Senteret av Victoria Durnak

For et par år den leste jeg forfatterens roman Torget som også handlet om en ung kvinne som var ensom. Det var en bok jeg likte godt selv om den var både underfundig, morsom og rar, og hun skuffet ikke denne gangen heller. Dette er forøvrig en norsk bok av året og ergo er den nominèrbar til BBP.

senteret

I Senteret møter vi en ung kvinne,Elsa, som nettopp har blitt mor. Det ble slutt med barnefaren når det viste seg at hun var gravid og han vil ikke ha noe å gjøre med verken henne eller datteren. Heller ikke familie og venner ser det ut til at Elsa vil ha kontakt med og deres forsøk på å komme på besøk blir stadig avvist.

Hun flyttet fra Oslo til Skien like før barnet ble født for å skape seg et liv ser for seg selv og datteren. Men hun er skikkelig deppa og lider mest sannsynlig av fødselsdepresjon. Hun bryr seg ikke om barnet på den måten hun føler hun burde. Men det er ikke sånn at hun ønsker barnet noe vondt, hun bare føler at det ikke er hennes egen baby, bare en hun må passe veldig godt på for noen andre.

 

Jeg følte meg bare utmattet da hun skrek første gang. Så følte jeg meg bare likegyldig da hun ble lagt på bryskassen mi. Så følte jeg meg bare trøtt i dagene på sykehuset, Så følte jeg meg bare uinteressert da leppene hennes trakk seg sammen til et første smil. Så ble jeg bare pliktoppfyllende når vi kom hjem.

S.7

For å få dagene til å gå tilbringer hun mange timer hver eneste dag på et kjøpesenter som heter Herkules og som ligger i utkanten av den lille byen. Hun lærer seg fort navnene på ekspeditørene i de ulike butikkene og liker å følge med på dem. Hun begynner også å legge merke til andre kunder og deres ulike rutiner.

Det er tydelig at Elsa er ensom for ved flere anledninger spør hun de som jobber på senteret om de vil spise lunsj med henne. Hun er så kontaktsøkende i sin ensomhet at det nesten er vondt å lese om det.

 

Jeg får liksom så dårlig samvittighet hvis jeg gjør husarbeid eller tar med babyen på kjøpesenteret, fodi det er jo ikke noe hun har glede av. Får til og med dårlig samvittighet hvis jeg elser avisa skriver en anonym bruker av Kvinneguiden- forumet.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ta med babyen på senteret. Skal dit i morgen igjen, det er en fyr som jobber på Frozen youhurt-sjappa som jeg har lyst til å bli kjent med. Han ser ut som en filmentusiast og jeg trenger noen nye anbefalinger.

S.127

 

Dette er en kort bok som er lest på noen få timer, men den gjør likevel veldig inntrykk på meg. Hun får fortalt mye om denne kvinnens kamp på disse få sidene og det gjør vondt å lese at mennesker er så ensomme. Fødselsdepresjon er heller ikke å spøke med og det er tydelig at denne kvinnen sliter, men samtidig følte jeg innerst inne at hun tross alt var glad i barnet sitt, selvfølgelig var hun det. Men hun hadde det slett ikke bra og hun hadde trengt å ha folk rundt seg. De få som tok kontakt med henne avviste hun som regel.

Jeg har ikke hatt fødselsdepresjon som denne kvinnen men som 3 barns mor kjente jeg meg igjen i deler av handlingen likevel. Trilleturene og rutinene som ofte bestod av de samme tingene som kvinnen i boken. Men heldigvis så hadde jeg en mann som tok sin del av jobben og var aldri helt alene som hun var.
Kapitlene i boken henviser til en nedtelling kvinnen har, for hun har nemlig ikke funnet navn til sin lille datter ennå men vet at hun har seks måneder på seg før hun blir purret på og den tiden har hun lyst til å benytte seg av.

Durnak skriver på et forholdsvis enkelt språk og selv om det er tildels triste tema hun tar opp så skriver hun med en slik lun humor at det aldri blir helsvart selv om situasjonene kanskje skulle tilsi at det ble det. Man kan ikke unngå å få medlidenhet med denne unge kvinnen.

Boken anbefales!

 

 GroAnn Helen  og Elise Cathrin har også skrevet om boken.

 


Forlag: Flamme
Tittel: Senteret
Forfatter: Victoria Durnak
Format:Heftet
Sideantall: 157
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

Forfatter

victoriadurnakWEB_1024x1024

Victoria Durnak er født i 1989 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2010 med poesiboken Stocholm sier og har siden skrevet flere romaner, en boksingel og enda en poesibok. Senteret er hennes sjette bok.

HILSEN BEATHE

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

7 thoughts on “Senteret av Victoria Durnak

  1. Hei,

    jeg ser du anbefaler boken, det er jeg glad for 🙂 Skal lese hele omtalen når jeg kommer hjem og kommentere da også. Takk for link!

    Lik

  2. God omtale Beathe! Det var veldig trist å lese om hvor kontaktsøkende hun var, men når noen tok kontakt med henne så holdt hun dem unna seg, Jeg tenker på hun var barselgruppa. Jeg selv har ikke hatt barn, men jeg var au-pair i Wien, og det var dager der jeg lurte på hvordan jeg skulle få dagene til å gå og selvsagt gikk jeg ofte innom senteret med barnet 🙂

    (Tok lang tid før jeg fikk lest omtalen, men i går var jeg så forkjølet at jeg kun lå på sofaen)

    🙂

    Lik

    1. Ja, dagene kan bli lange med små barn i hus enten man passer dem eller det er sine egne, og da kan det være fint å ha noe å gjøre på, gå turer eller på kjøpesenter. Ja, det var vondt å lese om ensomheten hennes men litt rart på en måte at hun prøvde å holde seg unna de som faktisk tok kontakt og ville ha kontakt med henne, kanskje hun satt med en følelse at dette var noe hun skulle klare alene på en måte… men uansett så trenger man å ha en viss omgang med andre mennesker.

      Lik

  3. Flott omtale Beathe! Sånne hverdagsproblemer er egentlig ikke min greie, men svangerskapsdepresjon er et interessant tema, så jeg må se om jeg kan få lest denne 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s