Lettiparken av Judith Hermann

Jeg hadde verken hørt om bok eller forfatter før jeg ved en ren tilfeldighet kom over tittelen på insta og det var vel coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på boken, jeg liker utførelsen Pelikanen har på bøkene sine, det er absolutt bøker som blir lagt merke til, og så er det alltid spennende å lese noen «nye» forfattere.

LETTIPARKENLettiparken er en novellesamling bestående av 17 fortellinger, noen er så korte som fire sider mens den lengste spenner seg over hele tretten sider.

Jeg har brukt lang tid på denne for jeg har kun lest en novelle innimellom andre bøker, både fordi jeg ville at den skulle vare en stund og fordi at denne forfatteren gir visst ingenting ved dørene skulle det vise seg.

Jeg skal ikke fortelle noe om alle fortellingene, da er jeg redd dette hadde blitt et langt og kjedelig innlegg, men jeg har plukket ut noen som jeg på en eller annen møte ble ekstra berørt av.

Kull er den første novellen ut og til å begynne med overværer vi en gruppe mennesker som holder på å skufle kull inn i en låve. Snart kommer nabogutten syklende bort og spør hva de driver med. Vincent er fem år og har nettopp mistet moren sin som døde av kjærlighetssorg. Hun lukket seg mer og mer inn i seg selv, og til slutt taklet ikke kroppen mer.Dette var en stillferdig novelle og vi fikk på disse sidene et godt innblikk i livet til lille Vincent. Jeg fikk lyst til å gi ham en klem.

Dikt handler om en kvinne som skal avgårde for å besøke sin gamle far, og dette er noe hun gruer seg til. Leiligheten hans er fullt av ting som har samlet seg opp i årenes løp og han har knapt nok plass til seg selv. Han prøver å lese dikt uten å bryte sammen, av og til klarer han et vers andre ganger ikke,han blir så påvirket av ordene i diktene. Hun har med seg noen kakestykker fra et konditori, og faren finner ut at konditoren må være homo siden han har pyntet kakene så fint, og så smakte de så godt. Faren har vært psykisk syk så lenge datteren kan huske.

Tittelnovellen Lettiparken  handler om en eldre dame ved navn Rose som står i kø ved kassen i en dagligvarebutikk og lenger foran ser hun Elena, en gammel venninne, men hun kjenner henne ikke igjen med det samme og når hun gjør det er det for seint. Den før så vakre Elena fremstod nå som en trist kjempe, og deretter begynte hun å erindre ting fra fortiden mens varene hennes triller fremover på samlebåndet.  De begge hadde vært «offer» for fotografen Page Shakuskys blikk, og Elena hadde den gang blitt fridd til og han hadde laget et album med bilder han hadde tatt i Lettiparken.

Mange slags erindringer ble en av favorittene mine i samlingen og handler om en gammel dame, Greta som skal leie ut et rom i huset sitt og den femti år yngre Maude er inne til intervju. Her får vi et godt innblikk i disse to kvinnenes vennskap og ikke minst får vi ta del i den nå over åtti år gamle kvinnens mange minner fra den tiden hun var gift med sin nå avdøde mann og hadde huset fullt av barn.

I Hjerne treffer vi paret Philipp og Deborah som i mange år har prøvd å få barn uten å lykkes. Philipp kan klare seg uten barn men det kan ikke Deborah og de bestemmer seg for å adoptere, men så viser det seg at Philipp er for gammel med sine femti år, mens Deborah som er trettifem er i rett alder for å få adoptere. De bestemmer seg for å reise til Russland for å hene et barn gjennom en organisasjon som ikke har noen regler hvor hvor gamle foreldrene er….

Tilbakekomst ble også en av mine favoritter og handler om Ricco som vender tilbake etter syv år og besøker barndomsvenninnen som vi ikke får vite navnet på og det er hun som er fortellerstemmen. Etter hvert som novellen skrider frem så blir det klart at Ricco har mange grusomme minner som til stadighet plager ham og i en alder av førti år så kan det virke som han ikke får helt til dette voksenlivet. Han er heller ingen god lytter og virker veldig opptatt med seg selv og kanskje det er nettopp derfor det blir vanskelig for ham å opprettholde kontakt med de rundt seg. Dette ble til tider hjerteskjærende lesing og jeg fikk så vondt av ham og jeg forstår godt hvorfor han sliter.
Man fikk det ikke fortalt men jeg satt med en følelse av at de hadde vært kjæresten en gang og at han var barnet til sønnen hennes på åtte år.

