Monthly Archives: mai 2016

Oppsummering – mai

MAI er ikke helt over ennå men før vi ønsker  juni velkommen er det på tide med en aldri så liten oppsummering på hva som har skjedd på bokfronten  her de siste ukene. Hva er lest og skrevet om, og har det lurt seg inn noen nye bøker i bokhyllen?

 

BØKER LEST

  1. Vi som hadde en familie av Bill Clegg
  2. Togdrømmer av Denis Johnson
  3. Barneranerne av Anne – Britt Harsem
  4. Anna og kjærligheten av Birger Emanuelsen
  5. Frokost på Tiffany av Truman Capote
  6. Kjærlighetens historie av Nicole Krauss
  7. Nulltimen av Lotta Lundberg
  8. Beethoven var en sekstende del svart av Nadine Gordimer
  9. Dakota rød av Lene Lauritsen Kjølner
  10. Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe
  11. Eksempel på liv av Helle Helle

 

Tørre fakta

  • 7 leseeksemplarer, 4 kjøpt
  • 4 norske utgitt i år og dermed nominèrbar til BBP 2016
  • 2 fra 1001-listen
  • 1 Manbooker

 

BØKER OMTALT

Som vanlig ligger jeg bakpå med å få skrevet omtaler på alle bøkene jeg leser, og denne måneden har jeg kun fått skrevet omtale på 6 av 11 bøker, de andre blir publisert så snart jeg har fått skrevet dem ferdig.

 

BØKER PÅBEGYNT

Ingen

 

BØKER KJØPT

Denne måneden har jeg faktisk ikke kjøpt meg en eneste bok og det er jeg veldig fornøyd med.

 

FRA BOK TIL FILM / FILM & TV-SERIER

Det er ingen hemmelighet at jeg har en del serier jeg følger med på,både komedier og krim, og i begynnelsen av denne måneden var det premiere på en ny serie på tv2-livsstil som jeg umiddelbart ble hektet på – YOUNGER ! Den handler om en dame på 40 år som etter mange års ekteskap blir singel,hun gir seg ut for å være 26 og får seg jobb som assistent ved et forlag. Veldig morsom serie som jeg anbefaler deg å se på.

 

I fjor høst så jeg et par episoder av Skam og det ble med det liksom, men i de siste ukene har jeg blitt skikkelig bitt av basillen sammen med mange andre kan det virke som, og nå har jeg sett begge sesongene og blitt hekta.  Litt artig at en tidligere skolevenninne av min datter spiller i serien.

 

 

Jeg var så dum at jeg så begge Camp Rock filmene en natt jeg ikke fikk sove med det resultatet at jeg i flere uker har gått og hatt disse to sangene på hjernen…Okey,you`re the voice I hear inside my head, Joe Jonas!

 

 

 

Hm….i april var jeg «småhekta» på en skuespiller ved navn Paul Greene, i mai har det vært Joe Jonas…. spennende å se hvem  som blir den «heldige» utvalgte neste måned 😉

 

ANDRE KULTURELLE INNSLAG

Jeg er ikke så veldig flink til å få med meg ulike kulturelle arrangementer i forhold til mange andre, men den 18 mai var jeg på «Dagen derpå» på Litteraturhuset hvor Dan A Andersen og Birger Emanuelsen snakket om bøkene sine, henholdsvis  Flaggtale og Anna og Kjærligheten. Det var et veldig koselig arrangement som jeg har skrevet om her.

 

Dd18 nr4

 

SER FREMOVER MOT JUNI

Klarte ikke å komme ajour med bloggingen denne måneden heller, men jeg prøver meg igjen neste måned. Jeg har noen bøker jeg burde ha skrevet om, bøker fra lesesirkel og bokhyllelesing, jeg er bakpå med begge disse utfordringene men håper å komme ajour så snart som mulig.
Den 8 juni blir vinneren av årets Baileys womens prize for fiction kåret.Jeg har kun lest en av bøkene fra kortlisten, The Green Road av Anne Enright, som jeg leste i forbindelse med mitt booker-prosjekt. Uansett så har jeg planer om å lese flere av de på kortlisten og selvfølgelig vinneren – det blir spennende å se hvem det blir og mulig det kommer et innlegg om det på bloggen også.

Ellers så foreligger det ikke noen konkrete planer, det skal leses og skrives innlegg, og forhåpentligvis blir det en måned uten en eller annen sang jeg ikke får ut av hodet som forstyrrer leseplanene mine! 😉

Det er sommer og om knappe tre uker er det skoleferie, selv om jeg egentlig er en morgenfugl så ser jeg frem til et par måneder uten vekkerklokken.

 

HA EN RIKTIG GOD LESEMÅNED I JUNI!

 

 

blomster

 

HILSEN BEATHE

Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe

far og sachsenhausen
For to år siden leste jeg Jakob Lothe sin bok Kvinnelige tidsvitner hvor vi blant annet fikk høre ti kvinners historier fra fangeleirene, en meget sterk bok som jeg anbefaler på det sterkeste. Når jeg fikk forespørsel fra forlaget om jeg ville lese Karin Kinge Lindboe sin nyeste bok som er basert på hennes egen fars historie fra Sachsenhausen takket jeg ja, rett og slett fordi jeg føler at det er viktig å lese bøker med dette som tema og ikke minst så begynner vel rekken av gjenlevende tidsvitner å tynnes kraftig ut etter hvert.Det er viktig at deres historier blir hørt – og vi må aldri glemme. Og kommende generasjoner må få vite.

Karins far, Steff Kinge, fortalte ofte barna om tiden han var i Sachsenhausen men når de var liten fremstilte han oppholdet som noe positivt og fortalte om ting han gjorde på «fritiden» med de han bodde på brakken sammen med. Hvor de etter hvert begynte å lage små rollespill og sketsjer, sikkert for å skape litt positivitet i alt det negative de tross alt opplevde. Man kan sikkert si at det var en måte å overleve på også.

