Bokanmeldelse: Takk av Maria Amelie

Forlag: Pax
Tittel: Takk
Forfatter: Maria Amelie
Format: Innbundet
Sideantall:120
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Maria Amelie er en russiskfødt forfatter født i 1985. Hun kom til Norge sammen med foreldrene i 2002. Hun har en mastergrad i teknologi og vitenskapstudier fra NTNU i Trondheim og jobber nå som journalist i Teknisk Ukeblad. Hun ga ut boken Ulovlig Norsk i 2010. Hun ble kåret til Årets Nordmann av Ny Tid i 2010.

Husker godt at jeg så innslaget med henne og advokaten hennes på God morgen -Norge i forbindelse med utgivelsen av boken Ulovlig Norsk  og jeg ble så fascinert av hennes historie at jeg bestilte boken med det samme.  Det var både modig og tøft gjort av henne å stå frem slik som hun gjorde, og ikke minst var det en fascinerende historie hun fortalte i boken sin. Der fortalte hun om hvordan det var for dem når de kom til Norge og hvordan de hadde det på asylmottaket. Hvordan hun som papirløs likevel klarte å skaffe seg en god utdannelse, det viser en utrolig «stå-på-vilje «og lyst til å bli noe og bare til å bøye seg i hatten for.

Noen måneder etter utgivelsen av boken, i januar 2011  ble hun pågrepet utenfor Nansenskolen etter å ha holdt et foredrag,ironisk nok om hvordan man kunne gjøre noe for de papirløse i beste Nansen-ånd, og da hadde politiet hatt henne under oppsikt i lengre tid og det er perioden hvor hun satt på Trandum asylfengel  og tiden etterpå hun forteller om i denne boken.

Jeg er klar over at politi og myndigheter har sine regler å gå etter men flere ganger underveis følte jeg at hun ble behandlet i overkant strengt og en skulle tro hun var en farlig voldsforbryter.

Føttene mine sluttet å adlyde meg, og jeg fant meg selv foran politibilen. Jeg gjorde en brå bevegelse, noen tok raskt tak i armene mine og holdt dem opp. jeg husker ikke hvor mange som holdt meg. Jeg husker ikke hvordan de holdt meg. Jeg husker bare at jeg tenkte: Gjør jeg en brå bevegelse til, kommer det til å gjøre vondt. Da vil de mest sannsynlig legge meg i bakken.

I bilen blir hun fortalt at hun kommer til å bli uttransportert fra Norge men de visste ikke når og da hun kom frem til Trandum ble hun plassert på avdelingen for familier. Der ble hun fratatt omtrent alle eiendeler og ble kroppsvisitert.

Jeg prøvde å dele meg i to: kroppen min og tankene mine. jeg var ikke min kropp som måtte ta av plagg for plagg. Jeg var ikke min kropp.
«Dette er rutinene våre, vi gjør det med alle, selv om det kan føles litt ubehagelig.»
«Jeg skrev ikke boken for å ha det behagelig.» sa jeg mens jeg tok av meg trusene.
Den andre kvinnen tok ogå på seg hansker. Hun kjente på hver eneste lille millimeter av klærne mine. Hva er det hun håpet å finne der? Dop i behåen? Eller skytevåpen gjemt i de svette sokkene?
«Du må stille deg oppå speilet,» sa politikvinnen og pekte på det store kvadratiske speilet som var klistret fast til gulvet. «Hvor da? Dit?» spurte jeg. Jeg ville spørre hvorfor det, men holdt kjeft.
«Ja, og så må du sette deg på huk.»
Jeg kikket ned og så speilbildet av min egen vagina. Politikvinnen bøyde seg fram og betraktet det samme bilde. Jeg er ikke min kropp. Jeg er ikke min kropp. Hvordan kjentes det for eldre kvinner som gikk gjennom det samme? Hvordan ville det ha vært for foreldrene mine å bli behandlet på denne måten?
Og hva med barn? Kunne man gjemme ting der inne?

En av tingene jeg reagerte veldig på var en episode hvor det ikke var nok folk på jobb og dermed ingen som kunne overvære besøket Maria Amelie hadde av advokaten sin og dermed måtte hun kroppsvisiteres  etterpå. Og hver gang hun hadde vært i tingretten så skjedde det samme, det virker jo  strengt tatt veldig unødvendig så lenge advokat og politi har vært der med henne hele tiden.

