Oppsummering# 3: mars 2018

Vi er litt over halvveis i påsken og med få timer igjen av mars 2018 så er det på tide med en aldri så liten oppsummering av måneden vi nå legger bak oss. Hva er lest og hva har blitt skrevet om den siste tiden?

 

BØKER LEST

  1. Svarthuset av Peter May – oversatt krim – Leseeks
  2. Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes – dikt – norsk 2018-Leseeks
  3. Moderne tapet av Eskil Kjos Fjell – roman-norsk 2018- Leseeks
  4. Soloppgang i Nord av Siri Amalie Oftestad – dikt-norsk 2018-Leseeks
  5. Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman – oversatt ungdomsroman- Leseeks
  6. Alias Grace av Margaret Atwood – oversatt roman-1001bok -Kjøpt
  7. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl – sakprosa-norsk 2018- Leseeks
  8. Ild til oss av Kristian Bergquist- dikt-norsk 2015-Leseeks
  9. Superlangsom av Kristian Bergquist- dikt- Lånt på eBokBib
  10. Vak av Bendik Vada – dikt – norsk- Lånt på eBokBib
  11. Die, mye love av Ariana Harwicz – oversatt roman -MBI2018 – kjøpt Kindle
  12. Lewismannen av Peter May – oversatt krim – Leseeks
  13. Lewisbrikkene av Peter May- oversatt krim -Leseeks
  14. Lettiparken av Judith Hermann – oversatte noveller – Kjøpt
  15. I de beste sirkler av Lene Lauritsen Kjølner – krim- norsk 2018-Leseeks
  16. Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck – oversatt roman- MBI2018-Kindle/Fått av Marianne
  17. Finna kyrkjedøra i meg av Per Helge Genberg – kortprosa- norsk 2018- Lånt på eBokBib
  18. Av meg er det mange av Veronika Erstad – Prosa- Norsk 2018 – Lånt på eBokBik
  19. Alt er barndom av Fredrik Hagen-Prosadikt-Norsk 2018-Lånt på eBokBib
  20. Mann,tiger av Eka Kurniawan, oversatt roman -MBI2016-Leseeks
  21. Det du ikke vet om Vilde av Nicolai Houm-Ungdomsroman-Norsk 2018-Lånt på eBokBib

 

4(!)krimbøker,5 romaner,6 diktsamlinger,2 ungdomsromaner,1 sakprosa,2 kortprosa,1 novellesamling. 11 Leseeks,6 lånt på eBokBib, 1 gave,3 kjøpt. 3 Manbooker bøker, 1 1001-bok, 4 norske anno 2018.

Har skrevet omtale på alle med unntak av Kjølner sin som ikke kommer ut før mot slutten av mai og som det mest sannsynlig er sperrefrist på. De to bookerbøkene, Erpenbeck og Kurniawan, kommer det omtale på de første dagene i april.

Det har vært en særdeles fin lesemåned og jeg kan ikke huske sist jeg har fått lest og ikke minst skrevet om så mange bøker. Inne på Goodreads ligger jeg hele 14 bøker foran «skjema».

Nå hadde det vært moro å ha fylt ut regnearket Marianne var så snill og sendte meg men det får jeg ha tilgode til neste oppsummering for jeg har ikke fylt ut alle bøkene ennå.

 

FRA BOK TIL FILM/ FILMER & TV-SERIER

 

Tidligere denne måneden begynte jeg såvidt på serien Alias Grace basert på boken til Margaret Atwood med samme navn og etter få minutter gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lest boken, så da var det bare å sette i gang men siden jeg hadde fått med meg noen minutter av serien klarte jeg ikke å vente til boken var lest ferdig før jeg fortsatte med serien så jeg leste ca 100 sider av boken før jeg så første episode av tv-serien og slik fortsatte jeg til både boken og serien var ferdig – det kan absolutt anbefales! Boken har jeg skrevet om her!

 

 

For noen år siden leste jeg den selvbiografiske romanen Krystallslottet av Jeannette Walls, en roman bok gjorde veldig inntrykk på meg og i går kveld så jeg filmatiseringen av boken og den var veldig bra også. Litt skeptisk til at Woody Harrelson spilte faren men jeg ble positivt overrasket.

 

 

Denne filmen er ikke basert på en bok etter det jeg vet men den var bare så klein og morsom at jeg bare er nødt til å nevne den. Hello, my name is Doris handler om en kvinne i 60- årene som har bodd hjemme hos moren i alle år,når filmen begynner har moren nettopp gått bort og broren er veldig på om at de må selge huset hun alltid har bodd i. Den godeste Doris har en del problemer skal det vise seg for blant annet går hun hen å forelsker seg i en langt yngre kollega. Jeg måtte ved et par anledninger gå ut for jeg orket ikke å se hver eneste scene,jeg ble rett og slett flau på Doris sine vegne!

 

 

SER FREMOVER MOT APRIL

 

Om det har vært aktivt på lesefronten så har det vært rolig på andre områder, men den kommende måneden står det noen litterære arrangementer på agendaen så gjenstår det å se hvor mange av dem jeg faktisk får med meg.

Det begynner å våres ute selv om det er bra kaldt fremdeles, også i solen. Men jeg satser på et par lesestunder ute på altanen i løpet av påsken!

Om knappe to uker blir kortlisten til årets internasjonale Manbooker lagt ut og jeg har kun lest to bøker så langt. Jeg satser på å få lest i hvert fall to bøker til så får jeg se når kortlisten blir lagt ut hvor mange av bøkene som frister da.

Krysser fingrene for at den gode flyten i lesingen min holder seg en god stund fremover, det er mange bøker som ligger og venter og jeg vet at det kommer en del bøker nå til våren som jeg gleder meg til å lese.

En liten endring blir det her på bloggen fra i morgen av, jeg har bestemt meg for å ikke ha kommentarfelt lenger. Det betyr ikke at jeg ikke skal ha kontakt med andre bloggere, jeg skal fremdeles besøke andre blogger og legge igjen en lyd fra meg der og kanskje bli litt flinkere til nettopp det. Om noen skulle ha spørsmål til mine innlegg fremover så henviser jeg til bloggens facebookside. Dette er noe jeg har tenkt på lenge og jeg føler at nå er tiden for å teste det ut.

