Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Jeg har fra før av lest «Alt inkludert» av Eikemo og husker at jeg ble skikkelig irritert på protagonisten. Senere har jeg hørt at det er vanlig og typisk «Eikemoisk» å skape irriterende hovedpersoner-jeg var med andre ord godt forberedt og klar for å bli irritert, og sånn sett skuffet jo ikke Eikemo.

gratis og uforpliktande verdivurderingRomanen handler om Hanne og mannen Andreas og deres to små barn. De fikk barn relativt seint i livet, i hvert fall i forhold til «normen» og vennepar i deres nærmeste omgangskrets.
Og dette er noe som har plaget henne veldig.

Vi får historien fortalt fra Hannes ståsted og når en tenker på tittelen på boken er det grunnleggende å tro at dette er en beretning om kjøp og salg av bolig, og da er det vanlig at det blir foretatt en verdivurdering av den boligen man har. Dette er den ytre handlingen og rammen for romanen og man skal ikke langt avgårde i fortellingen før det blir klart at her trengs det en opprydding på langt flere plan enn akkurat boligen de bor i…eller boligen er vel det minste problemet…
På de  første hundre sidene irriterte Hanne meg grenseløst fordi hun ikke klarte å slappe av. Hun er masete og alt skal gå i hundre hele tiden. Hun tråler boligannonser tjuefiresyv og er på fornavn med meglerne, og når romanen begynner har hun funnet «drømmeboligen». Om de bare får dette huset så skal liksom alt annet ordne seg. Først fremstår de som et perfekt par, men alle vet jo at ikke alt er perfekt hele tiden og ganske snart slår det sprekker i «fasaden».

Hun higer etter å få det bedre, og vil ha det minst like bra som «alle andre», hun føler at de har stagnert i forhold til de vennene deres som fikk barn mye før dem. Det er viktig for barna at de får dette huset, før barndommen deres er over(ingen av dem har begynt på skolen ennå) Når de ser prisantydningen på huset(som ligger langt over deres budsjett) så er det som om hun overser dette totalt, det er en hindring som på en eller annen måte bare må ordne seg no matter what liksom. Og ting hun foreslår for Andreas er direkte frekt å spørre  om eller nærmest «forlange»selv ovenfor sin egen ektemann spør du meg.

Etter hvert som romanen drives fremover og jeg har mest lyst til å rive meg i håret av hele damen så får jeg vite ting som gjør at jeg endrer synet mitt på Andreas…..for en stakket stund. Ja, han fremstår som en litt tafatt type som ikke liker å ta beslutninger, men tror ikke jeg hadde hatt problemer med å være i hus med ham for å si det sånn. Han er på ingen måte feilfri men de har begge sviktet på hver sin måte, den ene på en mer grusom måte enn den andre…

Det tar omtrent eit halvt minutt før Andreas ligg med halvopen munn og snorkar. Ho orkar ikkje sjå på det. Korleis kan han sove når det er så mykje som står på spel for dei? Det er visning i morgon! Ho ser på ungane, som om ho ikkje veit kva ho skal gjere med dei. Ho burde lagt dei, men ho orkar ikkje det heller.
-Kom! Vi køyrer ein tur, seier ho.
-Eg vil spele, seier Sanne.
-Ikkje no!
Hanne hentar jakkane deira. -Vi køyrer ein tur, insisterer ho.
Det er høgt spel å ta ungane ut i bil på denne tida. Risikoen for at ein av dei vil sovne, er skyhøg, og då er kvelden køyrd.
-Vi kjøper is på butikken, seier ho.

S.84

Dette er en typisk samtidsroman hvor det til tider er mye å kjenne seg igjen i fra tiden hvor man hadde små barn som var høyt og lavt hele tiden, og levering og henting i barnehage. Men også tildels dette med å aldri stoppe opp og bare nyte livet, men hele tiden hige etter noe nytt, noe annet, noe bedre. Og man tror at man får et lykkeligere liv om man bare har litt større tumleplass rundt seg eller får et par ekstra milioner i boliglån.

Det virker som begge parter er mest opptatt av å se ting fra sitt eget ståsted uten noe særlig vilje til å se ting fra den andres side. Hun syntes ikke at han engasjerer seg nok og han på sin side føler at hun ikke ser det han faktisk har bidratt med. Hmmm…det høres mistenkelig kjent ut uten at jeg skal utdype det noe mer.
Mangel på kommunikasjon er et velkjent «issue» som sikkert mange kan kjenne seg igjen i, eller relatere til på en eller annen måte. Og det er vel det som er dette ekteparets hovedproblem slik jeg ser det. Så denne jakten på ny bolig er vel heller en higen etter at forholdet deres skal endre seg, bli bedre og at de skal komme styrket ut av det. Og en forutsetning for å få det til så er man vel nødt til å være med å gjøre jobben som kreves og man er faktisk nødt til å være villig til å se litt lenger enn sin egen nesetipp.
Men hvordan i all verden kan man gå videre etter det ultimate sviket liksom?
For å være helt ærlig så ble jeg litt skeptisk til slutten og tenker at dette aldri kunne skjedd i virkeligheten, ikke på denne måten. Så etter at det første sjokket hadde lagt seg så ble jeg litt ambivalent til det hele, for jeg vet ikke helt om jeg kan tro på det. Jeg vet at det er satt veldig på spissen for å skape drama men samtidig er jeg høyst usikker på om det er troverdig. Vet ikke om det henger helt på greip og jeg skulle ønske at jeg kunne kjøpe den…men det sitter langt inne. Ja, av og til får man vite ting som nærmest kan rive en i stykker….men likevel…ikke sånn som dette. Resten av romanen og karakterene forøvrig tror jeg på, Hanne skal overdramatisere ting veldig ofte, men noen er jo bare slik.

Eikemo skriver godt og hun gir gode og troverdige skildringer av hverdagslivet og tildels også forholdet paret imellom. Vi blir relativt godt kjent med dem, eller vi får vel se Andreas gjennom hennes øyne og vi blir kanskje litt farget av det. Samtidig tenker jeg at disse to er for ulike så hvorfor var det så viktig for dem å være sammen i det hele tatt? Når de i utgangspunktet vil så vidt forskjellige ting?

