Monthly Archives: januar 2017

Oppsummering#1: Januar 2017

goodbye-jan

Januar er snart over for denne gang, og februar står for tur.Dette er en måned som pleier å være lang og tung men i år har den bare flydd avgårde, noe som er vel og bra for det betyr at vi går mot lysere lysere tider! Her er en liten oppsummering over hva jeg har gjort denne måneden.

 

BØKER LEST

Er ikke superfornøyd med å havne på 10 bøker denne måneden når jeg hadde sett for meg at jeg skulle rekke noen flere. Men noe av grunnen har jeg beskrevet lenger nede i innlegget. Jeg har heller ikke fått skrevet om alle ennå,noe jeg skulle bli SÅÅÅ flink til det nå i år! «Love warrior» boken kommer ikke ut før på kvinnedagen og det er ikke lov å skrive om den før, så jeg er litt unnskyldt da. Her er bøkene jeg har lest.

  1. Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø – roman – Norsk 2016 – leseeks
  2. En bror for mye av Linde Hagerup – barnebok – Norsk 2016- eBokBib
  3. Et lite skritt for mennesket- Fotografier (1985-2018) av Rune F. Hjemås – Kortprosa – Norsk 2016 – eBokBib
  4. Alt som ikke er tjoret fast av Eirin Gundersen – Dikt – Norsk 2017 – Leseeks
  5. Min fars fem bad av Per Schreiner – Noveller – Norsk 2015 – Leseeks
  6. Love Warrior av Glennon Doyle Melton – Roman – Oversatt – Leseeks
  7. Dager med blå himmel av Jennifer Niven – Ungdomsroman – Oversatt – Leseeks
  8. Stillstand – Sivilisasjonskritikk på lågt nivå  av Agnes Ravatn – Essay – Norsk – Kjøpt
  9. Vi var aldri brødre av pia Edvardsen -roman – Norsk 2017 – leseeks (ebok)
  10. De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq -Roman – Oversatt – Fått i gave av Elida.

Tørre fakta:

6 bøker er leseeks,2 er lånt på eBokBib, 1 er kjøpt og 1 er gave.2 av disse bøkene er norske bøker anno 2017 og kan dermed nomineres til BBP neste år. 2 av bøkene har jeg lest i forbindelese med bokhyllelesingen til Hedda, hvor av den ene var en 1001-bok.

I tillegg til disse begynte jeg på romanen «Leiligheten» av Nora Szentivànyi som var en av jokerbøkene til Bokbloggerprisen 2016, men jeg gav opp etter ca 50 sider. Den hoppet  så mye frem og tilbake i tid at det var vanskelig å orientere seg, altså, jeg må ikke ha inn med teskjeer og kan finne ut av ting på egen hånd…men når handlingen flyttet seg i tid fra de stod foren en port til de gikk gjennom den porten da meldte jeg pass.

BØKER LEST I 2016 OMTALT 2017

  1. Noe skal skje av Therese Aasvik

BØKER PÅBEGYNT

  1. James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug – Roman -Norsk 2017

Foreløpig liker jeg denne boken veldig godt, og det har seg slik at jeg har fått to eksemplarer av boken så har du lyst til å lese den så bare skrik ut i kommentarfeltet.

BØKER KJØPT

Begynte året med å kjøpe meg to bøker,  og det stoppet med det – ikke verst.

    1. Plattform av Michel Houellebecq
    2. Besettelse av A.S. Byatt

 

 ELLERS HAR MITT JANUAR VÆRT OMTRENT SOM DETTE……

Mine planer om å få lest mye denne måneden falt i grus når noen i den ene skamgruppa på facebook fant ut at vi skulle smøre tante Julie(Julie Andem) med noen cupcakes for å få litt fortgang i utgivelsen av traileren for sesong 4.

skamcakes-ok

Men JAndem er tydeligvis en dame  som ikke blir  så lett rørt for det skjedde ingen verdens ting bortsett fra at jeg har vært i limbo hele denne måneden da .Men noe må man finne på for å få tiden til å gå når man tross alt er medlem av

skam meme 7.jpg

I den ene facebook gruppa er det en del skriveglade og ikke minst flinke «manusforfattere» og jeg ble ganske snart hekta på fanfic- og i begynnelsen var jeg litt  som Isak her.

skam-meme-5

Men det er slett ikke alltid like lett for av og til er det mer som dette…

skam-meme-10

Og tante  Julie? Jeg tror hun var litt her asså…

skam-meme-2

før hun bare…

skam-meme-1

Jeg innrømmer at jeg har et litt sånn elsk/hat forhold til henne om dagene, og mens jeg venter på Andem som plutselig fant ut at hun skulle en tur over dammen og glemte å ta med seg pcen slik at hun kunne trykke på den røde knappen der borte i LA, du vet den som hadde satt i gang traileren for sesong 4……. så sitter jeg her på samme tid et annet sted i universet…

skam-meme-8

Ja, dette tok jo  helt av og «alle» skulle plutselig skrive fanfic – og det er slett ikke lett å henge med til enhver tid og jeg er en person som skal ha med meg det meste …men det går litt i surr asså og ventetiden på traileren føles  ikke som dager, timer eller gud forby minutter lengre…

skam-meme-11

 Skal den godeste Andem bruke 84 år på å mække den jævla traileren DA er ikke JEG her foråsirresånn og Noora bare hver gang hun hører noen spørre om den traileren

skam-meme-9

NOORA!Jeg vet det!Men helt særr? Hvor lang tid tar det å trykke på den knappen lissom?

