Barneranerne av Anne-Britt Harsem

barneranerne
For et par år siden var det en rettssak i Oslo hvor 19 unge menn stod tiltalt for vold og ran mot 25 gutter i alderen 9-19 år, av de 19 tiltalte var 12 av dem selv under 18 år i følge en artikkel som du finner her.

Denne rettssaken inspirerte forfatteren til å skrive en roman om disse barneranerne og i 2015 tok hun kontakt med fengselsledelsen i Oslo, hvor hun ble klarert og fikk komme på gjentatte besøk. Har fått se fengselet fra innsiden og opplevd både glattcelle, tvangstrøye og isolasjon. Med hjelp fra både innsatte og ansatte ved fengselet har hun skrevet en rå og brutal historie sett fra en av barneranernes side.

Dette er fortellingen om «Nico» og forfatteren tar oss først med tilbake til 1981 og til byen Gyula i Ungarn hvor denne historien egentlig begynner – med bestemoren Elizabeta som giftes bort i en alder av 15 år som nedbetaling av en spillegjeld faren har pådratt seg. Hun får 3 barn, og etter hvert forsvinner mannen til Norge for å søke lykken her  og lover å hente dem når han har funnet seg et sted å bo og skaffet seg en jobb. De hørte ikke noe mer fra ham, og  det er vanskelig for Elizabeta å ta seg av barna sine og hun må jobbe mye for å kunne gi dem mat på bordet, blant annet ved å tilby sine tjenester til soldatene. Ofte var hun borte både natt og dag, og overlot ansvaret for de minste barna til Juliana. En dag skjer det en tragedie som gjør at Juliana i en alder av 8 år må komme til Norge for å bo hos faren, når hun er 16 år blir hun giftet bort på samme måte som moren hadde det i sin tid.

Kvalmen gjør at jeg føler for å kaste opp. Men jeg har liten lyst til å kaste opp i det motbydelige hullet i hjørnet. Jeg holder igjen. Krøller meg sammen på den gule madrasen med ansiktet vendt mot veggen.
Da ser jeg det. Det er noe på veggen. Jeg ser ikke hva det er med en gang , for veggene er grove og malingen skjoldete. Men dette et eller annet på veggen trekker blikket mitt mot seg. Det er noe kjent. Jeg myser: «Rambo», står det risset inn i betongen. Og så en dato. Det er utydelig, men ser ut som det står «1.1.2010»
Det er pappa.

S.9

Juliana og David, kalt Rambo av de som kjente ham, fikk 3 barn hvor «Nico» var den yngste av dem.
Rambo var en mildt sagt ufordragelig fyr som drakk og ruset seg, og gjorde livet til et rent helvete for resten av familien. Moren ble slått støtt og stadig, og barna gikk for lut og kaldt vann. Når «Nico» begynte på skolen hadde han ikke engang en matboks slik de andre hadde, og hadde ikke en gang sett en. I lang tid stod en slik matboks høyt på ønskelisten hans, men om han hadde hatt en slik så tvilte han på om han noengang hadde fått mat oppi den slik de andre hadde, hos dem gikk det helst i kokte nudler som moren slo noe smeltet smør eller hønsebuljong over. Å få mat med seg på skolen var noe han bare kunne drømme om. De få pengene de hadde gikk til faren og han drakk dem opp eller kjøpte stoff for dem.
Men snart begynte «Nico» og stjele litt frukt i en butikk han gikk forbi hver eneste dag til skolen.
«Nico» skjønte med det samme han begynte på skolen og for første gang i sitt liv var i lag med mange barn på en gang, at han var annerledes enn de andre, at han stod på utsiden. De andre hadde alt de trengte og mer til, han selv hadde ingenting.

Etter som årene gikk og «Nico» skaffet seg nye venner i Wiktor og Abdi, utviklet det seg relativt fort fra «uskyldig» stjeling til ran og grove overfall. Fra å stjele frukt til seg selv og røyk til faren, gikk det over til ran av andre barn og unge for verdisaker som mobiltelefon,lommebok, og andre verdifulle ting som var lett omsettelig.