På meg virket det nesten litt som  hun skal «ta igjen» for noe hun tidligere har godtatt uten å ville det fordi hun ikke ville/ orket å ta diskusjonen der og da når det faktisk var veldig viktig at den ble tatt. Vel,ingenting blir løst om man ikke snakker sammen.
Så om jeg måtte ta parti med noen her så er det ingen tvil om hvem jeg hadde heiet på.
Sitter med en følelse av at han har kapitulert og bare lar henne styre på for det kan virke som det er hun som får gjennom det hun vil for det aller meste likevel. Ikke at det er en unnskyldning sånn sett for ikke å engasjere seg, men jeg kan forstå at det kan bli sånn.

Dette er en god og engasjerende roman som jeg vil tro kan være fin å diskutere med andre i etterkant. Dessverre ødela slutten litt av helthetsinntrykket mitt, rett og slett fordi det ble for lite troverdig til at jeg kunne gå med på det, og det var veldig synd.

Men for all del, hun setter søkelys på noe som helt sikkert mange vil kjenne seg igjen i på en eller annen måte, og det var noen småmorsomme episoder innimellom og en viss dame på Ikea jeg kunne fått lyst å gi et aldri så lite kurs i kundebehandling. Pluss i margen for hobbyen til Hanne for hun har nemling en litteraturblogg. Det skal være noe Ibsensk tvist inni her, men med skam å melde har jeg ikke lest noe av Ibsen ennå så disse referansene plukket jeg ikke opp.

 

To andre bloggere har lest og skrevet om boken: Tine og Birthe

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel:Gratis og uforpliktande verdivurdering
Forfatter: Marit Eikemo
Format:Innbundet
Sideantall:221
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Marit-Eikemo
Foto: Agnete Brun

 Marit Eikemo er født i 1971 og er fra Odda, men bosatt i Bergen.
Hun har tidligere vært tidsskriftredaktør og festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda,forlagsredaktør og er nå daglig leder for Cornerteatret i Bergen. Hun debuterte som forfatter i 1999 med intervjuboken Her. No. Møte med unge menneske. Hun har også gitt ut tre romaner, og flere essaysamlinger.

 

HILSEN BEATHE

 

Oppsummering#4:April 2018

april.png

Atter en måned er snart omme og før mai, du skjønne milde kommer så er det tid for å oppsummere litt fra den siste måneden.
Jeg startet blant annet en spalte hvor jeg tar opp stort og smått i bok/kultur-verden, og jeg var med på mitt aller første lesemaraton denne helgen og det var skikkelig gøyt.

Forrige måned leste jeg hele 21 bøker, så mange ble det ikke denne gangen. Over en uke gikk vekk med forkjølelse/ allergi, det var ikke noe å gjøre med….

Men noen bøker ble det jo…

BØKER LEST

  1. Maggie-min av Betty Smith-oversatt roman- Leseeks
  2. En sånn jente av Monica Flatabø – Sakprosa-norsk 2017- Leseeks
  3. Når tiden er inne av Michela Murgia- oversatt roman- Leseks
  4. Det finnes et rom i meg som står tomt av Linda Klakken- dikt-norsk 2018-eBokBib
  5. Snokeboka av Lisa Aisato-barnebok- norsk 2018-Leseeks
  6. Det vi skjuler av Eirik Husby Sæther -roman-norsk 2018-Leseeks
  7. Det ingen ser av Anna Ahlund-oversatt ungdomsroman-Leseeks
  8. Hestvik av Gerdur Kristny- oversatt roman- Leseeks 
  9. Den magiske pappesken av Kristin Bortolotti- Barnebok-norsk 2018-Leseeks
  10. Ildhjerter av Kamile Shamsie-oversatt roman-manbooker-Leseeks
  11. De av Helle Helle- dansk roman-Leseeks
  12. Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo- roman- norsk 2018- Leseeks

 

Eikemo sin bok skal leses ferdig i formiddagstimene i dag, så da bikker jeg 12 før dagen er omme.

7 romaner, 1 ungdomsroman,1 Sakprosa,1 diktsamling, 2 barnebøker,11 leseeksemplarer, 1 lånt på ebokbib,5 norske anno 2018, 1 manbooker.

 

Et innlegg jeg skrev i forrige uke gjorde meg oppmerksom på at mange ikke henter boktips på andre blogger i den grad jeg hadde trodd på forhånd, men det betyr jo ikke at jeg ikke kan komme med et og annet boktips- litt «snikboktipsifisering» kan ingen ta skade av, eller hva?
Jeg MÅ rett og slett bare tipse om Når tiden er inne av Michela Murgia – handlingen i boken er lagt til Sardinia på 50-tallet og handler blant annet om aktiv dødshjelp, og adoptivmoren til bokens hovedperson er en de kalte for Accabadora som betyr hun som fullfører.  Det var alltid koner som hadde disse oppdragene og de kunne være til trøst for den som lå for døden og familien, eller de kunne hjelpe den døende med å dø. Det er uenighet om disse konene faktisk eksisterte, de lærde strides.
Så må jeg bare få nevne islandske Gerdur Kristny som beskrives som den «islandske Helle Helle», bare at hun (nesten) er hakket hvassere om jeg må si det, og boken Hestvik er en psykologisk roman med mye «Helle Helle» ved seg men boken er mer «actionfylt».

 

 

FRA BOK TIL FILM/ FILMER & TV-SERIER

Har ikke sett noen adapsjoner denne måneden, eller tv-serier utenom de jeg pleier – så her det er ikke mye å skrive hjem om.
Eller det vil si at jeg har havnet litt på S… Austin -kjøret! Jepp, den amerikanske versjonen er ute, den som Julie Andem og Mari Magnus m.fl. står bak. Jeg skulle bare se et klipp og da var det gjort, må si at jeg liker hovedpersonen Megan veldig godt, men at den amerikanske versjonen av Isak mest sannsynlig er blitt jente er jeg ikke så veldig begeistret for. Klippene og andre ting blir lagt ut på denne siden på facebook.

Jeg har også sett «Heimebane» med Ane Dahl Torp i hovedrollen, anbefales også for de som ikke liker fotball.

 

LITTERÆRE ARRANGEMENT

Planene var mange men kun èt arrangement fikk jeg med meg i april, men det ble både et morsomt og litt alvorlig møte med den amerikanske journalisten  Ariel Levy,forfatteren av boken Når reglene ikke gjelder på litteraturhuset.

 

FOR ET ÅR SIDEN I DAG….

 

umsakne-avslutning

 avsluttet Eli og meg en utrolig kjekk måned hvor vi forsøkte å få flest mulig til å lese Um sakne…og fremdeles dukker det opp nye følgere på facebooksiden som ble opprettet for våre berømte skam-memes. Jeg ser frem til et nytt samarbeid om ikke så altfor lenge…mohaha.