Har et stort håp om at mine teorier om hvem som blir hovedperson stemmer, og at det kanskje ikke kommer noen trailer i det hele tatt..

skam-meme-3

I WISH

Jeg holdt nesten på å glemme det viktigste som har skjedd denne måneden, jeg har fått Tine til å se på Skam, og jeg bare håper at hun blir (nesten)like hekta som meg. Og Tine? Når sesong 4 begynner…vi joiner ikke the friday peeps foråsidetsånn!

lovenes-konge-meme-tine

Så da vet du DET!

 

SER FREMOVER MOT FEBRUAR

For den kommende måneden har jeg håp om at jeg skal få lese litt mer enn det jeg har gjort denne måneden, og det sier jeg selv om det etter all sannsynlighet begynner en ny sesong av Skam i den perioden.

Har sett meg ut et par litterære arrangementer jeg kunne tenke meg å gå på, blant annet denne.

Line må snart få fingeren ut og velge kategorier i lesesirkelen slik at vi kommer i gang.

Samlesingen av kortlisten begynner i morgen, og jeg skal lese de jeg ikke har lest, i tillegg så skal jeg lese om igjen «Um sakne springe blome»for den er så fin! Så må jeg vel ut og få tak i de 60-damene boken.

ØNSKER ALLE EN FIN LESEMÅNED I FEBRUAR!

HILSEN BEATHE

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

I disse dager er kortlistene til bokbloggerprisen 2016 klar og vi venter bare på at den siste, den såkalte jokeren, skal komme på plass på listen like over helgen. Jeg har så smått begynt å  rette blikket mot neste års bokbloggerpris og er i gang med norske bøker fra i år. Pia Edvardsen er også en av årets debutanter, og det er alltid like spennende.

vi-var-aldri-brodre
Vi var aldri brødre er fortellingen om en voksen storesøster som reiser opp til Nord-Norge for å besøke farens barndomshjem når farmoren ligger for døden. Faren er allerede på plass i det avsidesliggende og gamle huset ved fjorden. Når farmoren dør kommer også moren og lillesøsteren hennes oppover. Foreldrene deres er skilt og det virker som ingen av dem har hatt særlig kontakt med hverandre de siste årene, og de er nærmest som fremmede for hverandre.

Jeg-fortelleren sliter med søvnen og det kommer frem at hun ikke har helt fått det til hva karrière angår og er for tiden uten arbeid.

Søstra mi er ikke liten lenger, og vi har slutta å leke sammen for lenge sia. Hun har bare kommet til nord for å være med å begrave farmor. Jeg veit ikke lenger hva jeg skal si til henne. Det er lenge sia vi blei borte for hverandre. Kanskje alle søsken har det sånn, at man kommer til et punkt der man føler at man mister den andre. Kanskje har det med alder å gjøre. Eller familier som blir borte.

Farmoren bodde den siste tiden på sykehjem men hadde i tillegg en leilighet i sentrum som de må tømme før de legger den ut for salg. Mens de rydder og vasker ut går tankene til romanens jeg-person ofte tilbake til barndommen og hvordan ting var da, både når de var hjemme men også til de somrene de tilbrakte her nord sammen med farmoren.
Da de var små hang søstrene alltid sammen, men på meg virker det som om foreldrene og da særlig faren forventet veldig mye mer av storesøsteren enn han gjorde av lillesøsteren, og min umiddelbare tanke var at forholdet mellom søstrene slett ikke var så nært og godt som det kanskje kan virke ved første øyekast.Blant annet fordi hun til stadighet holdt lillesøsteren noe hardere i hånden enn strengt tatt nødvendig. Hun virker også litt misunnelig på søsteren som ligner og er like pen som moren deres.Når de var små var hun av og til direkte vond mot lillesøsteren sin.

Moren og lillesøsteren reiser hjem igjen få dager etter begravelsen mens faren og jeg-personen velger å bli igjen noen uker. Romanens hovedperson bestemmer seg for å være der utover høsten og vinteren, og før faren reiser isolerer de loftsetasjen.

Natta finnes ikke her, bare et forsiktig lys som aldri vil bli mørke. Først om høsten vil det bli mørkt, og om vinteren enda mørkere. Skarven kommer til å fly sørover, bare svartbaken blir. Om vinteren vil også lydene her være andre. Kanskje vil man høre lyden av en fiskebåt, for sjøen fryser aldri, selv ikke her, helt innerst i fjorden. Man vil høre lyden av vind. Og lyden av snø. Ellers vil det være helt stille. bare lyden av mørket.

Dette er en stillferdig og rolig roman, så rolig at det er på nippen til å stoppe  opp enkelte ganger.
Forfatteren har et godt språk som jeg likte veldig godt og hun er veldig flink til å skildre både miljøet rundt der de befinner seg og ikke minst stemningene underveis i denne korte romanen.  Kunne fint se for meg hvordan naturen var der med høye fjell i bakgrunnen og fjæra de ofte gikk ned til. Jeg som leser aner at det er noe som plager romanens hovedperson og  vi får vite noe fra barndommen som kanskje kan sette lys på hvorfor søstrene ikke har kontakt nå som de er voksne men samtidig lurer jeg på om de hendelsene virkelig er nok til at de skal kutte all kontakt, eller kanskje det har skjedd et eller annet som vi  lesere ikke får vite? Og vet naboen Einar noe han velger å tie om? Han er eneste nabo på den siden av fjorden og har bodd der i mange år.

Jeg går og venter på at noe forløsende skal skje uten at jeg føler jeg får dette, og er noe usikker på om jeg liker det, men som det står skrevet mot slutten Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg. Dette kan kanskje forklare hvorfor forfatteren velger å ikke opppklare ting som leseren lurer på underveis, men for meg fremstod det som noe uferdig. Hvorfor er familien så taus?

