The Hills av Matias Faldbakken

I begynnelsen av november var jeg på et arrangement( skandinavias anstendighet og forfall) hvor forfatter og billedkunstner Matias Faldbakken snakket med Vagant-redaktør Audun Lindholm om den nye romanen sin The Hills. Dagen før ble det offentliggjort at Faldbakken er en av de nominerte til årets Bragepris.

 

the hills Handlingen  i The Hills går for seg inne i denne fasjonable restauranten The Hills som ligger i Oslo og som en gang var eid av familien Hill så langt tilbake som til midten av 1800-tallet hvor det den gang var en konfeksjonsforretning i lokalene.

Betraktningene om det som skjer i denne restauranten får vi gjennom en jeg-person som har jobbet der som kelner i 13 år.
Han forguder kelneruniformen sin og vi får en like utførlig beskrivelse av denne som av alt annet i denne restauranten.
Han liker ikke å gå i vanlige klær for han mener man er prisgitt designerens gode og dårlige dager og han liker ikke tanken på å drasse rundt i deres forretningsideer.

Vi får også en beskrivelse av restaurantens gjester og da særlig en penere kledd mann som kalles Grisen og hans gjester. Grisen er stamgjest og kommer klokken halv to hver eneste dag. Men når romanen begynner så viser det seg at Grisen er for sen og dette går ikke helt upåaktet hen hos den godeste kelneren. Inn gjennom denne tildekkingen, The Hill`s portal, eller sceneteppe om man vil, kommer Grisen, omsider, smilende og nikkende.Klokken er straks ti på, altså på grensen til hva som kan tolereres. Jeg verken smiler eller nikker tilbake. Det har kelnere fått beskjed om å avstå fra. Jeg er i utgangspunktet  verken en smiler eller en nikker. Jeg trenger ikke å anstrenge meg noe videre for å oppfylle instruksen: Møt gjestene med et blankt, men tjenestevillig ansikt. Pokerfjes er en del av håndverket.
Denne stamgjesten har bord 10 som sitt faste bord.

Om morgenen handler det meste om kaffe her inne på The Hills. Det kan også handle om croissanter med syltetøy, og morgenavisene, men kaffen er selve navet i morgenaktivitetene. Barsjefen er av den oppfatning at kaffens kulturelle betydning, forstått ikke-snobbete, men som faktisk verdi, både historisk og realpolitisk, skal skinne gjennom serveringsritualene her inne. Selv må jeg være veldig forsiktig med inntak av kaffe, men det er vanskelig å legge  av seg den vanen med en kopp om morgenen, nettopp fordi man kobler seg fra et viktig fellesskap hvis man ikke sitter og super kaffe i otta.

S.44

 

På bord 13 hører Tom Sellers til, en ikke fullt så pent kledd herremann som Grisen men han har vanket i det «rette» miljøet til «rett tid» og ble en slags figur i miljøet rundt Kippenberger og da er det selvfølgelig kunstneren Martin Kippenberger det er snakk om. Sellers selv benekter dette selv men ryktene om hans tilknytning gjør at Grisen ønsker kontakt med ham, og spør kelneren om å opprette kontakt mellom dem. Dette får kelneren til å bli helt satt ut for dette er å anse som altfor privat for deres relasjon som kelner og stamgjest.

Så har vi kelnerens venn Edgar og hans ni år gamle datter Anna og de kommer dit annenhver dag. Kelneren liker egentlig ikke å blande rollene slik men at de kommer dit så ofte er noe han har blitt vant med.  Anna, eller jenta som kelneren kaller henne gjør alltid lekser når de besøker restauranten og kelneren er glad for at hun ennå befinner seg i den alderen hvor de fremdeles ikke invadert av en eller annen teknologi.

Vi må ikke glemme den godeste barnedamen som ofte er gjest hos Grisen & co og helt fra første gang de så henne har både kelneren og barsjefen fundert på hvem i all verden hun kan være og det blir omtrent satt i gang full etterforskning for å finne dette ut. Er det Grisens nye flamme eller er det et familiemedlem? En dag har det seg slik at barnedamen «forviller» seg bort til bord nr 13, noe som heller ikke går vår trofaste kelner hus forbi.

Jeg står ved kjellerlemmen og kjenner nerveendene krøller seg, og tar inn over meg at Sigurd Jorsalfar tråkket rundt på disse kvadratmeterne for 885 år siden. her gikk han,frillesønnen Sigurd,knapt 40 år gammel. Han hadde vært konge i 26 år allerede, fåmælt, ikke vennlig, men vennegod og trofast.Og her står jeg, på samme plass, klar til å åpne kjellerlemmen for å gå ned og hente kvaster med tomatplantens frukter hengende på, mens jeg uroer meg på en abstrakt måte. Ja, det må anses som en uendelig avstand mellom det som skjedde den gang Sigurd gikk her, og det som kjer akkurat nå. En uendelig avstand, sett fra et menneskelig ståsted, men en avstand lik null i et geografisk perspektiv.