 

SER FREMOVER MOT MAI

 

Satser på at det blir mange dager hvor en kan sitte ute og nyte gode bøker i måneden som kommer, ja, for planen for mai er å fortsette lesingen. På goodreads ligger jeg 12 bøker foran skjema og det er slett ikke verst og jeg håper den gode trenden fortsetter.

Flere utgivelser er på trappene, bøker jeg virkelig ser frem til å lese, jeg skal selvfølgelig også lese bøker som allerede står i bokhyllen og venter.

Den 12 mai blir vinneren av årets internasjonale booker kåret, jeg har kun lest to bøker fra langlisten og ingen av dem kom med videre. Jeg har prøvd å bestille Han Kangs bok «The white book»  to ganger men begge gangene hadde de den ikke inne likevel, men nå er den endelig på vei. Jeg satser på å få lest den i hvert fall før vinneren kåres.

Ellers er det flere arrangement som står på agendaen for mai jeg ser frem til å få med meg.

 

ØNSKER MINE LESERE EN FIN LESEMÅNED I MAI!

 

 

HILSEN BEATHE

 

mai-2016.jpg
Mai 2016

Read-a-thon #1

readathon.png

Jeg skal for aller første gang være med på et lesemaraton og jeg gleder meg veldig! Har fulgt spent med på sidelinjen når Elida har deltatt på disse og i år fikk jeg lyst til å delta selv også. Det er Dewey`s readathon som står bak dette og det arrangeres to ganger om året. I utgangspunktet skal man da lese i 24 timer, men  hver og en leser i så mange timer en klarer. Det blir spennende å se hvor lenge jeg holder ut, jeg sov til kl 11 i formiddag og skal bare hive meg i dusjen, se nyeste klippet av Skam Austin, smårydde litt så er jeg klar til start kl 14.
Lørdagspizzaen skal eldstesønnen min ta seg av i dag slik at jeg slipper å stå i lang tid og lage mat! 🙂

Jeg kommer til å oppdatere her underveis om det er noen som har lyst til å følge med hvordan det går med lesingen min frem til i morgen.  Ser frem til å se hvordan det går med Elida og Ann Helen utover også, som er de norske bokbloggerne jeg vet skal være med.

 

tbrpilelesemaratonok

TBR for lesemaratonet- På Kindle har jeg en ungdomsbok jeg har begynt på, og Ildhjerter er jeg også i gang med så jeg satser på å få lest dem ferdig først, men har lagt ved to novellesamlinger jeg tenkte jeg kunne lese litt i  innimellom og om det ikke skulle fungere så har jeg noen lettleste ungdomsbøker på lur. Den nyeste til Eikemo satser jeg også på å få begynt på om ikke lest ferdig innen kl 14 i morgen.

Da iler jeg inn å melder meg på inne på Deweys-siden som også skal ha motivasjonsinnlegg underveis i maratonet – dette gleder jeg meg til!

Tenker at jeg leser i èn bok i en time, det er noe jeg ofte gjør om jeg leser flere bøker samtidig så får jeg se hvordan det går underveis.

LØRDAG 28. APRIL

Kl. 14.00 – Da er vi i gang og jeg ønsker god lesing til de som er med.
Begynner med Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo

Kl. 16.10 – Begynte dårlig, fikk bare lest i 1 time, og måtte bruke tid på å lete etter bred tape til støvsugerslangen ( som selvfølelig måtte bli ødelagt akkurat i dag). Her måtte jeg trå til og ordne litt så yngstesønnen fikk  ryddet og vasket rommet sitt!

Jeg fortsetter med Ildhjerter eller Home fire som den heter på engelsk, jeg leser litt i begge utgavene.

Kl. 20.35 – Jeg hadde litt mer forpliktelser i dag enn det jeg hadde regnet med, sånn er det med barn i hus selv om de strengt tatt er voksen. Men nå har jeg hatt en god pause og fått spist litt middag. Det var godt å bytte ut snacksen med litt skikkelig mat.

Jeg har som nevnt over lest en del i Ildhjerter deretter leste jeg videre i ungdomsboken Det ingen ser , jeg skal lese litt videre i den nå før jeg går over til en annen bok om litt.

Sideantall på de ulike bøkene jeg har lest legger jeg ut ved siste oppdatering i morgen når leseøkten er over.

I går kveld leste jeg litt videre i Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo før jeg tok Det ingen ser av Anna Ahlund med meg på sengen og fikk lest et par sider til av den før jeg sovnet.

SØNDAG 29. APRIL

Kl. 08. 20 – God morgen! Etter en noe forsinket frokost er jeg nå klar for en god lesestund frem mot kl 14.oo . Først på leseplanen står Det ingen ser – jeg har kommet dithen i boken at den er vanskelig å legge fra seg.

Kl. 12.45 –I formiddag har jeg lest for det meste i ungdomsboken Det ingen ser  før jeg leste i Ildhjerter igjen. Den delen jeg leste i da var ikke fullt så engasjerende som den forrige delen var, det er ulike fortellerstemmer i denne.
Leste videre i Gratis og uforpliktande verdivurdering  og skulle egentlig lese den frem til klokken 14 men jeg syntes ikke den fenger så veldig og blir lei etter en halv times lesing. Har lest en bok av Eikemo før hvor hovedpersonen irriterte meg grønn, dette er visst  typisk for  Eikemo, men denne boken fremstår litt vel masete, det er sikkert fordi Hanne aldri klarer å slappe av, ikke i 2 sekunder en gang. Bare litt over en time igjen av lesingen og jeg finner heller frem en annen bok.

Kl. 14.00 – Mitt aller første lesemaraton er over! Ved oppsummering så har jeg lest i 10 timer, et par timer mindre enn det jeg håpet på.Men jeg sier meg fornøyd selv om det ble en noe «trøblete» start.

Dette ble lest:

-Det ingen ser, 359 sider og boken er lest ferdig.
-Ildhjerter, 120 sider
-Gratis og uforplikande verdivurdering, 100 sider

Det ble 579 sider leste sider!

 

Dette var utrolig moro å være med på og jeg gleder meg til neste gang! Jeg tror jeg skal bli noe flinkere til å oppdatere på andre sosiale medier neste gang, og kanskje bli flinkere til å sjekke ut andre underveis. Dette tar jeg med meg til neste runde og har du ikke vært med på noe slikt før så kan det absolutt anbefales!