Først etter mange år begynte han å fortelle hvordan det egentlig var der, og Karin bestemte seg for å skrive ned farens historie.
Og dermed ble vi tatt med tilbake til farens barndom, og farens møte med moren, Mia.
Vi får ta del i hvordan de kom i kontakt med motstandsbevegelsen med blant annet Max Manus og Steff var med og jobbet i den illegale avisen.

Steff og flere av kameratene hans ble tatt av tyskere og tatt med til Grini og deretter videre til Tyskland og Sachsenhausen.

Forholdene der var grusomme å lese om, men dessverre ikke noe jeg ikke har lest om før.
De blir ikke sett på som mennesker og det skulle lite til før man ble enten slått eller rett og slett drept om vokteren fant det for godt. Mennesker ble hengt ute på plassen og alle de andre fangene måtte overvære dette som advarsel til dem selv. De umenneskelige forholdene de levde under, bli stuet sammen med mange fremmede mennesker og må gjøre sitt fornødne under mildt sagt kummerlige forhold.
Redselen for ikke å slippe levende ut derifra samtidig som døden sikkert i noen øyeblikk kunne virke som en befrielse for noen.
Hvordan finner man virkelig styrke til å finne et håp i en slik situasjon?

 

Ingen følelse i tær og fingre, ingen følelse av tid. Jeg klarte ikke å røre meg. Det var som om kulda hadde satt seg fast i kroppen, og var blitt en del av meg. Jeg lurte på, hvis jeg virkelig konsentrerte meg, kunne jeg da tenke bort kulda, tvinge meg selv til å være et annet sted, tvinge varmen gjennom kroppen? Jeg hørt en hviske bak meg, kunne ikke snu meg, men jeg hørte godt hva han sa. Kan du ikke spørre?hvisket stemmen. Og jeg hørte han hakket tenner mens han snakket , kan du ikke spørre om de har glemt oss? Jeg måtte bare riste på hodet, selv om jeg lurte på det samme selv. Jeg kunne ikke stikke meg frem, kunne ikke spørre, kunne ikke risikere noe.

S.51

Dette var gripende lesing helt fra start til slutt, den begynner i nåtid som blir skrevet i kursiv hvor vi får ta del i den gamle mannens skrøpelighet og ikke minst lengsel etter sin kjære som har gått bort. Han bor på aldershjem og blir mer og mer forvirret.Og vi får et godt innblikk i hans forhold til datteren.

Deretter får vi farens historie fra yngre dager og ikke minst det grusomme han ble vitne til under 2. verdenskrig. Vi får også et godt innblikk i samholdet fangene i mellom og kameratskapet deres, om lidelsene de må gjennom og ikke minst lengselen etter de som sitter hjemme og venter på dem. For ikke å snakke om da de endelig ble satt fri og var på vei hjem, det er formelig som jeg ser for meg alle disse menneskene som etter mange år i fangenskap endelig skal få oppleve friheten igjen.  Hvilke tanker og følelser de sitter med.

Vi vender stadig tilbake til nåtid men dette er godt merket ved at teksten står i kursiv for det meste så det blir aldri forstyrrende eller forvirrende på noen måte. Jeg føler at disse sekvensene som viser denne gamle og skrøpelige mannen er med på å gjøre boken enda mer sår, om enn på en annen måte enn når det blir snakket om fangenskapet under krigen.
Dette er en kort bok, men det er mange inntrykk som skal fordøyes underveis så på en måte er boken lang nok etter min mening. Samtidig skulle jeg ønske at vi også fikk ta litt mer del i datterens tanker, både rundt det å oppleve faren som gammel og forvirret mann men ikke minst høre hennes inntrykk av det faren opplevde under krigen. Kanskje ikke et must men et lite ønske fra denne kanten.

En sterk og ikke minst gripende bok om et viktig tema – et tema vi aldri må glemme!

Tine  og Gro har også skrevet om boken, er det noen andre så bare skrik ut i kommentarfeltet!

 

 


Forlag: Liv
Tittel: Far og Sachsenhausen
Forfatter: Karin Kinge Lindboe
Format: Innbundet
Sideantall:121
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

karin_kinge_lindboe_1

Karin Klinge Lindboe er født i 1947 og  er bosatt i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 1992 med boken Mormors hjerte og har siden skrevet over 20 bøker for barn og ungdom. Far og Sachsenhausen er hennes første roman for voksne.

 

HILSEN BEATHE

Dakota rød av Lene Lauritsen Kjølner

dakota rød
Jeg har nettopp hatt et nytt møte med privatdetektiv  Olivia Henriksen fra den idylliske plassen Ankerholmen i skjærgården utenfor Tønsberg.

Byggmester Birger Bergesen blir funnet drept ombord i flyet etter et seminar i regi av Byggmesterforbundet, drept med spikerpistol skal det vise seg. Olivia Henriksen blir kontaktet av den lokale flyforeningen for å etterforske saken da de ikke stoler helt på politiets arbeid.

Olivia som nettopp har kommet hjem fra en uke på  Franrikes solkyst tar med glede på seg oppdraget, for selv om hun for det meste har oppdrag fra en eller annen ektefelle som tror at partneren er utro, så dukker det opp noen mordsaker nå og da også.Og nå som hun har kjøpt seg hus trenger hun alle de oppdrag hun kan få, små og store.

Det viser seg ganske snart at den drepte Birger Bergesen har mange uvenner der ute etter at han for et par år siden slo firmaet sitt konkurs med det til følge at flere av de som var med på dette seminaret ble skadelidende økonomisk.

En skål grønne olivener og en flaske Perrier. Det var det jeg hadde foran meg på bordet. Det var ikke plass til så mye mer – det lille, runde bordet var ikke ment for banketter. Det var en sånn morgen som bare sørlige strøk kan by på:behagelig temperert, krydderduftende, men med en lurende varme ventende i bakgrunnen.