Romanen skildrer familieliv på en måte som jeg tror mange i hvert fall tildels kan kjenne seg igjen i. Og hovedpersonen har en tendens til å henge litt igjen i fortiden som om hun ikke helt klarer å slippe taket og kanskje det kunne hjulpet henne å få snakket ut med familien om dette? Kanskje det hadde vært lettere for henne å ta mer tak i livet sitt da? Men så er det kanskje slik at vi mennesker ikke alltid er så flink til å snakke om ting som er vanskelig og kanskje minnene våre ikke alltid stemmer med slik det egentlig var.

Liker stillferdig og rolige bøker, men her skulle jeg så gjerne fått litt avklaring på slutten.


Forlag: Aschehoug
Tittel:Vi var aldri brødre
Forfatter:Pia Edvardsen
Format:Ebok / Kindle
Sideantall:155 (Papirutgaven)
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

edvardsen-pia

Pia Edvardsen er født i 1987 i Oslo. Hun har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, og jobber som ekstern konsulent for ulike forlag. Vi var aldri brødre er hennes skjønnslitterære debut. Hun er datter til forfatter Tove Nilsen.

 

HILSEN BEATHE

Stillstand-Sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Forfatter Agnes Ravatn ble en av mine norske favoritter allerede etter den første romanen jeg leste av henne, nemlig Fugletribunalet som hun vant bokbloggerprisen for i 2013. Etter det har jeg lest alle bøkene hun har gitt ut, med unntak av Ikkje til hjemlån som hun gav ut i 2008 og det må jeg jo se å få gjort noe med.

stillstand
Stillstand- Sivilisasjonskrittikk på lågt nivå er en tynn liten flis av en bok bestående av 14 essays som tidligere har vært publisert i Dag og Tid.

Forfatteren fikk i utgangspunktet spørsmål om hun ville lage en liten serie med reisereportasjer for avisen (Dag og Tid) noe forfatteren hadde liten lyst til å gjøre siden tanken på å oppsøke folk og snakke med de ikke var særlig fristende.

Hun lovde å komme med noen ideer men etter flere uker hadde hun fremdeles ikke kommet på noe særlig og da fikk redaktøren som ideen om at hun bare kunne reise rundt og observere folk, og gjerne steder hvor det egenlig ikke skjedde noe spesielt. Og slik ble den første teksten i serien til som forøvrig fikk navnet «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.»

Jeg kommer ikke til å skrive om hver enkelt essay denne gangen da hvert av essayene inneholder historier eller observasjoner fra flere mennesker. Jeg har lyst til å trekke frem På kafè, hvor forfatteren satt i hele 50 timer på en kafè i Ålesund og observerte folk som kom og gikk. Her møtte hun en gjeng med eldre herrer som i hele førti år hadde møttes på kafeen hver eneste dag, og alltid mellom 1200 – 1230. Hun tenkte at de umulig kunne ha noe å snakke om etter alle disse årene, men det hadde de så absolutt. Og forfatteren lyttet oppmerksomt og interessert på det de fortalte, da var det verre med en samtale mellom tre damer  i femtiårene som  det var dørgende kjedelig å høre på og hvor den ene hele tiden måtte kommentere det hun gjorde til enhver tid. Nå tar jeg på med hanskene.

I stand-up i Auditoriet overværer forfatteren flere dagers forelesninger og hun iakttar «medelvene» og hun blir forbauset over hvor lettvint dagens ungdom skal ha det, en fotograferte lerretet med mobilen i stedet for å notere for hånd.Tankene gikk tilbake til når hun var yngre.

Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i.

S.56

I Kjøtkverna går blant annet tankene hennes tilbake til hennes aller første møte med et kjøpesenter. I dag vegrer hun seg for å gå på et, men i researchen til denne boken måtte hun til pers. Hun observerer som vanlig folk og finner ut at folk flest som raser rundt på senteret verken ser ulykkelig ut eller særlig lykkelig. Hun tenker tilbake på sin egen ungdomstid hvor hun kjente på gruppepresset og det å ha de «rette» klærne og merkene.
Dette er vel noe de fleste av oss kjenner oss igjen i vil jeg tro.
Hun mener at den eldre garde okkuperer senterkafeene om formiddagen og ved en anledning satt hun like i nærheten av noen eldre damer.

Det er svært sjarmerande korleis eldre mennesker elskar søtsaker. Eg høyrer ei av dei kviskre håst og oppspilt: «Sjokolade med krem!», og resten av bordet nikkar drøymande. Dei snakkar om tekstmeldingar, og om Cappuccino, som dei likar, og Caffè latte, som dei slett ikkje likar. Kan dei ikkje i staden snakke om den nært føreståande døden? Gå på bingo!Må dei absolutt prøve å henge med i verda? Kan dei ikkje berre gå tilbake til å vere gamle og avskorne frå det moderne samfunnet? Då var dei søte og hjelpelause.

S. 91

 

Vel, vet ikke om jeg var helt enig med forfatteren der altså, jeg syntes det er fint at de eldre vil prøve tekniske duppedingser og henge litt med i tiden, de er ikke borte før de er borte, liksom.

Forfatteren bruker mye sarkasme og ikke minst humor i bøkene sine, og i denne byr hun i tillegg mye på seg selv for her er det mye selvironi ute og går. Hun setter ord på mye av det vi selv tenker i gitte situasjoner men kanskje ikke alltid tør å sette ord på.

Jeg måtte le når forfatteren skriver hun satt på toget fra Oslo til Bergen, og hun satt på bord sammen med tre milliadærer, og for å vise at man kan ha et rikt liv selv om man ikke var rik på penger, og hun satt lenge med nesen nede i en bok og prøvde å gråte av den- men klarte det ikke. Da de rike herrene forsvant av toget kom det inn på jenter som ikke ante hva «m.o.h» betydde og hun satt og verket etter å plumpe ut med det, lettere sjokkert over at jenter på den alderen faktisk ikke kunne noe så enkelt.Ja, forfatteren kan være litt småfrekk om du ikke har fått det med deg.

