Bokanmeldelse: Sammen til det siste av Anna McPartlin

sammen til det siste
Skal jeg være helt ærlig så var jeg litt småskeptisk til denne boken, fordi jeg syntes omslaget minner veldig om det som er på Et helt halvt år, og jeg var vel litt redd for at dette skulle være en etterligning av noe slag. Men det var det heldigvis ikke og jeg er glad for at jeg bestemte meg for å lese den.

Dette er forfatterens sjette roman men den første som er oversatt til norsk, jeg håper at forlaget kommer til å oversette flere av bøkene hennes.

Sammen til det siste eller The last days of Rabbit Hayes er fortellingen om 40 år gamle Mia «Rabbit» Hayes som har uhelbredelig kreft og nå har hun lagt seg inn på hospice for å dø. Ja, det er like trist som det høres ut, jeg skal ikke late som det ikke er det. For hun kommer til å etterlate seg en familie som elsker henne overalt på jord, og ikke minst  må hun forlate sin 12 år gamle datter Juliet som hun har eneansvaret for.

Det som for noen år siden begynte som kreft i det ene brystet og deretter det andre noen år senere har spredd seg til skjelettet og hun blir stadig svakere selv om hun ikke vil innrømme det for seg selv til å begynne med.


Molly bremser sakte opp da de var fremme. Hun skrudde av motoren, satte på håndbrekket og satt en stund og stirret på døren som ledet inn til noe de verken kjente  eller ønsket. Rabbit sov fortsatt, og Molly hadde ikke lyst til på vekke henne, for hun visste at i det øyeblikket hun gjorde det, ville den grusomme og korte tiden de ennå hadde foran seg, med ett bli endret til nåtid. Hun vurderte å bare kjøre videre, men det var ingen steder å dra. Hun var fanget. «Faen,» hvisket hun og grep tak i rattet. «Faens forpulte drittfaen,bedritne helvetes faens svartefaen. Å,faen.» Det var ingen tvil om at hjertet  til Molly allerede var knust i tusen deler, men nå spyttet hun fragmentene ut i hvert faen som forlot tungen.
«Har du lyst til å kjøre videre?» spurte Rabbit, men da moren så på henne, hadde hun fortsatt ikke åpnet øynene.
«Nei, fikk bare lyst til å banne litt,» sa Molly.
«Du var flink.»
«Takk.»
«Jeg likte spesielt godt drittfaen og svartefaen.»
«Ren inspirasjon,» svarte Molly.
«De må du spare på,» sa Rabbit.
«Synes du?» Molly lot som om hun tenkte over det mens  hun strøk datteren over hodet igjen.

S. 11-12


Rabbit syntes hun har så mye å være takknemlig for både det livet hun har hatt og folkene som har preget det. Hun er uselvisk og har en enorm styrke i seg og hun krøp under huden på meg allerede fra første stund.  I boken får vi mange tilbakeblikk i form av kapitler hvor hennes nærmeste får komme til med sin historie og vi blir tatt med til barndommen og ikke minst ungdomstiden hvor vi blant annet får treffe hennes livs kjærlighet, rockeren Johnny Fayes.

Disse tilbakeblikkene er sårt trengte pustepauser for her trillet tårene nærmest konstant. Det er mye humor i disse sekvensene og det gjorde godt å flire litt gjennom tårene. Når det er sagt så skjuler det seg en meget trist historie der også  etter hvert uten at jeg skal utdype noe mer om det nå.

Når jeg nevnte at Rabbit var en sterk person så må jeg trekke frem hennes kjære mor, Molly som er den av karakterene jeg likte aller best utenom Rabbit. Ikke det, man blir glad i denne familien som står ovenfor en vanskelig tid som sliter på den ellers så sammensveiste gjengen. For alle har sin egen måte å takle ting på  naturlig nok. Men Molly går skikkelig på og virkelig kjemper for for å finne en kur mot datterens kreft. Det er hjerteskjærende lesing men samtidig så har hun så kjappe replikker at det av og til blir morsomt i alt det vonde.

