwèsh. Aller helst ville Anwar tatt henne med seg og begravd henne levende. Tilbake sitter deres datter Rubar i sitt helvete av et ekteskap, men som foreldren kan de ikke gjøre noe som helst da hun er mannens eiendom når de er gift.
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene i den tro at det er de som er foreldrene hennes og hun har det godt der, selv om det dessverre skjer ting som ikke burde skjedd en liten pike. Når jeg sier vokser opp så mener jeg frem til hun blir fem år og etter det vet vi ikke noe mer og jeg kjenner at jeg gjerne ville visst hva som skjedde fra hun var fem år og frem til hun flyttet til Danmark i 2001 som femtenåring.

Gawhar var en som de kalte dødevasker, dette er en kone som vasker ren de døde og lemlestede kvinnene som er æresløse. I romanen ser vi at Frmesk ved mange anledninger overværer hva mormoren gjør på og får se lik som det ikke alltid er så mye igjen av, og i intervjuet kunne forfatteren fortelle at hun har sett på nært hold hvordan en dødevasker utfører sine ritualer. En dødevasker ble ofte sett veldig ned på av andre i samfunnet, mens for Omar er de heltinner.

Ved èn anledning måtte Gawhar prøve å komme en ung kvinne til unnsetning. Hun hadde giftet eg dagen i forveien men hun hadde ikke blødd om natten og i ren frykt flyktet hun til Gawhars hus. For om en kvinne ikke blør på bryllupsnatten så er hun i deres øyne uren, en hore, en skjøge som ikke fortjener livets rett og stakkars mann som har giftet seg med en slik. Når Gawhar prøvde å forklare at alle kvinner er forskjellige og at denne unge kvinnen rett og slett ikke hadde hatt en sterk jomfruhinne og at hun derfor ikke hadde blødd- det trengte ikke bety at hun ikke var ren. Dette ble ikke godt mottatt av de andre kvinnene og den ene uttalte:Ja, den vantro har du alltid trodd på! Jeg takker Allah for at jeg ikke kan lese,den slags forderver en kvinne og det er det som har skjedd her. De setter noen dråper med blod foran en ung kvinnes liv og ser ingen problemer med at hun må bøte med livet for noe hun ikke kan noe for, hun er bare skapt sånn.
Litt rart at de er så imot jenter, uten dem kunne de ikke ført verden fremover, men det virker nesten som de har glemt. Men det viser bare hvor utrolig uvitende disse kvinnene er og de vil, eller tør ikke å skaffe seg kunnskap eller si imot mennene sine.

 

«De sparker løs på en død kvinne,» ropte den fremmede. De brune øynene hennes flakket. «Hun ble akkurat kastet ut av en bil. Hun er blitt skutt, og har ikke hender. Hun må ha vanæret familien sin, og nå får hun som fortjent.»

S.206

 Det er ingen tvil om at dette er en sterk roman og jeg stålsatte meg som sagt før lesing, det er ganske så groteske ting som blir beskrevet her og man får helt vondt av å lese dette. Det er ingen «walk in the park» men samtidig ble jeg ikke overrasket over grusomhetene for vi har i grunnen hørt disse forferdelige historiene flere ganger før og sånn sett er ikke dette en «unik» roman i så måte.  Det har ikke noe med å gjøre at jeg ikke tok innover meg disse grusomhetene for det gjorde jeg, men det viser heller at dette er en troverdig fortelling og selv tenker jeg at alt som skjedde her kan skje, eller det skjer helt sikkert. Flere tusen kvinner blir hvert eneste år brutalt drept for noe de ikke kan noe for  fordi flesteparten i deres kultur er uvitende eller tar altfor bokstavelig en tekst i en bok. Noe som gir dem rett til å drepe et annet menneske fordi de selv et øyeblikk føler seg litt «krenket».
Kunnskap er makt, men det er ikke- eksisterende i dette samfunnet hvor kvinnene er prisgitt mannen som når som helst kan bestemme seg for at deres dager er talte. For meg som er født og oppvokst i Norge høres dette helt sykt ut.

Under intervjuet forrige fredag var forfatteren tydelig på at hun ikke likte for nærgående / personlige spørsmål om det som har med denne historien å gjøre. Hun vil holde privatlivet for seg selv. For meg som leser spiller det ingen rolle hvor mye av romanen som er fiksjon og hva som er basert på faktiske hendelser, hennes egne eller denne venninnen hennes som hun kaller Frmesk i boken.
Men det er ikke til å stikke under en stol at det er påfallende at både Frmesk og forfatteren er født på samme dag og samme årstall og har den samme hvite flekken på hodet. I 2016 ligger Frmesk på sykehus men vi får ikke vite hva som har skjedd forut for innleggelsen, bare at hun har tatt flere operasjoner. Forfatteren selv har vært innlagt på sykehus flere ganger på grunn av selvmordsforsøk, den siste gangen i 2016…så for meg blir det nærliggende å tro at Fremesk har mye av forfatteren i seg uten at jeg skal spekulere noe mer på det.

