Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

hatet-mitt-far-dere-ikke

For litt over en uke siden var det ett årsdagen for terrorangrepet i Paris som skjedde 13 novemer i fjor og hvor IS gikk til angrep 6 ulike steder, og drepte tilsammen 130 mennesker. Det ene stedet var Batclan-teateret hvor det den kvelden var en rockekonsert, og hvor Antoine Leiris sin kone Hèlène befant seg. Terrorangrepet blir regnet som det mest dødelige som har skjedd i Frankrike siden andre verdenskrig.

Hatet mitt får dere aldri var opprinnelig et åpent brev Leiris skrev til terroristene på facebook tre dager etter de grusomme hendelsene, hvor han nektet dem å få det som de ville, nektet å gi dem hatet sitt til tross for at de drepte konen hans og sønnens mor. Innlegget ble hyppig delt på facebook og etter kort tid hadde så mange som over 230 000 delt innlegget hans.

Det kunne ha vært en råkjører som glemte å bremse, en svulst litt mer ondartet enn de andre eller en atombombe, det eneste som teller, det er at hun ikke lenger er her. Våpen,kuler, vold, alt det er bare rekvisitter i scenen som faktisk utspiller seg, fraværet.

S.32

I boken følger vi denne lille familien fra det fatale skjer denne fredagen som Antoine kaller en natt i helvete og de to neste ukene av livene deres.
Han var hjemme med lille Melvil på 17 mnd mens konen var på konserten, og det tikker inn meldinger på mobilen han først ikke orker å svare på, men når det ikke gav seg tok han den, og ble møtt av meldingen » Er dere i sikkerhet?»han forstod først ingenting, han slo på nyhetene på tv som kunne bekrefte at det var et attentat på Bataclan hvor hans kone befant seg. Han ringer henne men får ikke svar, han prøver igjen og igjen og etter en stund har han prøvd hundre ganger uten å få noe svar.

Sammen med broren sin kjører han rundt i byen på det han kaller for en spøkelsesjakt på leting etter sin kjære kone. Og det er gripende lesing, Selv da det ikke fantes noe igjen å lete etter, fortsatte vi. Jeg  trengte å komme meg vekk. Flykte helt til der veien slutter, for å se om det fantes en slutt, en ende på alt dette. Jeg har sett den, veiens ende.

Og tre dager etter postet han følgende på facebook..

Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte.

Så, nei, jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se på mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over.

…(…….) …og hele livet vil denne lille gutten krenke dere ved å være lykkelig og fri. For nei, dere får ikke hans hat heller.

S.53-54

Det er utrolig gripende lesing når denne mannen som er totalt knust skal både trøste seg selv og sønnen, og ikke minst fortelle denne lille gutten at mamma ikke kunne komme hjem igjen. Samtidig er han opptatt av at de skal ha en mest mulig normal hverdag, gjøre de tingene som de hadde pleid å gjøre når de var tre. Han skal plutselig måtte takle de tingene han hadde overlatt til henne,ting som han følte han ikke fikk til eller som han syntes hun gjorde best, dette var ting som hadde med lille Melvil å gjøre.

Foreldrene  til de andre barna i barnehagen viste stor omsorg med å komme med hjemmelaget middag til dem, noe de gjorde på skift i flere uker. Han hadde ikke hjertet til å si at det ikke ble spist, at Melvil ikke likte maten de lagde. Den gikk rett i bosset.

Vi får også et kort innblikk fra den tiden da dette paret møtte hverandre og hvordan han mente at hun var for vakker for ham, og hvor glad han var i henne.

Siden alle rundt ham visste om hva som hadde skjedd så ble det etter hvert tungt å få spørsmål som «Hvordan går det…?» for begge parter visste jo at man ikke bare kunne svitsje over til å snakke om været etterpå… og det var tøft å lese om hvor preget han ble for å få nettopp dette spørsmålet fra omgivelsene.

For sønnen sin del så prøver han å holde sorgen inne når han er i nærheten av ham, men det er ikke alltid like lett å holde gråten tilbake når han ser hvordan den lille gutten savner mammaen sin. Det er til å få gåsehud av, så gripende lesing er det.

Dette var en av de sterkeste bøkene jeg har lest i år, og jeg er nesten glad at det var en såpass kort bok for det var ikke til å unngå og bli følelsesmessig engasjert av dette og tårene satt aldri langt unna.

Det er grusomt å tenke på at det finnes mennesker der ute som velger å utsette andre for det enorme tapet det er å få den man er glad i revet vekk på denne måten. Samtidig er det viktig at slike personer aldri må få vinne uansett hvor mye frykt de prøver å spre rundt seg. Mennesker må fortsette å leve i frihet og vi kan ikke la den frykten de prøver å så i oss styre hvordan vi skal leve.
Boken er veldig godt skrevet og jeg anbefaler deg å lese den.

Andre bloggere om boken: Rose-Marie og My criminal mind


Forlag:Solum
Tittel: Hatet mitt får dere ikke
Forfatter: Antoine Leiris
Format:Innbundet
Sideantall: 124
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

antoina-leiris

Antoine Leiris (34) er journalist og tidligere kronikkforfatter i radiokanalen France Inter og France Bleu. Hatet mitt får dere ikke er hans debutbok og ble til som følge av et facebook-innlegg hvor han skrev til terroristene som drepte hans kone under angrepet i Paris den 13 novemer i 2015.

 

HILSEN BEATHE

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

3 thoughts on “Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s