Denne lille boken er fylt med mange ulike fortellinger, noen til ettertanke, og veldig mye gjenkjennelig og mye var veldig morsomt. Dette er en bok jeg har brukt litt tid på til tross for at den er kort, men jeg fant ut at det kunne være best å spre essayene litt utover og ikke haste gjennom alle på èn gang.
Anbefales, Ravatn er en kul dame ass! 🙂

Andre bloggere om Stillstand: Rose-Marie, Tone og  Pervoluto

Forfatterens andre bøker og link til mine omtaler:
Veke 53
Folkelesnad
Operasjon sjølvdisiplin
Ikkje


Forlag: Samlaget
Tittel: Stillstand- Sivilisasjonskritikk på lågt nivå
Forfatter: Agnes Ravatn
Format:Heftet
Sideantall: 128
Utgitt:2009
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

agnes-ravatn

 

Agnes Ravatn er født i 1983 og er en norsk forfatter og skribent. Hun debuterte som forfatter i 2007 med romanen Veke 53 som hun vant Bergensprisen for. Forfatteren har tilsammen gitt ut 6 bøker og hun har vunnet flere priser for sitt arbeidet. Blant annet fikk hun hele 3 priser for romanen Fugletribunalet , Bokbloggerprisen,P2-lytternes romanpris og ungdommens kritikerpris.

 

HILSEN BEATHE

Bokbloggerprisen 2016 – Dette er kortlisten.

For 2 uker siden ble årets langliste lagt frem og nå var det endelig klart for kortlisten.

 

kortlisten-arets-roman

  • Vigdis Hjorth: Arv og miljø (Cappelen Damm)
  • Nicolai Houm: Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden)
  • Tore Renberg: Du er så lys (Oktober)

Det er kjekt å se at to av «mine» romaner kom med videre, og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» skal jeg få lest i februar under samlesingen.

 

kortlisten-apen-klasse

  • Åsne Seierstad: To søstre (Kagge)
  • Catherine Blaavinge Bjørnevog: Um sakne springe blome (Samlaget)
  • Torgrim Sørnes: Bøddel (Vigmostad & Bjørke)

 

Jeg er veldig glad for at «Um saknespringe blome» kom med videre,det er min klare favoritt. Jeg har ikke lest «To søstre» men den ligger på vent og skal leses under samlesingen utover våren og sommeren. Noe usikker på om jeg skal lese «Bøddelen» faktisk.

 

JOKEREN

 Kortlisten er ikke helt komplett før vi har fått jokeren på plass, og en av disse kan bli årets joker og dermed komme med videre på lik linje med de andre bøkene på kortlisten.

  • Leiligheten Nora Szentiványi (Oktober)
  • Hviskeren Karin Fossum (Cappelen Damm)
  • Hennes løgnaktige ytre Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
  • 60 damer du skulle ha møtt Jenny Jordahl og Marta Breen (tegneserie – Forlaget Manifest)
  • Blodskraft Lise Grimnes (ungdomsroman – Aschehoug)
  • Lars er LOL Iben Akerlie – (ungdomsroman – Aschehoug)

Jeg har lest tre av dem som  er blant årets Joker og kommer til å stemme frem i hvert fall to av dem, jeg skal også få lest èn av de andre på listen, så det ser mørkt ut for både Fossum og de 60 damene for min del i denne omgang, det er ikke fordi jeg ikke tror de er gode, men siden bøkene ikke er i hus så rekker jeg ikke å få lest den på en uke. Jokeren blir offentliggjort om èn uke.

 

 

HILSEN BEATHE

Lanseres i disse dager -Noe skal skje av Therse Aasvik

I fjor leste jeg forfatterens debutroman Fie Faller, en bok jeg ble veldig begeistret for, og om kun få dager lanseres hennes andre roman, Noe skal skje. Boken leste jeg som en av de siste i 2016.

noe-skal-skje
I Noe skal skje møter vi Fred, en stille og kanskje litt ensom fyr som sjelden eller aldri gjør noe som er uventet. Han reiser ofte å fisker, besøker søsteren og hennes to barn hver torsdag. Alt gjør han i et gjentagende mønster som føles trygt for ham. Når han ikke gjør dette så oversetter han tekniske brosjyrer for et sykehus i nærheten.

En dag han er ute og fisker får han øye med en kvinne og hennes datter som holder til på den andre siden av sundet. Hver gang han er der ute så ser han de, men han er usikker på om han skal tørre å ta kontakt med dem.

Noen av  avsnittene i romanen tar oss tilbake til barndommen hans i Son hvor vi møter kameratene hans Stian og Kai, sistnevnte bor i Oslo og de ser han kun om sommeren. Alle ser opp til Kai og jentene flokker seg rundt ham, og hver høst når Kai reiser hjem igjen bruker kameratene flere uker på å gli inn i sin vante gang igjen, nærmest i en slags sorg over at Kai har reist hjem.

 

 – Fred! Jeg heter Fred!
De få som kjenner meg, vil nok si at nanvet passer. Jeg trenger ikke psykolog for å se at jeg gjør mye, for å gjøre lite av meg. Men det vokser et ønske i meg om å forstyrres her jeg sitter. Jeg vil at det skal skje noe som tar meg ut av denne duppedvalen, den hypnotiserende vannflaten som sjelden brytes av annet enn bølgene.

S. 8

En dag Fred har vært ute og fisket finner han en lapp under vindusviskeren på bilen hvor det står at Noe skal skje, han blir veldig usikker og ser rundt seg uten å få øye på noen. Det går en stund og han får flere lapper,samt en nøkkel og andre ting som dukker opp på tilsyntelatende uforklarlig vis.

