Hålke av Helene Uri

halke
Om en uke deles Bokhandlerprisen 2016 ut og Hålke er en av de nominerte. Det skal bli spennende å se om den holder helt inn.

Dette er for øvrig mitt aller første møte med forfatterskapet til Uri, jeg ble nysgjerrig når forfatteren snakket om boken på bokmøte med Gyldendal her i Bergen tidligere i høst. Det ble sikkert snakket om der også uten at jeg fikk det med meg før jeg begynte å lese boken -at noen betegner denne som en psykologisk thriller – vet ikke om jeg er helt enig i den beskrivelsen.

Men altså, Hålke, er fortellingen om et gammelt ektepar, Ebba og Karl, begge i 70 årene, som har vært gift i snart 46 år. Når vi møter dem er de innestengt i leiligheten sin på grunn av værforholdene, Hålke, det er i slutten av januar og det er ingen som strør ute og i fare for å pådra seg både lårbensbrudd og det som verre er ser de ingen annen utvei enn å holde seg inne  og vi følger dem i den uken de sitter værfast hjemme.

Ved første øyekast kan dette virke som en triviell fortelling hvor det er mye hverdag som beskrives, de ser over matbeholdningen i skuffer og skap, prøver å orientere seg om hva de har og eventuelt hvor lenge de kan klare seg før de må ut og handle igjen – det er ingen som vet hvor lenge det er til noen strør. De spiller ulike spill, ser filmer og prøver som best de kan å få tiden til å gå. Men det er også noe uhyggelig som ligger og ulmer, og allerede i første setningen av boken får vi vite at Ebba mener leiligheten er forbannet.

…(…) Så knepper hun opp blusen, hun løfter den til nesen og snuser under det ene ermet, en svak lukt av svette, ikke ubehagelig, men slikt kjenner man ikke selv. Hun ser nedover, ser på seg selv i behå og skjørt. Under det ene kravebenet er skyggene av et blåmerke. Det er gulnet nå, de siste blodplatene er i ferd med å løsne opp, bli ført bort. Hun er en gammel dame, og hun vet nøyaktig hvor lang tid det tar før blåmerker forsvinner, blir usynlige – eller når i forløpet de lar seg skjule, ved hjelp av sminke og pudder.

S.31

Når man har levd sammen i et helt liv som disse to har så sier det seg selv at alt kan ikke ha gått knirkefritt hele veien.  Om det er den manglende friheten de har denne uken eller hva som gjør det er ikke godt å si men de slenger dritt til hverandre nesten hele tiden og det kommer frem at han har vært og er fremdeles voldelig av seg. Hun på sin side har vært utro for mange år siden , han lar henne aldri glemme dette og bruker det titt og ofte som våpen i konflikten dem imellom.
Mange spørsmål dukket opp mens jeg leste og vi får nødvendigvis ikke svar på alt.
Er Ebba og Karl likestilte i denne relasjonen? Er den ene egentlig bedre enn den andre? Der hvor han bruker knyttenven bruker hun ordene mot ham. Hun syntes han kunne gjort mer ut av livet sitt, tatt mer utdannelse og ikke bare vært fornøyd med å være lærer. Selv hadde hun en høyere utdannelse enn det han hadde.
Hvorfor velger noen å være i forhold hvor det er vold inne i bildet? Hva er det som gjør at noen velger å bli, og er det en svakhet eller styrke? Kan det tenkes at de begge to var avhengig av og ha det slik?De har alltid hatt det slik, de både elsker og hater hverandre kan det virke som.
Av og til satt jeg med en følelse av at han skulle styre henne, som når hun ikke fikk gå ned i postkassen, eller fikk dra ut med venninner som avtalt,samtidig fikk han jo virkelig høre det av henne og hun tok igjen på sin måte.

 

Jeg har lyst til å dra deg i det lille du har igjen av hår. Jeg har lyst til å spenne ben på deg så du brekker lårhalsen. Gubbjævel.