S.167

 

Atter en gang har jeg lest en roman hvor det på det ytre plan egentlig ikke foregår så veldig mye, vi overværer denne kelnerens betraktninger om alt som skjer inne i denne restauranten. Vi får utførlige beskivelser av alt fra interiør, bestikk, duker, tak og vegger til gjestene, deres bekledning, mat – og vinvalg og ikke minst når de måtte finne det for godt til å innfinne seg.
Alt skjer i dette lukkede rommet med unntak av de få gangene kelneren må ned i kjelleren for å hente noe, og dette er noe han gruer seg til hver eneste gang. Kanskje det har noe med den tidligere eieren,Benjamin Hill å gjøre, han forskanset seg der nede en gang for lenge siden når ting ble i tøffeste laget. Her får vi naturligvis også en inngående beskrivelse av det intrikate hyllesystemet som finnes der nede.
Beskrivelsene av denne restauranten som ikke er så fasjonabel som den har vært lenger får meg til å tenke at jeg trer inn i en fordums tid hvor det var vanlig at man satt og leste avisene når man var ute og ikke glodde ned i mobilene sine slik man gjør i dag.
På en måte er det som om både restauranten, kelneren og de fleste av stamgjestene representerer den gamle tiden  mens den unge damen kalt barnedamen representerer den nye tiden, samtiden.

Det er egentlig restauranten som er hovedpersonen i  denne romanen som skal representerer Europa slik det var før, det gamle Europa.Og når ting skjer utenfor «normalen» blir kelneren urolig og liker seg overhodet ikke i situasjonene som måtte oppstå,litt på samme måte som vi kanskje kan føle oss «truet» av utfordringene vi står ovenfor i samfunnet vårt.

Selve restauranten finnes ikke, verken i Oslo eller andre steder – den er satt sammen av mange steder forfatteren selv har vært og besøkt gjennom sine mange reiser rundt omkring i Europa. Han sa at kunstnere alltid visste hvor det var «in» å spise.

På arrangementet fortalte forfatteren at alle beskrivelsene av den såkalte barnedamen er hentet fra en annen roman men han ville ikke si hvilken det var mens han smilte lurt av interjvuerens mange forsøk på å ham til å avsløre dette. Flere av sitatene hennes skal han ha hentet fra samme sted. Han fortalte  at hun representerer samtiden, blogger og instakulturen som han kalte det for.

Jeg må si jeg likte denne kelneren og den lune humoren hans,jeg måtte trekke på smilebåndet flere ganger underveis.  Forfatteren bruker mange artige ord som for eksempel når han skal fortelle at kelneren kommer tilbake etter å ha vært inne i garderoben og sjekket mobilen hvor han har scrollet seg gjennom noe, og sprader inn i restauranten med oppspilte nesebor og forscrollede øyne.  Eller floristen som florerer eller eventuelt de-florerer blomsteroppsatsene.

Det er mye nostalgi å spore her og forfatteren selv sier at den har en understrøm av kapitalistisk kritikk, som når det beskrives at noen har kontakter i sosioteten og han sier, ja,om det finnes sosietet i Oslo.

Romanen er godt skrevet og en bok jeg virkelig koste meg med. At den på en måte kan representere Europas befolkning og vår uro når endringer skjer kan jeg ikke si at jeg hadde fått med meg om det ikke hadde vært for at jeg hørte forfatteren snakke om romanen selv på forhånd. Med samtalen hans i bakhodet har jeg nok sikkert lest romanen på en litt annen måte enn jeg ville gjort ellers.
Jeg forstår godt at romanen ble nominert til Brageprisen og det skal bli spennende å se hvilken roman som når opp til slutt. Tilfeldigvis har jeg lest to av de fire romanene som er nominert til Brageprisen, den tredje Tung tids tale har jeg liggende og jeg satser på å få lest den før vinneren blir annonsert 21 november.
Jeg har lest denne som ebokbib men dette er absolutt en bok jeg kunne tenke meg å ha i hyllen så jeg ser ikke bort i fra at den blir kjøpt senere en gang.
Anbefales!

 

 

Rose-Marie har også lest boken og hennes anmeldelse av boken finner du her.

 


Forlag: Oktober
Tittel:The Hills
Forfatter: Matias Faldbakken
Format:Ebok
Sideantall: 231
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokbib

 

 

Forfatter

 

matias faldbakken oki

Matias Faldbakken er født i 1973 og er en norsk forfatter og billedkunstner. Han er også sønn av forfatter Knut Faldbakken. Han debuterte som forfatter med The Cocka Hola company i 2001, det er første bind i trilogien kalt Skandinavisk Misantropi dette var bøker han gav ut under pseudonymet Abo Rasul. I tillegg har han skrevet Snort stories i 2005 og Kaldt produkt.Et dukkehjem på nytt i 2006.

 

HILSEN BEATHE

 

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

One thought on “The Hills av Matias Faldbakken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s