Etter hvert som historien skrider fremover fremstår Fred noe mer selvsikker i hvert fall når det gjelder å ta kontakt med det andre kjønn. Mysteriet rundt lappene får også sin oppklaring og med den følger det mørke avsløringer. Tragiske hendelser som skjedde i ungdommen som har fulgt Fred hele livet men som han samtidig har prøvd å fortrenge.  Grusomme ting som han har en enorm skyldfølelse for, og kanskje det er derfor han har valgt dette ensomme livet for seg selv – som en slags straff for det han føler seg skyld i? Og sånn må han leve til han eventuelt en gang for en slags tilgivelse og deretter kan gå videre med livet?

 

Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne så har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer av meg. Men nå husker jeg ikke sist jeg bare satt. det er for mye, det er altfor mye som skjer, plattformen rister under meg rister med alt jeg har dratt med meg.

S.89

Dette var en stillferdig, fin og til tider litt sår roman om liv og død. Forfatteren har et enkelt og godt språk som driver fortellingen sakte men sikkert fremover. Jeg fikk nesten litt sånn «Ove-følelse» av Fred særlig i de situasjonene hvor han hysjet på de barna som så inn til ham fra barnehagen som ligger rett ved siden av der han bor. Men også i dette valget om å leve store deler av livet i ensomhet og med faste rutiner som nesten tvangsmessig må utføres på en bestemt måte. Men det skinner veldig gjennom at han er ensom og kanskje egentlig ville ha levd et helt annet liv, og da får jeg veldig vondt av ham.

Likte godt måten boken tok seg opp på mot slutten når disse hendelsene fra ungdommen ble tatt opp,når det er sagt så har jeg en liten innvending å komme med for det var et par hendelser der jeg har litt vanskelig for å tro kunne skjedd i virkeligheten uten at jeg skal utdype disse her. Ellers så syntes jeg at forfatteren har klart brasene med den såkalte «vanskelige andre boken» veldig bra. Den forrige boken var det mer fart i enn denne, men jeg liker stillferdige og lavmælte bøker også og jeg syntes det er fint at forfatteren velger å skrive begge deler, og holder hun tempoet hun har holdt til nå  så blir det  vel samme tid samme sted neste år da?

 

 


 Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Noe skal skje
Forfatter: Therese Aasvik
Format:Forhåndseksemplar
Sideantall: 185
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

Forfatter

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Therese Aaasvik  er født i 1974 og bor i Oslo. Hun har studert kommunikasjon ved University of North Dakota, og har bodd og jobbet sju år i USA. Hun har bakgrunn som Art Director, designer og tekstforfatter, og er også billedkunstner. Hun debuterte som forfatter i 2016 med romanen Fie Faller . (Bilde har jeg lånt på forfatterens nettside.)

 

 

HILSEN BEATHE

 

Bokhyllelesing #1:Dager med blå himmel av Jennifer Niven

Jennifer Niven har fra før skrevet fire romaner for voksne før hun skrev Dager med blå himmel som er hennes første ungdomsroman. Boken har jeg hatt liggende på vent i flere år  av årsaker jeg ikke kan begripe etter å ha lest den men det skulle altså en liten diskusjon i en Skamgruppe på facebook til for å få meg på sporet av den igjen. Og det er jeg veldig glad for fordi dette var en helt fantastisk roman. Det ble nevnt på facebook at en av karakterene i denne romanen  hadde likhetstrekk med Even fra Skam og at «svaret» på hvorfor han bør få sesong 4 lå her. Etter å ha lest boken så må jeg si meg enig i det, men som alle Skamfans/maniacs vet så er det bare geniet, altså Julie Andem, som vet hva hun tenker og føler om den saken.

Denne boken har jeg også lest i forbindelse med første runde av Heddas bokhyllelesing 2017 hvor vi skulle lese en bok med blått cover.

dager med blå himmel.jpg
Dager med blå himmel er en hjerteskjærende men samtidig nydelig og vakker kjærlighetshistorie mellom Theodore Finch og Violet Markey.
Theodore, eller Finch som han går for er en kjekk og utadvendt fyr som ofte finner på mange rare og morsomme ting.Han er en kreativ person og han er besatt av døden. Hver eneste dag flørter han med tanken på å finne måter han kan dø på, men samtidig finner han alltid noe som gjør livet verd å leve likevel, noe som gjør at han blir værende. Når romanen starter er det allerede klart at han sliter veldig med søvnen.

Violet var tidligere en aktiv jente som drev med cheerleading og var sammen med skolens kjekkeste og mest populære gutt. Men etter at søsteren hennes døde i en bilulykke har hun slitt med både sorg og ikke minst skyldfølelse fordi hun overlevde. Hun har lukket seg helt og har verken kjørt eller så mye som sittet i en bil etter det fatale skjedde. Ei heller er hun noe særlig med venner lenger.

Theodore og Violet treffes for første gang når de begge står ute på avsatsen oppe på skolens klokketårn hvor begge tenker på å hoppe.  Folk er vant med at Finch finner på slike ting, og de fleste reagerer med å rope at han bare må hoppe. Han blir kalt skolens freak, noe han selv ikke er særlig begeistret for.
Men de fleste får sjokk når de ser at også Violet står der oppe, og de blir straks mer uroligere der nede på skoleplassen. Violet og Finch begynner å prate og det ender med at Finch redder henne og når de kommer ned går alle utifra at det er Violet som har reddet Finch, noe de lar dem tro. Dette blir starten på deres vennskap.

 Jeg forestiller meg Violet hjemme hos seg selv akkurat nå, på den andre siden av pcèn, den perfekte munnen hennes med de perfekte munnvikene som peker oppover når hun smiler mot skjermen, tross alt, uansett hva. Violet smiler. Med ett øye på pc-en tar jeg opp gitaren og begynner å diktere en tekst,melodien følger like etter.
Jeg er her forsatt, og jeg er takknemlig, for ellers ville jeg ha gått glipp av dette. Noen ganger er det fint å være våken. «Så ikke i dag.» synger jeg. «Fordi hun smilte til meg.»