S.122

 

Jeg liker stillferdige bøker, og denne som hadde en noe dramatisk tvist på slutten ble intet unntak. I mine øyne var dette et psykologisk drama som utspant seg mellom ektefellene og ikke det jeg forbinder med en thriller.Og jeg syntes det var interessant å se dynamikken mellom disse to, og de var begge like oppspilte på å vinne,ikke bare i brettspillet – men også  i kampen som stadig utspinner seg mellom dem.
Selv om det til tider kunne bli litt vel mye drittslenging frem og tilbake så var det mange sekvenser hvor dialogen mellom dem var morsomme – og denne språkbruken er vel med på å skape mer liv til karakterene.
Jeg opplever at det er Ebba som er hovedpersonen  her og det er hun vi kommer tettest på av dem, og det syntes jeg fungerte veldig fint.Vi blir godt kjent med begge karakterene og de fremstår som troverdige.  Selv om dette for det meste går rolig for seg så var det et godt driv her likevel, jeg opplevde aldri å kjede meg – og på en måte satt jeg med en slags forventning om at noe kom til å endre seg underveis og det gjorde det jo.
I tillegg til ekteparet får vi såvidt hilst på en av naboene deres, som ved et par anledninger kommer og banker på hos dem.
Likte godt språket til Uri og jeg syntes hun gjorde en god jobb når det gjaldt å skildre dette ekteparet, på godt og vondt, og kanskje aller mest vondt? Eller?
Vil si at dette ble et vellykket første møte og jeg kommer nok til å plukke opp flere bøker av henne i fremtiden.
Anbefales!

Andre bloggere om Hålke: Anita, Tine, Med bok og palett,Reading -Randi, Berit,Lena og Av en annen verden


Forlag: Gyldendal
Tittel: Hålke
Forfatter:Helene Uri
Format:Innbundet
Sideantall: 234
Utgitt:2016
Kilde: Leseeks

Forfatter

fk6

Helene Uri er født i 1964 og er en norsk forfatter, språkforsker og professor. Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1995 med ungdomsboken Anna på fredag. Hun har siden gitt ut en rekke barne- og ungdoms bøker, romaner i tillegg til faglitteratur.

 

HILSEN BEATHE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

8 thoughts on “Hålke av Helene Uri

  1. Så bra at du likte denne Beathe. (selv om jeg nok ikke ble like begeistret, men det er meg. Boka er god, den) Jeg kan forsåvidt tenke meg at denne bokas «temperament» passer deg, som du sier liker du jo stillferdige bøker.
    Jeg undret meg også over det du skriver på slutten, om han styrte henne vel mye. Det var ikke så lett å bli klok på dynamikken dem imellom og hva som egentlig foregikk..
    Fin omtale, Beathe.:) og- takk for link.:)

    Lik

    1. Ps.. «De beste blant oss», er den boka av Uri jeg likte best. I den tiden jeg leste den var jeg også veldig opptatt av arbeidsmiljø og temaet i boka, så det er vel noe med det og. «Kjerringer» synes jeg også var morsom.:)

      Lik

  2. Nei,det var ikke helt enkelt å bli klok på hvem av dem som egentlig hadde overtaket, så at hun på en måte var underdanig blir vel feil å si. Det gikk vel egentlig på rundgang, selv om jeg personlig aldri hadde orket å bodd med en mann som slo. Det var heller ikke enkelt å¨ta parti med noen av dem, det ble nesten som vi bare fikk servert fakta, sånn som dette er det i dette ekteskapet.

    Nå måtte jeg se hvilke andre bøker jeg hadde liggende av henne : Kjerringer og Den rettferdige, så da blir vel Kjerringer neste ut av henne.

    Selvfølgelig linker jeg, skulle bare mangle!

    Lik

    1. At det gikk på rundgang, tror jeg nok er dekkende ut fra det vi fikk servert.. Husker Uri sa at fascinasjonen for langvarige forhold/ekteskap var noe av drivkraften for å skrive denne boka, hun ville utforske hva som skjedde når de levde sånn tett på noen dager, med dette paret som et eksempel.

      Lik

      1. Når du sier det så tror jeg hun sa noe om det når hun var her i Bergen også. Det er jo litt av en bragd å være gift i 46 år, mye som skal klaffe da, og jeg vil tro at det også er en del kameler å svelge underveis.

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s