S.9

Olivia er fremdeles kjæreste med politimannen Torstein, men det begynner å bli snakk på stasjonen om hans habilitet på grunn av forholdet deres så de ser seg nødt til å vente med å treffe hverandre til den pågående saken er løst.
Imens  driver Olivia på med etterforskningen sin som går ut på å snakke med alle de som var med på flyet, og etter hvert som handlingen skrider frem blir det flere og flere kandidater til hvem morderen kan være….

Jeg satte bilen i skyggen av gaten, det var en varm dag. Ikke som i Vence, men varmt likevel. Trehusene langs Storgaten føltes heller ikke helt Vence-aktige. Skulle bare mangle. Likevel ville det bli mer enn deilig med en tur til «Veggis & Snakkis» og stranden. Lilleskagens badebukt lå der ute og lokket på meg som en avkjølende, men elskovssyk havfrue. Eller – havmann. In my dreams.

S.181

 

Dette er den tredje boken om Olivia Henriksen og vennene hennes på Ankerholmen,og det er så definitivt kosekrim dette her  hvor en formelig ser for seg skjærgården med mange svaberg,sjø og solfylte dager. Og mye skildringer ala dette får du med på kjøpet og det er lett å drømme seg vekk til late sommerdager og kvelder.
Den første boken kunne minne meg litt om Maria Lang sine bøker, og Olivia fremstod som en noe klønete versjon av Puck og dette var noe jeg likte godt, fordi jeg syntes det oppstod så mange morsomme situasjoner underveis. I forrige bok fremstår Olivia noe mer selvsikker, men ikke fullt så artig som hun var i første boken men fint at karakteren utvikler seg fra den ene boken til den andre.

I denne boken syntes jeg rett og slett at hun virket litt kjedelig, og dette oppdraget med å finne morderen druknet nesten litt vekk i mas om oppussing og fargevalg til stuen i det nye huset som forøvrig til slutt  falt på  Dakota red. Rett skal være rett, det var en litt morsom episode når hun skulle undersøke noe i et fraflyttet hus, men det var det hele. Nå er jeg ikke ute etter at en kosekrim nødvendigvis skal være så hysterisk morsom, men jeg vil bli engasjert i karakterene på en eller annen måte, men her ble jeg nesten bare likegyldig til det som skjedde, jeg klarte ikke å engasjere meg selv om jeg prøvde virkelig hardt.
I disse bøkene finner du ikke mye blod og gørr, ei heller blir det så nervepirrende lesing at alle neglene må til pers, men i de to andre bøkene har det likevel vært noe mer spenning enn det var i denne.
At man strør om seg med hint om hvem gjerningsmannen kan være må selvfølgelig til og det er alltid kjekt å prøve å gjette seg til hvem dette er underveis og ikke minst så er det spennende å se om man har rett når gjerningmannen til slutt blir avslørt. Slik var det tildels her også, men samtidig satt jeg igjen med en følelse av at det var bare en «random dude» som ble plukket ut denne gangen, nærmest bare for å finne en syndebukk før boken tok slutt. Egentlig har jeg ikke noen god forklaring på hvorfor jeg sitter igjen med den følelsen, kanskje det hadde vært bedre om noen hadde utmerket seg mer på en eller annen måte og at man dermed hadde blitt overrasket når det viste seg at det ikke var den personen likevel, her var alle like mye eller like lite mistenkelige og det fungerte ikke helt for meg denne gangen.

 

Forfatteren tar opp noen samfunnsproblemer i bøkene sine og denne gangen var det arbeidsforholdene til utenlandske arbeidere det var noe fokus på, og dette med habilitet som jeg nevnte lenger oppe. Jeg skulle nesten ønske at forfatteren gikk noe mer inn i disse problemstillingene selv om dette skal være en koselig skjærgårdskrim for late sommerdager.

Boken er lettlest og det er korte kapitler, noe som gjør at den er fort gjort å lese, og den passer definitivt godt som avslappende sommerlesing på stranden eller noe, da helst med bobler av noe slag i glasset for man blir tørst av å lese denne boken.
Gledet meg til å treffe Olivia igjen og det virket lovende helt til å begynne med men så skjedde det et eller annet som jeg ikke kan forklare og det er ikke godt å si om det bare er meg som har vokst fra Olivia eller om hun faktisk har blitt litt kjedelig og masete av seg.  Hun er en kvinne i sin beste alder, lever det gode liv, og har voksne barn. Det er mye å kjenne seg igjen i her, men likevel så er det et eller annet som ikke stemmer mellom oss lenger. Men dukker hun opp igjen på nye oppdrag ved en senere anledning så er jeg tilbøyelig til å ville treffe henne igjen.

 

Andre bloggere som har skrevet om boken: Med bok og palett og My criminal mind

 


Forlag: Vigmostad og Bjørke
Tittel: Dakota rød
Forfatter: Lene Lauritsen Kjølner
Format:Innbundet
Sideantall: 256
Utgitt: 2016
Kilde:Leseeksemplar

Forfatter

lene-lauritsen-kjolner-c-espen-winther-farge

Lene Lauritsen Kjølner er fra Tønsberg. Hun debuterte som forfatter i 2014 med «Høyt henger de» og i fjor kom oppfølgeren «Hvorfor spurte de ikke Evensen?»

HILSEN BEATHE

Dagen derpå med Dan Andersen & Birger Emanuelsen på Litteraturhuset i Bergen

Dagen derpå

 For ikke så lenge siden leste jeg Flaggtale av Dan Andersen,en diktsamling som jeg fant det noe vanskelig å finne noe fornuftig å si så mye om, ikke fordi samlingen var vanskelig å forstå men fordi det var så mye «spot on» at det til tider nesten var ubehagelig å lese. Han skriver om mye av det mange tenker men ikke sier høyt.

Tidligere i mai kunne man høre den nyeste romanen til Birger Emanuelsen, Anna og kjærligheten, gratis på nett som en slags podcast i samarbeid med lydbokforlaget. Den sjansen lot jeg ikke gå fra meg og jeg hørte alle ti episodene, men har valgt å lese papirboken i tillegg før jeg skriver omtale på den her på bloggen.