 

ØNSKER  ALLE EN RIKTIG FIN LESEMÅNED I APRIL OG EN FORTSATT GOD PÅSKE!

 

 

HILSEN BEATHE

 

 

Det du ikke vet om Vilde av Nicolai Houm

Kom tilfeldigvis over denne inne på ebokbib her i går og siden forfatteren stakk av med bokbloggerprisen i 2016 med romanen Jane Ashlands gradvise forsvinning, en bok jeg likte særdeles godt så måtte jeg bare sjekke ut hvordan det går når forfatteren skriver en ungdomsbok.

Det du ikke vet om Vilde handler naturligvis om Vilde, en 12 år gammel jente som sammen med moren sin nettopp har flyttet til et nytt sted.  Når Vilde begynner på den nye skolen er kontaktlæreren Bente i permisjon og de har derfor en vikar som heter Geir. En gøyal fyr som ofte finner på mye rart.

Vilde er en jente som har mye fantasi og hun liker å skrive, hennes drøm er å en dag bli forfatter. Det har gått så langt at hun allerede har sendt inn flere fortellinger til forlag.
Allerede første dagen på den nye skolen bestemmer hun seg for å holde foredrag foran hele klassen, og det handler om faren hennes og det prosjektet han har gående i Afrika hvor han og andre hjelper dyrene som er der. Hun merker at flere i klassen blir imponert over det hun har å fortelle, hadde bare noe av det vært sant….

Hun blir fort venninne med  muslimske Xakiima som bor i samme gate som hun selv men hun retter ofte blikket mot de mest populære i klassen, Daniel,Kriss,Silje og Sara….og skulle ønske at hun kunne være venner med dem også…
En dag finner hun en lapp i skapet på skolen som gjør det tydelig at noen vet at hun ikke har snakket sant angående faren sin….Er hennes verste mareritt i ferd med å bli virkelighet? Skal vennene hennes finne ut av hva det egentlig er med faren hennes?

 

Jeg har brukt halve livet på å klatre opp et fjell, for det som venter meg på toppen, er en vanlig familie. Og så, da det bare er noen meter igjen, nøkker mamma i tauet, og jeg raser ned til bunnen igjen.

S.81

 

Denne boken likte jeg godt og med sine knappe 200 sider gikk det rimelig fort å lese. Boken er lettlest og har et godt driv. Mye er forutsigbart med tanke på at dette handler om 12 åringer på vei til å bli tenåringer med alt det fører med seg som blant annet den første forelskelse og selvfølgelig så forelsker Vilde seg i den kuleste gutten i klassen, det skulle bare mangle. Problemene som blir tatt opp er også nokså typiske for alderen vil jeg tro, og man er redd for at vennskap ikke består om man forteller folk sannheten. Det har selvfølgelig også med å gjøre at alt er mer flaut på den alderen og man vil være mest mulig lik alle andre, man skal ikke stikke seg ut på noe vis. Jeg fikk litt skam-følelse et  par ganger men kanskje ikke så rart siden vi hadde både Vilde og Kriss( aka Chris) med. Og når Xakiima snakket om mipsterz(muslimske hipstere)  syntes jeg hun kunne minne litt om Sana.

Jeg fikk litt vondt av Vilde når jeg så hvor mye hun anstrengte seg for å holde på hemmelighetene sine og ting blir mye større når en bærer på ting alene.Og er det èn ting Julie Andem lærte oss så er det at man ikke er alene. Og Vilde får etter hvert mange problemer i fanget og klarer hun å komme seg ut av disse før hun mister alle vennene hun har fått?

Boken handler også om å velge sine venner for det finnes som vi vet både gode venner og ikke fullt så gode venner, og når en såkalt venn nekter deg å danse i juleforestillingen fordi hun er redd for at du skal sette henne i skyggen så er vel ikke det en så veldig god venn, ikke sant?

Av og til «snakker» Vilde direkte til meg som leser og det er noe jeg egentlig ikke har helt sansen for, men jeg har sett at det er slik i noen ungdomsfilmer( ja, jeg ser på ungdomsfilmer) og her fungerte det faktisk på et vis.

Vil tro at mange på denne alderen som boken er beregnet på vil kjenne seg igjen i mye av det som Vilde går gjennom og jeg syntes det var fint at forfatteren tok opp dette med at selv om ting kan se fantastisk ut på utsiden så er det nødvendigvis ikke slik at barn av rike foreldre har det så innmari mye bedre enn andre,det er ikke nødvendigvis slik.
Ikke alt var så forutsigbart som det kunne virke ved første øyekast heller. Jeg ser at forfatteren har skrevet en barnebok før, jeg har ikke lest den men syntes at han behersker å skrive en bok for større barn/ung ungdom også.

 


Forlag:Gyldendal
Tittel:Det du ikke vet om Vilde
Forfatter:Nicolai Houm
Format:Ebok
Sideantall:196
Utgitt:2018
Kilde:Lånt på eBokBib

 

 

Forfatter


Foto: Paal Audestad

Nicolai Houm er født i 1974 og er en norsk forfatter. Han er utdannet journalist og har gått på Forfatterstudiet i Bø. Han debuterte som forfatter med kortprosa i antologien Signaler i 2002, han utgav sin første roman Knekk nakken min venn i 2004. Han har senere skrevet en novellesamling, en roman ( De håpefulle i 2013) samt en barnebok. Han gav ut romanen Jane Ashlands gradvise forsvinning i 2016 – en roman han fikk bokbloggerprisen for samme året.

 

 

HILSEN BEATHE

 

Genberg, Erstad & Hagen-eller 3 på rad!

Nope, disse tre har ikke slått pennene sine sammen og skrevet en bok etter hva jeg vet. Det eneste jeg kan se at de har felles er at de har alle kommet ut med en ny bok nå i år, og at de har skrevet poetiske tekster alle tre. Jeg har lest alle på eBokBib den siste uken, og her var det opprinnelig et langt hjertesukk fra meg om hvor mye jeg ikke likte de siste oppdateringene til eBokBib og at jeg var på nippen til å slå opp med hele tjenesten. Men så viste det seg at de hadde rettet opp i dette like etter jeg hadde skrevet avhandlingen. Det hjelper tydeligvis å skrive ned sin frustrasjon.Vel, dere slapp et sutreinnlegg fra meg og jeg kan heller konsentrere meg om det jeg skulle, nemlig skrive om disse bøkene jeg har lest.