I de delene som tar for seg Frmesk i «nåtid» så er det tydelig at hun er livredd og kanskje med god grunn? Bedre blir det ikke når Darya ved flere anledninger forteller faren sin om det de to har snakket om..

Ikke at jeg liker å lese om groteske ting men det var interessant å lese de delene av romanen som spente seg fra 1986- 1991, men det var også interessant å lese om Frmesk i «nåtid», men jeg sitter igjen med en liten følelse av at jeg vil vite litt mer av hva som har skjedd med henne før hun havnet på sykehuset.
Denne utelatelsen forsterker egentlig min egen formening om at dette er stort sett forfatterens egen historie. Hun ble fortalt at hun ikke var noe verd, helt fra hun var liten. Til slutt trodde hun på disse tankene selv og dermed prøvde hun å ta livet sitt. Hun forteller at hun har sett helvete på jord så det er ingen tvil om at dette er en kvinne som har opplevd mye vondt.  Hun vil inspirere kvinner til å studere koranen og ikke minst lære seg kritisk tenking, tørre å stille kritiske spørsmål til det som står i koranen.

Omar er en viktig stemme og det er godt å se at kvinner kommer på banen og tør å sette søkelys på dette for det er ingen tvil om at det bør komme endringer i slike miljø som er en så stor fare for så mange kvinner hvert eneste år.

«Gi deg nå, far. Det er da ikke Allahs skyld at et par kvinner blir drept.»
«Muhammad,» fortsetter Darwèsh. «Det er jo ikke bare et par kvinner som blir drept, men flere tusen i året.» Han snudde seg. «Det er meg en gåte at dere uke etter uke kan se på de maltrakterte kroppene til disse kvinnene og jentene og ikke skjønne at dere selv har drept dem med de hellige ordene deres.»

S.315

Dødevaskeren er en utrolig viktig bok som alle burde lese!

 

ANBEFALES!

 

Rose-Marie har også lest og blogget om boken, se gjerne hennes fine omtale her.

 


Forlag:Aschehoug
Original tittel:Dødevaskeren
Norsk tittel:Dødevaskeren
Forfatter:Sara Omar
Oversetter: Hilde Rød-Larsen,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:334
Utgitt:2017
Min utgave: 2018
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

sara bokomtale
Foto: Beathe Solberg

Sara Omar er født i 1986 og er en dansk-kurdisk forfatter og statsviter med armenske røtter. Dødevaskeren er hennes første bok.

 

 

HILSEN BEATHE

 

6 kommentarer om “Dødevaskeren av Sara Omar

  1. Nydelig omtale av en bok som også har gjort sterkt inntrykk på meg! Og heldige du som var til stede på Litteraturhuset og hørte forfatteren snakke om boka!

    Som deg opplevde også jeg at unnlatelsen av å fortelle historien om det som skjedd mellom 1991 og 2016 forsterket inntrykket av at denne boka egentlig handler om forfatterens liv. Hun har tom. latt hovedpersonen Frmesk få samme fødselsdato som seg selv.

    Hvorvidt denne boka kommer til å endre verden … Vel, jeg tror dessverre at det skal mer til. Men det kommer heldigvis flere og flere modige kvinner som skriver bøker, står frem i offentligheten og/eller lager film om selvopplevde sider ved egen kultur. Summen av alt dette hjelper! Det gjør det enklere for andre å komme etter. Man skjønner at man ikke er alene. Da blir det mindre skummelt å stå frem med sin historie – eller enda bedre: våge å velge sin egen vei i livet, frigjort fra kulturelle forventinger om at man skal sette seg selv som individ til side og følge slektens ønsker. Dersom jeg selv skulle ha blitt tvunget til å leve et annet liv enn det jeg lever, og ikke fått utforske egne interesser og drømmer, hadde jeg gått fullstendig til grunne. Det er helt sikkert!

    Jeg håper riktig mange finner frem til denne boka og leser den! Og når man først er i gang med denne, bør man også lese «En muslimsk mors kamp» av Azra Gilani. Hun har levd et helt annet liv enn Sara Omar, samtidig som boka handler om kvinneliv i kulturkræsj mellom muslimsk kultur og vestlig levesett. (Og bare for å ha presisert det: muslimsk kultur er ikke et entydig begrep, men inneholder mye forskjellig. Det som likevel mange ganger er likt, er kvinners stilling og deres rett til å velge sitt eget livsløp.)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s