 

Denne novellesamlingen var slett ingen «walk in the (Letti)park», for her må du virkelig jobbe med teksten og forfatteren gir absolutt ingenting ved dørene. Høyst usikker på om jeg i det hele tatt forstod meningen ved et par av disse, usikker på hva forfatteren egentlig ville si med teksten som av og til kunne se ut som den bare fløy rundt der uten noe som helst mål og retning. But she is very good this one, for selvfølgelig mente hun noe med teksten, hun ville bare at leseren skulle våkne opp og bli oppmerksom på alt det fine, vakre og såre som lå mellom linjene må vite, så da var det om å gjøre å skjerpe sansene for å komme helskinnet til mål.

Forfatteren følger ikke noe bestemt mønster for noen noveller er skrevet i 3.person, mens andre ganger er det en navnløs jeg-person som fører ordet.

I disse sytten novellene får vi et lite innblikk i menneskers liv på godt og vondt, det er mye hverdagsrealisme å spore her og de aller fleste novellene har en vidåpen slutt, her blir det med andre ord opp til leseren å trekke sine egne konlusjoner til det en har lest. Her ligger det veldig mye handling mellom linjene og forfatteren bare antyder noe så blir det opp til leseren hvor mye en klarer å ta til seg.  Selv om de fleste personene på en eller annen måte sliter så ligger det et slags håp og lurer under overflaten i disse novellene og av og til måtte jeg le også. Som for eksempel i novellen Krysninger hvor ekteparet Patricia og Vito får nye naboer når naboen Andre bestemmer seg for å leie ut huset og det viser seg at de nye naboene er noen asosiale krek, men selv hadde de aldri tatt noe iniativ til å ha noe særlig kontakt med Andre når han bodde der.

De har aldri vært borte hos ham, de har aldri invitert Andre inn i huset, de snakker bare over gjerdet eller om høsten når de raker løv på veien, på grensen mellom tomtene, opptatt av å holde avstand. Til slutt hadde han plutselig en kinesisk kone, hentet et eller annet steds fra, fra en katalog eller på flyplassen, en kineser med en hund uten pels, som i middagsheten måtte smøres inn med solkrem, et syn som fikk Vito, som han sa flere ganger,til å spy. Så flyttet de,og Andre leide ut huset, og de asosiale flyttet inn.

S.139

Jeg ble fascinert av hvor mye hun klarte å formidle over veldig få sider, og hvor godt kjent man ble med disse personene til tross for at man bare var med dem en kort stund. Det må jo være utrolig vanskelig å få til men Hermann ser ut til å ha full roen på dette.
Hun har et kort og presist språk men innimellom tyr hun til et meget billedlig språk og disse overgangene sitter så heltstøpt som hun ikke har gjort annet.
Personene hun har skapt ser ut til å være godt voksne og de mangler ingenting av materielle goder, men alle som en sliter med et eller annet likevel. Det er barnløshet, det er skilsmisser, nye relasjoner,dødsfall,alt det som et liv rommer på godt og vondt.
Dette er en stillferdig samling og det er noe jeg absolutt har sansen for. Jeg fikk litt Alice Munro vibber mens jeg leste og kom i etterkant over et intervju med forfatteren og det viser seg at det er en forfatter hun ofte henter inspirasjon hos. Selv om jeg måtte virkelig jobbe med teksten så ble dette en veldig god leseopplevelse og det er fint å utfordre seg selv litt også, det blir ikke lenge til jeg plukker opp en ny bok ført i pennen av Hermann.

 

Anbefales!

 

 


Forlag:Pelikanen
Original tittel:Lettipark.Erzählungen.
Norsk tittel:Lettiparken
Forfatter:Judith Hermann
Oversetter:Sverre Dahl
Format:Innbundet
Sideantall: 156
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Kjøpt

 

Forfatter

Judith Hermann
Foto: Juergen Bauer/Pelikanen.no

Judith Hermann er født i 1970 og er en tysk forfatter. Hun debuterte som forfatter med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998 og har siden den gang  skrevet ytterligere tre novellesamlinger og en roman.

 

HILSEN BEATHE

3 kommentarer om “Lettiparken av Judith Hermann

  1. Enig med deg at coveret er sterkt og flott. Veldig gøy å lese dine tanker om boken. Jeg er litt avvendt på novellesamlinger kjenner jeg, men skal lirke meg på sporet igjen i påsken, med en krimnovellesamling 🙂 Ha en fin søndag Beathe!

    Liker

    1. Tja, ikke alt passer like godt for alle. Jeg liker å lese novellesamlinger og nå var det en stund siden også så på høy tid.krimnoveller har jeg ikke lest så mye av så det burde jeg prøvd meg på en gang, det får bli til neste påske tenker jeg. Ha en fin dag,Tine!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.