 

FINNA KYRKJEDØRAPer Helge Genberg er debutant med kortprosaboken Finna  kyrkjedøra i meg som er en veldig personlig beretning. Han er tretten år når han en varm sommerdag ser en voksen mann naken for første gang og dette er noe som vekker til live noe hos ham og han må innse at denne spenningen han hadde følt gikk i «feil lei» som han selv sa, og noe av det første han tenkte var hvordan det skulle gå med slektsgården nå som han ikke kom til å føre slekten videre… og hva med odelen, hva kom  til å skje med den?

Dette var på en tid hvor det var mye mer skambelagt å være homofil enn det er i dag, og det er mye følelser i sving i disse tekstene. Det hviler noe sårt over mange av tekstene, og det er mye ensomhet å spore her. Allerede som liten gutt kan det virke som han gikk mye for seg selv,ble holdt utenfor fellesskapet, holdt seg mye hjemme og fant ikke helt sin plass?Dette forverret seg når han som tenåring ble bevisst sin egen legning, for det gjorde ikke ting noe enklere,snarere tvert imot. Når han er i tjueårene flytter han en periode til stobyen og det kan nesten virke som han da prøvde å rømme fra seg selv? Uansett så drar han hjem igjen til bygden og gården som har vært i familiens eie i 300 år.
Jeg er glad for at man har kommet såpass langt som man har i dag selv om man på enkelte ting har en vei igjen å gå ennå, men det er på høy tid at dette berømte «skapet» får pensjonert seg en gang for alle for strengt tatt burde ikke det vært noe «skap» i utgangspunktet.
Sesong 3 av Skam handlet om Isak og hans kamp for å komme ut til både til seg selv, men også til kamerater, venner og familie. Serien tar opp temaer både ungdom og voksne kan relatere til og den normaliserer  og ufarliggjør tema som kanskje er tabu å snakke om. Den sesongen gjorde at Skam ble kjent og likt over hele verden. Godt voksne menn både her hjemme og ute i verden turde plutselig å stå frem om hvem de egentlig var. I går kveld leste jeg om filmen Love, Simon som er en filmatisering av Becky Albertallis bok Simon og homosapiens-agendaen, som handler om en 17 år gammel gutt som på grunn av omstendigheter må stå frem som homofil før han kanskje selv er klar for det. Filmen går på kino i USA nå og kommer på kino i Norge til sommeren, og etter at folk har sett filmen i USA er det flere som har stått frem som homofil, eller bifil og mener at filmen har hjulpet dem på veien til å stå frem. Dette er i 2018 og vitner om at det fremdeles er behov for både bøker og filmer om dette som tema.

For et par og førti år siden kan det umulig å vært noe kjekt å være i den posisjonen han var i, enebarn som han var og hvor det ble forventet at man førte gården videre til kommende generasjoner. All skyldfølelse man sikkert satt med og ikke minst usikkerheten rundt dette med å få aksept for å være den man faktisk er. Jeg kommet over et intervju med forfatteren hvor han blant annet snakket om tittelen på boken som henspeiler på, nemlig motet hans når det gjelder den sosiale biten som han sliter med den dag i dag, for han er aldri den som selv tar initiativ ovenfor fremmede mennesker.

Til tider meget sterk lesing, for det meste sår, og så er det mye kjærlighet til dyrene og gårdslivet. Tekstene er skrevet på nynorsk og er til tider meget poetisk. Når jeg nevnte lenger oppe at det var mye følelseri sving så tenkte jeg ikke på de følelsene han eventuelt hadde til en annen mann men kanskje aller mest de vonde følelsene, den dårlige samvittigheten, men kanskje han skulle turt å slippe de gode følelsene til også i samme slengen, de han hadde til en annen mann?

 

Forlag:Vigmostad og Bjørke,Tittel: Finna kyrkjedøra i meg,Format:Ebok, Sideantall:60, Utgitt:2018, Kilde: Lånt på eBokBib

 

 

av meg er det mangeI 2015 debuterte Veronika Erstad med diktsamlingen Eg er so nær morgonen eg kan komme og er altså ute med en ny bok, en kortprosa denne gangen. I Av meg er det mange så møter vi en kvinnelig organist som er i ferd med å flytte inn i et nytt hus som er i tilknytting til kirken hun skal jobbe i. Etter hvert møter hun en mann som sitter ved en grav og spiller trombone. De innleder ganske så snart et forhold men etter en stund må mannen reise videre og det er først etter han har reist at kvinnen klarer å reflektere rundt det de hadde. Det er mye hverdag her og fortid, nåtid er flettet galant sammen med drømmer så her det gjelder å holde tungen i rett munn når en leser.

Eg et sakte, duppar skeia i honning. Det ligg smular på benken, ei krukke med lauk. Eg vender meg mot sola som snart når kjøkenbordet. Før kunne eg tenkje at livet vel for meg. No tenkjer eg at barndommen gjer det. Mor mi si inneslutta mumling i kjellaren under andre verdskrig. Lenge etter at mor mi er død, er eg framleis berre eit barn. Kjolestoffet er krøllete i handa. Stemmene er nær i mørkeret. Eg forestiller meg at andleta rundt meg er andre enn dei som høyrer stemmene til. Først då eg får eit eple i handa,blir eg svolten. Mor mi ber meg ete sakte, saktare, men eg høyrer ikkje på ho.

S.6

Dette er en kvinne som tenker mye tilbake på ting som har vært, enten det er et forhold hun nettopp har lagt fra seg eller noe hun opplevde som liten.  Jeg liker disse stillferdige fortellingene hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye og hvor mye hverdagsliv og gjøremål blir nøye beskrevet. På meg virket hun å være en person som hadde problemer med å binde seg og ikke fant røtter noen steder hvor hun enn var, samtidig virker det som om hun drømmer om en litt annen hverdag enn den hun har.

I likhet med den første boken så er denne også skrevet på nynorsk og til tider meget poetisk.

 

Forlag:Samlaget,Tittel:Av meg er det mange, Format:Ebok,Sideantall:68,Utgitt:2018, Kilde:Lånt på eBokBib

 

alt er barndomI fjor leste jeg Fredrik Hagens debutbok Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg , en bok jeg likte veldig godt og det var med stor glede jeg så at han var kommet med en ny diktbok i år.