Når disse to karene skulle ha et arrangement på litteraturhuset her i Bergen var det bare å hive seg rundt å få tak i billett og som sagt så gjort, og i går var det tid for «dagen derpå».

Dd18 nr2

Aller først leste forfatterne utdrag fra bøkene sine og først ute var Dan Andersen som leste fra diktsamlingen «Flaggtale». Det er en diktsamling til ettertanke, og han sier flere ting som mange av oss tenker men kanskje ikke sier høyt.

Deretter var det Birger Emanuelsen sin tur til å lese utdrag fra sin nyeste roman «Anna og kjærligheten», men siden jeg satt på første rad og han absolutt skulle stille seg rett foran forsamlingen så fikk jeg ikke tatt bilde av ham, det hadde blitt et nærbilde av en annen verden. NOTE TO SELF: Det er ikke alltid like lurt å sette seg på første rad!

Når de hadde lest fra bøkene sine var det  litteraturkritiker Silje Stavrum sin tur til å intervjue forfatterne og ha «live-bokanmeldelse» og først ut var Birger Emanuelsen.

Dd18 nr3

Det ble både ros og ris til dem begge to, og i følge forfatterne var dette en noe verre opplevelse enn de først hadde trodd. Men det var god stemning både i salen og fremme på scenen.

Dd18 nr4

Selv om det kunne se ut som de en stakket stund var tynget av «stundens alvor.»

Dd18 nr5

Begge forfatterne har skrevet noe om hvordan det er å være norsk borger anno 2016, den ene i form av en middelklassemann som blant annet opplever fremmedfrykt og den andre i form av jordmoren, helsearbeideren som opplever å få en klage på seg. Hva Silje Stavrum likte og ikke likte  med bøkene kan jeg ikke utdype her siden de omtalene ikke kommer på trykk før i morgen!

Silje Stavrum stilte forfatterne en rekke spørsmål om både litteraturkritikk, research og inspirasjonskilder til bokprosjektene, og et av spørsmålene som ble stilt var om forfattere har et samfunnsansvar. Til det svarte Birger Emanuelsen, nei,deres oppgave er å (forhåpentligvis) skrive gode bøker, men så er det vel slik at det ikke er til å unngå å bruke av ting som skjer i tiden og rundt oss som inspirasjon til egen skriving.

Dd18 nr 6

Foto: Annette Mattson

Når de var ferdig «grillet» var det anledning for salen og stille spørsmål, men denne blyge bloggeren turde ikke stille et eneste spørsmål, ei heller å spørre om å få signert bøkene som det selvsagt var anledning til.

Dd18 nr 1

Dette var veldig kjekt å få være med på og jeg håper at det blir flere slike «live-bokanmeldelser» i fremtiden, ikke at jeg liker å se forfatterne «lide» på denne måten altså..
Før jeg avslutter vil jeg gjerne takke Annette Mattson for lånet av det ene bildet.

 

HILSEN BEATHE

Menn uten kvinner av Haruki Muraki

menn uten kvinner

Selv om jeg har hatt tre bøker av forfatteren i bokhyllene i lengre tid var det ikke før den fjerde kom i hus at jeg faktisk plukket opp en bok ført i hans penn og etter å ha lest denne novellesamlingen undrer jeg meg på hvorfor jeg ikke har lest noe av ham for lenge siden.

Tittelen på denne novellesamlingen skulle kanskje tilsi at de levde uten kvinner alle sammen, de fleste gjør det men slett ikke alle. Og kvinnene har fått en stor plass i disse novellene, så kanskje er det slik at de ikke helt klarer seg uten likevel.
Samlingen består av syv noveller og først ut er Drive my car som handler om skuespilleren Kafuka som etter en fyllekjøring mister lappen for en periode og må derfor skaffe seg en privatsjåfør og valget faller på en ung kvinnelig sjåfør, Misaki. Etter hvert oppstår det et vennskap dem imellom og han forteller henne om sin avdøde kone og utroskapen hennes. I alle disse årene har han ikke forstått hvorfor hun gjorde det…
En fin novelle som jeg likte veldig godt blant annet på grunn av det fine mellommenneskelige samspillet mellom karakterene.
I Yesterday treffer vi to unge gutter som jobbet sammen i en bar, og ble gode venner. Jeg-personen ser tilbake på denne perioden av livet hans og møte han hadde med Kitaru. Det eneste jeg reagerte på med denne novellen var som jeg ser flere har nevnt, Odda-dialekten, som jeg personlig syntes var helt unødvendig å ha med, ellers var dette en novelle til ettertanke.
Det selvstendige organ er neste novelle ut og handler om legen Tokai som er 52 år og har  aldri vært gift.Han har elskerinner i fleng og alle er de enten gift eller har kjæreste, og Tokai selv kaller seg for deres «regnværskjæreste». Men så går det som det måtte gå, han blir forelsket i en yngre, gift kvinne…. Igjen en veldig god novelle og ikke minst så hadde denne en høyst uventet utvikling og slutt.

Det gikk et alvorlig drag over Tokais ansikt. «Jeg har ikke lyst til å fremheve meg selv. I bunn og grunn har jeg ikke bare hatt flaks. Jeg er en veloppdragen mann som er født heldig. Det er nok best å se slik på det.»
Hva som enn lå bak, så hadde denne flaksen fulgt Tokai i tretti år, og det er veldig lang tid. Men så en dag – uten at han så det komme – ble han dypt forelsket. Akkurat som når skogens slueste rev ble uoppmerksom i et øyeblikk og faller ned i en dyregrav.