S.49

Når de får et prosjekt på skolen som går ut på at to og to skal reise til ulike steder for å bli bedre kjent i delstaten de bor i er Finch raskt ute med å si at han og Violet skal gjøre dette sammen, og slik blir det selv om Violet var noe motvillig til å begynne med. På disse turene  åpner de seg mer og mer for hverandre, de snakker om familie og om problemene de sliter med, og det oppstår et helt spesielt vennskap mellom dem og de får god støtte i hverandre. Det går ikke lang tid før de blir et par, og ting ser lysere ut for begge to, de får flere dager med blå himmel som Lena så fint sa i sin omtale av boken.
Finch klarer etterhvert å få Violet ut av skallet sitt, og Violet på sin side gjør det beste hun kan for Finch ut i fra det hun vet om hans situasjon. Hun har foreldre som er der for henne og støtter henne, mens hans familie er mer distansert for ikke å si at de for meg fremstår som noe uegnet til å ta seg av barn.

Etter perioden hvor ting ser forholdsvis lyst ut  kommer mørket, og selv om man innerst inne vet hva som kommer til å skje så sitter man med et håp om at det skal gå bra likevel til slutt.Men Finch forteller ikke til Violet hvor mørkt han egentlig ser på alt, og jeg tror han innerst inne prøver å få seg selv på rett kjøl igjen for hennes del, men er det virkelig nok? Violet på sin side føler at hun ikke alltid får like god kontakt med ham, hun føler at det er et slags forheng foran ham. Han reddet henne men kan hun klare å redde ham tilbake? Kan hun redde ham fra det tungsinnet han er inne i, og det han vet  må komme?

Det blir tydelig ganske tidlig i romanen at Finch slett ikke har hatt det noe kjekt i barndommen med en far som også sliter med dårlige perioder, og lar dette gå ut over både han og moren. Foreldrene ble skilt og moren er veldig distansert og sliter med oppdragelsen av sine tre barn. Det kommer frem at Finch har bipolar lidelse og jeg tror at han var inne i en manisk periode allerede i begynnelsen av boken. Etter hvert lager han seg et lite sort hull inne i et kott inne på rommet hvor han blant annet har gitaren sin. Han skriver en del ord og tanker ned på lapper som han fester oppi taket inne på dette kottet, eller festningen som han selv kaller det, enkelte av lappene går i søpla mens noen blir sangtekster. Her er han i lengre perioder når alt føles mørkt og tungt.

«Robert Jordan vet at han sa dø»(Boken: Klokkene ringer for deg,min anm) «Det finnes bare nå,»sier han, «og hvis nå bare er to dager, da er det to dager ditt liv og alt blir i forhold til det. «ingen av oss vet hvor lang tid vi har, kaskje en måned, kanskje femti år – jeg liker å leve som om jeg bare har to dager.» Jeg holder øye med mine foreldre mens Finch prater. Han snakker saklig og stille, og jeg forstår at dette er av respekt for de døde, for Eleanor, som ikke fikk så lang tid.

S.194

 Romanen er delt inn slik at hver av disse hovedkarakterene får hver sitt kapittel og på denne måten blir vi veldig godt kjent med begge karakterene og deres tanker.

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg nå skal prøve å formidle hvor god denne romanen er og ikke minst hvor VIKTIG den er! For det første så er den velskrevet og for det andre må forfatteren har gjort en god research når hun har skapt karakterene, ikke minst  Theodore som ble min favoritt. Ikke det, jeg ble glad i begge karakterene og de fremstod som meget troverdige. Men for meg fremstod Finch meget troverdig med tanke på det han sliter med. For det tredje setter romanen søkelys på viktige men dessverre også meget tabubelagte tema selv i dag. Psykiske lidelser er noe man ikke skal snakke om og på en måte er det forståelig sett fra ungdommens perspektiv, de vil ikke bli satt i en bås men samtidig er det så utrolig viktig at dette blir snakket om. Alt blir vanskeligere alene for å sitere dr. Skrulle fra Skam.

Dere som ikke kan fordra Skam får bare ha meg unnskyldt et øyeblikk men det er slik at Andem med sin serie skal knuse folks fordommer  mot ulike tema og ufarliggjøre dem. Tema som er viktige for oss alle, men ikke minst for dagens ungdom. I sesong 3 var det Isak som var hovedperson, han har en mor som er psykisk syk og han valgte å flytte hjemmefra når ting ble vanskelig. Han har fordommer når det gjelder psykisk sykdom. Han har siden sesong 1 hatt mistanke om at han var homofil men samtidig benektet dette ovenfor seg selv- han har fordommer mot homofili, men så dukker Even opp og han blir hodestups forelsket og må takle sine fordommer både mot homofili og psyksisk sykdom når det viser seg at Even er bipolar og dermed har perioder hvor han er manisk.
Det sesongen ikke viste siden vi så alt gjennom Isaks øyne er hvordan det er å leve med psykisk sykdom, og akkurat den vinkelen tenker jeg er viktig å få belyst. Even trakk seg unna når Isak ikke ville ha psykisk syke i livet sitt, og det kom ikke frem før sent i sesongen hva han slet med, selv fortalte han det ikke før det nesten var for sent.