HILSEN BEATHE

 

 

de av Helle Helle

For tre år siden hadde jeg et «Helle Helle»-prosjekt her på bloggen hvor jeg leste de av bøkene hennes som var oversatt til norsk og jeg har siden den gang lest en på dansk også, og det gjenstår kun èn bok jeg ikke har lest og det er en barnebok hun skrev tilbake i 2003. Hennes siste roman,de, kom ut i Danmark for få uker siden og den er med på å markere forfatterens 25- årsjubileum som romanforfatter.

dede er en roman som handler om en mor og hennes datter hvor det er datterens stemme vi hører – begge forblir navnløs gjennom hele fortellingen. Vi befinner oss på Sjælland tidlig på 80-tallet, jeg husker godt at jeg hadde slike kinasko som det referes til flere ganger.

Jeg må si at den første setningen,Senere går hun over markerne med et blomkålshoved, ikke gav noen mening med det samme men det gjør den  når man kommer til siste side.

Til å begynne med trodde jeg at hovedpersonen var mye eldre enn det hun viste seg å være fordi hun ble fremstilt slik både i måten hun pratet og gjorde huslige gjøremål på. Men det viste seg at moren var på den alderen og hovedpersonen er en tenåringsjente som skal begynne på videregående skole. Når hun var sammen med moren, drakk de mye kaffe, lo mye og leste ukesavisen sammen, og hun fremstod som en litt gammel «peppermø», når hun var ute med jevnaldrene derimot oppførte hun seg som ungdommer flest- heldigvis. Men hun sliter, som mange ungdommer gjør, med identitetskrise.

Hun hadde mange menn i livet sitt, de kom og gikk, so to speak. Ikke at man skal binde seg i så ung alder, men kanskje det har noe med å gjøre at det kun har vært hun og moren gjennom hele oppveksten hennes? De flyttet mye og vi får bli med tilbake til de ulike stedene de har bodd og se hvordan de hadde det der og omgivelsene rundt.

De virker å ha et tett mor-og datter forhold uten at de noen gang snakket om følelser eller andre  dyptliggende ting. Det er heller ikke Hellehelle-isk å gjøre det så sånn sett var ikke det noe som manglet her.

Forfatteren er ikke den som sier ting i klartekst men lar det være opp til leseren å fange opp det som står mellom linjene i teksten som ofte er beskrivelser av trivielle hverdagslige gjøremål. Vi kan ane at hovedpersonen sliter med spisevegring og særlig kommer dette frem når moren ligger på sykehuset og gir datteren penger til mat – hvorpå hun lar det gå sport i det at hun ikke skal bruke en krone av de pengene og bruker kun det som måtte være i skuffer og skap. Vi kan også ane at moren er bekymret for datteren sin uten at dette blir sagt rett ut.

Det viser seg at moren er alvorlig syk uten at det kommer frem hvilken sykdom det er snakk om men jeg gjetter at det er kreft, og heller ikke her er det snakk om at mor og datter skal snakke med hverandre om hva dette innebærer for dem begge to.

Hun peger med sin frie hånd bagud, hendes mor kigger i retning af køkkenet, det er kun hendes øjne, der bevæger sig. Hun bliver ved med at ligge stille med pungen mellem hænderne, så ryster hun næsten umærkeligt på hovedet:
-Det er jeg meget ked af, siger hun.
-Der var masser i skabene, får hun sagt, kommer på benene og hurtigt ud i køkkenet, tænder vankanden:
-Der gik faktisk lidt sport i det, råber hun, tørrer sig under øjnene, åbner en skuffe og roder i den, lukker den igen. Hun tager en af poserne med halve flutes i fryseboksen og stiller sig i døråbningen med den:
-Og jeg bagte!siger hun, hendes mor nikker, spiler øjnene let op, smiler mat.

Denne er litt annerledes enn de andre romanene hennes samtidig som det står Helle Helle skrevet med store bokstaver over det hele. For første gang får vi ikke vite navnene på noen av hovedpersonene, kun de som er bikarakterer, til og med pulekompisene hennes blir navngitt. Romanen er også skrevet i presens, noe som tok litt tid å bli vant med, men det gikk seg fort til. Noen ganger kunne det for eksempel stå en setning som ved første øyekast ikke ga særlig mening,som for eksempel, Han flytter til Næstved forrige weekend,noe som får meg til å tenke at denne boken følger ikke en slavisk kronologisk rekkefølge, men leker litt med tid og rom – det skal bli spennende å lese den norske oversettelsen når denne foreligger og se hva som egentlig var meningen med det og hva jeg eventuelt ikke fikk fanget opp i akkurat disse sekvensene. Jeg velger å ikke henge meg opp i det siden det ikke har noe direkte med protagonistene å gjøre og sånn sett ikke har noe å si for selve handlingen i boken.

Helle Helle slutter aldri å imponere for hun har en egen måte å fange leseren på, i hvert fall denne leseren, for jeg blir ganske umiddelbart dradd med inn i deres lille verden. Skjønt det var sjelden det kun var dem, vi fikk møte flere av datterens venner og vi ble realtivt godt kjent med Palle som var en venn av familien, en person jeg fikk skikkelig sansen for.

Romanen beskriver lavmælt hvordan det er å være tenåring med de utfordringer det fører med seg og ikke minst så er dette et sårt og fint portrett av et mor-og datter forhold. Det er en varm og lun roman og det er en fin humor som skimter gjennom som det ofte gjør i bøkene hennes og de scenene som beskriver datterens besøk hos moren på sykehuset fremstår som meget sterke og til tider gripende. Det sies at Helle Helle i denne romanen hinter til flere av sine tidligere bøker uten at jeg greide å fange dette opp,men det kan kanskje være fordi jeg har lest de andre romanene hennes på norsk og denne på dansk.Jeg skal prøve å ha øynene ekstra med meg når jeg skal lese den norske utgaven når denne foreligger. Når protagonisten ringer til en av sine elskere tror han at det er Tine som ringer, og hun var jo en av karakterene i Rødby-puttgarden. Ikke godt å si, det blir spennende i hvert fall å se hvilke referanser det eventuelt er.

Det var skikkelig fint å lese en bok ført i pennen av min danske heltinne og jeg gleder meg allerede til neste bok! For måtte det bli mange flere. Og når man snakker om heltinner så kan det se ut til at Helle Helle har fått en aldri så liten rivalinne og siden Ingalill allerede har døpt meg til Gerdur-guru så må jeg få tispe om den «islandske Helle Helle» som jeg skrev om i dette innlegget. Men altså HH er still number one av heltinner, so no worries.

