Bokanmeldelse: Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer

 

fortellingen om øde
Har lest de tre foregående bøkene hennes og personlig syntes jeg at hun har blitt bedre og bedre. Det er ingen tvil om at Høyer har en selvstendig stemme.

Fortellingen om øde er basert på en sann historie forfatteren fikk høre om når hun selv besøkte Galapagos i fjor, selv kan jeg ikke huske at jeg har hørt om «Galapagos-affæren» som gikk for seg på 1930- tallet og måtte derfor google meg litt frem og fant litt informasjon om dette. Har lagt ut en videosnutt fra youtube av en trailer til en dokumentar om Galapagos affæren, og jeg ser at det ble spilt inn en film i 2014, som sikkert kan være interessant å få med seg.

Boken begynner med at tannlegen Carlo Ritter bestemmer seg for å reise til en øde øy fordi han  er lei av den moderne samfunnsutviklingen. Lei storbylivet,tettheten og støyen.Og han var lei konen sin.  Han hadde lest et sted at om man levde alene, drev naturalhusholdning, spiste vegetarmat og alltid gikk naken, da kunne man leve til man ble 140 år. Dette ville han prøve å bevise. Som sagt så gjort, og rett før han reiste trakk han ut alle tennene sine. Absurd, ikke sant? Well, you ain`t seen nothing yet.


 

Et skinnende syn var han, med denne kritthvite, nesten gjennomsiktige huden. Kun iført sko og solhatt lignet han en maskot, den pelsløse apen. Der han klapret å¨de ville klippene, var han absolutt malplassert, men han hadde ikke noe valg, det fantes ingen enkel sti her, ingen sti overhodet. Skulle han innover på øya, måtte han først komme over strandklippene, og det var ikke hvilken som helst form for klipper dette her, men forstenete vesener, trollhoder, obskure ansikter i svart. De var digre, de var skarpe, og de så onde ut. Carlo hadde aldri sett noe lignende, og balansekunstner hadde han aldri vært. Da han omsider gikk inn i det grønne, var det med blod i håndflatene, skrubbsår på knærne, og en meget solbrent og forslått bakende.

S.18


 

På øya er det et yrende dyreliv, men det er både karrig og vulkansk. Vet ikke helt om den godeste Carlo hadde sett for seg hvordan livet skulle bli på en øde øy, men han strevde helt til å begynne med og var noe tafatt når det gjaldt å komme i gang med oppgavene han måtte utføre. Maten han hadde med seg kom ikke til å vare i evigheter og det hastet litt med å komme i gang med dyrking og å finne seg et sted å bo. I stedet begynte han å skrive brev, eller rapporter om livet på øya og siden han ikke hadde kommet i gang med noe så pynter han litt på sannheten, og ganske snart ble han kjendis over hele verden.

Det gikk ikke lang tid før det kom flere som ville bosette seg på øya, hele eksperimentet til Carlo om å leve alene er i ferd med å gå i grus før han i det hele tatt var kommet i gang med noe som helst. Ekteparet Wittmer, Heinzel og hans høygravide kone Marie vil også søke lykken, men det er ikke før en «baronesse» kommer med de fem elskerne sine at det virkelig tar helt av og blir bisart så det holder. Og man kan begynne å lure på om det er djevelen selv som har ankommet øya.


 

Hun kom til den svarte, nesten glemte stranden under klippene. Ingen hadde vært på den stranden siden Carlo forlot den, men sjøløvene var der ennå, og det passet henne godt. De svarte spurvene, de svarte måkene, fragatene som fløy der oppe i en sirkel, pelikanene som stupte. Ingen av dem ville vært her, enkte hun, om ikke dette steder hadde noe å by på. Og så gikk hun i land med sine elskere.

S. 148


 

Dette er en bok jeg egentlig har lyst til å fortelle mye om, men siden jeg ikke vil ødelegge moroa for dere som ikke har lest denne absurde og litt rare fortellingen så stopper jeg her. Det som kanskje er mest rart er at det meste av det som skjer i denne boken faktisk har skjedd. Dr. Ritter fra Tyskland reiste til øya Floreana som handlingen er fra men han hadde med seg en pasient, og en «baronesse» kom til øya med to elskere i virkeligheten.

Folk forsvant på mystisk vis og de har ennå ikke løst dette mysteriet. Virkelighetens familen Wittmer       hadde en tenåringssønn og konen var høygravid når de ankom.

I romanen har også Galapagos fått en stemme og innimellom får vi hennes tanker om personene som bosetter seg der.

Romanen setter også et søkelys på dagens samfunn, det evige jaget etter hele tiden å skaffe seg materielle goder,og det kan virke som vi ikke stopper opp og bare nyter det vi faktisk har for bare et øyeblikk. De fleste av oss kunne fint klart oss med mye mindre enn det vi har men likevel klarer vi ikke å la være å hige etter mer hele tiden.