Finch fortalte det heller ikke til noen, jeg er usikker på om foreldrene hans i det hele tatt visste om det, kanskje de gjorde det men ikke brydde seg om å gjøre noe med det. Moren var veldig tafatt. På en måte er det som jeg nevnte lenger oppe forståelig for jeg kan tenke meg at det ikke er enkelt for en ungdom å snakke om slike ting, nettopp fordi de frykter å bli satt merkelapper på, bli satt i en bås, bli definert som diagnosen de eventuelt måtte ha. Men mennesker som har en diagnose ER ikke den diagnosen de har og de vil bli sett på som det menneske de er, ikke som et problem eller noe som må reddes.
Finch i romanen og Even i Skam har veldig mange likhetstrekk, og kanskje skjedde noe av det samme med Even som det gjorde med Finch.

Finch vil ofte være en annen enn den han er, skifter klesstil i et forsøk på å opptre som en annen person, en person som ikke har de  samme problemene.Men så er det jo også slik at problemene forsvinner ikke av den grunn som de heller ikke forsvinner om det ikke snakkes om. Det gjelder vel også å ta kontroll over sin egen helse og leve så godt som overhodet mulig til tross for utfordringer de måtte sitte med.
Det er nettopp dette Finch skulle ha sett og som jeg har så inderlig lyst til at Even skal vise oss i neste sesong. Å knuse alle disse fordommene og ufarligjøre dem en gang for alle, for alle Evener og Fincher det måtte finnes der ute som sliter med nettopp disse tingene. De kan både elske og bli elsket som oss alle andre selv om de har en bipolar lidelse eller sliter med andre ting, de Er jo som deg og meg. Og klarer man å bryte ned disse tabuene så er jeg helt sikker på at det blir lettere for andre å forstå og ikke  minst så har jeg et håp om at det kan føles letttere for dem det gjelder å tørre og snakke om det.

Ser at mange sammenligner denne boken med både Eleanor & Park av Rainbow Rowell og Fault in our stars av John Greene og det er jeg forsåvidt enig i, og jeg har lagt inn link til omtalene mine av disse om noen vil lese.

 

DU ER IKKE ALENE 

Sitat Jennifer Niven & Julie Andem

 

Avslutningsvis så har jeg lyst til å vise dere et bilde som er hentet fra Munster i Indiana, av The Ultraviolet Apocalypse. For dere som har lest boken fikk med dere at Finch kalte Violet for Ultraviolet. Dette stedet hadde de med på oversikten over plassene de ville dra på i forbindelse med skoleprosjektet. Mer info kan dere finne her.

ultraviolet-apocalypsemunster-indiana

Bloggerne Ellikken,Karisbokprat og Lesmye har også skrevet om boken og de er minst like begeistret som meg og det er med stor glede at jeg ser at boken holder på å filmatiseres og skal etter planen utgis i løpet av året.

Forfatteren kommer også ut med en ny  ungdomsbok på norsk til våren, Fordi du ser meg.

BOKEN ANBEFALES VARMT OG INDERLIG!


Forlag: Vigmostad&Bjørke
Original tittel: Alle the Bright places
Norsk tittel:Dager med blå himmel
Forfatter: Jennifer Niven
Oversetter: Eli-Ann Tandberg
Format:Innbundet
Sideantall: 383
Utgitt:2015
Min utgave: 2015
Kilde: Leseeks

Forfatter

jennifer-niven

Foto har jeg lånt her

Jennifer Niven er født i 1968 og er en amerikanske forfatter. Hun har tidligere skrevet romanene American Blonde, Becoming Clementine, Velva jean Lerans to Fly, Velva Jean Learns to Drive. Hun har også skrevet sakprosabøkene The Ice Master, Ada Blackjack og The Aqua Net Diaries.

HILSEN BEATHE

Et lite skritt for mennesket: Fotografier (1985 -2018) av Rune F. Hjemås

Til tross for at dette er forfatterens fjerde bok hadde jeg ikke hørt om han før Line nevnte denne kortprosasamlingen i et innlegg i fjor høst,den ble derimot fort glemt like til den dukket opp på ebokbib rett over nyttår.

et lite skritt for mennesket.jpeg
Et lite skritt for mennesket med undertittel fotografier (1985 – 2018) skulle kanskje tilsi at dette var en bok fylt med fotografier, men det er det altså ikke, kun en samling tekster.
Forlaget skriver følgende om boken:

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune Hjemås’ Et lite steg for mennesket, Fotografier (1985-2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

Denne lille boken er delt inn i fem bolker hvor hver av bolkene har fått navn som alle har med fotografier og dens historie å gjøre. Kodachrome,Lomografi, Camera obscura,Laterna Magica og Instamatic.
Vi får servert veldig springende historier, noen er hentet fra nyhetsbilder fra den store verden mens andre er hentet fra barndommens minner, andre igjen er hentet fra en litt nyere tid.

 

–  Jeg vil ikke dette, men jeg tvinger meg til å se videre, selv om jeg har sett det hundrevis av ganger, nesten som er ritual: Det er selskap i stuen hjemme og far filmer, gammelt kamera som tikker når han zoomer inn, utsnittet er tilfeldig og vinglete til det finner fokus på ansiktet mitt, et lite øyeblikk, før det klippes brått og uværent til neste scene:kaken som bæres inn og bursdagssangen, og det er ikke min dag, det er bror  som skal blåse ut de syv lysene,jeg virrer bare rundt i bakgrunnen. Jeg kan disse scenene utenat, vet hvordan sollyset i neste øyeblikk slår inn mellom de tynne gardinene, svir bort detaljene i bakgrunnen, mors fintrønder som blir enda et hakk finere når kameralinsen fanger henne inn, påtatt blyg,en ung Liv Ullmann, og alt jeg vil er å bli lagt merke til, men det er bror som har hovedrollen, desperasjonen driver meg stadig lenger, jeg bruker alle triksene jeg kan, jeg danser, jeg synger høyt og  skjærende, men jeg er usynlig, eksludert. Og dette ser du ikke: Utenfor bilderammen griper barnefingrene mine forsiktig rundt den tunge messingstaken som alltid står til pynt på gulvet, forvandler den lynraskt til et våpen, artilleri, sjalusiens antiluftskyts- og først da rettes blikkene mot meg, endelig, i et lykkelig øyeblikk, før brors gjennomborende hyl smadret den sjokkartede stillheten og jeg skjønner at jeg har gått  for langt, at jeg hadde truffet bedre enn det som var meningen.