I Alt er barndom retter forfatteren et helt åpent blikk på de enkleste betingelsene i livet og han starter boken med: Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren. Og på nest siste side: Jeg ble ikke født;jeg ble hentet ut av min mor. hadde jeg ikke blitt tatt med keisernitt, hadde jeg tatt livet av oss begge.

Handlingen foregår i Bergen og det er alltid uvant å høre om kjente steder som Laksevåg( hvor jeg selv er fra) og Danmarksplass, eller skjønt handling og handling – her er det mye filosofering fra forfatterens side og det er nærmest umulig å si hva boken handler om, for hva handler den ikke om liksom?

Eller det er en viss handling her, man registerer at han, eller Jonas som han heter, er i et forhold til en som heter Rakel. Man får vite litt om forholdet deres. Jonas tenker mye tilbake på barndommen og ting som skjedde da. Han tenker tilbake på den gangen han og klassen besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han grubler på hvor det blir av de barna som blir abortert, og hvorfor finnes det ikke en egen gravplass for disse? Han tenker på et intervju han har sett av Liv Ullman hvor hun sier at alt datteren har sagt om henne er sant og at hun skulle ønske at hun hadd vært der med for henne, og han mener at det er noe alle mødre sier – at de skulle vært der mer for barna sine.

Det er veldig mye interessant her og innimellom fikk jeg rett og slett bakoversvis av det som ble sagt. Innimellom er det en slags sårhet å spore. Prosadikt som er inndelt i tre «bøker» hvorav den midterste delen er delt inn i fire og går for seg i løpet av et døgn og det er vel det nærmeste vi kommer direkte handling i samlingen. Her får vi også mye hverdagslige ting som at Jonas venter på at det skal bli ettermiddag og Rakel skal komme hjem fra jobb, han lager middag som de spiser på sofaen for leiligheten er så liten at de ikke har plass til et lite kjøkkenbord. Vi kan ane at ikke forholdet dem imellom er helt som det skal være. Jonas sliter med å få sove og han får ikke piller av legen til å hjelpe ham med dette.

Det er mye å kjenne seg igjen i og noe nikket jeg anerkjennende til selv om det var ting jeg ikke hadde tenkt så mye over selv en gang. Innimellom kom det noen «innrømmelser» eller drømmer som gjorde at jeg nærmest falt av stolen og tenkte wtf?, hva er det som skjer her liksom?  Jeg leste den første boken hans også som ebok og tenkte den gang at jeg skulle få tak i boken, det har jeg ikke klart ennå men nå skal jeg for dette er bøker man med fordel kan lese flere ganger. Jeg er spent på hva Hagen finner på neste gang.

 

Forlag:Flamme,Tittel:Alt er barndom,Forfatter:Fredik Hagen,Format:Ebok,Sideantall:55,Utgitt:2018, Kilde:Lånt på eBokBib.

 

Egentlig liker jeg ikke så godt å skrive slike samle-omtaler men jeg har lest en god del den siste tiden og det frister å sitte ute i påskesolen i stedet for å være inne og skrive. Med det ønsker jeg dere en fortsatt god påske!

 

HILSEN BEATHE

Lettiparken av Judith Hermann

Jeg hadde verken hørt om bok eller forfatter før jeg ved en ren tilfeldighet kom over tittelen på insta og det var vel coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på boken, jeg liker utførelsen Pelikanen har på bøkene sine, det er absolutt bøker som blir lagt merke til, og så er det alltid spennende å lese noen «nye» forfattere.

LETTIPARKENLettiparken er en novellesamling bestående av 17 fortellinger, noen er så korte som fire sider mens den lengste spenner seg over hele tretten sider.

Jeg har brukt lang tid på denne for jeg har kun lest en novelle innimellom andre bøker, både fordi jeg ville at den skulle vare en stund og fordi at denne forfatteren gir visst ingenting ved dørene skulle det vise seg.

Jeg skal ikke fortelle noe om alle fortellingene, da er jeg redd dette hadde blitt et langt og kjedelig innlegg, men jeg har plukket ut noen som jeg på en eller annen møte ble ekstra berørt av.

Kull er den første novellen ut og til å begynne med overværer vi en gruppe mennesker som holder på å skufle kull inn i en låve. Snart kommer nabogutten syklende bort og spør hva de driver med. Vincent er fem år og har nettopp mistet moren sin som døde av kjærlighetssorg. Hun lukket seg mer og mer inn i seg selv, og til slutt taklet ikke kroppen mer.Dette var en stillferdig novelle og vi fikk på disse sidene et godt innblikk i livet til lille Vincent. Jeg fikk lyst til å gi ham en klem.

Dikt handler om en kvinne som skal avgårde for å besøke sin gamle far, og dette er noe hun gruer seg til. Leiligheten hans er fullt av ting som har samlet seg opp i årenes løp og han har knapt nok plass til seg selv. Han prøver å lese dikt uten å bryte sammen, av og til klarer han et vers andre ganger ikke,han blir så påvirket av ordene i diktene. Hun har med seg noen kakestykker fra et konditori, og faren finner ut at konditoren må være homo siden han har pyntet kakene så fint, og så smakte de så godt. Faren har vært psykisk syk så lenge datteren kan huske.

Tittelnovellen Lettiparken  handler om en eldre dame ved navn Rose som står i kø ved kassen i en dagligvarebutikk og lenger foran ser hun Elena, en gammel venninne, men hun kjenner henne ikke igjen med det samme og når hun gjør det er det for seint. Den før så vakre Elena fremstod nå som en trist kjempe, og deretter begynte hun å erindre ting fra fortiden mens varene hennes triller fremover på samlebåndet.  De begge hadde vært «offer» for fotografen Page Shakuskys blikk, og Elena hadde den gang blitt fridd til og han hadde laget et album med bilder han hadde tatt i Lettiparken.

Mange slags erindringer ble en av favorittene mine i samlingen og handler om en gammel dame, Greta som skal leie ut et rom i huset sitt og den femti år yngre Maude er inne til intervju. Her får vi et godt innblikk i disse to kvinnenes vennskap og ikke minst får vi ta del i den nå over åtti år gamle kvinnens mange minner fra den tiden hun var gift med sin nå avdøde mann og hadde huset fullt av barn.