S.105

Sjeherasad er navnet på hushjelpen til Habara som av grunner som ikke kommer frem låst inne i sitt eget hus.Flere ganger i uken  handler hun for ham,kommer med bøker, rydder og vasker i huset før hun til slutt har sex med ham før hun går hjem igjen. Etter akten forteller hun fra sin egen fortid.Selv om dette også var en fin novelle så var dette den jeg likte aller minst uten at jeg kan forklare hvorfor- ikke at jeg mislikte den altså.

Kino er fortellingen om Kino som åpnet opp en bar med samme navn etter at han kom tidligere hjem fra jobb en dag og tok konen på fersken med kollegaen sin. Etter hvert som man leser så skjønner man at Kino er en kar som ikke klarer å komme skikkelig i kontakt med følelsene sine og at dette er noe han får hjelp til.
Denne var en av de novellene jeg likte aller best i samlingen – skjønt det er vanskelig å sette de opp mot hverandre.
Da Samsa ble forelsket var en underfundig og litt smårar novelle veldig ulik de andre sånn ytre sett, jeg tenkte hva i all verden er dette for noe. Samsa har altså vært et insekt men våkner opp en dag og har blitt til menneske Gregor Samsa! Ikke mindre enn det liksom. Men jeg måtte jo flire og le litt av hans forsøk på å komme seg ut av sengen og ned for å få i seg noe mat,og ikke minst så fikk smilebåndet strekt seg skikkelig ved hans første møte med den unge kvinnelige låsesmeden som kom for å ordne en lås.Veldig fornøyelig lesing om jeg må si det.
Sist men slett ikke minst kommer Menn uten kvinner som er tittelnovellen og her treffer man en gift mann som en natt blir oppringt av mannen til en av hans tidligere kjærester for å fortelle at hun har tatt livet sitt. Mannen har ikke hatt all verdens med kjærester men likevel har tre av dem altså valgt å forlate dette liv i relativ ung alder, han begynner å lure på om det kan ha noe med ham å gjøre. Å høre om hennes død får ham til å tenke tilbake til tiden da de var unge og han var kjempeforelsket i henne.
Dette var en aldeles nydelig novelle om sorg.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å være verdens ensomste mann. Jeg vet jo hvordan det er å være verdens nest ensomste mann, men jeg vet ikke hvordan det føles å være den aller ensomste. Det er en dyp kløft mellom det å være verdens nest ensomste mann og verdens ensomste mann. Muligens. Ikke bare dyp, men også fryktelig vid. Så vid at fuglene ikke klarer å fly over, men stuper utmattet ned mot bunnen, og hoper seg opp i et fjell av kadavre…..(…..)
Verdens nest ensomste mann som omtenksomt ber for den ensomste mannen i verden, som han engang ikke har møtt.

S.258/259

 

Jeg skal ikke gjøre noen forsøk på å gi hver og en av novellene karakter for de var jevnt over like gode alle sammen selv om det var et par av novellene jeg kanskje ikke likte fullt så godt som de andre igjen så satt igjen med et kjempegodt inntrykk av denne forfatteren og det han klarer å formidle.

Språket er aldeles nydelig og han er meget god på dette med personskildringer for jeg satt igjen med en følelse av at jeg kjente dem alle sammen. Det er mye mellommenneskelige relasjoner og hverdagsliv som blir beskrevet, og det er noe for enhver å kjenne seg litt igjen i. Og når jeg leste disse novellene satt jeg igjen med en følelse av at disse mennene hadde en lengsel i seg og rett og slett savnet kjærligheten.

Likte så godt den lune og litt humoristiske måten forfatteren formidlet historiene sine på, og jeg kjenner jeg er glad for at jeg har flere av hans bøker klar i hyllen for jeg har på følelsen at det ikke blir lenge til jeg har lyst til å treffe ham igjen.

Novellesamlingen anbefales både varmt og inderlig!

Andre bloggere om boken: Rose-Marie , Tine, Anita.


Forlag: Pax
Original tittel: Onna no inai otokotachi
Norsk tittel: Menn uten kvinner
Forfatter: Haruki Murakami
Oversetter:Ynve Johan Larsen
Format: Innbundet
Sideantall: 267
Utgitt: 2013
Min utgave:2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Murakami_Haruki

Haruki Murakami er født i 1949 og er en japansk oversetter og  forfatter. Han har skrevet en rekke bøker i årenes løp og en god del av disse er også oversatt til norsk.

 

HILSEN BEATHE

Frokost på Tiffany av Truman Capote

FROKOST PÅ TIFFANY

Denne boken var lenge på ønskelisten min før jeg endelig fikk tak i den for kort tid siden, og jeg har lest den i forbindelse med «1001-lesing», et av årets få lesemål.
Min utgave av boken inneholder i tillegg til langnovellen Frokost på Tiffany også 3 andre noveller.

Frokost på Tiffany handler om den unge og vakre Holly Golightly sett gjennom en navnløs nabo som er bokens jeg-person, og handlingen er lagt til New York i 1943.
Han er forfatter,eller i hvert fall så prøver han å bli det slik at han er mye hjemme. Han får med seg at den unge Holly våkner til liv om kveldene og nettene, og stadig hører han bråk ute i gangen når hun krangler med naboene fordi hun ofte glemmer nøklene sine. Holly er en slik kvinne som alle menn legger merke til, gamle som unge, og Holly har en forkjærlighet for de litt eldre.
Hun lever et tilsynelatende sorgfritt og glamorøst liv, hun vil ikke eies av noen og er avhengig av friheten sin.
Han er veldig nysgjerrig på henne, og en natt kommer hun inn vinduet fra brannstigen etter å ha «rømt» fra en hun har på besøk. De prater gjennom hele natten og slik oppstod dette noe uvanlige vennskapet.

Det var en varm natt, nesten sommer, og hun hadde på seg en lett kjølig svart kjole, svarte sandaler og perlehalsbånd. Til tross for at hennes elegante slankhet var det en nesten havre-grøt-til-frokost-liknende atmosfære av sunnhet over henne, en såpeskurt, rødkinnet friskhet.