Jeg vil tro at de aller fleste  mennesker har behov for å være alene av og til. Jeg er i hvert fall en person som trenger å trekke meg unna og ha litt tid alene. Men selv om jeg trives veldig godt i eget selskap så hadde jeg ikke valgt å bo helt alene på en øde øy.

 

Høyer har nok en gang skrevet en god bok og hun har som alltid et godt språk, og det var et godt driv gjennom hele romanen. Personlig likte jeg første del av boken best, den nærmest satt jeg og flirte meg gjennom selv om det var tildels bisarre ting som foregikk. Men det lå en slags ironi der som jeg ikke fant igjen i andre del men det hadde kanskje heller ikke passet inn med handlingen for de mest absurde tingene skjer jo i andre halvdel av boken.

Hun har jo fortalt om mennesker som har levd og som reiste til Galapagos på slutten av 1920 og begynnelsen på 1930-tallet, og i romanen har hun gitt karakterene andre fornavn med beholdt etternavnet, og det var veldig kjekt for da var det mye lettere å finne personene igjen når man søkte i etterkant.

Liker godt bøker som er basert på virkelige hendelser og jeg elsker å drive min egen etterforskning i etterkant, det viser at boken har engasjert på en eller annen måte. Det skal bli veldig spennende å se om man finner ut av mysteriet med «Galapagos-affæren» og i mellomtiden kan man nøye seg med Høyer sin roman.

Det er som nevnt ingen tvil om at Hegazi  Høyer har sin egen særegne stemme og hun skriver gode og tildels underfundige og litt smårare bøker, og jeg liker det. Siden hun har skrevet fin fjerde bok på like mange år så bør man kanskje forvente at det dukker opp en ny bok til neste år også? Det hadde ikke vært meg i mot.

Anbefales!

 

Marie Wittmer aka Margaret Wittmer har i etterkant av Galapagos oppholdet skrevet en bok som heter Floreana: A Woman’s Pilgrimage to the Galapagos , hun døde forøvrig i år 2000. 
 

 

 

Forlag: Tiden
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Format: Ebok /Innbundet
Sideantall: 267/ 238
Utgitt: 2015
Kilde: Ebokbib / Leseeksemplar

 

Forfatter

ida hegaxi høyer

Ida Hegazi Høyer er født i 1981 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2012 med romanen Under verden, deretter kom Ut i 2013, Unnskyld i 2014 som hun ble nominert til bokbloggerprisen for i 2014, og endte opp på kortlisten. Hun har mottatt Bjørnsonstipendet for sitt arbeide og mottok EUs Litteraturpris i 2015.

 

 

Trailer av  en dokumentar om Galapagos-affæren

 

HILSEN BEATHE

Sendt av

Så kjekt at du fant veien til bloggen min! Her finner du omtaler og annet bokrelatert stoff

7 thoughts on “Bokanmeldelse: Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer

  1. Må innrømme at jeg scrollet meg ned til dine tanker om boken, for denne skal leses og jeg vil ikke vite mer enn jeg allerede vet. Puster lettet ut ved tanken på at du likte den, og gleder meg enda mer til den kommer i posten. Har lest Gine Pedersen i dag, og likte den godt, skal titte på den andre jeg lånte av deg i morgen. Håper du har en fin helg 🙂

    Lik

    1. Jeg puster lettet ut når jeg hører at du likte den, var litt redd for at du kanskje ikke gjorde det nemlig! Jeg tror ikke jeg har skrevet så veldig mye om handlingen i boken i denne omtalen, kanskje like mye om Galapagos affæren som boken er bygget på. Jeg har fått lest en del i helgen og skrevet på noen omtaler. Håper du liker (å være) «inne i hodet på en gammel dame» Nå er det en 1001-bok på leseplanen og deretter norsk igjen, og kanskje det blir den jeg lånte av deg? Ha en fin lørdagskveld, Tine 🙂

      Lik

  2. Jeg leste en anmeldelse av denne som jeg la ut på facebook. Jeg ble helt fjetret av den anmeldelsen, innholdet i boka etc- og visste at det er en bok jeg bare må lese. Flott at du også bekrefefter det samme- og jeg ser frem til det. Må bare skaffe meg boka først.. Fin omtale Beate, og ha en fin kveld.:)

    Lik

    1. Ja, leste den som hadde vært i VG. Likte boken og jeg ble veldig fascinert av den sanne historien og mysteriet som de ennå ikke har løst, jeg merket at jeg ble veldig giret og vil finne ut mer om dette. Googlet en del i går men en dag jeg har god tid og liten leselyst skal jeg «etterforske» litt mer.
      Blir spennende å se hvordan denne blir mottatt i blogglandia, hun skriver jo noe spesielle bøker.

      Ha en fin kveld, Anita 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s