På Trandum kom hun i snakk med en familie som hadde vært der veldig lenge og som ikke ante hvor lenge de måtte bli værende der heller, og sånn sett var MA heldig som fikk avklart sin situasjon forholdsvis raskt. Alle vet jo at hun ble sendt ut av landet og fikk komme tilbake til Norge i april samme år, på arbeidsvisum som betyr at hun må ut av landet den dagen hun ikke har jobb lenger.
Jeg håper og syntes at hun hadde fortjent å få permanent opphold og håper at det blir en realitet en dag.

Hun valgte å skrive denne boken for å få ned tanker og følelser hun hadde da hun ble pågrepet og  under oppholdet på Trandum og til slutt utsendelsen. Hun ble overveldet over folks engasjement og ville dermed takk alle som hadde vært der for henne og engasjert seg i saken hennes. Hvem kan vel glemme den mediestormen det ble rundt henne i denne perioden? Husker godt den tiden hvor hun møtte opp med den røde kofferten sin på politiets utlendingsenhet hver eneste dag kl 900 på grunn av meldeplikten. Selv heiet jeg på henne fra sidelinjen og dette har vært en sak som har engasjert meg og jeg syntes at myndighetene opptrådte unødvendig strengt i hennes sak og det har seg slik at de kunne ordnet dette uten at hun hadde blitt arrestert og sendt ut, men de valgte altså å gjøre det på denne måten. For å statuere et eksemplet går jeg ut i fra, og det som forundrer meg er hvorfor de ikke behandler kriminelle på denne måten for det virker ikke som de gjør det.

Hun forteller også litt om foreldrene sine og hvordan de har det i dag. Boken er lettfattelig og har et enkelt språk og hun skriver veldig følelsesladet enkelte ganger. Det var interessant å få et innblikk i hvordan livet forholder seg inne på et slikt asylfengsel. Det må være grusomt å være på flukt men så er det også slik at ikke alle som kommer hit er reelle flyktninger. Alle som kommer hit kan uansett ikke få bli her, det er ingen menneskerett å bo i Norge. Men kanskje man kan behandle med-mennesker med litt mer respekt og verdighet og ikke behandle alle som de skulle vært kriminelle.

Jeg har ventet på denne boken helt fra jeg hørte at hun var begynt på en ny bok og det var fint å få lest den for å få et innblikk i hvordan hun hadde det i den perioden det stormet som verst rundt henne. Og det var rørende og vondt å lese om hvordan hun hadde mest fokus på hvordan foreldrene kom til å takle det som skjedde med henne, nesten mer enn hun grublet over hvordan det skulle gå med henne selv.
Hun fremstår som en meget sterk kvinne som vil gjøre en forskjell og det gjorde hun også. For takket være henne så endret de jo noen lover den gangen.
Dette er en bok jeg vil anbefale og har du ikke lest den forrige boken hennes så tror jeg at jeg ville lest den først for da får du hennes historie fra begynnelsen og får følge henne hele veien. Nå er det av en eller annen grunn ikke den forrige boken hennes som la grunnlag for arrestasjonen men en artikkel hun hadde i aftenposten, det kunne vært artig å lest den men det lyktes ikke meg å finne den akkurat nå.

3 kommentarer om “Bokanmeldelse: Takk av Maria Amelie

  1. For en flott omtale du har skrevet! Det forbauser meg at fengslene og mottakene er fulle av folk som ikke bidrar på en positiv måte, verken overfor samfunnet eller seg selv, mens Maria Amelie som snakker norsk og har skaffet seg en mastergrad, ser de seg nødt til å hive ut. (Dagens utblåsning…) Ønsker deg en super lesehelg Beathe, håper du sitter inne og ser ut på regnet. Jeg er i gang med selvdisiplinen, men jeg ser at det må øves 🙂

    Liker

  2. Takk for det:-) Ja, det kan du si,det burde absolutt vært stilt strengere krav til de som kommer hit, men mange er naturligvis full av traumer og kanskje ikke i stand til å jobbe. Men likevel tror jeg at det er nok av dem som kunne jobbet og gjort noe positivt. Det burde vært mye kortere behandlingstid på søknadene samtidig som de skulle gått fortere til aksjon mot de som har fått avslag men likevel velger å bli her. Det blir verre for barna særlig når de etter mange år her og etablert på skole og blitt integrert i det norske samfunnet. MA står det stor respekt av syntes jeg. Ja, jeg sitter inne og leser jeg også. Begynte såvidt på Kaoshjerte i går kveld, men velger å lese ferdig noen ebøker i dag. Kos deg med selvdisiplineringen:-)

    Liker

Kommentarer er stengt.