Maggie-min av Betty Smith

Forfatter Betty Smith er kanskje aller mest kjent for romanen Det vokser et tre i Brooklyn som er basert på hennes egen oppvekst i New York. Jeg har lest men ikke blogget om den så jeg legger ved Tines begeistrede omtale fra 2015. Boken ble forøvrig filmatisert i 1945 under samme tittel. Smith skrev ytterligere tre romaner som alle handlet om minneverdige kvinneskikkelser, blant annet denne som opprinnelig kom ut i 1958 og som nå for forste gang er utgitt på norsk, seksti år etter utgivelsen. Det var på høy tid og jeg håper de to andre romanene også er på agendaen for norsk oversettelse.

maggie-min

Når romanen starter befinner vi oss i en liten landsby i Irland hvor vi møter den unge Patrick Dennis Moore, den yngste av en søskenflokk på tretten. Flere av søsknene var døde mens andre allerede  var voksen og hadde giftet seg. Når faren dør blir noen av barna adoptert bort og satt ut i tjeneste på en annen gård, til slutt er det bare Patrick og moren igjen. Han ble etter hvert forelsket i den vakre men akk så fattige Margaret (Maggie)Rose og omstendigheter gjør at Patrick må reise fra Irland for å søke lykken i Amerika. Han lovet å sende bud etter  moren når han hadde vært der i ett år, men det skulle ta noe lengre tid og betale ned gjelden til de som hadde fraktet ham over og moren døde før han fikk sendt bud etter henne.

Han havnet opp i Brooklyn og etterhvert i armene på Mary Moriarity som blir hans kone og mor til de to barna hans. Datteren får navnet Margaret Rose, etter Patricks store kjærlighet hjemme i Irland, men går under kallenavnet Maggie-min og det er henne denne romanen først og fremst handler om.

Når moren hennes dør i barsel blir det hennes oppgave å ta seg av faren, hus & hjem og ikke minst den nyfødte lillebroren. De som nylig hadde flyttet til Brooklyn trodde at Maggie-min hadde havnet i «ulykken» og at Dennis som han het var hennes. De trodde dermed at hun var «tilgjengelig» men saken var den at Maggie-min gikk «all in» for å være en skikkelig katolikk som gikk og skriftet hver eneste uke og oppførte seg akkurat slik det var forventet av henne, både som kvinne av den tiden og som den religiøse personen hun var.

Men etterhvert som hun vokste til ville hun i likhet med andre på hennes alder bli forelsket og gjøre det som hørte ungdomstiden til, men hun var meget knyttet til hjemmet og hennes ansvar der. Hun møter ganske snart en omstreifer, Claude, som med sin sjarmerende måte å være på får henne til å falle pladask…. Når hun begynner å date denne Claude går Patrick helt av hengslende og finner på ting for å hindre henne i å dra, men Maggie-min som fra hun var ganske liten har vært vant med å ta ansvar vet råd for hvordan de begge skal kunne gå på date samtidig.

Claude forsvinner og hun begynner å date Sonny, en som er fra samme området som henne selv og som ble enda bedre likt av både faren og tanten Lottie ( som forøvrig var gift med Timmy, aka broen til Margaret Rose fra Irland) men når Claude «den sjarmerende» dukker opp igjen ble Sonny fort glemt…..dessverre må jeg nesten si.

Drømte han store drømmer om prærier der hveten lignet flommende gull i vinden? Eller hvordan man, i landskapene der Rocky Mountains perforerte himmelen, ble nødt til å tro på Gud fordi verden var så storslagen? Kom han til gamle South-West og trodde han hadde vandret inn i Spania? Tenkte han på en gang han hadde fulgt en elv for å finne ut hvor den begynte eller hvor den endte? Husket han at han hadde stått på stranden et eller annet sted i det sydlige Florida og speidet ut over det vidstrakte Atlanterhavet og tenkt at det var det samme havet han kjente duften av i Brooklyn, rett før det begynte å regne? Og hvis han begynte å vandre nordover langs stranden, ville han med tiden komme til Rockaway- bare en time unna sin kjære elskling?

S.332/333

Folk i dette området hadde ikke all verden med penger på denne tiden, og når krigen brøt ut kunne ting bli dobbelt så dyrt nær sagt over natten. Siden forfatteren selv har vokst opp i Brooklyn på denne tiden er det grunnleggende å tro at dette er beskrivelser som passer med hvordan det  virkelig var. Men det er rart med det, uansett hvor tøffe tider det er så hadde alltid mennene råd til å sitte på en bar å drikke.

Kjønnsrollemønteret som rådet da kommer veldig tydelig frem i denne romanen. Kvinnene skulle styre og stelle hjemme mens mannen var ute på jobb eller gikk gatelangs og daffet. Maggie-min fikk ganske tidlig jobb men når krigen var over og mennene kom tilbake så var det ikke fritt for at man som kvinne ble oppsagt for det var en helt urimelig tanke at en kvinne skulle «okkupere» en jobb om det fantes menn som var tilgjengelig for å ta den og Maggie-min stod igjen uten jobb.