S.7/8

Selv om det er veldig springende historier så er det hele knyttet sammen på et vis og det går en slags rød tråd gjennom tekstene. Vi følger en kar og det er gjennom han vi får servert disse tekstene. Noe er lagt til nåtid og han har nettopp gått gjennom en skilsmisse og er i ferd med å selge leiligheten de bodde i og han skal starte på nytt et annet sted. Enkelte ganger føler jeg at det er to personer vi følger og ikke èn,jeg klarer ikke å bestemme meg, men det har egentlig ingenting å si for boken per se.

 

OG AT JEG EN DAG kom ned i vaskekjelleren og det ennå var fem minutter igjen av programmet, og jeg snudde den tomme plastbaljen jeg hadde tatt med for å bære klærne opp til leiligheten med og satte meg på den, Rodins tenker, utvaskede ideer på lav temperatur mens klærne sentrifugerte ferdig. Og at jeg senere, da jeg halte de våte plaggene ut fra trommelen, plutselig fant en av dine sokker, endelig rystet ut fra sitt årelange gjemmested innerst i dynetrekket jeg ikke hadde brukt siden den natten, ikke engang orket å vaske før nå, og jeg ble stående med sokken i hånden mens jeg forsøkte å ta vare på dette bildet; at du snek deg ut tidlig på morgenen uten en sokk på den ene foten og senere alltid har måttet gå rundt slik, sokkeløs, frysende, til du en dag innser at det likevel ikke var jeg som ga deg de kalde føttene, at det ikke hjalp en dritt å stikke av, og endelig komme tilbake, til oppredd seng og lukten av OMO Color som glitrer kjemisk og usynlig mellom oss, alle spor borte.

S.64

Forfatteren skriver veldig godt og det var mange artige historier og noe var til å kjenne seg igjen i mens andre igjen var rørende og tildels sår lesing. Det var litt tungt å komme inn i boken for det var veldig lange setninger og noe uvant å få servert fortellinger på dette viset. Av og til måtte jeg lese setninger på nytt for jeg hadde glemt hva som stod først, men etter en noe knotete start gikk det seg til. Jeg likte boken altså, bare så det er sagt selv om jeg skulle ønsket meg noe kortere setninger innimellom.
Boken er kort og vel verd å få med seg. Jeg plukker gjerne opp en ny bok av Hjemås.

Amylin`s book chatter har også skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.


Forlag: Flamme
Tittel:Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018)
Forfatter:Rune F. Hjemås
Format:Ebok
Sideantall: 70
Utgitt: 2016
Kilde: Lånt på eBokbib

Forfatter

rune_f-_hjemas_web_1024x1024

Rune F. Hjemås er født i 1982 og er en norsk forfatter. Til dagliger driver han forlaget og tidsskriftet Beijing Trondheim. Han debuterte som forfatter i 2008 med kortprosaen Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd, og har siden gitt ut en novellesamlingen  Indianarar i 2009 og poesiboken Det er ikke vår, det er global oppvarming i 2012.

 

 

HILSEN BEATHE

elisemundal.com

Blomster, Bobler & Bøker

En blogg om bøker

Alettesbokverden

En blogg om bøker

Mellom bokstablene

En blogg om bøker

Nye Muriel

Farger og fugler, fantasi og frihet

Marta Breens blogg

Hele Norge baker ikke

Sukkerrør

En blogg om bøker

Alureliterature

En blogg om bøker

Labbens bokblogg

There is no surer foundation for a beautiful friendship than a mutual taste in literature - P.G. Wodehouse

amylin's book chatter

En blogg om bøker

The Girl Who Reads

En blogg om bøker

Stjernekast

En blogg om bøker

Tjuetre 06.Com

En Bergenser leser bøker

rettfrahjerteblog.wordpress.com/

Straight from my heart

Kulturbloggen til guffen

En blogg om bøker

ebokhylla mi

En blogg om bøker

Bokelskerinnen

Med blikket på aktuelle bokutgivelser i inn-og utland

forfatterwannabe

Engeline snart 50 - ærlig, uredd og imperfekt <3 Drømmer om min bok i din bokhylle

Tea, Books & Gilmore Girls

En blogg om bøker

Forfatterfrue

Der ting som kyss og nyslått gress, sveler og nakne netter får plass. Men også motet til å kjempe, reisen fra syk til friskere og evnen til å "leve med".

Astri utan D

Film. Bøker. Musikk. ++

Alt du vet er feil

En blogg om bøker

Heges bokverden

En blogg om bøker

Endast Eböcker ...

En blogg om bøker

koffiehart

En blogg om bøker

Lesenyter

En blogg om bøker

Stine Friis

Veien mot et bærekraftig liv

✰ Skorpionen's hjørne

En blogg om bøker

Ariel

En blogg om bøker

Tones bokmerke

En blogg om bøker

Kort møte

Run mad as often as you choose, but do not faint

Les! Lue!

Norsk litteratur på finsk og finsk litteratur på norsk - Norjalaista kirjallisuutta suomeksi ja suomalaista kirjallisuutta norjaksi

Huset ved sjøen

Tanker om laust og fast

Hilsen fra Muscat!

En blogg om livet mitt i Oman

Lottens Bokblogg

Lottens tankar och funderingar om berättande i litteratur och film

lesehestkokken

bøker, vin & mat

My Criminal Mind

~En Bokblogg

Elise Cathrin

Alltid på eventyr med ei bok i handa!