S.17

Hun lever et utsvevende liv og finner på mye rart, og bokens jeg-person er med på notene, tydelig veldig sjarmert av denne vakre unge kvinnen. Han merker at det er noe som plager henne,som om det er noe hun er ute etter, eller på jakt etter, og hun selv forteller at på Tiffany så finner hun helt roen, der er noe med atmosfæren der som gjør at hun slapper av der. Det går heller ikke så veldig lang tid før fortiden innhenter henne i form av en ektemann hun giftet seg med når hun var 14 år….

Jeg likte måten forfatteren skriver på og han skriver bra, det skal han ha. Selve fortellingen er helt grei, men jeg  engasjerer meg aldri i personene i det hele tatt, verken den middelaldrene  naboen eller Holly som så mange andre finner så sjarmerende. Jeg fikk aldri taket på henne eller noen av de andre personene, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan det gikk med dem. Da ble dette dessverre til en kjedelig lesestund hvor jeg holdt på å sovne flere ganger og brukte 4 timer på å komme meg gjennom de 64 sidene fortellingen var på!

Det var ikke bare sorgen her altså for novellen Et hus av blomster ble en helt annen opplevelse. Den handler om den unge piken Ottilie som etter at foreldrene døde vokste opp hos en familie oppe i fjellene. De hadde to sønner som hun lå med etter tur med det samme hun var gammel nok til å ha sex. En dag skulle hun ta med seg noe korn som hun skulle selge i Port-au-Prince, men hun syntes sekken var så tung og lagde dermed et lite hull i den, men når hun kom frem til markedet var sekken nesten tom. Hun traff på en mann som gav henne jobb på et bordell i byen og der ble hun værende i flere år.

Dette var en gripende novelle som jeg likte veldig godt.

Novellen Diamantgitaren handler om en Mr.Schaeffer på noen og femti år som soner 99 år i fengsel for drap, og han er på en fangeleir med  et par hundre andre menn. Det er mange av fangene som ikke kan lese og de kommer til ham for at han skal lese de for dem, når det er triste brev lyver han litt slik at de ikke skal fremstå som så veldig triste. Selv har han ingen venner han får brev av. Men en dag kommer det en ny fange til leiren, en ung gutt, Tico Feo, og han har med seg en gitar full av glassdiamanter. Det oppstår snart et vennskap mellom disse to, selv om Mr. Schaeffer snart oppdager at den unge gutten slett ikke alltid forteller den fulle og hele sannhet…

Dette var også en veldig god novelle som jeg likte veldig godt.

Den siste novellen ut heter En julefortellingen og den skummet jeg bare gjennom siden jeg leste den novellen til jul, og hadde et sitat med fra den i julekalenderen min.

 

Selv om jeg likte et par av novellene godt så sitter jeg igjen med en liten skuffelse når jeg ser hele boken under ett og da er det fordi den fortellingen jeg egentlig skulle lese skuffet meg. Men jeg er veldig nysgjerrig på filmen for den har jeg nemlig ikke sett ennå, men kanskje jeg liker den bedre. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det ble et kryss på 1001-listen om ikke mer.

 

Andre bloggere om boken: Elida  som ikke ble så veldig begeistret hun heller og Rose-Marie som likte boken veldig godt!

 

1001 books

 

Filmtrailer!

 

 


Forlag: Gyldendal
Original tittel: Breakfast at Tiffany`s
Norsk tittel: Frokost på Tiffany
Forfatter: Truman Capote
Oversetter: Johan Fredrik Grøgaard
Format: Innbundet
Sideantall: 118
Utgitt: 1951
Min utgave: 2016
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

truman capote

Truman Capote ( 1924-1984) var en amerikansk forfatter. Han skrev både sakprosa, noveller,romaner og skuespill. Den første romanen «Summer crossing» ble skrevet i 1943 men først utgitt mange år etter hans død, i 2005. Flere av bøkene hans har blitt filmatisert.

 

HILSEN BEATHE

Barneranerne av Anne-Britt Harsem

barneranerne
For et par år siden var det en rettssak i Oslo hvor 19 unge menn stod tiltalt for vold og ran mot 25 gutter i alderen 9-19 år, av de 19 tiltalte var 12 av dem selv under 18 år i følge en artikkel som du finner her.

Denne rettssaken inspirerte forfatteren til å skrive en roman om disse barneranerne og i 2015 tok hun kontakt med fengselsledelsen i Oslo, hvor hun ble klarert og fikk komme på gjentatte besøk. Har fått se fengselet fra innsiden og opplevd både glattcelle, tvangstrøye og isolasjon. Med hjelp fra både innsatte og ansatte ved fengselet har hun skrevet en rå og brutal historie sett fra en av barneranernes side.

Dette er fortellingen om «Nico» og forfatteren tar oss først med tilbake til 1981 og til byen Gyula i Ungarn hvor denne historien egentlig begynner – med bestemoren Elizabeta som giftes bort i en alder av 15 år som nedbetaling av en spillegjeld faren har pådratt seg. Hun får 3 barn, og etter hvert forsvinner mannen til Norge for å søke lykken her  og lover å hente dem når han har funnet seg et sted å bo og skaffet seg en jobb. De hørte ikke noe mer fra ham, og  det er vanskelig for Elizabeta å ta seg av barna sine og hun må jobbe mye for å kunne gi dem mat på bordet, blant annet ved å tilby sine tjenester til soldatene. Ofte var hun borte både natt og dag, og overlot ansvaret for de minste barna til Juliana. En dag skjer det en tragedie som gjør at Juliana i en alder av 8 år må komme til Norge for å bo hos faren, når hun er 16 år blir hun giftet bort på samme måte som moren hadde det i sin tid.

Kvalmen gjør at jeg føler for å kaste opp. Men jeg har liten lyst til å kaste opp i det motbydelige hullet i hjørnet. Jeg holder igjen. Krøller meg sammen på den gule madrasen med ansiktet vendt mot veggen.
Da ser jeg det. Det er noe på veggen. Jeg ser ikke hva det er med en gang , for veggene er grove og malingen skjoldete. Men dette et eller annet på veggen trekker blikket mitt mot seg. Det er noe kjent. Jeg myser: «Rambo», står det risset inn i betongen. Og så en dato. Det er utydelig, men ser ut som det står «1.1.2010»
Det er pappa.