 

Jeg fryser fast i gulvet. Er helt stiv og kan ikke røre meg. Etter noen sekunder begynner jeg å skjelve. Kroppen rister, og jeg er redd pappa skal oppdage det og skyte meg. Det går opp for meg at pappa kan skyte meg når som helst. Først da klarer jeg å rive meg løs og løpe inn på soverommet. Jeg låser døren og legger meg under dyna. Amanda og Luca er ikke hjemme, og jeg vet ikke hvor de er. Har mamma advart dem? Jeg blir på rommet i to dager uten mat. Etter to dager hører jeg at pappa går ut. Først da tør jeg gå til mamma som sitter på kjøkkenet og ser ut av vinduet. Hun er stille. Sier ikke et ord, bare ser på meg med øyne som ser døde ut. Huden hennes er kritthvit, bortsett fra området rundt øynene og det ene kinnet. Der er fargen fiolett. Å se mamma sånn gjør meg nesten like rett som da jeg så pappa skyte, bare at jeg blir redd på en annen måte. Han kunne like gjerne ha truffet.

S.39

Jeg  ble veldig grepet av «Nico» sin historie og det han blant annet opplevde i barndommen, den er både vond og sår. Med en far som drakk og ruset seg og som slo moren helseløs flere ganger i uken. Han virket som en klok gutt som kunne mer på skolen enn det han orket å gi uttrykk for,han brukte heller det meste av energien sin til å tenke på moren som var hjemme alene med faren når de var på skolen, og han bekymret seg for om hun ble slått eller ikke. Med en slik oppvekst er det jo et under om ikke man havner på skråplanet.

Det er rystende lesing dette, både når det gjelder forhold disse ungdommene er vokst opp under, men også hvor brutal de var med andre barn og unge på deres egen alder. Hva de får seg til å gjøre mot andre, folk de ikke kjenner som overhodet ikke hadde gjort dem noe, men rett og slett var på feil sted til feil tid. De går helt uten forvarsel bort til dem og denger løs for å få tak i noe de har, en mobiltelefon, lommebok, laptop,eller hva det skulle være.
«Nico» var misunnelig på de ungdommene som tilsynelatende hadde alt, og syntes det var urettferdig at han ikke hadde noe. Men er det «god nok» grunn til å denge løs på andre og stjele fra dem akkurat som det måtte passe dem? Nei, selvfølgelig er det ikke det.
Og innerst inne vet de det nok selv også, men med så mye innebygget raseri og sinne som kommer fra opplevelser  i barndommen blir det vanskelig å kontrollere seg selv og sinnet sitt. Det kom det frem veldig mange eksempler på i boken og dette er det som skjer når de ikke har fått de rette verktøyene til å kontrollere dette.

 

Under rettssaken kom det frem at skolen hadde søkt om å få innvilget «en-til-en undervisning» for «Nico» fordi de hadde sett at han hadde mye mer å fare med enn det han viste i klasserommet, men dette fikk de avslag på hos kommunen på grunn av økonomi og de måtte ta til takke med to ekstra undervisningstimer i uken. Nå vet ikke jeg om dette er fiksjon eller noe som faktisk har skjedd, men det forundrer meg ikke for det skal spares i alle kanter og bauger.

Men hva koster det ikke samfunnet, både i form av penger og at innbyggere blir utsatt for en slik grov vold, når ungdommer som «Nico» driver med det de gjør? Det er nesten som jeg mistenker politikere å ikke ta dette med i regnestykket sitt når de ikke innvilger nok penger til tiltak i skolene som kanskje kunne forhindret at noen av disse elevene senere kom inn på en kriminell løpebane.

Barnevernet er også med inn i bildet her, og det er andre gangen på kort tid jeg leser at barn og unge som er under barnevernet blir flyttet veldig mye på – nå kan ikke jeg all verden om hvordan de opererer og kan egentlig ikke si noe om det, men min personlige mening er at dette slett ikke kan være heldig for de barna det gjelder. Å bli revet opp og flyttet på flere ganger  nesten som kasteballer i systemet.