I Hjerne treffer vi paret Philipp og Deborah som i mange år har prøvd å få barn uten å lykkes. Philipp kan klare seg uten barn men det kan ikke Deborah og de bestemmer seg for å adoptere, men så viser det seg at Philipp er for gammel med sine femti år, mens Deborah som er trettifem er i rett alder for å få adoptere. De bestemmer seg for å reise til Russland for å hene et barn gjennom en organisasjon som ikke har noen regler hvor hvor gamle foreldrene er….

Tilbakekomst ble også en av mine favoritter og handler om Ricco som vender tilbake etter syv år og besøker barndomsvenninnen som vi ikke får vite navnet på og det er hun som er fortellerstemmen. Etter hvert som novellen skrider frem så blir det klart at Ricco har mange grusomme minner som til stadighet plager ham og i en alder av førti år så kan det virke som han ikke får helt til dette voksenlivet. Han er heller ingen god lytter og virker veldig opptatt med seg selv og kanskje det er nettopp derfor det blir vanskelig for ham å opprettholde kontakt med de rundt seg. Dette ble til tider hjerteskjærende lesing og jeg fikk så vondt av ham og jeg forstår godt hvorfor han sliter.
Man fikk det ikke fortalt men jeg satt med en følelse av at de hadde vært kjæresten en gang og at han var barnet til sønnen hennes på åtte år.

 

Denne novellesamlingen var slett ingen «walk in the (Letti)park», for her må du virkelig jobbe med teksten og forfatteren gir absolutt ingenting ved dørene. Høyst usikker på om jeg i det hele tatt forstod meningen ved et par av disse, usikker på hva forfatteren egentlig ville si med teksten som av og til kunne se ut som den bare fløy rundt der uten noe som helst mål og retning. But she is very good this one, for selvfølgelig mente hun noe med teksten, hun ville bare at leseren skulle våkne opp og bli oppmerksom på alt det fine, vakre og såre som lå mellom linjene må vite, så da var det om å gjøre å skjerpe sansene for å komme helskinnet til mål.

Forfatteren følger ikke noe bestemt mønster for noen noveller er skrevet i 3.person, mens andre ganger er det en navnløs jeg-person som fører ordet.

I disse sytten novellene får vi et lite innblikk i menneskers liv på godt og vondt, det er mye hverdagsrealisme å spore her og de aller fleste novellene har en vidåpen slutt, her blir det med andre ord opp til leseren å trekke sine egne konlusjoner til det en har lest. Her ligger det veldig mye handling mellom linjene og forfatteren bare antyder noe så blir det opp til leseren hvor mye en klarer å ta til seg.  Selv om de fleste personene på en eller annen måte sliter så ligger det et slags håp og lurer under overflaten i disse novellene og av og til måtte jeg le også. Som for eksempel i novellen Krysninger hvor ekteparet Patricia og Vito får nye naboer når naboen Andre bestemmer seg for å leie ut huset og det viser seg at de nye naboene er noen asosiale krek, men selv hadde de aldri tatt noe iniativ til å ha noe særlig kontakt med Andre når han bodde der.

De har aldri vært borte hos ham, de har aldri invitert Andre inn i huset, de snakker bare over gjerdet eller om høsten når de raker løv på veien, på grensen mellom tomtene, opptatt av å holde avstand. Til slutt hadde han plutselig en kinesisk kone, hentet et eller annet steds fra, fra en katalog eller på flyplassen, en kineser med en hund uten pels, som i middagsheten måtte smøres inn med solkrem, et syn som fikk Vito, som han sa flere ganger,til å spy. Så flyttet de,og Andre leide ut huset, og de asosiale flyttet inn.

S.139

Jeg ble fascinert av hvor mye hun klarte å formidle over veldig få sider, og hvor godt kjent man ble med disse personene til tross for at man bare var med dem en kort stund. Det må jo være utrolig vanskelig å få til men Hermann ser ut til å ha full roen på dette.
Hun har et kort og presist språk men innimellom tyr hun til et meget billedlig språk og disse overgangene sitter så heltstøpt som hun ikke har gjort annet.
Personene hun har skapt ser ut til å være godt voksne og de mangler ingenting av materielle goder, men alle som en sliter med et eller annet likevel. Det er barnløshet, det er skilsmisser, nye relasjoner,dødsfall,alt det som et liv rommer på godt og vondt.
Dette er en stillferdig samling og det er noe jeg absolutt har sansen for. Jeg fikk litt Alice Munro vibber mens jeg leste og kom i etterkant over et intervju med forfatteren og det viser seg at det er en forfatter hun ofte henter inspirasjon hos. Selv om jeg måtte virkelig jobbe med teksten så ble dette en veldig god leseopplevelse og det er fint å utfordre seg selv litt også, det blir ikke lenge til jeg plukker opp en ny bok ført i pennen av Hermann.

 

Anbefales!

 

 


Forlag:Pelikanen
Original tittel:Lettipark.Erzählungen.
Norsk tittel:Lettiparken
Forfatter:Judith Hermann
Oversetter:Sverre Dahl
Format:Innbundet
Sideantall: 156
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Kjøpt

 

Forfatter

Judith Hermann
Foto: Juergen Bauer/Pelikanen.no

Judith Hermann er født i 1970 og er en tysk forfatter. Hun debuterte som forfatter med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998 og har siden den gang  skrevet ytterligere tre novellesamlinger og en roman.

 

HILSEN BEATHE

Lewisbrikkene av Peter May

Lewisbrikkene er tredje og siste del i Peter Mays Lewis-trilogi og jeg har binge-lest hele trilogien over ti dager! Noe som definitivt kan anbefales!NB!Gjør oppmerksom på at for de som ikke har lest de to første bøkene så kan første avsnitt av omtalen inneholde spoilers med hensyn til hovedkarakteren og hans nåværende situasjon, og har derfor bleket den delen ut.

lewisbrikkeneJeg er litt usikker på hvor lang tid det har gått siden vi forlot dem sist men  i hvert fall så er Fin blitt samboer med Marsaili og han jobber som sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis. Sønnen Fionnlagh og kjæresten Donna har reist til Edinburgh for å gå på skole og besteforeldrene passer det lille barnebarnet i mellomtiden.