S.9

Juliana og David, kalt Rambo av de som kjente ham, fikk 3 barn hvor «Nico» var den yngste av dem.
Rambo var en mildt sagt ufordragelig fyr som drakk og ruset seg, og gjorde livet til et rent helvete for resten av familien. Moren ble slått støtt og stadig, og barna gikk for lut og kaldt vann. Når «Nico» begynte på skolen hadde han ikke engang en matboks slik de andre hadde, og hadde ikke en gang sett en. I lang tid stod en slik matboks høyt på ønskelisten hans, men om han hadde hatt en slik så tvilte han på om han noengang hadde fått mat oppi den slik de andre hadde, hos dem gikk det helst i kokte nudler som moren slo noe smeltet smør eller hønsebuljong over. Å få mat med seg på skolen var noe han bare kunne drømme om. De få pengene de hadde gikk til faren og han drakk dem opp eller kjøpte stoff for dem.
Men snart begynte «Nico» og stjele litt frukt i en butikk han gikk forbi hver eneste dag til skolen.
«Nico» skjønte med det samme han begynte på skolen og for første gang i sitt liv var i lag med mange barn på en gang, at han var annerledes enn de andre, at han stod på utsiden. De andre hadde alt de trengte og mer til, han selv hadde ingenting.

Etter som årene gikk og «Nico» skaffet seg nye venner i Wiktor og Abdi, utviklet det seg relativt fort fra «uskyldig» stjeling til ran og grove overfall. Fra å stjele frukt til seg selv og røyk til faren, gikk det over til ran av andre barn og unge for verdisaker som mobiltelefon,lommebok, og andre verdifulle ting som var lett omsettelig.

 

Jeg fryser fast i gulvet. Er helt stiv og kan ikke røre meg. Etter noen sekunder begynner jeg å skjelve. Kroppen rister, og jeg er redd pappa skal oppdage det og skyte meg. Det går opp for meg at pappa kan skyte meg når som helst. Først da klarer jeg å rive meg løs og løpe inn på soverommet. Jeg låser døren og legger meg under dyna. Amanda og Luca er ikke hjemme, og jeg vet ikke hvor de er. Har mamma advart dem? Jeg blir på rommet i to dager uten mat. Etter to dager hører jeg at pappa går ut. Først da tør jeg gå til mamma som sitter på kjøkkenet og ser ut av vinduet. Hun er stille. Sier ikke et ord, bare ser på meg med øyne som ser døde ut. Huden hennes er kritthvit, bortsett fra området rundt øynene og det ene kinnet. Der er fargen fiolett. Å se mamma sånn gjør meg nesten like rett som da jeg så pappa skyte, bare at jeg blir redd på en annen måte. Han kunne like gjerne ha truffet.

S.39

Jeg  ble veldig grepet av «Nico» sin historie og det han blant annet opplevde i barndommen, den er både vond og sår. Med en far som drakk og ruset seg og som slo moren helseløs flere ganger i uken. Han virket som en klok gutt som kunne mer på skolen enn det han orket å gi uttrykk for,han brukte heller det meste av energien sin til å tenke på moren som var hjemme alene med faren når de var på skolen, og han bekymret seg for om hun ble slått eller ikke. Med en slik oppvekst er det jo et under om ikke man havner på skråplanet.

Det er rystende lesing dette, både når det gjelder forhold disse ungdommene er vokst opp under, men også hvor brutal de var med andre barn og unge på deres egen alder. Hva de får seg til å gjøre mot andre, folk de ikke kjenner som overhodet ikke hadde gjort dem noe, men rett og slett var på feil sted til feil tid. De går helt uten forvarsel bort til dem og denger løs for å få tak i noe de har, en mobiltelefon, lommebok, laptop,eller hva det skulle være.
«Nico» var misunnelig på de ungdommene som tilsynelatende hadde alt, og syntes det var urettferdig at han ikke hadde noe. Men er det «god nok» grunn til å denge løs på andre og stjele fra dem akkurat som det måtte passe dem? Nei, selvfølgelig er det ikke det.
Og innerst inne vet de det nok selv også, men med så mye innebygget raseri og sinne som kommer fra opplevelser  i barndommen blir det vanskelig å kontrollere seg selv og sinnet sitt. Det kom det frem veldig mange eksempler på i boken og dette er det som skjer når de ikke har fått de rette verktøyene til å kontrollere dette.

 

Under rettssaken kom det frem at skolen hadde søkt om å få innvilget «en-til-en undervisning» for «Nico» fordi de hadde sett at han hadde mye mer å fare med enn det han viste i klasserommet, men dette fikk de avslag på hos kommunen på grunn av økonomi og de måtte ta til takke med to ekstra undervisningstimer i uken. Nå vet ikke jeg om dette er fiksjon eller noe som faktisk har skjedd, men det forundrer meg ikke for det skal spares i alle kanter og bauger.

Men hva koster det ikke samfunnet, både i form av penger og at innbyggere blir utsatt for en slik grov vold, når ungdommer som «Nico» driver med det de gjør? Det er nesten som jeg mistenker politikere å ikke ta dette med i regnestykket sitt når de ikke innvilger nok penger til tiltak i skolene som kanskje kunne forhindret at noen av disse elevene senere kom inn på en kriminell løpebane.

Barnevernet er også med inn i bildet her, og det er andre gangen på kort tid jeg leser at barn og unge som er under barnevernet blir flyttet veldig mye på – nå kan ikke jeg all verden om hvordan de opererer og kan egentlig ikke si noe om det, men min personlige mening er at dette slett ikke kan være heldig for de barna det gjelder. Å bli revet opp og flyttet på flere ganger  nesten som kasteballer i systemet.