Fikk tidlig sansen for Maggie-min fordi hun tross sin unge alder gikk gjennom mye og måtte bli tidlig voksen og ta ansvar, men hun hadde også en side som var utrolig irriterende og jeg hadde mest lyst til å filleriste henne. Forstår at man higer etter å oppnå lykke her i livet men å velge en mann som støtt og stadig forsvinner, og ikke ha mot til å konfrontere ham med dette eller andre ting som måtte skurre – det forstår jeg ikke. Men den godeste Maggie-min må være Brooklyns største dørmatte og utstyrt med all den tålmodigheten det var mulig å opprive. Ikke en eneste gang tar hun til motmæle og når  Claude ikke er der så har hun faren å bryne seg på , og som om ikke det var nok vokser Dennis opp og blir i en periode litt av en rebell. Når skulle det egentlig bli Maggie-min sin tur til å bli tatt vare på og vist omsorg for?

Egentlig liker jeg ikke kvinner som fremstår så naive og  som godtar alt som kommer deres vei og som ikke står opp for seg selv, samtidig «godtar» jeg det her fordi dette er fra en annen tid og det var jammen ikke enkelt å være alene heller, i hvertfall ikke for kvinner på den tiden. Maggie-min aksepterer at Claude er borte mesteparten av året selv om hun er fra seg av lengsel når han er borte. Jeg blir ganske så fascinert av den nesten urimelige lojaliteten kvinner hadde ovenfor sine menn- men samtidig var vel alternativet de hadde verre og dermed tok de til takke med ting slik de var. Lite er tross alt bedre enn ingenting,eller? Jeg tror at Maggie-min så det slik.

Likte veldig godt første del som tok for seg Patricks liv hjemme i Irland og hans immigrasjon til amerika og hans møte med Mary. Deretter tok Maggie-min over som hovedperson og Patrick trådde litt til sides og ble noe anonym det meste av tiden.  Eller han trår frem når han hisser seg opp for ting han syntes er urimelig.

Det var en periode i midten av boken hvor ting gikk litt i samme tralten en stund, Claude  kom og gikk, og Maggie-min ventet- denne delen ble noe «langdryg» men jeg tenker at vi som lesere skulle føle litt på det hun følte, denne ventingen hun til stadighet måtte innfinne seg med. Så tar det seg opp  igjen mot slutten  hvor det skjer en hel masse plutselig og kanskje en noe brå slutt(?)

Denne var etter min mening ikke like god som den forrige, men det er jammen ikke langt unna heller. Forfatteren skriver godt og til tider er det en god del dialog som driver fortellingen fremover. Vi får et godt og etter det jeg kan se et troverdig bilde av hvordan det var i amerika og i Brooklyn på denne tiden. Det kunne virke som det var relativt enkelt å ta seg en strøjobb for å tjene seg noen slanter, men også enkelt å få sparken om sjefen ikke likte  deg eller syntes du hadde en upassende oppførsel. Dette kunne kanskje vitne om tunge tider for de aller fleste.

Igjen en fin roman fra Smith og jeg krysser fingrene for at hennes to andre romaner også blir oversatt til norsk.

Anbefales!

 


Forlag:Gyldendal
Original tittel:Maggienow
Norsk tittel:Maggie-min
Forfatter:Betty Smith
Oversetter: Tiril Broch Aakre, MNO
Format:pdf/ Innbundet
Sideantall: 448
Utgitt:1958
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Smith-Betty_foto-Granger-NYC
Foto: Granger,NYC

Betty Smith (1896-1972)  debuterte som forfatter i 1943 med romanen A tree grows in Brooklyn og senere kom Tomorrow will be better ( 1947) Maggie-now(1958) og Joy in the morning( 1963). To av bøkene hennes ble senere filmatisert.

 

 

HILSEN BEATHE

 

6 kommentarer om “Maggie-min av Betty Smith

  1. Så kjekt å lese dine tanker om denne romanen, og takk for lenke til Det vokser et tre, som du vet jeg var veldig begeistret for. Det høres ut som denne ligner litt, både karakteren som tidlig hiver seg modig ut i verden, og flere andre ting. Er ikke glad i dødperioder, men vi får se om ikke jeg skal lese denne og.

    Liker

    1. Ja,det stemmer det – alle fire romanene hennes har en kvinnelig hovedperson som tidlig må ta ansvar på ulike måter. Man kanskje dette var vanlig på den tiden? Ikek godt å si men ikke helt umulig tenker jeg. Dødperioder og dødperioder fru blom, altså det skjer noe men litt av det samme gjentar seg.
      Bare hyggelig å linke.

      Liker

  2. Denne fristet da tilbudet kom, men haugen med «må lese bøker » var litt stor. Tror jeg skal skaffe meg denne, høres fin ut! Jeg kar kjørt meg litt fast i gammel litteratur for tiden så sann sett vil den passe inn. Det er mange flotte gamle romaner, eks: en by som Alice imponert.
    Ha en strålende kveld!

    Liker

    1. Ja, gjør det! Den kan jo ligge klar til bunken er noe mindre. Jeg er ikke alltid like flink til å lese gammel litteratur så der har jeg litt å lære av både deg og Tine 🙂 «En by som Alice» ligger på Kindle så den skal definitvit leses, tusen takk for påminnelse 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.