Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Zeshan Shakar er en av høstens debutanter og har skrevet en roman om hvordan det kan være å tilhøre en minioritet i Norge.

tante ulrikkes vei

Lars Bakken er seniorforsker i NOVA og skal kartlegge hverdagen for ungdom i Groruddalen, et forskningsprosjekt som starter i 2001 og varer i fem år, frem til 2006. I denne romanen får vi møte to av de som er med i prosjektet, Mo(hammed)og Jamal. De to bor i samme blokk men i ulike oppganger i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. De er ikke nære kompiser men hvet hvem hverandre er. Prosjektet går ut på at de skal fortelle hvordan hverdagen deres er og siden Mo liker å skrive så sender han alltid mail, mens Jamal som ikke orker å skrive sender inn lydfiler i stedet. Disse to guttene vokser jo opp på samme sted men det er to vidt forskjellige ungdommer vi får møte.

Mo kommer fra en familie som ønsker at han skal få seg en utdannelse og etter hvert en god jobb. Han er veldig skoleflink selv om han  påstår at han er dritlei skolen. Han er målrettet og i forbindelse med at kommunen skal ruste opp bydelen på alle mulige måter får han et stipend som sender ham på universitetet. Her treffer han sin norske kjæreste Maria, og selv om han lever som ungdommer flest og tar seg en fest i ny og ne så oppstår det utfordringer i ly av at de har vokst opp i ulike miljøer.

Jeg har tenkt mye på det. På hvordan hun lo da hun skled litt, liksom kokett og leken samtidig, litt som de pene damene i gamle filmer, med ord som uttales sakte, som om det å gi for raskt slipp på dem betyr å gi for raskt slipp på spenningen, og seg selv. Så de drar på dem lenge. Som hennes «jaaaa….» da jeg spurte om jeg kunne få telefonnummeret hennes.
Jeg blir nervøs nå, bare av å tenke på at jeg spurte. Jeg har lurt på om jeg egentlig gjorde det, eller om jeg innbiller meg ting. Men jeg var sulten, og da hånda kom, ble jeg så overraska at jeg glemte alt og tok hele armen. Jeg vet hun la til rette for det, men det føles som en seier likevel.

S. 216

 

Jamal kommer fra en fattig familie hvor faren stakk fra dem til fordel for en annen kvinne og etterlot han og lillebroren Suli sammen med en psykisk syk mor som for det meste ligger på sofaen. Det er for det meste Jamal som må hente og bringe lillebroren i barnehagen, og det blir sjelden og aldri laget middag. De i barnehagen reagerer på ting som ikke fungerer så godt, for eksempel har ikke lillebroren skikkelig med klær på seg eller med seg til enhver tid. Når de innkaller til møte er det Jamal som møter opp og videreformidler beskjeder til moren. På et tidspunkt blir det truet med å kontakte barnevernet. Han er forbanna på NAV fordi de ikke vil gi moren uføretrygd, han mener de hadde klart seg bedre om det hadde kommet inn mer penger. De strekker overhodet ikke til og han vegrer seg for å oppsøke sosialkontoret. Han er også bekymret for lillebroren som tisser på seg enda han nærmer seg skolealder.

Det går som det må gå og Jamal dropper etter hvert ut  av skolen og tar seg strøjobber men klarer ikke å holde på en jobb særlig lenge. Han og kompisene røyker hasj eller keef som Jamal ville ha sagt på sin «kebab-norsk», det er tydelig at han er i en posisjon hvor det fort kan bære litt galt av sted.

Nå er ikke alt fryd og gammen for Mo selv om han ikke sliter med de samme tingene som Jamal. Men særlig èn gang ble han skikkelig satt på prøve. De blir begge to, om enn på noe ulike vis påvirket av ting som skjer både ute i verden, som 11. september, og karikaturtegningene som vi alle kjenner til, men også i nærområdet  skjer det ting som på en måte får konsekvenser for dem da en ung muslimsk jente ble drept av sin egen familie fordi hun var kjæreste med en familien ikke godtok. De blir begge påvirket fordi hendelsene gjør noe med hvordan de etnisk norske ser på de med en utenlandsk bakgrunn. Det var interessant hvor ulikt disse to ungdommene ble påvirket av dette og ikke minst Jamal siden han slet med tilknytning på en litt annen måte enn det Mo gjorde, og man fikk se hvor lett det kan være å bli med i grupperinger som kanskje ikke er av det beste for en fordi man ikke føler tilhørighet andre steder.
Sånn sett er dette også en politisk roman.