Det har i lang tid foregått ulovlig laksefiske i elvene og siden dette kan true næringsvirksomheten for de  som eier fiskerettighetene så er Fin leid inn for å etterforske disse ulovlighetene. I den forbindelse stifter vi bekjentskap med Whistler, en barndomsvenn av Fin som bor i et forfallent svarthus og lever for det meste av hva naturen kan skaffe han, deriblant tjuvfiske.

Jamie,sønnen til oppdragsgiveren har tydeligvis et vondt øye til Whistler for like mye som han vil ha vekk de som omtrent tømmer elvene for fisk så vil han ha vekk Whistler som fisker til eget forbruk. Han vil egentlig ha ham vekk fra huset som ligger på farens eiendom. Fin har på ingen måte sansen for Jamies nag til Whistler, og Whistler er i tillegg midt i en kamp om å få omsorgsretten for datteren sin som har bodd med moren og stefaren- men nå som moren er død vil stefaren ha henne boende hos seg.
Whistler har etter oppdrag fra Jamies far, som nå ligger på sykehjem og er dement, laget Lewisbrikker utskåret i tre og som han forventer å få en god del penger for fordi de skal brukes i forbindelse med en utstilling av de originale Lewisbrikkene som til daglig er å finne på Britisk museum i Edinburgh. Dette vil ikke Jamie ha noe av og mener Whitsler skylder ham mye penger for leie av huset.
Når det gjelder de originale Lewisbrikkene som ble funnet på Lewis på Hebridene på 1800-tallet så mener forskere at de kan stamme fra Trondheim og ble mest sannsynlig laget på 1100-tallet. Dette er sjakkbrikker formet som menneskefigurer.
Fin og Whistler har noe som knytter dem sammen på en måte, et  bånd som går helt tilbake til ungdomstiden da de fikk vite at John Macleod reddet 40 mennesker, deriblant bestefaren til Whistler når skipet  Iolaire sank utenfor kysten i 1919. Dermed passer de ekstra på hverandre og Whistler har allerede en gang reddet livet til Fin.

Som i de andre bøkene så er det også her en mordgåte som skal løses og når boken starter så finner Fin og Whistler et flyvrak  i det som en gang har vært en innsjø men som har forsvunnet i et såkalt jordfallshull. Begge to kjenner igjen flyet som en gang har tilhørt Roddy,en kamerat av dem som har vært forsvunnet i 17 år.  En gjeng kamerater startet den gang et band,Sòlas, som spilte gæltisk musikk og ble umåtelig populære,og når levningene etter Roddy skal begraves kommer bandmedlemmene tilbake til øya. Deriblant bandets eneste kvinne, Mairead som blant annet Fin hadde en heller heftig affære med i ungdommen…
Liket, eller restene av det som en gang var et menneske bærer preg av at det har blitt drept og den gamle forsvinningssaken er nå blitt en drapssak.

Fin har igjen fått fortellerstemmen denne gangen og i likhet med de andre bøkene så får vi også her tilbakeblikk til fortiden, og denne gangen er det Fins ungdomstid med andre kamerater og venner enn de vi har blitt introdusert for tidligere, noe som var helt greit for min del så lenge Marsaili var med.
Her er det mye hverdagsliv men det kan også inneholde ting som ikke tåler dagens lys, og jeg fikk særlig vondt av Whistler som slett ikke har hatt det så godt verken i barndommen eller som voksen, men så er det også slik at ting som skjer med en kan følge en videre i livet også, hjerteskjærende ting, hemmeligheter man må bære på alene i årevis…
Peter May har i alle bøkene tatt opp ting som har med sosiale forhold å gjøre og særlig de som kanskje ikke er så veldig godt stilt.

Igjen ble jeg veldig fascinert  over hvor flink forfatteren er til å skape en god og ikke minst spennende historie, og jeg må si at det er en bragd å kunne skape en sidestory som er minst like spennende som selve krimplottet. Det er godt driv hele tiden og det er få om noen dødpunkt.

Peter May skriver så drivende godt og når man først har begynt så er det vanskelig å legge bøkene fra seg, klisjèaktig sagt men likefullt sant – dette er bøker man sluker rett og slett. Det eneste negative med denne serien er at det bare finnes tre bøker og jeg er ikke  klar til å ta farvel med disse menneskene som jeg har lært litt å kjenne den siste tiden, jeg vil ha mer, mye mer og har lyst til å reise til Hebridene.

 

Har du ikke lest denne serien ennå så må du ta deg sammen!

Anbefales sterkt!

 

Andre som har lest og blogget om boken: Rose-Marie og Hverdagsnett.

Mine omtaler av de tidligere bøkene: Svarthuset og Lewismannen.


Forlag: Goliat
Original tittel: Le Braconnier de lac perdu
Engelsk tittel:The Chess  men
Norsk tittel: Lewisbrikkene
Forfatter:Peter May
Oversetter: Ragnhild Aasland Sekne
Format:Innbundet
Sideantall:317
Utgitt:2012
Min utgave: 2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Peter May

Peter May er født i 1951 og er en skotsk forfatter og tv-manusforfatter. Han debuterte som forfatter i 1978 med romanen The Reporter som senere ble en tv-serie på BBC. Etter dette begynte han å skrive for tv. I tillegg har han skrevet en rekke romaner. Forfatteren har vunnet en rekke priser for Lewis- trilogien.

 

 

HILSEN BEATHE

Alias Grace av Margaret Atwood

Til tross for at jeg har en en del bøker av Atwood i hyllen så har jeg fra før av kun lest Tjenerinnens beretning, eller Handmaid`s tale som den heter på originalspråket. Det var en dystopi mens denne er basert på virkelige hendelser fra 1843 da Grace Marks ble dømt til livsvarig fengsel for medvirkning til drapene på Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne, Nancy Montgomery.

Jeg kom over tv-serien basert på denne boken på Netflix for et par uker siden men et par minutter inn i den første episoden kom jeg på at jeg ikke hadde lest boken ennå og dermed var det bare å sette i gang med boken før jeg så videre.

alias grace 1I utgangspunktet fikk Grace Marks dødsstraff for sin medvirkning  til disse drapene men en god forsvarer fikk gjort dommen om til livsvarig fengsel blant annet på grunn av hennes unge alder, hun var kun 16 år den gangen. James McDermott som også jobbet for Mr. Kinnear ble dømt og hengt for drapene. Rett før han ble hengt anga han Grace og sa at det var hun som var hjernen bak det hele.