På en måte kan man nesten ikke skylde på samfunnet at noen velger en kriminell løpebane, men så er alt heller ikke bare svart og hvit, det er mange ulike skjebner der ute og hos meg dukket det opp mange spørsmål. For eksempel hvorfor det er slik at mange kvinner ikke klarer å komme ut av forhold som er voldelige, hvorfor velger de å bli værende til tross for at det spiser dem opp fra innsiden, med de konsekvenser det får for dem selv og eventuelle barn som blir vitner til dette?Foreldrene har selvfølgelig også et ansvar oppe i dette.

«Vil du gi fra deg pengene frivillig, eller må jeg slå deg?» Ordene er truende, men jeg sier dem mekanisk. Som et lydbånd jeg spiller av. Det betyr ingenting for meg. Jeg er som en robot på autopilot, uten følelser. Jeg drar hardt i  armen hans og skaller til ham. Han begynner å blø fra pannen. Kameraten står helt stille ved siden av og skjelver av skrekk.

S.81

 

Dette er en rå,sterk og  brutal historie formidlet på et lettfattelig språk, og jeg må si at jeg leste den med blandede følelser. På den ene siden syntes jeg synd på «Nico» for ingen barn skulle måtte oppleve det han gjorde i barndommen. Samtidig er det ingen unnskyldning for hva han og andre ungdommer påførte andre barn og unge. For selv om jeg ble grepet av hans historie så ble jeg minst like grepet av ofrenes historie, de ungdommene som ikke lenger tør å ta t-banen eller være ute med kompiser, som murer seg inn på rommene sine som en direkte konsekvens av hva andre har valgt å påføre dem av smerte og ikke minst frykt.
Det er nok viktig å se ting fra begge sider, og de som har gjort noe grusomt mot andre har faktisk krav på å få anledning til å endre livet sitt slik at de ikke går begår nye grusomme handlinger i etterkant av soning. I «Nico» sitt tilfelle begår han en kraftig urett mot mange personer fordi han mener verden er urettferdig mot ham, men han hadde tross alt et valg. Ofrene kunne ikke velge om de ble slått eller ikke, hvor er rettferdigheten for dem? Samtidig er han jo veldig farget av faren og hans oppførsel ovenfor dem, barn som er oppvokst i slike omgivelser tror at det er sånn det skal være, det er sånn man når frem.

Boken vekker mange tanker og følelser i meg merker jeg, og dette er en viktig bok å få med seg så jeg håper at den når ut til mange der ute. For jeg tror at den kan lære oss noe, og det var spesielt og ikke minst veldig bra å få fortalt en historie fra denne siden.

Jeg håper det går fint med «Nico» og andre i hans situasjon i fremtiden, og at de klarer å komme seg videre og får et godt liv til tross for alt det vonde de har opplevd, og ikke minst at de har lært av sine feil. Mine tanker går også til de mange ofrene og jeg håper at det går fint med dem og at de kan leve livene sine slik de skal og bør, uten redsel og frykt.
Boken anbefales på det sterkeste!

På Lørdagsrevyen i kveld var det et intervju med «Nico» og du kan se det ved å trykke på bilde, og du finner det ca 19 min ut i sendingen.

 

Nico


Forlag: Nova
Tittel: Barneranerne
Forfatter: Anne-Britt Harsem
Format: Innbundet
Sideantall: 176
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Portrett_Anne-Britt_Harsem-small

Anne-Britt Harsem er født i 1961 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2007 med barneboken Krabbeluredikt – og slikt. Hun har skrevet både sakprosa, blant annet Alvdal-trilogien og romaner. Barneranerne er hennes niende bok.