Det kan ikke være lett for noen med bakgrunn fra andre kulturer selv om de er født og oppvokst her i Norge, det viste vel også Sana oss også. Med en fot i hver leir er det ikke alltid like enkelt å ta hensyn til de ulike kulturene man er en del av.  Og hendelser man ikke har noen kontroll over kan få konsekvenser for en selv fordi man tilhører samme trossamfunn.

 

Klarer ikke sove ass.Hele natta jeg bare tenker.
Liksom, alt sammen ass, det får meg til å tenke sånn, det her går ikke. Jeg kan ikke leve sånn liv jeg lever mere, skjønner du hva jeg mener? Det ghettolivet her, det er så hardt nå ass, mann. Det er for mye fucka ting på samma tid, skjønner du? Det går ikke.
Og nå dem jævla korpsfolka har starta å spille sånn tromme eller no, nå får jeg hvert fall ikke sove.

S.328

 

Dette var en fin og ikke minst til tider ganske så sterk oppvekstroman.  Det var mye å ta innover seg her. Det var særlig vondt å lese om Jamals situasjon, han fikk mye mer ansvar enn det en på hans alder skal ha. Dette er selvfølgelig noe andre opplever i dagens Norge også dessverre, men han hadde andre utfordringer i tillegg fordi  han tilhører en minioritet. Det var fint å se ting fra dette perspektivet og ikke minst så er det veldig viktig! Shakar har skapt to troverdige og høyst ulike hovedpersonger, og man blir rimelig godt kjent med dem.

Slet i grunnen litt med denne romanformen til å begynne med fordi denne forskeren ikke kommer mer på banen enn det han gjorde, nå var det selvfølgelig guttenes perspektiv som skulle være i fokus  og ikke forskeren per se men det kunne virke litt kunstig til tider likevel. Jeg slet også litt med språket når Jamal hadde ordet for han snakket veldig mye feil og brukte en god del «kebab-norsk» jeg først ikke skjønte bæret av, som avor, bausers,flus, keef, sjofe og tæsje for å nevne noen. Det var egentlig litt overraskende at jeg slet med det i grunnen fordi jeg leste en bok for noen år siden som var skrevet på «kebab-norsk», Alle utlendinger har lukka gardiner, og den likte jeg veldig godt. Men her brukte jeg lang tid å komme inn i det ass, jeg kødder ikke. Samtidig var det også med på å forsterke ulikhetene mellom guttene for det hadde ikke vært naturlig at de to snakket på samme måte.
Etter hvert gikk det seg til og jeg tok meg i å ta etter Jamal ved et par anledninger 😀
Til tross for mine små innvendinger har Shakar skrevet en god og ikke minst viktig roman Jeg håper Mange der ute vil lese.
Anbefales!

 

Når jeg googler finner jeg bare èn blogger som har lest denne og det er Åslaug, hennes omtale finner du her.
Men kjære bloggere, her må det komme flere på banen altså!Helt seriøst!

 

 


Forlag: Gyldendal
Tittel:Tante Ulrikkes vei
Forfatter: Zeshan Shakar
Format: Innbundet
Sideantall: 430
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

 

Forfatter

Shakar-Zeshan_Foto-Julie-Pike-
Foto: Julie Pike

Zeshan Shakar er født i 1982 og oppvokst på Stovner i Oslo og er utdannet statsviter. Han har i tillegg studert økonomi på BI. Han jobber til daglig på Oslo Rådhus. Tante Ulrikkes vei er forfatterens debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE

9 kommentarer om “Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.