Det fantes ikke bevis for at Grace på noen måte hadde deltatt aktivt i disse drapene, men i løpet av kort tid endret hun forklaringen sin hele tre ganger så hvilken versjon var den riktige?
En av grunnene til at dette ble en kjent sak var at husholdersken var gravid når hun ble drept og det var en skandale på den tiden å få barn utenfor ekteskap. En annen var at Grace var så ung( bare 16 år når dette skjedde) og vakker, men var hun en beregnende og kaldblodig morderske eller var hun rett og slett et offer for hevn av en som straks skulle bli tatt av dage?

Flere høytstående personer i lokalbefolkningen var overbevist om at Grace var uskyldig og engasjerte den unge psykiateren Simon Jordan til å ha samtaler med henne i et forsøk på å få henne til å huske hva som egentlig skjedde den dagen Mr. Kinnear og husholdersken ble drept i håp om at dette skal få henne frikjent. Og det er nettopp gjennom samtaler med ham at vi får servert mesteparten av historien til Grace.

Grace begynner å fortelle fra livet sitt  fra den gang hun og familien reiste fra hjemmet deres i Irland og frem til hun ble ansatt som tjenstepike hos Mr. Kinnear i Canada. Hun husker detaljer som kanskje ikke virker så viktige men kommer hun til å gjøre det samme når de nærmer seg hva som skjedde den dagen Mr.Kinnear og Nancy ble drept?

Disse møtene mellom Dr. Jordan og Grace minnet meg veldig om hvordan de gikk frem i serien Mindhunter hvor FBI agenter besøkte seriemordere i et forsøk på å forstå hva som fikk dem til å bli drapsmenn, dette var en sped begynnelse til såkalt profilering som brukes for å lage en gjerningmannsprofil. Dr. Jordan skal med psykologiske grep prøve å få Grace til å huske drapene hun enten var med på eller eventuelt var vitne til.

 

Grace and McDermott

 

Grace er veldig utvetydelig om sin uskyld, i hvertfall overfor Dr. Jordan, og hun er en upålitelig forteller. Man kan ikke med sikkerhet si at hun er uskyldig eller skyldig, og like mye som Grace er en upålitelig forteller så er vel Dr.Jordan etter hvert en like upålitelig lytter og han fatter veldig tidlig interesse for Grace og møtene med henne blir for ham snart meget personlige. Det er tydelig at hun gjør inntrykk på ham, en ung og vakker og ikke minst smart kvinne. Han drømmer om å starte sitt eget asylum, han har med tid og stunder tenkt å finne en passende kvinne å gifte seg med, fuglene skal vite at han begynner å bli lei morens stadige hentydninger om at det snart er på høy tid. Vi får med andre ord et lite innblikk i hans liv også og han har litt å stri med han også for han bor nemlig hos en noe pågående for ikke å si kåt husvertinne.

Jeg elsker bøker som er basert på faktiske hendelser, og Atwood gjør det på en slik fantastisk måte at det var en ren fryd å lese. Vi får ikke noe klart svar på om Grace var uskyldig eller ikke, hun la det være opp til hver enkelt leser å bedømme dette. Atwood fikk ideen til denne boken etter å ha lest boken Life in the Clearings av Susanna Moodie hvor hun for aller første gang fikk høre om Grace Marks. Moodie som selv fikk fortellingen om Grace Marks fortalt til seg hadde en klar overbevisning om at Grace Marks var skyldig. Hun var imidlertid å besøkte Grace når hun var innlagt på sinnsykehus og fikk se en heller utagerende versjon av henne den gangen.

Jeg leste et sted at Carol Shields, en annen canadisk forfatter ikke var helt enig med henne og i boken Voice and vision uttaler hun seg kritisk til flere av Moodies bøker, blant annet Life in the Clearings. Det hadde vært interessant å lese begge bøkene kjenner jeg.

Atwood har et fantastisk språk og enkelte ganger måtte jeg bare stoppe opp og lese deler av teksten på nytt fordi det var så velskrevet, en ren fryd. Og derfor har jeg brukt lang tid på boken for jeg ville ikke at den skulle ta slutt.
Grace Marks var en utmerket syerske og når hun hadde sine møter med Dr.Simon Jordan satt hun alltid og sydde, blant annet på et lappeteppe og hvert av kapitlene i boken har faktisk fått navn etter lappeteppemønstre, Dr. Jordan har ikke levd da han er skapt av Margaret Atwood for at Grace skulle ha noen å fortelle historien til. Og gjennom historien hennes fikk vi også ta del i hvordan det var for kvinner på denne tiden. De ble sett på som svake og tildels sykelige, de var undertrykte og underdanige. Og det var hårreisende å være vitne til det forferdelige kvinnesynet som rådet på denne tiden.

Møtene ble holdt hjemme hos fengselsdirektøren da Grace i mange år var tjenestepike der på dagtid mens hun satt fengslet. Grace hadde en formening om at det var mest for at direktørfruen skulle vise henne frem fordi hun var en berømt morderske. I alle fall er morderske et sterkt ord å ha heftende ved seg. Ordet har en lukt -emmen og påtrengende, som visne blomster i en vase. Av og til hvisker jeg det om og om igjen for meg selv om natten: morderske, morderske. Det rasler, som et taftskjørt over gulvet.

Siden jeg såvidt hadde begynt på tv-serien klarte jeg ikke helt å dy meg så jeg måtte se den første episoden ferdig etter å ha lest ca 100 sider av boken og dette fortsatte jeg faktisk  med helt til både boken og serien var ferdig – og dette fungerte veldig fint og kan anbefales!
Det er en slags kjærlighetshistorie her også, og det syntes jeg var fint med tanke på hvor alvorlig flere av temaene i boken var.

Kapitlene hadde i tillegg til lappeteppe-navn også sitater av ulike forfattere, samt sitat fra rettspapirene og før Grace kom til med sine tilbakeblikk fikk vi vite hvordan hun hadde det i nåtid i fengselet og hennes samtaler med Dr. Jordan.

Utrolig fascinerende fortelling og jeg heller vel mot at hun var uskyldig dømt,selv om jeg selvfølgelig ikke kan være helt sikker.

 

Anbefaler denne boken på det sterkeste!

 

Andre bloggere har lest: Anita, Birthe og Sunniva.