 

ANBEFALES!

 


Forlag: Rosinante & Co
Tittel: de
Forfatter: Helle Helle
Format:Ebok
Sideantall: 157
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks pdf-fil

 

Forfatter

hellehelle ok
Foto: Beathe Solberg

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis. Etter hvert tok hun oldemorens etternavn Helle og det var under navnet Helle Helle hun ga ut sin aller første roman Eksempler på liv i 1993. Siden den gang har hun skrevet en rekke noveller og romaner, og vært nominert til og vunnet en rekke priser for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE

Maggie-min av Betty Smith

Forfatter Betty Smith er kanskje aller mest kjent for romanen Det vokser et tre i Brooklyn som er basert på hennes egen oppvekst i New York. Jeg har lest men ikke blogget om den så jeg legger ved Tines begeistrede omtale fra 2015. Boken ble forøvrig filmatisert i 1945 under samme tittel. Smith skrev ytterligere tre romaner som alle handlet om minneverdige kvinneskikkelser, blant annet denne som opprinnelig kom ut i 1958 og som nå for forste gang er utgitt på norsk, seksti år etter utgivelsen. Det var på høy tid og jeg håper de to andre romanene også er på agendaen for norsk oversettelse.

maggie-min

Når romanen starter befinner vi oss i en liten landsby i Irland hvor vi møter den unge Patrick Dennis Moore, den yngste av en søskenflokk på tretten. Flere av søsknene var døde mens andre allerede  var voksen og hadde giftet seg. Når faren dør blir noen av barna adoptert bort og satt ut i tjeneste på en annen gård, til slutt er det bare Patrick og moren igjen. Han ble etter hvert forelsket i den vakre men akk så fattige Margaret (Maggie)Rose og omstendigheter gjør at Patrick må reise fra Irland for å søke lykken i Amerika. Han lovet å sende bud etter  moren når han hadde vært der i ett år, men det skulle ta noe lengre tid og betale ned gjelden til de som hadde fraktet ham over og moren døde før han fikk sendt bud etter henne.

Han havnet opp i Brooklyn og etterhvert i armene på Mary Moriarity som blir hans kone og mor til de to barna hans. Datteren får navnet Margaret Rose, etter Patricks store kjærlighet hjemme i Irland, men går under kallenavnet Maggie-min og det er henne denne romanen først og fremst handler om.

Når moren hennes dør i barsel blir det hennes oppgave å ta seg av faren, hus & hjem og ikke minst den nyfødte lillebroren. De som nylig hadde flyttet til Brooklyn trodde at Maggie-min hadde havnet i «ulykken» og at Dennis som han het var hennes. De trodde dermed at hun var «tilgjengelig» men saken var den at Maggie-min gikk «all in» for å være en skikkelig katolikk som gikk og skriftet hver eneste uke og oppførte seg akkurat slik det var forventet av henne, både som kvinne av den tiden og som den religiøse personen hun var.

Men etterhvert som hun vokste til ville hun i likhet med andre på hennes alder bli forelsket og gjøre det som hørte ungdomstiden til, men hun var meget knyttet til hjemmet og hennes ansvar der. Hun møter ganske snart en omstreifer, Claude, som med sin sjarmerende måte å være på får henne til å falle pladask…. Når hun begynner å date denne Claude går Patrick helt av hengslende og finner på ting for å hindre henne i å dra, men Maggie-min som fra hun var ganske liten har vært vant med å ta ansvar vet råd for hvordan de begge skal kunne gå på date samtidig.

Claude forsvinner og hun begynner å date Sonny, en som er fra samme området som henne selv og som ble enda bedre likt av både faren og tanten Lottie ( som forøvrig var gift med Timmy, aka broen til Margaret Rose fra Irland) men når Claude «den sjarmerende» dukker opp igjen ble Sonny fort glemt…..dessverre må jeg nesten si.

Drømte han store drømmer om prærier der hveten lignet flommende gull i vinden? Eller hvordan man, i landskapene der Rocky Mountains perforerte himmelen, ble nødt til å tro på Gud fordi verden var så storslagen? Kom han til gamle South-West og trodde han hadde vandret inn i Spania? Tenkte han på en gang han hadde fulgt en elv for å finne ut hvor den begynte eller hvor den endte? Husket han at han hadde stått på stranden et eller annet sted i det sydlige Florida og speidet ut over det vidstrakte Atlanterhavet og tenkt at det var det samme havet han kjente duften av i Brooklyn, rett før det begynte å regne? Og hvis han begynte å vandre nordover langs stranden, ville han med tiden komme til Rockaway- bare en time unna sin kjære elskling?

S.332/333

Folk i dette området hadde ikke all verden med penger på denne tiden, og når krigen brøt ut kunne ting bli dobbelt så dyrt nær sagt over natten. Siden forfatteren selv har vokst opp i Brooklyn på denne tiden er det grunnleggende å tro at dette er beskrivelser som passer med hvordan det  virkelig var. Men det er rart med det, uansett hvor tøffe tider det er så hadde alltid mennene råd til å sitte på en bar å drikke.

Kjønnsrollemønteret som rådet da kommer veldig tydelig frem i denne romanen. Kvinnene skulle styre og stelle hjemme mens mannen var ute på jobb eller gikk gatelangs og daffet. Maggie-min fikk ganske tidlig jobb men når krigen var over og mennene kom tilbake så var det ikke fritt for at man som kvinne ble oppsagt for det var en helt urimelig tanke at en kvinne skulle «okkupere» en jobb om det fantes menn som var tilgjengelig for å ta den og Maggie-min stod igjen uten jobb.

Fikk tidlig sansen for Maggie-min fordi hun tross sin unge alder gikk gjennom mye og måtte bli tidlig voksen og ta ansvar, men hun hadde også en side som var utrolig irriterende og jeg hadde mest lyst til å filleriste henne. Forstår at man higer etter å oppnå lykke her i livet men å velge en mann som støtt og stadig forsvinner, og ikke ha mot til å konfrontere ham med dette eller andre ting som måtte skurre – det forstår jeg ikke. Men den godeste Maggie-min må være Brooklyns største dørmatte og utstyrt med all den tålmodigheten det var mulig å opprive. Ikke en eneste gang tar hun til motmæle og når  Claude ikke er der så har hun faren å bryne seg på , og som om ikke det var nok vokser Dennis opp og blir i en periode litt av en rebell. Når skulle det egentlig bli Maggie-min sin tur til å bli tatt vare på og vist omsorg for?