 

HILSEN BEATHE

Tagged: , , , , ,

6 thoughts on “Barneranerne av Anne-Britt Harsem

  1. Artemisia 8. mai 2016, kl. 01:41 Reply

    Jeg så innslaget på nrk i kveld, Det var sterkt, fordi Nico har kommet seg ut av det, med hjelp va AB Harsem, som jeg forsto. Å møte noen som ser, som tror på en, er utrolig viktig.. Alle bør få en sjanse.
    Tenkte først ikke å lese boka nå, men tror jeg vil skaffe meg den likevel. Har lest bøkene fra Alvdalsaken av henne…

    flott omtale Beathe::)

    Lik

    • Beathesbokhjerte 8. mai 2016, kl. 11:55 Reply

      Ja, det var et sterkt innslag og klart at det er viktig at noen «ser», jeg tror du vil like denne boken Anita og jeg er glad for at jeg har lest den!

      Lik

  2. anettesbokboble 8. mai 2016, kl. 09:54 Reply

    Flott omtale, dette er nok sterk lesning kan jeg tenke meg, og en bok jeg godt kunne tenke meg å lese. Tusen takk for tipset 🙂

    Lik

    • Beathesbokhjerte 8. mai 2016, kl. 11:56 Reply

      Boken fortjener mange lesere, rett og slett fordi det er en viktig bok!

      Lik

  3. Åslaug 9. mai 2016, kl. 23:51 Reply

    Fantastisk flott og grundig omtale! Interessant at et er skrevet bok om denne saka. Fikk ikke med meg innslaget på TV dessverre.

    Lik

  4. […] Barneranerne av Anne – Britt Harsem […]

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

elisemundal.com

Blomster, Bobler & Bøker

En blogg om bøker

Alettesbokverden

En blogg om bøker

Mellom bokstablene

En blogg om bøker

Nye Muriel

Farger og fugler, fantasi og frihet

Marta Breens blogg

Hele Norge baker ikke

Sukkerrør

En blogg om bøker

Alureliterature

En blogg om bøker

Labbens bokblogg

There is no surer foundation for a beautiful friendship than a mutual taste in literature - P.G. Wodehouse

amylin's book chatter

En blogg om bøker

The Girl Who Reads

En blogg om bøker

Stjernekast

En blogg om bøker

Tjuetre 06.Com

En Bergenser leser bøker

rettfrahjerteblog.wordpress.com/

Straight from my heart

Kulturbloggen til guffen

En blogg om bøker

ebokhylla mi

En blogg om bøker

Bokelskerinnen

Med blikket på aktuelle bokutgivelser i inn-og utland

forfatterwannabe

Engeline snart 50 - ærlig, uredd og imperfekt <3 Drømmer om min bok i din bokhylle

Tea, Books & Gilmore Girls

En blogg om bøker

Forfatterfrue

Der ting som kyss og nyslått gress, sveler og nakne netter får plass. Men også motet til å kjempe, reisen fra syk til friskere og evnen til å "leve med".

Astri utan D

Film. Bøker. Musikk. ++

Alt du vet er feil

En blogg om bøker

Heges bokverden

En blogg om bøker

Endast Eböcker ...

En blogg om bøker

koffiehart

En blogg om bøker

Lesenyter

En blogg om bøker

Stine Friis

Veien mot et bærekraftig liv

✰ Skorpionen's hjørne

En blogg om bøker

Ariel

En blogg om bøker

Tones bokmerke

En blogg om bøker

Kort møte

Run mad as often as you choose, but do not faint

Les! Lue!

Norsk litteratur på finsk og finsk litteratur på norsk - Norjalaista kirjallisuutta suomeksi ja suomalaista kirjallisuutta norjaksi

Huset ved sjøen

Tanker om laust og fast

Hilsen fra Muscat!

En blogg om livet mitt i Oman

Lottens Bokblogg

Lottens tankar och funderingar om berättande i litteratur och film

lesehestkokken

bøker, vin & mat

My Criminal Mind

~En Bokblogg

Elise Cathrin

Alltid på eventyr med ei bok i handa!

%d bloggers like this: