Huset på prærien av Tora Seljebø

For nesten fire år siden leste jeg forfatterens debutbok Om kvelden blir namna ropa heim, en diktbok jeg har innbilt meg at jeg likte godt men når jeg nå ser tilbake på omtalen så viser det seg at sannheten er en litt annen – jeg forstod den nemlig ikke. Men gjett hvem som skal finne frem igjen diktsamlingen etter å ha lest forfatterens nye bok som er en ganske så poetisk roman.

huset på prærienHuset på prærien er en fortelling om to søstre som bor sammen med moren sin i et heller falleferdig hus ute på prærien, de har heller ikke mye å rutte med etter det jeg forstår og begynnelsen setter tydelig standard for hvordan resten av romanen er og jeg får et slag i magen allerede på første side og det skulle komme flere…

Fortellerstemmen som forblir navnløs gjennom hele fortellingen er den yngste av  to søstre og er ikke like vakker som den eldre Gloria. Ingen av søstrene får den kjærligheten de så sårt trenger og lengter etter av moren sin, men likevel har Gloria glimtvis en bedre kontakt med moren da de har stunder sammen som ikke den yngste får ta del i. Jeg mistenker at moren, Margot, som sover en del  på grunn av migrene også lider av en depresjon eller noe, jeg tror hun har et mørke inne i seg. Moren ser på hjemmet deres som et åsted, at de alle sammen er der for å lære  å bli elsket. Jeg mistenker at moren ikke har fått den kjærligheten og oppfølgingen hjemme som hun trengte da hun var liten.

Søstrene ligger ute på gresset på dagtid og ser på arbeiderne som måtte befinne seg ute på jordene til enhver tid og de er tydelig kontaktsøkende og har vært med på ting som de strengt tatt ikke skulle tatt i betraktning deres veldig unge alder. Det er også små antydninger til at de gjør ting som søsken slett ikke skal gjøre med hverandre…

 

Alt som skal breste og gjere oss annleis, ein lengt i ansiktet etter grimer og herjingar, eg vaknar om morgonen og kjenner skaden innvortes.

S.12

En dag flytter det en mann inn til dem, en hestetemmer, og da er vi inne på selve kjernen i romanen som er å skildre hvordan disse to unge jentene nærmer seg denne eldre mannen i en desperat lengsel etter å bli sett, få kjærlighet og nærhet de så sårt trenger. De søker kontakt og får det, og det skal etter hvert få katastrofale konsekvenser for den ene av søstrene…

 

Alt vi ville var å bli elska. Det er der eg tek til. Dei raude leppene smurde utover ansiktet, eller noko som blir knust, ein lyd inne i hovudet, ei billykt eg sparkar,unnskyld, om forlatelse, kjærleik skal gjere vondt, seier han, held om kroppen min slik at eg gjev slepp, tek imot trøysta, igjen og igjen.

S.91

 

Denne romanen slo meg rett i bakken. Jeg skulle egentlig bare finne frem en ny bok og ha klar til jeg var ferdig med den jeg holdt på med, men når jeg begynte å bla i denne klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg før den var lest ferdig.

Boken er skrevet i diktform med realtivt korte avsnitt på hver side og det er flere blanke sider mellom noen av tekstene som er med på å skape luft.  Den er delt inn i  syv kapitler hvor flere har samme navn.
Til vanlig stusser jeg litt over en slik oppsetning men her følte jeg at det passet inn og man fikk et sårt tiltrengt pusterom mellom tekstene for det er ingen tvil om at det er hard kost.

Det er forferdelig vondt å lese om fortellerstemmen som jeg vil si er hovedpersonen i denne romanen, hun har det om mulig enda verre enn sin storesøster som sporadisk får sin tiltrengte tid og oppmerksomhet av sin mor.  At hun ikke blir navngitt i boken er også med på å skape en viss avstand til de to andre kvinnene i huset, nesten som hun er en slags askepott som står utenfor deres fellesskap. Men ingen av dem blir noe særlig godt behandlet av den personen som skulle gitt dem den omsorgen og kjærligheten de så sårt trenger. Sånn sett handler denne romanen også om omsorgssvikt og er ikke «bare» en roman som skildrer hvordan et forhold mellom yngre kvinne( i dette tilfelle barn!?) og en eldre mann utvikler seg. Litt usikker på hvilket tidsrom denne romanen er lagt til men jeg vil tippe at vi skal tilbake til en tid hvor det var vanlig at jentene var veldig unge når de debuterte seksuelt.

Romanen er både vakker og vond på samme tid, den er vakkert og poetisk skrevet men inneholder som dere ser mest vonde og såre ting. Det skal gjøre vondt og det gjør vondt å lese om «barn» som ikke får den omsorgen og kjærligheten de trenger hjemme, av og til er det vel kanskje også slik at foreldrene, i dette tilfelle moren, ikke har fått de nødvendige verktøyene med seg hjemmefra så hun vet rett og slett ikke bedre. Jeg tenker hun at tror det er slik det skal være, selv om døtrene glimtvis ser at det er noe som er galt så gjør de det de «må» fordi de savner og lengter slik etter at noen ser dem og når noen  endelig gjør det blir det bare så feil.

 

Jeg anbefaler boken på det aller sterkeste!

 

 


Forlag:Samlaget
Tittel: Huset på prærien
Forfatter: Tora Seljebø
Format:Innbundet
Sideantall: 112
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Tora-SeljebOE
Foto: Benedikte Skarvik

Tora Seljebø er  født i 1973, oppvokst på Nordmøre og bor nå i Trondheim. Seljebø har tidligere vært avdelingsleder i Midt -Norge for Norsk forfatterforum. Hun debuterte som forfatter i 2014 med diktboken Om kvelden blir namna ropa heim.

 

HILSEN BEATHE

4 kommentarer om “Huset på prærien av Tora Seljebø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s