Egentlig liker jeg ikke kvinner som fremstår så naive og  som godtar alt som kommer deres vei og som ikke står opp for seg selv, samtidig «godtar» jeg det her fordi dette er fra en annen tid og det var jammen ikke enkelt å være alene heller, i hvertfall ikke for kvinner på den tiden. Maggie-min aksepterer at Claude er borte mesteparten av året selv om hun er fra seg av lengsel når han er borte. Jeg blir ganske så fascinert av den nesten urimelige lojaliteten kvinner hadde ovenfor sine menn- men samtidig var vel alternativet de hadde verre og dermed tok de til takke med ting slik de var. Lite er tross alt bedre enn ingenting,eller? Jeg tror at Maggie-min så det slik.

Likte veldig godt første del som tok for seg Patricks liv hjemme i Irland og hans immigrasjon til amerika og hans møte med Mary. Deretter tok Maggie-min over som hovedperson og Patrick trådde litt til sides og ble noe anonym det meste av tiden.  Eller han trår frem når han hisser seg opp for ting han syntes er urimelig.

Det var en periode i midten av boken hvor ting gikk litt i samme tralten en stund, Claude  kom og gikk, og Maggie-min ventet- denne delen ble noe «langdryg» men jeg tenker at vi som lesere skulle føle litt på det hun følte, denne ventingen hun til stadighet måtte innfinne seg med. Så tar det seg opp  igjen mot slutten  hvor det skjer en hel masse plutselig og kanskje en noe brå slutt(?)

Denne var etter min mening ikke like god som den forrige, men det er jammen ikke langt unna heller. Forfatteren skriver godt og til tider er det en god del dialog som driver fortellingen fremover. Vi får et godt og etter det jeg kan se et troverdig bilde av hvordan det var i amerika og i Brooklyn på denne tiden. Det kunne virke som det var relativt enkelt å ta seg en strøjobb for å tjene seg noen slanter, men også enkelt å få sparken om sjefen ikke likte  deg eller syntes du hadde en upassende oppførsel. Dette kunne kanskje vitne om tunge tider for de aller fleste.

Igjen en fin roman fra Smith og jeg krysser fingrene for at hennes to andre romaner også blir oversatt til norsk.

Anbefales!

 


Forlag:Gyldendal
Original tittel:Maggienow
Norsk tittel:Maggie-min
Forfatter:Betty Smith
Oversetter: Tiril Broch Aakre, MNO
Format:pdf/ Innbundet
Sideantall: 448
Utgitt:1958
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Smith-Betty_foto-Granger-NYC
Foto: Granger,NYC

Betty Smith (1896-1972)  debuterte som forfatter i 1943 med romanen A tree grows in Brooklyn og senere kom Tomorrow will be better ( 1947) Maggie-now(1958) og Joy in the morning( 1963). To av bøkene hennes ble senere filmatisert.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bok & kulturhjørnet #2

bok og kulturhjørnet ok

Tidligere denne måneden startet jeg opp denne spalten for å ha et sted hvor jeg kan plassere ting & tang som rører seg i litteratur og kulturverden, og for å formidle mine tanker om ulike ting som har med nettopp dette å gjøre. Den første utgaven av spalten finner du her.

 

  • En av mine norske favorittforfattere, Agnes Ravatn, har blitt plukket ut som en av «Dei 15 mest vestlandske vestlendingane«,som er en podcastserie i regi av Bergens Tidene og her forteller hun blant annet om kreftdiagnosen hun fikk i vinter.
  • Det har kommet en ny serie i skikkelig «Skam-stil», serien heter «Blank» og handler om Ella som tar seg et friår etter videregående. Etter litt over 1 uke fremstår både hovedpersonen Ella og serien som både kjedelig og blodfattig. Det er eksen til Skam-skaper Julie Andem som har laget serien uten at det ser ut til å hjelpe noe særlig.
  • Når man snakker om Skam,i dag starter SKAM Austin, den amerikanske versjonen og det er  selveste Julie Andem som har laget den. Serien blir lagt ut på facebook watch. Jeg er usikker på om jeg skal følge denne men jeg kommer til å gi den en liten sjanse selv om jeg ikke trenger flere serier å følge med på.
  • Forfatter Jon Michelet (1944-2018) døde i forrige uke og skal begraves på fredag. Jeg har ikke hatt gleden av å lese noe av ham ennå, men jeg har planer om å sjekke ut dette forfatterskapet. Han trosset smertene på slutten og klarte å fullføre livsverket sitt, En sjøens helt-serien.

 

 

OM BLOGGING & BLOGGVANER

Jeg har lyst til å vie mesteparten av denne spalten til å snakke om blogging for enten man er helt ny i gamet eller har vært med en stund er det alltid kjekt å høre hvordan andre opplever det å blogge, og derfor har jeg prøvd å satt ord på noen av mine tanker omkring dette.

Selv har jeg blogget i 11 år og har hatt ulike blogger i løpet av denne tiden,høsten 2011 begynte jeg å blogge om bøker og ble en del av det norske bokbloggermiljøet.
Det sies at det er ca 150 bokbloggere i Norge, jeg kjenner ikke til en brøkdel av disse og mange av dem er nok ikke så veldig aktive heller. Uansett  skulle jeg nok ha vært noe flinkere til å besøke flere av de bloggene/bloggerne  som faktisk er aktiv og slik det er nå så er det vel et titalls blogger jeg er innom så og si hver eneste dag.