 

 

 

1001 books


Forlag: Aschehoug
Original tittel:Alias Grace
Norsk tittel: Alice Grace
Format:Innbundet
Sideantall:568
Utgitt:1996
Min utgave:1997
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Atwood-Margaret
Foto: Jean Malek

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun har skrevet mer en 30 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

 

HILSEN BEATHE

Lewismannen av Peter May

I forrige uke leste jeg ferdig Svarthuset for andre gang og kastet meg sporenstreks over oppfølgeren Lewismannen, og er allerede i gang med den siste boken i trilogien om etterforsker Fin Macleod. Men før jeg fortsetter lesingen må jeg skrive noen ord om denne og jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at  første del av denne omtalen inneholder spoilere fra den første boken så om du ikke har lyst til å få vite deler av slutten på den så vil jeg anbefale deg å ikke lese de første avsnittene i omtalen som jeg har bleket litt ut.

lewismannenNår Lewismannen begynner har det gått  ca ni måneder siden vi forlot dem sist og som vi husker så reiste Fin til fastlandet igjen etter at oppdraget hans var ferdig i forrige bok men har nå nettopp kommet tilbake til Lewis etter at skilsmissen fra konen Mona ble et faktum. Han har sagt opp stillingen sin som etterforsker ved Edinburgh- polititet og har planer om å bygge opp igjen det som en gang var hadde vært bardomshjemmet hans.  I mellomtiden bor han i et lite telt på denne mildt sagt forblåste plassen.

På slutten av den forrige boken avdekket et DNA-funn at den unge sønnen til Marsaili, Fionnlagh, er hans sønn også og han vil prøve å etablere et forhold til ham. Sønnen på sin side har rukket å bli pappa selv siden sist Fin var på Lewis, ettersom kjæresten Donna var gravid når vi forlot dem sist. Donna er datteren til presten på stedet og en tidligere kamerat av Fin.  Marsaili har begynt på utdannelse og pendler ofte mellom Edinburgh og Lewis.

Fins planer om restaurering av hus må legges på is da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Slike myrlik som dette kan holde seg godt selv om de har lagt der i flere hundre år, men når de finner en tatovering av Elvis heartbreak hotel så forstår man at liket ikke kan ha lagt der lenger enn fra 1950-årene. Det blir snart klart at liket er en slektning av Tormod Macdonald, faren til Marsaili, noe som komer som et sjokk på henne og  blir et mysterium siden Tormod verken hadde søsken eller annen slekt på denne kanten og som kunne passe til beskrivelsene.

I likhet med den første boken så har også denne en todelt fortelling, en som foregår i nåtid og en i fortid. Det er Tormod som er jeg-personen og han har blitt dement på sine eldre dager og går ut og inn i tåka. Tilbakeblikkene hans viser at han husker alt nærmest ned til minste detalj når det gjelder barndommen mens han fremstår for det aller meste helt forvirret når vi møter ham i nåtid.

I tillegg til den spennende krimgåten som skal rulles opp blir vi vitne til en helt grusom oppvekst for Tormod, han var foreldreløs og ble sendt på barnehjem hvor det befant seg en nonne og en prest fra helvete for å si det helt mildt. Den behandlingen han og andre barn fikk var helt grusomt og ofte ble disse barna sendt videre ut til øyene utenfor fastlandet med en lapp rundt halsen som det stod familienavnet på de som skulle hente dem på kaien. Mobbing, overgrep og mishandling var en del av disse barna sin hverdag og det var helt grusomt og vondt å lese om dette, helt hjerteskjærende.  Det stod et sted at disse foreldreløse barna som ble sendt til øyene, til en plass som var helt ukjent for dem og hvor de ikke kjente noen, ble kalt en homer, jeg prøvde å google det men fant ikke ut som dette faktisk skjedde i virkeligheten.

 

Atter en gang en velskrevet krim fra Peter May og i likhet med den første boken er også denne full av nydelige miljøskildringer og til tross for at jeg aldri har vært der så kan jeg nærmest se for meg både landskap og det hardføre været som råder der ute. Krimplottet er skrudd sammen på en utmerket måte og igjen måtte vi til fortiden for å finne svaret på nåtidens krimgåte.  Og hvem er den drepte og hvilken forbindelse har han til Tormod?

Jeg liker så godt hvordan forfatteren kombinerer krimgåten med historie fra en svunnen tid og hvor man må gå tilbake litt for å finne svarene. Disse sekvensene opplevdes minst like spennende å lese om som selve krimgåten. Forfatteren har en så levende måte å formidle på som fascinerer meg veldig og jeg syntes denne var minst like god som den første. Jeg ble vel så grepet av Tormods historie som av Fins om ikke mer for det var veldig interessant å få det fra perspektivet til en som er dement og jeg fant det troverdig, for det kan vel være slik at man likevel husker ting fra langt tilbake selv om man ikke lenger har det samme begrepet på det som skjer her og nå.

Etter hvert som slutten på boken nærmet seg jo mer intenst og nervepirrende ble det, og den aller siste puslebiten kom ikke på plass før på de aller siste sidene.

Jeg er i gang med siste bok og det er synd det snart er over for jeg har en mistanke om at jeg kommer til å savne disse folkene vi har blitt kjent med ute på denne øya.

Har du ikke oppdaget denne serien ennå så er det på høy tid at du gjør nettopp det for dette vil du rett og slett ikke gå glipp av! Denne er så bra at selv Atwood og Alias Grace måtte finne seg i å vente litt her hos meg.

Andre bloggere har lest og de fleste liker den (minst) like godt som meg: Anita, Rose-Marie, Ann Christin.

 

ANBEFALES STERKT!

 

 


Forlag: Goliat
Original titttel:L’Homme de Lewis
Engelsk tittel: The Lewis man
Norsk tittel:Lewismannen
Forfatter:Peter May
Oversetter: Ragnhild Aaasland Sekne
Format:Innbundet
Sideantall: 311
Utgitt:2011
Min utgave:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Peter May
Foto: Vincent Loisin

Peter May er født i 1951 og er en skotsk forfatter og tv-manusforfatter. Han debuterte som forfatter i 1978 med romanen The Reporter som senere ble en tv-serie på BBC. Etter dette begynte han å skrive for tv. I tillegg har han skrevet en rekke romaner. Forfatteren har vunnet en rekke priser for Lewis- trilogien.

 

 

HILSEN BEATHE