På en måte kan man nesten ikke skylde på samfunnet at noen velger en kriminell løpebane, men så er alt heller ikke bare svart og hvit, det er mange ulike skjebner der ute og hos meg dukket det opp mange spørsmål. For eksempel hvorfor det er slik at mange kvinner ikke klarer å komme ut av forhold som er voldelige, hvorfor velger de å bli værende til tross for at det spiser dem opp fra innsiden, med de konsekvenser det får for dem selv og eventuelle barn som blir vitner til dette?Foreldrene har selvfølgelig også et ansvar oppe i dette.

«Vil du gi fra deg pengene frivillig, eller må jeg slå deg?» Ordene er truende, men jeg sier dem mekanisk. Som et lydbånd jeg spiller av. Det betyr ingenting for meg. Jeg er som en robot på autopilot, uten følelser. Jeg drar hardt i  armen hans og skaller til ham. Han begynner å blø fra pannen. Kameraten står helt stille ved siden av og skjelver av skrekk.

S.81

 

Dette er en rå,sterk og  brutal historie formidlet på et lettfattelig språk, og jeg må si at jeg leste den med blandede følelser. På den ene siden syntes jeg synd på «Nico» for ingen barn skulle måtte oppleve det han gjorde i barndommen. Samtidig er det ingen unnskyldning for hva han og andre ungdommer påførte andre barn og unge. For selv om jeg ble grepet av hans historie så ble jeg minst like grepet av ofrenes historie, de ungdommene som ikke lenger tør å ta t-banen eller være ute med kompiser, som murer seg inn på rommene sine som en direkte konsekvens av hva andre har valgt å påføre dem av smerte og ikke minst frykt.
Det er nok viktig å se ting fra begge sider, og de som har gjort noe grusomt mot andre har faktisk krav på å få anledning til å endre livet sitt slik at de ikke går begår nye grusomme handlinger i etterkant av soning. I «Nico» sitt tilfelle begår han en kraftig urett mot mange personer fordi han mener verden er urettferdig mot ham, men han hadde tross alt et valg. Ofrene kunne ikke velge om de ble slått eller ikke, hvor er rettferdigheten for dem? Samtidig er han jo veldig farget av faren og hans oppførsel ovenfor dem, barn som er oppvokst i slike omgivelser tror at det er sånn det skal være, det er sånn man når frem.

Boken vekker mange tanker og følelser i meg merker jeg, og dette er en viktig bok å få med seg så jeg håper at den når ut til mange der ute. For jeg tror at den kan lære oss noe, og det var spesielt og ikke minst veldig bra å få fortalt en historie fra denne siden.

Jeg håper det går fint med «Nico» og andre i hans situasjon i fremtiden, og at de klarer å komme seg videre og får et godt liv til tross for alt det vonde de har opplevd, og ikke minst at de har lært av sine feil. Mine tanker går også til de mange ofrene og jeg håper at det går fint med dem og at de kan leve livene sine slik de skal og bør, uten redsel og frykt.
Boken anbefales på det sterkeste!

På Lørdagsrevyen i kveld var det et intervju med «Nico» og du kan se det ved å trykke på bilde, og du finner det ca 19 min ut i sendingen.

 

Nico


Forlag: Nova
Tittel: Barneranerne
Forfatter: Anne-Britt Harsem
Format: Innbundet
Sideantall: 176
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

 

Forfatter

Portrett_Anne-Britt_Harsem-small

Anne-Britt Harsem er født i 1961 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2007 med barneboken Krabbeluredikt – og slikt. Hun har skrevet både sakprosa, blant annet Alvdal-trilogien og romaner. Barneranerne er hennes niende bok.

 

HILSEN BEATHE

Mellom bokstablene

En blogg om bøker

Nye Muriel

Farger og fugler, fantasi og frihet

Marta Breens blogg

Hele Norge baker ikke

Sukkerrør

En blogg om bøker

Alureliterature

En blogg om bøker

Labbens bokblogg

There is no surer foundation for a beautiful friendship than a mutual taste in literature - P.G. Wodehouse

amylin's book chatter

En blogg om bøker

The Girl Who Reads

En blogg om bøker

Stjernekast

En blogg om bøker

Tjuetre 06.Com

En Bergenser leser bøker

rettfrahjerteblog.wordpress.com/

Straight from my heart

Kulturbloggen til guffen

En blogg om bøker

ebokhylla mi

En blogg om bøker

Bokelskerinnen

Med blikket på aktuelle bokutgivelser i inn-og utland

forfatterwannabe

drømmen om min roman i din bokhylle

Tea, Books & Gilmore Girls

En blogg om bøker

Forfatterfrue

Der ting som kyss og nyslått gress, sveler og nakne netter får plass. Men også motet til å kjempe, reisen fra syk til friskere og evnen til å "leve med".

Astri utan D

Film. Bøker. Musikk. ++

Alt du vet er feil

En blogg om bøker

Heges bokverden

En blogg om bøker

Endast Eböcker ...

En blogg om bøker

koffiehart

En blogg om bøker

Lesenyter

En blogg om bøker

✰ Skorpionen's hjørne

En blogg om bøker

Ariel

En blogg om bøker

Tones bokmerke

En blogg om bøker

Kort møte

Run mad as often as you choose, but do not faint

Les! Lue!

Norsk litteratur på finsk og finsk litteratur på norsk - Norjalaista kirjallisuutta suomeksi ja suomalaista kirjallisuutta norjaksi

Huset ved sjøen

Tanker om laust og fast

Hilsen fra Muscat!

En blogg om livet mitt i Oman

Lottens Bokblogg

Lottens tankar och funderingar om berättande i litteratur och film

lesehestkokken

bøker, vin & mat

My Criminal Mind

~En Bokblogg

Elise Cathrin

Alltid på eventyr med ei bok i handa!

EllenGry

Write - Laugh - Love -Cry - Smile and Live