Vet ikke med dere men jeg har en oppfatning av at noe har endret seg med årene. Når jeg begynte å blogge om bøker var jeg av den oppfatning at mange ikke likte at man blogget om de samme bøkene samtidig – noe som det var(og er) en viss fare for fordi man ofte får tilsendt bøker fra forlagene og da er det stor sannsynlighet for at x-antall bloggere leser og skriver om den samme boken innen forholdsvis kort tid.
Den gang gjaldt det kanskje å være tidlig ute med blogginnlegget sitt slik at leseren ikke hadde rukket å bli lei av å høre om akkurat den boken før ditt innlegg kom. Det samme var det med blogginnlegg som kom innunder en spalte, dette var innlegg som noen vegret seg for å trykke inn på. Og innlegg som ikke hadde noe med en gitt bok eller spalte å gjøre ble godt mottatt.
Nå er det vel nesten litt omvendt, i hvert fall opplever jeg det slik. Det blogges fremdeles om x-antall av de samme bøkene innenfor en gitt tidsramme og det er helt greit tenker jeg for det vil vel alltid være sånn at det er kjekt å blogge om helt nye bøker. Men  jeg opplever at innlegg som  omtaler bøker få eller ingen har lest får omtrent ingen visninger og derav heller ingen kommentarer på bloggen og nå snakker jeg om hvordan det oppleves på min egen blogg. Og jeg blir litt nysgjerrig på  hva som gjør dette og om andre bloggere opplever det samme? Hadde et intrykk av at man besøkte blogger blant annet for å få tips til bøker hos andre bloggere, eller kanskje det ikke er slik lenger, eller har det aldri vært slik og jeg har levd med den forestillingen helt alene?

Nå er ikke dette ment å være et sutreinnlegg fordi at 16% av innleggene mine i år ikke har fått kommentarer. Men for å være helt ærlig ble jeg en kort stund noe usikker på om måten min å gjøre ting på var den riktige, og spørsmål som «er innleggene mine kjedelige?», eller «ikke bra nok?» dukket opp i hodet mitt.
Tok meg en tur i den berømte tenkeboksen og stengte kommetarfeltet mitt i samme periode fordi jeg bruker egentlig litt tid på å sjekke om det har kommet kommentarer som jeg eventuelt må svare på. Etter å ha testet dette en ukes tid fikk jeg erfare at å blogge for et stengt kommetarfelt var om mulig verdens mest ensomme hobby 😀 og ikke å anbefale! Og Note to self må her være at man ikke skal være så opphengt i dette kommentarfeltet og svarer man på en kommentar dagen etter så får det heller være. Men da var det dette med å få i gang en slags samtale om en bok da….

Blogger først og fremst for meg selv, fordi jeg liker å skrive om bøkene jeg har lest og ikke minst så er det kjekt å gi tips til andre bokglade mennesker!
Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det er fint å få tilbakemeldinger fra de som leser bloggen selv om det ikke burde være hovedgrunnen til at man driver med det. Så tenker jeg at man utvikler seg i det tempo som er riktig for en selv og uansett hva en driver med så er det kjekt å utfordre seg selv litt også innimellom. Men det bør være når og om man er klar for det selv og ikke som et utslag av et akutt «er jeg ikke god nok?»-anfall!

Har ikke kommet frem til en god forklaring på hvorfor innlegg som omtaler bøker få eller ingen andre har lest ikke når opp blant leserne mine og jeg kan ikke annet enn å si at det er veldig synd at det er slik. Nå er ikke dette ment som kritikk til noen av leserne mine, jeg setter stor pris på hver enkelt av dere. Jeg tar dette opp fordi jeg er nysgjerrig og  fordi det er flere titler som så absolutt hadde fortjent mange flere lesere enn det de får, og da er det jo litt kjedelig om man ikke lenger er ute etter å få tips til bøker som en del av det å være med i et bokbloggmiljø. Men er det virkelig slik? Nå må jeg få presisere at jeg ikke er ute etter å «ta» noen eller at noen skal føle seg «truffet» på noe vis for det er overhodet ikke min intensjon. Er som sagt bare nygjerrig på hva dere tenker om deres egen blogging og hvilke rutiner dere har i forhold til det å besøke andres blogg…. og om det virkelig er hold i mine mistanker om at man ikke lenger er ute etter å få boktips men at man kun leser blogginnlegg som omtaler bøker man allerede har lest eller har planer om å lese? Har du som meg opplevd at blogginnlegg (om enkelte bøker) rett og slett ikke når frem og i så fall hvilke type (bøker) innlegg er dette?
Men før dere slipper til så skal jeg fortelle litt om mine egne tanker omkring bokblogging, hva jeg tenker er viktig og hvorfor jeg liker å besøke andre blogger.

Hvorfor jeg blogger og hva jeg tenker er viktig:

  • Liker å skrive om bøkene jeg har lest, dette «tvinger» meg til å være noe mer skjerpet når jeg leser – med tanke på hva jeg eventuelt vil ha frem i et blogginnlegg.
  • En fin måte å holde oversikt over hvilke bøker jeg har lest og hva jeg syntes om den enkelte bok.
  • For meg er det viktig å svare de som kommenterer hos meg. For det første syntes jeg det er viktig for meg som eier av bloggen at leseren skal føle seg velkommen og ha lyst til å legge igjen noen ord. Og når leseren først har tatt seg bryet med å kommentere så er det vanlig høflighet å svare på kommentaren selv om dette er på et innlegg jeg la ut for flere dager/uker siden. Dette er også den eneste måten å få i gang en slags samtale omkring den boken som blir omtalt på. Vitsen med å blogge om bøker er vel å ha en samtale om dem, også om de bøkene man eventuelt leste og blogget om i forrige uke? Ellers blir jo lett for at lesing og blogging om bøker oppleves som en samlebåndmetode hvor man stadig higer etter å lese nye bøker og blogge om disse for aldri å se seg tilbake( til det forrige blogginnlegget) men dette er selvfølgelig en smakssak og opp til hver blogger å velge hva den vil gjøre.
  • Link til andre bloggomtaler er viktig og en fin gest til medbloggere, og dette er noe jeg syntes de fleste bloggere er veldig flinke til!
  • Det er sosialt og jeg har blitt kjent med mange fine folk som deler den samme lidenskapen for bøker som det jeg selv gjør og det ville jeg aldri vært foruten.

Hvorfor jeg besøker andre bokbloggere:

  • Vil ha tips til bøker jeg eventuelt ikke har hørt om og har lyst til å vite noe mer om. Det er ofte på blogg og ikke på facebook i ulike grupper jeg plukker opp tips til bøker jeg kunne tenke meg å lese.
  • Fordi jeg vil vite hva de syntes om en bok jeg har lest eller har planer om å lese.
  • Når jeg legger igjen en kommentar hos en blogger så går jeg alltid tilbake for å sjekke om denne har svart – ellers er det vel strengt tatt ingen vits å legge igjen en kommentar i det hele tatt om man ikke følger det opp? Det er ikke alltid at jeg følger opp med enda en kommentar, men jeg tar meg alltid tid til å gå tilbake – dette er vel litt av det poenget med blogging går ut på, er det ikke?
  • Jeg vegrer meg litt for å legge igjen kommentarer hos bloggere jeg vet aldri svarer på kommentarene mine. Rett og slett fordi jeg ikke vet om de har tatt seg bryet med å lese kommentarten og dessuten er det kjedelig å kaste bort tid på å kommentere hos noen som ikke gidder å svare. Og som jeg har erfart fra begge sider – enveis kommunikasjon er drittkjedelig.
  • På samme måte blir det kjedelig å legge igjen en kommentar på et «eldre» innlegg hos andre når aldri får svar og det kan virke som noen ikke ser seg tilbake. Men er det ikke like interessant å snakke om en bok man blogget om i forrige uke, eller er den allerede «gått ut på dato» og totalt uinteressant å snakke om?