Det er alltid vondt å miste et familiemedlem, om det er ungt eller gammelt, men det må være forferdelig grusomt å miste et barn på denne måten.


Rabbit og Johnny gikk ut sammen. Rabbit så ut som Michelin-mannen, men Johnny, med den store, tunge begravelsesfrakken til Jack over den store skjorten og en lille fløyelsjakke, og med en tevarmer på hodet, så fremdeles ut som en rockestjerne.
De gikk rundt hjørnet, og Johhny var så stille at Rabbit ble usikker. Hun ville at han skulle si noe, eller kanskje han ville at hun skulle si noe, men hun ante ikke hva hun skulle si. Si noe kult. Si noe kult. Si noe kult.
«Hva er det?» Han leste tankene hennes.
«Ingenting.»
«Du er sur fordi du ikke får komme i kveld,»sa han.
«Ja, det er jeg.»
Han flirte. Han tok hånden hennes mens de krysset gaten, men slapp den da de kom til den andre siden.

S.81


Ja, dette er veldig følelsesladet, tåredryppende og trist lesing og jeg grep vel etter lommetørkle omtrent med det samme jeg åpnet boken og jeg vet ikke hvor mange lommetørklær jeg brukte før jeg lukket boken igjen. Men samtidig så var det en helt herlig galgenhumor der og måten de snakket med hverandre på alle sammen som jeg er sjeleglad for å ha fått med meg. Det var vondt men samtidig fint å følge denne familien på den yngste datterens siste reise. Med humor og hjertevarme i tillegg til alt det vonde har forfatteren skap en meget troverdig roman for hun skriver så levende om alt, og det var akkurat som man satt der sammen med dem i denne prøvelsens tid.

Forfatteren sier i intervjuet jeg har lagt ved at denne boken kan være en feiring av livet, Rabbit elsker livet og nettopp derfor er det så vanskelig å ta farvel.

Jeg anbefaler boken varmt og inderlig!


Forlag: Gyldendal
Originale tittel: The last days of Rabbit Hayes
Norsk tittel: Sammen til det siste
Forfatter: Anna McPartlin
Oversetter: Jan Chr. Næss
Format: Innbundet
Sideantall: 415
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015
Kilde: Goodiebag på bokmøte

Forfatter

anna mcpartlin

Anne McPartlin er født i 1972 og er en Irsk forfatter. Hun har studert markedsføring og har jobbet som Stand- up komiker. Hun debuterte som forfatter i 2006 og  det har siden blitt tilsammen seks romaner. Hennes siste roman The lasr days of Rabbit Hayes er den første som er oversatt til norsk.

Forfatteren snakker om boken :

HILSEN BEATHE

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

6 thoughts on “Bokanmeldelse: Sammen til det siste av Anna McPartlin

  1. Så kjekt at du har fått lest denne boken, jeg har den fremdeles i hyllen. Innimellom er det utrolig kjekt med en skikkelig «grinebok», så jeg skal ha den i tankene neste gang behovet melder seg 🙂

    Lik

  2. Den hørtes fin ut. Jeg er helt enig i at coveret minnet om Et helt halvt år. Men det er vel sånn at det er litt «mote» når det gjelder cover og, og at det er fint det ikke er så mange bøker med en dame sett bakfra 🙂 Boken hørtes også veldig trist ut og jeg kjenner mange ganger at jeg velger vekk de tristeste bøkene fordi de påvirker meg så.

    Lik

    1. Denne var veldig fin selv om den var veldig trist, det er en fin humor innimellom slik at man får litt pustepauser. Det kan være tøft å lese slike triste bøker, jeg vegrer meg for å lese slike bøker fra virkeligheten og selv om denne historien er fiktiv så kommer jo mange i akkurat denne situasjonen.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s