 

Nå er det ikke slik at jeg er den perfekte bloggeren som gjør alt «riktig» til enhver tid- langt ifra. Jeg kan bli bedre på en haug med ting, blant annet å kommentere hos folk selv om de har blogget om en krimbok(noe jeg sjelden leser) og det hender jeg ikke svarer på kommentarer noen har lagt igjen hos meg. Så det er absolutt ting jeg kan gjøre for å bli en bedre blogger, og en bedre leser av andre sine blogger. Det har selvfølgelig også noe med hvor mye tid man har til rådighet der og da, ikke alltid man rekker over det man så gjerne skulle – jeg ser den og slik er det her også naturlig nok. Når man ser på listen over bøker bokbloggerne har stemt frem til bokbloggerprisen så virker det som vi leser veldig mye forskjellig, eller det gjør vi jo,samtidig som det er noen bøker som blir lest av «alle». Er det slik at man er mer mottakelig for tips når det gjelder norske bøker enn oversatte bøker, siden det for det aller meste er oversatte bøker som kanskje ikke får lesere hos meg?(Jeg kan selvfølgelig kun snakke ut fra mine egne erfaringer på egen blogg) På en måte kan jeg skjønne det på grunn av bokbloggerprisen, man vil ha et bredt utvalg å lese før en skal nominere bøker, men samtidig er det vel ikke slik at man ikke leser oversatte bøker? Hva er dine erfaringer fra egen blogg om dette? Igjen, dette er ikke ment som en pekefinger mot noen, og man (jeg)burde ikke bli for opphengt i statistikk for det er virkelig ikke det som betyr noe – det viktigste er at man har en hobby som gir en veldig mye glede og kunnskap i tillegg til det sosiale ved bloggingen. Men når jeg først begynte å tenke på dette så hadde det vært fint å høre andres erfaringer før jeg slipper helt taket på det igjen – og det er jo fint å dele erfaringer med selve bloggingen også innimellom og ikke bare bøker en leser.
Om du ikke plukker opp boktips hos andre bloggere( på bloggen deres) hvor finner du tips til bøker du vil lese? Selv plukker jeg opp boktips på andre blogger, men også på instagram og Goodreads.

Håper du som leser dette har tid og anledning til å gi en lyd for det hadde vært veldig interessant å høre andres tanker om dette.

 

 

HILSEN BEATHE

Den magiske pappesken av Kristin Bortolotti

Det er alltid spennende med nye stemmer og kanskje spesielt de man har sett i andre roller tidligere. Forfatteren bak denne boken er mest kjent som en av karakterene i Hotel Cæsar og hun ble inspirert av sin autistiske sønn til å skrive denne barneboken.

DEN MAGISKE PAPPESKEN

Den magiske pappesken er en fortelling om to små søsken som tar ut på en imaginær reise i en pappeske – noe som er velkjent for de som har eller har hatt med barn å gjøre.

 

Men en pappeske kan reise langt
i drømmers tid og rom.
Den flyr så lett som bare det,
når ikke den er tom.
Her trengs det en oppdager
og en eventyrerske,
med hjerter dunkende av mot
og øyne som kan se.

Det første som slår meg er hvor triste disse barna ser ut, på veldig mange av tegningene. De virker ikke å være barn som skal ut på sitt livs eventyr.

 

papp3 OK

Som seg hør og bør når man er ute på eventyr så reiser man over sjø og land, ja, helt til verdensrommet naturligvis, og bamsen er god å ha.

 

papp4 ok

Disse barna reiser også til fremmede kontinenter som Pangea og møter mange dyr som har levd for veldig mange år siden. Gutten fremstår som litt av en barsking med capsen bakfrem mens jenten har på seg kjole og har bamsen trygt plassert under armen. De kunne med fordel fremstått mer nøytrale begge to, men at de fremstår noe sterotypiske passer forsåvidt med den noe «gammeldagse» utførelsen av boken forøvrig.

Boken er skrevet på rim og i et språk som ikke kan være ment for barn, med ord som eventyrerske som man kan lese av sitatet over og brukergrensesnitt som man finner i en av tekstene som beskriver den skyggen av en drøm fremtiden kommer til å bli- blir det vanskelig for barna å følge med. Barna reiser på kryss og tvers av tid og land, det er vel og bra og akkurat som det skal være. Men dette er ingen kronologisk fortelling i den forstand og barna ble ikke  satt på prøve i noen av sekvensene underveis, og ikke virket det som de syntes det var så veldig spennende heller- det hele fremstår mer som en oppstilling av bilder som forfatteren har laget en tekst til. Og det blir rett og slett en kjedelig og uengasjerende tur, dessverre.

At forfatteren kan tegne er det ingen tvil om og jeg liker disse nostalgiske bildene i gråblyant veldig godt, men jeg er høyst usikker på om de appellerer til målgruppen og det burde vel være poenget. Jeg tenker at det er tøft at forfatteren tør å gå så langt vekk fra det andre barnebokforfattere gjør og hun skal ha kred for forsøket men når man skal gå til et slikt skritt burde teksten i det minste vært mer tydelig og ikke minst forståelig for de boken er ment for. Her føler jeg at forfatteren vil for mye på èn gang og dermed blir resultatet en nostalgisk og fin bok uten noe særlig innhold.

 


Forlag:Cappelen Damm
Tittel:Den magiske pappesken
Forfatter: Kristin Bortolotti
Format:Innbundet
Sideantall:32
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Kristin Bortolotti
Foto: Maja Hattvang

Kristin Bortolotti er  født i 1978 og er en norsk skuespillerinne,musiker,skulptør og forfatter. Hun er kanskje aller mest kjent for som rolle som Charlotte Iversen/ Anker-Hansen i Hotel Cæsar. Den magiske pappesken er hennes første bok.

 

 

HILSEN BEATHE